Krisesenterveileder - Faglig veileder for innholdet i krisesentertilbudet

Skriv ut veileder

Om

Innholdet er ikke oppdatert i henhold til ny barnevernslov som trådte i kraft 1. januar 2023.

1. Første henvendelse

Første henvendelse

Personer som er utsatt for vold kommer ofte i kontakt med krisesenteret på ulike måter. Ved første kontakt er det viktig at du får god oversikt over personens situasjon, og at du får mulighet til å gi informasjon om hvilken hjelp vedkommende kan få.

Inviter personen til en samtale.
Få oversikt over personens situasjon og risiko (innledende kartlegging).
Gi nødvendig informasjon.
Vurder hvilken hjelp personen trenger.
Registrer vedkommende.

Den første kontakten med krisesenteret kan foregå på flere måter: på telefon, ved direkte oppmøte eller ved at vedkommende blir brakt til senteret av ansatte i andre tjenester eller politiet.

Når den utsatte henvender seg på telefon, kan du invitere til en samtale på senteret. Det gir deg bedre mulighet til å få oversikt over hvilken situasjon vedkommende befinner seg i, og til å gi informasjon.

Dersom den voldsutsatte ikke behersker norsk tilstrekkelig til å fortelle om sin situasjon, er det nødvendig å bruke tolk. Det kan ofte gå raskere å få telefontolk enn tolk som møter opp.

Krisesenteret bør ha en oversikt over tolketjenester, både når det gjelder tolk som møter opp (lokale tolketjenester) og telefon- /skjermtolk. På Tolkeportalen finner du et nasjonalt tolkeregister med oversikt over tolker og deres kvalifikasjoner.

Når du skal bestille tolk, er det flere hensyn å vurdere. Tolkens rolle er krevende, og som ansatt har du et ansvar for å legge til rette for god kvalitet i samtalene. Brukeren kan oppleve at det både er ubehagelig og utrygt å inkludere en tredje person i rommet eller på skjerm, i en sårbar situasjon. Derfor er det viktig at du prøver å få oversikt over brukerens preferanser og det kan være nyttig å involvere brukeren i vurderingen før tolk bestilles.

Fremmøtetolk

Hvis du skal bruke fremmøtetolk, er det viktig at du tar denne beslutningen i samråd med brukeren. Før samtalen kan du gi brukeren navnet på tolken. Dette kan bidra til at brukeren føler seg trygg og ivaretatt, og forhindre at det er noen brukeren kjenner. Fordelen med å benytte en oppmøtetolk er at tolken deltar i situasjonen og får del i nonverbal kommunikasjon.

Telefontolk

Det kan være en fordel å benytte en telefontolk med tanke på tilgjengelighet og økonomi. Å bruke telefontolk har også klare fordeler når det gjelder trygghet og sikkerhet. Tolken behøver ikke å kjenne brukerens identitet eller hvor brukeren befinner seg.

Skjermtolk

Skjermtolking innebærer at brukere og tolken kan se hverandre. Det gir tolken bedre mulighet til å få med seg nonverbal kommunikasjon og hva som skjer i rommet. Skype og andre teknologiske løsninger gjør det relativt enkelt å få til en samtale med skjermtolk.

Tolkens kjønn

Når temaet for samtalen er vold og krenkelser, kan brukeren ønske tolk med samme kjønn som seg selv. Dette kan være særlig viktig når du skal benytte oppmøtetolk.

Gruppetilhørighet

Brukeren kan tilhøre et lite miljø der mange kjenner hverandre. Tolken kan ha relasjoner til den voldsutsatte og/eller familien. Den voldsutsatte kan oppleve å bli stigmatisert fordi vedkommende søker hjelp på krisesenteret.

I enkelte flyktninggrupper kan det være politiske skillelinjer som kan ha betydning for brukerens tillit til tolken. Det kan være en fordel å bruke en tolk som snakker samme språk som brukeren, men som ikke har bakgrunn fra samme land.

Dialekter

Flere språk har dialekter som kan være ganske ulike. Derfor må du forsikre deg om at tolken behersker dialekten brukeren har. Dette gjelder for eksempel arabisk og kurdisk.

På imdi.no finner du flere nyttige tips når du skal bestille tolk

Start med åpne spørsmål - innledende kartlegging

Personer som henvender seg tenker ofte ikke på det de opplever som vold. I den første samtalen kan du stille åpne, utforskende spørsmål om hva som har skjedd og hvorfor personen tok kontakt med krisesenteret:

Hva gjorde at du tar kontakt med krisesenteret akkurat nå?
Hva opplever du som frustrerende eller vanskelig?
Hva skjer/skjedde, helt konkret?
Hvem er du redd for?
Hvorfor er du redd?
Hvordan reagerer du/hva gjør du i slike situasjoner?
Bor du sammen med noen eller alene?
Har du barn? Hvor er barna nå?
Hva frykter du kan skje hvis du drar hjem nå?
Hva ønsker du at krisesenteret skal hjelpe deg med?

"Jeg tenkte: Hvis jeg ikke gjør noe nå, så går det galt. Da dør jeg."

Spør om vold og trusler

Med utgangspunkt i det hun eller han forteller, kan du følge opp med mer konkrete spørsmål om vold og trusler og om utøver underveis i samtalen, for å få bedre oversikt over situasjonen.

Mange tenker ikke om det de opplever som vold, eller skammer seg over å være utsatt og finner det vanskelig å snakke om. Du kan derfor be personen som henvender seg om å fortelle om konkrete hendelser og hvem som er involvert, uten å bruke begreper som «vold», «utøver», «overgriper» etc.

Det kan være vanskelig å få god oversikt over vold og trusler brukeren har opplevd. Flere forhold bidrar til dette, forhold du bør være oppmerksom på i samtalene.

Akutt krise

Når voldsutsatte søker hjelp ved krisesenteret, er det ofte som et resultat av en dramatisk situasjon. Den utsatte befinner seg gjerne i akutt krise. For noen kan det være vanskelig å gjøre konkret rede for situasjonen som har brakt dem til krisesenteret, hva de har opplevd og hvilken risiko de opplever at foreligger.

Å være i akutt krise påvirker også hvordan man opplever risiko. De fleste har i en slik fase større frykt for ny vold enn realitetene i trusselbildet indikerer. Noen klarer i midlertid ikke å forholde seg til eller gjøre rede for trusler de er stilt overfor, og kan underkommunisere risikoen for ny vold. I slike tilfeller er det viktig å gi vedkommende god beskyttelse inntil situasjonen framstår som mer avklart.

Hva er vold?

Personer som henvender seg til krisesenteret tenker kanskje ikke at det de har opplevd er vold. De forteller kanskje om «konflikter med ektefellen min», «problemer hjemme» eller at de er «kastet ut hjemme». De kan tenke at «vold» først og fremst er fysisk og svært alvorlig vold og forstår i liten grad psykiske, økonomiske og seksuelle krenkelser som vold.

"Det viktigste de gjorde for meg var vel egentlig at jeg begynte å innse hvilket liv jeg hadde levd. Det tok lang tid før jeg ville innrømme at det hadde vært noe som kalles vold fra hennes side."

Den utsatte kan ha en diffus opplevelse av å bli behandlet dårlig, og det kan i noen tilfeller være snakk om handlinger som viser seg å være alvorlig vold med høy risiko for nye krenkelser.

Normalisering av vold

Å leve med alvorlig vold over tid, kan føre til at situasjonen normaliseres og ikke lenger oppleves som risikofylt. Noen er vokst opp med vold og krenkelser, andre har levd i lengre samliv med vold. I et mishandlingsforhold inngår ofte trusler om hva som skal hvis den utsatte bryter ut, noe som kan medvirke til både frykt og dårlig samvittighet.

"Jeg hadde en klump i magen. Jeg hadde det bra, men jeg fikk ikke gå ut, ikke engang møte venninner. Jeg var på jobb, handla mat og var hjemme. Det var det jeg gjorde i syv år nesten. Man blir vant til det, jeg så det ikke".

Den utsatte strekker seg stadig lengre i å ta ansvar for partner og relasjonen, og aksepterer kanskje stadig mer alvorlige krenkelser, som oppleves som normalt. Noen kan oppleve det som så krevende å forholde seg til voldserfaringene, at følelsen av frykt «skrus av» og at vedkommende preges av nummenhet.

"Man orker ikke helt å ta inn over seg at det er så ille, at ungene har det sånn. For hvis det er det, da må jeg gjøre noe med situasjonen, og det er det ikke sikkert at jeg orker."

Bagatellisering av vold

I samfunnet er det en utbredt oppfatning at man ikke skal finne seg i vold. For voldsutsatte kan dette bidra til at det blir vanskelig å ta inn over seg situasjonen man lever i: «Hvis det er alvorlig vold, så må jeg gå». Å fornekte at det dreier seg om alvorlig vold, kan dermed bli en nødvendig strategi for å bli værende i voldsforholdet. Den utsatte og utøver(-e) har dermed felles interesse av å bagatellisere volden som foregår.

"Uansett hva man får høre, så tanker man: Nei, jeg har det jo ikke så ille".

Tradisjonelle kjønnsroller kan bidra til å bagatellisere vold, kanskje i særlig grad for menn. At menn utsettes for vold fra kvinnelig partner, framstilles i noen sammenhenger som noe komisk eller usannsynlig. Menn kan også føle forventninger, både fra seg selv og andre, at dette ikke er så alvorlig og at de burde klare å ordne opp på egenhånd. Utsatte kvinner kan anklages for å være psykisk ustabile («hysteriske kvinnfolk»).

Utsatte for vold kan rette hovedoppmerksomheten mot at det er utøver som trenger hjelp, at vedkommende har psykiske problemer eller sosiale utfordringer som fører til voldsutøvelsen. Å søke hjelp for volden kan oppleves som å mislykkes: Jeg klarte ikke å hjelpe den som har utsatt meg for vold. Dette kan også være en form for bagatellisering, ved at det er vanskelig å ta inn over seg at man selv lever med alvorlig vold og trenger hjelp og beskyttelse.

Ikke motivert til å søke hjelp

Noen bringes til krisesenteret av politiet eller andre tjenester, uten at det foreligger en personlig motivasjon til å søke hjelp. Dette kan medvirke til at volden bagatelliseres, fordi de ikke ønsker å være på krisesenteret.

Skam/tabu i samfunnet

Vold i nære relasjoner er skambelagt og tabuisert. Det hersker oppfatninger i samfunnet av at det først og fremst er kvinner som rammes, eller ressurssvake og særskilte minoritetsgrupper. Dette kan gjøre det vanskelig å tilkjennegi overfor andre at man selv er utsatt.

Oppfatninger i samfunnet av hvem som rammes av vold kan gjøre det spesielt vanskelig for voldsutsatte å snakke om hva de har opplevd. Det kan oppleves spesielt skamfullt å være utsatt for vold fra kvinnelig partner/kvinner i familien, siden de som mann som oftest er fysisk overlegne.

Det kan være særlige tabuer knyttet til å fortelle om seksuell vold, noe som ofte utgjør en integrert del av et mishandlingsforhold. Det kan være press og/eller tvang til uønsket seksuell aktivitet, ydmykelser av seksuell karakter, latterliggjøring knyttet til sex eller nedverdigende karakteristika av kropp. Voldsutsatte kan benytte sex for å prøve å unngå (og dermed beskytte seg mot) ny vold, noe som i etterkant kan føre til selvfordømmelse og selvforakt. Mange tenker at seksuell vold kun rammer kvinner, noe som kan gjøre det særlig skamfullt for menn å snakke om slike krenkelser. Seksuell vold ser i særlig grad ut til å inngå i voldsbildet der menn har brutt ut av forhold til en annen mann.

Kan utløse sterke følelser

Å snakke om volden kan være en stor følelsesmessig påkjenning og derfor noe den utsatte prøver å unngå. Det dreier seg i mange tilfeller de verste opplevelsene i hans/ hennes liv, preget av skamfølelse. Den utsatte kan oppleve seg som (eller bli anklaget for å være) medskyldig i volden, fordi han/hun ikke har brutt ut tidligere. Samtalen kan utløse sterke minner og gjenopplevelser, sammen med overveldende følelser av sorg, sinne, frykt, maktesløshet, og skam. I mange tilfeller kan det imidlertid også oppleves som en lettelse å fortelle noen om hva som har skjedd.

Ulike måter å vise frykt på

I vurderinger av risiko for ny vold, er den utsattes opplevelse av frykt viktig. Samtidig er det viktig å være klar over at hvordan man viser frykt kan variere avhengig av for eksempel kulturbakgrunn og kjønn. Tradisjonelle kjønnsroller kan medvirke til at det er mer akseptabelt for kvinner å gi direkte uttrykk for frykt og redsel enn for menn. Erfaring tyder på at utsatte menn i større grad underkommuniserer frykt og i stedet gir uttrykk for fortvilelse. Dette kan forlede deg til å tro at volden egentlig ikke var så alvorlig og medvirke til at risikoen for ny vold undervurderes.

Redd for å ikke bli trodd

Voldsutsatte kan frykte at hvis de forteller om volden, vil de ikke bli trodd. De kan oppleve at utøver har større troverdighet, for eksempel ved å framstå som mer veltalende og overbevisende. Kvinner kan oppleve at mannlig partner har høyere status når det gjelder jobb/økonomi og dermed blir mer lyttet til. Noen har allerede opplevd å ikke bli trodd i møte med andre tjenester. Utsatte kan derfor tenke at det ikke nytter å fortelle om hvordan de har det, fordi de uansett ikke vil bli trodd.

"Jeg tror de hører mer på han fordi han er flinkere til å snakke. Det er lett for han å lure meg, fordi han kan mer".

Det er over tid etablert en større forståelse i samfunnet av at kvinner utsettes for vold, mens det fremdeles er mindre kunnskap om at også menn rammes av vold i nære relasjoner. Dette kan gjøre det særlig vanskelig for menn å fortelle om vold. Menn har også høyere terskel for å søke hjelp, både i helsetjenester og ellers.

Redd for å bli mistenkt for å være utøver (reversering)

«Reversering» av voldsforholdet innebærer at den som søker hjelp for vold anklages for å være utøvende part. Frykt for dette kan stoppe utsatte fra å søke hjelp. Det kan spille på tradisjonelle kjønnsroller. Oppfatninger i samfunnet av menn som utøvere og kvinner som ofre, kan gjøre det særlig vanskelig for utsatte menn å bli trodd når de anklages for å egentlig være den som utøver volden.

"Jeg har prøvd å rømme fra han før. Da kom hele etaten og sa: Hva er det du holder på med? Du har jo den snille mannen! Da var det jeg som var gal, jeg som var sjuk".

Krevende for deg som ansatt

Å snakke om krenkende opplevelser utgjør også en belastning for deg som ansatt. Det er brukerens behov og ønsker som skal ligge til grunn for innholdet i samtalene. Samtidig er det viktig at du tar høyde for hvilke belastninger det medfører for deg, for eksempel gjennom god kompetanse, regelmessig veiledning og variasjon i arbeidsoppgavene. Les mer om ivaretakelse av ansatte.

I løpet av samtalen er det viktig at du får oversikt over:

Hvem er voldsutøver? Er det en eller flere utøvere?
Vet voldsutøver at den utsatte søker hjelp på krisesenteret?
Har politiet vært involvert før eller nå? Kjenner politiet til volden?
Har volden eskalert den siste tiden?
Hvor skjer volden (kun i private settinger, eller også med andre til stede)?
Hva frykter den utsatte at i verste fall kan skje?
Har den utsatte vært redd for ditt eget liv?
Er det barn hos voldsutøver nå?
Opplever personen at voldsutøver har psykiske problemer?
Vet vedkommende om voldsutøver har tilgang til våpen?
Er voldsutøver ruset under volden?
Er det flere i familien som støtter bruken av vold?

Dersom brukeren forteller om nylig voldtekt, er det viktig at du vurdere om du skal henvise han eller henne til overgrepsmottaket for sporsikring.

Dersom det er flere voldsutøvere, og volden støttes av flere i familien, kan det dreie seg om æresrelatert vold. Dette kan spille inn på hvilken risiko vedkommende er stilt overfor.

Omtrent en av ti av brukerne oppgir at de har opplevd æresrelatert vold eller tvangsekteskap, både blant kvinner og menn. For utsatte som oppgir hovedsakelig mishandling fra partner, kan imidlertid volden også ha en transnasjonal dimensjon og omfatte æresrelatert vold.

Æesrelatert vold kan innebære en særlig sikkerhetsrisiko. Det er derfor viktig å fange opp dette i kartleggingen, slik at oppfølging og sikkerhetstiltak kan tilpasses den enkelte.

Æresrelatert vold har som formål å opprettholde eller gjenfinne (stor-)familiens ære. Det rammer både kvinner og menn, unge og voksne. Æresrelatert vold har sin bakgrunn fra samfunn med sterke hierarkier basert på alder og kjønn, noe som plasserer unge kvinner i en særlig utsatt posisjon. Dette gjelder ikke minst fordi familiens ære er knyttet til kontroll av kvinners seksualitet. Familier med høy sosial status innad i gruppa, kan oppleve større forventninger om å håndtere trusler mot familiens ære og dermed med større risiko for denne type vold.

Æresrelatert vold kan omfatte psykisk vold (press, tvang, trusler, kontroll), fysisk vold, seksuell vold og andre typer krenkelser. Det omfatter ofte sterk negativ sosial kontroll og psykisk vold som nedverdigelser (for eksempel å bli kalt «hore» eller andre negative karakteristikker), utstøtelse av familien eller trusler om dette. Barn og unge kan utsettes for omfattende press og tvang når det gjelder klær, fritidsaktiviteter, samvær med venner, valg av utdanning, ektefelle, etc.

Særlige kjennetegn ved æresrelatert vold er:

at formålet med volden er å unngå at familien mister ære eller å gjenopprette tapt ære
som oftest flere utøvere i (stor-)familien
at flere i familien som støtter voldsutøvelsen (ikke nødvendigvis alle)

Tvangsekteskap gjelder situasjoner der minst én av partene:

ikke har reell mulighet til å forbli ugift uten å bli utsatt for represalier
ikke har en reell mulighet til å velge en annen partner uten å bli utsatt for represalier
har samtykket til ekteskap etter sterkt press, trusler eller annen psykisk eller fysisk vold

Når et ekteskap inngått under tvang blir fullbyrdet, innebærer det som regel at ektefellene har seksuell omgang. For mange innebærer dermed tvangsekteskapet også seksuell omgang uten samtykke. For noen handler det om press og tvang til å forbli i et ekteskap, mot sin vilje.

Når noen blir giftet mot sin vilje, inngår det ofte i en større sammenheng med autoritær oppdragelse, streng negativ kontroll og ulike former for vold. Tvangsekteskap betegnes som en form for æresrelatert vold, fordi motivasjonen kan være å bevare familiens ære. Tvangsekteskap kan imidlertid også være økonomisk motivert eller være en migrasjonsstrategi for å få slektninger til Norge gjennom familieinnvandring.

I kartlegging av tvangsekteskap og æresrelatert vold, vil mange av de generelle utfordringene knyttet til kartlegging melde seg. Det er derfor viktig at du også ser på innholdet om utfordringer i kartlegging av vold og trusler.

Det kan være vanskelig å få god oversikt over vold og trusler brukeren har opplevd. Flere forhold bidrar til dette, forhold du bør være oppmerksom på i samtalene.

Akutt krise

Hva er vold?

"Det viktigste de gjorde for meg var vel egentlig at jeg begynte å innse hvilket liv jeg hadde levd. Det tok lang tid før jeg ville innrømme at det hadde vært noe som kalles vold fra hennes side."

Den utsatte kan ha en diffus opplevelse av å bli behandlet dårlig, og det kan i noen tilfeller være snakk om handlinger som viser seg å være alvorlig vold med høy risiko for nye krenkelser.

Normalisering av vold

"Jeg hadde en klump i magen. Jeg hadde det bra, men jeg fikk ikke gå ut, ikke engang møte venninner. Jeg var på jobb, handla mat og var hjemme. Det var det jeg gjorde i syv år nesten. Man blir vant til det, jeg så det ikke".

"Man orker ikke helt å ta inn over seg at det er så ille, at ungene har det sånn. For hvis det er det, da må jeg gjøre noe med situasjonen, og det er det ikke sikkert at jeg orker."

Bagatellisering av vold

"Uansett hva man får høre, så tanker man: Nei, jeg har det jo ikke så ille".

Ikke motivert til å søke hjelp

Skam/tabu i samfunnet

Kan utløse sterke følelser

Ulike måter å vise frykt på

Redd for å ikke bli trodd

"Jeg tror de hører mer på han fordi han er flinkere til å snakke. Det er lett for han å lure meg, fordi han kan mer".

Redd for å bli mistenkt for å være utøver (reversering)

"Jeg har prøvd å rømme fra han før. Da kom hele etaten og sa: Hva er det du holder på med? Du har jo den snille mannen! Da var det jeg som var gal, jeg som var sjuk".

Krevende for deg som ansatt

Tenker ikke på det som vold

Mange utsatte tenker ikke at det de opplever er vold, men kan likevel være utsatt for det som viser seg å være alvorlige krenkelser. De kan si at de «er kastet ut hjemmefra», har «konflikter med familien», er presset til å gifte seg, «ufrivillig gift» eller lignende, «problemer med oppholdstillatelsen», «problemer med ektefellen», etc. Unge kan fortelle at de er forlovet, som kanskje er et religiøst inngått ekteskap, og dermed regnes som gyldig og forpliktende på lik linje med offisielle vigsler. Det kan være utsatte som er kastet ut hjemmefra, fordi de ikke aksepterer familiens planer om ekteskap, og som underkommuniserer både vold og trusler og at de ikke har noe sted å bo. Personer som har kommet til Norge ved familieinnvandring, kan utsettes for mishandling fra flere og nektes skilsmisse. Du kan be den utsatte konkretisere hva problemene består i, hva som oppleves vanskelig og hvilken risiko de opplever.

Særlig risiko

Æresrelatert vold og tvangsekteskap kan innebære en særlig sikkerhetsrisiko. Det er som oftest flere utøvere, ved at flere i familien utøver og støtter volden, og dermed større risiko for den utsatte. Det kan være risiko for å bli tatt med ut av landet, mot sin vilje, og der utsettes for ytterligere vold som tvangsekteskap, frihetsberøvelse og i verste fall drap. Det er derfor viktig å få klarlagt om trusselbildet har dimensjoner av æresrelatert vold, når det skal vurderes hvilken oppfølging og sikkerhetstiltak den utsatte har behov for.

Risiko knyttet til å søke hjelp

Å unngå at familien opplever skam og vanære fra andre, er den viktigste motivasjonen i æresrelatert vold. Å avsløre problemer eller vold i familien utad, for eksempel gjennom å søke hjelp i storsamfunnets hjelpetilbud, kan i seg selv regnes som et tap av ære. Dette gjelder særlig det blir kjent at kvinner rømmer fra familien, og oppholder seg for eksempel på krisesenter, enten det er døtre eller svigerdøtre. Det synliggjør at familien ikke har kontroll på kvinnenes ærbarhet. Frykt for at problemer i familien skal bli kjent for andre, kan føre til press, tvang og vold for å unngå ærestap. Familiemedlemmer kan bli giftet eller tatt med ut av landet mot sin vilje, for å redde situasjonen.

I vurderingen av hvorvidt personer som henvender seg trenger beskyttelse i krisesenterets botilbud eller ikke, er det viktig at dere sammen går nøye gjennom hva den utsatte frykter kan skje dersom familien får vite at vedkommende har søkt hjelp, og hvilken risiko dette kan innebære.

Hvem utsettes?

Risiko for æresrelatert vold vil være knyttet til hva som vurderes som alvorlige normbrudd i familien.

Personer og situasjoner med særlig risiko kan for eksempel være:

personer som er kommet til Norge for å leve med ektefelle bosatt og som opplever vold og mishandling fra ektefelle, evt. svigerfamilie og/eller egen familie, og i særlig grad hvis de vil skilles
unge som familien mener er «blitt for norske»
personer (særlig jenter/kvinner) som har kjærester før ekteskap
personer (særlig jenter/kvinner) som har seksuell omgang før/utenfor ekteskapet
personer som motsetter seg familiens planer for ekteskap
personer som familien ønsker giftet med en slektning i foreldrenes hjemland, for å skaffe vedkommende oppholdstillatelse i Norge
gutter/menn involvert i kriminalitet og/eller alvorlig rusmisbruk
personer med en annen seksuell orientering enn heteroseksualitet (LHBTi+)
personer som ønsker å skille seg/er skilt

Har den utsatte kjæreste?

I kartleggingen kan det være særlig viktig å få oversikt over om den utsatte har kjæreste. Rykter om kjæreste kan true kvinners ærbarhet og dermed familiens æres. For gutter kan det forkludre familiens eventuelle planer om ekteskap. At den utsatte har kjæreste, at det går rykter om dette eller at familien tror den unge har kjæreste, kan derfor utløse trusler og andre represalier fra familien. I noen tilfeller fører det til en akuttsituasjon som utgjør den direkte foranledning for at den utsatte søker hjelp ved krisesenter eller i andre instanser. I enkelte tilfeller søker par hjelp sammen.

En kjæreste kan være en viktig støtte for den unge, ofte i en vanskelig situasjon. I enkelte tilfeller kan imidlertid kjæresten også utøve kontroll og vold mot den utsatte.

Hvem er utøvere?

I saker som omhandler æresrelatert vold, er det som oftest flere utøvere. Både menn og kvinner kan ha sentrale roller i utøvelsen av vold. Unge kan oppleve press, tvang og vold fra foreldre, søsken og andre slektninger. Gifte kan utsettes for trusler og mishandling fra både ektefelle, svigerfamilie og egen familie. Utøverne kan være bosatt forskjellige steder, både i Norge og i utlandet (se om transnasjonal dimensjon nedenfor). Unge som søker hjelp, kan utsettes for et massivt press fra flere hold i (stor-)familien, gjennom telefon, SMS og sosiale medier.

Personer som utøver press, trusler og vold, kan selv stå under press fra familiemedlemmer med stor makt. Foreldre kan oppleve press fra andre i familien, bosatt her i landet, i andre land eller i opprinnelseslandet. Familiemedlemmer kan presses til å holde oppsyn med og «sladre», særlig på søstre, kusiner og andre kvinnelige slektninger. Hvis det planlegges alvorlig vold, kan unge gutter utpekes til å gjennomføre det, fordi man håper at ungdommer vil få mildere straff hvis forbrytelsen avsløres.

I kartleggingen er det viktig at du ser nøye på hvem som kan utgjøre en trussel for den utsatte, sammen med hvilken rolle ulike familiemedlemmer har i volden, både hvem som er aktivt utøver vold, hvem som aktivt støtter og hvem som passivt medvirker. Siden skam og ærestap først skjer nå problemet er offentlig, er det også viktig at du prøver å få oversikt over hvem som kjenner til situasjonen (normbruddet/ konflikten/ volden).

Hvem støtter den utsatte?

Å søke hjelp for æresrelatert vold kan resultere i at den utsatte utstøtes eller blir tvunget til å bryte kontakten med egen familie. Dette innebærer store sosiale og følelsesmessige belastninger. Utsatte kan oppleve ganske ambivalente følelser overfor familien, og befinne seg i et følelsesmessig kaos av sorg savn, fortvilelse, skam og skyld for å ha ødelagt familiens ære.

Volden vil imidlertid sjelden støttes av alle i storfamilien. Utsatte kan i en del tilfeller finne støtte hos enkelte familiemedlemmer, noe som kan oppleves svært positivt. Samtidig er det viktig å være oppmerksom på at slike støttepersoner kan settes under et særlig press fra øvrig familie/voldsutøvere, og dermed i enkelte tilfeller kan utgjøre en potensiell trussel ved eventuell kontakt.

Transnasjonal dimensjon

Æresrelatert vold har ofte en transnasjonal dimensjon. Trusselutøvere og beslutningstakere i familien kan bo eller oppholde seg i Norge, i familiens opprinnelsesland eller andre deler av verden.

Æresrelatert vold kan også omfatte risiko for å bli tatt med til utlandet, med eller mot sin vilje, og utsatt for (ny) vold der. De fleste tvangsekteskap inngås i utlandet. En del kvinner (noen med barn) reiser selv eller blir tatt med til sitt hjemland, og nektes av ektefelle/ familie å komme tilbake til Norge. Utsatte som befinner seg i utlandet kan bli fratatt telefon, bankkort, pass og utsettes for frihetsberøvelse, tvangsekteskap, mishandling og drap. Noen holdes tilbake i utlandet til oppholdstillatelsen i Norge er utløpt.

Unge i konflikt med sine foreldre, kan etterlates i utlandet mot sin vilje. Det kan være ulike årsaker til at barn og unge tas med til utlandet. Det kan være for å slippe unna hjelpeapparatet i Norge, for få kontroll over adferd som vanærer familien eller for å disiplinere ungdommer. Det kan være et ønske om å gi dem mulighet til å tilegne seg språk-, religion- og kulturkunnskap i foreldrenes opprinnelsesland. Motivet kan også være å hjelpe ungdommer ut av rus eller kriminalitet og et dårlig miljø.

Få oversikt over oppholdsstatus

Det er svært viktig at du får oversikt over oppholdsstatus i Norge. Oppholdsstatus er avgjørende for hvilke rettigheter den utsatte har, både når det gjelder videre opphold i Norge og hjelp fra andre tjenester.

For noen vil det å bryte ut av et voldsforhold innebære at de risikerer å miste grunnlaget for videre opphold i Norge. Det er derfor viktig at de får god informasjon og bistand til å søke om opphold andre grunnlag.

Les mer om oppholdsstatus i Norge.

Hvorvidt den voldsutsatte har lovlig opphold i Norge, skal ikke inngå i vurderingene av om den utsatte skal få plass på krisesenteret (krisesenterlovens forarbeider).

Fraråd utenlandsreiser

Risiko for vold under opphold i utlandet innebærer at du i kartleggingen må få rede på eventuelle planer om å reise utenlands. Det er svært begrenset hva norske myndigheter kan gjøre for å hjelpe utsatte som befinner seg i utlandet. Dette har flere årsaker:

Norsk lov og norske myndigheter har begrenset virkeområde
Sikkerhetssituasjonen i det aktuelle landet (Det er ofte områder hvor Utenriksdepartementet har utstedt reiseråd som tilsier at norske borgere ikke bør reise dit. Sikkerhetssituasjonen medfører også begrenset diplomatisk tilstedeværelse.)
Hvis den utsatte har dobbelt statsborgerskap, kan lokale myndigheter betrakte vedkommende kun som borgere av det aktuelle landet
I saker som angår barn, er det foreldrene som bestemmer hvor barnet skal bo
Utsatte i utlandet kan ikke forvente å få hjelp av et hjelpeapparat tilsvarende det norske
Manglende oppholdsgrunnlag i Norge, hvis permanent oppholdstillatelse ikke lenger er gyldig fordi de har oppholdt seg for lenge i utlandet, eller deres midlertidige tillatelse er utløpt og de har ikke fornyet denne eller fyller ikke vilkårene for en ny tillatelse

Hvis noen planlegger å reise ut av Norge, bør du på denne bakgrunnen fraråde dette. Det er viktig at du informerer om

risikoen for å bli etterlatt i utlandet mot sin vilje
risiko for ny vold i utlandet
hvilke begrensninger det er for å få hjelp fra lokale eller norske myndigheter
mulighetene for hjelp i Norge

Ønsker du veiledning?

Hvis du opplever at du eller andre ansatte ved krisesenteret ikke har tilstrekkelig kunnskap til å kartlegge æresrelatert vold, vurdere risiko eller håndtere situasjonen, kan du henvende deg til lokalt politi eller til Kompetanseteamet mot negativ sosial kontroll og æresrelatert vold.

Du finner mer informasjon om kompetanseteamets arbeid og kontaktinformasjon her.

Utsatte som oppholder seg i utlandet

I noen tilfeller får krisesenteret henvendelser om voldsutsatte som oppholder seg i utlandet og ønsker hjelp for å returnere til Norge. I slike saker kan du henvende deg til Kompetanseteamet mot negativ sosial kontroll og æresrelatert vold. Kompetanseteamet koordinerer arbeidet med å bistå utsatte for æresrelatert vold i å returnere til Norge.

Nasjonalt bo- og støttetilbud

Hvis du etter kartleggingen vurderer at den utsatte trenger mer omfattende oppfølging enn et kortvarig opphold på krisesenter kan gi, kan du be om at den unge vurderes for nasjonalt bo- og støttetilbud for unge utsatt for tvangsekteskap og æresrelatert vold. Du kan henvende deg til Kompetanseteamet mot negativ sosial kontroll og æresrelatert vold, som kartlegger behov og tildeler plass.

Taushetsplikt, opplysningsplikt, avvergeplikt og varsleplikt

Som ansatt på krisesenter har du i utgangspunktet taushetsplikt om hvem som befinner seg på senteret og om deres forhold (krisesenterloven § 5).

Hvis kartleggingen avdekker forhold som kan gi grunnlag for tiltak fra barnevernet, inntrer opplysningsplikten til barneverntjenesten (krisesenterloven § 6 og barnevernloven § 13-2).

Hvis du får kunnskap om alvorlige straffbare forhold som skal skje, kan det som omfattes av avvergeplikten (straffeloven § 196). I slike tilfeller har du plikt å søke å avverge at det skjer.

Hvis du får kunnskap som gir grunn til å tro at dyr blir utsatt for mishandling eller alvorlig svikt i miljø, tilsyn og stell, har du plikt til å varsle Mattilsynet eller politiet (dyrevelferdsloven § 5).

Kartleggingen ved første henvendelse skal først og fremst danne grunnlag for å vurdere hvilken hjelp den som henvender seg trenger, og om hun/han trenger beskyttelse i krisesenterets botilbud eller ikke. Videre kartlegging av volden kan gjøres på et seinere tidspunkt.

Personer som henvender seg til krisesenteret, kan være i en situasjon hvor de vurderer om de skal bryte ut av en situasjon med vold eller ikke. Andre befinner seg i akutt og dramatisk situasjon. Å bli møtt på en god måte, og å få enkel informasjon om hvilken hjelp man kan få, kan spille en avgjørende rolle når den voldsutsatte skal ta en slik beslutning. Du kan gjerne berømme personen for å søke informasjon og hjelp.

"Sønnen min sa: Mamma, du har slutta å smile! Da skjønte jeg at jeg måtte gjøre noe."

Informasjon er særlig viktig i møte med personer som har vært utsatt for informasjonskontroll og feilinformasjon som en del av overgrepsbildet. Det kan for eksempel være trusler om at vedkommende vil bli kastet ut av landet eller bli fratatt barna hvis de oppsøker hjelp.

Det er viktig at du sjekker ut hvilken kjennskap den voldsutsatte har til krisesenteret. Noen kan ha lite kunnskap om hva et krisesenter er, eller de er blitt feilinformert.

Fortell at krisesenteret kan tilby:

beskyttelse, trygghet og et sted å bo for en periode
samtaler med råd, veiledning og oppfølging fra ansatte/ kontaktperson med kunnskap om vold i nære relasjoner
hjelp til å komme i kontakt med andre instanser de trenger hjelp fra, som advokat, NAV, politi, etc.
hjelp knyttet til barnas situasjon
hjelp til å finne ny bolig
oppfølging i en reetableringsfase
delta på arrangementer/grupper eller lignende på krisesenteret (hvis det finnes)

Å bryte ut av en situasjon med vold kan innebære store utfordringer når det gjelder sikkerhet, opphold i Norge, bolig, omsorg for barn, økonomi, etc. Informér den voldsutsatte om hvilke rettigheter vedkommende har og om hvilken hjelp andre instanser kan bidra med, som advokat, politi, NAV eller andre.

For voldsutsatte som har opphold i Norge knyttet til samliv med partner/ektefelle, er det viktig at du informerer om muligheten for å søke om opphold i Norge på selvstendig grunnlag.

Å fortelle til andre at man er utsatt for vold, som for eksempel å ta kontakt med krisesenteret, kan øke risikoen for nye krenkelser. Hvis voldsutøver får kjennskap til dette, kan det føre til represalier i form av ny og mer alvorlig vold enn før. Dersom du avdekker at den som henvender seg lever med alvorlige krenkelser, er det viktig at du informerer om denne risikoen. Vurder sammen behovet for beskyttelse i krisesenterets botilbud.

Fortell den voldsutsatte om hvilke plikter du som ansatt har når det gjelder håndtering av informasjonen som blir gitt til deg. Informer om at du har en lovpålagt opplysningsplikt til barnevernstjenesten. Det kan være nødvendig at du forklarer hva dette innebærer.

I samtalen er det viktig at du får et bilde av hvilke trusler den som henvender seg lever med og hvilken hjelp og oppfølging brukeren trenger. Du må forsikre deg om at du har nok informasjon til å vurdere følgende alternativer:

Beskyttelse på krisesenteret (botilbudet)

Når du vurderer om den som henvender seg skal få tilbud om opphold i krisesenterets botilbud, er det først og fremst behovet for beskyttelse mot ny vold som skal ligge til grunn.

Hvorvidt den som henvender seg har tilhørighet til en kommune som samarbeider om krisesenteret, har gyldig oppholdstillatelse i Norge, er asylsøker eller er utsatt for menneskehandel, skal ikke inngå i en slik vurdering.

Råd og veiledning (samtaletilbud)

Hvis den innledende samtalen tyder på at det foreligger liten risiko for ny vold, kan du gir tilbud om oppfølging gjennom videre samtaler på krisesenteret (dagtilbudet). Samtaletilbudet kan være særlig aktuelt for voldsutsatte som ikke kan dra nytte av opphold på ordinært krisesenter, men som trenger andre typer botilbud. Samtaletilbudet kan også ofte være særlig aktuelt for menn som ikke har behov for beskyttelsen som botilbudet gir.

Det kan være tilstrekkelig for den voldsutsatte å kun komme til samtale hvis vedkommende først og fremst trenger

informasjon
råd, veiledning og støtte
hjelp til å bearbeide voldserfaringer

Les mer om dagtilbudet i kapittel 2.

Tilrettelagt krisesentertilbud

Det hender at voldsutsatte som henvender seg vanskelig kan dra nytte av et opphold på ordinært krisesenter. Det kan være fordi personen har

alvorlige utfordringer knyttet til rusmisbruk eller psykiske lidelser
en atferd som gjør det vanskelig å være på et krisesenter sammen med andre beboere
liten evne til å klare seg selv, slik et opphold på krisesenter forutsetter

Kommunen har plikt til å sørge for et krisesentertilbud eller et tilsvarende tilbud for voldsutsatte med behov for individuell tilrettelegging (krisesenterloven §§ 2 og 3). Det er ulike måter å organisere et tilrettelagt krisesentertilbud på.

Hvis det ikke foreligger et tilrettelagt krisesentertilbud, er det viktig at krisesenteret har et formalisert samarbeid med lavterskeltilbud i kommunen hvor voldsutsatte med slike utfordringer kan henvises. Krisesenteret kan i slike tilfeller bidra med samtaler med den utsatte.

Beskyttelse i annet krisesenter

I enkelte tilfeller kan kartleggingen avdekke at den som henvender seg lever med spesielt høy risiko for å bli utsatt for alvorlig vold. Hvis du etter en innledende kartlegging er usikker på om det er tilstrekkelig trygt for vedkommende å være på dette krisesenteret, kan det vurderes om et annet krisesenter kan benyttes. I slike tilfeller skal politiet involveres (forskrift om fysisk sikkerhet i krisesentertilbudet § 4).

Les mer om flytting til annet krisesenter i arbeid med sikkerhet kapittel 4.

Mer egnet hjelpetilbud

Personer henvender seg i noen tilfeller til krisesenteret, uten at situasjonen dreier seg om vold i nære relasjoner. De kan imidlertid være i alvorlig krise og ha behov for hjelp. For å kunne vise vedkommende videre til et egnet hjelpetilbud, er det en fordel at krisesenteret har et etablert samarbeid med andre hjelpetilbud i kommunen. Det kan for eksempel være NAV, botilbud for bostedsløse, rusmisbrukere eller personer med alvorlige psykiske lidelser eller andre typer tilbud.

