< Veiledere, retningslinjer, faglige anbefalinger, rundskriv og forløp

Saksbehandlingsrundskrivet

1. Lover, forskrifter og generelle forvaltningsrettslige prinsipper

Lover, forskrifter og generelle forvaltningsrettslige prinsipper

Lover, forskrifter og generelle forvaltningsrettslige prinsipper

Det er innledningsvis nødvendig med en gjennomgang av prinsipper, sentrale hensyn og rettslige kilder som har betydning for barneverntjenestens saksbehandling. Her redegjøres også for den rettslige betydning av retningslinjer, tolkningsuttalelser og veiledere.

Barneverntjenestens viktigste oppgave er å sikre at barn og unge får god omsorg og trygge oppvekstsvilkår ved å tilby riktig hjelp til rett tid til barn og familier som har behov for det. Barneverntjenesten har også et ansvar for at barn som utsettes for mishandling, overgrep eller alvorlig omsorgssvikt sikres nødvendig beskyttelse og omsorg.

Saksbehandlingsreglene skal legge til rette for at barneverntjenesten fatter riktige avgjørelser til rett tid, og for at barn og foreldres rettigheter ivaretas på en god måte. Disse retningslinjene skal gi barneverntjenesten en oversikt over grunnleggende regler og krav, og bidra til at oppgaver løses på en forsvarlig måte.

Retningslinjene er først og fremst utarbeidet som et verktøy for de ansatte i den kommunale barneverntjenesten som har et forvaltningsmessig ansvar overfor barn og familier etter lov om barneverntjenester av 17. juli 1992 nr. 100 (barnevernloven). Den mest brukte tittelen på denne rollen har tidligere vært saksbehandler. Betegnelsen kontaktperson blir benyttet i stadig større grad, også etter ønske fra barn som har fått hjelp fra barneverntjenesten.

Retningslinjene tar for seg de ulike fasene i en barnevernssak og gir en oversikt over regelverket og sentrale problemstillinger en kontaktperson møter i sin arbeidshverdag. Det anbefales at barneverntjenesten benytter disse retningslinjene som oppslagsverk.

Det er publisert retningslinjer for enkelte tiltak og avgrensede problemstillinger som må ses i sammenheng med disse retningslinjene.

Sist faglig oppdatert 17. desember 2019

1.1 Rettslige rammer og sentrale hensyn for barneverntjenestens saksbehandling

1.1 Rettslige rammer og sentrale hensyn for barneverntjenestens saksbehandling

 

Det er innledningsvis nødvendig med en gjennomgang av prinsipper, sentrale hensyn og rettslige kilder som har betydning for barneverntjenestens saksbehandling. Her redegjøres også for den rettslige betydning av retningslinjer, tolkningsuttalelser og veiledere.

Barneverntjenesten i Norge har historisk sett hatt tre overordnede hensyn som grunnlag for de vurderinger som skal gjøres og de beslutninger som skal fattes. Disse er omtalt som barnets beste, det biologiske prinsipp og det mildeste effektive inngreps prinsipp. De senere årene er barns medvirkning og innflytelse blitt stadig viktigere hensyn av avgjørende betydning for å sikre gode vurderinger av hva som vil være til barnets beste.

1.1.1 Sentrale hensyn for barneverntjenestens saksbehandling (Åpne lukke boks-blokk)
1.1.2 Sentrale lover for barneverntjenestens saksbehandling
1.1.3 Menneskerettigheter og internasjonale konvensjoner
Sist faglig oppdatert 17. desember 2019

1.2 Forholdet mellom regelverk, retningslinjer, tolkningsuttalelser, og veiledere

1.2 Forholdet mellom regelverk, retningslinjer, tolkningsuttalelser, og veiledere

Barneverntjenesten plikter å følge saksbehandlingsreglene i lov og forskrift. En formell lov har høyere rang enn en forskrift, og en forskrift er alltid gitt med hjemmel i lov. En forskriftsbestemmelse kan inneholde utfyllende krav til barneverntjenestens saksbehandling.

Retningslinjer og faglige anbefalinger fra direktoratet eller departementet kan inneholde faglige anbefalinger eller beskrivelser, presiseringer eller fortolkninger av hvordan bestemmelser i lov eller forskrift skal forstås og anvendes.

Tolkningsuttalelser fra direktoratet eller departementet knyttet til enkelthenvendelser har betydning for barneverntjenestens forståelse av regelverket.

Rundskriv er en publikasjonskode som har blitt brukt både om retningslinjer og veiledere. Rundskriv fra departementet og direktoratet gis en løpende nummerering.

Sist faglig oppdatert 17. desember 2019
2. Den kommunale barnevernstjenestens ansvar

Den kommunale barnevernstjenestens ansvar

Den kommunale barnevernstjenestens ansvar

Både kommunene og staten har oppgaver og ansvar på barnevernsområdet. Den kommunale barneverntjenesten er ansvarlig for å utføre de oppgaver etter barnevernloven som ikke er lagt til et statlig organ. Alle kommuner skal ha en barneverntjeneste som utfører det daglige og løpende arbeidet. Dette innebærer blant annet en plikt til å undersøke barns omsorgssituasjon og iverksette tiltak når vilkårene i loven er oppfylt. Barneverntjenesten skal treffe vedtak etter loven og forberede saker for behandling i fylkesnemnda når det er nødvendig, jf. barnevernloven § 2-1 femte ledd.

 

Sist faglig oppdatert 17. desember 2019

2.1 Bufetats bistandsplikt

2.1 Bufetats bistandsplikt

Barneverntjenesten har ansvaret for alle oppgaver i barnevernloven som ikke uttrykkelig er lagt til et statlig organ. Dette gjelder imidlertid ikke for Oslo kommune, som har et utvidet ansvar, jf. barnevernloven § 2-3 a.

