Enkelte voldsutsatte kan ha særskilte behov for tilrettelegging for å kunne dra nytte av krisesentertilbudet. Det kan for eksempel gjelde personer med funksjonsnedsettelse, personer med alvorlige psykisk lidelse eller utfordringer knyttet til rus. Enkelte kan ha vanskelig for å nyttiggjøre seg et opphold ved ordinært krisesenter.
Å være utsatt for vold ha føre til skader som gir funksjonsnedsettelse eller bidrar til å utvikle psykisk lidelse eller rusmiddelbruk. Personer med slike utfordringer kan samtidig ha en særlig risiko for å utsettes for vold i nære relasjoner. Dette understreker det særlige behovet for tilrettelegging og universell utforming av krisesentertilbudet.
TryggEst og krisesenter
Det anbefales at krisesenteret gjør seg kjent med om eierkommune(r) er TryggEst-kommune. Arbeidet med tilrettelegging av tilbudet til voldutsatte med tilleggsproblematikk bør sees i sammenheng med målgruppene og ansvarsområdene for TryggEst, og i den forbindelse vurdere om arbeidet i kan styrkes ved å opprette kontakt med kommunens TryggEst-team.
Les mer om TryggEst her.
Krav om individuell tilrettelegging, innen ordinært eller tilsvarende krisesentertilbud
Kommunen skal sørge for at krisesentertilbudet tilrettelegges for brukerens individuelle behov, så så langt råd er (krisesenterloven § 3). Individuell tilrettelegging kan være nødvendig for at det skal være et likeverdig tilbud. Hvis tilrettelegging likevel ikke mulig, skal kommunen sørge for likeverdige alternative krisesentertilbud for brukere som ikke kan benytte seg av det ordinære tilbudet ved krisesenteret.
Selv om universell utforming skal ligge til grunn for utformingen av hele krisesentertilbudet, vil det ikke alltid være tilstrekkelig. Enkelte vil ha behov som går utover det som kan ivaretas gjennom generelle tiltak. Dette kan for eksempel gjelde brukere med omfattende funksjonsnedsettelse, alvorlig psykisk lidelse eller rusutfordringer, barn med særskilte behov, eller personer som trenger skjermede boenheter eller tolketjeneste for å kunne få hjelp.
Hvordan kan kommunen etablere et tilrettelagt krisesentertilbud?
Tilrettelegging av krisesentertilbudet for voldsutsatte med tilleggsproblematikk kan gjøres på ulike måter, avhengig av hvilke brukergrupper det skal tilrettelegges for.
Uavhengig av både målgruppe og hvilken modell som velges, er det erfaringsvis tre elementer som står sentralt:
- tilrettelegging av lokaler
- samarbeidsrutiner
- kompetanse
Tilrettelegging av lokaler
Tilrettelegging for voldsutsatte med særskilte behov som personer med funksjonsnedsettelse, psykisk lidelse eller rusutfordring, kan i mange tilfeller innebære behov for utbedring av krisesenterets lokaler. Mange krisesentre holder til i eldre bygninger, som ikke er bygget for formålet. Viktig tilrettelegging vil være:
- universell utforming av lokalene
- atskilte boenheter
Når det gjelder lokaler er det en forutsetning at disse tilfredsstiller kravene til fysisk sikring, for å unngå at uvedkommende kan nå beboere. Voldsutsatte med alvorlige utfordringer knyttet til psykiske lidelser eller rus kan ha særlige vanskeligheter med å ivareta sin egen sikkerhet og nyttiggjøre seg individuelle sikkerhetstiltak. Fysisk sikring av lokalene blir dermed desto viktigere.
Rutiner for samarbeid
Voldsutsatte med funksjonsnedsettelse eller alvorlige utfordringer knyttet til psykisk helse eller rus vil ofte også ha behov for – og rett til – hjelp etter annet lovverk. Dette kan være NAV, hjemmetjenester, habliliteringstjenester, rusomsorg og psykisk helsevern. Noen får allerede hjelp fra en eller flere tjenester, mens andre kan ha behov for å etablere slik kontakt.
Krisesenterloven § 4 pålegger kommunen å sørge for samordning av tjenestene gjennom tverretatlig samarbeid, og peker særlig på individuell plan som samarbeidsverktøy.
Å gi et krisesentertilbud til utsatte med alvorlige utfordringer i tillegg til volden, stiller særlige krav til samarbeid mellom flere tjenester. Å utvikle et tilrettelagt krisesentertilbud for personer med slike typer utfordringer, må derfor omfatte:
- Kartlegging av hvilke tilbud og tjenester som finnes lokalt i regi av kommunen, spesialisthelsetjenesten eller andre aktører. Det kan være allmenne helsetjenester (i kommunen), spesialisthelsetjenester (statlig psykisk helsevern eller rusomsorg), NAV, tilrettelagt arbeid og tiltak i regi av frivillige.