Er du usikker på alvorlighetsgraden i trusselbildet?

Når voldsutsatte søker hjelp på grunn av vold, befinner de seg ofte i akutt krise. Dette kan gjøre det vanskelig å få et godt bilde av alvorlighetsgraden i trusselbildet. Hvis du etter en innledende samtale synes det er vanskelig å få oversikt over hvilken risiko det dreier seg om, bør den som henvender seg få tilbud om opphold på krisesenteret inntil dette er mer avklart.

Uavhengig av hvilken hjelp den som henvender seg ønsker eller får videre, er det viktig at du lager et kort journalnotat fra den første samtalen. Det kan være nyttig dokumentasjon for andre ansatte som eventuelt skal følge personen opp videre, eller ved senere henvendelser til krisesenteret.

Det er særlig viktig at du dokumenterer det som den voldsutsatte forteller om vold og krenkelser. Dette er opplysninger som kan ha sentral betydning i ettertid, for eksempel ved eventuell vurdering av sikkerhetstiltak, søknad om opphold i Norge, straffesak eller erstatningssak.

Les mer om journalføring/dokumentasjon senere i veilederen.

Noen kan insistere på å dra hjem igjen til voldsutøver, selv om du vurderer at det er risiko for ny vold og du anbefaler at brukeren blir på krisesenteret. I slike situasjoner er det flere ting du kan gjøre:

informer om at det å fortelle andre om volden, i seg selv kan øke risikoen for ny og mer alvorlig vold
spør om hva den som henvender seg frykter kan skje hvis utøver(-ne) får vite at vedkommende har oppsøkt krisesenteret og fortalt om volden
vurder om avvergeplikten inntreffer
hvis du vurderer at avvergeplikten inntreffer, kan du forklare hva dette innebærer for deg, for å bevisstgjøre den utsatte på alvoret i truslene
hvis den som henvender seg likevel velger å dra hjem, kan dere sammen legge planer for å komme tilbake til krisesenteret eller å dra et annet trygt sted dersom det oppstår en farlig situasjon

Etter den første innledende samtalen, og når det er avklart hva som skal skje videre, kan du foreta registrering av brukeren til statistikk.

Sist faglig oppdatert 14. november 2023

2. Samtaletilbudet (dagtilbudet)

Samtaletilbudet (dagtilbudet)

Samtaler for voldsutsatte (dagtilbudet) utgjør en selvstendig og lovpålagt del av krisesentrenes tilbud (krisesenterloven § 2). Brukere fremhever ofte nettopp det å kunne snakke med noen som umiddelbart vet hva vold er, hvordan det oppleves og som tror på det som blir fortalt som særlig positivt ved krisesenteret.

Samtaletilbudet omfatter flere deler:

Den første samtalen med personer som tar kontakt med krisesenteret
Samtaler med utsatte som kun benytter dagtilbudet
Samtaler som del av tilrettelagt krisesentertilbud
Samtaler som oppfølging etter opphold på krisesenter

Når personer henvender seg til krisesenteret, er det viktig at du gjennomfører en samtale hvor du kan:

få oversikt over situasjonen, inkludert vold og trusler
gi nødvendig informasjon
vurdere hvilken hjelp personen trenger

En del som henvender seg til krisesenteret, har ikke behov for beskyttelse i botilbudet. Samtaletilbudet kan være særlig aktuelt for menn, som i en del tilfeller ikke har behov for beskyttelsen som botilbudet gir.

Å kun komme til samtale som dagbruker kan være tilstrekkelig hvis den voldsutsatte først og fremst trenger

informasjon
råd, veiledning og støtte
hjelp til å bearbeide voldserfaringer.

Brukerstatistikken viser enkelte særtrekk ved brukere som kun kommer til samtale ved krisesenteret. En større andel dagbrukere (enn beboere) oppgir tidligere partner/ektefelle som voldsutøver, noe som tyder på at flere søker informasjon, råd og veiledning i etterkant av et samlivsbrudd. Rundt halvparten er i arbeid, en vesentlig større andel enn for beboerne. Dette indikerer at flere har økonomisk sett muligheter til å etablere seg på egenhånd. Den største andelen er uten innvandrerbakgrunn.

Særtrekkene ved brukere som kun benytter samtaletilbudet har betydning for hvilke områder de har behov for oppfølging på, og dermed for hva som kanskje er de mest sentrale temaene i samtalene. Studier tyder også på at denne brukergruppen i større grad søker hjelp for å:

få informasjon om muligheter og rettigheter til å få hjelp knyttet til et brudd
snakke om sine voldserfaringer
få råd om juridiske problemstillinger knyttet til skilsmisse og omsorg for/ samvær med barn

Uavhengig av hva den som henvender seg ønsker hjelp til, kan det være nødvendig å rette oppmerksomheten mot hans eller hennes sikkerhet. Å søke hjelp og dermed avsløre for utenforstående at det forekommer eller har forekommet vold, kan i seg selv øke risikoen for ny vold. Voldsutsatte, og i særlig grad utsatte som har barn sammen med utøver, opplever i en del tilfeller at volden fortsetter også etter å ha flyttet fra vedkommende.

Det er derfor viktig at du, på eget initiativ, kartlegger om den som henvender seg er utsatt for vold og trusler. Hvis du avdekker at den utsatte fortsatt lever med risiko for vold, må sikkerhetsarbeid inngå som tema i samtalene.

Som ansatt på krisesenter skal du kartlegge hvilke trusler brukeren er stilt overfor. Dette gjør det nødvendig å få oversikt over vold og krenkelser vedkommende har opplevd, gjennom en systematisk kartlegging.

Formålet med dette er å få fram tilstrekkelig informasjon for å vurdere:

hvilken oppfølging den utsatte trenger
hvilke sikkerhetstiltak som kan være nødvendige

Å få et godt bilde av volden brukeren har opplevd kan være vanskelig. Den utsatte skal fortelle om kanskje sine verste opplevelser i livet, om krenkende erfaringer som er tabubelagt. Du må bruke tid på å etablere tillit og ta tiden til hjelp, gjennom gjentatte samtaler, før du har noenlunde oversikt.

Vurdere om den utsatte trenger beskyttelse

Et viktig formål med å kartlegge vold og trusler er få tilstrekkelig informasjon til å vurdere om og hvilke sikkerhetstiltak som vil være nødvendige (forskrift om fysisk sikkerhet i krisesentertilbudet § 4 b). Det skal derfor gjennomføres kartlegging av trusler både for barn og voksne på krisesenter (forskrift om fysisk sikkerhet i krisesentertilbudet § 4 a). Beskyttelse kan være både sikkerhetstiltak brukeren selv kan iverksette og sikkerhetstiltak i regi av politi/domstol.

Les mer om arbeid med sikkerhe i kapittel 3.

Bevisstgjøre om å ivareta egen sikkerhet

Å gjennomgå konkret hva den utsatte har opplevd, kan synliggjøre alvorlighetsgraden i volden. Dette kan i neste omgang bevisstgjøre brukeren om nødvendigheten av å beskytte seg selv mot ny vold og motivere til å iverksette og følge opp nødvendige sikkerhetstiltak.

Gi kunnskap om hvordan vold kan arte seg

Mange tenker at vold først og fremst er fysisk vold. Du kan formidle hvordan vold kan arte seg på ganske ulike måter: økonomisk vold, kontroll og isolasjon, materiell vold, seksuelle overgrep/voldtekt og psykisk vold. Det kan ha særlig verdi for brukeren å få hjelp til å forstå at erfaringer som latterliggjøring, degradering, trusler, ydmykelser og manipulering er former for psykisk vold

"Da jeg reiste tilbake, hadde jeg lært hva det er å bli manipulert. Da kjente jeg det igjen og kunne ta kontrollen selv".

En del beboere drar tilbake for å gi utøver(-e) en ny sjanse. Kunnskapen de har fått med seg om hvordan vold kan arte seg, kan sette dem bedre i stand til å gjenkjenne vold og forstå alvoret i situasjonen. Dette kan være avgjørende i en beslutning om endelig brudd.

Gi kunnskap om typiske reaksjoner

Kartlegging av vold og trusler gir deg mulighet til å formidle kunnskap om typiske reaksjoner etter å ha opplevd vold. Det er viktig å formidle at alle typer vold (fysisk, psykisk, seksuell, materiell, økonomisk osv.) kan føre til alvorlige reaksjoner. Å få kunnskap om at det handler om normale reaksjoner kan ha en viktig avdramatiserende effekt for den utsatte.

Gi støtte

Samtaler om hva man har opplevd gir brukeren mulighet til å snakke om vanskelige erfaringer i livet. Du kan vise interesse for hva brukeren har opplevd og omsorg for den vanskelige situasjonen vedkommende befinner seg i. Du kan gi støtte på det dreier seg om urettmessige krenkelser; ingen har rett til å utøve vold mot andre. Dette kan øke tilliten i relasjonen til brukeren. Det kan også motivere den utsatte til å holde fast på en beslutning om å bryte ut av voldsforholdet.

Bearbeide vanskelige opplevelser

Å kartlegge vold og trusler gir den utsatte mulighet til å dele vanskelige erfaringer med deg, noe som samtidig også kan ha en bearbeidende effekt.

Les mer om bearbeidende samtaler i kapittel 3.

Det kan være vanskelig å få god oversikt over vold og trusler brukeren har opplevd. Flere forhold bidrar til dette, forhold du bør være oppmerksom på i samtalene.

Akutt krise

Hva er vold?

"Det viktigste de gjorde for meg var vel egentlig at jeg begynte å innse hvilket liv jeg hadde levd. Det tok lang tid før jeg ville innrømme at det hadde vært noe som kalles vold fra hennes side."

Den utsatte kan ha en diffus opplevelse av å bli behandlet dårlig, og det kan i noen tilfeller være snakk om handlinger som viser seg å være alvorlig vold med høy risiko for nye krenkelser.

Normalisering av vold

"Jeg hadde en klump i magen. Jeg hadde det bra, men jeg fikk ikke gå ut, ikke engang møte venninner. Jeg var på jobb, handla mat og var hjemme. Det var det jeg gjorde i syv år nesten. Man blir vant til det, jeg så det ikke".

"Man orker ikke helt å ta inn over seg at det er så ille, at ungene har det sånn. For hvis det er det, da må jeg gjøre noe med situasjonen, og det er det ikke sikkert at jeg orker."

Bagatellisering av vold

"Uansett hva man får høre, så tanker man: Nei, jeg har det jo ikke så ille".

Ikke motivert til å søke hjelp

Skam/tabu i samfunnet

Kan utløse sterke følelser

Ulike måter å vise frykt på

Redd for å ikke bli trodd

"Jeg tror de hører mer på han fordi han er flinkere til å snakke. Det er lett for han å lure meg, fordi han kan mer".

Redd for å bli mistenkt for å være utøver (reversering)

"Jeg har prøvd å rømme fra han før. Da kom hele etaten og sa: Hva er det du holder på med? Du har jo den snille mannen! Da var det jeg som var gal, jeg som var sjuk".

Krevende for deg som ansatt

Etabler tillit

Å kunne snakke om ydmykende og tabuiserte krenkelser er lettere når den utsatte har tillit til deg. Det er flere ting du kan gjøre, som å vise praktisk og følelsesmessig omsorg og å gi støtte på at volden er urettmessige krenkelser.

Avgrens kartleggingen etter formålet

Når du skal kartlegge vold og trusler, er det viktig at du har klart for deg hvorfor du gjør det. Du trenger ingen total oversikt over hva brukeren har opplevd. Du skal ikke foreta etterforskning eller vurdere behov for behandling. Du kan avgrense kartleggingen til:

det du trenger å vite for å vurdere hvilken oppfølging brukeren trenger
det du trenger å vite for å vurdere hvordan brukeren kan være mest mulig trygg
det du trenger å vite for å vurdere om politiet skal involveres
det brukeren selv ønsker å snakke om

Foreta en systematisk kartlegging

For å kunne vurdere hvilke sikkerhetstiltak som er nødvendige, trenger du et oversiktsbilde av vold og trusler brukeren har opplevd. Du skal derfor, sammen med brukeren, foreta en kartlegging (jf. forskrift om fysisk sikkerhet i krisesentertilbudet § 4 a og b). Kartleggingen bør gi oversikt over hvem som er utøver(-e), typer av vold, alvorlighetsgrad og varighet.

Her finner du temaer i kartlegging av vold og trusler:

Vis at du tør å snakke om vold

Vold og overgrep er tabuisert og skambelagt, noe mange opplever det vanskelig å forholde seg til. Vis at du har mot til å snakke om vold og at du tåler å høre på det den utsatte forteller. For å få et godt bilde av volden, må du stille konkrete og til tider vanskelige spørsmål.

"De vet med en gang hva du har slitt med. De kan forklare deg på en veldig forståelsesfull måte hva du har opplevd, at du er flink som har klart det og at du er flink som er kommet her. (...) De skjønner at en mann kan utnytte deg seksuelt, de har hørt det før. At en pappa kan slå sine barn, de har hørt det før."

Vis at du har kunnskap om vold

Nettopp det å snakke med noen med kunnskap om vold – «som har hørt litt av hvert» – framheves av brukere som positivt ved krisesentertilbudet, kanskje i større grad enn ansatte er seg bevisst. Vis at du vet hvordan vold kan arte seg på ulike måter (økonomisk vold, kontroll og isolasjon, materiell vold, seksuelle overgrep/voldtekt, psykisk vold/trusler, etc.). Vis at du kjenner til psykisk vold som latterliggjøring, degradering og manipulering (se om psykisk vold nedenfor). Det kan være stor trøst og støtte å vite at man ikke er alene om å oppleve ydmykende krenkelser.

Spør om psykisk vold

Psykisk vold og trusler er det flest brukere oppgir å være utsatt for. Psykiske krenkelser utgjør som oftest en vesentlig del av voldsbildet, både for kvinner og menn. For menn utsatt for vold av kvinner/familien, kan denne volden i særlig grad være den mest vesentlige. For å få oversikt over alvorlighetsgraden i hva brukeren har opplevd, må du også gjøre en systematisk kartlegging av den psykiske volden.

For den utsatte kan det være vanskelig å identifisere og sette ord på den psykiske volden. I samtalene kan du ta opp hvordan det kan arte seg på ulike måter, gjennom konkete eksempler som press, trusler, latterliggjøring, sjikanering, degradering, manipulering, kontroll og isolasjon og andre typer ydmykelser. Enkelthendelser, som isolert sett framstår som bagatellmessige, kan til sammen være svært destruktivt når det inngår i et mønster. Brukeren kan være fortvilet, ha nedbrutt selvtillit, være forvirret og i tvil om egen dømmekraft og virkelighetsoppfatning: Holder jeg på å bli gal? Psykisk vold oppleves ofte som den verste formen for vold, og vanskelig å beskytte seg mot.

Det kan være vanskelig å se når destruktive mønstre går over til å være psykisk vold. I kartleggingen kan du prøve å få oversikt over mønstre, som ofte avspeiler en maktubalanse. Det kan være lett å gjenkjenne maktforskjeller man er vant til å se: at barn og ungdom utsettes for vold av foreldre/familie og at kvinner utsettes for vold fra menn. Det kan være vanskeligere å se at kvinner utsettes for vold fra andre kvinner i svigerfamilien (svigermor/svigerinner), at unge menn utsettes for press/tvang fra familie/ slekt og at menn utsettes for vold fra kvinnelig partner. Maktforskjellene tar ikke nødvendigvis utgangspunkt i kjønn, økonomi eller sosial status, men kan også handle om opplevelse av psykologisk underlegenhet.

For å få oversikt over mønstre og maktforskjeller, kan du utforske dynamikken i relasjonen. Du kan spørre: Hvem bestemte hvilke regler som gjaldt? Hvem tilpasset seg reglene? Hva skjedde under konfliktene, helt konkret? Hva gjorde du for å unngå konflikter og vold (tilpasning)? Dette kan synliggjøre systematikken og alvorlighetsgraden i volden.

Psykisk vold omfatter ofte trusler, for eksempel om hva som skal skje hvis den utsatte bryter ut. Utøver(e) kan for eksempel true med å skade den utsatte eller seg selv/ ta sitt eget liv, eller true med at den utsatte vil miste oppholdstillatelse i Norge eller samvær med/omsorg for felles barn. Slike trusler kan ha særlig virkning for utsatte med lite kunnskap om det norske samfunnet. Tradisjonelle kjønnsroller i samfunnet, om at mor er barnets nærmeste omsorgsperson, kan bidra til at trusler om å miste samvær med/omsorg for egne barn, kan ha enda mer alvorlige konsekvenser for menn.

Spør om digital vold

Å leve i et mishandlingsforhold kan omfatte digital kontroll. Det kan være kontroll av digital kommunikasjon (telefon, epost, sosiale medier) eller sporing og overvåking. Digitale kommunikasjonsmidler kan stå sentralt i kontroll og isolasjon av den utsatte.

Spør om vold mot dyr

I noen tilfeller omfatter mishandlingen vold mot eller vanskjøtsel av kjæledyr, tjenestedyr eller husdyr. Det kan være vold mot eller trusler om vold mot dyr den utsatte er knyttet til eller å bli tvuniget til å skade dyr som straff. Det kan også handle om vanskjøtsel og/eller vold mot husdyr. I noen tilfeller har den som søker hjelp et stort ansvar for daglig ivaretagelse av dyr.

Kartlegg gjennom gjentatte samtaler – dynamisk trusselbilde

Kartlegging av vold og trusler bør skje gjennom gjentatte samtaler. Det kan ta tid for brukeren å etablere tillit for å klare å snakke om vanskelige erfaringer. Du må i den enkelte samtale vurdere hvilken følelsesmessig påkjenning det innebærer, og når det er nødvendig å ta pause eller fortsette i neste samtale.

Trusselbildet kan endre seg raskt. Nye hendelser eller trusler kan ha stor betydning for brukernes sikkerhet, både i positiv og negativ retning. Du må derfor ha et kontinuerlig fokus på dette i samtalene.

Kartlegging av æresrelatert vold og menneskehandel

Hvis den utsatte oppgir at det er flere i (stor-)familien som utøver vold, og/eller at familiemedlemmer støtter voldsutøvelsen, kan det dreie seg om æresrelatert vold. Dette kan innebære en særlig risiko, slik at det er viktig at du får oversikt over om trusselbildet har slike dimensjoner.

Æesrelatert vold kan innebære en særlig sikkerhetsrisiko. Det er derfor viktig å fange opp dette i kartleggingen, slik at oppfølging og sikkerhetstiltak kan tilpasses den enkelte.

Særlige kjennetegn ved æresrelatert vold er:

at formålet med volden er å unngå at familien mister ære eller å gjenopprette tapt ære
som oftest flere utøvere i (stor-)familien
at flere i familien som støtter voldsutøvelsen (ikke nødvendigvis alle)

Tvangsekteskap gjelder situasjoner der minst én av partene:

ikke har reell mulighet til å forbli ugift uten å bli utsatt for represalier
ikke har en reell mulighet til å velge en annen partner uten å bli utsatt for represalier
har samtykket til ekteskap etter sterkt press, trusler eller annen psykisk eller fysisk vold

Det kan være vanskelig å få god oversikt over vold og trusler brukeren har opplevd. Flere forhold bidrar til dette, forhold du bør være oppmerksom på i samtalene.

Akutt krise

Hva er vold?

"Det viktigste de gjorde for meg var vel egentlig at jeg begynte å innse hvilket liv jeg hadde levd. Det tok lang tid før jeg ville innrømme at det hadde vært noe som kalles vold fra hennes side."

Den utsatte kan ha en diffus opplevelse av å bli behandlet dårlig, og det kan i noen tilfeller være snakk om handlinger som viser seg å være alvorlig vold med høy risiko for nye krenkelser.

Normalisering av vold

"Jeg hadde en klump i magen. Jeg hadde det bra, men jeg fikk ikke gå ut, ikke engang møte venninner. Jeg var på jobb, handla mat og var hjemme. Det var det jeg gjorde i syv år nesten. Man blir vant til det, jeg så det ikke".

"Man orker ikke helt å ta inn over seg at det er så ille, at ungene har det sånn. For hvis det er det, da må jeg gjøre noe med situasjonen, og det er det ikke sikkert at jeg orker."

Bagatellisering av vold

"Uansett hva man får høre, så tanker man: Nei, jeg har det jo ikke så ille".

Ikke motivert til å søke hjelp

Skam/tabu i samfunnet

Kan utløse sterke følelser

Ulike måter å vise frykt på

Redd for å ikke bli trodd

"Jeg tror de hører mer på han fordi han er flinkere til å snakke. Det er lett for han å lure meg, fordi han kan mer".

Redd for å bli mistenkt for å være utøver (reversering)

"Jeg har prøvd å rømme fra han før. Da kom hele etaten og sa: Hva er det du holder på med? Du har jo den snille mannen! Da var det jeg som var gal, jeg som var sjuk".

Krevende for deg som ansatt

Tenker ikke på det som vold

Særlig risiko

Risiko knyttet til å søke hjelp

Hvem utsettes?

Risiko for æresrelatert vold vil være knyttet til hva som vurderes som alvorlige normbrudd i familien.

Personer og situasjoner med særlig risiko kan for eksempel være:

personer som er kommet til Norge for å leve med ektefelle bosatt og som opplever vold og mishandling fra ektefelle, evt. svigerfamilie og/eller egen familie, og i særlig grad hvis de vil skilles
unge som familien mener er «blitt for norske»
personer (særlig jenter/kvinner) som har kjærester før ekteskap
personer (særlig jenter/kvinner) som har seksuell omgang før/utenfor ekteskapet
personer som motsetter seg familiens planer for ekteskap
personer som familien ønsker giftet med en slektning i foreldrenes hjemland, for å skaffe vedkommende oppholdstillatelse i Norge
gutter/menn involvert i kriminalitet og/eller alvorlig rusmisbruk
personer med en annen seksuell orientering enn heteroseksualitet (LHBTi+)
personer som ønsker å skille seg/er skilt

Har den utsatte kjæreste?

En kjæreste kan være en viktig støtte for den unge, ofte i en vanskelig situasjon. I enkelte tilfeller kan imidlertid kjæresten også utøve kontroll og vold mot den utsatte.

Hvem er utøvere?

Hvem støtter den utsatte?

Transnasjonal dimensjon

Æresrelatert vold har ofte en transnasjonal dimensjon. Trusselutøvere og beslutningstakere i familien kan bo eller oppholde seg i Norge, i familiens opprinnelsesland eller andre deler av verden.

Få oversikt over oppholdsstatus

Les mer om oppholdsstatus i Norge.

Hvorvidt den voldsutsatte har lovlig opphold i Norge, skal ikke inngå i vurderingene av om den utsatte skal få plass på krisesenteret (krisesenterlovens forarbeider).

Fraråd utenlandsreiser

Norsk lov og norske myndigheter har begrenset virkeområde
Sikkerhetssituasjonen i det aktuelle landet (Det er ofte områder hvor Utenriksdepartementet har utstedt reiseråd som tilsier at norske borgere ikke bør reise dit. Sikkerhetssituasjonen medfører også begrenset diplomatisk tilstedeværelse.)
Hvis den utsatte har dobbelt statsborgerskap, kan lokale myndigheter betrakte vedkommende kun som borgere av det aktuelle landet
I saker som angår barn, er det foreldrene som bestemmer hvor barnet skal bo
Utsatte i utlandet kan ikke forvente å få hjelp av et hjelpeapparat tilsvarende det norske
Manglende oppholdsgrunnlag i Norge, hvis permanent oppholdstillatelse ikke lenger er gyldig fordi de har oppholdt seg for lenge i utlandet, eller deres midlertidige tillatelse er utløpt og de har ikke fornyet denne eller fyller ikke vilkårene for en ny tillatelse

Hvis noen planlegger å reise ut av Norge, bør du på denne bakgrunnen fraråde dette. Det er viktig at du informerer om

risikoen for å bli etterlatt i utlandet mot sin vilje
risiko for ny vold i utlandet
hvilke begrensninger det er for å få hjelp fra lokale eller norske myndigheter
mulighetene for hjelp i Norge

Ønsker du veiledning?

Du finner mer informasjon om kompetanseteamets arbeid og kontaktinformasjon her.

Utsatte som oppholder seg i utlandet

Nasjonalt bo- og støttetilbud

Taushetsplikt, opplysningsplikt, avvergeplikt og varsleplikt

Som ansatt på krisesenter har du i utgangspunktet taushetsplikt om hvem som befinner seg på senteret og om deres forhold (krisesenterloven § 5).

Hvis kartleggingen avdekker forhold som kan gi grunnlag for tiltak fra barnevernet, inntrer opplysningsplikten til barneverntjenesten (krisesenterloven § 6 og barnevernloven § 13-2).

Hvis du får kunnskap om alvorlige straffbare forhold som skal skje, kan det som omfattes av avvergeplikten (straffeloven § 196). I slike tilfeller har du plikt å søke å avverge at det skjer.

Noen beboere er utsatt for menneskehandel og kan ha særlige behov for oppfølging og beskyttelse. Les mer om menneskehandel her.

Taushetsplikt, opplysningsplikt, avvergeplikt og varsleplikt

Som ansatt på krisesenter har du i utgangspunktet taushetsplikt om hvem som befinner seg på senteret og om deres forhold (krisesenterloven § 5).

Hvis kartleggingen avdekker forhold som kan gi grunnlag for tiltak fra barnevernet, inntrer opplysningsplikten til barneverntjenesten (krisesenterloven § 6).

Hvis du får kunnskap om alvorlige straffbare forhold som skal skje, kan det som omfattes av avvergeplikten (straffeloven § 196).. I slike tilfeller har du plikt å søke å avverge at det skjer.

Les om arbeid med sikkerhet i kapittel 3.

Noen som kun benytter seg av samtaletilbudet, kan være stilt overfor omfattende utfordringer på flere livsområder. Dette kan i særlig grad gjelde menn, som kan ha behov for oppfølging fra flere tjenester, men som ikke trenger beskyttelsen som botilbudet gir. Dette kan også gjelde andre personer som av ulike grunner ikke kan eller vil bruke botilbudet. I slike tilfeller er det viktig at du foretar en generell kartlegging og at samtalene også handler om å ta kontakt med og koordinere oppfølgingen fra andre instanser, som advokat, NAV, barneverntjenesten, helsetjenester, etc.

Les mer om systematisk kartlegging i kapittel 3.

Samtaletilbudet kan være særlig aktuelt for voldsutsatte som ikke kan dra nytte av et opphold på ordinært krisesenter. Dette kan for eksempel gjelde utsatte med særlige utfordringer knyttet til funksjonsnedsettelser, rusmisbruk eller alvorlige psykiske lidelser.

Tilretteleggingen av krisesentertilbudet kan foregå gjennom en kombinasjon av andre typer botilbud og samtaler med ansatte på krisesenteret. Samtalene kan finne sted i botilbudet hvor han/hun oppholder seg, eller på krisesenteret.

Samtaletilbudet er en viktig del av krisesenterets oppfølging av beboere etter et opphold. Omtrent halvparten av dagbrukerne er tidligere beboere. Oppfølging i reetableringsfasen inngår i lovens krav til tilbudet (krisesenterloven § 2).

Les mer om oppfølging etter oppholdet i kapittel 5.

Samtale er det viktigste arbeidsredskapet du har som ansatt på krisesenter. Samtaler med voldsutsatte og om vold og krenkelser er et område hvor ansatte på krisesenter har unik erfaring og kompetanse, sammenlignet med andre hjelpetiltak.

Råd og veiledning er et av hovedformålene med krisesentertilbudet (krisesenterloven § 2). Å kunne komme til krisesenteret kun for en samtale, utgjør etter loven en selvstendig del av tilbudet (§ 2). Krisesenteret må derfor ha rom som er egnet for samtaler om sensitive temaer. Dette forutsetter at krisesenteret har samtalerom

hvor det ikke er mulig å overhøre for andre hva det snakkes om (jf. taushetsplikten, krisesenterloven § 5)
som er fysisk atskilt fra botilbudet, for å kunne ivareta anonymiteten både til beboerne og personer som kommer til samtale (dagbrukere)
som er tilrettelagt både for barn og for voksne (krisesenterloven § 3)
som er tilgjengelige for personer med funksjonsnedsettelser
som er lett tilgjengelige med offentlig kommunikasjon

Les mer om krisesenterets lokaler senere i veilederen.

Sist faglig oppdatert 14. november 2023

3. Under oppholdet (botilbudet)

Ankomst - ivaretakelse av voksen beboer

Når det er klart at en voldsutsatt trenger krisesenterets botilbud, er det viktig at vedkommende blir godt mottatt og får god informasjon. Dette gjelder også barn som er med til krisesenteret. Dette innebærer å:

ha en ankomstsamtale
gi praktisk omsorg og bistand
snakke med, ivareta og trygge barnet

Å være i krise kan gjøre det vanskelig å ta til seg, å forstå og å huske informasjon. I den første samtalen er det viktig at du gir kun helt nødvendig og enkel informasjon. Du må formidle det på en mest mulig enkel måte og kanskje gjenta flere ganger. Viktig informasjon som du gir ved ankomst, kan du gjerne også gjenta på et senere tidspunkt.

"Den første uka var jeg helt ødelagt. Jeg kan faktisk ikke gjøre rede for den. Det var så mye som skulle synke inn, samtidig som jeg var redd for at han skulle komme og ta meg".

Ankomstsamtale kan gjerne være kort og omfatte kun det helt nødvendige:

Notér helt nødvendig personlig informasjon: navn, adresse, telefonnummer, pårørende
Informér om hvordan huset er innrettet: toaletter/bad, kjøkken, oppholdsrom, etc.
Informér kort om hva som vil skje de første dagene
Gi støtte for at den voldsutsatte har tatt en viktig avgjørelse ved å søke hjelp på krisesenteret
Forsikre beboeren om at krisesenteret er trygt. Om nødvendig kan du vise de viktigste sikkerhetstiltakene (låste dører, kameraer, taushetsplikt, samarbeid med politiet, etc.).
Gjør en kort kartlegging av årsaken til at brukeren søker hjelp på krisesenteret, hvis det ikke allerede er gjort en innledende kartlegging
Sjekk om beboerens telefon/nettbrett/PC har «stedtjenester» som gjør det mulig å lokalisere hvor han eller hun befinner seg. Dette må skrus av. Les mer om digital sikkerhet i kapittel 4.
Få oversikt over om det er barn etterlatt hos utøver. Hvis det er tilfelle, må du vurdere om forholdene utløser opplysningsplikt til barnevernstjenesten eller avvergeplikten.
Gi beboeren en velkomstbrosjyre med kort informasjon om krisesenteret.

Spør om beboeren har synlige tegn på vold. Hvis det er tilfelle, bør du anbefale og eventuelt bistå ved besøk hos lege, overgrepsmottak eller politi så snart som mulig. Dette er viktig for å få behandlet og dokumentert eventuelle skader og for sporsikring. Det er særlig viktig hvis det nylig har skjedd seksuelle overgrep og/ eller voldtekt.

"Det var en flukt fra alt jeg kjente, uten noe som helst. Da vi flyktet var jeg veldig forslått og kunne nesten ikke se eller høre".

Hvis det ikke er mulig å oppsøke andre instanser, beskriv skadene i journalen og ta bilder. God dokumentasjon kan ha avgjørende betydning senere, for straffesak, erstatning, eller oppholdstillatelse.

Situasjonen rundt ankomst til krisesenteret innebærer ofte at beboere trenger praktisk hjelp når det gjelder mat, klær, tilgang til penger, eller lignende. Å få hjelp til praktiske utfordringer er viktig for at brukeren skal bli rolig og trygg. Det bidrar også til å skape tillit til ansatte og krisesenteret generelt.

"Jeg hadde med to bleier og et klesskift til barnet mitt. Ingen bilder, ingen penger, ikke mobilen min, ikke engang en barnevogn. Alt jeg hadde med fikk plass i en svart plastpose".

Eksempler på praktisk omsorg:

Spør hva beboertrenger mest hjelp til akkurat nå
Tilby mat og drikke, gjerne et måltid i fellesskap med deg som tar i mot
Legg til rette for søvn og hvile ved å tildele et rom som er oppvarmet og innbydende
Hvis beboerhar med barn, sjekk om barna har det de trenger de første dagene
Sjekk om beboeren har nødvendige toalettsaker
Sjekk om beboeren har penger til å kjøpe mat

Mange som kommer til krisesenteret har levd i en vanskelig situasjon over lengre tid, og ha opplevd dramatiske hendelser før ankomst. Mange kan etter ankomst til krisesenteret oppleve sterke følelser av sjokk og sorg over situasjonen eller utmattelse.

Beboeren har derfor ofte et stort behov for ro og hvile i starten av oppholdet. Det er viktig å legge til rette både for at beboeren får snakke med noen og være for seg selv.

Informasjon, praktisk omsorg og hvile kan hjelpe beboeren ut av den akutte krisen. Det er nødvendig før beboeren blir klar for å planlegge det videre oppholdet på krisesenteret og hva som skal skje etterpå. Det kan variere hvor lenge den enkelte opplever situasjonen som dramatisk og akutt.

Når beboeren er i akutt krise, er stabiliseringsarbeid sentralt. Det gjelder ofte ved ankomst, men hendelser som skjer under oppholdet, som ny informasjon eller nye trusler, kan også utløse en ny krise.

Les mer om stabiliseringsarbeid i kapittel 3

Se innhold og veiledning og hvordan du ivaretar barnet ved ankomst i kapittel 4.

Sist faglig oppdatert 16. november 2023

Arbeid med sikkerhet

En sentral del av samarbeidet med brukeren er å veilede i spørsmål om sikkerhet. Med utgangspunkt i en systematisk kartlegging av vold og trusler skal du og brukeren i fellesskap vurdere hvilke sikkerhetstiltak som kan være nødvendige (forskrift om fysisk sikkerhet i krisesentertilbudet § 4 b).

At voldsutsatte skal få beskyttelse mot ny vold er en svært viktig del av krisesentrenes arbeid. Du skal kartlegge hvilke trusler den enkelte bruker er stilt overfor, før dere sammen kan vurdere hvilke sikkerhetstiltak som kan være nødvendige (forskrift om fysisk sikkerhet i krisesentertilbudet § 4). I sikkerhetsarbeidet er politiet er en viktig samarbeidspartner.

Sikkerhetsarbeid på krisesenteret har mange elementer:

kartlegg brukerens trusselbilde
utarbeid i fellesskap en individuell sikkerhetsplan:

bevisstgjør brukeren om hvilke egne tiltak som kan gi beskyttelse
forbered brukeren på hva han/hun kan gjøre for å være forberedt i truende situasjoner
informer om og vurder i fellesskap om det er behov for å involvere politiet for at brukeren skal være trygg, for eksempel sikkerhetstiltak som politi/domstol kan gi

ta hensyn til trygghet og sikkerhet i planlegging av (ny) bolig og tilværelsen etter oppholdet

Dersom beboeren har barn, les mer om arbeid med barn og sikkerhet

For å få oversikt over hvilke trusler brukeren er stilt overfor, skal dere i fellesskap gjøre en systematisk kartlegging (forskrift om fysisk sikkerhet i krisesentertilbudet § 4 a). På bakgrunn av hva kartleggingen viser, skal dere vurdere hvilke sikkerhetstiltak som er nødvendige.

Les mer om systematisk kartlegging av vold og trusler i kapittel 3.

Utarbeid i fellesskap en plan for hvilke sikkerhetstiltak brukeren trenger (individuell sikkerhetsplan). Planen bør inneholde konkrete og realistiske sikkerhetstiltak. Sikkerhetsplanen kan utformes som svar på spørsmål som du og brukeren diskuterer sammen:

Hvilke egne beskyttelsestiltak kan jeg selv iverksette? Hvordan håndterer jeg telefon, PC, digital kommunikasjon og sosiale medier? Hva kan jeg gjøre selv for å forebygge truende situasjoner og ny vold? Ta gjerne utgangspunkt i konkrete scenarier den utsatte frykter kan oppstå. Hva skal jeg gjøre hvis truende situasjoner oppstår?
Er det behov for sikkerhetstiltak i regi av politiet/domstolene? Hvilke?
Hva skal til for at jeg kan være trygg etter oppholdet på krisesenter (i ny bolig)?

Valg av sikkerhetstiltak

Mange av beboerne på krisesenter befinner seg i en bruddfase. Dette innebærer økt risiko for ny og mer alvorlig vold. Å søke hjelp ved krisesenteret, kan i seg selv påvirke trusselbildet. Å fortelle om volden til utenforstående, kan øke risikoen for represalier. Når utøver opplever å miste kontrollen over den utsatte, kan det utløse mer alvorlige krenkelser enn før. At utøver får kjennskap til at andre vet om volden, kan imidlertid ofte også føre til at truslene opphører.

Sikkerhetstiltak kan legge store begrensninger på den enkeltes livsutfoldelse og deltakelse i samfunnet. Tiltakene bør derfor ikke være mer omfattende enn de konkrete truslene tilsier. Brukeren kan oppleve strenge og generelle regler for sikkerhet som en fortsettelse av kontrollen som hun eller han har levd med. Dette bidrar i liten grad til å ta ansvar for egen sikkerhet.

Sikkerhetstiltakene skal være individuelt tilpasset de truslene brukeren er stilt overfor. Tiltakene skal stå i et direkte forhold til den enkelte brukers trusselbilde (forskrift om fysisk sikkerhet i krisesentertilbudet § 4).

Som ansatt skal du informere, bevisstgjøre og veilede brukeren om aktuelle sikkerhetstiltak (forskrift om fysisk sikkerhet i krisesentertilbudet § 4 b). Det er mange typer sikkerhetstiltak som den utsatte kan iverksette selv. Det gjelder for eksempel:

Digital kommunikasjon kan være en stor risiko. Ved ankomst til krisesenteret bør du alltid informere beboeren om risiko knyttet til:

at voldsutøver kan ta kontakt via telefon, tekstmeldinger, epost, sosiale medier, etc.
at den utsatte kan spores gjennom telefon, sosiale medier/internett, GPS, VISA-kort, i offentlige registre eller andre datasystemer.

Sikkerhetssjekk av telefon, nettbrett og datamaskin

Gjør en sikkerhetssjekk i fellesskap av telefon, nettbrett og datamaskin så raskt som mulig etter ankomst.

Informere om mulighetene for at brukeren spores eller avlyttes gjennom GPS-funksjoner, tvillingkort eller andre tekniske hjelpemidler knyttet til telefon, nettbrett, datamaskin eller bil.
Slå av eventuelle sporings- og avlyttingsfunksjoner.
Få oversikt over brukerens tekniske kunnskap og evne til å beskytte seg mot digital kontroll og sporing.
Få oversikt over utøvers kompetanse og kapasitet til digital kontroll og sporing. Kan utøver (eller andre som kan hjelpe utøver) ha tilgang til offentlige registre eller andre datasystemer?
Anbefale at bruker er svært forsiktig ved bruk av Facebook eller andre sosiale medier: ikke legge ut bilder, statusoppdateringer, «innsjekkinger» eller andre spor av hvor de befinner seg
Hvis bruker har bil, skru av eventuelle GPS-funksjoner.
Vurder om det er behov for ny telefon (med kontantkort) og telefonnummer.

I samtalene kan dere gjennomgå hva brukeren selv kan gjøre for å være trygg. Dette gjelder både kommunikasjon med familie og nettverk og å bevege seg i det offentlige rom.

Relevante spørsmål:

Er det trygt for meg å bevege meg utenfor senteret?
Hvor bør jeg i tilfelle ikke bevege meg?
Er det trygt for meg å fortsette på jobb eller skole?
Kan jeg benytte ulike reiseruter/kommunikasjonsmidler til jobb eller skole?
Er det trygt for meg å ha kontakt med familiemedlemmer/nettverk? I tilfelle hvem?
Er det trygt å bruke digital kommunikasjon? Hvilke forholdsregler er nødvendige?
Vil det øke sikkerheten å informere og evt. involvere andre instanser, som NAV, arbeidsgiver, barnehage, skole eller barnevern?
Vet jeg hvor jeg skal ringe hvis noe skjer? (politiets nødnummer/krisesenteret)

Det vil alltid være en risiko for at trusselutøver prøver å oppsøke den utsatte. Det er en fordel at dere i fellesskap har tenkt gjennom og er forberedt hva som kan gjøres hvis dette skjer. Å være mentalt forberedt på en truende situasjon, kan øke opplevelsen av trygghet og handlekraft. Forbered realistiske scenarier og mest mulig konkret hva den utsatte skal gjøre.