Bistandsplikten til Barne-, ungdoms og familieetaten (Bufetat) fremgår av barnevernloven § 2-3 annet ledd bokstav a. Bufetat har etter anmodning fra kommunen en plikt til å bistå barneverntjenesten med plassering av barn utenfor hjemmet. Bufetat har også ansvar for rekruttering og formidling av fosterhjem og institusjonsplasser, jf. barnevernloven § 2-3 annet ledd bokstav b. Rekrutteringsansvaret innebærer at det til enhver tid skal finnes et tilstrekkelig antall fosterhjem og institusjonsplasser tilgjengelig, og et tilstrekkelig differensiert institusjonstilbud i den enkelte region. Innholdet i bistandsplikten må ses i sammenheng med kravene til forsvarlighet i barnevernloven § 1-4.

Bufetats ansvar for bistand ved plassering utenfor hjemmet innebærer et ansvar for å hjelpe kommunal barneverntjeneste til å finne riktig tiltak for barnet. Kommunal barneverntjeneste avgjør om det er et behov for å plassere et barn utenfor hjemmet, og hvorvidt det er behov for institusjon- eller fosterhjemstiltak. Bufetat skal ved utøvelsen av bistandsplikten bygge på kommunens faglige vurderinger. Dersom kommunen bestemmer at et barn skal tilbys institusjon, skal Bufetat bistå. Bufetat avgjør imidlertid hvilke institusjoner som kan tilbys basert på en vurdering av barnets beste.

2.1.1 Bistandsplikten på fosterhjemområdet
2.1.2 Bistandsplikt ved akuttplasseringer
2.1.3 Sentre for foreldre og barn

 

Sist faglig oppdatert 17. desember 2019

2.2 Organisering av barnevernet i kommunen

2.2 Organisering av barnevernet i kommunen

I henhold til barnevernloven § 2-1 fjerde ledd skal det i hver kommune være en administrasjon med en leder som har ansvaret for oppgavene etter loven. Barnevernloven er ikke til hinder for at kommunen deles inn i distrikter (geografiske enheter) med en ansvarlig leder for hvert distrikt. Eksempelvis er barneverntjenesten i landets største byer delt inn på bydelsnivå.

Selv om barnevernlovens utgangspunkt er at de kommunale oppgavene etter barnevernloven er et administrativt ansvar, kan kommunestyret beslutte at deler av dette ansvaret kan legges til et folkevalgt organ, jf. barnevernloven § 2-1 tredje ledd. Dette organet, som i henhold til loven ikke kan være kommunestyret selv, skal ved behandling av klientsaker ha fem medlemmer. Dersom kommunen ønsker at et folkevalgt organ skal ha ansvar for oppgaver etter barnevernloven, er det forutsatt at kommunestyret må ta uttrykkelig stilling til hvilke oppgaver organet skal ha. I praksis benyttes en slik løsning svært sjeldent.

Kommunene kan med hjemmel i kommuneloven kapittel 5 inngå interkommunale samarbeid om barnevern.

Kommunelovens kapittel 5 A åpner opp for vertskommunesamarbeid, hvor det blant annet er mulig for kommuner å overføre vedtaksmyndighet til en annen kommune. Det er to typer av vertskommunesamarbeid, vertskommune med administrativ nemnd og vertskommune med felles folkevalgt nemnd. Det som i hovedsak skiller dem er adgangen til delegasjon av myndighet. Kommuneloven opererer med tre begreper; vertskommune, samarbeidskommune og deltakerkommune. Vertskommunen er den kommunen som har fått delegert myndighet fra samarbeidskommunen(e) til å utføre oppgaver eller treffe avgjørelser på denne/disses vegne. Deltakerkommunene er alle de kommunene som utgjør vertskommunesamarbeidet. Ansvaret for oppgaven og myndighetsutøvelsen ligger fortsatt hos kommunen som har delegert myndigheten, selv om myndighet og utførelse av lovpålagte oppgaver gjennomføres av vertskommunen. Hvilke oppgaver dette er, avhenger av samarbeidsavtalen som inngås.

Sist faglig oppdatert 17. desember 2019

2.3 Ansvarsfordeling mellom oppholdskommune og bostedskommune

2.3 Ansvarsfordeling mellom oppholdskommune og bostedskommune

Etter barnevernloven § 8-1 er det den kommunen hvor barnet oppholder seg i som har ansvaret for å yte tjenester og tiltak som omfattes av loven. Det er barnets oppholdskommune, og ikke forelderens, som har dette ansvaret. Dette gjelder selv om barnet oppholder seg i kommunen rent midlertidig, og uavhengig av om barnet og/eller foreldrene har bosted i en annen kommune. (NOU 1985:18 side 308)

Det er barnets oppholdskommune som har ansvar for å reise sak for fylkesnemnda, jf. barnevernloven § 8-4, første ledd. Dersom det vurderes hensiktsmessig for barnet på grunn av tilknytning til kommunen, er det anledning til å inngå avtaler mellom oppholdskommunen og bostedskommunen slik at bostedskommunen overtar ansvaret, jf. barnevernloven § 8-4 første ledd annet punktum. En slik avtale vil være naturlig i de tilfeller hvor ny oppholdskommune har lite kjennskap til barnet og barnets situasjon, mens barneverntjenesten i en annen kommune har fulgt opp familien over tid. Hva tilknytningen kan bestå i vil være en konkret vurdering i hvert enkelt tilfelle. Frem til en slik avtale er inngått er det den kommune der barnet oppholder seg som har ansvaret for at nødvendige tiltak settes i verk.

