Gå til hovedinnholdGå til hovedmeny

Faglige anbefalinger om økonomiske rammer for fosterhjem

Faglige anbefalinger om økonomiske rammer for fosterhjem

Utarbeidet av: Bufdir

Publisert:

Bufdir har på oppdrag fra BFD utarbeidet faglige anbefalinger til en standardisering av økonomiske rammevilkår for fosterhjemmene som kommunene har ansvar for, herunder fosterhjem i barnas familie og nære nettverk. Anbefalingene skal bidra til økt forutsigbarhet for fosterforeldre, redusere uenighet og forhandlinger om økonomiske rammevilkår og dermed støtte opp om det viktige samarbeidet mellom fosterhjemmene og barneverntjenesten.

Anbefalingene er Bufdirs råd til kommunene basert på kunnskapen vi har om praksis, behov og virksomme tiltak. For å nå målsettingen om å øke stabiliteten og tilgang på gode fosterhjem er det en forutsetning at kommunene bidrar med å legge til rette for likeverdige og forutsigbare økonomiske rammer for fosterhjemmene.

Sist faglig oppdatert 20. september 2022

Fosterhjem er en knapp ressurs. Det har over lang tid vært utfordrende å rekruttere nok egnede fosterhjem til barn som trenger botilbud utenfor hjemmet i Norge. Manglende stabilitet og forutsigbarhet for fosterhjem utgjør en risiko for rekrutteringen.  

Når kommunene praktiserer ulikt om fosterhjemmenes økonomiske rammebetingelser skaper dette utfordringer ved at kommuner som tilbyr bedre rammebetingelser vil bli foretrukket av potensielle fosterhjem fremfor andre kommuner. Det kan samtidig føre til at flere barn må flytte lenger unna enn det som er ønsket fordi fosterhjemmene har foretrukket andre kommuner enn barnets hjemkommune.  

Manglende stabilitet i fosterhjem øker også risiko for brudd. De fleste brudd i fosterhjem skjer fordi fosterforeldre sier opp, og ikke fordi barnet ønsker å bli flyttet.  

Brudd fører til:   

  • tap for barnet, hvor stabilitet og kontinuitet i omsorgen er viktige forutsetninger for positiv utvikling og senere livsløp
  • tap for fosterforeldre på grunn av følelsesmessig belastning, konsekvenser for eget familieliv og mindre sannsynlighet for å påta se nye fosterhjemsoppdrag 
  • tap for samfunnet ved ytterligere økte utfordringer med å rekruttere fosterhjem, økt ressursbruk og samfunnsøkonomiske konsekvenser.    

Årsakene til brudd er sammensatt, men kvaliteten på oppfølgingen av barn og fosterforeldre har mye å si for stabilitet i fosterhjem og om plasseringen lykkes. Fosterhjemmenes økonomiske rammebetingelser inngår i kommunens oppfølging og mulighet for å sette inn tiltak som kan bidra til å støtte plasseringen. 

Den overordnede målsetningen med å legge til rette for mer forutsigbare økonomiske rammebetingelser for fosterforeldre er at barna skal få trygge, stabile og gode hjem. Bufdirs anbefalinger for økonomiske rammevilkår er et av flere virkemidler for å oppnå målet om økt stabilitet i fosterhjem og bedre rekruttering.

Målet er at anbefalingene skal  

  • gi kommunene et godt grunnlag for å estimere kostnadene knyttet til sitt finansieringsansvar for fosterhjem
  • gi kommunene et godt grunnlag for å gi informasjon og legge til rette for god dialog med fosterhjem om oppdragsavtaler mellom barnevernstjenestene og fosterforeldrene  
  • bidra til bedre stabilitet for barna og færre utilsiktede flyttinger
  • bidra positivt til rekruttering av fosterhjem
  • bidra til lik behandling av fosterhjem og likeverdig behandling på tvers av kommuner  

I samarbeid med KS, enkelte kommuner og bruker- og interesseorganisasjoner på fosterhjemsområdet, vil Bufdir legge til rette for at anbefalingene evalueres, slik at de er godt tilpasset aktørene og tjenestenes behov.