Relevante spørsmål:

Hva skal jeg gjøre hvis voldsutøver tar kontakt, per telefon, internett, på gata eller gjennom familie og/eller bekjente?
Hva skal jeg gjøre hvis jeg møter voldsutøver?
Hva skal jeg gjøre hvis det skjer ny vold?
Hvem kan jeg kontakte for å få hjelp hvis noe skjer?
Er det trygt for meg å reise utenlands? Hvor er det trygt/ikke trygt?

Å bytte navn kan øke den utsattes sikkerhet. Det er mulig å endre navn hvert tiende år, og oftere dersom det foreligger særlige grunner (navneloven § 10).

Gå til melding om navneendring på regjeringens sider her.

Melding om navneendring kan skrives ut, fylles ut og sendes til skattekontoret i kommunen der den utsatte er bosatt. Navnendring kan også gjøres elektronisk på samme nettsted.

Hvis den usatte har sperret adresse med kode 6, er det ikke mulig å endre navn elektronisk. Navnemeldingen sendes til politiet (for personer over 18 år) eller til barnevernet (personer under 18 år)
Vær oppmerksom på at bekreftelse av navneendringen vil bli sendt til adressen registrert i Folkeregisteret.

Å anmelde vold og trusler kan bidra til å dempe trusselbildet. Dersom voldsutøver får kjennskap til at politiet er involvert i saken, kan dette føre til at vedkommende trekker seg tilbake.

En del av krisesentrenes brukere, både dagbrukere og beboere, vil ha behov for sikkerhetstiltak i regi av politiet/domstolene. I slike tilfeller skal politiet kontaktes (forskrift om fysisk sikkerhet i krisesentertilbudet § 4 b). Politiet og domstolene har en rekke tiltak som kan øke sikkerheten for voldsutsatte. Det er politiet som tar beslutninger om hvilke tiltak den enkelte får tilbud om.

Tiltak i regi av politi og domstol forutsetter ikke at forholdene anmeldes. Det er likevel viktig at du gjør den kjent med at politiet kan sette i gang etterforskning og ta ut påtale på eget initiativ. Aktuelle tiltak kan være:

Besøksforbud innebærer at utøver ikke kan oppsøke eller kontakte den voldsutsatte, hverken med SMS, epost, telefon, chat, Facebook, brev eller beskjeder via andre personer (straffeprosessloven § 222 a).

Det kan også innebære et forbud mot å oppholde seg på bestemte steder (f.eks. geografisk avgrensing). Et besøksforbud er tidsavgrenset og gjelder for opptil ett år, men kan forlenges.

Den utsatte kan be om besøksforbud, men det er påtalemyndigheten som ilegger besøksforbud. Den som forbudet retter seg mot, kan samtykke eller kreve forbudet prøvet av retten. Brudd på besøksforbud er straffbart og kan gi grunnlag for varetektsfengsling (straffeloven §342).

Kontaktforbud benyttes i saker der trusselbildet tilsier at besøksforbud ikke gir nok beskyttelse. Kontaktforbud kan idømmes som reaksjon på straffbare handlinger og innebærer at voldsutøver forbys å oppholde seg på et bestemt sted, forfølge, besøke eller på annet vis kontakte den voldsutsatte.

Domstolen kan treffe en beslutning om kontaktforbud i forbindelse med en straffesak (straffeloven § 33). Kontaktforbud kan ilegges inntil fem år, eventuelt på ubestemt tid når særlige grunner tilsier det. Vedtaket kan prøves av tingretten etter tre år.

Dersom voldsutøver får et besøksforbud i eget hjem, kan det være mulig for den voldsutsatte og eventuelle barn å flytte tilbake til hjemmet. Voldsutøver kan ilegges forbud mot å oppholde seg i eget hjem, men i høyst tre måneder av gangen (straffeprosessloven § 222 a).

Forutsetningen for at utsatte kan flytte tilbake til tidligere bolig er at det vurderes som trygt nok at utøver kjenner til hvor vedkommende bor. Det er påtalemyndigheten som ilegger besøksforbud i eget hjem. Siden et besøksforbud i eget hjem regnes som en alvorlig inngripen, må politiet innen fem dager oversende begjæringen om dette til tingretten.

Voldsalarm er en mobil alarm som varsler politiet direkte når den blir utløst. Det er politiet som vurderer og tildeler voldsalarm, men informasjon fra brukeren og krisesenterets anbefalinger inngår i vurderingen. Det er flere fordeler ved en slik alarm.

Alarmen kan virke forebyggende i seg selv hvis voldsutøver er klar over at personen bærer voldsalarm
Voldsalarm er et tiltak som i mindre grad begrenser den utsattes livsutfoldelse.

Husk at alarmen ikke fungerer under alle forhold, og at det kan ta tid før politiet er på plass når den blir utløst. Utsatte som har voldsalarm kan derfor ha behov for hjelp til å tenke gjennom konkrete scenarier for hva som vedkommende skal gjøre hvis voldsutøver dukker opp på skolen, jobb, ute og andre steder.

Omvendt voldsalarm innebærer at volds-/trusselutøver ikke har adgang til et bestemt geografisk område. Trusselutøver blir utstyrt med en elektronisk fotlenke som varsler politiet, hvis vedkommende beveger seg inn i det forbudte området. Politiet vil da kunne varsle den utsatte, følge den domfeltes bevegelser, og gå til pågripelse før vedkommende når fram til den volds-/trusselutsatte. Omvendt voldsalarm kan idømmes av retten (straffeloven § 33). I tillegg vil den utsatte beholde eller bli utstyrt med en mobil voldsalarm.

Personer med behov for beskyttelse kan få sperret adresse. Du kan hjelpe den utsatte med å ta kontakt med politiet, som vil gjennomføre en konkret trusselvurdering. Vurderingen vil omfatte hvilke tiltak politiet ser som aktuelle, for eksempel adressesperre.

Det er to graderinger av sperret adresse:

Kode 7 er fortrolig adresse. Adressen sperres for privatpersoner, mens offentlige instanser som har tilgang til Folkeregisteret har tilgang til adressen.
Kode 6 er strengt fortrolig adresse. Det er kun et lite antall personer i Skatteetaten som har tilgang til adressen.

Sperret adresse på kode 6 stiller krav til den utsatte - blant annet begrensninger i sosial deltakelse og digital kommunikasjon. Dette kan innebære store belastninger for den utsatte, noe som hører med i vurderingen av om tiltaket er egnet og skal brukes.

Les mer om Beskyttelsestiltakene kode 6 og kode 7.

Når andre beskyttelsestiltakene er vurdert som utilstrekkelige. Vedkommende vil stå registret i Folkeregisteret med fiktive opplysninger.

For at fiktiv identitet skal ha tilsiktet effekt, er det imidlertid påkrevet at den voldsutsatte bryter all kontakt med familie og omgangskrets. I enkelte tilfeller vil det være nødvendig at vedkommende forlater landet. Dette er et tiltak som innskrenker normal livsutfoldelse og har store psykososiale konsekvenser.

Er krisesenteret trygt nok?

Hvis trusselvurderingene tyder på at den utsatte ikke kan være tilstrekkelig trygg, skal brukeren få tilbud om å flytte til et annet krisesenter. I slike tilfeller skal politiet involveres (forskrift om fysisk sikkerhet i krisesentertilbudet § 4 c). Brukeren, du og politiet må i fellesskap vurdere hvilket annet krisesenter som kan være aktuelt. Gjør disse vurderingene med utgangspunkt i brukerens individuelle sikkerhetsbehov.

Flytting kun når det er nødvendig

Beboeren bør kun flytte til et annet krisesenter i de tilfeller der det vurderes som både sikkerhetsmessig nødvendig og hensiktsmessig. Gjør en grundig, individuell vurdering av om stedet brukeren flytter til kan være trygt. Dette forutsetter at lokalt politi tilknyttet det nye krisesenteret blir involvert før flytting.

Hvis det gjøres utilstrekkelige sikkerhetsvurderinger før beboeren flytter til nytt krisesenter, kan dette føre til at brukeren må flytte enda en gang. En ny flytting kan være en stor belastning for både brukeren og hjelpere, og i særlig grad for eventuelle barn.

Deling av informasjon om brukeren

Ved flytting til nytt krisesenter bør kartleggingen av brukers situasjon og trusselbilde følge med. Dette forutsetter at brukeren samtykker til dette. Informer grundig om fordelene med at det nye krisesenteret får god informasjon allerede ved ankomst.

Hvis brukeren ikke samtykker, men flyttingen skjer i samråd med politiet, kan du be lokalt politi informere politiet i nytt politidistrikt om forhold som er viktige å kjenne til for å ivareta brukerens sikkerhet.

Utfordringer for barn

Å bli tatt med til nytt krisesenter kan være en stor belastning for barn. Oppholdet på krisesenter har kanskje allerede gjort det vanskelig å holde kontakt med venner, klassekamerater og støttende familie. Barnet har kanskje fått nye venner på senteret og begynt på ny skole.

Når barnet flytter til et nytt krisesenter, medfører dette brudd i viktige relasjoner og barnet må knytte kontakter på nytt. Flere flyttinger kan ha negative konsekvenser for barnets skolegang og skoleprestasjoner.

Det er viktig å involvere barna i spørsmål om flytting. Gi barnet mulighet til å bli hørt og være godt forberedt. Barna opplever det ofte som vanskelig at de ikke har fått tatt farvel og ikke får hjelp til å opprettholde kontakten med nye venner.

Krisesenter som lavterskeltilbud – et sikkerhetstiltak

For å kunne benytte flytting til nytt senter som et sikkerhetstiltak, er det viktig at alle krisesentre tar i mot brukere uavhengig av kommunetilhørighet, oppholdsstatus og hva slags vold de er utsatt for (også menneskehandel). Hvis beboeren ikke har mulighet for å flytte til en nytt krisesenter, kan dette innebære at han eller hun må oppholde seg innendørs over lengre tid.

Flytting og digital sikkerhet

Når en beboer skal flytte til et annet krisesenter, er det viktig at dere i fellesskap gjennomgår risiko knyttet til digital sikkerhet. I noen tilfeller kan omfattende innsats fra mange instanser for å flytte den utsatte til et trygt sted, avsløres på grunn av uforsiktig bruk av digitale kommunikasjonsmidler.

Digital kommunikasjon kan være en stor risiko. Ved ankomst til krisesenteret bør du alltid informere beboeren om risiko knyttet til:

at voldsutøver kan ta kontakt via telefon, tekstmeldinger, epost, sosiale medier, etc.
at den utsatte kan spores gjennom telefon, sosiale medier/internett, GPS, VISA-kort, i offentlige registre eller andre datasystemer.

Sikkerhetssjekk av telefon, nettbrett og datamaskin

Gjør en sikkerhetssjekk i fellesskap av telefon, nettbrett og datamaskin så raskt som mulig etter ankomst.

Informere om mulighetene for at brukeren spores eller avlyttes gjennom GPS-funksjoner, tvillingkort eller andre tekniske hjelpemidler knyttet til telefon, nettbrett, datamaskin eller bil.
Slå av eventuelle sporings- og avlyttingsfunksjoner.
Få oversikt over brukerens tekniske kunnskap og evne til å beskytte seg mot digital kontroll og sporing.
Få oversikt over utøvers kompetanse og kapasitet til digital kontroll og sporing. Kan utøver (eller andre som kan hjelpe utøver) ha tilgang til offentlige registre eller andre datasystemer?
Anbefale at bruker er svært forsiktig ved bruk av Facebook eller andre sosiale medier: ikke legge ut bilder, statusoppdateringer, «innsjekkinger» eller andre spor av hvor de befinner seg
Hvis bruker har bil, skru av eventuelle GPS-funksjoner.
Vurder om det er behov for ny telefon (med kontantkort) og telefonnummer.

Hvis brukeren er utsatt for æresrelatert vold, kan det nasjonale bo- og støttetilbudet for unge over 18 år utsatt for tvangsekteskap, æresrelatert vold og negativ sosial kontroll vurderes.

Les mer om Nasjonalt bo- og støttetilbud for utsatte for æresrelatert vold

Personer som er utsatt for menneskehandel kan ha særlige behov for beskyttelse og tilrettelegging av botilbud. Ta kontakt med ROSA hvis du har spørsmål eller trenger veiledning.

Dersom kartleggingen avdekker risiko for ny alvorlig vold, kan du anbefale brukeren å involvere politiet. Politiet skal også sikre at utsattes rettigheter ivaretas som fornærmet i straffesaker.

Før du som ansatt kan kontakte politiet, må du ha brukerens samtykke (jf. taushetsplikten, krisesenterloven § 5). Samtykket bør være skriftlig. Du bør informere den voldsutsatte om at politiet kan ta ut offentlig påtale for straffbare forhold de blir kjent med.

En vurdering av om hvorvidt politiet skal involveres, må gjøres i samarbeid mellom deg som ansatt og bruker. Vurder følgende momenter:

Informasjonen du har tyder på at den utsatte befinner seg i stor fare som politiet bør være kjent med og vurdere beskyttende tiltak.
Du er usikker på om du har tilstrekkelig kunnskap til å få et godt bilde av truslene, og ser behov for informasjon som kun politiet har tilgang til.
Det er behov for informasjon som kun politiet har tilgang til.
Det er behov for sikkerhetstiltak i regi av politiet og påtalemyndigheten.
Det er behov for å flytte vedkommende til et annet krisesenter pga. sikkerhet.
Bruker ønsker å anmelde volden.
Brukeren samtykker til kontakt med politiet.
Brukeren er informert om offentlig påtale.
Du vurderer at forhold du kjenner til utløser avvergeplikten (krever ikke samtykke).

Hvis du vurderer at den voldsutsatte ikke befinner seg i alvorlig risiko, og at du ikke trenger å involvere politiet, er det likevel viktig å huske på at nye trusler kan forekomme slik at sikkerhet må vurderes kontinuerlig. At utøver får vite at politiet er involvert, kan i noen tilfeller utløse risiko for represalier og ny vold. I andre tilfeller kan det føre til at truslene opphører.

Når du og brukeren sammen vurderer at det er behov for sikkerhetstiltak i regi av politiet eller domstolen, skal dere kontakte politiet (forskrift om fysisk sikkerhet i krisesentertilbudet § 4 b). I mange tilfeller vil det være behov for at politiet vurderer situasjonen før du vet om slike tiltak er å anbefale.

Politiet har kompetanse i bruk av SARA, et kartleggingsverktøy for vold i parforhold
Politiet har tilgang til informasjon i straffesakssystemet, utlendingsregisteret (DUF) og andre registre, i tillegg til kunnskap om kriminelle miljøer lokalt.
Selv om politiet ikke kan videreformidle taushetsbelagte opplysninger, kan politiet på grunnlag av taushetsbelagte opplysninger anbefale og iverksette sikkerhetstiltak.

Vurderinger av hvorvidt politiet skal involveres eller ikke, kan innebære dilemmaer for deg som ansatt. Det kan hende at du ser nødvendigheten av å vurdere sikkerhetstiltak i regi av politiet eller å anmelde volden, mens den utsatte ikke ønsker det. Brukeren kan oppleve det som både overveldende og utrygt at politiet involveres og kan oppleve å miste kontroll over hva som skal skje fremover. For å motivere den utsatte til å samtykke til kontakt med politiet, kan du informere om hvilken hjelp politiet kan gi og om konkrete sikkerhetstiltak. Du bør formidle informasjon og gi råd på en måte som viser at du har tillit til politiets arbeid

I de tilfellene der dere vurderer at det aktuelle krisesenteret ikke er trygt nok for brukeren, skal dere involvere politiet i forbindelse med flytting til nytt krisesenter (relokalisering, jf. forskrift om fysisk sikkerhet i krisesentertilbudet § 4c).

Før du kontakter politiet, må du informere brukeren om politiets mulighet til offentlig påtale. Det betyr at politiet kan etterforske og ta ut påtale på eget initiativ når de får kunnskap om straffbare handlinger (straffeprosessloven § 62 a). Ved forhold med strafferamme på to år eller lavere, skal det legges vekt på den utsattes ønske. Hvis vedkommende ikke ønsker å medvirke, vil det være vanskelig for politiet å gjennomføre etterforskning.

Det kan også innebære et forbud mot å oppholde seg på bestemte steder (f.eks. geografisk avgrensing). Et besøksforbud er tidsavgrenset og gjelder for opptil ett år, men kan forlenges.

Alarmen kan virke forebyggende i seg selv hvis voldsutøver er klar over at personen bærer voldsalarm
Voldsalarm er et tiltak som i mindre grad begrenser den utsattes livsutfoldelse.

Det er to graderinger av sperret adresse:

Kode 7 er fortrolig adresse. Adressen sperres for privatpersoner, mens offentlige instanser som har tilgang til Folkeregisteret har tilgang til adressen.
Kode 6 er strengt fortrolig adresse. Det er kun et lite antall personer i Skatteetaten som har tilgang til adressen.

Les mer om Beskyttelsestiltakene kode 6 og kode 7.

Når andre beskyttelsestiltakene er vurdert som utilstrekkelige. Vedkommende vil stå registret i Folkeregisteret med fiktive opplysninger.

I arbeidet med å finne ny bolig, må du ivareta hensynet til sikkerhet. Dette omfatter både den utsattes opplevelse av trygghet og hensynet til fysisk sikkerhet. Noen vil for eksempel oppleve det som mest trygt at boligen ligger avsides til, med få mennesker rundt. Andre finner større trygghet i at boligen ligger i et tett befolket område. Du kan sammen med beboeren vurdere hva som skal til for at hun eller han kan være trygg i (ny) bolig etter oppholdet.

I planleggingen av sikkerhet i ny bolig, må også barnas synspunkter komme fram og telle med i vurderingene. Det er derfor viktig at du samarbeider med barnas kontaktperson i forberedelsene for tilværelsen etter oppholdet.

Viktige spørsmål kan være:

Hva kan den utsatte selv gjøre for å være mest mulig trygg?
I hvilke områder kan brukeren være mest trygg (beliggenhet, nabolag, innsyn fra uteområder)?
Hvor ligger boligen i forhold til jobb?
Hvilke ønsker har evt. barn? Hvordan kan barna føle seg mest mulig trygge?
Hvor ligger boligen i forhold til barnehage, skole, fritidsaktiviteter og barnas venner?
Er det nærhet til offentlig kommunikasjon?
Hvilke former for fysisk sikring av boenhet/leilighet kan øke sikkerheten (etasje, ikke på bakkeplan? sikkerhetslenke? kikkehull i døra? ringeklokke med kamera som viser hvem som ringer på?)
Vil det være behov for sikkerhetstiltak i regi av politi/påtalemyndighet?

Se innhold og veiledning om hvordan du kan jobbe med barn og sikkerhet på krisesenter i kapittel 4.

Sist faglig oppdatert 16. november 2023

Forbered tilværelsen etter oppholdet

Beboere på krisesenter skal få tilbud om oppfølging i reetableringsfasen (krisesenterloven § 2), en bestemmelse som også gjelder barn. Oppfølging etter oppholdet kan være både videre hjelp fra krisesenteret og hjelp fra andre tjeneste og tiltak.

Når beboere skal flytte videre fra krisesenteret, kan du som ansatt oppleve det som et viktig skritt i retning av å avslutte innsatsen og kontakten. Beboeren kan oppleve det ganske annerledes. Å starte på noe nytt, og å klare seg på egenhånd, kan oppleves både skremmende og utrygt.

Beboere på krisesenter har ofte behov for hjelp over lengre tid, også etter at oppholdet er over. Oppfølging i reetableringsfasen inngår i kommunens forpliktelser, både for voksne og barn (krisesenterloven § 2).

"Selv om jeg får meg leilighet, så forsvinner ikke mine problemer. Den hjelpen jeg får her på krisesenteret trenger jeg også etter at jeg har flytta ut."

Oppfølging etter oppholdet kan være både videre hjelp fra krisesenteret og hjelp fra andre tjeneste og tiltak (krisesenterlove §§ 2 og 4).

Når du og beboeren planlegger flytting fra krisesenteret, er det viktig å kartlegge hvilken støtte og oppfølging hun eller han ønsker og trenger videre. En plan for hva som skal skje etter oppholdet, kan skape forutsigbarhet og bidra til større opplevelse av mestring og trygghet for den utsatte.

Planen bør inneholde svar på følgende spørsmål:

Hvordan kan brukeren være trygg etter oppholdet? Oppdater sikkerhetsplanen. Les mer om sikkerhet etter oppholdet i kapittel 5.
Ønsker/trenger beboeren fortsatt hjelp fra krisesenteret? Hvilken hjelp har beboeren behov for (individuell, samtaler, annen type støtte)?
Trenger beboeren hjelp fra andre instanser, offentlige tjenester og/eller tiltak i regi av frivillige aktører?
Hvilken tjeneste skal ha hovedansvaret for å koordinere og samordne hjelpen etter oppholdet? Det er viktig at dette er avklart.
Vil beboeren ha nytte av oppfølging med utgangspunkt i individuell plan?

Se veiledning for hvordan du kan forberede barnet på hverdagen etter oppholdet på krisesenter i kapittel 4.

Sist faglig oppdatert 16. november 2023

Når beboeren vil dra tilbake til voldsutøver

Beboere kan velge å tilbake til voldsutøver etter opphold på krisesenter. Det er flere ting krisesenteret kan gjøre for å forebygge dette. Det kan være enklere for beboeren å ikke dra tilbake hvis beboeren har tillit til at krisesenteret og andre instanser vil gi støtte og hjelp, både under og etter oppholdet.

Tidlig i oppholdet bør du involvere de instansene som brukeren/ familien vil trenge hjelp fra videre. Gjør det klart overfor NAV at det å sikre familien en varig og trygg bolig og forutsigbar økonomi, har stor betydning for å unngå at den utsatte velger å dra tilbake til utøver. Informer barnehagen og skolen om erfaringene og behovene som barnet har, slik at han eller hun får tilpasset opplæring og oppfølging i skolen.

Les mer om oppfølging av skole og barnehage i kapittel 4.

Når beboeren vurderer å dra tilbake, er det flere temaer du kan ta opp i samtalene:

Informer om voldens syklus, at det er høy sannsynlighet for ny vold.
Informer om hvilken støtte krisesenteret og andre tjenester kan gi, også etter oppholdet
Gjør det klart for forelder og barn at du har tro på at de kan klare seg videre, også etter oppholdet.
Informer forelder om hvilke negative konsekvenser det kan ha for barn å oppleve vold
Ansvarliggjør foreldre om at de har plikt til å beskytte barn mot vold (barneloven § 30).
Informer om at krisesenteret har plikt til å sende bekymringsmelding til barnevernstjenesten når barn blir tatt med tilbake til voldsutøver.

Situasjoner der beboer velger å dra tilbake til voldsutøver kan innebære vanskelige dilemmaer for deg som ansatt. Du kan fraråde at beboeren drar tilbake, men det er den utsatte selv som må ta beslutningen.

Tilby fortsatt kontakt

Tilby brukeren å komme til fortsatte samtaler og aktiviteter på krisesenteret etter oppholdet. Forsikre den utsatte om at det er mulig å ta kontakt på telefon eller komme tilbake til krisesenteret når som helst. Foreslå en jevnlig rutine for kontakt mellom krisesenter og bruker, per telefon eller ved oppmøte.

Les om hvorda du kan følge opp beboeren etter oppholdet i kapittel 5.

Sikkerhetsplan

Foreslå at dere i fellesskap utarbeider en sikkerhetsplan. Planen kan ta utgangspunkt i konkrete scenarier som beboeren ser for seg kan skje, og angi hva vedkommende kan gjøre. Hva skal bruker gjøre hvis det skjer ny vold? Hvem kan kontaktes? Aktuelle instanser som kan kontaktes er krisesenter eller politi. Det kan være nyttig å ha en plan om å dra et annet trygt sted.

Beredskap

Anbefal den voldsutsatte om å ha nødvendige telefonnumre tilgjengelige (politi, krisesenter, familie eller venner), hvis det skulle oppstå en truende situasjon.

Kontakt med andre tjenester

Bistå bruker i å opprette kontakt med andre tjenester som kan følge opp (politi, NAV, etc.) eller frivillige organisasjoner lokalt som har aktuelle tilbud/aktiviteter. Du kan anbefale brukeren å informere voldsutøver om at det er opprettet kontakt med hjelpeapparat (krisesenter og politi). Vurder i hvert enkelttilfelle om det er størst sannsynlighet for at dette vil øke eller redusere risikoen for nye overgrep.

Opplysningsplikt og avvergeplikt

Hvis beboeren tar barn med tilbake til voldsutøver(e), utløses opplysningsplikten til barnevernstjenesten (krisesenterloven § 6).

Hvis du regner det som sannsynlig at ny, alvorlig vold vil inntreffe, kan avvergeplikten utløses. Les mer om avvergeplikteen på dinutvei.no.

Sist faglig oppdatert 16. november 2023

Regelmessige samtaler

Samtaler med den utsatte er det viktigste arbeidsredskapet du har som ansatt på krisesenter. Gjennom samtaler kan du få oversikt over den utsattes situasjon og gi informasjon, støtte og veiledning.

Hvis brukeren ikke behersker norsk tilstrekkelig til å kunne snakke om vanskelige temaer, er det nødvendig med tolk.

Samtaler med voldsutsatte om vold og krenkelser er et område hvor ansatte på krisesenter har unik erfaring og kompetanse, sammenlignet med andre hjelpetiltak.

Samtaler med ansatte oppleves som svært viktig av krisesentrenes brukere, kanskje mer viktig enn ansatte er klar over. Samtalene kan ha flere formål, og du må planlegge den enkelte samtale etter hva den skal inneholde.

Få oversikt over beboerens livssituasjon gjennom kartlegging.
Gi god og enkel informasjon om muligheter og rettigheter til hjelp.
Reflekter sammen med den utsatte rundt hvilke beslutninger vedkommende skal ta.
Støtt brukeren til å ta tilbake kontrollen og beslutninger for eget liv.
Motiver og støtt brukeren til å ta gode valg for seg selv.
Reflekter sammen med brukeren om hva som har skjedd, for eksempel for å se alvorlighetsgraden i volden.
Gi informasjon om hvilke reaksjoner å være utsatt for vold kan gi (psykisk og fysisk) og snakk om hvilke konkrete reaksjoner brukeren opplever.
Gi hjelp brukeren i at ingen har rett til å utsette andre for trusler og vold.
Legg en plan for oppholdet i fellesskap og følg opp og oppdater planen jevnlig i videre samtaler.

Krisesentrene inngår i en tradisjon hvor det legges vekt på "hjelp til selvhjelp", ved at den utsatte selv skal ha hovedansvaret for det som skjer. Utgangspunktet for samtalene kan være: Hva trenger du at jeg hjelper deg med nå?

Hva beboeren opplever som mest aktuelt, vil forandre seg gjennom oppholdet. Det er viktig at du over tid og gjennom gjentatte samtaler får god oversikt over situasjonen gjennom en systematisk kartlegging.

Å være utsatt for vold over tid kan skade tilliten til egen dømmekraft og evnen til å ta beslutninger. Noen har levd med vold og undertrykking gjennom store deler av sitt liv og trenger hjelp til å ta rollen som sjef i eget liv. Samtaler med voldsutsatte kan derfor være en krevende balanse mellom å gi råd og veiledning på den ene siden, og oppmuntre brukeren til å ta egne beslutninger på en annen side.

Sett av tid til regelmessige samtaler med beboeren. Dette er nødvendig for å vite hvordan den utsatte opplever situasjonen nå og for å sikre nødvendig framgang i saken. Regelmessige samtaler kan også gi brukeren trygghet på at ting blir fulgt opp.

Som kontaktperson kan du også jevnlig, utenom oppsatte samtaler, ta initiativ til en mer uformell prat eller å gjøre noe hyggelig sammen. Da får brukeren anledning til å fortelle om hvordan han eller hun har det akkurat nå.

Det kan gjerne være en avsatt tid for samtalen, for eksempel en time. Samtalen bør ikke vare lengre enn at den utsatte klarer å være konsentrert om temaet. Samtaler med tolk vil ta lengre tid. I noen samtaler kan det være behov for mer tid, men da bør du vurdere om dere skal ta en pause eller fortsette på et annet tidspunkt. Det er viktig at du vurderer hvilke psykiske belastninger samtalens tema og varighet medfører for den voldsutsatte, og om det er påkrevet å avslutte.

Hvis samtalen har omhandlet temaer som kan åpne for følelsesmessige reaksjoner i etterkant, bør du (eller en annen ansatt hvis du går fra jobb) se til hvordan brukeren har det.

Sist faglig oppdatert 16. november 2023

Bearbeidende samtaler

Mange som søker hjelp ved senteret har vært utsatt for alvorlige krenkelser. Å snakke med noen som umiddelbart forstår hva man har opplevd, framheves ofte som svært positivt. Som ansatt kan du hjelpe utsatte til å leve bedre med erfaringer og minner om vold.

Brukere trekker ofte fram det å snakke med ansatte ved senteret, med god kunnskap om vold og overgrep, som positivt. Noen gir uttrykk for at de kunne ønsket å snakke mer om hva de har opplevd og ikke minst hva deres opplevelser har gjort med dem. De ønsker hjelp til å håndtere vanskelige og ofte motsetningsfylte følelser som nedbrutt selvtillit og selvbilde, skam og skyld, opplevelse av mislykkethet i familielivet, sammen med savn og sorg over hva de har mistet ved å bryte ut.

I bearbeidende samtaler kan du bidra til den utsattes helingsprosess på flere måter:

gjøre ferske minner om til hendelser i fortid
anerkjenne og gyldiggjøre minner («det har skjedd»), slik at de kan blekne
hjelpe den utsatte til å få en sammenhengende fortelling om sin historie
hjelpe den utsatte til å forstå at vedkommende er trygg her og nå
hjelpe den utsatte til å forstå reaksjonene etter å ha vært utsatt for vold og seksuelle overgrep (normalisere)
gi den utsatte nye perspektiver på seg selv, det som har skjedd og framtid.

Følelsesmessig berg- og dalbane – en modell på basis av erfaringer for brukere på krisesenter (illustrasjon)

Boka mi – bok for personlige notater gjennom en bruddprosess for voldsutsatte. Laget ved og kan kjøpes fra Indre Østfold Krisesenter (postmaster@ioks.no)

Stø kurs (helsekompetanse.no): E-læringskurs i traumeforståelse, for behandlere og miljøpersonell

Veiviser Selvskading og selvmordsatferd

Bearbeidende samtaler vil omfatte sensitive erfaringer og forutsetter tillit og en god relasjon mellom deg og brukeren. At du viser den voldsutsatte at du har god kunnskap om hva vold og seksuelle overgrep er og hva det gjør med den som utsettes, vil ofte bidra positivt til tillit.

Det er også nødvendig at den utsatte selv ser behovet for å bearbeide sine erfaringer, som en del av sin helingsprosess. Du kan støtte den utsattes behov for å sette ord på sine vonde erfaringer og hva det har ført til i hennes/hans liv (reaksjoner).

Din rolle er først og fremst å være en samtalepartner. Det kan beskrives på ulike måter: å være den utsattes vitne, en fødselshjelper, et fyrtårn i vanskelig farvann eller en brønn i ørkenen. Du skal være tilstede og følge den utsatte i vedkommendes egen prosess mot heling.

Du kan trygge brukeren med at samtalene kan gi hjelp til å leve bedre med minner og vonde følelser. Samtidig kan det å snakke om det man har blitt utsatt for sammenlignes med uunngåelig ubehag, som for eksempel når man må rive plasteret av et sår, å få ut gift man har fått i seg eller å la trollet sprekke i sola.

Bearbeidende samtaler krever eksistensielt mot fra deg som vitne til det som fortelles. Vær mentalt til stede og unngå å skifte fokus når smerten ved erfaringene tematiseres. Du trenger ofte ikke si så mye, men først og fremst være aktivt lyttende. Ditt nærvær og at du lytter, gyldiggjør den utsattes erfaringer. Det bekrefter at det virkelig har skjedd, noe som kan ha stor betydning for den voldsutsatte. Det kreves i større grad evne og mot til å være tilstede, mer enn at du skal komme med gode råd og løsninger på situasjonen.

Du trenger ikke være redd ved sterke reaksjoner hos den utsatte, som åpenlys gråt og fortvilelse, så lenge du fortsatt har god oppmerksom kontakt. Vis gjerne at det du hører gjør deg trist, og det gjør ingenting om du feller en tåre. Vis at du tåler å høre på, gjennom å være aktivt tilstede. Ikke vis din opplevelse av avsky og gru for det som fortelles. Hvis det utløser vanskelige følelser hos deg, bør du bearbeide dette sammen med andre, og ikke med den utsatte.

Før du går inn i bearbeidende samtaler, er det viktig at du vurderer om den utsatte har kapasitet til å forholde seg til vanskelige erfaringer og følelser:

Klarer den utsatte å være tilstede her og nå, å være i oppmerksom kontakt med deg, mens dere snakker om vonde minner?
Har den utsatte tilstrekkelig evne til å regulere stress og til å ta vare på seg selv, under og etter samtalene?

Hvis du vurderer at disse forutsetningene ikke er til stede, bør samtalene fokusere på stabiliseringsøvelser.

Den første bearbeidende samtalen kan gjerne være relativt kort. Det gir deg mulighet til å vurdere om den utsatte har tilstrekkelig kapasitet til å håndtere fortellingen som skal bearbeides også etter at samtalen er avsluttet.

Hvis den utsatte har rusproblemer, holder på med selvskading eller har sterke selvmordstanker, bør du anbefale behandling i spesialisthelsetjenesten. I slike situasjoner kan du tilby stabiliserende samtaler og stabiliseringsøvelser, heller enn inngående samtaler om traumatiske hendelser.

For å legge best mulig til rette for gode samtaler, er det flere ting du kan gjøre:

sett av tilstrekkelig med tid, 1 – 2 timer
pass på at du er opplagt til å gå inn i den utsattes vanskelige erfaringer og følelser
forberede brukeren: avtal på forhånd at det er dette samtalen skal dreie seg om

Under samtalene er det viktig å unngå at den utsatte overveldes av og blir værende i vonde minner. Dere kan for eksempel avtale på forhånd

et stoppsignal som den utsatte kan gi når minnene oppleves overveldende
et positivt eller nøytralt tema som dere kan snakke om når den utsatte blir overveldet

Samtalen bør aldri kun handle om vanskelige erfaringer og følelser. En bearbeidende samtale kan gjerne ha tre deler, med nokså lik størrelse:

å etablere kontakt
å bearbeide vonde minner
å orientere seg tilbake til her og nå

Utsatte kan oppleve en rekke følelsesmessige og fysiske reaksjoner. I samtalene kan dere i fellesskap kartlegge dette. Informasjon om hva som er normale reaksjoner kan ha en både avdramatiserende og bearbeidende effekt for den utsatte.

Traumatiske erfaringer kan oppleves som fragmentariske og tidløse hendelser, sammen med følelser av frykt, selvbebreidelser og selvforakt. Noen utsatte klarer selv å gi sin historie en struktur. Du trenger mest bare å være et vitne til det de forteller. Andre trenger hjelp til å plassere erfaringene inn i en struktur og en tidsramme.

En enkel strukturering kan bidra til bedre oversikt for den utsatte. Du kan spørre om den første, den verste, den siste og den mest vanlige krenkelse/overgrep.

Du kan også bruke voldssyklusen til å strukturere samtalen.

Volden har ofte et bestemt, typisk mønster, som det kan være viktig for den utsatte å kjenne til. Brukere av krisesenter forteller at slik kunnskap er særlig viktig hvis de velger å dra tilbake til utøver: det hjelper dem å gjenkjenne volden og kan støtte opp under en beslutning om at det er nødvendig å bryte ut.

Reparasjonsfasen

Etter at vold har funnet sted, kan utøver vise tegn til å være lei seg, angre, og å ville prøve å reparere forholdet. Skam, skyld og anger kan bli fremtredende. Det kan være bønn om tilgivelse, med påfølgende forsoning (honeymoon-fase). Både barna og den utsatte kan oppleve å få gaver og løfter fra utøver om at volden aldri skal gjenta seg. Utsatte kan i denne fasen bagatellisere volden de opplever.

"Man håper at alt skal gå bra når den du bor sammen med lover på tro og ære, og sier at han skal begynne i behandling og alt som er for at det skal bli bra. Men det skjedde jo ikke".

Spennings-/oppbyggingsfasen

Etter en tid kan reparasjonsfasen går over. Det kan komme anklager: «Jeg mente ikke å skjelle deg ut, men jeg blir så irritert når....». Den utsatte får skylda for volden som har skjedd: «Hadde du bare ...., så hadde jeg ikke ...».

"Han tok kontakt og trygla og angra. Så jeg bestemte meg for å dra tilbake og prøve. Det var fint første uka, så begynte det å snu".

Eskaleringsfasen

Gradvis går det over i en trykkende stemning, som når som helst kan eksplodere. Utsatte vet at volden kommer, før eller siden, og kan provosere det fram for å få det overstått. Det kan gi en følelse av kontroll over når det skjer.

"Sønnen min sa: Mamma, du har slutta å smile! Da skjønte jeg at jeg måtte gjøre noe".

I de første samtalene kan dere i fellesskap plassere de mest fremtredende minnene på en tidslinje. Hovedtemaet bør være hendelser, mer enn følelser. Tegn gjerne hendelsene inn på en kalender: Når skjedde det? Hvor ofte pleide det å skje? Når den utsatte står fast i fortellingen, kan du spørre: Hva skjedde så?

En tidslinje viser at tiden ikke stopper, men går videre. Å plassere konkrete krenkelser på en tidslinje kan hjelpe den utsatte til å forstå at faren er over, at volden nå er slutt. Pass på å bruke fortidsform gjennom samtalen: Vi har snakket om hvordan du levde før med vold, du har vært i livsfare, etc.

Kartleggingsskjemaene er primært laget for ansatte ved krisesentre.

1. Innledende kartlegging

I den første kontakt med personer som henvender seg til krisesenteret, er det viktig at du får oversikt over situasjonen. Du kan for eksempel spørre:

Hva gjorde at du tar kontakt med krisesenteret akkurat nå?
Hva skjedde, helt konkret?
Hvem er du redd for?
Hvorfor er du redd?
Bor du sammen med noen eller alene?
Har du barn? Hvor er barna nå?
Har du dyr (kjæledyr/husdyr)?
Hva frykter du kan skje hvis du drar hjem nå?
Har du søkt hjelp på krisesenter tidligere?
Hva ønsker du at krisesenteret skal hjelpe deg med?

Hvis den som henvender seg forteller om voldserfaringer, kan du gjøre en overordnet kartlegging.

2. Overordnet kartlegging av vold og trusler

Med utgangspunkt i det den utsatte forteller, kan du følge opp med mer konkrete spørsmål om vold og trusler for å få bedre oversikt over situasjonen:

Hvem er voldsutøver? Er det en eller flere utøvere?
Vet vedkommende at du søker hjelp på krisesenteret?
Hva har skjedd?
Har volden eskalert den siste tiden?
Hvor skjer volden (kun i private settinger, eller også med andre til stede)?
Hva frykter du i verste fall kan skje med deg?
Har du vært rett for ditt eget liv?
Har politiet vært involvert før eller nå? Kjenner politiet til volden?
Vet du om voldsutøver(-ne) er tidligere anmeldt eller dømt for vold eller annen kriminalitet?
Vet du om voldsutøver har brutt besøksforbud eller lignende?
Hvis den utsatte har barn (som er med til krisesenteret eller ikke):
- Er det barn hos voldsutøver nå?
- Hva har barna opplevd (mot dem selv/mor/far)?
Har voldsutøver ansvar for kjæledyr/husdyr nå?
Opplever du at voldsutøver har psykiske problemer?
Vet du om voldsutøver har tilgang til våpen?
Er voldsutøver ruset under volden?
Er det flere i familien som støtter bruken av vold?