Dersom det allerede er reist sak for fylkesnemnda, er det den kommunen som har reist saken som har ansvaret for gjennomføringen av vedtaket, samt det videre oppfølgings- og kontrollansvaret for det barnet vedtaket gjelder, jf. barnevernloven § 8-4 tredje ledd. Dette gjelder så lenge vedtaket opprettholdes. Endring i barnets tilknytning til kommunen medfører ingen endring i ansvarsforholdet mellom kommunene, jf. barnevernloven § 8-4 annet ledd. Kommunene har imidlertid anledning til å inngå avtaler om ansvarsforholdet. Dersom en kommune har reist sak for fylkesnemnda og kommunen ikke får medhold, er det barnets oppholdskommune som har ansvaret for å gi nødvendig hjelp.

Dersom barnet har fast bosted hos foreldre som bor i to forskjellige kommuner plikter kommunene raskt å avklare ansvaret for oppfølgningen av barnet. Kommunene har adgang til å inngå avtaler om gjennomføringen av undersøkelse, mer tilfeldig bistand og andre typer tjenester. (Norsk Retstidende 1999:593).

Dersom det oppstår uenighet mellom kommunene om hvem som har ansvar for å yte tjenester eller tiltak etter barnevernloven § 8-1, kan kommunene kreve at fylkesmannen avgjør spørsmålet om hvilken kommune som må bære ansvaret for saken, jf. barnevernloven § 8-3. Dersom det oppstår en slik situasjon, vil det være viktig for barnet med en hurtig avklaring.

Sist faglig oppdatert 17. desember 2019

2.4 Oppfølging etter fylkesnemndsvedtak

2.4 Oppfølging etter fylkesnemndsvedtak

Den kommunen som har reist sak for fylkesnemnda har ansvaret for gjennomføring av vedtaket og for den videre oppfølging og kontroll så lenge vedtaket opprettholdes, jf. barnevernloven § 8-4 tredje ledd. Kommunen beholder oppfølgingsansvaret selv om barnets tilknytning til kommunen endrer seg etter at vedtaket er truffet. Dersom barnet plasseres i fosterhjem eller institusjon i en annen kommune, beholder den kommunen som reiste saken ansvaret for barnet, og skal treffe vedtak eller foreslå nye tiltak for fylkesnemnda dersom det blir nødvendig. Det samme gjelder dersom barnets tilknytning til kommunen endrer seg av andre grunner, for eksempel ved at barnet rømmer til en annen kommune. Den kommune som reiste saken har også ansvaret for å fremme eventuelt forslag for fylkesnemnda om ny regulering av samvær eller opphevelse av vedtaket som var grunnlaget for plasseringen.

Etter at fylkesnemnda har truffet vedtak kan to kommuner avtale at ansvaret for den videre oppfølging av barnet og foreldrene skal overføres til en kommune som barnet har tilknytning til. Dette kan være aktuelt i de tilfelle kommunene ikke har benyttet sin adgang til å overføre ansvaret for å reise sak etter barnevernloven § 8-4 første ledd annet punktum, eller der barnets tilknytning til kommunen har endret seg etter at vedtaket ble truffet.

Regelen i barnevernloven § 8-4 tredje ledd om at den kommune som har reist saken har ansvaret for gjennomføring, oppfølging og kontroll selv om barnet oppholder seg i en annen kommune, innebærer et unntak fra lovens hovedregel om oppholdskommunens ansvar.

Dette unntaket gjelder også når kommunen har truffet vedtak om frivillig plassering etter barnevernloven §§ 4-4 fjerde ledd og 4-26. Kommunen som har fattet denne type vedtak, har derfor også ansvaret for gjennomføring og kontroll, selv om barnets tilknytning til kommunen endrer seg etter at vedtaket er truffet.

Sist faglig oppdatert 17. desember 2019

2.5 Økonomisk ansvar

2.5 Økonomisk ansvar

Det følger av barnevernloven § 9-1 at det økonomiske ansvaret for en sak følger det faktiske ansvaret for saken. Den kommune som treffer vedtak om tiltak eller fremmer forslag om tiltak for fylkesnemnda, har derfor også det økonomiske ansvaret for tiltaket. Dersom ansvaret for saken ved avtale overføres til en annen kommune, innebærer dette at også det økonomiske ansvaret overføres. Det er likevel ingenting i veien for at to kommuner inngår avtale om en annen ansvarsfordeling enn den som følger av § 9-1 annet ledd. For eksempel kan en kommune påta seg det faktiske ansvaret for en sak mens en annen påtar seg det økonomiske. (Norsk Retstidende 1999: 593)  I så fall er det viktig at avtalen er klar og tydelig med hensyn til ansvarsfordeling slik at det ikke oppstår uenighet om avtalens rekkevidde på et senere tidspunkt.

Ved overføring av ansvar fra en kommune til en annen på grunn av inhabilitet med hjemmel i forvaltningsloven § 9 annet ledd, vil den opprinnelige ansvarlige kommune ha det økonomiske ansvaret for saken. Det kan inngås avtale om at settekommunen skal overta dette ansvaret. (Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet. Brev av 06.04.2013). Se mer om inhabilitet i punkt 9.2.

Den økonomiske ansvarsfordelingen mellom kommune og Bufetat reguleres av betalingsrundskrivet.

Sist faglig oppdatert 17. desember 2019

2.6 Internkontroll

2.6 Internkontroll

Kommunen plikter å ha internkontroll for å sikre at barneverntjenestens oppgaver utføres i samsvar med de krav som følger av regelverket, jf. barnevernloven § 2-1 og forskrift om internkontroll for kommunens oppgaver etter lov om barneverntjenester. Barne- og likestillingsdepartementet har i veilederen Internkontroll i barneverntjenesten i kommunene gitt praktiske og konkrete forslag til hvordan kommunene kan etablere internkontroll i barnevernet.

Internkontroll er systematiske tiltak som skal sikre at barneverntjenestens aktiviteter blir planlagt, utført, kontrollert og korrigert. Internkontrollforskriften inneholder spesifikke krav til styring og ledelse. Barnevernloven inneholder regler som både dreier seg om innhold i tjenesten og krav til styring og ledelse. Dette må sees i sammenheng med kravene til internkontroll. Blant annet skal det være kjent hvordan ansvar, oppgaver og myndighet er fordelt, herunder hvem som er barneverntjenestens leder og dennes stedfortreder.