Bufdir anbefaler en modell som består av  

  • fast grunnstøtte, utgiftsdekning og barnetrygd  
  • standardiserte perioder for frikjøp den første perioden etter at barnet har flyttet inn
  • kriterier for frikjøp utover den første perioden   

Modellen omfatter fosterhjemmene som kommunene har ansvaret for, altså ordinære fosterhjem, herunder fosterhjem i familie og nære nettverk. 

Anbefalingene ble gjort gjeldende fra 1.1.2022.

Overgang til mer standardiserte rammevilkår vil kunne bety en endring i godtgjøring for flere fosterhjem. De økonomiske konsekvensene for fosterhjemmene kan være ulike, og det er derfor viktig at kommunene i en overgangsperiode sikrer kontinuitet i oppfølging og betingelser gjennom skjønnsmessige vurderinger. Dette kan for eksempel være knyttet til spørsmål om konsekvenser som følge av at alle avtaler skal endres ved ikrafttredelsesdato, eller om det heller er grunnlag for å gjøre endringer i rammebetingelser på et naturlig stoppunkt i oppfølgingen av barnet og fosterfamilien.

Pensjonsordninger og endringer i rettigheter etter Folketrygdloven, inngår ikke i våre anbefalinger nå. Det er imidlertid mulig for kommunene å kompensere fosterhjem for tapt opptjening av tjenestepensjon.    

Grunnstøtten er ment som kompensasjon for oppgavene som følger av fosterhjemsoppdraget og utbetales alle fosterhjem så lenge barnet bor i fosterhjemmet. Grunnstøtten erstatter dagens arbeidsgodtgjøring, og er på 1 G årlig. Grunnstøtten vil, på samme måte som dagens arbeidsgodtgjøring, være skattepliktig og gi opptjening i folketrygden.  

Grunnstøtten utbetales per barn i fosterhjemmet. Tar fosterhjemmet imot søsken/ flere barn, bør det ikke gjøres avkortning i grunnstøtten som ytes til fosterhjemmet.   

Fosterforeldre bør alltid motta grunnstøtten, også om en eller begge er helt eller delvis frikjøpt fra ordinært arbeid.   

De veiledende satsene finnes på KS sine nettsider

Fosterhjemmet får utgiftsdekning og barnetrygd for å dekke utgiftene ved å ha et barn boende hos seg.  

Gjeldende ordning med veiledende satser for utgiftsdekning videreføres uten endringer. 

Har barnet særlige behov som fører til økt slitasje på inventar, utstyr og boligmasse i fosterhjemmet, bør det vurderes å øke utgiftsdekning utover satsen som følger av KS’ veiledende satser.    

De veiledende satsene finnes på KS sine nettsider

Barnetrygd utbetales til fosterforeldrene når de har søkt om å motta den. Barnetrygden skal gå til underhold av barnet og supplerer utgiftsdekningen.  

For at en ordning skal oppleves universell i større grad enn i dag må den være tilstrekkelig, forutsigbar og rettferdig. For at ordningen skal være troverdig og logisk må den oppleves tilstrekkelig og gjøre behovet for videre frikjøp etter den første perioden så lavt som mulig. Frikjøp er ikke å anse som et velferdsgode, men et virkemiddel for å støtte opp om fosterhjemsoppdraget. Modellen for frikjøp er en av flere faktorer som samlet utgjør rammebetingelsene rundt fosterhjemmene. Her inngår også opplæring, og et styrket og tilgjengelig oppfølging- og veiledningstilbud til fosterhjemmene som en viktig forutsetning for et forutsigbart og stabilt tilbud. 

Bufdirs anbefalte varighet for frikjøp den første perioden etter at barnet har flyttet inn

Barnets alder

Frikjøp av fosterhjem
0-1 år56 uker
2-5 år46 uker
6-12 år42 uker
13-18 år22 uker

Den av fosterforeldrene som er frikjøpt fra ordinært arbeid får inntektskompensasjon. Kompensasjonen bør være adskilt fra grunnstøtten. Tidligere inntekt dekkes med veiledende tak på inntil 6 G. Det kan imidlertid være forhold som kan tilsi et annet kompensasjonsnivå. Dette bør kommunen vurdere i den enkelte sak.   

