Det er et mål at barn som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling, får nødvendig hjelp, omsorg og beskyttelse til rett tid. De skal møtes med trygghet, kjærlighet og forståelse. Alle barn skal få gode og trygge oppvekstsvilkår​. Dette gjelder også barn som begår lovbrudd. Barnevernlovens bestemmelser om tjenester og tiltak gjelder for alle barn som har vanlig bosted eller oppholder seg i Norge. Det er imidlertid flere tiltak etter barnevernloven som ikke kan iverksettes overfor barn som kun oppholder seg i Norge, og som ikke har vanlig bosted her. Det gjelder blant annet tiltak etter barnevernloven §4- 12 og 4-24.

Retningslingslinjen handler om barn som står i fare for å begå lovbrudd og barn som begår lovbrudd. Det må være en viss risiko for at barnet vil begå kriminalitet, for å være i målgruppen for denne retningslinjen. Dette er imidlertid en sammensatt gruppe barn. Det er ikke uvanlig at barn som begår lovbrudd har opplevd omsorgssvikt i oppveksten. De kan ha rusproblemer, psykiske vansker og mangelfull skolegang. Barn med omfattende og sammensatte utfordringer og behov har ofte erfaring med gjentatte flyttinger mellom hjem, fosterhjem og institusjoner. De vil ha et særskilt behov for stabil og tett oppfølging fra blant annet barnevernet, helsetjenesten og kriminalomsorgen. Det er svært viktig at de instansene som treffer disse barna forstår de bakenforliggende årsakene til at et barn begår lovbrudd.

Lovstridige handlinger er av svært ulik karakter, og barna som begår lovbrudd har ulik bakgrunn og erfaring. Et barn som eksempelvis begår seksuelle overgrep mot andre barn, enten direkte eller via nettet, utfører nødvendigvis ikke andre lovbrudd. Disse barna har antagelig behov for en helt annen hjelp enn et barn som utøver vold, selger ulovlige rusmidler og er knyttet til et gjengmiljø. Barnevernet har ansvar for å gi hjelp til alle barn som oppholder seg i Norge, uavhengig av hvordan type straffbar handling de har begått. Hvilken hjelp og tiltak barnevernet skal tilby overfor de ulike barna må gå ut fra en konkret vurdering av barnets helhetlige behov for hjelp.

Retningslinjene handler ikke om generelle barnevernstiltak som i et lengre perspektiv vil kunne forebygge at barn og unge begår kriminalitet.

Retningslinjene er først og fremst et redskap for ansatte i kommunale barnevernstjenester og i barnevernsinstitusjoner. Retningslinjene beskriver derfor primært barnevernets ansvar overfor barna. Samtidig vil retningslinjene beskrive andre instansers rolle der det er nødvendig for å avklare og tydeliggjøre arbeidsfordeling mellom barnevernet og disse instansene, og der det er nødvendig for å tydeliggjøre hva som er barnevernets ansvar. Andre tjenester som har et ansvar overfor barn som begår lovbrudd, slik som påtalemyndigheten, kriminalomsorgen og helsetjenesten, vil også ha nytte av retningslinjen.

I arbeidet med retningslinjene satte vi sammen en arbeidsgruppe med representanter fra barnevernstjenestene, kriminalomsorgen og politiet. Arbeidsgruppen har bidratt med innspill om hva de mener er nødvendig å ha med i retningslinjene.

I tillegg har vi snakket med barn, unge og ansatte i tre fengsler. De innsatte vi snakket med var både over og under 18 år. Ungdommene har gitt verdifulle bidrag til innholdet i retningslinjene og deres råd til barnevernet er med i retningslinjene.

Andre bidragsytere har vært representanter fra Barneombudet, det kriminalitetsforebyggende råd, sekretariatet for konfliktrådene og Bufdirs brukerråd innen barnevernet, som alle har gitt nyttige råd om temaer som bør innlemmes i retningslinjene.

Ansatte i den kommunale barnevernstjenesten har et forvaltningsmessig ansvar overfor barn og familier etter lov om barneverntjenester av 17. juli 1992 nr. 100 (barnevernloven).

Barnevernstjenestens saksbehandling bygger på flere sentrale hensyn, og er forankret i internasjonale konvensjoner og grunnleggende samfunnsverdier og normer. Enkelte hensyn er i mange sammenhenger omtalt som prinsipper. Begrepet prinsipp har ingen klart definert rettslig betydning, men brukes om normer som det er enighet om over tid, på tvers av skiftende rettsordninger og samfunnsforhold.

Det er viktig å understreke at i tillegg til å ha en retningslinjekarakter, kan prinsipper inneholde lovpålagte plikter barnevernstjenesten må forholde seg til. Eksempler på dette er barnevernstjenestens plikt til å ivareta barns rett til medvirkning og innflytelse, og barnevernstjenestens plikt til å vektlegge barnets beste i alle avgjørelser som berører barnet.

Når det står «skal» eller «må» i retningslinjen, betyr det at noe er lov- eller regelfestet eller så klart faglig forankret at det sjelden vil være forsvarlig ikke å gjøre som anbefalt. Ellers er anbefalingene ikke rettslig bindende, men faglig normerende for hva man anser fremmer kvalitet, god praksis og likhet i tjenestene på utgivelsestidspunktet.

Det grunnleggende prinsippet i barnevernloven er prinsippet om barnets beste ​. Barnekonvensjonens artikkel 3 understreker at barnets beste skal være grunnleggende ved alle handlinger som berører barn. I 2014 ble prinsippet også inntatt i Grunnloven. I Grunnloven § 104 andre ledd går det frem at barnets beste skal være et grunnleggende hensyn. Barnets beste er både et overordnet prinsipp, en prosedyreregel og en selvstendig rett for barnet. Barnevernstjenesten skal alltid vurdere om handlinger og avgjørelser vil være til barnets beste ​.

Hva som er til barnets beste må avgjøres etter at barnet har fått mulighet til å uttale seg i saken og barnets syn er tatt i betraktning​.

Å ta hensyn til barnets beste i alle vurderinger som berører barn er ikke bare barnevernets ansvar. Dette er en rettighet barnet har, og et ansvar for alle instanser som tar avgjørelser som berører barn.

Les mer om barnets beste i saksbehandlingsrundskrivet.

Barns rett til medvirkning er et sentralt hensyn i norsk barnevernsrett. Barns rett til å medvirke i spørsmål som berører dem følger blant annet av:

• Grunnloven § 104
• Barnekonvensjonen artikkel 12 nr. 1
• Barnevernloven §§ 1-6 og 6-3

Barns rett til medvirkning og innflytelse i barnevernssaker er utdypet i Forskrift om medvirkning og tillitsperson.

Barnet bør involveres i hele prosessen

Barnekonvensjonens artikkel 12 sier ikke noe om på hvilket stadium i en sak barn skal medvirke. Retten til å medvirke skal gjelde på alle trinn i en saksbehandling, uansett hva saken gjelder og uavhengig av alvorlighetsgrad eller barnets alder ​. Å la barn medvirke må forstås som en prosess istedenfor som en enkeltstående hendelse ​. Barnevernssaker og straffesaker varer ofte i lengre tid, og barnet bør derfor få mulighet til å medvirke og si sitt syn om saken på alle stadier og helst når barnet selv ønsker det.

Å involvere barnet i hele prosessen vil fremme barnet som aktiv deltaker på en annen måte enn den tradisjonelle enkeltstående samtalen.

Samtale med barn består av flere elementer

Når barnevernet skal snakke med barn som begår lovbrudd, er det viktig å være oppmerksom på at samtalen med barn inneholder flere elementer. I den generelle kommentar nr. 12 til FNs barnekomite beskrives hva de ulike elementene kan bestå i:

1. Forberedelser: Den som skal snakke med barnet må sørge for at barnet får god informasjon om sin rett til å gi utrykk for sin mening, og bli orientert om hvilken betydning det vil ha for utfallet av saken at han eller hun legger frem sine synspunkter.
2. Selve samtalen: Selve samtalen med barnet bør legges opp som dialog og samarbeid, i stedet for en utspørring. De som skal snakke med barn må også vurdere barnets kapasitet. Dersom barnet er i stand til å danne seg egne synspunkter på en selvstendig og fornuftig måte, må også barnets synspunkter vurderes som en viktig faktor når det skal fattes en avgjørelse i saken.
3. Formidlingen av endelig beslutning: Den som snakker med barnet, skal også gi informasjon om utfallet av prosessen. Den skal forklare til barnet hvordan barnets synspunkter har blitt vektlagt.