Kommunen er ansvarlig for private aktører kommunen bruker for å utføre oppgaver på barnevernområdet. Private aktører omfattes ikke av internkontrollplikten i henhold til barnevernloven § 2-1, men kommunen må sikre at de gjennom avtaler og på annen måte har nødvendig kontroll med at virksomheten drives i samsvar med krav fastsatt i lov eller i medhold av lov. Rutiner for systematisk oppfølging av private aktører må derfor inngå som en del av kommunens internkontroll.

Internkontrollsystemet skal dokumenteres i den form og det omfang som er nødvendig.

Sist faglig oppdatert 17. desember 2019

2.7 Behandling av saker der barn har tilknytning til andre land

2.7 Behandling av saker der barn har tilknytning til andre land
2.7.1 Barn med tilknytning til andre land
2.7.2 Bekymring for barn som har fast bosted i et annet land
2.7.3 Barn som bortføres fra barneverntjenesten
2.7.4 Barn og familier med uavklart oppholdsstatus
2.7.5 Barn på omsorgssenter eller i mottak
2.7.6 Barn som flytter til en kommune fra omsorgssenter eller mottak
2.7.7 Barn som er eller kan være utsatt for menneskehandel

 

Sist faglig oppdatert 17. desember 2019

2.8 Barn under kriminalomsorgen

2.8 Barn under kriminalomsorgen

Barneverntjenesten har et særlig ansvar ovenfor ungdom som fengsles og gjennomfører straff. Barneverntjenesten kan også ha et ansvar for å samarbeide med kriminalomsorgen når barnets foreldre fengsles eller gjennomfører straff. Barne-, ungdoms og familiedirektoratet og Kriminalomsorgsdirektoratet har gitt et rundskriv om informasjonsutveksling og samarbeid mellom barneverntjenesten og Kriminalomsorgen.

Barneverntjenesten skal delta i møter om fengsling av barn, uttale seg og informere om behov for tiltak overfor ungdommen, med mindre retten finner det åpenbart unødvendig, jf. barnevernloven § 3-5. Videre skal barneverntjenesten gi informasjon om arbeid som pågår med å iverksette tiltak. Barneverntjenesten skal bistå dommeren med faglige vurderinger og råd, og møteplikten skal sikre at barneverntjenestens ansvar etter barnevernloven utøves selv om barnet er i politiets eller kriminalomsorgens varetekt. (Prop. 135 L (2010-2011) side 178).

Det er påtalemyndigheten som er forpliktet til å varsle barneverntjenesten om fengslingen, jf. lov om rettergangsmåten i straffesaker av 22. mai 1981 nr. 25 (Straffeprosessloven) § 183 tredje ledd. Bestemmelsen skal bidra til å styrke forberedelsen til løslatelse av barn samt legge til rette for at det lokale hjelpeapparatet kommer raskt i gang med etableringen av nødvendige tiltak. Det er kriminalomsorgen som skal utarbeide en koordinert løslatelsesplan for ungdommen som forplikter de ulike aktører til oppfølgings- og tilbakeføringsarbeidet.

Ungdom som oppholder seg i fengsel skal kunne motta tiltak etter barnevernloven ved løslatelse, og barneverntjenesten skal delta i vurderingen av hvilke tiltak ungdommen kan ha behov for etter endt soning. Dette gjelder uavhengig av om ungdommen har mottatt tiltak fra barneverntjenesten før påbegynt soning, eller om ungdommen fyller 18 år før løslatelsen. Ungdom som fyller 18 år før løslatelsen skal tilbys etterverntiltak, jf. barnevernloven § 1-3, uavhengig av om de har hatt tiltak fra barnevernet tidligere.

Sist faglig oppdatert 17. desember 2019

2.9 Barn med behov for tjenester fra flere instanser og annet lovverk

2.9 Barn med behov for tjenester fra flere instanser og annet lovverk

Etter barnevernloven § 3-1 har kommunene et ansvar for å følge nøye med i de forhold barn lever under, og et ansvar for å finne tiltak som kan forebygge omsorgssvikt og atferdsproblemer. Kommunene har ansvar for at de ulike tjenestene for barnefamiliene er godt koordinert. Forebyggende arbeid er viktig, og forutsetter samarbeid på tvers av ulike fagområder og forvaltningsnivåer. Flere departementer har i fellesskap gitt et rundskriv som tydeliggjør de aktuelle tjenestenes ansvar, og som skal øke forståelsen for at samarbeid lønner seg både for den enkelte og samfunnet.

Kommunens ansvar for helse- og omsorgstjenester fremgår av lov om kommunale helse- og omsorgstjenester m.m. av 24. juni 2011 nr. 30 (helse- og omsorgstjenesteloven) kapittel 3. Helse- og omsorgstjenesten i kommunen har ansvar for å yte de helse- og omsorgstjenester som er nødvendig. Helse- og omsorgstjenesten skal ha en spesiell oppmerksomhet overfor sårbare grupper som har økt risiko for å utvikle psykiske vansker og lidelser, som barn med tiltak fra barneverntjenesten. Samarbeid mellom barneverntjenesten og helse- og omsorgstjenesten er viktig for at disse barna skal få et helhetlig tjenestetilbud. For å ivareta barn og unge som har behov for barnevernstiltak i tillegg til kommunale helse- og omsorgstjenester og/eller spesialisthelsetjenester er det avgjørende at tjenestene samarbeider. Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet og Helsedirektoratet har utarbeidet et rundskriv som skal bidra til et godt samarbeid mellom barneverntjenester og psykiske helsetjenester, slik at barn, unge og deres familier får de tjenestene de har behov for.