- Etablere og prøve ut nye former for samarbeid mellom tilbud og tjenester. Hvordan samarbeidet organiseres, bør stå i forhold til hvilke brukergrupper tilbudet rettes mot og hvilke modeller for tilrettelegging som benyttes.
Samarbeidsavtaler og ansvarfordeling
Samarbeidet mellom involverte tjenester bør være nedfelt i ordinære samarbeidsavtaler og rutiner. Det kan i tillegg være behov for egne avtaler og rutiner mellom ulike tjenester og krisesenteret knyttet til å gi et tilbud for utsatte med særskilte behov for tilrettelegging av tilbudet. Det bør utarbeides konkrete rutiner for samarbeid og ansvarsfordeling mellom krisesenteret og det aktuelle hjelpetilbudet i oppfølgingen av den enkelte bruker.
Ansvar for utsatte i midlertidig botilbud
Dersom brukeren har midlertidig botilbud i et annet hjelpetiltak bør personalet i det hjelpetiltaket hvor den utsatte bor ha ansvar for
- den daglige oppfølgingen av beboeren
- beboerens sikkerhet i tilbudet
- samarbeid med andre instanser som beboeren kan ha behov for hjelp fra
- planlegging og forberedelse av tilværelsen etter oppholdet
Krisesenterets ansvar kan avgrenses til tilbudets spisskompetanse: vold i nære relasjoner og sikkerhet. Dette vil for eksempel være oppgaver som å
- gjennomføre en første samtale og vurdere om voldsutsatte som henvender seg til krisesenteret har behov for plass i det tilrettelagte tilbudet
- ta kontakt med det tilrettelagte tilbudet og hjelpe den utsatte dit
- gjennomføre samtaler for å kartlegge vold og trusler
- i samarbeid med brukeren vurdere hvilke individuelle sikkerhetstiltak som er nødvendige og som vedkommende kan gjøre seg nytte av
- regelmessige samtaler for å gi råd og veiledning og muligheter for bearbeiding knyttet til spørsmål om vold og sikkerhet
Ansvargrupper og individuell plan
For å legge til rette for god informasjonsflyt og koordinerte tjenester for den enkelte, kan det opprettes en ansvarsgruppe med representanter fra deltakende tjenester, i tillegg til den utsatte selv.
Voldsutsatte med funksjonsnedsettelse eller alvorlige utfordringer knyttet til psykisk helse eller rus kan ha særlig behov for individuell plan. Erfaring viser samtidig at enkelte brukere ikke ønsker en slik plan, fordi de frykter «å miste råderetten» over eget liv. Dette peker på behovet for enkel og tilrettelagt informasjon om hva individuell plan er.
Kompetanse
Hvordan krisesentertilbudet tilrettelegges for disse brukergruppene, har konsekvenser for hvilken kompetanse som er nødvendig, både ved krisesenteret og i kommunale tjenester. Det er nødvendig at ansatte i krisesentertilbudet har:
- overordnet kunnskap om rusmisbruk og psykiske lidelser, for å kunne gjenkjenne de viktigste symptomene og vurdere behov for hjelp fra annen instans
- kunnskap om særlige krenkelser personer med funksjonsnedsettelse eller utfordringer knyttet til alvorlige psykiske lidelser/rusmisbruk kan utsettes for
- ved behov for beskyttelse: kunne vurdere om enkeltbrukere kan nyttiggjøre seg krisesenterets ordinære botilbud og bo sammen med andre
- kunnskap om barn som pårørende
- kompetanse i samtaler om vold med utsatte som har alvorlige utfordringer knyttet til psykisk helse, rusmisbruk eller funksjonsnedsettelse
For å gi et tilrettelagt krisesentertilbud for disse brukergruppene, er det nødvendig med et minimum av felles kompetanse på tvers av de involverte tjenestene. Det gjelder grunnleggende kunnskap om
- vold i nære relasjoner og om krenkelser som særlig rammer personer med funksjonsnedsettelse, rusmisbruk og alvorlige psykiske lidelser
- konsekvenser av å utsettes for vold og krenkelser
- funksjonsnedsettelse, rusmisbruk og alvorlige psykiske lidelser som risikofaktorer for å utsettes for vold.
- sikkerhetsarbeid for voldsutsatte
- hverandres tjenester, slik at de vet hva andre kan tilby og hvordan man kan få kontakt med dem
Både ansatte på krisesenteret og i andre involverte tjenester kan ha behov for kompetanseheving. Felles kompetansetiltak kan legge til rette for bedre samarbeid. Ansatte ved krisesentrene har også kompetanse om vold i nære relasjoner som andre tjenester lokalt kan dra nytte av.
Regionale ressurssentre om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging (RVTS) har som oppdrag å bistå kommunene med kompetanseheving om vold i nære relasjoner og selvmordsforebygging for tjenester lokalt, samt å legge til rette for lokalt og regionalt samarbeid.
