Una og Jarle Edland har hørt barn fortelle vonde historier fra oppveksten sin – og sett hva opplevelsene gjør med dem. Det gjør ekteparet enda mer sikre på sin rolle som beredskapshjem.

Una og Jarle Edland tar imot barn mellom 0 og 13 år som befinner seg i en akutt situasjon. – Som familie har vi lært mye om hvordan vi kan vise omsorg, sier ekteparet.

– Jeg prøver alltid å få satt en gjærdeig slik at huset har en lun og god stemning når barnet kommer, men det er ikke alltid tiden stekker til, sier Una Edland.

Una er beredskapsmor på tredje året. Tre ganger har hun fått telefon fra Barne-, ungdoms- og familieetaten (Bufetat) om at et barn som trenger akutt hjelp er på vei. Det eneste hun får vite på dette tidspunktet er barnets navn, kjønn og alder, og at barnet bærer med seg en erfaring av omsorgssvikt, vold, overgrep, sykdom eller ulykke. Fra telefonen ringer, har hun kun får timer på seg før barnet kommer.

Una smiler og ler mye. Svinger seg lett rundt. Humøret og stå-på-viljen står som en bærende kraft gjennom den tøffe virkeligheten hun møter gjennom barna som kommer.

– Vi kan ikke endre hele barnets liv, men vi kan være med å gi gode opplevelser på veien, sier Una som også har flere års erfaring som avlastningshjem. 

Et familieprosjekt

Når Una har fått telefon, starter hun med å informere familie og venner om at et nytt barn er på vei. I tiden fremover vil de bli mindre sosiale, nå må de være her for barnet. Så starter forberedelsene på barnerommet som til enhver tid står klart til de barna som kommer. Trenger barnet sprinkelseng eller stor seng? Blått eller rosa? Biler eller dukker? Mens Una tilpasser rommet, reiser som regel Unas ektemann Jarle til butikken for å kjøpe mat, klær eller andre ting de mangler. Barnet som kommer er hentet ut av en akuttsituasjon og har som regel ingenting med seg. Selv om det er Una som har oppdraget fra Bufetat med å være beredskapsmor og dermed har hovedansvaret for barnet, er hjelpen og støtten fra Jarle og deres tre biologiske barn, som nå er 14, 17 og 19 år, en absolutt forutsetning.

– Jeg ser på jobben som beredskapshjem like mye som min. Det at vi er bønder gjør at jeg er fleksibel. Selv i travle perioder kan jeg stille opp i en krisesituasjon, sier Jarle. 

Det første møte med godhet

For noen barn er beredskapshjemmet det første møtet de har med voksne som ser dem og som gir dem rutiner og forutsigbarhet. Mange av barna har aldri hatt et felleskap rundt matbordet, faste leggetider eller leksehjelp. Barnas erfaringer av sorg og tap, av å ha blitt overlatt til seg selv eller utsatt for vold eller overgrep, gjør at de kan teste ut både fosterforeldrene og barna i huset – både med utagering og taushet. Barnet trenger svar. Vil dere være her for meg uansett?

– Vi må tåle å høre mye. Vi kan ikke ta oss nær av barn som sier at vi er stygge i trynet eller at de ikke ønsker oss, sier Una, smiler lett og ser bort på Jarle. 

– Disse barna har en egen radar for å finne de litt sårbare punktene hos oss. Da er det viktig å kunne stå i det og være romslige. 

Fleksibilitet fremfor grenser

Beredskapshjemmene jobber mye med å hjelpe barnet til å håndtere smertefulle erfaringer og opplevelser. Regel nummer en er å møte barnet der det er, lytte og prøve å forstå det barnet uttrykker. På fagspråket heter det å jobbe med traumebevisst omsorg, en metode som setter fleksibilitet og evnen til å se barnets behov høyere enn en rigid grensesetting. Barnas uttrykk for smerte må gis rom før tryggheten kan oppstå. Å være i forkant av situasjoner er avgjørende.

–Vi kjører for eksempel alltid to biler når vi skal på besøk til familie og venner. Da kan en av oss dra hjem om barnet ikke håndterer situasjonen, sier Una.

Også roen og samtalene rundt middagsbordet blir i perioder byttet ut med et barn som tar mye oppmerksomhet, som står fremst på stolen og snakker, eller som ligger under bordet og nekter å spise.

– Som familie setter vi tidvis våre egne behov og rutiner til side. Men det er verd det når de små seierne kommer, seire som i virkeligheten er veldig store. Som når barnet, etter lang tid uten å vise interesse for det vi ønsker å gi, spiser, sier takk for maten eller tar initiativ til å være med på en aktivitet sammen med oss, sier ekteparet. 

Barna får hjelp til å uttrykke følelsene sine gjennom å tegne. Her har et barn som tidligere har vært plassert i beredskapshjem beskrevet hva det føler i møte med sine biologiske foreldre.