For barn med funksjonsnedsettelse gjelder vilkårene for å iverksette tiltak etter barnevernloven på samme måte som overfor funksjonsfriske barn. Funksjonsnedsettelsen i seg selv gir ikke grunnlag for å iverksette tiltak. At barnet på grunn av funksjonsnedsettelsen har større omsorgsbehov enn foreldre med alminnelig god omsorgsevne er i stand til å ivareta, er ikke tilstrekkelig til plassering utenfor hjemmet etter barnevernlovens regler. Barnevernlovens atferdsbestemmelser er heller ikke ment å omfatte problemer som skyldes psykose, autisme eller andre psykiske lidelser og funksjonsnedsettelser. Tiltak og tjenester for å avhjelpe særlige funksjonsnedsettelser skal først og fremst ivaretas av andre tjenester enn barneverntjenesten.

Dersom foreldrene ikke sørger for at et barn med funksjonsnedsettelse eller spesielt hjelpetrengende barn får dekket sine særlige behov for behandling og opplæring, har barneverntjenesten et ansvar for å ta dette opp med foreldrene og for å ta kontakt med andre deler av hjelpeapparatet. Hvis foreldrene ikke er i stand til å se barnets behov eller ikke ønsker å samarbeide med hjelpeapparatet slik at barnet kan få den nødvendige hjelp, kan fylkesnemnda vedta at barnet skal behandles eller få opplæring med bistand fra barneverntjenesten, jf. barnevernloven § 4-11. Slikt vedtak kan treffes uten at foreldrene samtykker og uten at hjelpetiltak er prøvd først.

Hva som er henholdsvis kommunens og statens ansvar for barn med funksjonsnedsettelse og tiltak etter barnevernloven, er nærmere beskrevet i punkt 2.5 i rundskriv om oppgave- og ansvarsfordeling mellom kommuner og statlige barnevernmyndigheter.

Noen barn og familier trenger hjelp fra både barneverntjenesten og Nav. Både barnevernloven og sosialtjenesteloven har bestemmelser om plikt til å samarbeide for å sikre at de som skal bruke tjenestene får et godt tilbud. Tjenestene har plikt til å samarbeide både på system- og individnivå.

Barnevernloven § 3-2 pålegger barneverntjenesten å medvirke til at barns interesser ivaretas av andre offentlige organer, og å samarbeide med andre sektorer og forvaltningsnivåer når dette kan bidra til å løse oppgaver som barneverntjenesten er pålagt etter loven. Sosialtjenesteloven § 13 pålegger Nav å medvirke til at sosiale hensyn blir ivaretatt også av andre deler av forvaltningen, og til å samarbeide med andre kommunale, fylkeskommunale og statlige organer.

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet og Arbeids- og velferdsdirektoratet har utarbeidet retningslinjer for samarbeid og ansvarsdeling mellom barneverntjenesten og Nav.

Dersom barnet har behov for langvarige og koordinerte tiltak eller tjenester, og det anses nødvendig for å skape et helhetlig tilbud for barnet, skal barneverntjenesten utarbeide en individuell plan, jf. barnevernloven § 3-2a. Se mer om dette i punkt 10.3.

Sist faglig oppdatert 17. desember 2019

2.10 Barn med behov for beskyttet tilsyn etter barneloven

2.10 Barn med behov for beskyttet tilsyn etter barneloven

Ved foreldertvister kan retten pålegge tilsyn ved samvær etter barneloven § 43a. Det er to former for tilsyn, og hovedformålet er henholdsvis støtte eller beskyttelse av barnet. Beskyttet tilsyn kan fastsettes i alvorlige saker der det kun er aktuelt med et sterkt begrenset samvær. Det kan dreie seg om saker der det har vært problematikk knyttet til vold, rus og psykiske lidelser som kan påvirke omsorgsevnen, men der det likevel vil være til barnets beste med et begrenset samvær. Det er barneverntjenesten som har ansvaret for gjennomføring av beskyttet tilsyn ved overvåkning av forelder og barn under samværet. Gjennomføringen av tilsynet er ikke hjemlet i barnevernloven, men direkte i barneloven § 43a. Forskrift om samvær med tilsyn etter barnelova gir nærmere regler for tilsynet. Barne- og likestillingsdepartementet har gitt en veileder for samvær med tilsyn etter barneloven § 43 a.

Støttet tilsyn kan fastsettes av retten der det er forsvarlig med mer fleksible støttende løsninger. Det er Barne-, ungdoms- og familieetaten som har ansvaret for støttet tilsyn.

Barneverntjenesten i den kommunen der barnet bor fast, har ansvaret for å oppnevne tilsynsperson til beskyttet tilsyn. Bostedskommunen vil ha det økonomiske ansvaret for tilsynet. Barneverntjenesten i den kommunen barnet bor fast kan inngå avtale med en annen kommune barnet har tilknytning til om at ansvaret for tilsynet overføres til denne kommunen. Dersom barnet ikke bor fast i Norge, men skal ha samvær her, er det kommunen hvor samværsforelderen er bosatt som har ansvar for tilsynet.

Omfanget og varigheten av tilsynssamværet blir fastsatt av retten ut i fra barnets behov og begrunnelsen for tilsynet. Tilsynet kan ikke overstige 16 timer per år i en sak og tilsynsåret beregnes fra dato for første gjennomførte tilsynssamvær og et år frem i tid. Begrensningen av antall timer med tilsyn følger ikke kalenderåret.

Gjennom ansvaret for tilsynet vil kommunen der barnet bor få kunnskap om barnets situasjon, og dermed kunne følge opp barnet på annen måte dersom det er behov for det. Når domstolene pålegger barneverntjenesten å føre tilsyn etter barneloven § 43a, skal pålegget registreres som en melding jf. barnevernloven § 4-2. Barneverntjenesten må i en slik situasjon vurdere om det er grunnlag for å åpne en undersøkelse, jf. barnevernloven § 4-3. Saker om samvær med tilsyn etter barneloven § 43 a skal registreres som separate saker, og arkiveres i barneverntjenestens ordinære arkiv.