Det er sju regionale kompetansesentre for rus som kan bistå med kompetanseheving.
I arbeidet med å etablere et tilrettelagt krisesentertilbud kan ulike modeller være hensiktsmessige, avhengig av målgruppe og lokale forutsetninger. Alle modellene bør primært forstås som fleksible tilnærminger og i praksis vil det ofte være naturlig å kombinere ulike modeller for å sikre et helhetlig og tilpasset tilbud.
Organisering og utvikling av tilrettelagt krisesentertilbud
Forankring og samarbeid
God forankring i kommunen/kommunene er avgjørende for å lykkes med tilretteleggingen. Arbeidet bør forankres på et høyt nivå tidlig i prosessen, og følges opp gjennom en realistisk og forpliktende prosjektplan. Samtidig bør planen være fleksibel nok til å justeres underveis.
Et sentralt element er å etablere og videreutvikle samarbeid mellom relevante tjenester. Dette forutsetter at det er
- tydelige mål og forventninger til leveranser
- avklarte roller og ansvarsforhold mellom aktører
- aktiv involvering av samarbeidende instanser i planlegging og gjennomføring
Klare rammer for samarbeid bidrar til bedre koordinering og mer helhetlige tjenester for brukerne.
Valg og kombinasjon av modeller
Valg av modell bør baseres på lokale behov, ressurser og organisering. Det er sjelden én modell alene dekker alle behov, og det vil ofte være nødvendig å kombinere elementer fra flere tilnærminger.
Et gjennomtenkt valg av modell innebærer å:
- vurdere målgruppens behov og risikobilde
- se på eksisterende tilbud og samarbeid i kommunen
- sikre at løsningen gir nødvendig fleksibilitet og trygghet
Å tilpasse og kombinere ulike løsninger er sentralt for å utvikle et tilbud som er både faglig forsvarlig og praktisk gjennomførbart.
Prosjektorganisering som tilnærming
I et utviklingsarbeid for et tilrettelagt krisesentertilbud kan prosjektorganisering være hensiktsmessig. Denne tilnærmingen innebærer tydelige mål, avgrenset tidsramme og definerte ressurser, og egner seg særlig når endringer krever samarbeid på tvers av tjenester og fagområder.
Erfaringer fra krisesenterne tilsier at prosjektet bør forankres i kommunen og involvere relevante tjenester fra oppstart. Kommunen har ansvar for å sikre et helhetlig og tilrettelagt tilbud, i tråd med krisesenterloven. For å styrke gjennomføringskraften kan det være hensiktsmessig å ha en dedikert prosjektleder, særlig i etableringsfasen. Prosjektlederen bør ha god kjennskap til både kommunal organisering og krisesentertilbudet.
Modeller for tilrettelegging av krisesentertilbudet til grupper med tilleggsproblematikk
Beskrivelsen av modellene er basert på erfaringer fra krisesentre som over tid har arbeidet med å tilrettelegge tilbudet til brukere med rusutfordringer og/eller psykiske helseutfordringer. Erfaringene viser at det ikke finnes én enkel modell som dekker alle behov, og at praksis ofte utvikles i møte med konkrete situasjoner og lokale rammer. For voldsutsatte i aktiv rus krisesenteret vil i de fleste tilfeller ikke alene kunne tilby et tilstrekkelig eller egnet botilbud.
Erfaringer fra krisesentrene viser at et tett og strukturert samarbeid med andre aktører er nødvendig for å sikre forsvarlig oppfølging.
Modellene som er beskrevet, representerer derfor idealtypiske tilnærminger, og må forstås som fleksible fremfor faste strukturer. I praksis vil krisesentre ofte kombinere elementer fra ulike modeller, for eksempel ved å bruke interne skjermingsløsninger, samtidig som det samarbeides med eksterne aktører, eller ved å utvikle mer spesialiserte tilbud innenfor eksisterende rammer. Det er nettopp denne evnen til å tilpasse, kombinere og videreutvikle ulike tilnærminger som er sentral for å kunne gi et forsvarlig og relevant tilbud til en brukergruppe med sammensatte og varierende behov.
Det er avgjørende at krisesenteret samarbeider tett med relevante instanser for å sikre at brukere med sammensatte behov får et helhetlig og forsvarlig tilbud. Uavhengig av hvilken modell som benyttes, er det viktig at aktuelle tjenester kobles på tidlig i forløpet, slik at ansvar, oppfølging og videre tiltak kan avklares og iverksettes i tide. Dette gjelder særlig i saker der behovene strekker seg utover krisesenterets mandat. Krisesenterets kjerneoppgave er å gi beskyttelse, trygghet og støtte i en akutt livssituasjon, og ikke å tilby behandling. Et godt samarbeid med helse- og omsorgstjenester, rusfeltet og andre relevante aktører er derfor avgjørende for å sikre at brukeren får riktig hjelp til riktig tid, samtidig som krisesenteret ivaretar sin rolle som et beskyttende lavterskeltilbud for voldsutsatte.