   Dersom beslutningen ble en annen enn det barnet ønsket, skal det likevel forklares på hvilken måte barnets synspunkter ble tatt hensyn til. Barnets synspunkter og vektleggingen av disse må dokumenteres. Det siste elementet i samtalen med barn er også svært relevant for barn som begår kriminelle handlinger. Det handler om at barnet skal ha tilgang til anke- og klageprosedyrer. I den forbindelse er det nødvendig at de instansene som møter barnet, informerer om muligheten til å klage, og veileder og hjelper barnet med dette.

Involvering av barnet er sentralt for å oppfylle rettigheter

Å la barn som begår lovbrudd medvirke er sentralt for å oppfylle deres rettigheter. I tillegg kan det skape en bedre forståelse av situasjonen og bakenforliggende årsaker til at barnet har begått lovbrudd. Barn som begår lovbrudd har ofte sammensatte vansker og behov, som det er av avgjørende betydning at instansene får vite mer om. På denne måten kan hjelpen bli mer treffsikker, forebygge mot ytterligere lovbrudd og gi bedre framtidsutsikter for barnet.

Det finnes flere ulike måter å ha en barnesensitiv tilnærming til å snakke med og la barn som begår lovbrudd medvirke. For eksempel bistår flere av barnehusene i Norge politiet med gjennomføring av avhør av barn som har begått overgrep.

Det mildeste inngreps prinsipp er et grunnleggende prinsipp i barnevernloven. Det innebærer at det ikke kan treffes mer inngripende vedtak enn det som er nødvendig. For eksempel skal hjelpetiltak i hjemmet vurderes før plassering utenfor hjemmet. Frivillige tiltak skal vurderes fremfor tvang.

Barn i konflikt med loven har et større behov for beskyttelse enn voksne. Barnekonvensjonens artikkel 37 og artikkel 40 gjelder for barn under 18 år som er mistenkt, siktet eller domfelt for straffbare handlinger. Bestemmelsene gjelder både underveis i straffesaken, og hvis barnet blir domfelt og eventuelt skal sone fengselsstraff.

Konvensjonsstatene skal sikre at ingen barn ulovlig eller vilkårlig berøves sin frihet ​. Bestemmelsen samsvarer med

• Den internasjonale konvensjonen om sivile og politiske rettigheter (SP) art. 9
• Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) artikkel 5.

Frihetsberøvelse av barn som begår lovbrudd kan innebære innbringelse, pågripelse, varetektsfengsling, fengsling og institusjonsplassering.

Pågripelse, frihetsberøvelse eller fengsling av et barn kan bare benyttes som en siste utvei når alternative tiltak ikke kan benyttes. En slik forståelse av bestemmelsen er også lagt til grunn av FNs Barnekomité.

Etter FNs barnekonvensjon artikkel 37 bokstav c) skal ethvert barn som er berøvet friheten

• behandles med menneskelighet og med respekt for menneskets iboende verdighet og på en måte som tar hensyn til barnets behov i forhold til dets alder
• holdes atskilt fra voksne, med mindre det motsatte anses å være det beste for barnet
• ha rett til å opprettholde forbindelsen med sin familie gjennom brevveksling og besøk, unntatt under særlige omstendigheter

Samarbeid mellom barnevern, politiet, påtalemyndigheten, konfliktrådene, friomsorgen, kriminalomsorgen og omsorgspersoner er viktig for at barn skal få den hjelpen de trenger for å kunne utnytte egne ressurser. Det er viktig at helsetjenesten involveres så tidlig som mulig.

Godt samarbeid krever et felles mål, gode relasjoner og lav terskel for kontakt mellom de ulike instansene.

Siden mange barnevernstjenester har lite erfaring med barn som begår lovbrudd, har de også lite erfaring med å samarbeide med andre etater om denne gruppen barn. Det finnes likevel både forankrede samarbeidsformer og ulike samarbeidsverktøy tjenestene kan ta i bruk. Et godt koordinert samarbeid kjennetegnes blant annet av kontinuitet, ansvarsfordeling og utnyttelse av eksisterende ressurser og tiltak. Det er også utarbeidet nasjonale retningslinjer for tidlig oppdagelse av barn og unge. Målet med retningslinjen er at anbefalingene skal styrke handlingskompetansen hos ansatte i kommunene slik at barn og unge oppdages tidlig, og får tilpasset hjelp og oppfølging.

Nedenfor beskriver vi noen forskjellige samarbeidsmodeller og gir tips om god møtemetodikk. Modellene kan ha ulike navn og sammensetninger i kommunene, men alle har et tverrfaglig fokus. For alle som deltar gjelder forvaltningslovens og særlovgivningens regler om taushetsplikt og unntak for informasjonsdeling.

Generelt vil barn som mottar hjelp fra barnevernet ha høyere forekomst av psykiske vansker enn barn ellers i befolkningen ​. En viktig forutsetning for at barn skal få nødvendig helsehjelp er at behovene fanges opp tidlig.

Når barn er i faresonen for å begå eller har begått lovbrudd, er det viktig at barnets behov for helsehjelp vurderes så raskt som mulig. Denne gruppen barn er spesielt sårbare for å utvikle psykiske vansker eller lidelser. Det at barn begår lovbrudd kan forstås både som en årsak til psykiske vansker, som en konsekvens av psykiske vansker og som et uttrykk for en bakenforliggende sårbarhet.

Hjelp meg slik at jeg får kontakt med psykolog, dersom jeg trenger det.

Bruk av rusmidler er en av de største risikofaktorene knyttet til kriminalitet, både når det gjelder handlinger begått i ruset tilstand og fare for fremtidige lovbrudd. Barn som begynner tidlig med rusmidler har langt større risiko for å utvikle et kriminalitetsproblem enn andre. Barn som ruser seg har ofte andre vansker de strever med. Samtidig kan rus bidra til å forsterke eksisterende eller skape nye problemer, viser statistikk.

Kommunene har organisert sitt tilbud om psykisk helsearbeid til barn på ulike måter. Eksempelvis vil barnet kunne få hjelp fra

• skolehelsetjenesten
• helsestasjon for ungdom
• kommunal psykisk helsetjeneste
• enhet for psykisk helsehjelp for barn og unge
• psykologtjenesten i kommunen
• Rask psykologisk hjelp (RPH)
• fastlege
• familiesenter
• kommunale oppsøkende team
• tverrfaglig oppsøkende team
• fact-team

Det kan være vanskelig for et barn og foreldre å finne ut av hvilke tjenester som finnes i kommunen. I dialog med barnet og foreldrene er det en viktig oppgave for barnevernstjenesten å opprette kontakt med riktig tjeneste.

Samhandlingsforløp for kartlegging og utredning av psykisk helse og rus hos barn i barnevernet har som mål å sikre barn i barnevernet får nødvendig helsehjelp. Samhandlingsforløpet beskriver ansvar, oppgaver og samarbeid mellom den kommunale barnevernstjenesten, kommunal helse- og omsorgstjeneste og spesialisthelsetjenesten for barn og unge. Samhandlingsforløpet gir også råd om hvordan samarbeidet kan innrettes, slik at tjenestene sammen sikrer tidlig kartlegging og utredning av barn i barnevernet.

Samhandlingsforløpet skal sikre medvirkning og informasjon til barn og deres familier. Barnets medvirkning i samhandlingsforløpet vil bidra til at tjenestene får en bedre forståelse av situasjonen og bakenforliggende årsaker til eventuelle psykiske vansker, og bidra til målrettet og tilpasset hjelp til rett tid.
For en kartlegging av barnets rett til helsehjelp innen psykisk helsevern for barn og unge, henvises det til Prioriteringsveileder for psykisk helsevern for barn og unge og Pakkeforløp for utredning av psykiske lidelser hos barn og unge.

Et godt samarbeid forutsetter at de som jobber med barn som begår eller er i risiko for å begå kriminalitet har tilstrekkelig kunnskap om taushetsplikt og om muligheten til å dele taushetsbelagt informasjon. Det er viktig at de er kjent med de muligheter som finnes for å innhente samtykke slik at bestemmelsene om taushetsplikt ikke hindrer et nødvendig samarbeid.