Anbefalingene for inntektskompensasjon etter at barnet har flyttet inn i fosterhjemmet vil omfatte flertallet av fosterhjem. De fleste fosterforeldre vil kunne gå tilbake til ordinært arbeid etter den første frikjøpsperioden.

Fosterforeldre uten inntektsgivende arbeid ved oppstart av fosterhjemsoppdrag

Uavhengig av fosterforeldrenes status i arbeidsmarkedet ved oppstart av fosterhjemoppdraget, skal alle fosterhjem motta grunnstøtten. Fosterforeldre som ikke er i lønnet arbeid ved oppstart, bør kompenseres for det som vil innebære en begrenset mulighet for å være aktiv i arbeidsmarkedet på grunn av fosterhjemsoppdraget. Direktoratet anbefaler en kompensasjon på minimum 2G, i tillegg til den faste grunnstøtten som gis ved oppstart.

Lønnsutvikling i avtaler om frikjøp

Når det er behov for å forlenge avtaler om frikjøp utover de første frikjøpsperiodene anbefales det at avtalene bør ivareta en årlig lønnsjustering så lenge fosterforeldrene er i permisjon fra sitt ordinære arbeid.

Direktoratet anbefaler at avtalene om frikjøp tar høyde for lønnsutvikling ved at frikjøpssummen omregnes og reguleres med utgangspunkt i G. Dette innebærer at frikjøpssummen hvert år blir regulert i samsvar med lønnsveksten. Det vil sikre alle en viss lønnsvekst i reguleringsåret i den stillingen de er permittert fra.

Kommuner kan regulere lønnsutvikling på annen måte i saker hvor fosterforeldrene kan dokumentere lønnsutvikling i eksisterende arbeidsforhold og dersom kommunen finner dette mer hensiktsmessig.

Rettigheter til permisjon for barn over 15 år

Det er viktig å påpeke at når barn blir plassert i fosterhjem etter de er fylt 15 år har ikke fosterforeldrene rett til permisjon etter arbeidsmiljøloven § 12-5. Dersom man blir fosterhjem for et barn over 15 år må man inngå en avtale med arbeidsgiver for å få ulønnet permisjon for perioden. 

Unntak 

Det er naturlig å fravike fra de anbefalte frikjøpsperiodene dersom fosterfamilien eller barnet selv mener at det ikke er behov for så omfattende frikjøp, og barnevernstjenesten deler denne vurderingen. 

Kriterier for hva som må være på plass for trygghet i relasjonen og stabilitet i hverdagsfungeringen (beskrevet i 4.3.4) kan være til hjelp i vurderinger om unntak fra de anbefalte frikjøpsperiodene.  

For barn med store, vedvarende og komplekse utfordringer, som det er utfordrende å finne egnet bo- og omsorgstilbud til, bør kommunene vurdere mer omfangsrike og varige rammebetingelser.

Det overordnede argumentet for at en av fosterforeldre skal være hjemme i den første perioden, er behovet for at barnet skal etablere en trygg relasjon og å sikre en stabil fungering i hverdagen.  

Barna som flytter i fosterhjem har opplevd relasjonsbrudd, og mange har symptomer på relasjons- og tilknytningsvansker. Det tar tid å etablere god tilknytning til barn som har opplevd omsorgssvikt, og det er viktig at fosterfamilien får mest mulig ro den første tiden. Den første perioden vil også kreve ekstra innsats for å få på plass kontakt mellom fosterhjemmet og barnevernstjenesten, og samarbeid med andre instanser som skal bistå barnet og familien.   

Målsettingen med frikjøp av fosterforeldre er å få på plass trygghet i relasjonen og en stabil hverdagsfungering, som blant annet vises ved at:    

