For kun få måneder siden ble livet til ekteparet Marit Larsen og Einar Finnerud fra Jevnaker i Oppland snudd på hodet. De ble fosterforeldre til tvillinggutter på 11 år, og det ble liv og røre i huset. 

Hadde tid og ønsket å gjøre en forskjell for noen

Marit og Einar har vært gift i 14 år, men de har ingen felles barn. Da Einars to barn var blitt voksne og flyttet ut av redet for noen år siden, begynte tanken på et annerledes liv å melde seg.

- Vi fikk så mye tid for oss selv etter at jentene til Einar flyttet ut, og vi fant ut at vi ønsket oss et annet liv. Det var da vi begynte å tenke på å bli fosterforeldre, og når vi først hadde bestemt oss var vi aldri i tvil om at det var riktig for oss, forteller Marit.

Einar jobbet på den tiden i Lillehammer, i samme bygg som Fosterhjemstjenesten i Oppland holder til. Einar var på jobb en vårdag i 2017, da han tilfeldigvis gikk forbi et par dører i en korridor. Nærmest på impuls kikket han inn en av dørene, og heldigvis var det døren inn til det som skulle bli det første møtet med Fosterhjemstjenesten.

- Det ble nærmest som en drop-in time det, sier Einar lattermildt.

Han er glad for at det ikke var bøttekottet han kikket inn i, for da er det ikke sikkert han hadde åpnet den andre døra akkurat den dagen, forteller han.

Ventetiden begynner

Møtet med Fosterhjemstjenesten resulterte i at Einar og Marit meldte seg som fosterforeldre, og senere det året fullførte de grunnopplæringskurset PRIDE. Les mer om PRIDE grunnopplæring her.

- Vi ble godkjent som fosterforeldre til jul i fjor og da begynte venteprosessen. Vi ønsket å ta imot en ungdom, og tenkte at 14 år ville være passende alder på den som skulle komme til oss, forteller Marit.

Det kan ta lang tid å finne riktig familie til barn som skal flytte i fosterhjem. Barnet og barnets familie har rett til å uttale seg om valg av fosterfamilie. Før barnet flytter inn blir fosterhjemmet som regel kjent både med fosterbarnet og barnets familie.

- Vi ble først forespurt om vi ønsket å ta imot en 16-åring som bodde i Nord-Norge. Vi møtte han og ønsket at han skulle komme til oss, men det ble ikke riktig for han. Han hadde venner og skole, og ville ikke flytte så langt unna. Så da begynte vi å tenke på om den vi skulle ta imot kanskje burde være litt yngre, sier Marit.

Det hadde nok vært enklere med en, men vi ønsket begge to

Det ville seg likevel slik at den 16-åringen de møtte tidligere hadde søsken som også skulle flytte i fosterhjem, nemlig tvillinger på 11 år. Familien hadde kommet som flykninger fra et afrikansk land for få år siden. Før de kom til Norge levde de i flyktningeleir.

Tvillingene hadde bodd det siste halvannet året i beredskapshjem, og da Marit og Einar ble forespurt om de ville ta imot begge guttene, var de ikke i tvil. Det ville de mer enn gjerne.

- Det hadde nok vært enklere med en, men vi ønsket begge to, sier Marit.

Guttene kom til Jevnaker sammen med beredskapsfamilien de hadde bodd hos. Den ene var veldig klar for å flytte inn hos dem, mens den andre var mer motvillig og savnet beredskapsmoren veldig da hun dro. Einar og Marit synes likevel at overgangen og innflyttingen har gått veldig bra. Guttene har valgt å dele soverom, og det gir de en trygghet at de er to, mener fosterforeldrene.  

Forstå og bli forstått

Marit og Einar forteller om en hverdag som har blitt fylt med liv, latter, og kaotiske ettermiddager med lekser og fotballtreninger, og mange samtaler rundt middagsbordet. Å få to gutter som har vokst opp i et afrikansk land mesteparten av livet kan by på utfordringer både for fosterforeldrene og guttene. Språket og kulturen i Norge er veldig annerledes enn de er vant til, og Marit og Einar forteller at de bruker mye tid på å undersøke om guttene virkelig har forstått det som er blitt sagt. 

- Guttene kan lese og skrive norsk, men det er ikke alltid at de forstår det de leser eller det som blir sagt. De gir uttrykk for at de forstår, men det er ikke alltid tilfellet, forklarer Marit.

Misforståelser på skolen og på fotballtrening har oppstått som følge av utfordringene med å forstå språket. Derfor bruker Marit og Einar mye tid på å snakke med guttene, gjerne når de er med og lager middag eller når hele familien sitter ved middagsbordet sammen. De har også med guttene på butikken, og de deltar når det er arbeid som skal gjøres hjemme. Det å gjøre noe sammen gir rom for de gode samtalene, guttene er ivrige på å lære nye ting og vi blir godt kjent med dem, forteller de.

Mye nytt for oss som fosterforeldre også

Fosterforeldrene er hjemme til sammen 100 % for å ta seg av tvillingguttene. Det er mye nytt å sette seg inn i, både når det gjelder barna og det å være en del av det offentlige hjelpeapparatet.

Å være fosterhjem innebærer at hjemmet ditt blir arena for offentlige tiltak. Dette betyr blant annet at det skal føres tilsyn med hvert enkelt barn - fra plasseringstidspunktet og frem til barnet fyller 18 år.

- Vi har hatt besøk av tilsynsfører, og vi har hatt tre forskjellige saksbehandlere i barnevernet. Rådgiver i Fosterhjemstjenesten har også vært her flere ganger. Det har gått greit det, vi har et veldig avslappet forhold til det hele, sier Einar.

Som fosterforelder har du den daglige omsorgen for barnet. Du samarbeider med barnets familie og nettverk, samt barneverntjenesten i kommunen om barnets behov og fremtid. Det innebærer at du har ansvar for alle forhold som gjelder den generelle oppdragelsen av barnet, som oppfølging på skolen, i barnehage, på fritiden og ved sykdom. Les mer om hverdagen som fosterforeldre

Guttenes afrikanske bakgrunn er også noe nytt for fosterforeldrene. De forteller at guttenes hud, hår og tenner må behandles annerledes enn det de er vant med.

- Det er ikke så lett å finne en frisør som kan klippe krusete afrikansk hår her på Jevnaker, sier Einar med et smil.

Kjærlighet, omsorg og bli sett

Sakte, men sikkert har begge guttene funnet seg til rette i sitt nye hjem på Jevnaker. Nå gleder de seg til vinteren så Einar kan lære dem å gå på ski og skøyter. Det er en glede for Einar å kunne lære dem det.

- Barna trenger masse kjærlighet, omsorg og bli sett for den de er. Det gir vi dem, men samtidig får vi så masse tilbake. Det er ingen selvfølge at vi skal lykkes, men vi har vært heldige som har fått disse to flotte guttene, sier Marit.

Fosterforeldrene er optimistiske med tanke på fremtiden til guttene, men sier de ser utfordringer med å forstå språket og betydningen av det som blir sagt til dem, knekke sosiale koder og få seg venner på den nye hjemplassen sin. Men fordi de er to, så har de i alle fall hverandre.