Internmodellen – skjermede enheter innenfor ordinært krisesenter
Internmodellen innebærer at krisesenteret benytter atskilte enheter innenfor det ordinære krisesentertilbudet for å ivareta voldsutsatte i aktiv rus og/eller med psykiske helseutfordringer. Modellen gir fleksibilitet ved at tilbudet kan tilpasses både målgruppen og øvrige beboere.
Skjermingen kan organiseres på ulike måter, for eksempel ved å
• avgrense en del av bygget ved behov
• holde av faste plasser eller enheter til målgruppen
• bruke separate hybler med egne fasiliteter
Sentrale prinsipper i internmodellen
1. Fleksibel bruk av eksisterende lokaler
Krisesenteret tilpasser bruken av egne lokaler basert på behov.
- Hele etasjer eller avdelinger kan skjermes midlertidig
- Enkeltenheter kan holdes av til målgruppen
- Bruken kan endres over tid avhengig av beboersammensetning
Dette gir mulighet til å tilpasse tilbudet uten å etablere egne, separate bygg.
2. Skjerming kombinert med nærhet til ordinært tilbud
Den atskilte enheten ligger i samme bygg som det ordinære krisesenteret, men er fysisk adskilt ved behov.
Dette gjør det mulig å
- skjerme brukere når det er nødvendig av hensyn til sikkerhet eller fungering
- gradvis åpne opp mot fellesskapet når det er hensiktsmessig
- gi tilgang til fellesarenaer, som måltider eller aktiviteter, når brukerens situasjon tillater det
Slik kan oppfølgingen tilpasses brukerens utvikling og dagsform.
3. Tett oppfølging fra ansatte
Når enheten er integrert i samme bygg, får ansatte lettere tilgang til brukeren.
Dette gjør det mulig å:
- følge opp tett og kontinuerlig
- tilpasse oppfølgingen raskt ved endringer i behov
- ivareta både omsorg, struktur og sikkerhet
Nærhet mellom ansatte og bruker er en styrke i modellen.
4. Begrenset kapasitet og individuelle vurderinger
Selv om enhetene kan ha plass til flere, viser erfaringer at det ofte er mest hensiktsmessig å ta imot få brukere samtidig.
- Sammensetningen av beboere må vurderes nøye
- Hensynet til trygghet, både for den enkelte og for fellesskapet, må veie tungt
- Det kan være nødvendig å begrense antallet for å sikre forsvarlig oppfølging
5. Tilrettelegging for ulike behov
Enhetene kan brukes for ulike grupper med behov for skjerming, for eksempel:
- personer i aktiv rus
- personer med psykiske helseutfordringer
- brukere som utvikler behov for skjerming under oppholdet
- familier som har behov for ro eller avgrensning over tid
Dette gir en fleksibel løsning som kan tilpasses både planlagte og akutte behov.
Dynamisk bruk av tilbudet
Internmodellen åpner for bevegelse mellom atskilt og ordinært tilbud:
- Brukere kan starte i en atskilt enhet og gradvis inkluderes i fellesskapet
- Andre kan flyttes til den atskilte enheten dersom situasjonen tilser det
Denne dynamikken gir ansatte mulighet til å tilpasse oppfølgingen kontinuerlig.
Faglige vurderinger i modellen
Internmodellen legger til rette for:
- fleksibel og individuell tilpasning
- tett oppfølging innenfor eksisterende rammer
- god balanse mellom skjerming og inkludering
Samtidig forutsetter modellen:
- bevisste vurderinger av sikkerhet og beboersammensetning
- tydelige rammer og struktur i tilbudet
- tilstrekkelig kompetanse og bemanning
Når modellen er særlig relevant
Internmodellen kan være hensiktsmessig når:
- krisesenteret ønsker fleksibilitet i bruk av egne lokaler
- det er behov for skjerming, men også mulighet for integrering i fellesskapet
- brukere har varierende eller endrede behov under oppholdet
Samhandlingsmodellen – samarbeid om botilbud og oppfølging
En samhandlingsmodell innebærer at krisesenteret samarbeider med eksterne bo- og omsorgstilbud som har særskilt kompetanse og tilrettelegging for personer i aktiv rus, samtidig som krisesenteret ivaretar sitt ansvar for voldsfaglig oppfølging og sikkerhet.
Sentrale prinsipper i samhandlingsmodellen
1. Nærhet og tilgjengelig oppfølging
Erfaringer viser at oppfølgingen fungerer best når botilbudet ikke er for langt geografisk fra krisesenteret, eller når krisesenteret kan være aktivt til stede der brukeren bor. Botilbud som ligger langt unna, uten tilstedeværelse fra krisesenteret, kan være vanskelig å følge opp og mindre brukt av målgruppen.