  • Barnet søker fosterforeldrene i utrygge situasjoner og fosterforeldrene vet hvordan de skal hjelpe barnet med å ta imot trøst og søke trygghet   
  • Barnet tar imot hjelp og støtte fra fosterforeldrene og fosterforeldrene vet hvordan og når de skal hjelpe barnet til å utforske og tåle atskillelse    
  • Barnet kan dele opplevelser med fosterforeldrene (vise, fortelle, gjøre ting sammen, fosterforeldre hjelper og støtter barnet når barnet trenger det)   
  • Fosterforeldrene klarer å hjelpe barnet med følelsesregulering og vet når barnet spesielt blir utfordret med å håndtere egne følelser    
  • Barnet går i barnehage eller på skole – etter egen plan   
  • Barnet fungerer på et slikt nivå etter barnehage/skole at fosterforeldrene kan gjøre normale familieaktiviteter. Fosterforeldrene er ikke bunnet opp av å trygge fosterbarnet i enhver situasjon som oppstår      
  • Fosterforeldrene er ikke i beredskap på dagtid for barnet
  • Barnet deltar aldersadekvat på aktiviteter på fritid – normal foreldreoppfølging kreves av fosterforeldrene    

Kompensasjon for at en av fosterforeldrene er hjemmeværende den første tiden vil bidra til trygghet i relasjonen og stabilitet i hverdagsfungeringen. Det vil også gjøre fosterforeldrene bedre rustet til å håndtere utfordringer som oppstår lenger ut i fosterhjemsforløpet og redusere behovet for ytterligere frikjøp.   

Eventuelt ytterligere behov for frikjøp av fosterhjemmet må ses i sammenheng med graden av stabilitet i hverdagsfungeringen for fosterbarnet og fosterhjemmet, og hvordan barnet nyttiggjør seg relasjonen til fosterforeldrene og om denne er utviklingsstøttende for barnet. Det må også vurderes om andre tiltak for å støtte opp om fosterhjemmet kan være mer hensiktsmessig enn frikjøp.  

Kriteriemodellen er et verktøy som anbefales når kommunen skal vurdere behov for, og omfang av, frikjøp etter den første standardiserte perioden. Formålet med kriteriemodellen er å i større grad standardisere vurderingen for tilpasning av rammevilkårene til fosterhjemmene og barnas behov, øke forutsigbarhet og motvirke uønskede forskjeller mellom kommunene.

Hovedkriteriet for å vurdere videre frikjøp er hvorvidt tiden fosterforeldrene bruker på aktiviteter som er nødvendige for at barnet skal få omsorg og oppfølging, ikke er forenelig med å være i (fullt) arbeid. Kartlegging av aktiviteter, og tidsbruken på disse, er derfor et viktig element i vurderingen. Det må også vurderes andre tiltak for å støtte opp om fosterhjemmet og som kan være mer hensiktsmessige enn frikjøp.

Etter ny vedtatt modell for frikjøp av fosterhjem anbefales det at alle fosterhjem tilbys frikjøp den første perioden etter at barnet flytter i fosterhjem. Hvor lang den første perioden er, vil variere etter barnets alder når barnet flytter til fosterhjemmet (se pkt. 4.3.3).

I god tid før denne perioden nærmer seg en slutt, skal barneverntjenesten sammen med fosterhjemmet vurdere behovet for videre frikjøp av fosterhjemmet. Frikjøpsperioden kan dermed bli en direkte forlengelse av den første perioden eller oppstå senere i plasseringsforløpet. Når behovet for videre frikjøp skal evalueres etter avtalt periode, kan kriteriemodellen også brukes som et hjelpemiddel for oppsummering av igangsatte forsterkningstiltak og vurdering av ytterligere behov for frikjøp.

Uavhengig av om frikjøp er aktuelt utover den første perioden, mottar fosterhjemmet grunnstøtte for oppdraget som tilsvarer 1 G årlig per fosterbarn så lenge barnet bor i fosterhjemmet. I tillegg mottar de utgiftsdekning og barnetrygd.

Omfanget av frikjøp skal vurderes særskilt i det enkelte tilfelle og knyttes til forhold, tiltak eller oppfølging som ikke er forenlig med at fosterforeldrene er i helt eller delvis arbeid. Når omsorgsoppgavene binder fosterforeldrene i en slik grad at de ikke kan kombinere oppdraget med fulltidsjobb, kan barneverntjenesten beslutte å frikjøpe fosterhjemmet etter den første perioden.