Reglene om taushetsplikt for ansatte i barnevernet er regulert i barnevernloven § 6-7 og forvaltningsloven. Taushetsplikten etter barnevernloven er imidlertid noe strengere enn det som følger av de alminnelige reglene i forvaltningsloven.

Taushetsplikt etter barnevernloven omfatter flere opplysninger enn det som omfattes av forvaltningslovens regler.

I tillegg er barnevernets adgang til å formidle opplysninger til andre forvaltningsorganer snevrere enn etter de alminnelige reglene, jf. barnevernloven § 6-7 tredje ledd. Barnevernstjenesten og barnevernsinstitusjoner har som hovedregel ikke adgang til å gi andre offentlig myndigheter opplysninger i en barnevernssak. De kan imidlertid gi ellers taushetsbelagte opplysninger dersom de etter en konkret vurdering finner at

• det er nødvendig for å ivareta tjenestens eller institusjonens omsorgs- og behandlingsoppgaver overfor barnet
• det har som formål å forebygge vesentlig fare for barnets eller andres liv og helse ​

I rundskriv Q-24/2005 kapittel 6 kan du lese mer om adgangen til å dele taushetsbelagte opplysninger med andre offentlige myndigheter.

Unntak fra taushetsplikt – samtykke og opplysningsplikt

Barn og foreldre kan samtykke til at barnevernstjenesten formidler taushetsbelagt informasjon ​. Dersom det innhentes samtykke, kan ansatte i barnevernet og samarbeidspartnere dele opplysninger når dette er til det beste for barnet. Samtykket må være "informert". Det vil si at den som samtykker skal ha forstått hva det samtykkes til, og konsekvensene av dette. Samtykke bør derfor være skriftlig.

Opplysninger kan bare gis til andre forvaltningsorganer når dette er nødvendig for å fremme barnevernstjenestens, institusjonens, senteret for foreldre og barn eller omsorgssenteret for mindreåriges oppgaver, eller for å forebygge vesentlig fare for liv eller alvorlig skade for noens helse​.

Opplysninger kan ikke gis utelukkende for å fremme mottakerorganets oppgaver og ansvar.

Det er adgang til å gi andre instanser, for eksempel politiet, opplysninger om et barns omsorgssituasjon dersom barnevernstjenesten etter en konkret vurdering finner at politiets bistand er nødvendig for at barnevernstjenesten skal kunne sørge for en tilfredsstillende omsorgssituasjon for barnet.

Taushetsplikt og informasjonsplikt i samarbeidet med konfliktrådet

Konfliktrådsloven § 9 regulerer taushetsplikt for meklere og andre som utfører tjeneste eller arbeid for konfliktrådet, samt for alle som er til stede i et konfliktrådsmøte.

Med mindre noe annet kommer frem av lov, har de som møter i konfliktrådet taushetsplikt. Opplysningsplikt til barnevernstjenesten etter barnevernloven § 6-4 er en slik lovbestemt plikt som går foran taushetsplikten. Forarbeidene til konfliktrådsloven nevner eksplisitt barnevernloven § 6-4 om opplysningsplikt til barnevernet når det er grunn til å tro at et barn blir utsatt for blant annet for alvorlig omsorgssvikt. Meklere og konfliktrådsledere som gjennom møter i konfliktrådet blir kjent med slike forhold, vil derfor være forpliktet til å melde fra til barnevernstjenesten.

Barnevernstjenesten kan gi opplysninger til andre forvaltningsorgan når det er nødvendig for å fremme «barneverntjenestens eller barneverninstitusjonens oppgaver».

Barn som samtykker til ungdomsstraff og ungdomsoppfølging (les om ungdomsstraff og ungdomsoppfølging i retningslinjens punkt 7.2.2), må signere en samtykkeerklæring som omfatter at oppfølgingsteamet kan dele taushetsbelagte opplysninger om barnet og barnets livssituasjon før og under straffegjennomføringen. Et slikt samtykke er en forutsetning for straffegjennomføringen. Barnevernstjenesten bør være del av oppfølgingsteamet i de fleste saker. Barnevernstjenesten kan derfor dele taushetsbelagte opplysninger om barnet som har betydning for barnets straffegjennomføring.

Les mer om konfliktrådets opplysningsplikt og taushetsplikt.

Se også mer om reglene om barnevernet og taushetsplikten, opplysningsplikten og opplysningsretten, i rundskriv Q-24, mars 2005 og saksbehandlingsrundskrivet kapittel 3.9.

Taushetsplikt og informasjonsplikt i samarbeidet med kriminalomsorgen

Straffegjennomføringsloven pålegger barnevernstjenesten en informasjonsplikt overfor kriminalomsorgen i nærmere bestemte tilfeller. Bestemmelsen innebærer et unntak fra taushetsplikten​.

Barnevernstjenesten har plikt til å opplyse om forhold knyttet til det domfelte barnets familieforhold, etter anmodning fra kriminalomsorgen. Plikten gjelder forhold det er nødvendig at kriminalomsorgen er kjent med, for å kunne ivareta barnet og familien under straffegjennomføringen.

Barnevernstjenesten har også plikt til på eget initiativ å opplyse kriminalomsorgen om tilsvarende forhold, uavhengig av en eventuell foregående henvendelse fra kriminalomsorgen.

Når det gjelder de nærmere reglene om barnevernet og taushetsplikten, opplysningsplikten og opplysningsretten, vises det til rundskriv Q-24, mars 2005 og saksbehandlingsrundskrivet.

Kriminalomsorgen har også i samarbeid med Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet utarbeidet rutiner for informasjonsutveksling mellom kriminalomsorgen og barnevernstjenesten.

Barnevernstjenesten er en av kriminalomsorgens og friomsorgens viktigste samarbeidspartnere når barn blir dømt til straff. Både kriminalomsorgen og friomsorgen er avhengig av samarbeid med aktuelle aktører som kan tilrettelegge for tiltak både før, under og etter gjennomføringen av straffen. Dette er også noe av grunnen til at barnevernets ansvar har blitt nærmere presisert i barnevernloven de siste årene.

Fra straffegjennomføringsloven fremgår det at kriminalomsorgen, gjennom samarbeid med andre offentlige etater, skal legge til rette for at domfelte og innsatte i varetekt får de tjenester som lovgivningen gir dem krav på.

Hjelp meg slik at jeg får kontakt med psykolog, dersom jeg trenger det.

Alle relevante tjenester må samarbeide for å hjelpe barnet ut av en vanskelig situasjon, og også for å forhindre nye lovbrudd. Barnevernstjenesten skal ta sin del av ansvaret, som blant annet innebærer å vurdere hvilken hjelp og tiltak barnet kan ha behov for etter endt soning. Barnevernstjenestens taushetsplikt skal ikke være et hinder for godt samarbeid.

Den kommunen hvor barnet oppholder seg har ansvaret for å yte tjenester og tiltak som omfattes av barnevernloven ​.

Dette gjelder selv om barnet oppholder seg i kommunen rent midlertidig, og uavhengig av om barnet og/eller foreldrene har bosted i en annen kommune. Dette samsvarer med barnevernloven § 8-1 om oppholdskommunens ansvar.

Les mer om dette i saksbehandlingsrundskrivet.

Dersom barnet allerede har tiltak fra barnevernet ved pågripelse, er det den kommune som har iverksatt barneverntiltaket som har ansvar for oppfølgingen under fengselsoppholdet ​.

Barn med tilhørighet til en annen kommune

I visse tilfeller kan ungdommen ha en sterk tilhørighet til en annen kommune enn pågripelseskommunen. Det kan inngås avtale mellom pågripelseskommunen og den kommunen ungdommen har en særlig tilknytning til om å overføre den enkelte sak. Dersom det er til barnets beste, bør en slik avtale inngås ​.

Unngå sosial isolasjon - nærhetsprinsippet

For å motvirke sosial isolasjon og legge til rette for kontakt med familie og nærmiljø, praktiserer kriminalomsorgen et nærhetsprinsipp. Dette innebærer at innsatte skal så langt det er mulig gjennomføre straff i nærheten av hjemstedet. Når barn under 18 år må gjennomføre fengselsstraff, er det i mindre grad mulighet for å legge til rette for soning i nærheten av hjemstedet. I Norge finnes det to fengsler for barn under 18 år: Bjørgvin fengsel, Ungdomseininga og Ungdomsenheten øst i Eidsvoll.