2. Tydelig ansvarsdeling
I en samhandlingsmodell bør ansvaret fordeles mellom aktørene:
- Det eksterne botilbudet ivaretar daglig omsorg, miljøarbeid, praktisk oppfølging og fysisk sikkerhet
- Krisesenteret har ansvar for sikkerhetsvurderinger, koordinering samt støtte- og veiledningssamtaler knyttet til vold og beskyttelsesbehov
Denne ansvarsdelingen forutsetter tydelig kommunikasjon og avklarte roller.
3. Skjerming og trygghet
Det er viktig at brukeren får et tilbud som ivaretar behovet for beskyttelse. Dette kan innebære:
- skjerming fra øvrige beboere i botilbudet
- tilrettelegging for trygghet og ro
- døgnbemanning eller annen tilstrekkelig bemanning
Sikkerhetshensyn må alltid være styrende i vurderingen av egnet tilbud.
4. Fleksible løsninger for kapasitet
Noen modeller innebærer at krisesenteret disponerer eller kjøper tilgang til enkeltplasser i eksterne botilbud. Dette kan gi fleksibilitet og mulighet til å gi et tilbud også når behovet oppstår akutt.
5. Tilstedeværelse fra krisesenteret
Det er viktig at krisesenteret opprettholder kontakt med brukeren også når botilbudet driftes av en annen aktør. Dette kan innebære:
- regelmessige oppfølgingssamtaler
- koordinering av videre tiltak
- støtte i sikkerhetsvurderinger
Relasjonskontinuitet vurderes som særlig viktig for denne brukergruppen.
6. Begrenset informasjonsdeling
Informasjon som deles mellom aktørene skal begrenses til det som er nødvendig, særlig av hensyn til sikkerhet. Det må gjøres konkrete vurderinger av hva samarbeidspartner trenger å vite for å ivareta daglig oppfølging og trygghet.
Vurderinger ved bruk av modellen
Samhandlingsmodellen forutsetter at:
- tilbudet oppleves tilgjengelig og relevant for brukeren
- oppfølgingen er koordinert og helhetlig
- sikkerheten er tilstrekkelig ivaretatt
- brukeren får både omsorg og voldsfaglig støtte
Erfaringer viser at modellen kan fungere godt når disse forutsetningene er oppfylt, men at løsninger uten tett oppfølging eller tydelig rolleavklaring i mindre grad tas i bruk eller gir ønsket effekt.
Spesialiseringsmodellen – eget tilrettelagt krisesentertilbud
Spesialiseringsmodellen innebærer at krisesenteret etablerer et eget, særskilt tilrettelagt botilbud for voldsutsatte i aktiv rus. Tilbudet er fysisk og organisatorisk adskilt fra det ordinære krisesenteret. Det kan være i regi av krisesentertilbudet og/eller i samarbeid med en ekstern aktør/frivillig organisasjon, og er utviklet for å møte målgruppens særskilte behov for oppfølging, struktur og skjerming.
Botilbudet er ofte organisert som et bofellesskap, med egne beboerrom kombinert med fellesarealer som kjøkken og bad. Dette gir mulighet for både fellesskap og individuell tilpasning.
Sentrale prinsipper i spesialiseringsmodellen
1. Egen organisatorisk enhet
Tilbudet er etablert som en egen enhet eller avdeling, med særskilt tilrettelegging for målgruppen. Dette gjør det mulig å utvikle kompetanse, arbeidsmåter og rutiner som er tilpasset brukere i aktiv rus.
2. Fleksibel bruk av fysisk utforming
Den fysiske organiseringen av tilbudet gir mulighet for å tilpasse oppfølgingen til ulike behov.
- Beboere kan fordeles i ulike deler av bygget
- Det kan legges til rette for skjerming ved behov
- Det er mulig å ta hensyn til forskjeller i alder, rusuttrykk og fungering
Dette bidrar til økt trygghet, både for den enkelte og for beboergruppen som helhet.
3. Balanse mellom tilgjengelighet og skjerming
Erfaringsmessig er de spesialiserte tilbudene som finnes i dag som regel lokalisert i nærheten av sentrum.
Dette gir brukerne:
- nærhet til kollektivtransport
- enklere tilgang og kontakt med hjelpeapparat og øvrige tilbud
Samtidig innebærer lokaliseringen en balansegang mellom tilgjengelighet og eksponering for rusmiljøer. Ansatte må kontinuerlig vurdere hvordan tilbudet kan ivareta både tilgjengelighet og beskyttelse.
- Nærhet til rusmiljøer kan innebære økt risiko
- Samtidig er tilgjengelighet viktig for at tilbudet faktisk benyttes
Dette stiller krav til tydelige rammer, struktur og bevisst arbeid med sikkerhet og miljø.