Små barn med stor smerte

Barna som har kommet til familien Edland har vært fra tre til tolv år og har blitt boende i alt fra fem uker til halvannet år. Etter tiden i beredskapshjem reiser barna enten tilbake til sine biologiske foreldre eller videre til fosterhjem som fortrinnsvis kan være i barnets familie eller nettverk. I enkelte tilfeller kan det være tidkrevende å finne et fosterhjem som kan romme alle barnets opplevelser og traumer over tid. Omsorgssvikt, overgrep, rus og vold preger barn helt fra mors liv. De vonde opplevelsene kan lett gjenoppleves av ting som barnet forbinder med de ulike overgrepene, som en spesiell smak, lukt eller lyd.   

– Spebarn som er utsatt for omsorgssvikt kan lukke seg, blir stille og gråter ikke, sier Inger Lise W. Meier. Hun er konsulent i Bufetat med lang erfaring både med å rekruttere ulike typer fosterhjem og med å følge dem opp.

De minste barna kan blokke ut det vonde ved å sovne, og samvær med personer som har begått vold og overgrep mot dem kan utløse en sterk fysisk uro og andre stressrelaterte symptomer.

– Eldre barn, derimot, kan ikke gjemme seg ved å sovne. De kan i stedet utagere i håp om å få en reaksjon tilbake, eller lukke seg og trekke seg unna. Enkelte har også en seksuell adferd og lite sosial kompetanse, sier Inger Lise.  

Beredskapshjemmet står ikke alene

Inger Lise jobber tett sammen med beredskapshjemmet for å hjelpe barna. På ukentlig veiledning tas det utgangspunkt i barnets behov og stemme. Hendelser, valg og utvikling dokumenteres for hele tiden å kunne gi målrettet hjelp og omsorg til barnet. Som oppdragstaker i Bufetat må Una hele tiden være tilgjengelig. Hun deltar på samarbeidsmøter med barneverntjenesten, skolen, barnehagen eller andre hjelpeinstanser, og på fagdager og gruppeveiledning med andre beredskapshjem i regi av Bufetat. Er det krise kan hun ringe Bufetats døgnåpne vakttelefon, og Jarle og deres tre biologiske barn har stående tilbud om samtaler og veiledning.

– Veiledning og møte med andre som driver beredskapshjem er noe av det viktigste i hverdagen. Det nettverket er mine kollegaer. Det er en trygghet å dele erfaringer og vite at flere ser oss og barnet. Også snakker jeg og Jarle mye sammen, sier Una.

– Alle barn gjør inntrykk og vi blir glade i dem. Jeg husker dem alle sammen. For meg er det viktig å både kjenne på omsorgen og samtidig bli styrket av faglig kompetanse. Hvis vi som familie kan gjøre en innsats og gi håp til barn som trenger det, ønsker vi å stille opp, sier Jarle.

Ønsker du en givende og viktig fulltidsjobb hjemme? Ta kontakt med din lokale fosterhjemstjeneste hvis du vil vite mer: 

Konsulent Inger Lise W. Meier jobber tett sammen med beredskapshjemmet for å gi barna et bedre liv.

Fakta om beredskapshjem

Beredskapshjem er et fosterhjem som er engasjert for å ta imot barn og unge på kort varsel som følge av en akuttsituasjon. I de fleste tilfeller dreier dette seg om barn som har vært utsatt for omsorgssvikt, vold eller overgrep, men kan også være barn som kommer fra familier som strever med rus, kriminalitet eller som er utsatt for sykdom eller dødsfall og ikke har annet nettverk.

  • Én av de voksne i et beredskapshjem har oppdraget som fosterforelder på heltid, og har derfor en oppdragsavtale med Bufetat. Arbeidsgodtgjøring fastsettes ut fra kompetanse og erfaring.
  • I beredskapshjem er det – foruten generell godkjenning som fosterhjem – ønskelig at oppdragtaker har relevant høgskoleutdanning, og/ eller har bred erfaring fra arbeid med barn og unge.
  • Beredskapshjemmet følges tett opp av en konsulent, samt deltar på gruppeveiledning, fagsamlinger og liknende.
  • Veiledningen er særlig rettet mot traumebevisst omsorg som styrker beredskapshjemmets kompetanse i hvordan de skal ta vare på fosterbarnet når det viser ulike smerteuttrykk og utfordrende atferd, og hvordan de kan hjelpe barnet til å gjenkjenne og håndtere situasjoner som kan trigge og reaktivere vonde erfaringer, og forstå sine egne reaksjoner.
  • Dokumentasjon i form av skriving og rapportering er en viktig del av arbeidet. Når barnet har flyttet ut, har beredskapshjemmet en friperiode, før de igjen står klare til å ta imot nye barn som har behov for et midlertidig hjem.