For noen barn med svært omfattende omsorgsbehov eller funksjonsnedsettelser vil det kunne være behov for langvarige og mer permanente frikjøpsordninger. I slike saker må det både vurderes bistand etter annet lovverk enn barnevernloven, og om frikjøpsordningen bør være en varig forutsetning for omsorgsoppdraget. I slike saker må barneverntjenesten stå økonomisk ansvarlig overfor fosterforeldrene for frikjøpsordningen, og ha pådriveransvar for at barnets behov og rettigheter ivaretas fra andre tjenesteytere og lovverk.

Den viktigste målsettingen ved frikjøp av fosterhjemmet helt eller delvis fra arbeid, er å møte barnets behov, bidra til stabilitet i fosterhjemmet og unngå brudd. Når barn flytter i fosterhjem, er det ulikt hvor godt barneverntjenesten kjenner til det enkelte barns behov. Mangelfull kartlegging før barnet flytter i fosterhjem, kan gjøre det utfordrende å tilpasse forsterkningsnivå godt. Ved å standardisere frikjøp den første tiden som fosterhjemsstrategien anbefaler, får barneverntjenesten tid til å skaffe seg mer kunnskap om barnets fungering. Eventuelle ytterligere utredninger kan i denne perioden innhentes fra de arenaene barnet og fosterhjemmet er på. Her blir også verdien av fosterhjemmets observasjoner viktig. Barnets behov må vurderes opp mot fosterhjemmets ressurser, og en samlet oppsummering av tiltak og tidsbruk som er nødvendig for å følge opp barnet gir grunnlaget for å vurdere videre frikjøp.

Dersom det kan settes inn tiltak som gjør at fosterforelderen kan stå i jobb, skal dette vurderes og drøftes med fosterforelderen.

Det er også en målsetting å bidra til lik behandling av fosterhjem og likeverdig behandling på tvers av kommuner. Modellen skal bidra til mindre tilfeldig fastsettelse av forsterkningsnivå, samtidig som den skal understøtte skjønnet i vurderingsprosessen.

Modellen er universell, og skiller ikke mellom om bakgrunnen for plasseringen er samtykke fra foreldrene eller en omsorgsplassering. Det skilles heller ikke mellom om fosterhjemmet er ordinært eller rekruttert i barnets familie eller nettverk. Tvert imot er det et poeng at alle omfattes av ordningen og får en mest mulig lik vurdering.

Modellen omfatter barn og unge i fosterhjem, uavhengig av alder.

Om det er behov for frikjøp må ses i sammenheng med graden av stabilitet i hverdagsfungeringen mellom barnet og fosterhjemmet, hvordan barnet nyttiggjør seg relasjonen til fosterfamilien og om denne støtter utviklingen til barnet. Fosterhjemmet skal i samarbeid med barneverntjenesten skape denne stabiliteten.

Følgende er eksempler på stabilitet i hverdagsfungeringen:

  • Barnet søker fosterforeldrene i utrygge situasjoner og fosterforeldrene vet hvordan de skal hjelpe barnet med å ta imot trøst og søke trygghet
  • Barnet tar imot hjelp og støtte fra fosterforeldrene og fosterforeldrene vet hvordan og når de skal hjelpe barnet til å utforske og tåle atskillelse
  • Barnet kan dele opplevelser med fosterforeldrene (vise, fortelle, gjøre ting sammen, fosterforeldre hjelper og støtter barnet når barnet trenger det)
  • Fosterforeldrene klarer å hjelpe barnet med følelsesregulering og vet når barnet spesielt blir utfordret med å håndtere egne følelser

 

  • Barnet kan gå i barnehage eller på skole – etter egen plan
    • Fosterforeldrene er ikke i beredskap på dagtid eller på natt for barnet, de kan være på jobb 
    • Barnet fungerer på et slikt nivå etter skole/barnehage at fosterforeldrene kan gjøre normale familieaktiviteter. Fosterforeldrene er ikke bunnet opp av å trygge fosterbarnet i enhver situasjon som oppstår
    • Hensynet til oppfølging av egne barn binder ikke fosterforeldrene mer opp enn det som er aldersadekvat

 

  • Barnet deltar aldersadekvat på aktiviteter på fritid – normal foreldreoppfølging kreves av fosterforeldrene
  • Tidsbruk på oppfølging/opplæring /veiledning/ møtevirksomhet etter den første perioden kan kombineres med fulltidsjobb for fosterforeldrene


På bakgrunn av eksemplene over på hva som skaper stabilitet i hverdagsfungeringen i fosterhjemmet, skal barneverntjenesten foreta en grundig oppsummering av barnets fungering og fosterhjemmets ressurser. Oppsummeringen skal inneholde beskrivelse av barnets fungering på alle arenaer der barnet er i hverdagen (dagtilbud og fritid), samt ressursene fosterhjemmet har. Innhenting av vurderinger fra andre instanser skal vurderes og kan bidra til å beskrive hjelpebehovets omfang.