Ansvar for barnets utgifter når barnet er fengslet

Dersom barnet blir fengslet, vil det kunne dukke opp spørsmål om hvem som dekker hva av utgifter. Daglige utgifter dekkes av kriminalomsorgen. Kriminalomsorgen dekker også besøk til innsatte under 18 år fra nær familie. Se Kriminalomsorgens retningslinjer for straffegjennomføring for mindreårig innsatte og domfelte under punkt 8.5 om særregler om besøk til barn i fengsel.

Barnet kan imidlertid ha behov for å få dekket andre utgifter til livsopphold, eller utgifter til besøk fra familie og nettverk, som går utover det kriminalomsorgen dekker. Hvorvidt det er barnevernstjenesten eller NAV som har ansvar for å gi økonomisk bistand til barnet ​, vil være avhengig av hva problemene består i, og hva slags type utgifter det dreier seg om.

Les mer om ansvarsfordeling mellom NAV-kontor og barnevernstjenesten i Retningslinjer for samarbeid mellom barnevernstjenesten og NAV-kontoret.

Når en ungdom ønsker å flytte til en annen kommune etter soning

Utgangspunktet er at pågripelseskommunen som har ansvar for å yte tjenester og tiltak etter barnevernloven, også er ansvarlig for å tilby barnet tiltak og oppfølging etter fengselsoppholdet.

Når fengselsstraffen er gjennomført, kan det for noen barn/ungdom være hensiktsmessig å flytte til en annen kommune enn den som har fulgt opp barnet under fengselsoppholdet. I slike tilfeller kan hjemkommunen/oppfølgingskommunen og den kommunen barnet/ungdommen ønsker å flytte til, inngå en avtale slik at den nye kommunen overtar ansvaret for barnet/ungdommen ​.

Alle kommuner skal drive generelt kriminalitetsforebyggende arbeid. Etter barnevernloven har kommunen det overordnede ansvaret for forebyggende arbeid, og hovedansvaret ligger til kommunestyret, jf. kommuneloven § 6. Barnevernloven § 3-1 første ledd gir kommunen ansvaret for generelle forebyggende tiltak rettet mot barn og unge. I henhold til bestemmelsens første ledd skal kommunen "følge nøye med i de forhold barnet lever under" og "finne tiltak som kan forebygge omsorgssvikt og atferdsproblemer". Kommunen har dermed et ansvar for å søke å unngå at omsorgssvikt og atferdsproblemer oppstår. Dette er ikke til hinder for at kommunen kan velge å benytte barnevernstjenesten i det generelle forebyggende arbeidet.

Eksempler på generelt forebyggende arbeid i kommunen kan være å

• sikre gode møteplasser, som fritidsklubber og fritidsaktiviteter for barn
• arbeide for trygge og inkluderende læringsmiljø i barnehager og skoler
• økt innsats for å hindre fravær og frafall i skolen
• forebyggende arbeid mot rus
• sikre tilgang til helsetjenester.
• arbeide for å forebygge at barn utsettes for vold og seksuelle overgrep
• arbeide mot barnefattigdom og sosial marginalisering av barn og unge

Barnevernloven § 3-1 andre ledd gir barnevernstjenesten et spesielt ansvar for å avdekket omsorgssvikt, adferds-, sosiale og emosjonelle problemer så tidlig at varige problemer kan unngås, og sette inn tiltak i forhold til dette. Barnevernstjenestens forebyggende ansvar er å komme tidlig inn med barnevernstiltak for å forebygge ytterligere problemutvikling og behov for mer inngripende tiltak. Å avdekke omsorgssvikt så tidlig at varige problemer kan unngås, er avgjørende for å gi riktig hjelp til rett tid ​.

Jo bedre barnevernstjenesten er til å avdekke utfordringer og skjevutvikling hos barn, dess bedre er muligheten for tidlig og treffsikker innsats som kan forebygge kriminalitet. Barnevernstjenesten har sånn sett et ansvar for å forebygge at barn begår lovbrudd. Avdekkingsarbeidet er mest effektivt når det skjer på tvers av tjenester, slik skole, helsetjenesten, fritidssektor, politi og konfliktrådet. Et godt samarbeid på tvers av tjenester i kommunen er en forutsetning for vellykket kriminalitetsforebygging. Hensynet til barnets beste skal være et grunnleggende prinsipp for det forebyggende arbeidet.

Barne- og likestillingsdepartementet har gitt ut Rundskriv q-16/2013 – Forebyggende innsats for barn og unge. Her kan du lese mer om ulike forebyggende tiltak.

Tidlig og individuelt tilpasset innsats

Innsatsen for å forebygge og hjelpe barn ut av kriminalitet, må være satt inn tidligst mulig og den bør være helhetlig innrettet og fleksibel for å møte den enkeltes behov. Kriminalitetsforebygging handler om systematisk arbeid for å unngå kriminalitet fremfor å reparere i etterkant. Det er særlig viktig at barnevernet, og andre instanser som møter barnet, er klar over at det at et barn begår lovbrudd ofte handler om et av flere uttrykk for hvor vanskelig de har det ​.

Barnevernstjenesten og andre instanser må analysere hvilke utfordringer barnet har og hvorfor barnet eventuelt begår lovbrudd. Kriminalitet er som regel nært knyttet til andre problemområder, og barnevernstjenestens oppgave vil ofte være å påvirke og hjelpe til med faktorer som antas å ha sammenheng med de straffbare handlingene.

Det finnes flere kunnskapsressurser der barnevernet og andre instanser kan innhente nyttig informasjon til arbeidet med å jobbe kriminalitetsforebyggende overfor barn. Se blant annet:

• Forebygging.no
• UngSinn
• Folkehelseinstituttet
• Nasjonalt utviklingssenter for barn og unge

Barnet må involveres

Den viktigste kilden til å forstå hva barnets behov er, er barnet selv. Barnets erfaringer, behov og synspunkter må tas inn i de barnevernsfaglige analysene, tillegges vekt og drøftes som ledd i å finne de riktige forebyggende tiltakene.

Barn i risikosonen

De barna som er i risikosonen, må identifiseres tidlig og følges opp med tiltak som virker. Målet er å sikre at barn får en god oppvekst og hindre at de begår lovbrudd. I de tilfellene der barn allerede har begått lovbrudd, er målet at det ikke skjer igjen. Barn som begår lovbrudd må få hjelp til å forstå skadevirkningene for seg selv, pårørende og eventuelle andre ofre. Lovbrudd begått i ung alder kan lett bli en del av en persons identitet, noe som kan medføre risiko for at barnets forventninger til seg selv er at det begår lovbrudd. Barnevernstjenesten kan hjelpe barnet med å skille mellom handling og den personen de er, og den de ønsker å være. Det er viktig at barnevernstjenesten hjelper barnet med å knytte identitet til mer enn de lovstridige handlingene.

Ungdomstiden er den perioden i livet der risikoen for å begå og bli anmeldt for lovbrudd er på sitt aller høyeste. I løpet av ungdomsårene er det mange som begår ett eller flere lovbrudd. I de fleste tilfeller dreier det seg om lovbrudd med relativt lave strafferammer og de færreste utvikler en kriminell karriere eller varig tilknytning til kriminelle miljøer. Lovbrudd begått i ung alder er imidlertid en risikofaktor med tanke på fremtidig kriminalitet.

Forhold i hjem og i nettverk

Når det gjelder barn som begår lovbrudd, så vil de aller fleste være marginalisert på ulike vis. Den kriminelle aktiviteten kommer ofte i tillegg til andre omfattende problemer. De lever i familier med utfordrende livssituasjoner slik som dårlige levekår, lav inntekt, en vanskelig bosituasjon, omsorgssvikt i hjemmet, skolefrafall, psykisk uhelse, voldsproblematikk og rusproblematikk. I tillegg har barna ofte svakt nettverk, barna kan ha dårlig erfaringer med skole, har få mestringserfaringer, utfordringer i fritiden mv.

Barn som vokser opp med foreldre som begår lovbrudd, har vesentlig større sjanse for selv å begå slike handlinger. Oppvekst i et kriminelt belastet nabolag utgjør også en betydelig risikofaktor ​.