Sist faglig oppdatert 17. desember 2019
3 Barneverntjenestens saksforberedelse

Barneverntjenestens saksforberedelse

Barneverntjenestens saksforberedelse

Barneverntjenestens saksforberedelse er i stor grad styrt av reglene i forvaltningsloven og barnevernloven. Det stilles generelle forvaltningsrettslige krav som barneverntjenesten alltid må forholde seg til, og spesielle krav i saker hvor det skal fattes enkeltvedtak. Det er viktig for barneverntjenesten og privatpersoner som berøres av vedtakene å få avklart hvem som har partsrettigheter, da dette er av stor betydning for barneverntjenestens saksforberedelse.

3.1 Partsrettigheter
3.2 Parters rett til innsyn
3.3 Inhabilitet
3.4 Veiledningsplikt
3.5 Forhåndsvarsling av enkeltvedtak
3.6 Barneverntjenestens utrednings- og informasjonsplikt
3.7 Saksbehandlingstid, foreløpig svar og forsinkelsesmelding
3.8 Informasjonsutveksling og samarbeid med andre offentlige instanser
3.9 Taushetsplikt, herunder reglene om opplysningsplikt
3.10 Bruk av tolk
Sist faglig oppdatert 17. desember 2019
4. Meldinger til barneverntjenesten

Meldinger til barneverntjenesten

Meldinger til barneverntjenesten

For at barneverntjenesten skal ha mulighet til å gi barn riktig hjelp til rett tid, er den avhengig av informasjon fra andre. Både privatpersoner og offentlige instanser kan melde bekymring for et barns omsorgssituasjon. Opplysningsplikten gjelder også for den kommunale barneverntjenesten, når familier flytter fra en kommune til en annen.

Det er vanlig å omtale opplysninger som gis til barneverntjenesten som bekymringsmeldinger. Dette er ikke et uttrykk som brukes i loven. Alle opplysninger barneverntjenesten mottar kan ha betydning, uavhengig av om de omtales som en bekymringsmelding eller ikke. Det har heller ingen betydning hvordan barneverntjenesten blir kjent med opplysningene, eller om de er skriftlige eller muntlige.

4.1 Opplysningsplikt til barneverntjenesten (meldeplikt)
4.2 Mottak av meldinger
4.3 Tilbakemelding til melder
4.4 Barneverntjenestens plikt til å gi opplysninger til andre barneverntjenester
Sist faglig oppdatert 17. desember 2019
5 Barneverntjenestens undersøkelse

Barneverntjenestens undersøkelse

Barneverntjenestens undersøkelse

En melding som inneholder opplysninger som gir rimelig grunn til å anta at det er grunnlag for tiltak etter barnevernloven skal snarest undersøkes nærmere av barneverntjenesten, jf. barnevernloven § 4-3 første ledd. Undersøkelsen skal kartlegge barnets hjelpe- og omsorgsbehov, og gi barneverntjenesten grunnlag for å vurdere om barnet har behov for tiltak etter barnevernloven.

5.1 Opprettelse av undersøkelse
5.2 Frist for gjennomføring av undersøkelse
5.3 Gjennomføring av undersøkelse
5.4 Innhenting av opplysninger og opplysningsplikt ved pålegg
5.5 Bruk av sakkyndige
5.6 Beskyttelse av kilder
5.7 Henleggelse av undersøkelse
5.8 Tilbakemelding til melder etter undersøkelse
5.9 Gjenåpning av en undersøkelse
Sist faglig oppdatert 17. desember 2019
6 Barneverntjenestens vedtak

Barneverntjenestens vedtak

Barneverntjenestens vedtak

Barneverntjenesten skal ved samarbeid med familier som har behov for det, bidra til å gi det enkelte barn god omsorg og trygge oppvekstsvilkår ved råd, veiledning og hjelpetiltak. Barneverntjenestens vedtak er en viktig del av dette arbeidet.

6.1 Barneverntjenestens vedtakskompetanse
6.2 Enkeltvedtak
6.3 Krav til vedtakets innhold
6.4 Melding om barneverntjenestens vedtak
6.5 Hjelpetiltak
6.6 Akutte situasjoner
6.7 Ettervern
6.8 Melding til folkeregisteret om adresseendring på barn
Sist faglig oppdatert 19. juni 2019
7 Klage og omgjøring av barneverntjenestens vedtak

Klage og omgjøring av barneverntjenestens vedtak

Klage og omgjøring av barneverntjenestens vedtak

Etter barnevernloven § 6-5 første ledd er statsforvalteren klageinstans for enkeltvedtak truffet av barneverntjenesten. Etter annet ledd gjelder klageadgangen ikke saker som hører under fylkesnemndas myndighetsområde. Dersom barneverntjenesten ikke tar klagen til følge og omgjør vedtaket, skal den og sakens dokumenter sendes til statsforvalteren snarest mulig for videre klagebehandling.

Fylkesnemnda er klageinstans for akuttvedtak som fattes av barneverntjenesten.(Barnevernloven §§ 4-6 annet ledd, 4-25, 4-29, 4-9 jf. 4-8). I tillegg er fylkesnemnda klageinstans på flyttevedtak etter barnevernloven § 4-17.