Om fosterforeldrene kan kombinere jobb med å følge opp barnet vil både avhenge av fosterforeldrenes totale kapasitet, type jobb, oppfølging av egne barn og graden av oppfølging av barnet. Ved barneverntjenestens vurdering av frikjøp skal barnets totale situasjon veies opp mot fosterhjemmets vurdering av egen situasjon og behov.

I barneverntjenestens vurdering av frikjøp og omfanget av frikjøpet, må omfanget av aktivitetene og omsorgsoppgavene som fosterforeldrene skal ivareta operasjonaliseres:

  • Hvor mye tilpasset omsorg og tilsyn barnet har behov for
  • Hvor stort behovet er for hverdagstilpasninger og oppfølging for å møte barnets særlige behov
    • Hvor mye omsorgsoppgaven binder den som gjør oppdraget
  • Tidsbruk på oppfølging/opplæring /veiledning/ møtevirksomhet
  • Hvilke ekstra behov har barnet sammenliknet med andre barn med normal utvikling og trygg relasjon
  • Hvilke aktiviteter (oppgaver og tilsyn) fører dette til
  • Omfang i tidsbruk
    • Til hvilken tid på døgnet er behovene størst
    • Hvor mye tid går med til oppgaver og tilsyn som beskrevet over
  •  I hvilken grad er fosterforeldrene hindret i å være yrkesaktive for å kunne ivareta oppgavene
  • Hensynet til fosterfamiliens mulighet til å «hente seg inn»
  • Hensynet til oppfølging av egne barn
  • Omfang av samvær, rettssaker, aktiviteter som forutsetter deltakelse fra fosterforeldrene

Tidsbruk er en av faktorene, men ikke den eneste når omsorgsoppgavens omfang skal vurderes. En samlet vurdering av hvor mye omsorgsoppgaven binder fosterforeldrene, samt andre typer belastninger som fosterforeldrene står i for å ivareta fosterbarnets utvikling utgjør grunnlaget for vurdering av omfanget av frikjøp.

Særlig om hvor mye omsorgsoppgaven binder fosterforeldrene:
Barns hjelpebehov endrer seg hele tiden. For å vurdere omfanget av det ekstra behovet barnet har, må barnets omsorgs- og hjelpebehov sammenlignes med jevnaldrende barns omsorgs- og hjelpebehov. Hva som er ekstra og tilpasset omsorg og tilsyn må vurderes ut fra det behovet andre barn med normal utvikling og trygg relasjon på samme alder har.


Eksempler:

  • Normalt tilsyn av ganske små barn som uansett ikke kan overlates til seg selv vil ikke representere ekstra behov for omsorg og tilsyn. Det finnes imidlertid barn på samme alder med behov av en slik art og grad at de må overvåkes på en ganske annen måte enn vanlig. I slike tilfeller kan omfanget av omsorg og tilsyn være tilstrekkelig til at grader av frikjøp bør vurderes.
  • I enkelte tilfeller kan graden av bundethet være større enn det barnets alder umiddelbart skulle tilsi. Hvis for eksempel barnet har en særlig utrygg relasjon kan omsorgspersonen bli svært bundet fordi det er vanskelig å få avlastning fra andre, eller at avlastning ikke vurderes til det beste for barnet.
  • Videre kan dette gjelde for større barn og ungdommer som på grunn av dårlig sosial eller kognitiv fungering har vanskeligheter med å få venner, eller med å delta i normale aktiviteter med jevngamle barn. Fosterforeldrene må i disse tilfellene delta/planlegge fritidsaktiviteter for barnet/ungdommen i en ganske annen utstrekning enn det som er vanlig for barn/ungdommer på samme alder. I slike situasjoner foreligger det betydelig grad av bundethet som må legges vekt på i den samlede vurderingen av omsorgs- og tilsynsbehovet.

