Fosterforeldre svarer

Dyveke om det beste med å være fosterforelder

Dyveke er fosterforelder for et søskenpar på seks og åtte år. Når hun skal prøve å sette ord på hva som er det aller beste med rollen, syns hun det er vanskelig å velge. For det er jo så mye!

Men etter å ha tenkt seg litt om, lander hun på at det er de hverdagslige, nesten banale tingene. Det å kunne gi noen trygghet og tilstedeværelse, fisk til middag og arrangere barnebursdager.

Øystein om at barnet kanskje en dag skal flytte hjem igjen

Det er vanskelig å tenke på at de to barna han er fosterforelder for skulle flytte tilbake. "Forberedt blir man nok aldri, men det er en risiko man må ta", sier Øystein. Og så kan man tenke på at den tiden man har hatt sammen har vært til det bedre for barnet, forteller han. 

Nafissa ønsker flere fosterforeldre med minoritetsbakgrunn

Nafissa har ønsket å gi barn som ikke har vært like heldige som henne selv, et godt hjem å vokse opp i. Fordi de fortjener det. 

I tillegg til å introdusere barna til det norske samfunnet, så er det veldig viktig at barn med ulike kulturelle bakgrunner får lære og opprettholde sitt språk og sin kultur. Derfor syns hun det er så viktig at minoritetsforeldre velger å bli fosterforeldre.

"Vit at du vil komme til å bety enormt mye"

Kamilla i fosterhjemstjenesten vil at alle som vurderer å bli fosterforeldre, skal vite at de vil komme til å bety enormt mye for barnet som flytter inn. Både nå og i fremtiden.

I tillegg har hun noen klare tanker om hva rollen som fosterforelder krever av deg: Du må være fleksibel, raus, ha et ønske om å utvikle deg selv og ikke minst være villig til å dele av din tid.

"Ta imot den hjelpen du kan få"

Øystein er i dag fosterforelder for to barn på seks og åtte år. Han har et klart og tydelig råd om å ta imot all hjelpen og veiledningen som man blir tilbudt.

Han beskriver den faste kontaktpersonen som «en uhildet tredjepart» som han kan spørre om råd, lufte frustrasjon med og stille vanskelige spørsmål til. Det ligger det stor trygghet i for Øystein.

Isabel om gleder og utfordringer

Isabel har klare tanker om både de gode og vanskelige sidene ved å være fosterforelder.

Blant høydepunktene trekker Isabel frem det å se at barnet blomstrer, og at utviklingen går fremover. For Isabel har den største utfordringen vært det store apparatet rundt, som skal og må ha meninger om det som skjer innenfor husets fire vegger. Heldigvis er hun tydelig på at alt er en prosess, og at plussene overgår minusene.

Drivkraft

Motivasjonen og drivkraften bak valget om å bli fosterforeldre er mange og forskjellige. Fire fosterforeldre forteller hva som fikk dem til å ta steget.

Mona og Allan om hvordan man best tar imot et fosterbarn

Mona og Allan forteller at det er viktig å være åpen og raus, ta seg god tid, og forberede seg på at ikke alt faller på plass med en gang. Selv la de ekstra vekt på forutsigbarhet i hverdagen til barnet, og har hatt veldig gode erfaringer med det.

"Nå tenker jeg, jo, jeg er pokker meg en ganske fin fostermor"

Dyveke var først i tvil om fosterhjem var noe for henne. Hun bodde alene i en knøttliten leilighet og følte at hun kanskje ikke hadde nok å tilby et barn eller en ungdom.

Men etter en samtale og et hjemmebesøk fra noen i kommunen, snudde det til en følelse av at hun faktisk hadde mye å gi. I tillegg var hun veldig nysgjerrig, og har erfart at man ikke trenger "en doktorgrad i psykologi" for å gjøre denne jobben. Det er viktig å være til stede med hodet og hjertet. Og om hun føler at noe blir vanskelig, ringer hun til veilederen sin og så finner de ut av det sammen.

Tips fra Emilie som vokste opp i en fosterfamilie

Under Fosterhjemsuka bidro også flere unge som har bodd i fosterhjem med tips og råd til kommende fosterforeldre. Blant disse var Emilie.

Hun forteller at hun aldri hadde vært der hun er i dag uten fosterforeldrene sine. Hun er nå klar for å begynne på mastergrad, noe hun tror ville vært umulig uten verktøykassen hun har fått av sine fosterforeldre.

Da hun kom til fosterhjemmet, hadde de satt navnet hennes på både postkassen og ringeklokka. I tillegg hadde de hengt opp bilder av henne på veggen hjemme. Dette fikk Emilie til å føle seg veldig velkommen.

Den første tiden

Elisabeth er fosterforelder for en gutt på 16 år. Hun forteller at det er viktig med ro og ikke for mange planer i starten. Målet er at barnet skal føle seg verdifullt og elsket, bli selvstendig og mestre livet. Kanskje flytte for seg selv en dag.