7.1 Klage på enkeltvedtak
7.2 Klagefrist på enkeltvedtak
7.3 Veiledning til å klage på enkeltvedtak
7.4 Barneverntjenesten behandling av klage over enkeltvedtak
7.5 Statsforvalterens behandling av klage på enkeltvedtak
7.6 Barneverntjenestens saksbehandling når fylkesnemnda er klageinstans
7.7 Utsatt iverksettelse
7.8 Omgjøring
7.9 Klage på saksbehandling
Sist faglig oppdatert 19. juni 2019
8 Barneverntjenestens saksforberedelse

Barneverntjenestens saksforberedelse

Barneverntjenestens saksforberedelse

Fylkesnemnda er et domstollignende statlig forvaltningsorgan som er uavhengig av departement, fylkesmann og kommunalt barnevern. Fylkesnemndas saksbehandling oppfyller alle grunnleggende krav til rettsikkerhet, og langt på vei er saksbehandlingen lik domstolenes behandling av sivile saker og bygger på tvistelovens regler.

Dersom saken hører inn under fylkesnemndas myndighetsområde, er det barneverntjenestens ansvar å forberede og fremme saken, jf. barnevernloven §§ 2-1 femte ledd bokstav c og 7-1. Fylkesnemnda kan ikke på eget initiativ fatte vedtak, men er avhengig av barneverntjenestens initiativ og saksforberedelser.

8.1 Ansvar for å fremme sak for fylkesnemnda
8.2 Barneverntjenestens begjæring om tiltak
Sist faglig oppdatert 19. juni 2019
9 Særlig om saksbehandlingen i fylkesnemnda

Særlig om saksbehandlingen i fylkesnemnda

Særlig om saksbehandlingen i fylkesnemnda

Fylkesnemndas myndighetsområde i barnevernssaker fremgår av barnevernloven § 7-1. Fylkesnemnda fatter vedtak som treffes mot, eller som kan opprettholdes uten den private parts samtykke, de såkalte tvangsvedtakene. De fleste avgjørelser om tvang treffes av fylkesnemnda i førsteinstans. Fylkesnemnda er også klageinstans for barneverntjenestens midlertidige vedtak i akuttsituasjoner og barneverntjenestens vedtak om flytting av barn, jf. barnevernloven § 4-17.

9.1 Fylkesnemndas sammensetning
9.2 Habilitet
9.3 Hovedprinsipper for saksbehandlingen i fylkesnemnda
9.4 Oppnevning av fullmektig for privat part
9.5 Talsperson for barnet
9.6 Rett til innsyn i opplysninger fremlagt for fylkesnemnda
9.7 Forhandlingsmøtet
9.8 Forhandlingsmøte i klagesak
9.9 Forenklet behandling og endringssaker
9.10 Prosessuelle spørsmål
9.11 Vedtak og begrunnelse
9.12 Godtgjøring til vitner, sakkyndige og tolk
Sist faglig oppdatert 19. juni 2019
10 Barneverntjenestens oppfølging av fylkesnemndas vedtak

Barneverntjenestens oppfølging av fylkesnemndas vedtak

Barneverntjenestens oppfølging av fylkesnemndas vedtak

Barneverntjenesten har ansvaret for å iverksette vedtak etter behandling i fylkesnemnda, og for å følge opp tiltaket. Dette innebærer et løpende og helhetlig ansvar for oppfølgning av barnet, samt en plikt til utarbeiding av skriftlige planer for dette. Barneverntjenesten har også et ansvar for oppfølging av foreldrene som har mistet omsorgen for sine barn, jf. barnevernloven § 4-16. Det er gitt en veileder for oppfølging av foreldre med barn eller ungdom som bor i fosterhjem eller institusjon.

Det følger av langvarig praksis fra Den europeiske menneskerettsdomstolen at alle omsorgsovertakelser i utgangspunktet skal anses som midlertidige. Dette er også flere ganger understreket av Høyesterett. Både etter norsk rett og EMK er den overordnede målsettingen å oppnå tilbakeføring – gjenforening – av barn og foreldre. Høyesterett skriver blant annet at staten «har en positiv plikt til aktivt å arbeide for at relasjonen mellom barn og foreldre opprettholdes, og at

de kan gjenforenes. Dette må innebære at myndighetene kontinuerlig følger utviklingen» (HR-2020-661-S). Oppfølging av foreldre etter en omsorgsovertakelse må bygge på dette utgangspunktet.

Det bør vurderes hvorvidt det skal iverksettes hjelpetiltak i form av foreldreveiledning også etter en omsorgsovertakelse. Det er utviklet en rekke forskjellige metoder som er innrettet mot å styrke foreldres omsorgsferdigheter, som De Utrolige Årene (DUÅ), PMTO, ICDP, Circel of Security (COS) og Marte Meo. Slike programmer, eventuelt tilpasset eller basert på elementer, kan være aktuelle etter en omsorgsovertakelse, for å utforske muligheten for en tilbakeføring. Også programmer som benytter samspillsobservasjoner kan iverksettes, dersom dette samordnes med samvær.

10.1 Iverksetting av vedtak
10.2 Valg av fosterhjem til det enkelte barn
10.3 Oppfølging av barn som bor i fosterhjem eller institusjon
10.4 Oppfølging av foreldre som har barn som bor i fosterhjem eller institusjon
10.5 Oppfølging av barn og foreldre plassert på institusjon etter barnevernloven §§ 4-24, 4-26 og 4-25
10.6 Individuell plan
10.7 Omsorgsplan og plan for framtidig tiltak
10.8 Tiltaksplan
10.9 Samvær
10.10 Tilsyn med barn i fosterhjem
10.11 Tilsyn med barn i institusjon og sentre for foreldre og barn
10.12 Barnets medvirkning og tillitsperson for barnet
10.13 Fratakelse av foreldreansvar og adopsjon
10.14 Vedtak om adopsjon
10.15 Opphevelse av vedtak om omsorgsovertakelse
Sist faglig oppdatert 19. juni 2019
11 Rettslig overprøving av fylkesnemndas vedtak

Rettslig overprøving av fylkesnemndas vedtak

Rettslig overprøving av fylkesnemndas vedtak

Selv om fylkesnemnda er et forvaltningsorgan, kan nemndas vedtak ikke påklages etter reglene i forvaltningsloven. Fylkesnemndas vedtak kan kun overprøves av de ordinære domstolene.