I noen tilfeller kan det dreie seg om æresrelatert vold. Dette gjelder særlig hvis det i kartleggingen kommer fram at

det er flere voldutøvere
volden støttes av flere i familien
volden skjer fordi familien oppdager at ei kvinne har kjæreste
volden skjer pga. den utsattes seksuelle orientering
personen har blitt utsatt for sterk negativ sosial kontroll, (trusler om/press til) ekteskap, trusler om utstøtelse fra familien, trusler om å bli sendt til utlandet mot sin vilje

Les mer om utfordringer i kartlegging av æresrelatert vold og temaer i kartlegging av æresrelatert vold .

3. Systematisk kartlegging av vold og trusler

For å få en viss oversikt over volden brukeren har opplevd, kan du be den utsatte om å fortelle om

den første voldsepisoden
den verste
den siste voldsepisoden

Etter dette kan du gjøre en mer systematisk kartlegging.

a) Om typer av vold

Spørsmålene nedenfor er ikke uttømmende.

Psykisk vold/trusler:

Opplever du å få negative karakteristikker av deg som person?
Opplever du latterliggjøring?
Blir du tvunget til å gjøre ting du ikke liker?
Prøver partner å isolere deg fra familien din? Venner? Skole/jobb?
Truet med fysisk vold?
Truet med kniv eller andre våpen?
Skremmende oppførsel?
Manipulering?
Trusler om
- at utøvere(-e) skal skade barn/seg selv/ta sitt eget liv?
- å bli utstøtt av familien?
- å miste oppholdstillatelse/bli kastet ut av Norge?
- å miste kontakt med/omsorgen for barn?
- vold mot kjæledyr?
- å legge ut privat informasjon eller private bilder på nett?
Tilpasser du deg utøver for å unngå konflikter/represalier?
Drapstrusler?

Fysisk vold:

Blitt kløpet, dyttet, holdt
Blitt fiket til/slått
Blitt sparket
Tatt kvelertak
Brukt kniv
Slått med gjenstander
Blåmerker eller andre skader etter vold
Skader som krevde legebehandling/ hindret i å søke lege

Materiell vold:

Har utøver ødelagt ting? Dine ting? Ting vedkommende visste har særlig verdi for deg?
Holdt tilbake/ ødelagt viktige eiendeler som pass, vitnemål, førerkort, fødselsattest el l

Seksuell vold:

Har du opplevd press/trusler eller tvang til seksuelle handlinger du ikke ønsket å gjøre?
Har du opplevd press/trusler for å få sex?
Har du opplevd tvang til sex/voldtekt?

Hvis den brukeren forteller om nylige seksuelle overgrep/ voldtekt, er det viktig å vurdere om brukeren skal henvises til overgrepsmottak for sporsikring.

Økonomisk vold:

Ikke disponere egne midler/ bankkonto (lønn, stønad)?
Kontroll over kodebrikke for bank
Hvis du ikke har egen lønn/midler: Får du tilstrekkelig med penger til det du trenger?
Er det tatt opp lån i ditt navn, som ikke var til deg?
Er du blitt tvunget til å ta opp lån i ditt navn/ være kausjonist?

Digital vold:

Har du opplevd:

kontroll av telefon, epost, bruk av sosiale medier
misbruk av kontoer på sosiale medier
publisering av private bilder/filmer
avlytting/overvåking av telefon (for eksempel gjennom tvillingkort), nettbrett, PC
sporing/overvåking gjennom digitale kommunikasjonsmidler/GPS-funksjoner
identitetstyveri
har andre kjennskap til dine passord?

Vold mot dyr:

Har utøver(-ne) skadet kjæledyr eller husdyr?
På hvilken måte?

b) Om alvorlighetsgrad av volden

For å få en god forståelse av alvorlighetsgraden i volden, er det nyttig å vite om hva som har skjedd, hvordan den utsatte opplevde det og hva det har ført til for den utsatte.

Når skjer volden? Hvor ofte?
Har volden ført til at du har tilpasset deg/endret ditt liv?
Har volden eskalert den siste tiden?
Hvor skjer volden (kun i private settinger, eller også med andre til stede)?
Hvilken voldsepisode opplevde du som den verste?
Hva frykter du i verste fall kan skje med deg?

c) Om varighet av volden

Når skjedde den første voldsepisoden?
Når skjedde det sist?

1. Innledende kartlegging

Hva gjorde at du tar kontakt med krisesenteret?
Har det skjedd noe spesielt akkurat nå, som gjorde at du tar kontakt? (rømt hjemmefra? kastet ut hjemme?)
Er du redd for noen? Hvem? Hva gjør at du er redd nå?
Hvem utøver press, trusler, kontroll, vold? En eller flere?
Støttes volden av flere i familien?
Bor du alene eller sammen med noen?
Kjenner du til planer i familien om utenlandsreiser?
Hva frykter du kan skje hvis du drar hjem nå? Hvem frykter du?
Har du søkt hjelp på krisesenter tidligere?
Vet andre i familien at du oppsøker krisesenteret?
Hva ønsker du at krisesenteret skal hjelpe deg med?

2. Systematisk kartlegging

Volden

Hvilke typer vold blir du utsatt for? (gi konkrete eksempler på fysisk, psykisk, seksuell og økonomisk, kontroll og isolasjon, digitale vold/ kontroll ved hjelp av digital kommunikasjon, se Temaer i kartlegging av vold).
I hvilke situasjoner skjer volden? Hvorfor skjer volden?
Når skjer volden? Hvor ofte?
Er du utsatt for sterk kontroll hjemme?
- Hva tenker familien din er et godt liv for deg?
- Er det strenge regler for hva du kan gjøre og ikke?
- Hva kan du bestemme selv?
  - Kan du bestemme hva du skal gjøre på fritiden?
  - Hvem du vil være sammen med?
  - Får du ha venner? Velge venner selv?
  - Hvilken utdanning du skal ta?
- Har du kontroll over egen telefon og PC?
- Kontroll over egen økonomi?
- Får du gå ute uten følge av andre?
- Er det noen som følger med på hva du gjør på skolen?
- Får du lov til å ha kjæreste?
- Tilpasser du deg familien din for å unngå konflikter og vold?
- Hva skjer hvis du ikke følger reglene i familien? (represalier/straff?)
- Har kontrollen blitt strengere i det siste?
Er det planlagt at du skal gifte deg? Frykter du at du skal bli presset eller tvunget til å gifte deg? Hvis ja:
- Når? Hvor? Hvem? (familie?)
- Har du sagt fra om at du ikke vil gifte deg?
Er det laget avtale om ekteskap?
- Er du forlovet?
- Hvem har bestemt at du skal gifte deg?
- Er du religiøst gift?
Hvis personen er gift:
- Har du blitt presset eller tvunget til å gifte deg? Hvis ja:
  - Når? – Hvor? – Med hvem (slekt?)
  - Hvor bor han/hun du er gift med?
  - Hvem bestemte at du skulle gifte deg?
  - Ga du uttrykk for at du ikke ville gifte deg?
- Får du lov til å skille deg?
- Er ekteskapet registrert i Norge eller utlandet?
- Har han/hun du er gift med søkt om familieinnvandring til Norge?
Hva kan skje hvis du bryter reglene i familien?
- Truet med å bli utstøtt av familien?
- Isolert hjemme?
- Bli tatt med til utlandet mot din vilje?
- Bli gift mot din vilje?
Hva tenker du er det mest alvorlige som har skjedd?
Har du vært redd for ditt eget liv?

Utøvere

Hvem støtter at det utøves press, trusler, kontroll, vold? (spør konkret om ulike familiemedlemmers rolle)
Hvor bor voldsutøverne?
Er det noen i familien som ikke støtter volden? Hva slags forhold har du til dem (evt. støttepersoner/ressurspersoner?)

Oppvekst/tidligere vold

Har du vært utsatt for vold i oppveksten? Spør konkret om ulike typer (psykisk vold, fysisk vold, streng negativ sosial kontroll, trusler, press tvang til tvangsekteskap, etc.)
Hva var årsaken til at volden skjedde? Når skjedde det? Hvor ofte?
Hvem utførte /trusler/kontroll/vold?
Har du tidligere oppholdt deg i utlandet mot din vilje?
Har noen tidligere utøvd vold mot andre i familien?
Er det noen i familien din som er tvangsgiftet? Tatt med til utlandet mot sin vilje?
Er det andre i familiemedlemmer som har hatt konflikter med/har brutt kontakten med familien (og for eksempel søkt hjelp på krisesenter)?

Familie/slekt

Migrasjonshistorikk:
- Hvor vokste foreldrene dine opp?
- Botid i Norge
Familiesituasjon:
- Hvem består familien av?
- Andre slektninger som bor i Norge? Andre land?
- Slekt i opprinnelseslandet? Hvem? Har familien hyppig kontakt?
- Hvem bestemmer over hvem i familien i Norge og i utlandet?
- Hvilken posisjon har familien i miljøet? Har familien stort nettverk?
Har du søsken som bor hjemme (kjønn, alder)?
- Hvordan er situasjonen for dem?
- Risiko for å bli tatt med til utlandet?
Er familien din opptatt av ære?
- Blir jentene og guttene i familien behandlet forskjellig?
- Hvem kjenner til konflikten med familien?
- Kjent for familiens nettverk/miljø?
- Kjent for storfamilie i opprinnelsesland?
- Blir noen i familien din utsatt for press eller trusler fra andre slektninger og/eller miljø på grunn av det som har skjedd?
Har du kontakt med noen i familien nå?
Ønsker du kontakt med noen i familien? Nå eller på sikt?

Oppholdsstatus (hvor?)

Oppholdstillatelse i Norge?
Statsborgerskap

Utenlandsreiser

Er det planer om at du eller familien din skal reise til utlandet?
Frykter du at du vil bli tatt med til utlandet mot din vilje? Hvis ja:
- Hvor?
- Når?
Hva frykter du kan skje med deg i utlandet? (ny vold? bli giftet bort? holdt tilbake? bli fratatt pass/penger, etc.)

Nettverk

Har du kjæreste? Hvis ja:
- Hvem? Bakgrunn?
- Vet noen i familien om dette? Aksepterer familien kjæresten?
- Går det rykter om at du har kjæreste?
- Er han/hun en støtte for deg? Konflikter? Hvor lenge har forholdet vart? Fremtidsplan? Kjenner han/hun situasjonen din hjemme?
Har du noen gode venner du stoler på?
- Kjenner de familien din?
- Kjenner de situasjonen din hjemme?
Er det noe i familien som støtter deg?
Andre ressurspersoner?

Seksuell orientering

Innled gjerne om at utfordringer knyttet til seksuell orientering kan føre til konflikter i forholdet til familien, og at det er lov å elske den man vil.

Tror eller vet du at du er homofil/ lesbisk/ bifil eller har en annen seksuell orientering?
I tilfelle, vet familien din om dette?
Hvis ikke, hva frykter du kan skje hvis de får vite det?

Kontakt med hjelpeapparatet

Kontakt med hjelpeapparatet nå? (evt. kontaktpersoner)
Vet du om politiet, barneverntjenesten, helsetjenester eller andre r har vært involvert tidligere?

Å fortelle om og dermed erkjenne at man har opplevd alvorlige krenkelser, kan føre til dyp sorg. Det handler om tapt liv og tapte drømmer: Var dette mittliv? Var det virkelig så ille? Den utsatte kan oppleve seg mislykket: selv etter å ha investert mye i samlivet, så oppløses familien, barna får ikke vokse opp med to foreldre sammen og den utsatte klarte ikke å hjelpe utøver. Erkjennelsen av hva som har skjedd kan føre til at den utsatte fungerer dårligere i en periode, før vedkommende finner fotfeste igjen. Det er viktig at du gir rom for denne type sorgarbeid. Det kan også bidra til at den utsatte kan forsone seg med hva som har skjedd, for så å gå videre i livet.

"Jeg savner mannen min. Jeg trenger hjelp til å bearbeide sorgen over å gå fram mannen jeg elsker. Alt minner om livet vårt sammen. Jeg savner ham".

"Krisesenteret er veldig flinke til å skryte av meg, for man er jo ikke så flink til å skryte av seg selv".

Et viktig formål med samtalene er å hjelpe den utsatte til å skape en ny og mer kompleks fortelling om sitt liv. Alle historier kan fortelles på ulike måter. Du kan hjelpe den utsatte med å få et nytt og mer positivt perspektiv på seg selv, på det som har skjedd og på framtida. I samtalene kan du:

Gi anerkjennelse

Anerkjenn at brukeren ble utsatt for urettmessige krenkelser, vær tydelig på at vold og overgrep er uakseptabelt

Trekke fram og dvele ved erfaringer som viser den utsatte som handlende subjekt

Hva gjorde du for å protestere?
Hva klarte du å holde fast ved av dine preferanser og verdier, selv om du var i en vanskelig situasjon?
Hvordan viste du mot og protest?
Hvordan kunne du lure han/henne/dem?
Hva gjorde du for å beskytte deg selv? Evt. barn?
Hvordan prøvde du å bryte ut? Hva gjorde du da du klarte det?
Når skjønte du at du var i trygghet

Anerkjenne at den utsatte har holdt ut mye, under fare og risiko

Hva var du mest redd for skulle skje?
Var du redd for ditt eget liv (kvelertak kan være livstruende)?
Hvordan fant du styrke til å holde ut?
Var det noen som forsto hvilken risiko du levde med?
Hvem/hva inspirerte deg til å ta nye steg?

Utforske opplevelsen av forvirring

Forklar hvordan det å leve over tid i alvorlig fare, frykt og redsel, psykisk vold (nedgradering, latterliggjøring, trakassering) og søvnløshet kan føre til forvirring og at man mister sitt eget perspektiv

Spør om øyeblikk av klarhet:

Når forsto du at du var i alvorlig fare?
Når forsto du at det var noe grunnleggende galt?
Hva førte til at forvirringen tok grep på nytt?

Hjelpe den utsatte til å være tydelig for seg selv/finne tilbake til sitt eget perspektiv:

Hva får deg til å føle at du mestrer noe/ er flink?
Hvem var du før du møte overgriper/ne?
Hva kan være godt for deg nå?

Utforske fysiske reaksjoner

Hvordan kjennes det i kroppen din når du nå forteller om volden (for eksempel kvalme, hodepine, trøtthet og anspenthet)?
Hva tror du kroppen forsøker å si til deg?

Det kan ha stor betydning for den utsatte at du forklarer hvordan både sterke og motsetningsfylte følelser er helt normalt i denne fasen. Det kan fortone seg som en følelsesmessig berg- og dalbane.

Du kan bruke denne illustrasjonen, som er laget på basis av det brukere på krisesenter forteller om hvordan det oppleves: Følelsesmessig berg- og dalbane – en modell på basis av erfaringer for brukere på krisesenter.

Du kan også aktivt bruke erfaringene dine som ansatt på senteret, kanskje over lang tid. Trygg brukeren på at dine erfaringer tilsier at det ikke vil være sånn for alltid, du har sett at for de fleste blir det bedre etter hvert.

Anerkjenn den utsattes ofte motsetningsfylte følelser. Sammen med glede og lettelse over tryggheten senteret gir, kan følelsene av sorg og savn av det brukeren har forlatt være sterk. Forklar hvordan et brudd også innebærer tap, og at det dermed er normalt å kjenne på sorg og savn. Du kan for eksempel spørre:

Hva savner du, ved utøver(-ne) og det livet du hadde?
Hva var det du likte ved utøver(-ne)?
Hva var han/hun/de god(-e) til?
Hva har du mistet ved å bryte ut? (hjem, familie, nettverk)

"Jeg kommer alltid til å ha et savn etter han. Jeg kommer aldri til å oppleve en så sterk kjærlighet noen gang".

Noen utsatte med høy risiko for ny vold eller nye overgrep trenger å bevisstgjøres på at det fremdeles foreligger en alvorlig sikkerhetsrisiko, slik at de kan ta nødvendige forholdsregler for å beskytte seg selv. Du kan spørre etter hendelser som er knyttet til opplevelse av stor fare. Dette kan fremkalle en følelse av dødsangst, som kan bidra til at brukeren på nytt blir bevisst behovet for forsiktighet og konkrete sikkerhetstiltak. Du kan for eksempel spørre om:

Hva skjedde konkret? Hva gjorde deg mest redd?
Var du redd for ditt eget liv?
Har du skader/arr?
Hva kan minne deg om faren og hjelpe deg til å holde fast ved tiltakene for å beskytte deg selv?

Å snakke om vonde erfaringer er følelsesmessig krevende, og det kan være nødvendig med pauser underveis. Det er viktig at du respekterer den utsattes ønsker om å fortsette, ta pause eller å avslutte. Du kan for eksempel:

ta små pauser sammen for å hente krefter, dere kan for eksempel:
- gå sammen for å hente noe å drikke
- lufte rommet – se på det som skjer ut i verden eller se på bilder på mobilen
- skifte over til et positivt tema, noe den utsatte mestrer og/eller liker
- gjøre fysiske stabiliseringsøvelser sammen. Børste av seg, tøye ut, kjenne at føttene er plantet i bakken.
fortsett når den utsatte er mentalt tilstede her og nå

Hvis brukeren under samtalen er følelsesmessig mest i minnene, og har vanskelig for å være mentalt tilstede her og nå, er det nødvendig å gjøre stabiliseringsøvelser og eventuelt avslutte.

Det er viktig at du setter av tid til en god avslutning av samtalen. Det er flere ting du kan gjøre:

Støtt den utsatte til å kjenne at den utsatteer tilstede i seg selv her og nå, ved å snakke om dagligdagse ting, for eksempel om det som skal skje umiddelbart etter samtalen
Bruk om nødvendig blikkontakt eller berøring for å hjelpe den utsatte til å være mentalt tilstede her og nå, understrek: «Nå er vi her, sammen».
Forbered den utsatte på at minner kan komme tilbake og at den utsatte kan kjenne seg urolig etter samtalen, og kanskje sove dårligere de nærmeste dagene
Avtal oppfølgingssamtale innen relativt kort tid, helst innen en uke
Utforsk positive ting den utsatte kan gjøre for seg selv, for å skape andre fortellinger om sitt liv: være sammen med venner, dele et godt måltid, pynte seg, trene eller andre ting som gir glede
Dokumenter i journalen sentrale hendelser og temaer fra samtalen, sammen med den utsattes reaksjoner. Dette kan være viktig informasjon seinere (straffesak, spørsmål om samvær/omsorg for barn, erstatningssak, etc.). Dokumentasjon, hvor det framkommer sammenfallende informasjon fra forskjellige instanser, kan styrke den utsattes troverdighet og bekrefte vesentlige aspekter ved det som har skjedd. Det kan også gjøre det tydelig for den utsatte at utviklingen går i positiv retning, noe som kan styrke opplevelsen av håp for framtida.

Gjennom samtalene må du vurdere om brukeren har behov for behandling i psykisk helsevern. Det kan være tilfelle hvis den utsatte har:

vanskelig tilgang til minnene og lite naturlig flyt i fortellingene
store hukommelsesvansker i hverdagen (tidstap)
gjenopplevelser som kommer raskt og er vanskelige å avslutte
omfattende relasjonsvansker
ustabil fungering
rusmisbruk
selvskading
sterke og vedvarende selvmordstanker/dødslengsel

Siden brukeren i mange tilfeller har tillit til deg som ansatt på senteret, har du en svært sentral rolle når det gjelder å anbefale og å bistå den utsatte med å komme i behandling. Det kan være hensiktsmessig å undersøke hvilke tilnærminger behandlere bruker i møte med vold. Det er viktig med en god balanse mellom stabiliseringsarbeid og minnearbeid. Den utsatte kan be fastlegen vurdere behovet for behandling i psykisk helsevern og å henvise.

Ikke alle opplever å ha nytte av behandling. Ved oppstart kan du råde den utsatte til å prøve minst fem ganger. Etter det kan det vurderes om det er behov for å be om å få bytte terapeut eller om brukeren vil avslutte.

Gjennom samtalene blir du selv vitne til det den utsatte har erfart. Fortellingene kan inneholde alvorlige krenkelser, i mange tilfeller også rettet mot barn. På samme måte som det er normalt at den utsatte kan utvikle psykiske og fysiske reaksjoner, er det også normalt at du som hjelper reagerer på det du blir fortalt.

For å tåle belastningene knyttet til bearbeidende samtaler over tid, er det viktig at du har rutiner for å ta godt vare på deg selv:

lag muligheter for umiddelbar debriefing sammen med kollegaer etter krevende samtaler
identifiser det som hjelper deg å komme tilbake til ditt liv, her og nå, etter krevende samtaler

Sist faglig oppdatert 17. november 2023

Når den utsatte trenger tolk

Hvis personer som henvender seg til krisesenteret ikke behersker norsk språk tilstrekkelig til å forklare sin situasjon og forstå nødvendig informasjon, er det nødvendig med tolk.

Krisesenterloven § 3 pålegger kommunen å sørge for at brukerne får tilgang til kvalifisert tolk, når det er nødvendig for at de skal få et fullgodt krisesentertilbud. Kommunen skal sørge for at de har rutiner for kvalitetssikring, bestilling og betaling av tolketjenester.

En forutsetning for et likeverdig tilbud er at den som henvender seg til krisesenteret kan formidle og fortelle om sin situasjon og forstår den informasjonen du gir. Språklige misforståelser kan få uheldige konsekvenser for brukeren.

Som ansatt må du vurdere om personen du skal snakke med har behov for en tolk. Mange behersker norsk eller engelsk tilstrekkelig for å gjennomføre samtaler. Personer som snakker dagligdags norsk, kan likevel ha behov for tolk i samtaler med sensitive og følelsesmessig vanskelige temaer. Det kan være vanskelig for brukeren å uttrykke seg på andre språk enn morsmålet sitt når brukeren er i krise.

Kravet om bruk av tolk i samtaler gjelder også urfolk og nasjonale minoriteter. Bestemmelsen gjelder også barn.

Når barn ikke forstår eller snakker norsk tilstrekkelig til å få utbytte av en samtale om sensitive temaer, er det nødvendig med tolk. Barnet skal kunne forstå informasjonen som gis, kunne formidle seg og bli forstått.

Krisesenterloven § 3 pålegger kommunen å sikre brukerne tilgang til kvalifisert tolk dersom dette er nødvendig for at de skal få et fullgodt tilbud. Kommunen skal også sørge for rutiner for kvalitetssikring, bestilling og betaling av tolketjenester. Denne bestemmelsen gjelder også for barn.

Før tolkesamtalen

Ta en kort samtale med tolken på forhånd, for å avklare tolkens rolle, at barnet befinner seg på krisesenter og i en vanskelig livssituasjon, i tillegg til hva du ønsker med samtalen (formål). Understrek tolkeregler som:

Tolken skal kun gjengi det barnet og den voksne sier ord for ord.
Tolken skal ikke stille egne spørsmål til barnet.
Hvis barnet på eget initiativ snakker med tolken, skal det videreformidles til deg som ansatt.

Under samtalen

Plasser stolene slik at du har god øyekontakt med barnet.

Plasser gjerne tolken mellom deg og barnet i en trekant, for å nøytralisere asymmetrien i at det er overvekt voksne sammenlignet med barnet.

De fleste barn har ikke erfaring med samtaler med tolk. Det kan være en fordel i starten av samtalen at du går gjennom:

tolkens rolle
hvordan en samtale med tolk fungerer

Øv med barnet for å hjelpe det til å forstå tolkens rolle. Snakk om et enkelt tema, som for eksempel noe du vet barnet liker, et TV-program eller lignende

Ha øyekontakt med barnet både når du snakker og når tolken formidler.
Ha pauser i samtalen hvis det varer over tid.

Etter samtalen

Etter samtalen kan du vurdere:

Hadde tolken tilstrekkelig personlig egnethet og kvalifikasjoner til samtaler med barn?
Fungerte samtalen bra?
Vil det være en fordel med samme tolk i neste samtale?
Ser det ut til å være best for barnet med tolk tilstede eller med telefontolk?

Du bør alltid benytte profesjonell tolk i samtaler der brukeren har behov for tolk. Hvis informasjonen du trenger å formidle ikke er sensitiv, og tolk ikke er tilgjengelig, kan andre brukere hjelpe til med å oversette. Du skal ikke under noen omstendigheter bruke barn til å oversette informasjon til foreldre eller andre voksne på krisesenteret.

Fremmøtetolk

Telefontolk

Skjermtolk

Tolkens kjønn

Når temaet for samtalen er vold og krenkelser, kan brukeren ønske tolk med samme kjønn som seg selv. Dette kan være særlig viktig når du skal benytte oppmøtetolk.

Gruppetilhørighet

Dialekter

Flere språk har dialekter som kan være ganske ulike. Derfor må du forsikre deg om at tolken behersker dialekten brukeren har. Dette gjelder for eksempel arabisk og kurdisk.

På imdi.no finner du flere nyttige tips når du skal bestille tolk

Det kan være utfordrendre både for deg som ansatt og for brukeren å ha en samtale med en tolk. Da er det viktig at du er best mulig forberedt. Du bør informere tolken om retningslinjer for god tolkeskikk, som klargjør tolkens forpliktelser.

Før samtalen:

Forbered samtalen med tanke på tema og ordvalg
Samtaler med tolk tar vanligvis mer tid enn samtale uten. Sett av mer tid enn vanlig
Tydeliggjør tolkereglene og tolkens rolle i starten av samtalen. Understrek taushetsplikten.
Tolken er der kun for å tolke. Som ansatt er det din oppgave å avgrense tolkens arbeidsoppgave til nettopp dette

Under samtalen:

Snakk direkte til brukeren og ikke til tolken.
Bruk et enkelt og klart språk med korte setninger.
Unngå metaforer og språklige bilder, de kan være vanskelig å oversette
Aldri spør om tolkens mening om saken det snakkes om. Tolken skal være en nøytral part.
Husk at samtalen ofte handler om krevende temaer. Både brukeren, tolken og du kan ha behov for pause om samtalen varer lenger enn en time.
Pass på tiden og overhold avtalt tid. Tolken kan ha nye avtaler, men unngå hastverk under samtalen.

Etter samtalen

Ikke la tolken være alene med brukeren, hverken før eller etter samtalen.
Samtaler med voldutsatte kan inneholde emosjonelt belastende temaer. Det kan være nødvendig med en kort debrifing om tolkens belastninger og reaksjoner.
Hvis tolken ikke oppfører seg profesjonelt, bør du rapportere tilbake der tolken er bestilt.

Tolkene registrert i Tolkeportalen er forpliktet til å følge retningslinjer for god tolkeskikk. Taushetsplikt inngår i disse retningslinjene. Krisesenteret kan be tolken om å signere en egen taushetserklæring.

Døve, hørselshemmede og døvblinde kan også ha behov for tolk. Tolketjenesten er organisert i NAV-hjelpemiddelsentral i alle fylker. Oversikt og kontaktinformasjon finner du på nav.no.

Det er en viktig kompetanse i seg selv å kunne gjennomføre samtaler med tolk. Det er fordelaktig at den utsatte får mulighet til å uttrykke seg selv på eget morsmål når tematikken er vanskelig.

Sist faglig oppdatert 17. november 2023

Legg en plan for oppholdet

Når den utsatte er over den mest akutte fasen, bør dere i fellesskap starte planleggingen for oppholdet på krisesenteret og tiden etterpå. Det kan ta tid å få på plass evt. ny bolig og andre instanser som beboeren kan trenge hjelp fra. Arbeidet med planen bør derfor starte så tidlig som mulig i oppholdet.

Lag en enkel og realistisk plan i samarbeid med brukeren. Planen må ta utgangspunkt i kartleggingen som gjøres gradvis gjennom oppholdet. Dette betyr at du må tilpasse planen til den enkelte bruker ut fra hvilken livssituasjon brukeren befinner seg i og hvilke ønsker og planer brukeren har for livet videre. Å vite hva som skal skje videre gir forutsigbarhet og kan bidra til større trygghet.

Hvis brukeren har barn på krisesenteret, er det viktig at du samarbeider med barnets kontaktperson og at du involverer barnet i planleggingen av veien videre.

Formålet med planen er å legge til rette for et godt opphold på krisesenteret og å forberede for tilværelsen etterpå. Planen bør omfatte konkrete mål og gjøre tydelig hvilke muligheter som finnes for beboeren. Å vite hvilke muligheter som finnes, kan gjøre det lettere for den voldsutsatte å ikke dra tilbake til voldsutøver. Det kan øke den utsattes trygghet å ha forutsigbarhet når det gjelder hva som skal skje videre.

Sentrale temaer

Innholdet i planen må ta utgangspunkt i det kartleggingen viser. Erfaringsvis er det flere temaer som står sentralt for mange brukere. I mange tilfeller vil det være nødvendig å starte opp arbeidet med disse utfordringene så raskt som mulig etter ankomst:

Sentrale temaer

Behov for oppfølging etter oppholdet

En stor del av beboerne vil ha behov for støtte og oppfølging også etter et opphold på krisesenter. Å forberede den utsatte på tilværelsen etter oppholdet er ett viktig formål med planen. Hva som skal skje etter tiden på krisesenteret bør også inngå eksplisitt i planen.

Forebered beboeren for tilværelsen etter oppholdet

Oppfølging av brukere etter opphold på krisesenteret

Nettverk og aktiviteter

Ensomhet kan være en stor utfordring både under og etter et opphold på krisesenteret. Det er flere ting du kan gjøre for å styrke den utsattes nettverk:

Få oversikt over hvilke støttepersoner brukeren har å spille på og som det kan være trygt å ha kontakt med.
Informer om og anbefal beboeren aktuelle nettverkstiltak ved krisesenteret eller i nærmiljøet som hun eller han, og eventuelle barn kan delta på.
Bistå med å formidle kontakt med aktivitetstilbud i nærmiljøet. Følg eventuelt beboeren de første gangene.
For menn, som i en del tilfeller oppholder seg aleine i botilbudet, er det viktig å legge opp til hyppige samtaler og muligheter for sosiale aktiviteter under opp-holdet. Dette gjelder også barn som kommer sammen med menn.

Kontakt med andre tjenester

En stor del av brukerne har allerede før oppholdet kontakt med andre tjenester. For andre er det nødvendig at slik kontakt etableres under oppholdet. Det er viktig at du kan gi den utsatte god informasjon om hvilken hjelp andre tjenester kan gi.

Som ansatt skal du også hjelpe brukeren med å komme i kontakt med andre tjenester (krisesenterloven § 2). Dette forutsetter samtykke fra brukeren (krisesenterloven § 5 om taushetsplikt).

Foreldreferdigheter

Omtrent halvparten av beboerne har med barn til krisesenteret. Å være utsatt for vold over tid kan påvirke negativt foreldres muligheter til å være gode omsorgspersoner. Å være i krise kan sette foreldre ut av spill som omsorgsgivere.

For omtrent halvparten av barna på krisesenter er barnevernstjenesten involvert i familien før oppholdet. Du kan samarbeide med barnets kontaktperson og vurdere:

Bør dere anbefale for forelder å involvere barnevernstjenesten?
Vurderer krisesenteret at opplysningsplikten til barnevernstjenesten utløses?

Som ansatt på krisesenter kan du på flere måter støtte foreldre som omsorgs- og autoritetspersoner overfor sine barn.

Bolig

Allerede tidlig i oppholdet er det viktig å få avklart om beboeren vil trenge ny bolig eller ikke. Kan det være mulig og trygt nok at hun eller han flytter tilbake til tidligere bolig (uten voldsutøver)? Vil det være nødvendig med ny bolig?

Opphold i Norge

Flere forhold kan medvirke til at brukeren trenger å fornye oppholdstillatelsen. For personer med oppholdskort, framgår varigheten av tillatelsen på kortet. Det er viktig at brukere med behov for juridisk veiledning knyttet til oppholdsstatus, blir satt i kontakt med advokat med kompetanse på dette rettsområdet.

Har brukeren oppholdstillatelse i familieinnvandring (utlendingsloven §§ 40 eller 41)? I tilfelle må hun eller han søke om oppholdstillatelse på nytt grunnlag (for eksempel selvstendig grunnlag etter § 53)
Har brukeren oppholdsrett i Norge etter utlendingsloven § 114?

I tilfelle bør brukeren kontakte sitt lokale politidistrikt for veiledning om videre oppholdsgrunnlag.

Hvis den utsatte er uten opphold og utsatt for menneskehandel, kontakt ROSA. Informasjon og kontaktinformasjon til ROSA finner du her.

Hvis den utsatte ikke har er norsk statsborger, ikke har permanent opphold i Norge og ikke har oppholdskort, ta kontakt med UDI. Kontaktinfomasjon til UDI finner du her.

Les mer om utlendingsrett og vold i nære relasjoner på kun.no

Økonomisk basis

Hvis kartleggingen viser at beboeren ikke har egne midler til rådighet, er det nødvendig å kontakte NAV så snart som mulig etter ankomst til krisesenteret. Det kan også være nødvendig med råd og veiledning fra NAV knyttet til inkasso- og gjeldstematikk og kvalifisering/arbeid.

Trygghet og sikkerhet

Som en del av kartleggingen må du også kartlegge vold og trusler. Resultatene fra kartleggingen danner basis for en sikkerhetsplan.

Planen bør tas fram, evalueres og oppdateres jevnlig i planlagte og gjentatte samtaler under oppholdet. Regelmessig gjennomgang av planen er avgjørende for å sikre systematikk og framdrift i oppfølgingsforløpet.

Hva har vi lykkes med? Å se konkret framgang kan støtte følelsen av mestring og håp.
Hva er ikke gått etter planen? Hva skal skje nå? Å vite hva som skjer kan stryke opplevelsen av trygghet.

Krisesenteret skal være et midlertidig botilbud (krisesenterloven § 2). Det er mange utfordringer med å være på krisesenter over tid, både for voksne og barn. Sett konkrete milepæler i planen for oppholdet. Dette gjelder også når de ulike elementene brukeren trenger for å flytte videre bør være på plass.

Om krisesenteret som midlertidig tilbud

Krisesenteret skal være et midlertidig botilbud (krisesenterloven § 2). Oppholdet skal ikke vare lenger enn nødvendig, men sikkerhet og hjelpebehov skal alltid være det avgjørende for hvor lenge en bruker trenger å bo på et krisesenter.

Å bryte ut av et voldsforhold og å etablere seg på egenhånd, er ofte krevende. Beboere kan trenge tid til å reorientere seg og til å være forberedt på tilværelsen etterpå, både mentalt og praktisk.

Den utsatte kan oppleve nye, midlertidige boløsninger som utrygge. Det kan føre til nye overganger og brudd for barn. Å flytte inn i en midlertidig bolig, før nødvendig oppfølging fra andre tjenester er på plass, kan øke risikoen for at den utsatte velger å dra tilbake til voldsutøver. Et opphold på krisesenteret bør derfor ha en varighet som gjør det mulig å få på plass varige løsninger når det gjelder bolig og nødvendig hjelp fra andre tjenester.

Den ideelle tiden for et opphold vil variere fra bruker til bruker. Sentrale hensyn i vurderingen av botid er:

Unngå en ny, midlertidig boligløsning.
Beboeren skal være best mulig forberedt på tilværelsen etter oppholdet, både mentalt og praktisk.
Nødvendig oppfølging fra andre tjenester for å mestre en ny og krevende situasjon.
Oppholdet skal ikke være lenger enn nødvendig.

Helt fra starten er det viktig å forberede beboeren for tilværelsen etter oppholdet. Det er også viktig at du informerer om mulighetene til å få hjelp og oppfølging videre. Oppfølging etter oppholdet kan være både videre hjelp fra krisesenteret og hjelp fra andre tjeneste og tiltak (krisesenterloven §§ 2 og 4).

Sist faglig oppdatert 17. november 2023

Gjennomfør systematisk kartlegging

For å kunne vurdere hvilken hjelp beboeren trenger, enten på krisesenteret eller fra andre instanser, trenger du god kunnskap om situasjonen hun eller han befinner seg i. Dette forutsetter at du gjør en systematisk kartlegging gradvis gjennom oppfølgingssamtalene utover i oppholdet.

For å få et godt bilde av hvilken hjelp den enkelte beboer har behov for, kan du gjøre en gradvis og systematisk kartlegging gjennom oppfølgingssamtalene utover i oppholdet.

I kartleggingen er det viktig at du har formålet klart. Du trenger ingen total oversikt over brukerens liv og hva brukeren har opplevd. Du trenger nødvendig informasjon for at du skal kunne følge opp brukeren på en god måte. Kartleggingen gir også den utsatte mulighet til å snakke om det som oppleves som viktig. Du får samtidig anledning til å vise brukeren interesse, omsorg og støtte.

Avgrens kartleggingen til

det du trenger å vite for vurdere hvordan brukeren kan være mest mulig trygg
det du trenger å vite for å vurdere hvilke andre instanser som bør involveres
det du trenger å vite for å gi en systematisk oppfølging
det brukeren selv ønsker og har behov for å snakke om
Gjennomfør kartleggingen gradvis gjennom gjentatte samtaler.

Kartleggingsskjemaet som følger skal ikke brukes som mal for samtaler. I samtaler med brukeren er det viktigste spørsmålet: Hva trenger du at jeg hjelper deg med?

Dette spørsmålet bestemmer hva som skal stå sentralt videre i samtalene. Gradvis, og gjennom gjentatte samtaler over tid, kan du danne deg oversikt over de områdene du trenger informasjon om. Skjemaet bidrar på denne måten til en systematisk kartlegging. På grunnlag av informasjonen som kommer fram, kan dere kan i fellesskap starte arbeidet med en plan for oppholdet.

1. Personopplysninger

Navn, adresse, telefonnummer, epostadresse, fødselsdato
Sivilstatus
Nærmeste pårørende den utsatte har tillit til
Hovedbeskjeftigelse (jobb, skole, etc.)
Kommune/bydel
Har brukeren med seg barn? Hvem er barnets/barnas kontaktperson?
Er det barn som er hos voldsutøver nå?
Morsmål
Tidligere opphold på dette eller annet krisesenter?
- Hvilken oppfølging fikk brukeren ved tidligere opphold?
- Erfaringer med tidligere opphold? Hva var bra/ikke bra?
- Evt. kontaktperson
- Behov for særlig tilrettelegging under oppholdet?
  - Tolk i samtaler
  - Universell utforming
  - Omsorg for dyr (tjenestedyr/kjæledyr)
  - Annet?

2. Oppholdsstatus

Oppholdstatus i Norge
- Norsk statsborger
- Permanent opphold i Norge
- Midlertidig opphold
- Uten oppholdstillatelse

Det er ulike typer midlertidig opphold, hjemlet i ulike deler av utlendingsloven:

Beskyttelse (asyl) (§ 28)
Sterke menneskelige hensyn (§ 38)
Familieinnvandring (§§ 40 til 52, § 9-6, § 9-7)
Arbeidstillatelse (§ 6-1)
Student (§ 6-19)
EØS (§§ 112, 113, 114)

Trenger brukeren juridisk veiledning fra advokat når det gjelder videre opphold i Norge?

3. Vold og trusler

1. Innledende kartlegging

I den første kontakt med personer som henvender seg til krisesenteret, er det viktig at du får oversikt over situasjonen. Du kan for eksempel spørre:

Hva gjorde at du tar kontakt med krisesenteret akkurat nå?
Hva skjedde, helt konkret?
Hvem er du redd for?
Hvorfor er du redd?
Bor du sammen med noen eller alene?
Har du barn? Hvor er barna nå?
Har du dyr (kjæledyr/husdyr)?
Hva frykter du kan skje hvis du drar hjem nå?
Har du søkt hjelp på krisesenter tidligere?
Hva ønsker du at krisesenteret skal hjelpe deg med?

Hvis den som henvender seg forteller om voldserfaringer, kan du gjøre en overordnet kartlegging.