Arbeid med kriteriemodellen skal gjennomføres av ansatte i barneverntjenesten med barnevernfaglig kompetanse. Dette er altså ikke en helse, - eller skolekartlegging, den kompetansen og informasjonen skal eventuelt andre rundt barnet og fosterhjemmet bidra med.

Kriteriemodellen er et hjelpemiddel i barneverntjenestens arbeid med å konkretisere og begrunne hvorfor fosterhjemsoppdraget ikke er forenlig med at fosterforeldrene er i heltids- eller deltidsarbeid utenfor hjemmet. Skjema skal ikke brukes for å score fosterbarnet eller fosterhjemmets fungering, men for å angi hvilke forhold som skal vurderes, for å dokumentere de vurderinger barneverntjenesten gjør.

Ved plassering i fosterhjem uten forutgående kartlegging eller omfattende kjennskap til barnet, gir modellen føringer for hva som skal innhentes og dokumenteres for å få nødvendig kunnskap om barnets behov. Dette kan særlig være aktuelt ved en plassering der foreldrene samtykker.

Barneverntjenesten bruker malene som rammeverk for å beskrive og konkretisere barnets utvikling og fungering, samt fosterforeldrenes ressurser og behov, og oppsummerer på bakgrunn av samlet informasjon.

 

Modell for oppsummering av kriterier for frikjøp etter første periode 

I arbeidet med å utarbeide og konkretisere innholdet i en grunnstruktur for økonomiske rammebetingelser har Bufdir benyttet en rekke kunnskapskilder og analysert datagrunnlaget.  

Bufdirs arbeid bygger på, og er en forlengelse av det grundige arbeidet som ble gjort i «NOU 2018:18 Trygge rammer for fosterhjem». Vi har i tillegg brukt tidligere rapporter fra Bufdir (2014), PwC (2015) og Vista (2018). Det er også innhentet informasjon om ordninger for fosterforeldre fra Danmark, Sverige og Australia og tilgjengelige evalueringer av disse.

For å kunne foreslå en ny modell for varighet for frikjøp ved oppstart i fosterhjemsplassering og kriterier for frikjøp etter første periode, har Bufdir gjort en grundig analyse av tilgjengelig og relevant kunnskap. Forskningsrapporter om utilsiktede flyttinger fra fosterhjem og tilknytning hos barn i fosterhjem er med i grunnlaget for forslagene. I tillegg til å søke i eksisterende forskning og litteratur har vi i 2020 gjennomført en undersøkelse av hvem fosterhjemmene er. Undersøkelsen er en begrenset oppfølging av IPSOS sin undersøkelse for Bufdir fra 2017. Videre er det foretatt en dokumentgjennomgang av refusjonssaker om forsterkning av fosterhjem og analyser av statistikk om fosterbarn. Innretning av modell for frikjøp og ulike detaljer i denne har også blitt til i samspill og drøfting med forskere/ psykologspesialister.   

For å ha tallgrunnlag som beskriver hvem som bor i fosterhjem har vi gjort en oppdatert analyse av tilgjengelige SSB tall om barn som bor i fosterhjem. Her har vi sett på variabler som kjønn, alder og type fosterhjem. Vi har også gjort et systematisk litteratursøk. Søkene ble gjort i februar og mars 2020 i ulike databaser etter litteratur fra de aktuelle landene, publisert 2013-2020.     

Når Bufdir har vurdert utmålingskriterier for varighet for frikjøp den første perioden har vi tatt utgangspunkt i ulike alderstrinn som anbefales i internasjonal forskning og vurdert sårbarheten ved de ulike aldrene. Med utgangspunkt i dette har vi justert varigheten på permisjonen ut ifra alder på barna. Det er ikke alderen på barna i seg selv, men sårbarheter hos barn som har opplevd omsorgssvikt i ulik grad sammen med de utviklingspsykologiske sårbarhetene ved de ulike aldrene som danner grunnlaget for differensieringen på varighet av frikjøp i den første perioden av fosterhjemsplasseringen.  