11.1 Frist for å begjære rettslig overprøving
11.2 Rettslig overprøving fra privat part og fra kommunen
11.3 Utsatt iverksettelse
11.4 Tingretten
11.5 Lagmannsretten
11.6 Høyesterett
11.7 Den europeiske menneskerettighetsdomstol
Sist faglig oppdatert 19. juni 2019
12 Fri rettshjelp

Fri rettshjelp

Fri rettshjelp

Fri rettshjelp er advokatbistand som helt eller delvis dekkes av staten. Fri rettshjelp omfatter både fritt rettsråd og fri sakførsel. Fritt rettsråd er veiledning og hjelp i juridiske spørsmål utenfor domstolen. Fri sakførsel er rettshjelp i saker som går for domstolene og saker som behandles for eksempel i fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker.

Barneverntjenesten har et ansvar for å gi veiledning til de private parter om hvordan han eller hun kan skaffe seg juridisk bistand og om adgangen til fri rettshjelp, jf. forvaltningsloven § 11. Etter rettshjelploven § 2 har advokater og andre som kan yte fri rettshjelp også plikt til å orientere klienten om muligheten for å søke fri rettshjelp.

Barneverntjenesten skal ikke behandle søknader om fri rettshjelp fra den private part. Slike søknader rettes enten til fylkesmannen eller fylkesnemnda, avhengig av saken. I saker som ikke hører inn under fylkesnemndas myndighetsområde kan den private part søke fylkesmannen om fri rettshjelp etter behovsprøving. I saker som hører inn under fylkesnemndas myndighetsområde har den private part rett til å få oppnevnt advokat, og det er fylkesnemnda som har ansvar for dette, jf. barnevernloven § 7-8 og rettshjelploven § 17 annet ledd nr. 2. De private parter har krav på å få dekket utgifter til fri sakførsel fra det tidspunkt barneverntjenesten har meddelt parten at saken skal bringes inn for nemnda.

Dette gjelder også i de tilfeller saken blir trukket, avvist eller hevet etter at saken er oversendt fylkesnemnda til behandling. Den private part har uansett krav på fri sakførsel uten behovsprøving.

Søknad om fritt rettsråd etter rettshjelploven § 11 nr. 2 kan innvilges uten behovsprøving for part i en sak hvor barneverntjenesten har fattet vedtak etter barnevernloven § 4-6 annet ledd og tredje ledd, § 4-9 første og annet ledd, § 4-25 annet ledd annet punktum og hvor vedtaket ikke blir etterfulgt av en begjæring om tiltak, jf. barnevernloven § 7-11. Tilsvarende gjelder dersom barneverntjenesten har startet forberedelse til sak som skal behandles av fylkesnemnda etter barnevernloven kapittel 7, men hvor saken likevel ikke blir oversendt til fylkesnemnda.

Sist faglig oppdatert 19. juni 2019

12.1 Særlig om forvaltningsloven § 36

12.1 Særlig om forvaltningsloven § 36

Forvaltningsloven inneholder regler om dekning av saksomkostninger som kan komme til anvendelse i barnevernssaker. Etter forvaltningsloven § 36 første ledd skal en part få dekket vesentlige kostnader som har vært nødvendig for å få endret et vedtak til sin fordel. Dette vil i hovedsak være utgifter til advokat. Hva som er nødvendig må avgjøres ut i fra en konkret vurdering. Sentrale momenter i vurderingen vil være sakens karakter og kompleksitet, og barneverntjenestens vilje og holdning til å respondere på partenes henvendelser. Parten har ikke rett til dekning av saksomkostninger dersom endringen skyldes partens egne forhold eller forhold utenfor partens og barneverntjenestens kontroll, eller dersom andre særlige forhold taler mot det. Dersom endringen av vedtaket skyldes at det har fremkommet nye opplysninger i saken vil retten til dekning av saksomkostninger som hovedregel være avskåret, med mindre vedtaksorganet kan lastes for ikke å ha opplyst saken godt nok før det ble fattet vedtak.

Etter forvaltningsloven § 36 tredje ledd første punktum skal sakskostnadsspørsmålet avgjøres av samme instans som avgjør spørsmålet om endring av vedtaket, dvs. enten klageinstansen (fylkesmannen) eller underinstansen(barneverntjenesten) dersom denne har truffet nytt vedtak, jf. forvaltningsloven § 33 annet ledd og § 34 første ledd. Dersom barneverntjenesten selv endrer sitt eget vedtak, avgjøres således spørsmålet av barneverntjenesten. Kravet må settes frem senest tre uker etter at melding om det nye vedtaket er kommet frem til parten. Både underinstansen og klageinstansen kan forlenge fristen, jf. forvaltningsloven § 36 tredje ledd. Avslag på krav om dekning av saksomkostninger kan påklages etter reglene om klage i forvaltningsloven.

Parten har krav på informasjon om retten til å kreve saksomkostninger når et vedtak endres. Slik informasjon kan unnlates når det er usannsynlig at parten har vesentlige saksomkostninger eller det kan antas at vedkommende eller hans/hennes fullmektig kjenner denne retten. Hvis det i andre tilfelle vil være rimelig at spørsmålet om saksomkostninger blir vurdert, bør veiledning gis til parten om dette, jf. forvaltningsloven § 36 fjerde ledd.

Sist faglig oppdatert 19. juni 2019
Litteratur og veiledning

Relevant litteratur og veiledning for saksbehandlere i barnevernet

Relevant litteratur og veiledning for saksbehandlere i barnevernet

 

Lover, forskrifter og konvensjoner
Veiledere, rundskriv, retningslinjer fra omkringliggende departementer og andre
Prinsipputtalelser og lovfortolkninger
Høringer
Rapporter og annen litteratur