Rusmisbruk

Bruk av rusmidler er en av de mest betydningsfulle risikofaktorene knyttet til kriminalitet, både når det gjelder handlinger begått i ruset tilstand og fare for fremtidige lovbrudd. Barn som tidlig begynner med rusmidler har langt større risiko for å utvikle et kriminalitetsproblem enn andre. Rusmisbruk kan også være en konsekvens av at barnet har andre problemer og vansker.

Når politiet eller andre melder til barnevernstjenesten om barn som begår lovbrudd, eller står i fare for å begå lovbrudd, skal meldingen behandles på vanlig måte etter reglene i barnevernloven kapittel 4.

Når barnevernstjenesten i kommunen mottar en bekymringsmelding, skal de snarest og senest innen en uke vurdere om en melding skal følges opp med undersøkelse eller om saken skal henlegges ​.

Henleggelse er sjelden aktuelt

Det er som oftest bekymringsfullt når barn begår kriminalitet. Det vil derfor sjelden være aktuelt å henlegge en melding som handler om et barn som begår lovbrudd.

Det er viktig at barnevernstjenesten kommer tidlig inn for å hjelpe disse barna slik at eventuelle problem og vansker ikke vokser seg større.

Når barnet er under 15 år

Politiet har en plikt til å etterforske straffbare forhold der den antatte gjerningspersonen ikke kan straffes fordi vedkommende var mellom 12 og 15 år på gjerningstidspunktet ​. Den kriminelle lavalderen i Norge er 15 år.

Påtalemyndigheten kan overføre disse sakene til barnevernstjenesten ​. Hensikten med bestemmelsen er samfunnets behov for å markere alvoret ved lovbruddet overfor barnet. Det anses at det har en større effekt overfor barnet at saken formelt avsluttes ved at saken overføres til barnevernstjenesten, enn at saken henlegges. En bekymringssamtale med politi og barnevernstjenesten kan benyttes som tiltak for å forhindre nye lovbrudd også for barn under den kriminelle lavalder.

Tiltak i barnevernet har som formål å bidra til positiv endring hos barnet eller familien, og skal iverksettes med bakgrunn i en helhetlig vurdering av barnets behov og situasjon, og hva som er til det enkelte barns beste ​. Det er barnets individuelle behov som avgjør om et barn har behov for hjelpetiltak eller plasseringer utenfor hjemmet. Tiltakene kan være begrunnet i omsorgssituasjonen i hjemmet og/eller barnets egen atferd.

Barn som begår lovbrudd i ungdomstiden er i risikosonen for å begå nye lovbrudd i fremtiden. Det vil være til det enkelte barns beste å iverksette tiltak for å forebygge at nye lovbrudd blir begått. Det kan settes i gang tiltak før det blir en barnevernssak. Det bør settes inn flere tiltak samtidig og tenkes helhetlig med tanke på skole, hjem og fritid.

Eksempler på tiltak kan for eksempel være

• bekymringssamtaler hos politi
• kjernegrupper
• ungdomskontakter
• avklaringsmøter i tidlig fase av en bekymring
• informasjon og deltakelser på skolenes foreldremøter

Barnevernstjenesten har som alle en plikt til å anmelde eller på annen måte avverge alvorlige straffbare handlinger ​. Avvergingsplikten gjelder uten hensyn til taushetsplikt og rettslig grunnlag, og innebærer at alle har en plikt til å gripe inn for å avverge alvorlige lovbrudd. Å anmelde til politiet kan være en måte å avverge alvorlige lovbrudd. Unnlatelse av å gripe inn er straffbart med inntil et år i fengsel.

De straffbare handlingene som er omfattet er blant annet voldtekt, seksuell omgang med barn, grov legemsbeskadigelse og drap.

Barnevernstjenestens primære oppgave er imidlertid å beskytte barn mot mishandling og overgrep. Plikten til å anmelde til politiet der et barn er den som begår de straffbare forholdene, vil derfor først inntre dersom barnevernstjenesten ikke på annen måte, ved å igangsette egne tiltak, kan avverge alvorlige forbrytelser.

En straffesak starter med etterforskning basert på en anmeldelse eller annen måte som politiet har fått kunnskap om det mulige straffbare forholdet. Politiet starter deretter etterforskning av straffesaken og avhører fornærmede, mistenkte samt eventuelle vitner. Dessuten undersøkes og sikres bevis, slik som dokumenter, elektroniske spor eller lignende. Politiet kan kreve at vitner og mistenkte i saken kommer for avhør.

Etterforskningen kan føre til at noen blir pågrepet og siktet i saken. Etterforskningen skal skape grunnlag for eventuell tiltale, eller henleggelse. Saken oversendes til politijurist for vurdering. Saken oversendes enten domstolene eller henlegges. Hvis påtalemyndigheten velger å reise tiltale, vil det bli en rettssak i tingretten. Hvis gjerningspersonen er under den kriminelle lavalderen, blir saken henlagt og oversendt til barnevernstjenesten. Barnevernets rolle og ansvar vil variere ut fra hvilken fase av straffesaken barnet befinner seg i. Ansvaret i de ulike fasene skisseres videre i retningslinjene.

Behandlingen av en straffesak kan ta tid. Lang ventetid kan oppleves som en belastning både for barn og verger. Lang ventetid har også resultert i at problematikken som barnet sliter med, har blitt forverret, og at ytterligere lovbrudd har blitt begått. I denne ventetiden er det viktig at barnevernstjenesten følger opp barnet.

I denne perioden må barnevernstjenesten vurdere forebyggende tiltak for å unngå at barnet begår flere lovbrudd. Les mer om forebyggende tiltak i retningslinjens kapittel 4. Ventetiden kan imidlertid være en så stor belastning i seg selv, at tiltakene ikke nødvendigvis får den ønskede effekt.

Det er nødvendig å fortløpende evalueringer og vurdering hvilket tiltak som er best egnet er nødvendig for å hjelpe barnet.

Jeg trenger å kjenne på mestringsfølelse, og at jeg er noe mer enn utageringen min og de kriminelle handlingene jeg gjør.

Barnet trenger hjelp til å forstå hva som har skjedd, og hva som skal skje videre i prosessen. Barnevernstjenesten har en viktig rolle når det gjelder å sikre at den unge forstår informasjonen som blir gitt, og kan hjelpe barnet til å tåle egne og andres reaksjoner i forbindelse med saken. Barnevernstjenesten må kunne gi støtte, samtidig poengtere overfor barnet alvoret i situasjonen.

Å være tilstede under avhør

I enkelte saker har politiet en plikt til å varsle barnevernstjenesten om etterforskning av unge personer. Når etterforskning setter i gang mot barn under 18 år, og saken ikke er av bagatellmessig art, skal politiet straks underrette barnevernstjenesten. Er barnet i institusjon skal også institusjonen underrettes ​.

Formålet med varslingen er at barnevernstjenesten skal kunne være til stede under avhør av barnet og kunne uttale seg før påtaleavgjørelsen. Dersom politiet henlegger saken, kan barnevernstjenesten likevel finne grunn til å gjennomføre en undersøkelse, og iverksette ulike hjelpetiltak eller begjære barnet plassert i institusjon med hjemmel i barnevernloven § 4-24.

Om pågripelse og fengsling

Barn under 18 år skal ikke pågripes med mindre det er særlig nødvendig ​. For personer under 16 år bør det i stedet for fengsling forsøkes andre tiltak, f.eks. midlertidig plassering i egnet institusjon under barnevernet, når det er adgang til det ​. Du kan lese mer om adgangen til å anvende barnevernsinstitusjon som varetekstsurrogat eller soningssurrogat kan du lese mer om i henholdsvis 8.1.1. og 7.2.1.

Blir det aktuelt å kreve fengsling av en person under 18 år, skal kommunens barnevernstjeneste om mulig underrettes om dette.

Behov for tett samarbeid i forkant av ilagt straffereaksjon

I forkant av at en eventuell straffereaksjon er ilagt, vil det være behov for tett samarbeid mellom barnevernstjenesten, konfliktråd og andre instanser. Barnevernstjenesten har en svært viktig rolle inn i gjennomføringen av straffereaksjonene ungdomsstraff og ungdomsoppfølging.