Fosterhjemsutvalget begrunnet alder som kriterium for frikjøp den første perioden med følgende resonnement: “ved å innføre en rettighetsbasert inntektskompensasjon vil ikke dagens ordning nødvendigvis utvides, men heller bidra til å øke forutsigbarheten samtidig som man får dagens ordning inn i ordnede former. Betalt permisjon vil svare på det behovet et flertall av fosterforeldrene har for slik permisjon. Dette taler for at en slik ordning differensieres etter barnets alder”. 

De yngste barna  

I internasjonal forskning vies det oppmerksomhet på etablering av trygg tilknytning for de yngste foster- og adoptivbarna når de får nye omsorgspersoner. Forskningen viser at barn som plasseres før de er 12 måned generelt utvikler raskere trygge relasjoner enn barn som blir flyttet når de er eldre. Barn som plasseres etter sin første bursdag har mindre sannsynlighet for å utvikle trygg relasjon. Det krever mer arbeid fra omsorgspersonene for at barna skal bli tryggere. Det er forskningsmessig belegg for å sikre stabilitet for barna under 1 år og delvis for aldersgruppen 1-5 år i en lengre periode ved starten av en fosterhjemsplassering. Forskningen støtter opp om anbefalingen om 56 uker frikjøp for barn som plasseres før de fyller 12 måneder og 46 uker frikjøp for fosterhjem med barn i barnehagealder. Barn som er plassert i fosterhjem trenger ekstra tid til å skape en trygg relasjon til fosterforeldrene og barna er ofte veldig sårbare ved etablering i barnehage. Barna har behov for tilgjengelige voksne som jobber med å etablere relasjon og trygg hverdagsfungering.    

De eldre barna  

Det er ikke det samme forskningsmessige belegget for å argumentere for like lang frikjøpsperiode for unge mellom 6-12 år og mellom 13-18 år. For disse aldersgruppene blir den erfaringsbaserte kunnskapen viktig. Kunnskap kan da hentes fra informasjon om hvem som plasseres i fosterhjem, bakgrunnen for at de plasseres i fosterhjem og konsekvensen av deres fungering i fosterhjemmet på bakgrunn av tidligere omsorgshistorie.     

Det er mer utfordrende å rekruttere fosterhjem til barn som er over 6 år, dette viser tallene til Bufetat på barn som venter på fosterhjem etter dato for ønsket oppstart siden 2017. Det er viktig for rekrutteringen av fosterhjem til denne gruppen at det er forutsigbare og tilstrekkelige ordninger når barnet skal flytte i fosterhjemmet. Gjennomgang av refusjonssaker for denne aldersgruppen viser at barna i skolealder ofte sliter med fungering på skole og fritidsaktiviteter.

De yngste barna i gruppen er ofte sårbare ved etablering på skolefritidstilbud og kan ikke bruke dette tilbudet på samme måte som barn med trygg tilknytning og normal utvikling. Eksempler er at barna sliter med forsinket utvikling, følelsesregulering, utrygghet på grunn av manglende omsorg eller omsorgssvikt før fosterhjemsplassering. I en etableringsfase skal barna både etablere en ny relasjon til sin fosterfamilie samtidig som de skal etablere seg på skole og i fritidsaktiviteter. Det kreves ofte et utstrakt samarbeid mellom fosterhjem, barneverntjeneste, skole og ofte andre instanser ved oppstart av en fosterhjemsplassering for disse barna.    

Når det gjelder barn over 13 år som flytter i fosterhjem, har Bufdir vurdert at det vil være behov for frikjøp også her i en etableringsperiode. Barn mellom 13 og 18 år som flytter i fosterhjem har ofte mange relasjonsbrudd bak seg. En stor andel av barna som flytter i fosterhjem har flere relasjonsbrudd bak seg, noen flytter i fosterhjem etter et institusjonsopphold og mange har opplevd langvarig omsorgssvikt. I slutten av barndommen/ overgang til voksent liv både får, og trenger barn økt selvstendighet. Når et barn flytter i fosterhjem, trenger barnet og fosterforeldrene mulighet til å bygge bånd og etablere en trygg relasjon. En trygg base er viktig, og når den skal etableres samtidig med barnets økende selvstendighet kan det kreve ekstra tid og innsats.