2. Overordnet kartlegging av vold og trusler

Med utgangspunkt i det den utsatte forteller, kan du følge opp med mer konkrete spørsmål om vold og trusler for å få bedre oversikt over situasjonen:

Hvem er voldsutøver? Er det en eller flere utøvere?
Vet vedkommende at du søker hjelp på krisesenteret?
Hva har skjedd?
Har volden eskalert den siste tiden?
Hvor skjer volden (kun i private settinger, eller også med andre til stede)?
Hva frykter du i verste fall kan skje med deg?
Har du vært rett for ditt eget liv?
Har politiet vært involvert før eller nå? Kjenner politiet til volden?
Vet du om voldsutøver(-ne) er tidligere anmeldt eller dømt for vold eller annen kriminalitet?
Vet du om voldsutøver har brutt besøksforbud eller lignende?
Hvis den utsatte har barn (som er med til krisesenteret eller ikke):
- Er det barn hos voldsutøver nå?
- Hva har barna opplevd (mot dem selv/mor/far)?
Har voldsutøver ansvar for kjæledyr/husdyr nå?
Opplever du at voldsutøver har psykiske problemer?
Vet du om voldsutøver har tilgang til våpen?
Er voldsutøver ruset under volden?
Er det flere i familien som støtter bruken av vold?

I noen tilfeller kan det dreie seg om æresrelatert vold. Dette gjelder særlig hvis det i kartleggingen kommer fram at

det er flere voldutøvere
volden støttes av flere i familien
volden skjer fordi familien oppdager at ei kvinne har kjæreste
volden skjer pga. den utsattes seksuelle orientering
personen har blitt utsatt for sterk negativ sosial kontroll, (trusler om/press til) ekteskap, trusler om utstøtelse fra familien, trusler om å bli sendt til utlandet mot sin vilje

Les mer om utfordringer i kartlegging av æresrelatert vold og temaer i kartlegging av æresrelatert vold .

3. Systematisk kartlegging av vold og trusler

For å få en viss oversikt over volden brukeren har opplevd, kan du be den utsatte om å fortelle om

den første voldsepisoden
den verste
den siste voldsepisoden

Etter dette kan du gjøre en mer systematisk kartlegging.

a) Om typer av vold

Spørsmålene nedenfor er ikke uttømmende.

Psykisk vold/trusler:

Opplever du å få negative karakteristikker av deg som person?
Opplever du latterliggjøring?
Blir du tvunget til å gjøre ting du ikke liker?
Prøver partner å isolere deg fra familien din? Venner? Skole/jobb?
Truet med fysisk vold?
Truet med kniv eller andre våpen?
Skremmende oppførsel?
Manipulering?
Trusler om
- at utøvere(-e) skal skade barn/seg selv/ta sitt eget liv?
- å bli utstøtt av familien?
- å miste oppholdstillatelse/bli kastet ut av Norge?
- å miste kontakt med/omsorgen for barn?
- vold mot kjæledyr?
- å legge ut privat informasjon eller private bilder på nett?
Tilpasser du deg utøver for å unngå konflikter/represalier?
Drapstrusler?

Fysisk vold:

Blitt kløpet, dyttet, holdt
Blitt fiket til/slått
Blitt sparket
Tatt kvelertak
Brukt kniv
Slått med gjenstander
Blåmerker eller andre skader etter vold
Skader som krevde legebehandling/ hindret i å søke lege

Materiell vold:

Har utøver ødelagt ting? Dine ting? Ting vedkommende visste har særlig verdi for deg?
Holdt tilbake/ ødelagt viktige eiendeler som pass, vitnemål, førerkort, fødselsattest el l

Seksuell vold:

Har du opplevd press/trusler eller tvang til seksuelle handlinger du ikke ønsket å gjøre?
Har du opplevd press/trusler for å få sex?
Har du opplevd tvang til sex/voldtekt?

Hvis den brukeren forteller om nylige seksuelle overgrep/ voldtekt, er det viktig å vurdere om brukeren skal henvises til overgrepsmottak for sporsikring.

Økonomisk vold:

Ikke disponere egne midler/ bankkonto (lønn, stønad)?
Kontroll over kodebrikke for bank
Hvis du ikke har egen lønn/midler: Får du tilstrekkelig med penger til det du trenger?
Er det tatt opp lån i ditt navn, som ikke var til deg?
Er du blitt tvunget til å ta opp lån i ditt navn/ være kausjonist?

Digital vold:

Har du opplevd:

kontroll av telefon, epost, bruk av sosiale medier
misbruk av kontoer på sosiale medier
publisering av private bilder/filmer
avlytting/overvåking av telefon (for eksempel gjennom tvillingkort), nettbrett, PC
sporing/overvåking gjennom digitale kommunikasjonsmidler/GPS-funksjoner
identitetstyveri
har andre kjennskap til dine passord?

Vold mot dyr:

Har utøver(-ne) skadet kjæledyr eller husdyr?
På hvilken måte?

b) Om alvorlighetsgrad av volden

For å få en god forståelse av alvorlighetsgraden i volden, er det nyttig å vite om hva som har skjedd, hvordan den utsatte opplevde det og hva det har ført til for den utsatte.

Når skjer volden? Hvor ofte?
Har volden ført til at du har tilpasset deg/endret ditt liv?
Har volden eskalert den siste tiden?
Hvor skjer volden (kun i private settinger, eller også med andre til stede)?
Hvilken voldsepisode opplevde du som den verste?
Hva frykter du i verste fall kan skje med deg?

c) Om varighet av volden

Når skjedde den første voldsepisoden?
Når skjedde det sist?

4. Økonomisk basis og gjeld

Har brukeren selvstendige økonomiske midler (lønn/stønad) eller økonomisk avhengig av voldsutøver?
Kontroll over egen økonomi/midler?
Egen bankkonto? Har andre tilgang til bankkonto/nettbank/kodebrikke?
Brukere med barn: til hvilken bankkonto går barnetrygden?
Har barn(a) egne bankkonti?
Gjeld/inkassokrav?
Kommer det kontoutskrifter hjem i posten?
Trenger brukeren hjelp fra NAV til:

økonomisk nødhjelp
økonomisk støtte/ etablering?
råd og veiledning knyttet til gjeld?
råd og veiledning om hjelp til kvalifisering/arbeid?

5. Helse

Helsemessige utfordringer/ kroniske sykdommer?
Medisiner/pågående behandling?
Behov for helsemessig oppfølging raskt?
Fastlege
- Er fastlegen kjent med at brukeren er utsatt for vold?
- Nødvendig å bytte fastlege? (f eks hvis utøver(e) har samme lege)
Hvordan opplever brukeren sin helsesituasjon når det gjelder søvn, appetitt, konsentrasjon, etc.? Endringer i det siste?
Reaksjoner på volden (du kan ta utgangspunkt i oversikten på dinutvei.no)
Bruk av alkohol eller andre rusmidler, nå eller tidligere
Kontakt med psykolog/spesialisthelsetjeneste
Endrer reaksjonene seg over tid?
Symptomer på dissosiasjon, psykose eller selvmordstanker

Det er nødvendig at krisesenteret har personopplysninger om den enkelte bruker

Personopplysninger: navn, adresse, telefonnummer, epostadresse, fødselsdato, sivilstatus
Har brukeren med seg barn? Hvem er barnets kontaktperson?
Er det barn igjen hos voldsutøver?
Nærmeste pårørende som brukeren har tillit til
Morsmål
Trenger brukeren tolk?
Oppholdsstatus i Norge

Tidligere opphold på krisesenter

Noen beboere har hatt opphold på samme eller andre krisesentre av ulike årsaker:

beboeren kan ha dratt tilbake til utøver
beboeren er i et nytt krenkende forhold
beboeren var ikke tilstrekkelig trygg på tidligere krisesenter
det kan være helt andre årsaker.

Det er viktig at du får oversikt over eventuelle tidligere opphold, årsaker til dette og brukerens erfaringer fra tidligere opphold. Dette er viktig informasjon for deg i den videre oppfølgingen av beboeren.

Oppholdsstatus i Norge

Det er svært viktig at du tidlig får oversikt over beboerens oppholdsstatus i Norge. Oppholdsstatus er avgjørende for hvilke rettigheter han eller hun har, både når det gjelder videre opphold i Norge og hjelp fra andre tjenester.

Hvorvidt den voldsutsatte har lovlig opphold i Norge, skal ikke inngå i vurderingene av om brukeren skal få plass på krisesenteret (krisesenterlovens forarbeider).

Behov for tilrettelegging

Tolk: Personer som søker hjelp på krisesenteret kan ha særlige behov for tilrettelegging. En stor del av krisesentrenes brukere har ikke norsk som morsmål. Hvis den utsatte ikke behersker norsk språk tilstrekkelig til å forklare sin situasjon og forstå nødvendig informasjon, er det nødvendig med tolk.

Personer som snakker dagligdags norsk, kan likevel ha behov for tolk i samtaler med sensitive og følelsesmessig vanskelige temaer. Å være i krise kan gjøre det vanskelig å uttrykke seg på andre språk enn morsmålet. Kommunen skal sørge for at brukerne får tilgang til kvalifisert tolk, når det er nødvendig for at de skal få et fullgodt krisesentertilbud (krisesenterloven § 3).

Tilrettelagte lokaler: Utsatte med funksjonsnedsettelser kan ha behov for døvetolk eller universelt utformede lokaler. Les mer om lokaler tilrettelagt for personer med funksjonsnedsettelser

Tilrettelegging for kjæledyr: Når det utøves vold i nære relasjoner, omfatter det i noen tilfeller også vold mot kjæledyr, tjenestedyr eller husdyr. Voldsutsatte kan finne det vanskelig å forlate kjæledyr. De er ofte sterkt knyttet til dyret, og kan frykte at det vil bli mishandlet. Les mer om tilrettelegging for kjæledyr

Personer som henvender seg til krisesenteret er stilt overfor ulike typer trusler og med forskjellig alvorlighetsgrad, i verste fall risiko for drap. For å kunne vurdere hvilke sikkerhetstiltak som er nødvendige for å forhindre ny vold, trenger du informasjon om vold og trusler.

Krisesenteret skal gi voldsutsatte beskyttelse og råd og veiledning knyttet til sikkerhet (krisesenterloven § 2). Som ansatt på krisesenteret skal du kartlegge brukerens trusselbilde (forskrift om fysisk sikkerhet i krisesentertilbudet § 4 a).

Kartleggingen av vold har flere formål. Du trenger imidlertid ikke en detaljert oversikt hva den utsatte har opplevd. Formålet er avgrenset til at:

du får nødvendig informasjon for å vurdere og gi råd om hvilke sikkerhetstiltak brukeren trenger
du får nødvendig informasjon til å gi råd om hvorvidt politiet bør involveres
den utsatte får anledning til å snakke om og bearbeide vanskelige erfaringer
du kan støtte den utsatte i at ingen skal oppleve krenkelser
du kan informere om typiske reaksjoner etter å ha vært utsatt for vold over tid

Kartleggingen bør omfatte:

hvilke typer for vold brukeren har vært utsatt for
alvorlighetsgrad
varighet
utøver

1. Innledende kartlegging

I den første kontakt med personer som henvender seg til krisesenteret, er det viktig at du får oversikt over situasjonen. Du kan for eksempel spørre:

Hva gjorde at du tar kontakt med krisesenteret akkurat nå?
Hva skjedde, helt konkret?
Hvem er du redd for?
Hvorfor er du redd?
Bor du sammen med noen eller alene?
Har du barn? Hvor er barna nå?
Har du dyr (kjæledyr/husdyr)?
Hva frykter du kan skje hvis du drar hjem nå?
Har du søkt hjelp på krisesenter tidligere?
Hva ønsker du at krisesenteret skal hjelpe deg med?

Hvis den som henvender seg forteller om voldserfaringer, kan du gjøre en overordnet kartlegging.

2. Overordnet kartlegging av vold og trusler

Med utgangspunkt i det den utsatte forteller, kan du følge opp med mer konkrete spørsmål om vold og trusler for å få bedre oversikt over situasjonen:

Hvem er voldsutøver? Er det en eller flere utøvere?
Vet vedkommende at du søker hjelp på krisesenteret?
Hva har skjedd?
Har volden eskalert den siste tiden?
Hvor skjer volden (kun i private settinger, eller også med andre til stede)?
Hva frykter du i verste fall kan skje med deg?
Har du vært rett for ditt eget liv?
Har politiet vært involvert før eller nå? Kjenner politiet til volden?
Vet du om voldsutøver(-ne) er tidligere anmeldt eller dømt for vold eller annen kriminalitet?
Vet du om voldsutøver har brutt besøksforbud eller lignende?
Hvis den utsatte har barn (som er med til krisesenteret eller ikke):
- Er det barn hos voldsutøver nå?
- Hva har barna opplevd (mot dem selv/mor/far)?
Har voldsutøver ansvar for kjæledyr/husdyr nå?
Opplever du at voldsutøver har psykiske problemer?
Vet du om voldsutøver har tilgang til våpen?
Er voldsutøver ruset under volden?
Er det flere i familien som støtter bruken av vold?

I noen tilfeller kan det dreie seg om æresrelatert vold. Dette gjelder særlig hvis det i kartleggingen kommer fram at

det er flere voldutøvere
volden støttes av flere i familien
volden skjer fordi familien oppdager at ei kvinne har kjæreste
volden skjer pga. den utsattes seksuelle orientering
personen har blitt utsatt for sterk negativ sosial kontroll, (trusler om/press til) ekteskap, trusler om utstøtelse fra familien, trusler om å bli sendt til utlandet mot sin vilje

Les mer om utfordringer i kartlegging av æresrelatert vold og temaer i kartlegging av æresrelatert vold .

3. Systematisk kartlegging av vold og trusler

For å få en viss oversikt over volden brukeren har opplevd, kan du be den utsatte om å fortelle om

den første voldsepisoden
den verste
den siste voldsepisoden

Etter dette kan du gjøre en mer systematisk kartlegging.

a) Om typer av vold

Spørsmålene nedenfor er ikke uttømmende.

Psykisk vold/trusler:

Opplever du å få negative karakteristikker av deg som person?
Opplever du latterliggjøring?
Blir du tvunget til å gjøre ting du ikke liker?
Prøver partner å isolere deg fra familien din? Venner? Skole/jobb?
Truet med fysisk vold?
Truet med kniv eller andre våpen?
Skremmende oppførsel?
Manipulering?
Trusler om
- at utøvere(-e) skal skade barn/seg selv/ta sitt eget liv?
- å bli utstøtt av familien?
- å miste oppholdstillatelse/bli kastet ut av Norge?
- å miste kontakt med/omsorgen for barn?
- vold mot kjæledyr?
- å legge ut privat informasjon eller private bilder på nett?
Tilpasser du deg utøver for å unngå konflikter/represalier?
Drapstrusler?

Fysisk vold:

Blitt kløpet, dyttet, holdt
Blitt fiket til/slått
Blitt sparket
Tatt kvelertak
Brukt kniv
Slått med gjenstander
Blåmerker eller andre skader etter vold
Skader som krevde legebehandling/ hindret i å søke lege

Materiell vold:

Har utøver ødelagt ting? Dine ting? Ting vedkommende visste har særlig verdi for deg?
Holdt tilbake/ ødelagt viktige eiendeler som pass, vitnemål, førerkort, fødselsattest el l

Seksuell vold:

Har du opplevd press/trusler eller tvang til seksuelle handlinger du ikke ønsket å gjøre?
Har du opplevd press/trusler for å få sex?
Har du opplevd tvang til sex/voldtekt?

Hvis den brukeren forteller om nylige seksuelle overgrep/ voldtekt, er det viktig å vurdere om brukeren skal henvises til overgrepsmottak for sporsikring.

Økonomisk vold:

Ikke disponere egne midler/ bankkonto (lønn, stønad)?
Kontroll over kodebrikke for bank
Hvis du ikke har egen lønn/midler: Får du tilstrekkelig med penger til det du trenger?
Er det tatt opp lån i ditt navn, som ikke var til deg?
Er du blitt tvunget til å ta opp lån i ditt navn/ være kausjonist?

Digital vold:

Har du opplevd:

kontroll av telefon, epost, bruk av sosiale medier
misbruk av kontoer på sosiale medier
publisering av private bilder/filmer
avlytting/overvåking av telefon (for eksempel gjennom tvillingkort), nettbrett, PC
sporing/overvåking gjennom digitale kommunikasjonsmidler/GPS-funksjoner
identitetstyveri
har andre kjennskap til dine passord?

Vold mot dyr:

Har utøver(-ne) skadet kjæledyr eller husdyr?
På hvilken måte?

b) Om alvorlighetsgrad av volden

For å få en god forståelse av alvorlighetsgraden i volden, er det nyttig å vite om hva som har skjedd, hvordan den utsatte opplevde det og hva det har ført til for den utsatte.

Når skjer volden? Hvor ofte?
Har volden ført til at du har tilpasset deg/endret ditt liv?
Har volden eskalert den siste tiden?
Hvor skjer volden (kun i private settinger, eller også med andre til stede)?
Hvilken voldsepisode opplevde du som den verste?
Hva frykter du i verste fall kan skje med deg?

c) Om varighet av volden

Når skjedde den første voldsepisoden?
Når skjedde det sist?

1. Innledende kartlegging

Hva gjorde at du tar kontakt med krisesenteret?
Har det skjedd noe spesielt akkurat nå, som gjorde at du tar kontakt? (rømt hjemmefra? kastet ut hjemme?)
Er du redd for noen? Hvem? Hva gjør at du er redd nå?
Hvem utøver press, trusler, kontroll, vold? En eller flere?
Støttes volden av flere i familien?
Bor du alene eller sammen med noen?
Kjenner du til planer i familien om utenlandsreiser?
Hva frykter du kan skje hvis du drar hjem nå? Hvem frykter du?
Har du søkt hjelp på krisesenter tidligere?
Vet andre i familien at du oppsøker krisesenteret?
Hva ønsker du at krisesenteret skal hjelpe deg med?

2. Systematisk kartlegging

Volden

Hvilke typer vold blir du utsatt for? (gi konkrete eksempler på fysisk, psykisk, seksuell og økonomisk, kontroll og isolasjon, digitale vold/ kontroll ved hjelp av digital kommunikasjon, se Temaer i kartlegging av vold).
I hvilke situasjoner skjer volden? Hvorfor skjer volden?
Når skjer volden? Hvor ofte?
Er du utsatt for sterk kontroll hjemme?
- Hva tenker familien din er et godt liv for deg?
- Er det strenge regler for hva du kan gjøre og ikke?
- Hva kan du bestemme selv?
  - Kan du bestemme hva du skal gjøre på fritiden?
  - Hvem du vil være sammen med?
  - Får du ha venner? Velge venner selv?
  - Hvilken utdanning du skal ta?
- Har du kontroll over egen telefon og PC?
- Kontroll over egen økonomi?
- Får du gå ute uten følge av andre?
- Er det noen som følger med på hva du gjør på skolen?
- Får du lov til å ha kjæreste?
- Tilpasser du deg familien din for å unngå konflikter og vold?
- Hva skjer hvis du ikke følger reglene i familien? (represalier/straff?)
- Har kontrollen blitt strengere i det siste?
Er det planlagt at du skal gifte deg? Frykter du at du skal bli presset eller tvunget til å gifte deg? Hvis ja:
- Når? Hvor? Hvem? (familie?)
- Har du sagt fra om at du ikke vil gifte deg?
Er det laget avtale om ekteskap?
- Er du forlovet?
- Hvem har bestemt at du skal gifte deg?
- Er du religiøst gift?
Hvis personen er gift:
- Har du blitt presset eller tvunget til å gifte deg? Hvis ja:
  - Når? – Hvor? – Med hvem (slekt?)
  - Hvor bor han/hun du er gift med?
  - Hvem bestemte at du skulle gifte deg?
  - Ga du uttrykk for at du ikke ville gifte deg?
- Får du lov til å skille deg?
- Er ekteskapet registrert i Norge eller utlandet?
- Har han/hun du er gift med søkt om familieinnvandring til Norge?
Hva kan skje hvis du bryter reglene i familien?
- Truet med å bli utstøtt av familien?
- Isolert hjemme?
- Bli tatt med til utlandet mot din vilje?
- Bli gift mot din vilje?
Hva tenker du er det mest alvorlige som har skjedd?
Har du vært redd for ditt eget liv?

Utøvere

Hvem støtter at det utøves press, trusler, kontroll, vold? (spør konkret om ulike familiemedlemmers rolle)
Hvor bor voldsutøverne?
Er det noen i familien som ikke støtter volden? Hva slags forhold har du til dem (evt. støttepersoner/ressurspersoner?)

Oppvekst/tidligere vold

Har du vært utsatt for vold i oppveksten? Spør konkret om ulike typer (psykisk vold, fysisk vold, streng negativ sosial kontroll, trusler, press tvang til tvangsekteskap, etc.)
Hva var årsaken til at volden skjedde? Når skjedde det? Hvor ofte?
Hvem utførte /trusler/kontroll/vold?
Har du tidligere oppholdt deg i utlandet mot din vilje?
Har noen tidligere utøvd vold mot andre i familien?
Er det noen i familien din som er tvangsgiftet? Tatt med til utlandet mot sin vilje?
Er det andre i familiemedlemmer som har hatt konflikter med/har brutt kontakten med familien (og for eksempel søkt hjelp på krisesenter)?

Familie/slekt

Migrasjonshistorikk:
- Hvor vokste foreldrene dine opp?
- Botid i Norge
Familiesituasjon:
- Hvem består familien av?
- Andre slektninger som bor i Norge? Andre land?
- Slekt i opprinnelseslandet? Hvem? Har familien hyppig kontakt?
- Hvem bestemmer over hvem i familien i Norge og i utlandet?
- Hvilken posisjon har familien i miljøet? Har familien stort nettverk?
Har du søsken som bor hjemme (kjønn, alder)?
- Hvordan er situasjonen for dem?
- Risiko for å bli tatt med til utlandet?
Er familien din opptatt av ære?
- Blir jentene og guttene i familien behandlet forskjellig?
- Hvem kjenner til konflikten med familien?
- Kjent for familiens nettverk/miljø?
- Kjent for storfamilie i opprinnelsesland?
- Blir noen i familien din utsatt for press eller trusler fra andre slektninger og/eller miljø på grunn av det som har skjedd?
Har du kontakt med noen i familien nå?
Ønsker du kontakt med noen i familien? Nå eller på sikt?

Oppholdsstatus (hvor?)

Oppholdstillatelse i Norge?
Statsborgerskap

Utenlandsreiser

Er det planer om at du eller familien din skal reise til utlandet?
Frykter du at du vil bli tatt med til utlandet mot din vilje? Hvis ja:
- Hvor?
- Når?
Hva frykter du kan skje med deg i utlandet? (ny vold? bli giftet bort? holdt tilbake? bli fratatt pass/penger, etc.)

Nettverk

Har du kjæreste? Hvis ja:
- Hvem? Bakgrunn?
- Vet noen i familien om dette? Aksepterer familien kjæresten?
- Går det rykter om at du har kjæreste?
- Er han/hun en støtte for deg? Konflikter? Hvor lenge har forholdet vart? Fremtidsplan? Kjenner han/hun situasjonen din hjemme?
Har du noen gode venner du stoler på?
- Kjenner de familien din?
- Kjenner de situasjonen din hjemme?
Er det noe i familien som støtter deg?
Andre ressurspersoner?

Seksuell orientering

Innled gjerne om at utfordringer knyttet til seksuell orientering kan føre til konflikter i forholdet til familien, og at det er lov å elske den man vil.

Tror eller vet du at du er homofil/ lesbisk/ bifil eller har en annen seksuell orientering?
I tilfelle, vet familien din om dette?
Hvis ikke, hva frykter du kan skje hvis de får vite det?

Kontakt med hjelpeapparatet

Kontakt med hjelpeapparatet nå? (evt. kontaktpersoner)
Vet du om politiet, barneverntjenesten, helsetjenester eller andre r har vært involvert tidligere?

En stor del av senterets beboere står utenfor arbeidslivet og er økonomisk avhengige av partner, familie eller av offentlige ytelser. En del har vært utsatt for økonomisk vold, som manglende kontroll over egen økonomi eller at det er tatt opp lån i den utsattes navn, med eller uten den utsattes samtykke.

Det er viktig at du får oversikt om den utsatte har tilgang til midler til mat og andre livsnødvendigheter framover eller trenger å ta kontakt med NAV. Det er også viktig å spørre om han eller hun har gjeldsforpliktelser, blant annet for å stoppet eventuelle pågående gjelds- og inkassokrav.

Brukeren kan ha helsemessige utfordringer som det er viktig å få oversikt over i kartleggingen. Noen har kroniske sykdommer som krever medisiner og/eller oppfølging av eventuell annen behandling.

Fastlege

Fastlegen har ansvar for oppfølging av brukerens helse. Anbefal gjerne å gjennomføre en generell helsesjekk etter ankomst til krisesenteret. Fastlegen kjenner kanskje ikke til at vedkommende er voldsutsatt og befinner seg på krisesenter.

For beboere som er i jobb eller på skole, kan det være nødvendig med en sykemelding og/eller tilrettelegging på arbeid.

Beboere som ikke har fastlege, eller som på grunn av sikkerhet eller andre hensyn trenger å bytte fastlege, kan søke om dette på helsenorge.no

Reaksjoner på vold

Å være utsatt for vold over tid kan ha negative konsekvenser for både psykisk og fysisk helse. Å kartlegge typiske reaksjoner kan hjelpe den utsatte til å gjenkjenne og forstå sine egne reaksjoner, noe som kan ha en avdramatiserende og bearbeidende effekt. Dere kan i fellesskap se på informasjonen om typiske reaksjoner på din utvei.no Oversikt over typiske reaksjoner finner du på dinutvei.no her.

Brukere gir uttrykk for at de ønsker å snakke mer om hvilke negative konsekvenser volden har for dem, som for eksempel nedbrutt selvbilde og selvtillit. Følelsesmessige reaksjoner på volden bør derfor være et sentralt tema i samtalene.

Symptomer på dissosiasjon, psykose og selvmordstanker

Enkelte beboere kan i perioder vise symptomer på dissosiasjon eller psykose. I slike tilfeller bør du kontakte legevakten eller ambulant team ved DPS for å vurdere om det er behov for innleggelse.

Å være utsatt for vold over tid kan føre til selvmordstanker. Derfor er det viktig at du kan gjenkjenne symptomer på selvmordstanker og at dere kan snakke sammen om temaet. Hvis du er bekymret beboeren, kan du kontakte legevakten eller ambulant team ved DPS for å få en vurdering av fagfolk.

Helsedirektoratet har utviklet en veiviser for hva du kan gjøre i møte med personer som skader seg selv og/eller har selvmordsatferd der helsetjenester ikke allerde er involvert. Veiviseren finner du her.

Vivat omfatter ulike kurs i hvordan man kan lære å bli mer oppmerksom, fange opp faresignaler og yte førstehjelp til mennesker i selvmordsfare. Målgruppa er ansatte som møter selvmordsnære mennesker i sitt arbeid, uavhengig av profesjon og faglig bakgrunn. Her finner du også informasjon om hvor det arrangeres kurs. Lenke til vivat sine sider finner du her.

Følg med over tid

For de fleste vil reaksjonene bedre seg med tiden. Det kan ha stor betydning at du trekker fram dine erfaringer som ansatt: at reaksjoner pleier å dempe seg ettersom tiden går. Du kan tematisere dette i gjentatte samtaler, hvor dere kan gjøre opp status. Å se positive endringer kan understøtte håpet om bedring over tid. Hvis plagene vedvarer og ikke ser ut til å dempe seg, bør du anbefale den utsatte å søke profesjonell hjelp. Fastlegen kan henvise han eller henne til psykolog.

Å være utsatt for vold/ overgrep over tid kan påvirke den utsattes evne til å gi omsorg til barna sine. Å være i akutt krise, slik mange er i den første tiden på senteret, kan gjøre det spesielt vanskelig å ivareta omsorgen for barn og å være oppmerksom på barns behov og hvilke utfordringer de er stilt overfor. Det kan være den akutte situasjonen som gjør dette vanskelig, eller mer varige utfordringer.

Har familien kontakt med barnevernstjenesten?

I mange tilfeller har beboere med barn kontakt med barnevernet allerede før oppholdet. Du bør derfor så snart som mulig etter ankomst få oversikt over om barnevernstjenesten allerede er involvert og kontaktperson. Du kan ikke gå ut fra at barnevernet kjenner til at det forekommer vold og at barna befinner seg på senteret. Vurder, sammen med kontaktperson for barnet, om du skal anbefale forelder å samarbeide med barnevernstjenesten og om opplysningsplikten utløses.

Samarbeid med barnets kontaktperson/primærkontakt ved senteret. Det er ikke sikkert at foreldre og barn har samme erfaringer og samme oppfatning av situasjonen.

Samspill forelder og barn

Foreldreveiledningsprogrammet ICDP består av åtte temaer for godt samspill mellom foreldre og barn. Du kan benytte disse i kartleggingen av samspillet mellom mor/far og barn. Kartleggingen bør ikke skje i den første akutte fasen, men når forholdene er mer stabilisert og normalisert

Det er utviklet en egen variant av foreldreveiledning/ICDP som er særlig tilpasset foreldre på krisesenter. Her vektlegges særlig temaer som:

Hva gjør det med barn å erfare vold i familien?
Hva gjør det med meg som forelder å være utsatt for vold?
Hva gjør volden med relasjonen mellom foreldre og barn?

Representanter fra en rekke sentre har deltatt i opplæring for å drive veiledningsgrupper. I slike grupper får foreldre mulighet til å sette volden barna har erfart på dagsorden, sammen med andre foreldre i samme situasjon. Å snakke om dette i trygge omgivelser kan gi støtte og følelsen av å ikke være alene. Det kan også hjelpe foreldrene til å starte en dialog med barnet om barnets egne erfaringer med volden.

Innhold i programmet

Programmet tar opp enkle hverdagslige temaer som blir påvirket av volden hjemme slik at det kan være vanskelig for den utsatte forelder. Eksempler kan være:

Å vise at man er glad i barnet
Å være sensitiv for barnets opplevelser
En åpen dialog mellom foreldre og barn, også om volden
Å gi barnet ros
Foreldrerollen, autoritet overfor barna
Skyldfølelse som forelder fordi man ikke har klart å beskytte barnet
Å sette grenser på en positiv måte

Positive erfaringer med ICDP-grupper på krisesenter

Erfaringer tyder på at det kan være hensiktsmessig med tilbud om foreldreveiledningsgrupper for beboere på krisesenter. Når voldsutsatte foreldre bor sammen over tid, opplever de fellesskap i erfaringer og kan støtte hverandre. De er kjent med hverandres historier og kan oppleve trygghet og tillit til hverandre. Erfaringene viser at deltakerne oppnår:

Økt bevissthet om hvordan vold påvirker barn og relasjonen mellom foreldre og barn
Økt bevissthet om barns behov og reaksjoner
Økt tillit i rollen som foreldre
Redusert skyldfølelse
Økt bevissthet om samspillet mellom forelder og barn
Forberedelser til reetablering og foreldreskap etter oppholdet

Utfordringer ved bruk av foreldreveiledning/ICDP for foreldre på krisesenter

Erfaringene peker på flere utfordringer ved gjennomføring av foreldreveiledningsgrupper for beboere på krisesenter. Det gjelder blant annet:

Vanskelig livsfase: i starten av oppholdet er brukerne ofte i akutt krise og i en vanskelig situasjon. Brukeren kan ha sterke reaksjoner på volden de har vært utsatt for og kan oppleve stor usikkerhet med tanke på fremtiden. Dette gjør det krevende å motivert og konsentrert til å jobbe med temaene som tas opp i gruppa.
Manglende hverdagsrutiner: Hverdagen for både voksne og barn kan være kaotisk. Trusselsituasjonen er kanskje ikke avklart, barn er ikke kommet i gang med barnehage/skole, det er mange avtaler med ansatte på krisesenter og representanter fra andre tjenester. Det kan gjøre det vanskelig å finne tid for møter som passer for alle, innenfor gruppeledernes arbeidstid.
Krisesenteret oppleves som et kunstig hjem: Det kan være mange beboere som må dele kjøkken, oppholdsrom og bad, noe som kan være en belastning i seg selv. Det gir få muligheter for privatliv. Beboere med barn kan oppleve at de observeres av andre beboere og/eller ansatte i hvordan de utøver sitt foreldreskap.

Hvordan kan ansatte få opplæring i ICDP?

Det avholdes regelmessig opplæring i å drive foreldreveiledningsgrupper/ICDP, også spesielt tilrettelagt for ansatte på krisesenter. Se oversikt over planlagt opplæring i ICDP.

Foreldreveiledning/ICDP i kommunene

Brukere av krisesenter kan også anbefales å melde seg på ordinære foreldreveiledningsgrupper lokalt i sine kommuner. Se oversikt over kommuner (med kontaktpersoner) hvor det er tilbud om ICDP.

Informasjon om hvordan du kan jobbe med å styrke foreldre som omsorgsgivere

Tidlig i oppholdet er det viktig at du får oversikt over om beboeren trenger ny bolig. Det kan ta tid å få på plass ny bolig. Utfordringer knyttet til å finne ny bolig, fører i mange tilfeller til lengre opphold på krisesenter enn nødvendig. Arbeid for å finne ny bolig bør derfor starte så tidlig som mulig etter ankomst.

Vurder først om det er trygt å flytte tilbake til tidligere bolig uten voldsutøver. Fordelene ved en slik løsning, er å fortsatt kunne bo i lokalmiljøet. Eventuelle barn kan fortsette på samme skole og fritidsaktiviteter og ha kontakt med sine venner. Å flytte tilbake til tidligere bolig forutsetter det at det er trygt at utøver kjenner til hvor brukeren bor, eventuelt med besøksforbud i eget hjem, kontaktforbud eller omvendt voldsalarm

Les mer om arbeid med sikkerhet i denne veilederen.

Ensomhet kan være en stor utfordring for brukerne. Senteret bør forberede tilværelsen etter oppholdet og ha oversikt over hvilke aktivitetstilbud som finnes i nærmiljøet og der beboerne bor. Få oversikt over hvilke støttepersoner brukeren har å spille på og som det kan være trygt å ha kontakt med, og informer om aktuelle nettverkstiltak i nærmiljøet som brukere, og eventuelle barn kan delta på.

Kartlegg om den voldsutsatte har behov for juridisk veiledning. Voldsutsatte har i en rekke tilfeller rett til juridisk veiledning/bistandsadvokat.

Les mer om rett til bistandsadvokat (Din utvei) her

Brukeren kan ha behov for juridisk veiledning knyttet til ulike problemstillinger:

anmeldelse av volden/straffesak
voldsoffererstatning
utlendingsrett (oppholdstillatelse)
barnevernrett
familierett (skilsmisse, annullering av ekteskap inngått under tvang, samvær med og omsorg for barn)

Senteret bør ha liste med kontaktinformasjon til advokater med spesialkompetanse og erfaring innenfor disse rettsområdene, som du kan bistå brukerne i å opprette kontakt med.

Hvis kartleggingen avdekker forhold som kan gi grunnlag for tiltak fra barnevernstjenesten, inntrer opplysningsplikten

Hvis du får informasjon som omfattes av avvergeplikten, har du plikt å søke å avverge at det skjer.

Som ansatt på krisesenter har du i utgangspunktet taushetsplikt om hvem som befinner seg på senteret og om deres forhold (krisesenterloven § 5).

Ansatte ved krisesentrene har samtidig en lovpålagt opplysningsplikt til barneverntjenesten (krisesenterloven § 6). Opplysningsplikten gjelder:

å gi opplysninger til barneverntjenesten på eget initiativ (meldeplikt)
å gi informasjon ved forespørsel fra barneverntjenesten
uavhengig av om barnet eller familien allerede er i kontakt med barneverntjenesten
uavhengig av forelders samtykke
uten hensyn til taushetsplikten

Når inntrer opplysningsplikten?

Opplysningsplikten etter krisesenterloven § 6 og barnevernloven § 13-2 inntrer når du har grunn til å tro at:

barnet blir mishandlet i hjemmet
det foreligger andre former for alvorlig omsorgssvikt
barnet har vist vedvarende alvorlige atferdsvansker
det er fare for at barnet kan bli utsatt for menneskehandel
barn blir tatt med tilbake til voldsutøver, og det er risiko for ny vold mot barnet eller mellom de voksne

Opplysningsplikten inntrer når det er grunn til å tro at disse forholdene foreligger. Omsorgssvikt handler om at barnets omsorgspersoner mangler kunnskap, krefter eller vilje til å dekke barnets grunnleggende behov. Dette kan handle om fysiske, emosjonelle, psykiske eller medisinske behov, eller at barnet blir utsatt for opplevelser av uro, smerte, frykt eller skam. Dette kan svekke barnets helse og utvikling. Det kreves ikke faktisk viten om at det foreligger en alvorlig situasjon for barnet, men det må være mer enn en vag mistanke. Plikten gjelder også i situasjoner hvor barneverntjenesten allerede har kontakt med familien.

Midlertidige eller permanente utfordringer med omsorg?

Det kan være vanskelig som forelder å yte god omsorg for barn når man har blitt utsatt for vold over tid og befinner seg i en krisesituasjon, slik den første tiden under oppholdet på krisesenter ofte er. Foreldre kan oppleve det krevende at ansatte ved krisesenteret eller i barneverntjenesten foretar vurderinger av deres omsorgsevne i denne situasjonen. Barneverntjenesten kan imidlertid bidra med støttende og kompenserende tiltak, også i en tidlig fase av oppholdet på krisesenter.

For mange foreldre er utfordringene knyttet til å gi god omsorg avgrenset til akuttfasen. For noen dreier det seg om mer permanente problemer, hvor det er nødvendig med støtte fra barneverntjenesten kanskje over lengre tid.

Informasjon til forelder og barn

Opplysningsplikten gjør at du ikke kan velge om du skal gi opplysninger eller ikke. Hvis du vurderer at du plikter å sende en bekymringsmelding til barneverntjenesten, kan du snakke med forelder om hvorfor du tenker det er nødvendig. Det er viktig at brukeren får mulighet til å beskrive sin opplevelse av situasjonen.

Barn kan frykte å bli tatt ut av familien og bort fra sine foreldre. Det er derfor viktig at du også snakker med barnet om din bekymring. Dette må tilpasses til barnets alder og modenhet.

I samtalene med forelder bør du ta opp konkret hva som gir grunn til bekymring, og forklare at krisesenteret vil kontakte barneverntjenesten. Foreldre som opplever at barnevernets undersøkelse fører til omsorgsovertakelse, vil ofte ha et stort behov for hjelp og støtte.

Drøft med fagpersoner eller barneverntjenesten ved usikkerhet

Hvis du er i tvil om situasjoner er så alvorlig at opplysningsplikten inntreffer, kan det være nyttig å legge frem saken anonymt og diskutere med andre fagpersoner eller barneverntjenesten. I en del kommuner er det konsultasjonsteam som kan bistå i slike vurderinger.

Hvem skal melde?

Det er en fordel om ansatte som jobber med barn på krisesenteret også har ansvar for å utarbeide bekymringsmeldinger. Andre ansatte kan imidlertid ha nyttig informasjon når det gjelder selve innholdet i meldingen. Bekymringsmeldingen sendes barneverntjenesten i den kommunen barnet for tiden bor.

Du har et selvstendig ansvar

Opplysningsplikten er personlig og er pålagt den enkelte ansatte på krisesenteret. Det kan være hensiktsmessig å ha rutiner som sier at det er nærmeste leder eller andre som skal formidle bekymringen til barneverntjenesten. Den enkelte ansatte fritas likevel ikke for ansvaret ved å melde fra om sin bekymring internt til egen ledelse. Du har en personlig og selvstendig plikt til å melde fra til barneverntjenesten.

Hvordan kan jeg melde fra til barnevernstjenesten?

Veiledning for hvordan du kan gi opplysninger til barnevernet i kapittel 4.

Tilbakemelding fra barnevernstjenesten

Barnevernstjenesten har taushetsplikt overfor den som melder bekymring for et barn. Det skal likevel innen tre uker gis tilbakemelding om at meldingen er mottatt. Når meldingen kommer fra offentlig myndighet med opplysningsplikt, skal det opplyses om hvorvidt det er åpnet undersøkelsessak.