Kriminalomsorgen er ansvarlig for å utarbeide en personundersøkelse for mindreårige. Kriminalomsorgen kan fungere som et bindeledd mellom barnevernstjenesten og Konfliktrådene i denne prosessen, dersom det skulle bli aktuelt med for eksempel ungdomsstraff som en straffereaksjon.

Når et barn under 18 år fengsels, skal påtalemyndigheten varsle barnevernstjenesten. Barnevernstjenesten har i utgangspunktet plikt til å møte i fengslingsmøtene.

Bernevernstjenestens møteplikt

Det er ikke avgjørende for møteplikten hvorvidt barnevernstjenesten kjenner det enkelte barnet på forhånd. Når påtalemyndigheten varsler om fengslingsmøte, etablerer det en plikt for barnevernstjenesten til å møte i ethvert fengslingsmøte.

I utgangspunktet gjelder møteplikten alle fengslingsmøter. Barnevernstjenesten kan ha tilegnet seg ytterligere kunnskap om barnet og dets behov i løpet av to uker, situasjonen for barnet kan være forverret, eller det kan ha kommet nye opplysninger om aktuelle tiltak.

Bakgrunnen for barnevernstjenestens plikt til å møte i fengslingsmøtene er å sikre at barnevernstjenesten raskt bringes i kontakt med barn som skal fengsles. I forarbeidende til barnevernloven er det presisert at bestemmelsen er ment å sikre at nødvendige undersøkelser gjøres, mulige varetektssurrogater vurderes, relevante tiltak iverksettes og at barnet får nødvendig oppfølging under varetekten. Hensikten er å sikre at barnevernets ansvar etter barnevernloven utøves selv om barnet er i politiets eller kriminalomsorgens varetekt.

Retten kan imidlertid gjøre unntak fra møteplikten dersom det åpenbart ikke er nødvendig at barnevernstjenesten er til stede utover det første fengslingsmøtet ​. Det kan for eksempel være hvis saken er tilstrekkelig opplyst etter det første fengslingsmøtet og barnet allerede får den hjelpen barnevernet har ansvar for å gi.

Det er viktig at barnevernstjenesten også er til stede under hovedforhandlingene i de mest alvorlige straffesakene. Dette er et viktig ledd i barnevernstjenestens oppfølging av barnet under straffegjennomføring/soning. Barnevernstjenesten vil i denne prosessen få viktig og bred innsikt i det som har skjedd, og hvordan barnet blir vurdert av andre instanser som for eksempel kriminalomsorgen, rettsakkyndige osv. Dette gir viktig informasjon til barnevernstjenesten som bidrar til å sette inn tiltak som er til barnets beste. En tilstedeværelse kan også være en viktig støtte, særlig for de barn som barnevernstjenesten har omsorgen for.

Barnevernets rolle i fengslingsmøter

Barnevernet skal utøve sitt ansvar selv om barnet er i politiets eller kriminalomsorgens varetekt. Når barnevernstjenesten er til stede på fengslingsmøtene, vil de kunne bistå dommeren med faglige vurderinger og råd, og dermed gi retten et bedre beslutningsgrunnlag.

I fengslingsmøtene skal barnevernstjenesten blant annet

• uttale seg om behovet for tiltak etter barnevernloven kapittel 4
• gi informasjon om det pågående arbeidet med å iverksette tiltak

I tillegg kan barnevernstjenesten gi retten en vurdering av om tiltak i barnevernet er aktuelt som alternativ til varetektsfengsling (varetektssurrogat).

Informasjon fra fengslingsmøtet om de straffbare handlingene som førte til varetektsfengslingen, er å anse som en bekymringsmelding som kan lede til nye undersøkelser når det er nødvendig.

Barnevernstjenesten vil kunne bistå dommeren med faglige vurderinger og råd og dermed gi retten et bedre beslutningsgrunnlag. Det er derfor viktig for barnets rettsikkerhet at barnevernstjenesten deltar i fengslingsmøtet. I tillegg vil barnevernstjenesten ha ansvar for å bistå barnet fremover. Dersom retten finner saken tilstrekkelig opplyst etter første fengslingsmøte, og barnet allerede får den hjelp barnevernet har ansvar for å gi, så kan formålet med bestemmelsen være oppfylt uten at barnevernstjenesten er til stede i alle fengslingsmøter ​.

Barnevernstjenesten har i tillegg til plikt til å delta i møtene, også en informasjonsplikt. Barnevernstjenesten har plikt til å uttale seg om behovet for tiltak etter barnevernloven kapittel 4 og gi informasjon om det arbeidet som pågår med å iverksette tiltak ​. Barnevernstjenesten kan også uttale seg om tiltak i barnevernet er aktuelt som varetektssurrogat.

I fengslingsmøtet er aktor i saken til stede. Barnet skal alltid ha forsvarer til stede i fengslingsmøtene. Les mer om barnets rett på forsvarer i punkt 2.4.1

Taushetsplikten i fengslingsmøter

annet ledd er ikke ment å utvide barnevernstjenestens adgang til å videreformidle taushetsbelagte opplysninger, men generelle opplysninger om mulige fremtidige tiltak vil ikke være taushetsbelagt informasjon. Utover dette reguleres forholdet til barnevernstjenestens taushetsplikt i tredje punktum, hvor det henvises til straffeprosesslovens bestemmelse om rettens adgang til å ta imot forklaring fra personer som har lovbestemt taushetsplikt.

Barnevernstjenesten kan som utgangspunkt ikke forklare seg i retten om taushetsbelagte opplysninger, slik som pågående tiltak fra barnevernet overfor barnet ​. Retten kan heller ikke ta imot slik forklaring fra et vitne dersom det krenker lovbestemt taushetsplikt, jf. straffeprosessloven § 118. Dette gjelder også i fengslingsmøter. Det innebærer at det må gis samtykke til fritak fra taushetsplikten. Slikt samtykke til fritak av taushetsplikten gis av fylkesmannen etter søknad. Ved rettslige avhør, slik som fengslingsmøter, er det retten som skal anmode om å løse barnevernstjenesten fra taushetsplikten. Ved forklaring til politiet er det politiet som må søke fritak for taushetsplikt.

Et fritak fra taushetsplikten kan bare nektes når opplysningene vil kunne utsette staten eller allmenne interesser for skade eller virke urimelig overfor den som har krav på hemmelighold. Barnevernstjenestens opplysninger om barnet og redegjørelse for aktuelle individuelle tiltak vil som regel være til barnets fordel, og det vil derfor sjelden være adgang å nekte fritak.

Opplysningene skal som regel meddeles retten og partene i møte for stengte dører og under pålegg om taushetsplikt.

Deltakelse i fengslingsmøte ved lengre reiseavstand

Hvor fengslingsmøtet gjennomføres avhenger av hvor den straffbare handlingen fant sted. Barnevernstjenesten bør prioritere å møte i fengslingsmøte på stedet der barnet oppholder seg, og må derfor i enkelte tilfeller regne med lengre reiseavstand til fengslingsmøtet. I noen fengsler er det mulighet for å gjennomføre fengslingsmøtet via videooverføring fra fengselet.

Dersom det er lang reisevei er det også mulig å delta på fengslingsmøte på telefon.

De aller fleste barn som begår lovbrudd i Norge får andre reaksjoner enn fengselsstraff. Det finnes flere alternative straffereaksjoner, som påtalemyndigheten kan ilegge ved forelegg, for mindre alvorlige lovbrudd. Dette er også straffereaksjoner som er vanlig å benytte ovenfor unge som har begått straffbare handlinger. Barnevernstjenesten kan komme med uttalelser til påtalemyndigheten i vurderingen av hvilken straffereaksjon som kan være aktuelt for det enkelte barn.

Avgjørelsene om et barn skal ilegges alternativ straffereaksjon blir tatt av koordineringsgruppen (KOG). Du kan lese mer om KOG og sammensetningen av gruppen i kapittel 3.1.9.

Nedenfor følger en oversikt over alle straffereaksjoner et barn kan få.

Personer under 18 år bør ikke pågripes eller varetektsfengsles dersom det ikke er særlig nødvendig ​. For barn under 16 år bør det i stedet for fengsling forsøkes andre tiltak.

Nedenfor følger en oversikt over straffereaksjoner barn kan idømmes av retten, og barnevernets ansvar ved de ulike straffereaksjonene. Barnevernets ansvar når barn fengsles er behandlet i retningslinjens kapittel 8.