Faglige vurderinger i modellen
Spesialiseringsmodellen legger til rette for
- mer målrettet og tilpasset oppfølging
- økt kompetanse på sammenhengen mellom vold, rus og psykisk helse
- bedre mulighet til å arbeide systematisk med relasjon, stabilisering og struktur
Samtidig forutsetter modellen
- tydelige rutiner for sikkerhet og skjerming
- tilstrekkelig bemanning og kompetanse
- kontinuerlig vurdering av sammensetningen av beboergruppen
Når modellen er særlig relevant
Spesialiseringsmodellen kan være særlig hensiktsmessig når:
- brukeren har behov som er vanskelig å ivareta i ordinært botilbud
- det er behov for tettere oppfølging og mer fleksibel skjerming
- det er behov for et fagmiljø med spesialisert kompetanse
Krisesentrene fremhever at sikkerhetsarbeidet for voldsutsatte i aktiv rus ofte krever individuelle, fleksible og situasjonstilpassede vurderinger. Tradisjonelle tiltak alene er ikke alltid tilstrekkelige, og må kombineres med tett oppfølging og relasjonsbasert arbeid.
Et sentralt moment er at vurderinger knyttet til avvergeplikt og politianmeldelse kan være særlig krevende. I enkelte tilfeller kan involvering av politi føre til økt risiko, for eksempel ved at trusselbildet eskalerer eller at flere i nettverket involveres. Ansatte må derfor gjøre grundige og kontinuerlige risikovurderinger i samarbeid med brukeren.
Krisesentrene understreker betydningen av å utvikle individuelle sikkerhetsplaner i tett dialog med brukeren. Dette innebærer blant annet
- å ta utgangspunkt i brukerens egne erfaringer med å håndtere risiko
- å kartlegge risikofaktorer og triggere i voldssituasjoner
- å planlegge konkrete strategier for å redusere risiko i hverdagen
Sikkerhetsarbeid for målgruppen – sentrale erfaringer
Sikkerhetsarbeidet kan også omfatte praktiske og tilpassede tiltak, som
- avtaler om kontaktpunkter eller kodeord ved akutte situasjoner
- løpende dialog i tilfeller hvor brukeren oppholder seg i risikoutsatte situasjoner
- kartlegging av trygge og utrygge områder og relasjoner
Erfaringer viser at relasjon og tillit er avgjørende for å lykkes med sikkerhetsarbeidet. Tiltak som oppleves som kontrollerende eller lite tilpasset brukerens situasjon kan svekke relasjonen og dermed også sikkerheten.
Samtidig kan enkelte standardtiltak, som voldsalarm eller besøksforbud, være utfordrende å bruke i praksis for denne målgruppen. Dette understreker behovet for tett oppfølging og samarbeid med relevante instanser.
Krisesentrene fremhever også at sikkerhetsarbeidet kan være belastende for ansatte, og at det er viktig med kollegastøtte og faglig veiledning for å håndtere de krevende vurderingene som oppstår.
Særskilte sikkerhetsrutiner på krisesenteret
Krisesentrene beskriver tilbudene som trygge, samtidig som det er behov for tilpassede og forsterkede sikkerhetsrutiner for denne målgruppen.
Sentrale tiltak omfatter:
Alarmering og støtte for ansatte, blant annet gjennom personlige alarmer, interne varslingssystemer og rutiner for rask bistand fra kollegaer eller vektertjenester
Tett intern kommunikasjon, der ansatte har oversikt over hvor kollegaer og beboere befinner seg, og deler oppdatert informasjon om situasjonen i huset
Kontrollert adgang, med rutiner for inn- og utslipp, bruk av kamera, sluser eller bemannet inngang for å hindre uønsket tilgang og press på beboere
Klare husregler og tydelig struktur, som kommuniseres jevnlig og brukes aktivt forebyggende
Mulighet for skjerming, både gjennom fysiske løsninger i bygget og ved å skille beboere ved behov
Fysisk sikkerhet for ansatte, inkludert bevisst plassering i rom, tilgang til låsbare rom og håndtering av krevende situasjoner
I tillegg beskriver krisesenterne rutiner for å håndtere eksterne trusler, som at voldsutøvere oppsøker senteret, blant annet gjennom samarbeid med politi, bruk av besøksforbud og fysisk sikring av områder.
Samlet viser erfaringene at sikkerhetsarbeidet må være systematisk, fleksibelt og kontinuerlig tilpasset risiko, samt at tydelige rutiner og god samhandling i personalgruppen er avgjørende for å ivareta tryggheten for både beboere og ansatte.
Krisesentrene fremhever at sikkerhetsarbeidet for voldsutsatte i aktiv rus ofte krever individuelle, fleksible og situasjonstilpassede vurderinger. Tradisjonelle tiltak alene er ikke alltid tilstrekkelige, og må kombineres med tett oppfølging og relasjonsbasert arbeid.
Et sentralt moment er at vurderinger knyttet til avvergeplikt og politianmeldelse kan være særlig krevende. I enkelte tilfeller kan involvering av politi føre til økt risiko, for eksempel ved at trusselbildet eskalerer eller at flere i nettverket involveres. Ansatte må derfor gjøre grundige og kontinuerlige risikovurderinger i samarbeid med brukeren.