Hvis barnevernstjenesten oppretter en undersøkelse, skal den offentlige instansen få en ny tilbakemelding når undersøkelsen er avsluttet. Meldingen skal opplyse om saken er henlagt eller om barnevernet følger opp saken videre.

Barnevernstjenesten skal i utgangspunktet ikke opplyses om hvilken type tiltak som er satt inn. Hvis barnevernstjenesten vurderer det som viktig at krisesenteret har kjennskap til tiltaket, av hensyn til helhetlig oppfølging av barnet og familien, kan det likevel opplyses om tiltaket.

Kartleggingen har ikke noe formål i seg selv, men skal gi deg som ansatt den informasjonen du trenger for å gi en systematisk oppfølging. Informasjonen du får danner grunnlag for en plan for oppholdet. Helt fra du starter den systematiske kartleggingen, er det viktig at du og brukeren i fellesskap starter opp med å utarbeide en plan for oppholdet.

Formålet med dette er å få fram tilstrekkelig informasjon for å vurdere:

hvilken oppfølging den utsatte trenger
hvilke sikkerhetstiltak som kan være nødvendige

Vurdere om den utsatte trenger beskyttelse

Les mer om arbeid med sikkerhe i kapittel 3.

Bevisstgjøre om å ivareta egen sikkerhet

Gi kunnskap om hvordan vold kan arte seg

"Da jeg reiste tilbake, hadde jeg lært hva det er å bli manipulert. Da kjente jeg det igjen og kunne ta kontrollen selv".

Gi kunnskap om typiske reaksjoner

Gi støtte

Bearbeide vanskelige opplevelser

Å kartlegge vold og trusler gir den utsatte mulighet til å dele vanskelige erfaringer med deg, noe som samtidig også kan ha en bearbeidende effekt.

Les mer om bearbeidende samtaler i kapittel 3.

Det kan være vanskelig å få god oversikt over vold og trusler brukeren har opplevd. Flere forhold bidrar til dette, forhold du bør være oppmerksom på i samtalene.

Akutt krise

Hva er vold?

"Det viktigste de gjorde for meg var vel egentlig at jeg begynte å innse hvilket liv jeg hadde levd. Det tok lang tid før jeg ville innrømme at det hadde vært noe som kalles vold fra hennes side."

Den utsatte kan ha en diffus opplevelse av å bli behandlet dårlig, og det kan i noen tilfeller være snakk om handlinger som viser seg å være alvorlig vold med høy risiko for nye krenkelser.

Normalisering av vold

"Jeg hadde en klump i magen. Jeg hadde det bra, men jeg fikk ikke gå ut, ikke engang møte venninner. Jeg var på jobb, handla mat og var hjemme. Det var det jeg gjorde i syv år nesten. Man blir vant til det, jeg så det ikke".

"Man orker ikke helt å ta inn over seg at det er så ille, at ungene har det sånn. For hvis det er det, da må jeg gjøre noe med situasjonen, og det er det ikke sikkert at jeg orker."

Bagatellisering av vold

"Uansett hva man får høre, så tanker man: Nei, jeg har det jo ikke så ille".

Ikke motivert til å søke hjelp

Skam/tabu i samfunnet

Kan utløse sterke følelser

Ulike måter å vise frykt på

Redd for å ikke bli trodd

"Jeg tror de hører mer på han fordi han er flinkere til å snakke. Det er lett for han å lure meg, fordi han kan mer".

Redd for å bli mistenkt for å være utøver (reversering)

"Jeg har prøvd å rømme fra han før. Da kom hele etaten og sa: Hva er det du holder på med? Du har jo den snille mannen! Da var det jeg som var gal, jeg som var sjuk".

Krevende for deg som ansatt

Etabler tillit

Avgrens kartleggingen etter formålet

det du trenger å vite for å vurdere hvilken oppfølging brukeren trenger
det du trenger å vite for å vurdere hvordan brukeren kan være mest mulig trygg
det du trenger å vite for å vurdere om politiet skal involveres
det brukeren selv ønsker å snakke om

Foreta en systematisk kartlegging

Her finner du temaer i kartlegging av vold og trusler:

Vis at du tør å snakke om vold

"De vet med en gang hva du har slitt med. De kan forklare deg på en veldig forståelsesfull måte hva du har opplevd, at du er flink som har klart det og at du er flink som er kommet her. (...) De skjønner at en mann kan utnytte deg seksuelt, de har hørt det før. At en pappa kan slå sine barn, de har hørt det før."

Vis at du har kunnskap om vold

Spør om psykisk vold

Spør om digital vold

Spør om vold mot dyr

Kartlegg gjennom gjentatte samtaler – dynamisk trusselbilde

Kartlegging av æresrelatert vold og menneskehandel

Æesrelatert vold kan innebære en særlig sikkerhetsrisiko. Det er derfor viktig å fange opp dette i kartleggingen, slik at oppfølging og sikkerhetstiltak kan tilpasses den enkelte.

Særlige kjennetegn ved æresrelatert vold er:

at formålet med volden er å unngå at familien mister ære eller å gjenopprette tapt ære
som oftest flere utøvere i (stor-)familien
at flere i familien som støtter voldsutøvelsen (ikke nødvendigvis alle)

Tvangsekteskap gjelder situasjoner der minst én av partene:

ikke har reell mulighet til å forbli ugift uten å bli utsatt for represalier
ikke har en reell mulighet til å velge en annen partner uten å bli utsatt for represalier
har samtykket til ekteskap etter sterkt press, trusler eller annen psykisk eller fysisk vold

Det kan være vanskelig å få god oversikt over vold og trusler brukeren har opplevd. Flere forhold bidrar til dette, forhold du bør være oppmerksom på i samtalene.

Akutt krise

Hva er vold?

"Det viktigste de gjorde for meg var vel egentlig at jeg begynte å innse hvilket liv jeg hadde levd. Det tok lang tid før jeg ville innrømme at det hadde vært noe som kalles vold fra hennes side."

Den utsatte kan ha en diffus opplevelse av å bli behandlet dårlig, og det kan i noen tilfeller være snakk om handlinger som viser seg å være alvorlig vold med høy risiko for nye krenkelser.

Normalisering av vold

"Jeg hadde en klump i magen. Jeg hadde det bra, men jeg fikk ikke gå ut, ikke engang møte venninner. Jeg var på jobb, handla mat og var hjemme. Det var det jeg gjorde i syv år nesten. Man blir vant til det, jeg så det ikke".

"Man orker ikke helt å ta inn over seg at det er så ille, at ungene har det sånn. For hvis det er det, da må jeg gjøre noe med situasjonen, og det er det ikke sikkert at jeg orker."

Bagatellisering av vold

"Uansett hva man får høre, så tanker man: Nei, jeg har det jo ikke så ille".

Ikke motivert til å søke hjelp

Skam/tabu i samfunnet

Kan utløse sterke følelser

Ulike måter å vise frykt på

Redd for å ikke bli trodd

"Jeg tror de hører mer på han fordi han er flinkere til å snakke. Det er lett for han å lure meg, fordi han kan mer".

Redd for å bli mistenkt for å være utøver (reversering)

"Jeg har prøvd å rømme fra han før. Da kom hele etaten og sa: Hva er det du holder på med? Du har jo den snille mannen! Da var det jeg som var gal, jeg som var sjuk".

Krevende for deg som ansatt

Tenker ikke på det som vold

Særlig risiko

Risiko knyttet til å søke hjelp

Hvem utsettes?

Risiko for æresrelatert vold vil være knyttet til hva som vurderes som alvorlige normbrudd i familien.

Personer og situasjoner med særlig risiko kan for eksempel være:

personer som er kommet til Norge for å leve med ektefelle bosatt og som opplever vold og mishandling fra ektefelle, evt. svigerfamilie og/eller egen familie, og i særlig grad hvis de vil skilles
unge som familien mener er «blitt for norske»
personer (særlig jenter/kvinner) som har kjærester før ekteskap
personer (særlig jenter/kvinner) som har seksuell omgang før/utenfor ekteskapet
personer som motsetter seg familiens planer for ekteskap
personer som familien ønsker giftet med en slektning i foreldrenes hjemland, for å skaffe vedkommende oppholdstillatelse i Norge
gutter/menn involvert i kriminalitet og/eller alvorlig rusmisbruk
personer med en annen seksuell orientering enn heteroseksualitet (LHBTi+)
personer som ønsker å skille seg/er skilt

Har den utsatte kjæreste?

En kjæreste kan være en viktig støtte for den unge, ofte i en vanskelig situasjon. I enkelte tilfeller kan imidlertid kjæresten også utøve kontroll og vold mot den utsatte.

Hvem er utøvere?

Hvem støtter den utsatte?

Transnasjonal dimensjon

Æresrelatert vold har ofte en transnasjonal dimensjon. Trusselutøvere og beslutningstakere i familien kan bo eller oppholde seg i Norge, i familiens opprinnelsesland eller andre deler av verden.

Få oversikt over oppholdsstatus

Les mer om oppholdsstatus i Norge.

Hvorvidt den voldsutsatte har lovlig opphold i Norge, skal ikke inngå i vurderingene av om den utsatte skal få plass på krisesenteret (krisesenterlovens forarbeider).

Fraråd utenlandsreiser

Norsk lov og norske myndigheter har begrenset virkeområde
Sikkerhetssituasjonen i det aktuelle landet (Det er ofte områder hvor Utenriksdepartementet har utstedt reiseråd som tilsier at norske borgere ikke bør reise dit. Sikkerhetssituasjonen medfører også begrenset diplomatisk tilstedeværelse.)
Hvis den utsatte har dobbelt statsborgerskap, kan lokale myndigheter betrakte vedkommende kun som borgere av det aktuelle landet
I saker som angår barn, er det foreldrene som bestemmer hvor barnet skal bo
Utsatte i utlandet kan ikke forvente å få hjelp av et hjelpeapparat tilsvarende det norske
Manglende oppholdsgrunnlag i Norge, hvis permanent oppholdstillatelse ikke lenger er gyldig fordi de har oppholdt seg for lenge i utlandet, eller deres midlertidige tillatelse er utløpt og de har ikke fornyet denne eller fyller ikke vilkårene for en ny tillatelse

Hvis noen planlegger å reise ut av Norge, bør du på denne bakgrunnen fraråde dette. Det er viktig at du informerer om

risikoen for å bli etterlatt i utlandet mot sin vilje
risiko for ny vold i utlandet
hvilke begrensninger det er for å få hjelp fra lokale eller norske myndigheter
mulighetene for hjelp i Norge

Ønsker du veiledning?

Du finner mer informasjon om kompetanseteamets arbeid og kontaktinformasjon her.

Utsatte som oppholder seg i utlandet

Nasjonalt bo- og støttetilbud

Taushetsplikt, opplysningsplikt, avvergeplikt og varsleplikt

Som ansatt på krisesenter har du i utgangspunktet taushetsplikt om hvem som befinner seg på senteret og om deres forhold (krisesenterloven § 5).

Hvis kartleggingen avdekker forhold som kan gi grunnlag for tiltak fra barnevernet, inntrer opplysningsplikten til barneverntjenesten (krisesenterloven § 6 og barnevernloven § 13-2).

Hvis du får kunnskap om alvorlige straffbare forhold som skal skje, kan det som omfattes av avvergeplikten (straffeloven § 196). I slike tilfeller har du plikt å søke å avverge at det skjer.

Noen beboere er utsatt for menneskehandel og kan ha særlige behov for oppfølging og beskyttelse. Les mer om menneskehandel her.

Taushetsplikt, opplysningsplikt, avvergeplikt og varsleplikt

Som ansatt på krisesenter har du i utgangspunktet taushetsplikt om hvem som befinner seg på senteret og om deres forhold (krisesenterloven § 5).

Hvis kartleggingen avdekker forhold som kan gi grunnlag for tiltak fra barnevernet, inntrer opplysningsplikten til barneverntjenesten (krisesenterloven § 6).

Hvis du får kunnskap om alvorlige straffbare forhold som skal skje, kan det som omfattes av avvergeplikten (straffeloven § 196).. I slike tilfeller har du plikt å søke å avverge at det skjer.

Æesrelatert vold kan innebære en særlig sikkerhetsrisiko. Det er derfor viktig å fange opp dette i kartleggingen, slik at oppfølging og sikkerhetstiltak kan tilpasses den enkelte.

Særlige kjennetegn ved æresrelatert vold er:

at formålet med volden er å unngå at familien mister ære eller å gjenopprette tapt ære
som oftest flere utøvere i (stor-)familien
at flere i familien som støtter voldsutøvelsen (ikke nødvendigvis alle)

Tvangsekteskap gjelder situasjoner der minst én av partene:

ikke har reell mulighet til å forbli ugift uten å bli utsatt for represalier
ikke har en reell mulighet til å velge en annen partner uten å bli utsatt for represalier
har samtykket til ekteskap etter sterkt press, trusler eller annen psykisk eller fysisk vold

Det kan være vanskelig å få god oversikt over vold og trusler brukeren har opplevd. Flere forhold bidrar til dette, forhold du bør være oppmerksom på i samtalene.

Akutt krise

Hva er vold?

"Det viktigste de gjorde for meg var vel egentlig at jeg begynte å innse hvilket liv jeg hadde levd. Det tok lang tid før jeg ville innrømme at det hadde vært noe som kalles vold fra hennes side."

Den utsatte kan ha en diffus opplevelse av å bli behandlet dårlig, og det kan i noen tilfeller være snakk om handlinger som viser seg å være alvorlig vold med høy risiko for nye krenkelser.

Normalisering av vold

"Jeg hadde en klump i magen. Jeg hadde det bra, men jeg fikk ikke gå ut, ikke engang møte venninner. Jeg var på jobb, handla mat og var hjemme. Det var det jeg gjorde i syv år nesten. Man blir vant til det, jeg så det ikke".

"Man orker ikke helt å ta inn over seg at det er så ille, at ungene har det sånn. For hvis det er det, da må jeg gjøre noe med situasjonen, og det er det ikke sikkert at jeg orker."

Bagatellisering av vold

"Uansett hva man får høre, så tanker man: Nei, jeg har det jo ikke så ille".

Ikke motivert til å søke hjelp

Skam/tabu i samfunnet

Kan utløse sterke følelser

Ulike måter å vise frykt på

Redd for å ikke bli trodd

"Jeg tror de hører mer på han fordi han er flinkere til å snakke. Det er lett for han å lure meg, fordi han kan mer".

Redd for å bli mistenkt for å være utøver (reversering)

"Jeg har prøvd å rømme fra han før. Da kom hele etaten og sa: Hva er det du holder på med? Du har jo den snille mannen! Da var det jeg som var gal, jeg som var sjuk".

Krevende for deg som ansatt

Tenker ikke på det som vold

Særlig risiko

Risiko knyttet til å søke hjelp

Hvem utsettes?

Risiko for æresrelatert vold vil være knyttet til hva som vurderes som alvorlige normbrudd i familien.

Personer og situasjoner med særlig risiko kan for eksempel være:

personer som er kommet til Norge for å leve med ektefelle bosatt og som opplever vold og mishandling fra ektefelle, evt. svigerfamilie og/eller egen familie, og i særlig grad hvis de vil skilles
unge som familien mener er «blitt for norske»
personer (særlig jenter/kvinner) som har kjærester før ekteskap
personer (særlig jenter/kvinner) som har seksuell omgang før/utenfor ekteskapet
personer som motsetter seg familiens planer for ekteskap
personer som familien ønsker giftet med en slektning i foreldrenes hjemland, for å skaffe vedkommende oppholdstillatelse i Norge
gutter/menn involvert i kriminalitet og/eller alvorlig rusmisbruk
personer med en annen seksuell orientering enn heteroseksualitet (LHBTi+)
personer som ønsker å skille seg/er skilt

Har den utsatte kjæreste?

En kjæreste kan være en viktig støtte for den unge, ofte i en vanskelig situasjon. I enkelte tilfeller kan imidlertid kjæresten også utøve kontroll og vold mot den utsatte.

Hvem er utøvere?

Hvem støtter den utsatte?

Transnasjonal dimensjon

Æresrelatert vold har ofte en transnasjonal dimensjon. Trusselutøvere og beslutningstakere i familien kan bo eller oppholde seg i Norge, i familiens opprinnelsesland eller andre deler av verden.

Få oversikt over oppholdsstatus

Les mer om oppholdsstatus i Norge.

Hvorvidt den voldsutsatte har lovlig opphold i Norge, skal ikke inngå i vurderingene av om den utsatte skal få plass på krisesenteret (krisesenterlovens forarbeider).

Fraråd utenlandsreiser

Norsk lov og norske myndigheter har begrenset virkeområde
Sikkerhetssituasjonen i det aktuelle landet (Det er ofte områder hvor Utenriksdepartementet har utstedt reiseråd som tilsier at norske borgere ikke bør reise dit. Sikkerhetssituasjonen medfører også begrenset diplomatisk tilstedeværelse.)
Hvis den utsatte har dobbelt statsborgerskap, kan lokale myndigheter betrakte vedkommende kun som borgere av det aktuelle landet
I saker som angår barn, er det foreldrene som bestemmer hvor barnet skal bo
Utsatte i utlandet kan ikke forvente å få hjelp av et hjelpeapparat tilsvarende det norske
Manglende oppholdsgrunnlag i Norge, hvis permanent oppholdstillatelse ikke lenger er gyldig fordi de har oppholdt seg for lenge i utlandet, eller deres midlertidige tillatelse er utløpt og de har ikke fornyet denne eller fyller ikke vilkårene for en ny tillatelse

Hvis noen planlegger å reise ut av Norge, bør du på denne bakgrunnen fraråde dette. Det er viktig at du informerer om

risikoen for å bli etterlatt i utlandet mot sin vilje
risiko for ny vold i utlandet
hvilke begrensninger det er for å få hjelp fra lokale eller norske myndigheter
mulighetene for hjelp i Norge

Ønsker du veiledning?

Du finner mer informasjon om kompetanseteamets arbeid og kontaktinformasjon her.

Utsatte som oppholder seg i utlandet

Nasjonalt bo- og støttetilbud

Taushetsplikt, opplysningsplikt, avvergeplikt og varsleplikt

Som ansatt på krisesenter har du i utgangspunktet taushetsplikt om hvem som befinner seg på senteret og om deres forhold (krisesenterloven § 5).

Hvis kartleggingen avdekker forhold som kan gi grunnlag for tiltak fra barnevernet, inntrer opplysningsplikten til barneverntjenesten (krisesenterloven § 6 og barnevernloven § 13-2).

Hvis du får kunnskap om alvorlige straffbare forhold som skal skje, kan det som omfattes av avvergeplikten (straffeloven § 196). I slike tilfeller har du plikt å søke å avverge at det skjer.

Sist faglig oppdatert 17. november 2023

Styrk foreldre som omsorgsgivere

Halvparten av voksne beboere har med seg barn. Årlig bor omtrent 1500 barn på krisesenter. Å være utsatt for vold over tid kan påvirke negativt foreldres muligheter til å være gode omsorgspersoner.

Å være i krise, slik mange er den første perioden på krisesenteret, kan sette foreldre ut av spill som omsorgsgivere og som autoritetspersoner overfor sine barn. Det kan være vanskelig å være tilstrekkelig oppmerksom på barns behov og hvilke utfordringer barna er stilt overfor.

Det er forelder som har omsorgsansvaret for barn, også under opphold på krisesenter. Samtidig er hensynet til barnets beste og barnets egne meninger sentralt.

Les mer om forelders ansvar for barn under oppholdet i kapittel 4

Den første tiden på krisesenter kan oppleves krevende som forelder. De har kanskje levd i lengre tid i en svært vanskelig situasjon, i noen tilfeller med alvorlig vold. De kan for første gang, på lengre tid, oppleve at de er fysisk trygge. Dette kan utløse kaotiske følelser av sjokk, sorg og utmattelse.

"Jeg trengte tid for meg selv. Om dagen var jeg sammen med barna hele tiden, og jeg ville ikke vise dem at jeg var «nede». Når de hadde lagt seg om kvelden, så låste jeg meg inn på badet og gråt."

Brukere med barn trekker fram behovet for å få hvile og være litt for seg selv som særlig viktig i denne perioden. Å legge til rette for praktisk hjelp og aktiviteter for barn, som gir foreldre muligheter til dette, kan ha stor betydning og hjelpe dem ut av den akutte krisen.

Foreldreveiledningsprogrammet ICDP angir åtte sentrale temaområder for godt samspill mellom foreldre og barn. Du kan benytte disse elementene i kartleggingen av samspillet mellom mor/far og barn. Du kan også bruke disse i samtalene med mor/far, som hjelp til å reflektere rundt sin oppmerksomhet mot barnet. Du er flere ting du kan gjøre:

samarbeid med barnets kontaktperson, blant annet for å hjelpe forelder og barn til å snakke sammen
hjelp forelder til å se barnets opplevelser og perspektiv
bruk elementene for godt samspill mellom foreldre og barn i veiledningen for å styrke foreldre i sin rolle overfor barna

På nettsiden foreldrehverdag.no kan foreldre få hjelp i forholdet til barna sine. Innholdet tar utgangspunkt i prinsipper fra foreldreveiledning/ICDP. Formålet er å skape bevissthet og refleksjon hos foreldre, og gi dem større mestringsfølelse. Sentrale temaer er:

å forstå barnets følelser
å hjelpe barnet til å forstå verden rundt seg
å sette grenser for barnet
å mestre hverdagslivet
forholdet mellom foreldre og barn

Du kan gjøre foreldre oppmerksom på nettsiden. Dere kan også i fellesskap gå gjennom og se om det kan være relevante temaer å reflektere over.

En del krisesentre har tilbud om foreldreveiledningsgrupper, ofte i samarbeid med kommunen. Det er utviklet egne varianter av ICDP, både rettet mot minoritetsforeldre og foreldre på krisesenter. Materiellet knyttet til ICDP er oversatt til en rekke språk. I varianten rettet mot foreldre på krisesenter, vektlegges særlig temaer som er relevante for foreldre utsatt for vold.

Det er utviklet en egen variant av foreldreveiledning/ICDP som er særlig tilpasset foreldre på krisesenter. Her vektlegges særlig temaer som:

Hva gjør det med barn å erfare vold i familien?
Hva gjør det med meg som forelder å være utsatt for vold?
Hva gjør volden med relasjonen mellom foreldre og barn?

Innhold i programmet

Programmet tar opp enkle hverdagslige temaer som blir påvirket av volden hjemme slik at det kan være vanskelig for den utsatte forelder. Eksempler kan være:

Å vise at man er glad i barnet
Å være sensitiv for barnets opplevelser
En åpen dialog mellom foreldre og barn, også om volden
Å gi barnet ros
Foreldrerollen, autoritet overfor barna
Skyldfølelse som forelder fordi man ikke har klart å beskytte barnet
Å sette grenser på en positiv måte

Positive erfaringer med ICDP-grupper på krisesenter

Økt bevissthet om hvordan vold påvirker barn og relasjonen mellom foreldre og barn
Økt bevissthet om barns behov og reaksjoner
Økt tillit i rollen som foreldre
Redusert skyldfølelse
Økt bevissthet om samspillet mellom forelder og barn
Forberedelser til reetablering og foreldreskap etter oppholdet

Utfordringer ved bruk av foreldreveiledning/ICDP for foreldre på krisesenter

Erfaringene peker på flere utfordringer ved gjennomføring av foreldreveiledningsgrupper for beboere på krisesenter. Det gjelder blant annet:

Vanskelig livsfase: i starten av oppholdet er brukerne ofte i akutt krise og i en vanskelig situasjon. Brukeren kan ha sterke reaksjoner på volden de har vært utsatt for og kan oppleve stor usikkerhet med tanke på fremtiden. Dette gjør det krevende å motivert og konsentrert til å jobbe med temaene som tas opp i gruppa.
Manglende hverdagsrutiner: Hverdagen for både voksne og barn kan være kaotisk. Trusselsituasjonen er kanskje ikke avklart, barn er ikke kommet i gang med barnehage/skole, det er mange avtaler med ansatte på krisesenter og representanter fra andre tjenester. Det kan gjøre det vanskelig å finne tid for møter som passer for alle, innenfor gruppeledernes arbeidstid.
Krisesenteret oppleves som et kunstig hjem: Det kan være mange beboere som må dele kjøkken, oppholdsrom og bad, noe som kan være en belastning i seg selv. Det gir få muligheter for privatliv. Beboere med barn kan oppleve at de observeres av andre beboere og/eller ansatte i hvordan de utøver sitt foreldreskap.

Hvordan kan ansatte få opplæring i ICDP?

Det avholdes regelmessig opplæring i å drive foreldreveiledningsgrupper/ICDP, også spesielt tilrettelagt for ansatte på krisesenter. Se oversikt over planlagt opplæring i ICDP.

Foreldreveiledning/ICDP i kommunene

Brukere av krisesenter kan også anbefales å melde seg på ordinære foreldreveiledningsgrupper lokalt i sine kommuner. Se oversikt over kommuner (med kontaktpersoner) hvor det er tilbud om ICDP.

Du kan også anbefale foreldre å melde seg på foreldreveiledningsgrupper i kommunen der de bor. Se informasjon om kommuner (med kontaktpersoner) hvor det er foreldreveiledning/ICDP.

Det kan være vanskelig å yte god omsorg den første tiden på krisesenter. Foreldre kan også oppleve det krevende at ansatte ved krisesenteret eller fra barneverntjenesten legger observasjoner fra denne fasen til grunn for vurderinger av deres omsorgsevne. Vurder om utfordringer ved omsorgsevnen er noe som først og fremst viser seg i akuttfasen, og se an om det vedvarer og viser seg å være mer permanente problemer.

Noen familier kan ha nytte av hjelp som barneverntjenesten kan gi. Det er viktig at du vurderer om det er utfordringer som vil endre seg til det bedre etter en kort periode med hvile og ro, eller om det er forhold som ser ut til å vedvare over tid.

I noen tilfeller vil du som ansatt bli klar over forhold som utløser opplysningsplikten til barneverntjenesten.

Som ansatt på krisesenter har du i utgangspunktet taushetsplikt om hvem som befinner seg på senteret og om deres forhold (krisesenterloven § 5).

Ansatte ved krisesentrene har samtidig en lovpålagt opplysningsplikt til barneverntjenesten (krisesenterloven § 6). Opplysningsplikten gjelder:

å gi opplysninger til barneverntjenesten på eget initiativ (meldeplikt)
å gi informasjon ved forespørsel fra barneverntjenesten
uavhengig av om barnet eller familien allerede er i kontakt med barneverntjenesten
uavhengig av forelders samtykke
uten hensyn til taushetsplikten

Når inntrer opplysningsplikten?

Opplysningsplikten etter krisesenterloven § 6 inntrer når du har grunn til å tro at:

barnet blir mishandlet i hjemmet
det foreligger andre former for alvorlig omsorgssvikt
barnet har vist vedvarende alvorlige atferdsvansker
det er fare for at barnet kan bli utsatt for menneskehandel
barn blir tatt med tilbake til voldsutøver, og det er risiko for ny vold mot barnet eller mellom de voksne

Midlertidige eller permanente utfordringer med omsorg?

Informasjon til forelder og barn

Opplysningsplikten gjør at du ikke kan velge om du skal gi opplysninger eller ikke. Hvis du vurderer at du plikter å sende en bekymringsmelding til barneverntjenesten, kan du snakke med forelderen om hvorfor du tenker det er nødvendig. Det er viktig at forelderen får mulighet til å beskrive sin opplevelse av situasjonen.

Barn kan frykte å bli tatt ut av familien og bort fra sine foreldre. Det er derfor viktig at du også snakker med barnet om din bekymring. Dette må tilpasses til barnets alder og modenhet.

Drøft med fagpersoner eller barneverntjenesten ved usikkerhet

Hvem skal melde?

Du har et selvstendig ansvar

Hvordan kan jeg melde fra til barnevernstjenesten?

Lenke til informasjonsside om barnevernet og informasjon om hvordan du kan melde fra om bekymring, finner du her.

Tilbakemelding fra barnevernstjenesten

Bolig etter oppholdet

Få oversikt over beboerens situasjon når det gjelder bolig så raskt som mulig etter ankomst til krisesenteret. Vil det være mulig å flytte tilbake til tidligere bolig? Er det behov for ny bolig? Manglede muligheter til å etablere seg i ny bolig på egenhånd, er ofte en viktig medvirkende faktor når voldsutsatte søker hjelp på krisesenteret.

Å få på plass ny bolig kan ta tid. Utfordringer når det gjelder bolig, fører derfor i mange tilfeller til lengre opphold på krisesenter enn nødvendig. Det er derfor viktig at du starter opp arbeidet med ny bolig så raskt som mulig etter ankomst.

"Det tok tid å finne et sted å bo. Derfor fikk jeg ikke flytta ut straks jeg var klar for det."

Krisesenteret er et midlertidig botilbud. Det er likevel viktig at oppholdet kan ha en varighet som sikret at nye, midlertidige løsninger unngås. Trygghet og forutsigbarhet når det gjelder bosituasjonen, kan hjelpe den voksne å holde fast på en beslutning om å bryte ut av volden og dermed forebygge at den utsatte velger å dra tilbake til utøver. Flere flyttinger kan være særlig uheldig for barn, fordi de kan miste kontakt med venner og må skifte barnehage eller skole.

Vurder først om det kan være trygt å flytte tilbake til tidligere bolig, uten voldsutøver(-ne). Det er flere fordeler med en slik løsning:

det er ikke nødvendig å finne ny bolig
beboeren kan fortsette å bo i samme lokalmiljø
barn kan fortsette i samme barnehage eller skole
barn kan fortsette i samme fritidsaktiviteter
barn kan fortsatt ha kontakt med venner

Å flytte tilbake til tidligere bolig forutsetter det at det er trygt at utøver kjenner til hvor den voldsutsatte og eventuelle barn bor. Du kan også, sammen med beboeren, vurdere om det er behov for å be politiet vurdere om det er behov for sikkerhetstiltak som besøksforbud i eget hjem, kontaktforbud, voldsalarm eller omvendt voldsalarm.

Det kan også innebære et forbud mot å oppholde seg på bestemte steder (f.eks. geografisk avgrensing). Et besøksforbud er tidsavgrenset og gjelder for opptil ett år, men kan forlenges.

Alarmen kan virke forebyggende i seg selv hvis voldsutøver er klar over at personen bærer voldsalarm
Voldsalarm er et tiltak som i mindre grad begrenser den utsattes livsutfoldelse.

Det er to graderinger av sperret adresse:

Kode 7 er fortrolig adresse. Adressen sperres for privatpersoner, mens offentlige instanser som har tilgang til Folkeregisteret har tilgang til adressen.
Kode 6 er strengt fortrolig adresse. Det er kun et lite antall personer i Skatteetaten som har tilgang til adressen.

Les mer om Beskyttelsestiltakene kode 6 og kode 7.

Når andre beskyttelsestiltakene er vurdert som utilstrekkelige. Vedkommende vil stå registret i Folkeregisteret med fiktive opplysninger.

Kommunen skal medvirke til å skaffe bolig til personer som ikke selv kan ivareta sine interesser på boligmarkedet (sosialtjenesteloven § 15). Så snart det er avklart at beboeren trenger ny bolig, bør du formidle dette til NAV og evt. ansvarlig enhet for bolig i den aktuelle kommunen/bydelen.

I arbeidet med å finne ny bolig, må du ivareta hensynet til sikkerhet.

Viktige spørsmål kan være:

Hva kan den utsatte selv gjøre for å være mest mulig trygg?
I hvilke områder kan brukeren være mest trygg (beliggenhet, nabolag, innsyn fra uteområder)?
Hvor ligger boligen i forhold til jobb?
Hvilke ønsker har evt. barn? Hvordan kan barna føle seg mest mulig trygge?
Hvor ligger boligen i forhold til barnehage, skole, fritidsaktiviteter og barnas venner?
Er det nærhet til offentlig kommunikasjon?
Hvilke former for fysisk sikring av boenhet/leilighet kan øke sikkerheten (etasje, ikke på bakkeplan? sikkerhetslenke? kikkehull i døra? ringeklokke med kamera som viser hvem som ringer på?)
Vil det være behov for sikkerhetstiltak i regi av politi/påtalemyndighet?

I arbeidet med å finne ny bolig og å forberede flytting fra krisesenteret, er det nødvendig å involvere eventuelle barn og deres kontaktperson ved krisesenteret. Det er viktig å høre deres synpunkter og å gi informasjon om hva som skal skje videre, slik at flyttingen kan oppleves som mest mulig planlagt og trygg for barna.

spør barna om deres ønsker når det gjelder bosted og bolig videre
informer barna om hva som gjøres når det gjelder bosted/bolig
informer barna mest mulig konkret om hva som skal skje før, under og etter flytting

Beboere på krisesenter vil ofte være en vanskeligstilt gruppe når det gjelder bolig. Nettopp manglede muligheter til å etablere seg i ny bolig på egenhånd, er ofte en viktig medvirkende faktor når voldsutsatte søker hjelp på krisesenteret.

Kommunen kan prioritere voldsutsatte ved tildeling av kommunale boliger. Du bør informere ansvarlig instans for bolig til vanskeligstilte i kommunen, så snart det er klart at beboeren trenger ny bolig. Du kan også hjelpe beboeren å søke om kommunal bolig.

I noen tilfeller vil det være nødvendig at beboeren søker etter bolig på det private leiemarkedet. Du kan hjelpe beborene med å:

se på boligannonser
bistå med å ringe/sende e-post på annonser
følge på visninger

Det bør være en avklart ansvarsfordeling mellom NAV, kommunens boligkontor og krisesenteret i arbeidet med å hjelpe brukere på det private leiemarkedet.

Husbanken bistår kommunene i å legge til rette for at leietakere kan kjøpe bolig ved hjelp av startlån. Dette er et viktig virkemiddel for kommunene for å bidra til en stabil bosituasjon for vanskeligstilte på boligmarkedet, noe som også kan gjelde beboere på krisesenter. I dette arbeidet skal barn og unge prioriteres. Se barnekonvensjons artikkel 27 her, som omhandler barns rett til en levestandard som er tilstrekkelig for barns utvikling, hvor nettopp bolig nevnes eksplisitt. Ta gjerne kontakt med brukerens kommune, for å få informasjon om mulighetene til å benytte startlån for å sikre familien en framtidig varig bolig. Lenke til Husbankens boligsosiale arbeid finner du her.

Personer utsatt for æresrelatert vold

Erfaring viser at unge utsatt for tvangsekteskap eller annen æresrelatert kan ha behov for støtte og oppfølging utover det et opphold på krisesenter kan gi.

Les mer om bo- og støttetilbudet her.

Personer utsatt for menneskehandel

Personer utsatt for menneskehandel kan få et botilbud på krisesenter gjennom ROSA.

Sist faglig oppdatert 20. november 2023

Oppholdsstatus i Norge

En del av krisesentrenes brukere har ikke norsk statsborgerskap eller permanent opphold i Norge. Noen har oppholdstillatelse knyttet til samliv med voldsutøver. Andre kan være uten lovlig opphold i landet.

Oppholdsstatus i Norge er avgjørende for hvilke rettigheter den voldsutsatte har, både når det gjelder muligheten for å bli i landet og til ulike typer hjelp. Det er derfor viktig at du tidlig i kontakten med nye brukere får oversikt over brukerens oppholdsstatus. Utfordringer knyttet til oppholdsstatus kan i slike saker være et sentralt tema i både kartlegging og oppfølging.

Hvorvidt den voldsutsatte har lovlig opphold i Norge, skal ikke inngå i vurderingene av om han eller hun skal få plass på krisesenteret (krisesenterlovens forarbeider).

Det foreligger en egen brosjyre om utlendingsrett og vold i nære relasjoner, rettet mot blant annet krisesentrene.

Brosjyre: utlendingsrett og vold i nære relasjoner (kun.no) finner du her.

Kontakt KUN for å bestille brosjyren i papirutgave her.

Brosjyren er utarbeidet av KUN (Senter for kunnskap og likestilling), Utlendingsdirektoratet (UDI) og advokat Gunhild Vehusheia. Brosjyren retter seg også mot andre førstelinjetjenester, slik at du kan tipse andre samarbeidsinstanser om brosjyren ved behov.

På UDIs nettsider finner du også god informasjon om å søke oppholdstillatelse for personer som har blitt mishandlet.

Les mer om å søke oppholdstillatelse etter mishandling på udi.no

Utlendingsdirektoratet (UDI) har utviklet et e-læringskurs om mishandlingsbestemmelsen i utlendingsloven § 53. Dette kan være nyttig både for deg som ansatt og for den voldsutsatte selv. Det anbefales at alle ved krisesenteret gjennomfører e-læringskurset.

På UDIs nettsider finner du også god informasjon om å søke oppholdstillatelse for personer som har blitt mishandlet.

Les mer om å søke oppholdstillatelse etter mishandling på udi.no

Det anbefales at krisesenteret har oversikt over bistandsadvokater med særlig kompetanse innen utlendingsrett, som kan bistå brukere som trenger det.

Sist faglig oppdatert 07. juni 2018

Stabiliseringsarbeid

Stabiliserings- og reguleringsarbeid skal hjelpe en voldsutsatt ut av en følelsmessig akutt krise etter ankomsten til krisesenteret.

Regulering handler om å hjelpe den utsatte inn i en tilstand der vedkommende befinner seg innenfor «toleransevinduet», det vil si er mentalt og følelsesmessig tilgjengelig.

Se film som enkelt forklarer toleransevinduet (av RVTSVest) her.

Når en utsatt oppsøker hjelp, er det i mange tilfeller et resultat av en dramatisk situasjon. Brukeren kan i starten befinne seg følelsesmessig i akutt krise. Å være utsatt for vold og overgrep kan også påvirke den som rammes i lang tid etter hendelsene. Opplevelser i hverdagen kan minne om vonde erfaringer (triggere), noe som kan utløse sterke og skremmende følelsesmessige reaksjoner.

Stabiliserings- og reguleringsarbeid omfatter derfor

å hjelpe brukeren ut av den akutte krisen
å legge til rette for at brukeren kan utvikle mestringsstrategier i situasjoner hvor vonde følelser trigges

Personer som har opplevd vold og overgrep, kan finne det vanskelig å få livet til å bli som før. Når noe minner oss om skremmende og krenkende hendelser vi har opplevd, kan det utløse negative følelser knyttet til erfaringene. Reaksjonene kan være sterke, som om det skjer igjen her og nå (gjenopplevelser, «flash backs»).

Gjenopplevelser skjer fordi mennesket utvikler mestringsstrategier for å overleve fare. Skremmende og krenkende hendelser lagres i oss på en annen måte enn andre typer hendelser. Når noe minner oss om slike hendelser, trigges også følelsene knyttet til det. Dette skjer fordi vi skal være best mulig forberedt på at nå kan det komme til å skje noe farlig, slik at vi kan beskytte oss.

Når barn vokser opp i et miljø hvor de utsettes for overgrep og krenkelser, kan de bære med seg noen strategier og utviklingstrekk som kan hindre dem på ulike områder også inn i voksenlivet. Å regulere følelser, og tema som for eksempel nærhet og avstand til andre, lek og hvile og opplevelsen av seg selv og sin egen kropp, kan være viktige tema å undersøke i samtalene. Det kan være viktig å få hjelp til å bevisst sette fokus på det gode i livet som lek, følelser, kropp og relasjoner til andre.

Gjenta adferdsmønster

Når gjenopplevelser vekker vonde følelser, kan den utsatte automatisk gjenta et atferdsmønster fra den farlige situasjonen. Det kan være å stikke av, å underkaste seg, å slåss eller å utøve vold. Det kan sette oss tilbake i en opplevelse av skam, skyld (for noe man ikke har skyld i), frykt og redsel (selv om man nå er trygg) eller en følelse av passiv nummenhet (når det fremdeles er fare på ferde).