Når et barn under 18 år sitter i varetekt, skal barnevernstjenesten holde jevnlig kontakt med både kriminalomsorgen og barnet. Slik oppfølging regnes som et tiltak som er iverksatt før barnet har fylt 18 år, og krever derfor at barnet samtykker ​.

Snarest mulig og senest dagen etter at politiet har pågrepet en person under 18 år, skal spørsmålet om varetektsfengsling behandles av domstolen i et såkalt fengslingsmøte. Barnevernstjenesten skal delta i fengslingsmøtet. Det er viktig at barnevernstjenesten deltar i fengslingsmøtet, da den kan uttale seg om barnets behov for tiltak, og informere om arbeidet med å iverksette tiltak. Les mer om barnevernstjenestens ansvar i forbindelse med fengslingsmøte i retningslinjens kapittel 6.3.

Det kan oppleves som en stor psykisk belastning å sitte i varetekt. Det er derfor viktig at barnevernstjenesten følger opp barnet og har jevnlig kontakt med vedkommende. Barnevernstjenesten bør bygge en trygg og god relasjon med barnet, og arbeide for å øke barnets motivasjon til atferdsendring.

Forsøk å ha samme saksbehandler som besøker meg hver gang. Jeg har snakket med forskjellige folk mange ganger, fortalt historien min så mange ganger tidligere. Jeg trenger å forholde meg til ikke så veldig mange forskjellige voksne.

Barnevernstjenestens ansvar for oppfølging av barn som sitter i varetekt innebærer at barnevernstjenesten må samarbeide med relevante etater. Det er viktig at blant annet helsetjenesten involveres så tidlig som mulig. Dersom barnet ikke allerede mottar hjelp fra helsetjenesten, er det viktig at det opprettes en kontakt snarlig, for å vurdere barnets behov for helsehjelp både under fengselsoppholdet og i etterkant.

Gjennomføring av barnevernstiltak for barn i varetekt

Tiltak som barnevernet har vedtatt og iverksatt før barnet ble varetektsfengslet, bør opprettholdes dersom

• det kan gjennomføres til tross for at barnet sitter i varetekt
• det er til beste for barnet
• det er gjennomførbart i henhold til straffegjennomføringsloven

Barnevernstjenesten bør i samråd med kriminalomsorgen vurdere hvilke tiltak det er mulig å gjennomføres mens barnet er fengslet. Det kan for eksempel være vedtak om støttekontakt. Dersom fylkesnemnda har vedtatt samvær mellom foreldre og barnet med tilsyn, bør barnevernstjenesten, i samråd med kriminalomsorgen, bidra til at samværene blir gjennomført mens barnet er i fengsel.

Ha en plan for tiltak når barnet løslates fra varetekt

Varetektsfengsling kan variere i tid, noen ganger kan de være svært kortvarige, og løslatelse kan komme brått og uventet. Det kan for eksempel skje ved ankebehandling i lagmannsrett og Høyesterett. Kriminalomsorgen må i disse tilfellene løslate barnet umiddelbart. Det er derfor viktig at barnevernstjenesten allerede i fengslingsmøtet vurderer og planlegger hvilke tiltak som er aktuelle dersom dette skulle skje. Dersom barnet ikke allerede mottar hjelp fra helsetjenesten, er det viktig at det opprettes en kontakt snarlig for å vurdere barnets behov for helsehjelp både under fengselsoppholdet og i etterkant.

Barnevernstjenesten har plikt til å følge opp et barn som soner en fengselsstraff, og å samarbeide med påtalemyndigheten og kriminalomsorgen.

Hvis et barn plasseres i fengsel, skal kriminalomsorgen sørge for individuelt tilpassede rehabiliteringstilbud. Dette innebærer blant annet at det skal tas hensyn til barnets fysiske og psykiske helse. Barnet har rett til å bli hørt, og dersom det er mulig skal barnets ønsker tas i betraktning ​.

Se kriminalomsorgens retningslinjer om straffegjennomføring for mindreårige innsatte og domfelte.

Barnevernstjenesten skal holde jevnlig kontakt med både barnet og kriminalomsorgen. Slik oppfølging regnes som et tiltak som er iverksatt før barnet har fylt 18 år, og krever derfor at barnet samtykker.​

Kontakt med barnet under soning

Det er viktig at barnevernstjenesten treffer og snakker med barnet under oppholdet. I tillegg har barnevernet et ansvar for å medvirke til at barnets interesser ivaretas også av andre instanser, jf. barnevernloven § 3-2.

Besøk meg. Ikke bare ring meg, men snakk til meg ansikt til ansikt.

Når barnevernstjenesten snakker med barn som gjennomfører fengselsstraff, må de oppfordre barnet til å gi sitt syn på situasjonen, formilde sine bekymringer og sine behov.

Det er viktig for meg å ha kontakt med kameratene mine, men det er dyrt å komme på besøk i fengselet. Hjelp meg å søke om penger slik at de kan komme på besøk til meg.

Barnevernstjenesten må informere barnet godt slik at det opplever forutsigbarhet og forståelse i en ofte vanskelig, kaotisk og uoversiktlig situasjon ​.

Informasjonen må gis på en måte som passer for barnet og må gjentas for å sikre at den er oppfattet.

Det at barnevernstjenesten er forpliktet til å følge opp et barn under soning, skal gi en tettere oppfølging og kontinuitet for barnet.

Bruk tid på å skape tillit

Barnevernstjenesten må bruke tid på å skape tillit. For å få til en god kontakt med barnet må barnevernstjenesten ha hyppig og direkte kontakt med barnet, helst hver 2. eller 3. uke. Forklar barnet hvordan dere kan hjelpe han/henne. Telefonkontakt bør ikke erstatte fysiske møter med barnet i fengselet.

Kriminalomsorgen har en viktig rolle i å oppfordre barnet til å motta tiltak fra barnevernstjenesten, og eventuell hjelp fra andre instanser.

Unge lovbrytere har ofte sammensatte og omfattende utfordringer og behov. Det er ikke uvanlig at de har opplevd en rekke flyttinger og at mange instanser har vært involvert, noe som i seg selv kan gi ekstra belastninger for barnet

Dette kan føre til brutte relasjoner, manglende tilknytning til stabile omsorgspersoner over tid, og grunnleggende fravær av trygghet. Disse erfaringene kan føre til at barnet har en voldelig og truende atferd, og at han/hun har manglende tillit til voksne og hjelpeapparatet.

Mange barn kan derfor avvise tiltakene som barnevernstjenesten tilbyr.

Barnevernstjenesten må derfor i mange tilfeller bruke tid på å skape tillit og forklare barnet hvorfor det er viktig at barnevernstjenesten er involvert i barnets liv.

Kontakt med foreldrene

Når barnevernstjenesten har overtatt omsorgen for et barn, treffes det som regel også vedtak om samvær mellom foreldre og barnet. Foreligger det vedtak fra fylkesnemnda om samvær med tilsyn, må barnevernstjenesten avtale med kriminalomsorgen hvordan det kan legges til rette for samværene i tiden barnet er i fengsel.

Det er ikke alltid jeg vil ha besøk av familien min eller de vil komme på besøk til meg. Men hjelp meg ved å være en brobygger mellom oss, både når jeg ikke bor hjemme, hvis jeg er på barnevernsinstitusjon eller soner i fengsel, og når jeg skal flytte hjem igjen.

Barnevernstjenestens ansvar i å følge opp foreldre og søsken når barn har begått straffbar handling, er av stor betydning. Når foreldre opplever at barnet deres er fengslet, vil det for de fleste oppleves som en stor belastning for dem og øvrig familie. Barnevernstjenesten har ikke en lovfestet plikt til å følge opp foreldre og søsken av barn som er fengslet. Det kan likevel være god praksis at barnevernstjenesten gir tilbud til den innsattes pårørende i form av informasjon, råd og veiledning. Barnevernstjenesten kan også bidra til at familien får kontakt med annet hjelpeapparat, for eksempel familievernkontor eller foreningen For fangers pårørende. Foreldre og søsken bør tilbys tett oppfølging fra barnevernstjenesten under hele forløpet.