Krisesentrene understreker betydningen av å utvikle individuelle sikkerhetsplaner i tett dialog med brukeren. Dette innebærer blant annet
- å ta utgangspunkt i brukerens egne erfaringer med å håndtere risiko
- å kartlegge risikofaktorer og triggere i voldssituasjoner
- å planlegge konkrete strategier for å redusere risiko i hverdagen
Sikkerhetsarbeidet kan også omfatte praktiske og tilpassede tiltak, som
- avtaler om kontaktpunkter eller kodeord ved akutte situasjoner
- løpende dialog i tilfeller hvor brukeren oppholder seg i risikoutsatte situasjoner
- kartlegging av trygge og utrygge områder og relasjoner
Erfaringer viser at relasjon og tillit er avgjørende for å lykkes med sikkerhetsarbeidet. Tiltak som oppleves som kontrollerende eller lite tilpasset brukerens situasjon kan svekke relasjonen og dermed også sikkerheten.
Samtidig kan enkelte standardtiltak, som voldsalarm eller besøksforbud, være utfordrende å bruke i praksis for denne målgruppen. Dette understreker behovet for tett oppfølging og samarbeid med relevante instanser.
Krisesentrene fremhever også at sikkerhetsarbeidet kan være belastende for ansatte, og at det er viktig med kollegastøtte og faglig veiledning for å håndtere de krevende vurderingene som oppstår.
Kriterier og krav
Basert på erfaring har krisesentrene laget noen grunnleggende kriterier i arbeidet med tilrettelegging av tilbudet til grupper med tilleggsproblematikk og kriterier, som bør være oppfylt for å benytte krisesenterets botilbud. Dette innebærer at personen er utsatt for vold i nære relasjoner og har et behov for beskyttelse. Samtidig viser erfaringer at hvordan disse kriteriene forstås og praktiseres kan variere ut ifra lokale forhold, særlig når det gjelder vurderinger knyttet til relasjonsforståelse, rusmiddelbruk, selvivaretakelse og atferd.
Flere krisesentre stiller i tillegg tydelige krav til hvordan botilbudet benyttes. Dette kan blant annet dreie seg om:
• forventninger til brukerens tilstedeværelse og oppholdets kontinuitet
• at lengre fravær kan medføre ny kartlegging eller avslutning av tilbudet
• behov for at oppholdet brukes aktivt i tråd med formålet
Videre er samarbeid med andre tjenester ofte en forutsetning for å kunne gi et forsvarlig tilbud. Det kan stilles krav om at brukeren deltar i kartleggingssamtaler og medvirker til å avklare behov for videre oppfølging. Samtykke til samarbeid med relevante instanser kan være avgjørende for oppholdets omfang og varighet.
Vurderinger må alltid gjøres individuelt og baseres på en helhetlig vurdering av brukerens situasjon, behov og sikkerhet.
Rus
Krisesentrenes praksis viser at det gjennomgående ikke stilles krav om rusfrihet for å få tilgang til botilbudet. Utgangspunktet er at krisesenterets mandat er å gi beskyttelse mot vold, og at rusmiddelbruk i seg selv ikke skal være til hinder for å få nødvendig trygghet.
Samtidig varierer praksisen mellom krisesentre når det gjelder hvordan rus håndteres under oppholdet:
- Noen krisesentre tillater rusbruk og legger vekt på skadereduksjon, blant annet gjennom å gi tilgang til brukerutstyr og ha en åpen dialog om rusmiddelbruk.
- Andre krisesentre tillater ikke bruk av rusmidler i tilbudet, og har klare rammer knyttet til dette.
- Enkelte praktiserer mellomløsninger, der rusmidler ikke kan brukes i krisesenterets lokaler, men hvor brukere kan oppholde seg der selv om de er ruset, under bestemte forutsetninger (for eksempel at de holder seg på eget rom).
Felles for tilnærmingene er et fokus på brukerens fungering, trygghet og sikkerhet, både for vedkommende selv og for andre beboere. Atferd, evne til selvivaretakelse og samspill med omgivelsene vil ofte være avgjørende for om og hvordan tilbudet kan opprettholdes.
Flere krisesentre understreker betydningen av å ha en åpen og realistisk tilnærming til rusbruk, da dette kan bidra til å forebygge overdoser, redusere risiko og gjøre det mulig å utarbeide relevante sikkerhetsplaner. Erfaringer viser også at tydelige rutiner, felles faglig forståelse i personalgruppen og nødvendige tilpasninger i praksis er viktige forutsetninger for å kunne gi et forsvarlig tilbud til målgruppen.
Selvivaretakelse
Krisesentrene stiller som hovedregel krav om at beboere må kunne ivareta egen psykisk og fysisk helse, enten selvstendig eller med støtte fra relevante tjenester. Dette henger sammen med at krisesenteret ikke er et behandlingssted, men et tilbud om beskyttelse, trygghet og støtte i en akutt situasjon.