Det som var kanskje gode mestringsstrategier i situasjonen den utsatte levde i, for å beskytte seg mot fare, er imidlertid sjelden hensiktsmessig når den utsatte befinner seg i relativt trygge omgivelser. Den utsatte kan være stresset og utilgjengelig, over- eller underaktivert.

Styrken i de følelsesmessige reaksjonene kan gjøre at dagliglivets oppgaver og rutiner oppleves som uoverkommelige, som for eksempel å handle inn, lage mat, holde orden i huset, være sammen med andre, gå på skole/jobb. Det kan også være vanskelig å sove og å holde normal døgnrytme. For noen før det til dissosiasjon.

Dissosiasjon er en mestrings- og overlevelsesstrategi for å kunne håndtere sterke, negative erfaringer, som vold og overgrep. Traumatiske opplevelser blir lagret som splittede deler i bevisstheten, for å unngå at hjernens kapasitet blir sprengt.

Dissosiasjon kan være en helt nødvendig strategi for å mestre hverdagen etter alvorlige traumer, samtidig som det kan ha store ulemper. Dissosiasjon hjelper den utsatte til å ha distanse til egne erfaringer og å unngå og forsvare seg mot sterke, påtrengende følelser og gjenopplevelser. Den utsatte kan «skru av» følelsene og bli apatisk.

Hvordan virker dissosiasjon?

Dissosiasjon innebærer at erfaringer, både følelser, tanker, sanseerfaringer, spaltes fra bevisstheten. Det betyr å splitte opp, at de traumatiske opplevelsene blir lagret som splittede deler i bevisstheten. Enkelte hendelser og følelser lagres fragmentert, hver for seg i hukommelsen. Dette beskytter hjernen mot å bli overveldet, det vil si at sterke følelsesmessige opplevelser sprenger kapasiteten for å håndtere det på en sammenhengende måte. Dissosiasjon kan inntre når man opplever noe overveldende og ikke til å holde ut, hvor det ikke er mulig å komme seg unna, å kjempe imot eller å få hjelp og trøst, for eksempel ved alvorlig vold og overgrep.

Ulemper ved dissosiasjon

Dissosiasjon har en rekke ulemper, når det utsatte er i trygghet. Evnen til å reflektere over eller sortere erfaringer og følelser er ofte redusert, og den utsatte er prisgitt automatiserte reaksjoner på ytre og indre triggere eller faresignaler. Risiko oppleves som overhengende her og nå, selv om de farlige hendelsene skjedde i fortiden. Et sentralt kjennetegn er derfor en forstyrret opplevelse av tid, sted og risiko. Dissosiasjon skjer automatisk, ofte med ubevisste og raske skiftninger mellom bevissthetstilstander.

Det finnes to former for eller grader av dissosiasjon: Dissosiative symptomer og dissosiativ lidelse. Dissosiativ lidelse gjelder oftere personer som har vært utsatt for vold og overgrep også som barn eller ungdom. Det kan for eksempel være en «barnedel» som ikke klarer å forholde seg til her og nå, og en «voksendel» som ikke klarer å forholde seg til fortiden. «Voksendelen» kan styre dagliglivet som forelder, partner og arbeidstaker. Når noe trigger de vonde erfaringene fra tidligere, kan «barnedelen» overta styringen, med reaksjoner og handlinger som var hensiktsmessig den gangen den utsatte levde i fare, men som kanskje ikke er like hensiktsmessige nå.

Hvordan kan du vite om brukeren dissosierer?

Det er flere tegn på at brukeren kan dissosiere. Dette kan for eksempel være at brukeren:

blir fjern og fraværende, sliter med å være til stede her og nå
opplever og/eller viser nummenhet, apati
har en forvirret opplevelse av tid og sted
skifter væremåte uten at du forstår hvorfor
har liten evne til å regulere følelser, til å etablere en trygg identitet, til å stole på andre

Hva kan du gjøre?

Hvis det handler om dissosiative symptomer, kan du bruke regulerende teknikker for å hjelpe brukeren tilbake til her og nå. Les mer om Stabiliseringsarbeid: Hvordan kan jeg hjelpe den utsatte til å regulere følelser? Sammen med brukeren, kan dere prøve ut og komme fram til hvilke teknikker som kan fungere for henne/han.
Hvis det handler om en dissosiativ lidelse, kan det være nødvendig at brukeren vurderes av helsepersonell. Det kan også være nødvendig å vurdere spørsmål som:

Er brukeren i stand til å nyttiggjøre seg et opphold på ordinært krisesenter?
Trenger brukeren et tilrettelagt krisesentertilbud?
Trenger brukerne en annen type hjelpetilbud enn krisesenteret?

Formålet med stabiliseringsarbeid er å støtte den utsatte til komme tilbake til et så normalt liv som mulig, praktisk, følelsesmessig og sosialt.

Triggere er alle typer sanseinntrykk som minner oss om tidligere negative erfaringer og som derfor utløser sterke reaksjoner. Det kan være ting vi ser, personer vi møter, noe vi hører, en lukt vi gjenkjenner eller andre erfaringer. Triggere kan også være indre opplevelser, som tanker, følelser, smerte, etc.

Vi kan dele triggere i flere kategorier.

Hendelsestriggere: Når man ikke lykkes i det man prøver på, har gjort noe utøver mente var galt eller når ting ikke er gjort perfekt, etc.
Stedstriggere: Et bestemt sted, et rom, eller steder som ligner på der hvor overgrep/vold skjedde.
Tidstriggere: En tid på døgnet eller en tid på året som minner om overgrep/vold.
Relasjonelle triggere: Når man er blitt krenket av andre mennesker, kan sosiale situasjoner og relasjoner i seg selv være triggende. Det kan være høye stemmer, brå bevegelser, å ikke bli hørt, å bli oversett, å ikke bli tatt hensyn til, uenigheter, relasjoner til andre, emosjonell og/eller fysisk nærhet, sex, etc.

Den utsattes reaksjoner ved triggere kan over tid bli et negativt mønster og utvikle seg til symptomer. Det kan for eksempel være søvnvansker, lav selvfølelse, angst, depresjon, selvskading, voldsutøvelse, spiseforstyrrelser, unngåelse av alt som kan være triggende, etc.

Skap struktur – lag en plan: For noen framstår dagliglivets rutiner som uoverkommelige. Utsatte for alvorlige hendelser kan også utvikle et forstyrret forhold til tid. Man kan oppleve at tiden alltid er knapp eller at alt haster like mye, noe som kan føre til handlingslammelse.

Du kan hjelpe brukeren til å få oversikt over og å prioritere mellom rutiner, aktiviteter, plikter og ting å gjøre som gir glede. Dette kan støtte brukeren til å få tilbake en god struktur i hverdagen. Bedre struktur på hverdagen kan være regulerende og legende når det gjelder generell forvirring og forstyrret tidsopplevelse.

Dere kan i fellesskap lage en konkret plan, for eksempel for ukens dager. Skriv planen ned. Planen kan ta utgangspunkt i:

Hva er det nødvendig for deg å gjøre nå?
Hva er viktig? Hva er mindre viktig?
Hva kan du gjøre som kan gi deg glede og positive opplevelser (samvær med andre, mat, gå tur, etc.)?

Kartlegg hvilke ressurser brukeren innehar. Det kan være kreative evner, samvær med andre, samvær med dyr, kulturelle opplevelser eller andre ting. Du kan spørre:

Hva liker du best å gjøre?
Hva gir deg glede?
Hva gjør deg stolt?
Hva gjør deg rolig?

Søvn

Søvn er avgjørende for å kunne håndtere hverdagen og det som oppleves vanskelig. For lite søvn bidrar til at man tåler mindre belastninger, det gir et smalere toleransevindu.

Konkrete råd kan for eksempel være:

Ikke drikk te eller kaffe seint på ettermiddagen/kvelden, men gjerne varm melk
Ikke ha samtaler om alvorlige temaer på kvelden
Unngå å se på TV og å bruke PC/nettbrett/telefon seint på kvelden
Forbered natten med å roe ned gjennom (gjerne faste) og kun rolige aktiviteter
Hvis den utsatte har opplevd vold/overgrep på soverommet, kan det være viktig at soverommet er annerledes enn der hvor det skjedde
Den utsatte kan ha konkrete gjenstander som «ankrer» brukeren til nåtiden og at det er trygt nå, noe å lukte på, kjenne på, se på
Hvis brukeren våkner opp og er redd, kan det hjelpe å roe seg ned ved å følge pusten opp og ned i brystet eller å puste inn med nesen og ut med munnen

Mareritt

Mareritt kan gjøre oss urolige i etterkant. Mareritt kan forstås som fantasi. En teknikk for å minske marerittets påvirkning, er å ta fantasien i bruk for å skape en god slutt. Den utsatte kan i fantasien forestille seg å komme ut av den vonde situasjonen, for eksempel gjennom å få vinger og fly bort, få superkrefter (bli superwoman/superman) eller å dikte opp en annen god slutt, preget av mestring. Dette kan ta den utsatte ut av vonde følelser som marerittet fremkaller.

Unngåelse

Unngåelse er ett av hovedsymptomene i posttraumatisk stressyndrom (PTSD). For å ha det best mulig, prøver den utsatte å unngå alt som kan minne om det farlige, som selve hendelsene, steder det skjedde, personer som var involvert, etc. Det er en viktig mestringsstrategi etter en traumatiserende hendelse. Det kan imidlertid utvikle seg til negative mønstre og symptomer (opplevelse av skyld og skam, spiseforstyrrelser, selvskading, angst, tvangslidelser, etc.). Angstens vesen er slik at hvis man unngår det man frykter, vil man etterhvert også frykte det som ligner på det man er redd for. Unngåelsen kan slik stadig utvikle seg og forstørres, noe som gjør det nødvendig å ta opp dette i samtalene.

Bearbeidende samtaler

Å utforske konkrete minner og triggere, i samtaler med brukeren, kan også ha en god regulerende effekt.

For å hjelpe brukeren til å regulere følelser og være trygg, kan dere sammen utføre spesifikke teknikker. Bruk rolig stemme og demonstrer øvelsen, før dere gjør det sammen.

Tid: Spør om tid og sted. Hvor er vi nå? Hvilken dato og årstall er det?

Bruke kroppen for å roe ned: Prøv å krøll tærne, for deretter å strekke dem ut. Prøv å press fotsålene ned mot gulvet. Hvordan føltes det?

Puste: Forestill deg at du puster inn og drar pusten helt ned i føttene. Prøv å pust raskt inn gjennom nesen og langsomt ut gjennom munnen. Prøv flere ganger. Hvordan føltes det? Vi prøver noen ganger. Hvordan føltes det? Har du noen gang kjent etter hvordan det er å sukke? Vi prøver sammen. Hvordan føltes det?

Telle: Tenkehjernen er glad i tall. Kan du telle baklengs fra 20 og ned inni deg?

Grunne: Har du noen gang kjent etter hvordan underlaget bærer deg? Sett bena litt bestemt i bakken, stå med litt mellomrom mellom føttene, og svai litt med overkroppen. Vi kan merke hvordan tyngden flytter seg fra den ene foten til den andre, og at vi har kontakt med bakken. Har du lagt merke til hvordan det føles å holde fast i stolen? Hvis vi prøver det, hvordan kjennes det ut?  Kan prøve å hvile ryggen mot en vegg? Hvordan føltes det?

Fokusere: Noen ganger kan man helt eller delvis miste kontakten med det som skjer her og nå. Da kan det være lurt å minne tenkehjernen på hvor den er, ved å se seg rundt på en bevisst, planmessig måte. For eksempel kan vi se etter rundinger, firkanter, det styggeste rundt oss eller det fineste rundt oss. Vi kan kommentere inni oss hva vi ser, eller vi kan telle dem. Prøv i fellesskap.

Sanse: En annen måte å kople på tenkehjernen, er å bevisst sanse noe. Man kan kjenne på en penn, en pigget ball, en bløt ting, en tung ting, man kan smake på en pastill eller lukte på kaffe. Prøv ut ting forskjellige ting i fellesskap.

Forestille seg et trygt sted/trygg person: Be brukeren om å tenke på et sted ute eller inne, forestilt eller ekte, som det er kun knyttet gode minner til. Be brukeren om å se for seg fargene på stedet, lytte til lydene, kjenne på luktene og så videre. Du kan også be den utsatte om å se for seg en trygg person som er glad i den utsatte.Be vedkommende om å se for seg denne personen og de gode øyeblikkene de har hatt eller kan ha sammen.

Selvinstruksjon: Brukeren kan trøste og roe seg selv ned. Etter en over- eller underaktivering kan brukeren si til seg selv: «nå er det over», «dette kommer til å ordne seg», «nå er jeg utenfor fare» eller «nå kan jeg gjøre ting annerledes». Å snakke slik til seg selv, inni seg eller høyt, kan kreve litt trening. Du kan prøve sammen med brukeren: Hvordan føles det hvis du sier inni deg at «nå er det over»?

På helsekompetanse.no kan du lære om stabiliseringsøvelser.

Hvis reaksjonene vedvarer i styrke over tid, kan det være nødvendig å vurdere om brukeren har behov for behandling i psykisk helsevern. Dette gjelder for eksempel hvis brukeren over tid har store hukommelsesvansker, sterke gjenopplevelser, omfattende relasjonsvansker, rusmisbruk, dissosiasjon, selvskading og vedvarende selvmordstanker/dødslengsel.

Siden brukeren i mange tilfeller har tillit til deg som ansatt, har du en svært sentral rolle når det gjelder å anbefale og å bistå den utsatte med å komme i behandling. Den utsatte kan be fastlegen om å vurdere behovet for behandling i psykisk helsevern og henvise dit.

Sist faglig oppdatert 20. november 2023

Samlivsbrudd og foreldresamarbeid

Brukerne på et krisesenter har ofte behov for juridisk veiledning og bistand i forbindelse med ekteskap, separasjon, skilsmisse, foreldresamarbeid og samvær for barna. I mange tilfeller er den andre forelderen voldsutøver.

Brukerne kan ha behov for juridisk bistand for eksempel når det gjelder samarbeidsavtale og samvær med felles barn.

Personer med liten inntekt kan få fri rettshjelp (rettshjelpsloven).

Ordningen omfatter familiesaker, og fri rettshjelp gjelder både

fritt rettsråd: veiledning og hjelp i juridiske spørsmål uten at det er rettergang
fri sakførsel: rettshjelp i saker som går for domstolene

Krisesenteret bør ha ei liste med advokater som har nødvendig kunnskap om og erfaring med problemstillinger knyttet til barnerett og ekteskapsrett, som brukere kan settes i kontakt med.

På statsforvalterens sider finnes ytterligere informasjon om fri rettshjelp, herunder informasjon om inntekts- og formuegrensene. Lenke til statsforvalterens sider finner du her.

Statsforvalteren og domstolene kan i visse tilfeller gjøre unntak fra bestemmelsene om inntekts- og formuesgrensene.

Alle foreldre med felles barn under 16 år må møte til mekling i forbindelser med samlivsbrudd eller separasjon. Målet med meklingen er å få til en samarbeidsavtale om barna.Lenke til samarbeidsavtale finner du her. Barnas egne synspunkter og hensynet til barnets beste skal inngå i vurderingene rundt avtalen.

Etter den obligatoriske meklingen, får foreldrene en meklingsattest som er gyldig i seks måneder. Attesten er nødvendig for

ektefeller som skal søke om separasjon
samboere som flytter fra hverandre og skal søke om utvidet barnetrygd
foreldre som ønsker å bringe en sak om foreldreansvar, fast bosted eller samvær inn for retten

Se informasjon om mekling og samlivsbrudd her.

Bufdir har en oversikt over alle familievernkontorer dersom du skal bistå en bruker i å bestille time for mekling.

Foreldrene møter vanligvis sammen til mekling. Det er imidlertid mulig å søke om separat mekling der foreldrene møter hver for seg. Dette gjelder for eksempel ved søknad om skilsmisse på grunn av overgrep (drapsforsøk eller alvorlig mishandling) eller tvangsekteskap.

Hvis brukeren ønsker separat mekling, må man informere om dette når man bestiller time. Det er mekleren som tar stilling til om søknaden om separat mekling blir innvilget.

Før henvendelsen til familievernkontoret, kan du og brukeren forberede hvilken informasjon det er viktig å gi til mekleren for å understøtte ønsket om separat mekling.

Meklerne skal hjelpe foreldrene med å lage en foreldresamarbeidsavtale. Dette er en privatrettslig avtale mellom foreldrene. Vesentlige elementer i en samarbeidsavtale er foreldreansvaret for barnet, barnets faste bosted og eventuelt samvær med den forelderen barnet ikke har fast bosted hos.

Du og brukeren kan sammen gå gjennom hvilke forhold brukeren opplever som viktige i en samarbeidsavtale.

I noen tilfeller kan det være nødvendig å formulere forhold som vil eller kan føre til at avtalen opphører. Det kan for eksempel gjelde trusler, vold og rusmisbruk.

Noen ganger kan det være hensiktsmessig å utarbeide en midlertidig avtale. Dette kan være aktuelt hvis det er høyt konfliktnivå mellom foreldrene, hvis barna er små eller det er tvil om samværsforelderens muligheter til å ivareta barnet.

I en midlertidig avtale bør det framgå om avtalen skal evalueres i ny mekling på familievernkontoret, med bistand fra advokat eller om det kan gjøres privat.

Les mer om foreldresamarbeidsavtalen her.

Er det risiko for vold?

Avtalen kan inneholde vilkår for samvær, for eksempel at en voldsutøver tar imot behandling ved Alternativ til vold, familieverntjenesten, psykisk helsevern eller andre.

Er det risiko for rusmisbruk?

Hvis det er bekymring for rusmisbruk under samvær, kan avtalen også inneholde betingelser rundt dette, for eksempel at forelderen skal avlegge blod- og/eller urinprøver. Avtalen bør omfatte hvilke konsekvenser positive prøver vil ha.

Er det risiko knyttet til psykisk helse?

Hvis det er bekymring knyttet til alvorlige psykiske lidelser hos samværsforelderen, kan det inngå som vilkår i avtalen at forelderen deltar i behandling og følger opp eventuell medisinering.

Et vesentlig element i en samarbeidsavtale er barnets samvær med foreldrene. Hvis barnet har fast bosted hos en forelder, skal det normalt være samvær med den andre forelderen.

Ved uenighet om samværet, kan hver av foreldrene reise sak for retten (barneloven §§ 56–61). Dette forutsetter en meklingsattest som ikke er eldre enn seks måneder. Det kan ta tid før en endelig avgjørelse fra retten foreligger. Retten kan derfor ta en foreløpig avgjørelse som gjelder fram til den endelige avgjørelsen er klar.

Hvis barnet skal ha samvær, bør dette beskrives nøye i samarbeidsavtalen. Vesentlige elementer er for eksempel:

hvem som skal hente og bringe barnet?
hvor ofte og hvor lenge skal det være samvær?
hvor skal samværet foregå?
samvær ved sykdom
hvem som skal være til stede under samværet
alene eller med tilsyn?
i tilfelle tilsyn: Hvem skal være tilsynsfører, og hvilken rolle skal tilsynsføreren ha?
noen som ikke skal være til stede ved samværet?

Les mer om bosted, samvær og tidsfordeling her.

Hvis barnet ikke ønsker samvær

Avtalen bør legge vekt på hva barnet selv ønsker for samværet, avhengig av alder og modenhet. Det bør komme klart fram i avtalen at samvær ikke skal gjennomføres hvis barnet motsetter seg dette.

Barn har rett til å si sin mening om situasjonen de er i og til å bli hørt av foreldrene sine. For å bidra til at barnet blir hørt, kan du oppmuntre forelderen til å snakke med barnet om situasjonen. Det er også viktig at du samarbeider med barnets kontaktperson på krisesenteret.

Sist faglig oppdatert 20. november 2023

4. Oppfølging av barn på krisesenter

Ivareta barnet ved ankomst

Ved ankomst kan du hjelpe barnet til å forstå situasjonen familien befinner seg i. Barn trenger riktig og ærlig informasjon, tilpasset alder, modenhet, erfaringer, trygghetsbehov og hvordan de kom til krisesenteret. Barnekonvensjonen gir barn rett til å motta informasjon og å bli hørt i saker som vedgår dem (artikkel 12 og 13).

Yngre barn trenger mest mulig konkret informasjon, gjerne formulert kortere enn for de eldre barna. Hvis ikke barn får tilstrekkelig og tilpasset informasjon, kan de danne seg oppfatninger som er mer truende og skremmende enn virkeligheten er.

Barn er ofte i krise ved ankomst, noe som gjør det vanskelig å oppfatte og forstå det som blir fortalt. Gjenta viktig informasjon flere ganger. Dette kan bidra til å dempe følelser av forvirring, kaos, usikkerhet og utrygghet og hjelpe barnet ut av krisen.

For små barn bør informasjonen gis sammen med forelder (opp til 5 – 6 år). For større barn kan de selv være med å avgjøre hvorvidt du skal gi informasjonen med barnet alene eller sammen med evt. søsken og/eller forelder.

Barn trygges på ulike måter, og trygghet kan ha forskjellig innhold for det enkelte barn. Viktige prinsipper for å skape trygghet, er å legge til rette for at barnet kan få

god forståelse av situasjonen her og nå
best mulig forutsigbarhet når det gjelder hva som skal skje videre

Hvis barnet trenger tolk til en ankomstsamtale, er det viktig at du så raskt som mulig skaffer tilgang til tolk.

Før tolkesamtalen

Tolken skal kun gjengi det barnet og den voksne sier ord for ord.
Tolken skal ikke stille egne spørsmål til barnet.
Hvis barnet på eget initiativ snakker med tolken, skal det videreformidles til deg som ansatt.

Under samtalen

Plasser stolene slik at du har god øyekontakt med barnet.

Plasser gjerne tolken mellom deg og barnet i en trekant, for å nøytralisere asymmetrien i at det er overvekt voksne sammenlignet med barnet.

De fleste barn har ikke erfaring med samtaler med tolk. Det kan være en fordel i starten av samtalen at du går gjennom:

tolkens rolle
hvordan en samtale med tolk fungerer

Øv med barnet for å hjelpe det til å forstå tolkens rolle. Snakk om et enkelt tema, som for eksempel noe du vet barnet liker, et TV-program eller lignende

Ha øyekontakt med barnet både når du snakker og når tolken formidler.
Ha pauser i samtalen hvis det varer over tid.

Etter samtalen

Etter samtalen kan du vurdere:

Hadde tolken tilstrekkelig personlig egnethet og kvalifikasjoner til samtaler med barn?
Fungerte samtalen bra?
Vil det være en fordel med samme tolk i neste samtale?
Ser det ut til å være best for barnet med tolk tilstede eller med telefontolk?

Hva er et krisesenter

Vis barnet rundt på krisesenteret. Du kan gjerne vise:

hvor barnet skal bo
leker og lekerom
fellesrom som kjøkken, stue og oppholdsrom
lekserom

Fortell barnet hvor det befinner seg og hva et krisesenter er. Å vite hva barnet selv og forelder vil få hjelp til, kan gi trygghet og gjøre det lettere å slippe ansvaret for situasjonen. Du kan for eksempel:

forklar hvorfor det er krisesenter
forklar hva krisesenteret kan hjelpe med
fortell at en voksen vil få særlig ansvar for å følge opp barnet (kontaktperson)
forklar hva kontaktpersonen kan hjelpe med, og mulig hvem det vil være

Hvorfor er barnet på krisesenter

Forklar barnet hvorfor det er tatt med til krisesenteret. Noen barn har fått feilaktig informasjon om hvor de skal og hvor de befinner seg, og kan ha ulik forståelse av årsakene til at de er kommet til krisesenteret. Barn helt ned til treårsalderen kan forstå en tilpasset forklaring på hvorfor de befinner seg på krisesenteret. Hvis du ikke kjenner familiens situasjon, kan du gi en standardforklaring for hvorfor personer oppsøker krisesenteret.

Et trygt sted

Tryggheten krisesenteret gir, er noe barn trekker fram som positivt. Du kan:

forklar barnet at krisesenteret er trygt
vis og forklar sikkerhetstiltakene som sikre dører, overvåkningskameraer, låser og hvordan de virker
minn om nødvendig barnet på at ingen utenfra (voldsutøver) kan komme inn på krisesenteret

Hva skal skje videre

Gi barnet en oversikt over hva som vil skje den første tiden. Kjennskap til dette kan styrke barnets opplevelse av kontroll og forutsigbarhet. Det kan være:

hva som skjer regelmessig på senteret, som felles måltider, leggetid, faste aktiviteter for barn, andre ting som skjer
hva som skal skje med barnet og familien videre, som samtaler, involvering av andre tjenester, andre ting som skal skje

Video: Det trygge huset

Video: Fuglekassa

Gjør en innledende kartlegging. Det gir deg nødvendig informasjon om barnet. Samtidig viser det interesse og omsorg for barnets vanskelige situasjon. Forklar barnet hvorfor du trenger å snakke om disse temaene. Hvordan du legger opp samtalen, må tilpasses barnets alder.

De mest sentrale temaene i den innledende kartleggingen er:

personlige opplysninger: navn, alder
familie: søsken, andre viktige personer
tidligere opphold på krisesenter
her- og nåsituasjonen: Hva brakte barnet/familien til krisesenter? Hvilke forklaringer barnet har fått?
hva/hvem bekymrer barnet seg for?
barnehage/skole

Få oversikt over hvilken forklaring barnet har fått underveis til krisesenteret. Barn som har kommet til krisesenteret sammen med politiet, har ofte behov for å vite hva som skjer med voldsutøver som er blitt hjemme. Er vedkommende i fengsel? Barn som kommer sammen med barnevernet, kan frykte at noen skal ta han eller henne bort fra foreldrene. Få oversikt over barnets situasjon når det gjelder barnehage/ skole. Dette er viktig for å se på hvilke muligheter barnet har til kortest mulig avbrudd.

I samtalen er det viktig at du gir barnet rom for å snakke om hvordan hun/han opplever situasjonen. Du kan spørre:

Hvordan er det med deg nå?
Er det noe eller noen som du bekymrer deg spesielt for?

Sentrale temaer i en ankomstsamtale er å få et bilde av:

barnets frykt/redsel
barnets reaksjoner: appetitt, søvn, konsentrasjon på skolen
barnets sorg/savn/ønsker om kontakt med venner/familie/andre

Sjekk om barnet har telefon/nettbrett/PC med "stedtjenester" som må skrus av. Snakk med både barnet og forelder om digital sikkerhet, hva som kan sette dem i fare under oppholdet på krisesenteret. Ansvarliggjør forelder om å snakke med barnet og ha oversikt over hva barnet gjør på internett og sosiale medier.

Digital kommunikasjon kan være en stor risiko. Ved ankomst til krisesenteret bør du alltid informere beboeren om risiko knyttet til:

at voldsutøver kan ta kontakt via telefon, tekstmeldinger, epost, sosiale medier, etc.
at den utsatte kan spores gjennom telefon, sosiale medier/internett, GPS, VISA-kort, i offentlige registre eller andre datasystemer.

Sikkerhetssjekk av telefon, nettbrett og datamaskin

Gjør en sikkerhetssjekk i fellesskap av telefon, nettbrett og datamaskin så raskt som mulig etter ankomst.

Informere om mulighetene for at brukeren spores eller avlyttes gjennom GPS-funksjoner, tvillingkort eller andre tekniske hjelpemidler knyttet til telefon, nettbrett, datamaskin eller bil.
Slå av eventuelle sporings- og avlyttingsfunksjoner.
Få oversikt over brukerens tekniske kunnskap og evne til å beskytte seg mot digital kontroll og sporing.
Få oversikt over utøvers kompetanse og kapasitet til digital kontroll og sporing. Kan utøver (eller andre som kan hjelpe utøver) ha tilgang til offentlige registre eller andre datasystemer?
Anbefale at bruker er svært forsiktig ved bruk av Facebook eller andre sosiale medier: ikke legge ut bilder, statusoppdateringer, «innsjekkinger» eller andre spor av hvor de befinner seg
Hvis bruker har bil, skru av eventuelle GPS-funksjoner.
Vurder om det er behov for ny telefon (med kontantkort) og telefonnummer.

Hvis barnet har skader og/eller synlige tegn på vold, er det viktig å anbefale forelder å oppsøke lege eller overgrepsmottak så snart som mulig for medisinsk behandling. Det kan være aktuelt å bistå forelderen i denne kontakten. Dette er også viktig for å dokumentere skadene. Slik dokumentasjon kan ha avgjørende betydning senere. Dersom det ikke er mulig å oppsøke legeovergrepsmottak, beskriv de synlige skadene i barnets journal og ta bilder.

I noen tilfeller blir barn tatt med til krisesenteret uten at forelder kan forberede det. Barna har kanskje ikke klær de trenger, skolesaker eller annet nødvendig utstyr. Sjekk hva barnet trenger umiddelbart. Krisesenteret kan gjerne ha et lager med klær i ulike størrelser til barn i ankomstfasen.

Helt fra ankomst er det viktig å se på hvordan barnet, rasket mulig, kan komme i gang med en noe som ligner en vanlig hverdag. I starten trenger kanskje barnet å hvile og ro, sammen med gode muligheter for å leke. Aktiviteter på krisesenteret kan også spille en viktig rolle, sammen med det å kunne snakke om situasjonen med en voksen. Særlig viktig er det å kunne komme i gang med barnehage/skole og evt. muligheter for å treffe venner.

Det er forelder som har ansvaret for omsorgen for barnet under oppholdet på krisesenter. At mot/ far får god hjelp på krisesenteret, kan hjelpe barnet til å gi slipp på ansvarsfølelse og kjenne seg tryggere.

Barnet kan ha spørsmål som du ikke kan svare på i starten, som for eksempel: Hvor lenge skal vi være på krisesenteret? og: Hva skal skje etterpå? Vær ærlig og si at det vet ingen akkurat nå. Spør hva barnet tenker om disse temaene. Det kan gi viktig informasjon om både hva barnet bekymrer seg for og om hva barnet ønsker videre. Gjør det klart for barnet at de voksne på krisesenteret jobber med det. Så snart du vet mer om situasjonen, bør barnet få tilpasset informasjon.

Sist faglig oppdatert 20. november 2023

Systematisk kartlegging av barn

Gjennom en systematisk kartlegging kan du danne deg en god oversikt over barnets situasjon. Dette er helt nødvendig for at hjelp og oppfølging skal bli tilpasset det enkelte barn.

Å snakke om situasjonen, sammen med en trygg voksen, gir barnet mulighet til å formidle og bearbeide sin egen opplevelse. Dette kan ha en positiv effekt for barnet. Når du som voksen stiller spørsmål, viser det at du er interessert i hva barnet har opplevd, at du tar barnets erfaringer på alvor, og at du har kunnskap om vold. Dette kan hjelpe barnet til å sette ord på og reflektere over sitt liv og de vanskelige opplevelsene. Systematisk kartlegging er nødvendig for at du skal få oversikt over barnets situasjon, slik at oppfølgingen kan tilpasses det enkelte barn. Det er kun barnet selv som fullt og helt kan formidle sine egne erfaringer og oppfatninger.

Før du starter opp kartleggingen av barnet, kan du gjerne ha en samtale med forelder på krisesenteret. Det kan gi deg et bilde av hva (forelder tror) barnet har opplevd og hvordan mor eller far opplever at barnet reagerer på situasjonen. Samtidig kan barnet ha sin helt egen opplevelse av situasjonen, som kun barnet selv kan formidle deg.

Før du snakker med barnet alene, er det viktig at du informerer forelder godt. Det er foresatte som har omsorgsansvar for barnet, også under opphold på krisesenter. Oppfølging av barnet må foregå i dialog og samråd med foresatte.

Gjennomfør kartleggingen gradvis, hvor temaene er knyttet til

hva du til enhver tid trenger informasjon om i oppfølgingen av barnet
hva barnet ønsker å snakke om
hvor godt du kjenner barnet

Start med åpne spørsmål og fortsett med oppfølgingsspørsmål som tar utgangspunkt i det barnet forteller:

Jeg kjenner deg ikke, og derfor lurer jeg på ...
Fortell meg slik at jeg kan forstå hva som skjedde ...
Jeg vil gjerne høre mer om ...
Forklar hvordan ...
Bruk prinsipper for gode samtaler med barn.

Kartlegg på en alderstilpasset måte.

Vær systematisk, slik at du over tid har god oversikt (se temaer i forslag til kartleggingsskjema).

Forklar for barnet hvorfor du spør:

Jeg trenger å vite ..., og derfor skal jeg stille deg noen spørsmål. Hvis du lurer på noe, må du gjerne spørre meg..

Det er flere ulike kartleggingsskjemaer du kan bruke for å få oversikt over barnets situasjon.

Kartlegging, sammen med en trygg voksen, gir barnet mulighet til å formidle og bearbeide sin egen opplevelse av situasjonen. Dette kan ha en positiv effekt for barnet. Når du som voksen stiller spørsmål, viser det at du er interessert i hva barnet har opplevd, at du tar barnets erfaringer på alvor, og at du har kunnskap om vold. Dette kan hjelpe barnet til å sette ord på og reflektere over sitt liv og de vanskelige opplevelsene. Det barnet forteller om seg selv, om livet sitt og hva hun eller han har opplevd, kan være et utgangspunkt for nye samtaler.

Snakk med barnet om

personlig informasjon (alder, søsken, evt. tidligere opphold)
barnehage/skole
hva barnet har opplevd (omfang og alvorlighetsgrad av volden)
hvilke reaksjoner barnet har på volden/situasjonen
sikkerhet
hvilken oppfølging og hjelp barnet ønsker og trenger fra krisesenteret
trivsel på krisesenteret
har barnet allerede kontakt med eller behov for hjelp fra andre tjenester (barnevern, BUP, etc.)?
nettverk og aktiviteter
barnets ønsker og behov for oppfølging etter oppholdet

For å få et godt bilde av barns situasjon og hvilke reaksjoner de har utviklet knyttet til volden de har levd med, er det nødvendig å observere barnet. Dette kan særlig viktig for små barn som det kan være vanskelig å kartlegge gjennom samtaler. Du kan observere

barnets egen lek
samspill med søsken
samspill med andre barn
samspill med voldsutsatt forelder
samspill med andre voksne

Foreldreveiledningsprogrammet International Child Development Program (ICDP) omfatter åtte elementer i samspill mellom barn og foreldre. Du kan benytte beskrivelsen av disse elementene som utgangspunkt for observasjon av barnet og samspillet mellom forelder og barn.

Noen barn kan ha vanskelig for å snakke om vanskelige erfaringer. Du kan be barnet om å tegne hendelser eller viktige ting hun eller han har opplevd. Du kan også bruke lek hvor barnet viser sine tanker og opplevelser.

I møte med små barn, kan det være vanskelig å bruke hovedsakelig samtaler i kartleggingen. Du må utfylle med for eksempel:

Vær så mye som mulig sammen med barnet og mor/far
Lek med barnet
Observer barnets samspill med andre (forelder/søsken/andre barn og voksne)

En hjelper bør være

rolig, imøtekommende, omsorgsfull, ærlig, snill, tålmodig, interessert, oppmundtrende, forståelsesfull og fortrolig
vær til stede, både fysisk og mentalt
det er viktig for barnet å bli sett
bry deg, vær opptatt av hvordan barnet har det
vis at du vil hjelpe
vær hyggelig og imøtekommende
trygghet er viktig, barnet må kunne stole på deg
du må være modig, tåle det du hører, stå i det
ikke vær en du ikke er, barn vet når du er ekte
hold løftene dine

Fra «Hadde vi fått hjelp tidligere, hadde alt vært annerledes» - Erfaringer fra barn og unge utsatt for vold og overgrep, Barneombudet 2018

Sist faglig oppdatert 20. november 2023

Samtaler med barn

En stor del av barna har kanskje aldri snakket med noen om volden før de kom til krisesenteret. Samtaler med en voksen kan ha en terapeutisk effekt på ulike måter.

Når barnet kommer til krisesenteret, er det nødvendig at barnet får tilbud om å snakke med en voksen om sentrale temaer som:

Hva et krisesenter er
Situasjonen familien befinner seg i
Hva barnet har opplevd
Barnets reaksjoner (frykt, konsentrasjonssvikt, søvnforstyrrelser, depresjon)
Hva som skal skje videre

Gjøre tilværelsen begripelig

Å bli tatt med til senter oppleves ofte dramatisk og vanskelig for barn. Samtaler med en voksen kan sette barnet i stand til å forstå hva som skjer og hvorfor det befinner seg der. Det kan gjøre situasjonen begripelig for barnet. Å få gode forklaringer på situasjonen gir mulighet til å bearbeide opplevelsene og å redusere følelsesmessige spenninger.

Utvikle språk for følelser

Når du snakker med barnet om hva som har skjedd, kan du hjelpe han eller henne til å sette ord på opplevelsene og å finne forklaringer på disse. Dette kan sette barnet bedre i stand til å utvikle et språk for å utrykke sine følelser, reaksjoner og behov. Det kan gjøre det enklere for barnet å fortelle om og reflektere over vanskelige opplevelser.

Forstå volden og egne reaksjoner

Gjennom samtaler kan du hjelpe barnet med å forstå den "uforståelige volden". Barnet kan oppleve større grad av sammenheng og mening i livet, noe som er en grunnleggende forutsetning for god psykisk helse, både for barn og voksne.

Hvis barnet klarer å forstå sine egne reaksjoner, kan de settes i sammenheng med hva de har opplevd. Dette kan bidra til økt selvinnsikt og selvutvikling. Det kan også redusere stressreaksjoner knyttet til negative opplevelser og minner.

Forutsigbarhet

Gjennom samtalene med deg kan barnet få bedre oversikt over situasjonen. Gi informasjon og forklaringer på hva som har skjedd og hva som kommer til å skje videre, under og etter oppholdet på krisesenteret. Dette kan gjøre tilværelsen mer forutsigbar for barnet.

Bearbeide opplevelser og redusere skyldfølelse

Gjennom samtalene kan barnet bearbeide opplevelsene og utvikle mer hensiktsmessige strategier for å håndtere (og dermed redusere) negative følelser. Du kan oppklare misforståelser og hjelpe barnet til å forstå at det ikke har skyld i det som har skjedd. Å få snakke med andre om volden, for eksempel med søsken, utsatt forelder og andre voksne, kan redusere følelsen av skam og skyld. Bedre håndtering av negative følelser kan gjøre barnet mer mottakelig for hjelp til å mestre utfordringer i hverdagen, som for eksempel skole, forholdet til venner og lignende.

De fleste barn på opplever samtaler om sin situasjon og om volden de har opplevd som positivt, men samtidig også krevende. Forberedelser til samtaler, god gjennomføring og oppfølging etter samtalen er derfor viktig.

Etabler god kontakt med barnet

Før du kan forvente at barnet er motivert til å snakke om vanskelige opplevelser og følelser, må du jobbe med å bygge tillit og etablere en god relasjon til barnet over tid. Dette kan du gjøre gjennom at dere leker sammen, tegner, maler eller gjør praktiske ting, drar på tur eller gjør andre ting sammen.

Snakk med forelderen først

Før du har samtaler med barnet, kan du gjerne ha en samtale med forelderen som er på senteret. Dette kan gi deg oversikt over barnets situasjon. Samtidig kan barnet ha sin helt egen opplevelse, som kun barnet selv kan formidle til deg.

I planlegging av og oppfølging etter samtaler med barnet, er det viktig at du samarbeider med barnets forelder og forelders kontaktperson. Det er forelder som har omsorgsansvaret for barnet, også under oppholdet på senteret. Hvis forelder er i tvil om nytten av samtaler, kan du informere om hvorfor det er viktig for barnet å kunne snakke med en voksen, hvordan samtalene gjennomføres og hva de pleier å handle om. Gjennom samarbeidet med barnet kan du også få nyttige innspill til hva som er viktig i oppfølgingen av den voksne i sin utøvelse av foreldrerollen.

Trenger barnet tolk?

Avklar om barnet trenger tolk. Hvis barnet ikke behersker norsk språk tilstrekkelig til å snakke om vanskelige temaer, må dere bruke tolk i samtalene.

Barna har ulik alder og modenhet, noe du må ta hensyn til i når du planlegger og gjennomfører samtaler.