Når fengselsoppholdet nærmer seg slutten

Det er viktig å arbeide grundig med å forberede og tilrettelegge for tilværelsen etter endt soning. Ansvarsgruppemøter er en mye brukt møteform som kan være nyttig å bruke for å forberede barnet på livet etter soning.

Tiltakene planlegges i perioden barnet soner, slik at det er på plass når han eller hun skal løslates. Barnevernstjenesten må undersøke og kartlegge barnet, og vurdere hvilke tiltak som eventuelt er aktuelle.

Barnet skal selv være med og delta i forberedelsene til løslatelse. Dersom barna selv har vært delaktige i beslutninger som gjelder dem, vil hjelpen bli bedre tilpasset og ha større effekt.

Lytt til meg, om mine drømmer for fremtiden, og hva jeg kan tenke meg av ettervern.

Arbeidet med å forberede til løslatelse, må starte så tidlig som mulig. For å kunne tilrettelegge overgangen fra soning til løslatelse, må alle relevante tjenester forpliktes til å følge opp barnet som sitter i fengsel.

Det er et uttalt mål at fengselsoppholdet for det enkelte barn skal være så kortvarig som mulig. Det skal arbeides kontinuerlig for overføring til mildere straffegjennomføringsformer, som opphold i behandlingsinstitusjon etter straffegjennomføringsloven § 12, fengsel med lavere sikkerhetsnivå og alternative straffegjennomføringsformer i frihet.

Barnevernstjenesten skal delta i planlegging og tilrettelegging av tiltak etter fengselsopphold. Slik oppfølging skal regnes som et tiltak som er iverksatt før barnet har fylt 18 år. Dette gjelder også for de ungdommene som fyller 18 år under fengselsopphold, og er uavhengig av om barnet tidligere har hatt tiltak fra barnevernstjenesten.

Det er ikke bra med for mye fritid. Hjelp meg med å finne noe meningsfylt når jeg kommer ut av fengselet.

Dersom barnet mottar tiltak fra barnevernstjenesten når soningen starter, bør ikke straffegjennomføringen være til hinder for at tiltaket blir opprettholdt eller erstattet av andre tiltak i barnevernloven inntil han eller hun fyller 23 år.

Kontakte nettverket og legge til rette for oppfølging

Forberedelse til løslatelse innebærer blant annet ​

• å opprette kontakt med barnets nettverk og pårørende
• legge til rette for at det lokale hjelpeapparatet kommer raskt i gang med etablering av nødvendige oppfølgingstiltak
• involvere barnet ​

Barnevernstjenesten har en viktig rolle i å legge til rette for at barn som soner opprettholder kontakt med familie, venner eller annet nettverk. Kontakten skal være til det beste for barnet og avtales med kriminalomsorgen. Helsetjenesten og NAV er eksempler på aktuelle hjelpeinstanser som kan bidra for å få på plass ordnede boligforhold, arbeid, opplæring og oppfølging av helsemessige utfordringer.

Dette er et viktig bidrag for å hjelpe barnet ut av en vanskelig livssituasjon og også forhindre nye lovbrudd.

Plan for samarbied mellom etatene

Hovedansvaret for løslatelsen ligger hos kriminalomsorgen, som blant annet skal utarbeide en koordinert løslatelsesplan for barnet. Denne planen forplikter de ulike aktørene i oppfølgings- og tilbakeføringsarbeidet. Det er viktig å involvere barnet i arbeidet med planen.

Barnevernstjenesten må informere kriminalomsorgen om hvilke tiltak de vurderer at barnet bør få.

Les mer om samarbeid og ansvarsfordeling mellom barnevernstjenesten og andre etater i kapittel 3.

Barn som har begått har ofte flyttet mange ganger. Særlige sårbare faser er overgangene fra et bosted til et annet.

Allerede under institusjonsoppholdet må institusjonen, nettverket og andre involverte instanser samarbeide om å skape et godt liv for barnet, hindre nye plasseringer og sikre barnet god støtte fra det lokale hjelpeapparatet i etterkant av oppholdet. Det er viktig at de ulike relevante tjenestene jobber sammen for å planlegge oppfølgingen av barnet etter at barnet flytter fra institusjonen. Samarbeidsverktøy som individuell plan er spesielt hensiktsmessig i denne perioden. Plan for hvordan barnet skal følges opp må være ferdig når barnet er ferdig med institusjonsoppholdet.

Barnet kan ha behov for støtte og målrettet arbeid i en periode etter at institusjonsoppholdet er avsluttet. Den ansvarlige institusjonen må legge til rette for å ivareta barnets behov med tanke på helse, sosial atferd, og utdanning. Det er også viktig å bidra til å styrke familiens evne til å støtte barnet og forhindre ny plassering.

De tre siste månedene av institusjonsoppholdet og fire måneder etter utflytting er en overgangsfase som tjenestene må jobbe spesielt med. Planleggingen av overgangen må starte med en gang det er klart at barnet skal flytte fra institusjonen. Det er viktig at de ulike relevante tjenestene jobber sammen for å planlegge oppfølgingen. Samarbeidsverktøy som individuell plan er spesielt hensiktsmessig i denne perioden. Plan for hvordan barnet skal følges opp må være ferdig når barnet er ferdig med institusjonsoppholdet.

Barnevernstjenestens oppfølging av barn i varetekt og barn som soner fengselsstraff skal anses som et tiltak fra barnevernstjenesten som er iverksatt før barnet har fylt 18 år, uavhengig av om de har hatt tiltak fra barnevernet tidligere ​. Det innebærer at barn som oppholder seg i fengsel kan motta ettervernstiltak fra barnevernstjenesten etter løslatelse og frem til ungdommen er fylt 23 år ​.

For barn som blir løslatt før de fyller 18 år, må barnevernstjenesten undersøke og vurdere aktuelle tiltak etter barnevernloven kapittel 4 på ordinær måte. Dette kan både være hjelpetiltak og plassering i fosterhjem eller institusjon.

Det vil være særlig praktisk at fosterhjemsopphold varer til barnet i alle fall er ferdig med videregående opplæring. Dette innebærer at kommunen får plikt til å yte fosterhjemsgodtgjørelse. Opphold i, og tilknytning til fosterhjem etter fylte 23 år, vil i utgangspunktet være en avtale mellom den enkelte og fosterhjemmet. Se nærmere rundskriv Q-13/2011 av 22. juni 2011.

Det er viktig at de ulike relevante tjenestene jobber sammen for å planlegge oppfølgingen av barnet etter at det er ferdig med fengselsstraffen. Samarbeidsverktøy som individuell plan er spesielt hensiktsmessig i denne perioden. Plan for hvordan barnet skal følges opp må være ferdig når barnet er ferdig med fengselsoppholdet. Les mer om forberedelse til løslatelse i kapittel 8.3,

Det er, som hovedregel, bare lov til å opprettholde tiltak utover 18-års alder når ungdommen selv samtykker. Dette gjelder alle iverksatte tiltak, både fosterhjems- og institusjonsplassering og andre hjelpetiltak​.

Adgangen til å opprettholde og/eller sette inn nye tiltak etter barnevernloven, gjelder i utgangspunktet kun overfor ungdom som har mottatt barnevernstiltak før fylte 18 år. Det er presisert i forarbeidene at det ikke er noe i veien for å videreføre barnevernstiltaket selv om barnet i en kortere periode før eller etter fylte 18 år ikke har ønsket å motta tiltak fra barnevernstjenesten ​.

Hvis det er behov for tiltak som først og fremst hører under andre deler av hjelpeapparatet, har barnevernstjenesten et særlig ansvar for å bistå barnet/ungdommen i kontakten med andre tjenester og for å koordinere tiltakene ​. For ungdom over 20 år er mulighetene begrenset til tiltak som hører under den kommunale barnevernstjenestens område.

Tiltak for ungdom med alvorlige atferdsvansker kan imidlertid opprettholdes også med tvang utover fylte 18 år, innenfor tidsbegrensningene som er satt av fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker ​. Tvangsplasseringen må imidlertid opphøre når barnet fyller 18 år der han eller hun er plassert etter vilkåret «alvorlig eller gjentatt kriminalitet». Les om tiltak for barn og unge med alvorlige atferdsvansker i kapittel 4.3.

Hvis barnevernstjenesten vurderer at ungdommen ikke skal få ettervernstiltak, har de en plikt til å begrunne hvorfor det ikke er til ungdommens beste å motta tiltak ​.