Planlegg tidspunkt for samtalen

Når barna har startet opp i barnehage eller skole, må samtalene foregå om ettermiddagen. Avtalene bør ikke kollidere med aktiviteter på senteret eller fritidsaktiviteter som barnet deltar i. Ikke legg samtaler om vanskelige temaer tett opp mot leggetid.

Finn egnet rom

Reserver rom til samtalen. Rommet bør være et sted hvor dere ikke blir forstyrret og som er tilrettelagt for samtaler med barn.

Forbered innholdet i samtalen

Tenk gjennom på forhånd hva som er formålet med samtalen: Hva trenger du å snakke med barnet om akkurat nå? Hvorfor? Hvis du skal ta opp vanskelige temaer, som barnets mest vanskelige erfaringer i livet, er det viktig å være godt forberedt på hvordan du konkret vil gjøre det. Trenger du hjelpemidler til samtalen?

Forbered barnet

Snakk med barnet om hva en samtale er, at det ganske enkelt er «snakketid» med en voksen, der:

barnet kan spørre og fortelle
den voksne hører på, forsøker å forklare og stiller spørsmål

Avtal tid for samtale med barnet og sett av god tid. Gi barnet oversikt over hva som skal skje underveis. Forbered barnet på hvor lang tid samtalen etter planen skal vare.

La barnet styre

La barnet styre mye av samtalen, mens du bekrefter og følger barnets initiativ. Gi rom for å snakke om temaer som barnet er opptatt av, selv om det ikke inngår i din plan for samtalen. Ta gjerne opp først det barnet ønsker å snakke om. Det kan gjøre barnet mer mottakelig for å snakke om temaer som du har planlagt etterpå.

Forklar formålet med samtalen/temaet du tar opp

Forklar barnet formålet med samtalen og temaet du tar opp. Hvorfor er det nødvendig å snakke om dette? Du kan for eksempel si: "Jeg trenger å vite hvordan du har det nå, og derfor skal jeg stille deg noen spørsmål. Så må du spørre meg hvis det er noe du lurer på". Det kan fungere oppklarende for barnet og bidrar til at samtalen henger sammen.

Bruk åpnende kommunikasjon

Hvordan du kommuniserer med barnet vil påvirke hvordan samtalen utvikler seg og hvilken informasjon du får. For å legge til rette for god kommunikasjon, kan du

etablere god kontakt før du introduserer vanskelige temaer
gjerne innlede med:
Jeg kjenner deg ikke, og derfor lurer jeg på ...
Fortell meg slik at jeg kan forstå hva som skjedde ...
Jeg vil gjerne høre mer om ...
Forklar hvordan ...
stille åpne spørsmål, start med: Hvem, hva, hvor eller hvordan?
ta utgangspunkt i det barnet forteller, still oppfølgingsspørsmål hvis nødvendig
unngå ja- og nei-spørsmål for å bekrefte eller avkrefte dine eller andres antagelser
lytte mer enn å spørre
være aktivt lyttende: gi nonverbale signaler og korte verbale bekreftelser på at du er oppmerksom på hva barnet forteller deg
tåle stillhet
la være å presse barnet til å svare på dine spørsmål

SNAKKE er en kunnskaps- og øvingsportal for å snakke om barn om vanskelige temaer. Portalen er først og fremst rettet mot ansatte i barnehage, skole, skolehelsetjenesten og andre som møter barn, men det kan også være nyttige tips for ansatte. Lenke til SNAKKEmedbarn.no finner du her.

Gi barnet støtte

Gjennom bruk av åpnende kommunikasjon, kan du under samtalen gi barnet støtte og anerkjennelse på flere måter:

avklar hvilke temaer barnet er opptatt av
ta utgangspunkt i barnet spørsmål og forklar enklest mulig
oppklar misforståelser som barnet har
anerkjenn barnets følelser og reaksjoner
identifiser hva som kan hindre en god samtale for barnet

Etabler en gjensidig dialog med barnet

Utgangspunktet for samtalene er at både du og barnet trenger både å gi og å motta informasjon. Barnet trenger å snakke om hva som har hendt og hva det har ført til, å spørre om alt det lurer på og ikke forstår, i tillegg til å formidle hva det ønsker videre. Du trenger å formidle viktig informasjon til barnet, samtidig som du trenger å vite hva som konkret har ført barnet til krisesenteret, hvordan barnet opplever situasjonen og hva barnet ønsker videre. Legg derfor opp til at samtalene kan bli en prosess preget av mest mulig gjensidig dialog.

Bruk av materiell

Ha nødvendig materiale tilgjengelig i samtalerommet, som bøker, billedmateriell, filmer, samtalekort eller bruk rollelek. Barnet kan gjerne få en bok hvor det samler fortellinger og tegninger som lages gjennom samtalene. Når barnet opplever at vanskelige erfaringer gjennom samtalene «arkiveres» mellom to permer, kan det dempe det følelsesmessige trykket.

Informasjon som er relevant for en straffesak?

I samtalene kan det komme opp informasjon som kan være relevant for en eventuell straffesak, og barnet skal kanskje til avhør på barnehus. At informasjonen du får håndteres riktig, kan være avgjørende for at barnets fortelling kan brukes som bevis i retten. I slike tilfeller bør du skrive en mest mulig detaljert journal fra samtalen, hvor det kommer klart fram foranledningen for at barnet fortalte.

Hvilken informasjon fikk barnet før/ved oppstart av samtalen?
Hva spurte du om?
Hvordan spurte du?
Hva fortalte barnet?
Barnets uttrykksmåte og reaksjoner

Snakk også om positive ting i barnets liv

I samtalene bør også positive ting i barnets liv settes på dagsorden. Det kan for eksempel være ved skolen, venner, familielivet, forholdet til utøver, etc. Når det er fint i familien din, hvordan er det da? Når du har det fint sammen med x (utøver), hva gjør dere da? Hvordan er x da? Dette kan styrke barnets opplevelse av verdi og mestringsfølelse, og være utgangspunkt for å finne mulige løsninger på utfordringene barnet er stilt overfor.

Sørg for en positiv avslutning

Det er viktig å gi barnet en avslutning på samtalen og hjelpe barnet tilbake til her og nå. Avslutt med en en kort oppsummering. Dere kan i fellesskap lese fortellinger som er kommet fram/skrevet eller snakke om tegninger barnet har laget under samtalen.Planlegg neste samtale sammen med barnet. Led barnets oppmerksomhet ut av samtalens tema og inn i det mer dagligdagse som kommer etterpå.

Følg opp barnet etter samtalen

Hvis dere har snakket om krevende temaer, kan du forberede barnet på mulige reaksjoner i etterkant av samtalen. Du kan anbefale barnet å si fra til deg, andre ansatte eller forelder, hvis reaksjonene er sterke. Du kan oppsøke barnet og se an og spørre hvordan det går etter litt tid. Hvis du går fra krisesenteret, kan du be kollegaer ta kontakt med barnet.

Flere momenter legger til rette for en god samtale. Sentrale forutsetninger er for eksempel:

Skap forutsigbarhet ved å forberede barnet på samtalen.
Etabler god kontakt med barnet i starten på samtalen, hver gang.
Tilpass form og innhold til barnet det gjelder og samtalenes tema.
Still åpne og konkrete spørsmål.
Velg en metode for å snakke med barnet som er tilpasset barnets alder og temaene for samtalen.
Ta hensyn til at barnet kan være i krise. Barnet kan trenge tid og at du gjentar viktig informasjon.
Gi konkret informasjon som kan hjelpe barnet til å rydde i tankene, skape oversikt og forståelse av situasjonen.
Vis anerkjennelse og empati når barnet forteller som sine opplevelser.
Gi rom for barnets negative følelser som frykt, sorg, savn og fortvilelse. Gjør det tydelig at du ikke er redd og tåler barnets frykt.
Vær sikker på at barnet forstår spørsmålet eller temaet dere snakker om. Gjør en kort oppsummering eller spør barnet underveis om du har forstått riktig/om barnet har forstått deg.
Pass på at du har barnets oppmerksomhet gjennom samtalen. Vær oppmerksom på barnets kroppsspråk. Gå over til en annen aktivitet eller innled samtalens sluttfase hvis barnet sliter med konsentrasjonen, for eksempel blir urolig eller veldig stille.
Ta hensyn til at barnet kan ha ambivalente følelser overfor voldsutøveren: sint på og redd for vedkommende og lettet over å befinne seg på et trygt sted, men er samtidig glad i og savner ham eller henne.

Temaene for samtalene må først og fremst avspeile det barnet ønsker å snakke om og hva det strengt tatt er nødvendig at du har kunnskap om. I samtalene kan du for eksempel avgrense temaene til:

det du trenger for å vurdere om det kan være trygt for barnet å begynne i barnehage/skole
det du trenger å vite for å følge opp barnet
det barnet selv ønsker å snakke om

Eksempler på temaer i samtalene

Hvordan barnet kom til senteret
Hva er et krisesenter. Gi barnet tilpasset informasjon.
Barnets erfaringer fra eventuelt tidligere opphold på krisesenter
Barnets erfaringer med og reaksjoner på vold
Barnets strategier i en vanskelig familiesituasjon
Barnehage eller skole
Positive elementer i barnets liv (mestringsstrategier, venner, hobbyer, positive elementer i familielivet/ forholdet til utøver og lignende)
Hva er barnet redd for (trusler), sikkerhet.
Barnets forhold til voldsutøvende forelder (lojalitet, frykt, samvær)
Trivsel på krisesenteret, gode og dårlige opplevelser siden forrige samtale
Barnets nettverk: venner, familie og andre
Hva kan andre instanser hjelpe barnet med
Hva ønsker barnet for tiden etter oppholdet på krisesenter. Forbered barnet på for hverdagen etter oppholdet

Mange av temaene inngår i forslag til systematisk kartlegging av barn.

Minst en gang i uken

For å sikre kontinuitet i samarbeidet med barnet, bør du sette opp samtaler minst en gang i uken. Dess yngre barnet er, dess oftere bør samtalene være og dess kortere varighet bør den enkelte samtale ha. Samtalene kan ha ulike temaer, og det kan være ulike typer samtaler. Spontane hverdagslige samtaler og aktiviteter og planlagte samtaler på tomannshånd, kan være en god kombinasjon.

Bygger tillitt

Regelmessige samtaler kan være nødvendig for å bygge opp tillit hos barnet. Det kan gi barnet en følelse av å bli sett og verdsatt, at deres opplevelse av volden og familiens vanskelige situasjon blir tatt på alvor. Du viser barnet konkret at du oppriktig ønsker å hjelpe. Dette kan øke barnets opplevelse av trygghet. Det gir deg også gode muligheter til å observere barnet og dets utvikling over tid.

Motiver forelderen til å delta

At du som ansatt har tett kontakt med barnet under oppholdet, kan ha særlig stor betydning i en periode som både barnet og forelder ofte opplever som vanskelig. Å være utsatt for vold kan gjøre det vanskelig for foreldre å følge opp barna, for kortere eller lengre tid. Forelderen klarer ikke alltid å imøtekomme barnets fysiske og følelsesmessige behov. Når du gjennomfører regelmessige samtaler, kan du motivere forelder og eventuelle søsken til å delta i noen av samtalene, avhengig av temaene som står på dagsorden. Samtidig er det viktig at barnet får anledning til å snakke med noen, uten andre fra familien tilstede.

Under oppholdet kan du variere mellom flere typer samtaler med barn, alt etter hva du vurderer barnet har behov for, barnets alder, situasjonen her og nå og hva barnet ønsker.

Rollelek

Rollelek er en naturlig uttrykksform for barn opp til seks år. Du kan bruke rollelek for å hjelpe barnet til å synliggjøre sine opplevelser. Du kan invitere barnet til å dele vanskelige opplevelser, noe som kan hjelpe barnet til å håndtere utfordringer som vold, overgrep, savn av forelder, og så videre.

Velg tema for rolleleken basert på din kjennskap til barnets erfaringer (for eksempel hvordan barnet kom til krisesenteret eller voldserfaringer) og behov du ser hos barnet/ familien.

Gruppesamtale med barn

Å dele erfaringer med andre barn i samme situasjon kan gi barnet en følelse av at han/hun ikke står alene. Det kan frigjøre barnet fra det tabubelagte ved opplevelse og dermed dempe smerten. Gruppesamtaler gir også mulighet til å snakke om andre felles utfordringer knyttet til for eksempel reaksjoner på for eksempel

vold
skilsmisse
flytting
sikkerhet
ny skole og barnehage
samvær med voldsutøver
skoleprestasjoner
avhør

Søskensamtale

Søsken kan ha ganske forskjellig opplevelse av volden i familien. Alder, modenhet, kjønn og plassering i søskenflokken spiller inn. Som ansatt kan du formidle at selv om søsken har ulike oppfatninger av situasjonen, er alle opplevelsene like viktige og riktige. En felles samtale kan gi søsknene bedre forståelse av hverandres opplevelser og bidra til å avklare misforståelser. Dette kan skape en mer felles forståelse av volden, noe som kan styrke forholdet også mellom søsknene.

Samtale med barn og voldsutsatt forelder

Mange barn som kommer til et krisesenter har ikke snakket om volden med den voldsutsatte forelderen før. I en felles samtale kan forelderen vise barnet at det er lov å snakke om volden og å bryte tabuer og taushet som ofte preger familien. For barnet kan det for eksempel være viktig å få bekreftet at volden virkelig har skjedd og at det ikke er barnets skyld.

Felles samtaler med barn og forelder kan bidra positivt på mange måter. Felles samtaler kan

gi foreldre og barn mulighet til å bli kjent med hverandres opplevelser og følelser knyttet til det som har skjedd
gi foreldre og barn mulighet til å oppklare misforståelser
hjelpe forelder og barn til å utvikle en god allianse seg imellom, noe som kan ha stor betydning i en vanskelig fase
gi forelder viktige tips til hvordan vedkomende kan snakke med barnet, både om volden og om andre temaer

Samtale med barn alene

Når barnet får ha en samtale alene, gir dette barnet en unik mulighet til å snakke fritt om opplevelser, tanker og følelser – uten å måtte ta hensyn til voldutsatte foreldre eller søsken. Barnet kan for eksempel være sint på forelderen, redd for å snakke om volden foran forelderen eller avstå fra å dele viktig informasjon av lojalitet til familiemedlemmer. I enesamtaler kan barna sette ord på volden og få hjelp til å forstå hva som har skjedd og hvorfor - helt uavhengig av andres oppfatninger.

I planlegging av og oppfølging etter samtaler med barnet, er det viktig at du samarbeider med barnets forelder og forelders kontaktperson. Gjennom samarbeidet med barnet vil du få mange innspill til hva som er viktig i oppfølgingen av den voksne i sin utøvelse av foreldrerollen.

Når politiet etterforsker volden og skal foreta tilrettelagt avhør av barn, foregår dette vanligvis på statens barnehus.

Formålet med avhøret er å fremskaffe så nøyaktig og fullstendig informasjon fra barnet som mulig. Tilrettelagte avhør skal gjennomføres på en måte som ivaretar barnets sårbarhet.

Statens barnehus er opprettet for at barn som kan være utsatt for vold eller overgrep skal få tilrettelagte avhør og god og koordinert oppfølging.

Slik kan du forberede barnet

Tilrettelagte avhør skal skje innen gitte frister (straffeprosessloven § 239 e). Å bli innkalt til avhør kan oppleves som en stor belastning for barnet, både i tiden før og under avhøret. Barnet skal snakke om vanskelige opplevelser med en ukjent person. Dette kan påvirke både hukommelsen og evnen til å konsentrere seg.

Ved å gi barnet god informasjon på forhånd, kan du hjelpe barnet med å være best mulig forberedt. Det kan øke opplevelsen av trygghet og mestring under avhøret. Informasjonen må tilpasses barnets alder og modenhet.

Før avhøret er det flere ting du kan gjøre:

Informer barnet grundig om hvorfor det skal til avhør, om plikten til å vitne i en straffesak (straffeprosessloven § 108).

Fritak fra vitneplikten kan gjelde ved for eksempel lang reisevei (straffeprosessloven § 109). Fritak fra vitneplikten, når den siktede er nærstående familie, gjelder fra og med fylte 12 år (straffeprosessloven § 122).
Informer barnet grundig om hvordan avhøret vil bli gjennomført. Fortell hvordan barnehuset ser ut. Vis gjerne bilder og/eller dra på besøk slik at barnet kan hilse på de som jobber der, hvis det er mulig.
Informer barnet om rettigheter som vitne (se neste avsnitt).
La barnet komme til orde om hvilke bekymringer det bærer på knyttet til avhøret.
Forbered barnet på hvilke reaksjoner og gjenopplevelser som kan komme under og etter avhøret, når det forteller om vanskelige opplevelser og følelser.

Barns rettigheter som vitne

Barn under 16 år og voksne med utviklingshemming har anledning til å ha med seg en støtteperson til avhøret (påtaleinstruksen § 8-12). Hvis barnet ønsker det, kan du som barnets kontaktperson delta som støtteperson.

Barnet kan også ha rett til bistandsadvokat (straffeprosessloven § 107 a), som oppnevnes av retten. Retten til bistandsadvokat gjelder uavhengig av alder, og er knyttet til hvilke straffbare forhold barnet har vært utsatt for.

Les om vilkårene for å få bistandsdvokat på dinutvei.no her.

Derfor er det viktig at barnet vitner

Barns vitnemål kan gi viktig informasjon for å belyse en straffesak best mulig. At barnet selv kan vitne, er også i tråd med bestemmelser i barnevernkonvensjonen og barneloven om barns rett til å uttale seg og si sin mening om temaer som berører dem og til å bli beskyttet mot vold og overgrep. (Barnekonvensjonens artikler 12, 13 og 19). Det er også viktig med tanke på deres rett til erstatning.

Ikke påvirk barnets fortellinger

I samtalene med barnet er det viktig at du benytter samtalemetoder som i minst mulig grad påvirker barnets fortellinger. Dette gjøres blant annet ved å stille åpne spørsmål, følge barnets initiativer og å være opptatt av barnets opplevelser. Du kan avgrense temaene til det du trenger å vite av hensyn til barnets sikkerhet og det barnet selv ønsker å snakke om.

Det er viktig at ikke alle instanser (barnevern, politi, krisesenter, BUP, etc.) spør barnet om hva det har opplevd. Barnet skal slippe å fortelle flere ganger. Å bli spurt, om og om igjen, kan føre til at barnet opplever seg «ferdigsnakket» før avhør og ikke ønsker å fortelle om hva det har opplevd.

Før tolkesamtalen

Tolken skal kun gjengi det barnet og den voksne sier ord for ord.
Tolken skal ikke stille egne spørsmål til barnet.
Hvis barnet på eget initiativ snakker med tolken, skal det videreformidles til deg som ansatt.

Under samtalen

Plasser stolene slik at du har god øyekontakt med barnet.

Plasser gjerne tolken mellom deg og barnet i en trekant, for å nøytralisere asymmetrien i at det er overvekt voksne sammenlignet med barnet.

De fleste barn har ikke erfaring med samtaler med tolk. Det kan være en fordel i starten av samtalen at du går gjennom:

tolkens rolle
hvordan en samtale med tolk fungerer

Øv med barnet for å hjelpe det til å forstå tolkens rolle. Snakk om et enkelt tema, som for eksempel noe du vet barnet liker, et TV-program eller lignende

Ha øyekontakt med barnet både når du snakker og når tolken formidler.
Ha pauser i samtalen hvis det varer over tid.

Etter samtalen

Etter samtalen kan du vurdere:

Hadde tolken tilstrekkelig personlig egnethet og kvalifikasjoner til samtaler med barn?
Fungerte samtalen bra?
Vil det være en fordel med samme tolk i neste samtale?
Ser det ut til å være best for barnet med tolk tilstede eller med telefontolk?

Alder spiller en avgjørende rolle for hvordan barn opplever, forstår og reagerer på ulike situasjoner i livet. For at barnet skal kunne formidle hva som har skjedd og hvordan det opplever situasjonen, må samtalene tilpasses barnets alder og mentale utvikling.

Samtaler med spedbarn og småbarn kan være utfordrende, fordi barna har begrensede muligheter til å dele sin livserfaring med andre. For å få oversikt over situasjonen er du mer avhengig av andre tilnærminger, som for eksempel:

Vær sammen med barnet og forelder
Lek med barnet
Observer barnet i lek, samspill med andre og rutinesituasjoner som måltider, påkledning og legging
Skaff deg informasjon om barnet fra andre, som forelder, andre ansatte, etc.

Barn helt ned i 2-3 årsalder kan imidlertid fortelle om traumatiske hendelser. For å tilrettelegge samtaler med små barn, kan du

bruke korte setninger
benytte mest mulig konkrete og presise formuleringer

gi barnet støtte som

mer tid under samtalen
nødvendige forklaringer av situasjonen
bruk av tegning
kommunikasjon gjennom lek (hånddukker, dukkehus el.)
bruk av billedmateriell som kan hjelpe barnet til å forklare

Barn i skolealder har større mentale ressurser og kunnskap til å forstå, og kan som oftest fortelle om hva de har opplevd og hvordan de reagerer på det.

Språket utvikles gradvis til å bli mer og mer likt voksnes språk, også når det gjelder begrepsforståelse. Samtidig har barna mindre erfaringsgrunnlag å fylle begrepene med enn voksne. De kan også ha problemer med å forstå komplekse sammenhenger og årsaksforklaringer. Du bør derfor foreta avsjekk underveis i samtalen, om barnet forstår informasjonen du gir. La barnet stille oppklarende spørsmål eller oppsummere hva det har fått med seg.

Barn i denne alderen har som oftest utviklet en forståelse av at det de sier kan ha konsekvenser. De kan derfor være mindre spontane når det gjelder å fortelle om vanskelige opplevelser, som for eksempel voldserfaringer. De kan frykte for hvilke konsekvenser det kan ha at de forteller, både for dem selv og andre. Det kan derfor være viktig å utforske hva barnet tenker at kan skje hvis det forteller om sine opplevelser.

Barn fra 12-årsalderen har som oftest klare tanker og meninger situasjonen de befinner seg i, om volden de har opplevd hjemme, om foreldrene og om mulige løsninger på situasjonen.

Slik kan du gå frem i samtalene:

snakk på en sensitiv og støttende måte, slik at barnet/den unge kan etablere tillit til deg som ansatt
gi den unge tid til å forstå sin egen situasjon og reflektere over sine erfaringer og om fremtiden
snakk om voldserfaringer med vanlige ord og begreper, gi den unge hjelp til å reflektere over hvordan vold kan arte seg, både vold mot barn/unge og vold mellom foreldre
anerkjenn og ta på alvor det du hører om den unges opplevelse av situasjonen
gi den unge mulighet til å uttrykke tanker og følelser (både positive, negative og ambivalente), uten at de opplever å bli rettet på eller vurdert negativt for sine meninger
gi den unge støtte i sine valg

Du kan lese mer om barns utvikling og samtalekompetanse på noknorge sine sider her.

Sist faglig oppdatert 22. november 2023

Hvordan jobbe traumesensitivt med barn

Mange av barna på krisesenteret har levd store deler av sitt liv med omsorgssvikt, vold og/eller overgrep. Det er tre sentrale elementer i traumesensitivt arbeid for barn på krisesenter.

De tre sentrale elementene er:

at barn kan oppleve krisesenteret som et trygt sted
at de får hjelp til å regulere egne følelser
at de får hjelp til å etablere relasjoner til andre

Nyere forskning viser at hjernens utvikling påvirkes negativt av belastninger vi opplever. For eksempel vil barn som lever i utrygghet, utvikle stor kapasitet til å oppfatte fare og ta forholdsregler for å tilpasse seg og overleve i situasjonen. Dette skjer på bekostning av å utvikle andre evner, for eksempel utforskning, analyse og tilknytning til andre.

Samtidig har hjernen stort potensiale til utvikling og forandring gjennom nye, positive erfaringer. Å skape nye og positive opplevelser, er derfor sentralt i traumebevisst arbeid for barn på krisesenter. Arbeidet innebærer å:

legge til rette for at barnet opplever trygghet
gi barnet og forelderen kunnskap om konsekvensene volden har for barn og hva man kan gjøre for å få det bedre (psykoedukasjon)
være oppmerksom på egne følelser og reaksjoner i møte med traumatiserte barn og å bevisstgjøre forelderen om dette

Å styrke barnets opplevelse av trygghet vil dempe stress og gjøre barnet bedre i stand til å tilegne seg ny kunnskap, å skape mening og å etablere tillit i relasjoner til andre.

Senteret bør være være et miljø som støtter opp under barnets opplevelse av fysisk, emosjonell og relasjonell trygghet. Dette gjelder botilbudet, samtaletilbudet, aktiviteter for barnet og den individuelle oppfølgingen av både barn og foreldre

Når barnet ankommer senteret, kan du forklare hva et senteret er og hva som skal skje videre. Det er også viktig å få oversikt over barnets situasjon og hva barnet er urolig for. For barn som ikke behersker norsk språk, er det nødvendig med tolk, slik at de kan få nødvendig informasjon og mulighet til å formidle sin opplevelse av situasjonen.

Fremmøtetolk

Telefontolk

Skjermtolk

Tolkens kjønn

Når temaet for samtalen er vold og krenkelser, kan brukeren ønske tolk med samme kjønn som seg selv. Dette kan være særlig viktig når du skal benytte oppmøtetolk.

Gruppetilhørighet

Dialekter

Flere språk har dialekter som kan være ganske ulike. Derfor må du forsikre deg om at tolken behersker dialekten brukeren har. Dette gjelder for eksempel arabisk og kurdisk.

På imdi.no finner du flere nyttige tips når du skal bestille tolk

Som ansatt blir du ofte godt kjent med barnet og vet hva som støtter eller truer opplevelsen av trygghet.

Hva barnet opplever som truende eller tryggende, er også viktig informasjon for andre som barnet skal ha kontakt med, og som kanskje skal ta avgjørelser med stor betydning for barnets videre liv og utvikling. Det er viktig kunnskap som du kan bringe videre til for eksempel barnets bistandsadvokat, politiet, barneverntjenesten eller andre.

Kunnskap om hva som er typiske reaksjoner etter å ha levd med vold, kan hjelpe den utsatte å håndtere situasjonen og mestre hverdagen. Dette gjelder både for barn og voksne. Du kan gi både barnet og forelderen kunnskap gjennom begreper og modeller som illustrerer traumeteori, som er lett forståelige og som kan tas i bruk i situasjoner som oppstår i hverdagen (psykoedukasjon).

Det er også viktig at du støtter forelderen i å snakke med barnet om barnets egne erfaringer. I mange tilfeller har forelderen og barnet ikke snakket sammen om hva som har skjedd og hvordan barnet opplevde det.

Formidling av kunnskap kan foregå i uformelle samtaler i dagliglivet på krisesenteret, i planlagte samtaler og i grupper. Det kan være barnegrupper, mødregrupper og foreldregrupper.

Barn gjør som oftest så godt de kan. De kan oppføre seg uforståelig fordi de bærer på vonde opplevelser og reaksjoner som de kanskje ikke selv forstår eller har kontroll over. Når du viser at du tåler barnet og reaksjonene dets, kan barnet bli i stand til å tåle seg selv og gradvis bygge opp en forståelse av seg selv som anerkjent og elsket.

Din oppgave som ansatt er å hjelpe barnet til å identifisere følelsen bak atferden: Hva er det som gjør så vondt at du må gjøre sånn? Du kan hjelpe barnet til å regulere følelsene for eksempel ved å «lirke» og lede det inn i en tilstand av større ro og trygghet. Dette er helt nødvendig for at barnet skal kunne slappe av og konsentrere seg. Hva som gir opplevelsen av trygghet, vil variere fra barn til barn.

Muligheten for positiv endring og utvikling ligger i balansepunktet mellom på den ene siden tilstrekkelig trygghet og på den annen side å utfordre seg selv. Med din kunnskap om barnet vil du ofte se hvilken kapasitet det har til å mestre nye situasjoner og utfordringer. Dette forutsetter at du er tett på barnet, slik at du kan vite når det opplever tilstrekkelig fysisk, følelsesmessig og sosial trygghet til å ta noen skritt ut i det nye og ukjente.

Barn som har opplevd gjentatte skuffelser, svik og krenkelser, kan reagere med å avvise dine forsøk på kontakt. I slike situasjoner er det viktig at du er bevisst at dette er en typisk reaksjon, og at du ikke reagerer med negative følelser overfor barnet. Forvirrende reaksjoner fra barnet kan også være et forsøk på kontakt. Det er viktig at du bevisstgjør forelderen/ barnets omsorgspersoner om slike reaksjoner.

Det er utviklet en rekke modeller og ressurser som kan brukes i traumesensitivt arbeid med barn. En stor del av dette kan brukes ved senteret og er tilgjengelig på nett.

Det finnes mange ressurser på nett som du kan bruke for å lære både barn og foreldre om typiske reaksjoner på vold og overgrep.

Den tredelte hjernen

Den tredelte hjernen er en nyttig modell for å beskrive barns tilsynelatende uforståelige reaksjoner, følelser og handlinger. Hjernen ses på som bestående av tre deler: «sansehjernen», «følelseshjernen» og «tenkehjernen». Delene har forskjellige funksjoner og forskjellige måter å reagere på belastninger på. For at hjernen skal fungere godt, trengs det godt samarbeid mellom disse delene.

Ressurser på nett:

Toleransevinduet

Toleransevinduet er lettfattelig og intuitiv metafor både for deg som ansatt og for brukere. Det framstiller den optimale følelsesmessige aktiveringen for å kunne nå inn til vedkommende – ikke for høyt og ikke for lavt. Barn som har levd med vold har ofte et smalt toleransevindu. Når barnet går ut av sitt toleransevindu, kan det endre utviklingsnivået og fremstå som langt yngre enn det alderen tilsier. Å regulere den følelsesmessige tilstanden kan være et nødvendig steg på veien til å regulere atferd.

Dag Nordanger, RVTS Vest, forklarer toleransevinduet

Samregulering

Samregulering handler om hvordan du som ansatt eller omsorgsgiver/forelder kan «hente inn» et overaktivert eller underaktivert barn i sitt toleransevindu, ved å være trygg og aktiv til stede. Dette kan for eksempel foregå ved at du retter oppmerksomheten mot barnet ved å se, høre, snakke med og fysisk berøre barnet. Du kan hjelpe barnet til ro på ulike måter, som for eksempel gjennom:

Oppmerksomhet på sansene
Pusteøvelser
Avspenningsøvelser
Aktiviteter tilpasset barnets alder og hva det opplever som lystbetont:
Musikk, dans
Ridning/kontakt med andre dyr
Ulike typer fysisk aktivitet

Det er viktig at barnets forelder får kunnskap om hvordan en kan integrere aktiviteter som bidrar til å regulere barnet i hverdagslivet. I tillegg til aktiviteter som er nevnt ovenfor, kan det være å vugge barnet i hengekøye, å gi fotbad eller håndmassasje eller å pakke barnet forsiktig inn i et teppe når det skal sove. Når barnet er i stand til å regulere følelsene vil toleransevinduet utvides, og barnet får større kapasitet til å dra nytte av kognitive erfaringer og nye relasjoner.

Kunnskap om triggere

Triggere handler om sanseinntrykk her og nå som minner om sanseinntrykk fra en truende situasjon, på en måte som setter hjernens alarmsystem i gang, som om den truende situasjonen skjer igjen. Slike opplevelser kan være skremmende, smertefulle og retraumatiserende. Ved å identifisere og gjenkjenne triggere, forstå reaksjonen og forberede seg på dette, kan man forebygge og dempe reaksjonene i situasjonene triggerne forekommer.

Psykologisk oppfølging og selvhjelp

RVTS Sør har utarbeidet en perm om traumebevisst arbeid. Den kan du se på og eventuelt bestille her.
RVTS Øst har utviklet et opplegg for traumesensitivt arbeid med barn og unge, som man kan følge gjennom kurs. Se undervisningsressursen her.
Følelsesskolen – del av livsmestringsprogrammet LINK Lenke til følelsesskolen finner du her.
Filmen Innsiden ut er en Disneyfilm om følsesreaksjoner hos barn og foreldre. Mer informasjon om filmen Innsiden ut finner du her.

Sist faglig oppdatert 22. november 2023

Barn og sikkerhet

I samarbeid med barnet og forelder kan du utarbeide en sikkerhetsplan for barnet. Planen bør omfatte hvordan barnet kan bevege seg utenfor krisesenteret og barnets bruk av internett og sosiale medier.

Det er flere ulike kartleggingsskjemaer du kan bruke for å få oversikt over barnets situasjon.

Som ansatt skal du kartlegge hvilke trusler barnet er stilt overfor (forskrift om fysisk sikkerhet i krisesentertilbudet § 4a). Forskriften sier eksplisitt at dette også gjelder barn. Denne kunnskapen må ligge til grunn for å utarbeide barnets sikkerhetsplan.

Samarbeid med barnet

Gjennomfør kartleggingen i samarbeid med barnet. Dette er nødvendig for å få best mulig informasjon fra barnet selv. Dette bidrar samtidig til å bevisstgjøre barnet om sin situasjon når det gjelder sikkerhet. Barnets forelder og mors eller fars kontaktperson bør involveres. Det er også mulig at skolen eller barneverntjenesten har informasjon som er nødvendig for å vurdere barnets sikkerhet.

Få god oversikt

For å få oversikt over hvilke trusler barnet er stilt overfor, vil det være nødvendig med en overordnet kartlegging av hva barnet har opplevd av vold. I tillegg trenger du oversikt over hva barnet og forelder frykter kan skje. Det kan for eksempel være:

Er det risiko for at utøver tar kontakt?
Er det risiko for ny utøvelse av vold?
Er det risiko for kidnapping av barnet?
I tilfelle ja, hvor? Pr. telefon, elektronisk eller fysisk?

En del krisesentre har skjermet adresse, noe som kan være svært vanskelig for barn, særlig i skolealder. Barna kan oppleve det krevende å skjule for klassekamerater og venner hvor de oppholder seg, og kan føle at de tvinges til å lyve.

At krisesenteret har skjermet adresse kompliserer barnas kontakt med klassekamerater, venner og andre under oppholdet. Samtidig befinner barna seg i en situasjon hvor de kan ha særlig behov for slike støttespillere. Det er derfor viktig at du tar opp dette i samtalene med barnet.

Barnet trenger konkret og tilpasset veiledning, ofte gjennom gjentatte samtaler, om hva skjermet adresse innebærer og hvordan det i praksis kan håndteres. Dette kan gi barnet en opplevelse av kontroll og mestring, noe som er sentralt for å opparbeide trygghet. Forklaringen må være tilpasset alder og forståelse.

Forklar hvorfor krisesenteret har skjermet adresse
Forklar hva skjermet adresse betyr i praksis. Hva er hemmelig og hva er ikke hemmelig? Er det kun selve adressen som er hemmelig, eller kan barnet si at det er på krisesenter uten å oppgi adresse? Er selve oppholdet også hemmelig?
Gå konkret gjennom hva barnet kan snakke om og med hvem
Lytt til hvordan barnet opplever det å hemmeligholde adressen og gi svar på spørsmål
Hjelp barnet med å finne konkrete strategier for å håndtere situasjonen

I noen tilfeller blir barn tatt med fra krisesenteret til et nytt senter. Dette kan være en stor belastning for barnet. Oppholdet på krisesenteret hvor barnet befinner seg, har kanskje allerede gjort det vanskelig å holde kontakt med venner, klassekamerater og støttende familie. Barnet har kanskje fått nye venner på senteret og begynt på ny skole.

En ny flytting vil innebære ny brudd i viktige relasjoner og at barnet må knytte kontakter på nytt. Det kan også ha negative konsekvenser for skolegang og skoleprestasjoner. Nødvendigheten av å flytte familier til nytt senter, bør derfor vurderes grundig.
I enkelte tilfeller vil det være nødvendig at familien flytter til et nytt senter av sikkerhetsmessige årsaker. I slike tilfeller skal politiet involveres (forskrift om fysisk sikkerhet i krisesentertilbudet § 4c). Det kan være ukjente risikofaktorer på det planlagte stedet, og dette må vurderes for å unngå at familien må flytte videre enda en gang.

Dersom kartleggingen avdekker risiko for ny alvorlig vold, kan du anbefale brukeren å involvere politiet. Politiet skal også sikre at utsattes rettigheter ivaretas som fornærmet i straffesaker.

En vurdering av om hvorvidt politiet skal involveres, må gjøres i samarbeid mellom deg som ansatt og bruker. Vurder følgende momenter:

Informasjonen du har tyder på at den utsatte befinner seg i stor fare som politiet bør være kjent med og vurdere beskyttende tiltak.
Du er usikker på om du har tilstrekkelig kunnskap til å få et godt bilde av truslene, og ser behov for informasjon som kun politiet har tilgang til.
Det er behov for informasjon som kun politiet har tilgang til.
Det er behov for sikkerhetstiltak i regi av politiet og påtalemyndigheten.
Det er behov for å flytte vedkommende til et annet krisesenter pga. sikkerhet.
Bruker ønsker å anmelde volden.
Brukeren samtykker til kontakt med politiet.
Brukeren er informert om offentlig påtale.
Du vurderer at forhold du kjenner til utløser avvergeplikten (krever ikke samtykke).

Politiet har kompetanse i bruk av SARA, et kartleggingsverktøy for vold i parforhold
Politiet har tilgang til informasjon i straffesakssystemet, utlendingsregisteret (DUF) og andre registre, i tillegg til kunnskap om kriminelle miljøer lokalt.
Selv om politiet ikke kan videreformidle taushetsbelagte opplysninger, kan politiet på grunnlag av taushetsbelagte opplysninger anbefale og iverksette sikkerhetstiltak.

Forbered barnet

Det er viktig at barnet involveres i forberedelser til flyttingen. Snakk med barnet og forelderen om hva dette konkret vil innebære for barnet. Gi barnet mulighet til å bli hørt om hvordan det opplever å flytte på nytt. Snakk med barnet om hvordan det kan forberede seg best mulig. Barna opplever det ofte som vanskelig at de ikke får tatt farvel og ikke får hjelp til å opprettholde kontakten med nye venner.

Større barn har ofte egen telefon, Ipad eller PC og kommuniserer på egen hånd med venner, familie og andre. Dette kan være relasjoner som det betyr mye for barnet å opprettholde. Elektroniske kommunikasjonsmidler kan imidlertid også lett benyttes av voldsutøver for å komme i kontakt med barnet, uavhengig av hvor barnet befinner seg.

Det er viktig at du som kontaktperson får oversikt over barnets nettbruk og snakker med både barnet og forelder om risikoen ved dette. I tillegg bør forelder oppmuntres til å ha en dialog med barnet sitt om nettbruk og følge med på hva barnet foretar seg på nett.

Digital kommunikasjon kan være en stor risiko. Ved ankomst til krisesenteret bør du alltid informere beboeren om risiko knyttet til:

at voldsutøver kan ta kontakt via telefon, tekstmeldinger, epost, sosiale medier, etc.
at den utsatte kan spores gjennom telefon, sosiale medier/internett, GPS, VISA-kort, i offentlige registre eller andre datasystemer.

Sikkerhetssjekk av telefon, nettbrett og datamaskin

Gjør en sikkerhetssjekk i fellesskap av telefon, nettbrett og datamaskin så raskt som mulig etter ankomst.

Informere om mulighetene for at han eller hun spores eller avlyttes gjennom GPS-funksjoner, tvillingkort eller andre tekniske hjelpemidler knyttet til telefon, nettbrett, datamaskin eller bil.
Slå av eventuelle sporings- og avlyttingsfunksjoner.
Få oversikt over brukerens tekniske kunnskap og evne til å beskytte seg mot digital kontroll og sporing.
Få oversikt over utøvers kompetanse og kapasitet til digital kontroll og sporing. Kan vedkommende (eller noen som kan hjelpe han eller hun) ha tilgang til offentlige registre eller andre datasystemer?
Anbefale at bruker er svært forsiktig ved bruk av Facebook eller andre sosiale medier: ikke legge ut bilder, stat