Ved vurdering av inntak legges det ofte vekt på:
- om brukeren er i stand til å bo i tilbudet
- om vedkommende klarer å ivareta grunnleggende behov for seg selv
- om det foreligger behov for helsehjelp som går utover det krisesenteret kan tilby
Flere krisesentre praktiserer en grundig kartlegging før og under opphold, særlig der det er mistanke om alvorlig psykisk lidelse. I slike tilfeller kan det være aktuelt å
- innhente vurdering fra lege eller legevakt
- avklare selvmordsrisiko eller annen alvorlig helseproblematikk
- involvere spesialisthelsetjenesten ved behov
Dersom krisesenteret vurderer at en bruker har behov for mer omfattende helsehjelp enn krisesenteret kan gi, vil det kunne være aktuelt å henvise til eller involvere andre tjenester. Dette kan også gjelde situasjoner der brukeren er i akutt psykisk krise, for eksempel ved psykose.
Samtidig viser erfaringer at brukere med omfattende behov kan benytte krisesentertilbudet, dersom nødvendig oppfølging etableres i samarbeid med andre instanser. Dette kan innebære at helse- og oppfølgingstjenester kommer til krisesenteret og bidrar med
- tett oppfølging i hverdagen
- samtaler og behandling
- bistand til avtaler og oppfølging utenfor senteret
I slike tilfeller kan krisesenteret ivareta botilbud og sikkerhet, mens andre tjenester dekker behandlings- og oppfølgingsbehov.
Vurderinger knyttet til selvivaretakelse må alltid gjøres individuelt, basert på en helhetlig vurdering av brukerens situasjon, behov og sikkerhet – både for den enkelte og for fellesskapet på krisesenteret.
Utagering og atferd
Krisesentrene rapporterer at alvorlig utagering og vold mellom beboere forekommer sjelden. Likevel har de fleste klare krav og rutiner knyttet til atferd, for å sikre trygghet for alle som oppholder seg ved senteret.
Et gjennomgående krav er at beboere ikke skal ha en atferd som oppleves som truende eller skremmende for andre.
Dette innebærer at
- vold og trusler ikke aksepteres
- utagering som skaper utrygghet for andre beboere må håndteres raskt
- hensynet til fellesskapet og særlig til barn veier tungt
Flere krisesentre har tydelige husregler som beboere må forholde seg til, der grensene for akseptabel atferd er klargjort. Dersom en beboer har et vedvarende atferdsmønster der vold eller alvorlig utagering er fremtredende, kan dette føre til at vedkommende ikke kan benytte tilbudet videre.
Samtidig viser erfaringer at situasjoner med utagering ofte må håndteres individuelt og med faglig skjønn. Det kan oppstå dilemmaer der ansatte må ivareta både den som utagerer og andre beboeres behov for trygghet. Tiltak kan for eksempel være
- økt oppfølging av involverte parter
- fysisk omplassering eller skjerming
- bruk av egne, skjermede enheter der dette er tilgjengelig
Dersom grenseoverskridende atferd gjentar seg, vil det kunne være nødvendig å avslutte oppholdet av hensyn til sikkerheten.
Krisesenter rapporterer at materielle skader er mindre utbredt. Enkelte krisesentre praktiserer likevel en viss toleranse i særskilte situasjoner, særlig dersom det kan håndteres uten at det går på bekostning av sikkerhet eller andre beboeres trygghet.
Vurderinger knyttet til atferd må alltid gjøres konkret og helhetlig, med vurdering av både risiko, funksjon og muligheten for å ivareta et trygt bomiljø.
Bruk av utstyr og helseoppfølging
Krisesentrene har ulike tilnærminger til utdeling av brukerutstyr, men praksisen reflekterer i stor grad en avveining mellom skadereduksjon og rammer for botilbudet.
Noen krisesentre legger til rette for skadereduserende tiltak ved å dele ut brukerutstyr, både til beboere og til personer som benytter andre deler av tilbudet. Andre krisesentre tilbyr ikke dette, særlig der det er etablert tydelige regler om at rusbruk ikke skal forekomme i tilknytning til botilbudet.
Felles for krisesentrene er at de ikke deler ut medisiner. Håndtering av medisiner løses enten ved at beboere oppbevarer dette selv, med tilrettelegging for sikker oppbevaring, eller gjennom samarbeid med helse- og omsorgstjenester som har ansvar for utdeling.
Flere krisesentre arbeider aktivt med overdoseforebygging, blant annet gjennom kartlegging av rusbruk og tilpassede oppfølgingsrutiner. Dette kan innebære
- økt tilsyn ved bekymring for helsetilstand
- faste rutiner for å ha oversikt over beboerne
- individuelle avtaler om oppfølging
Erfaringer viser at en åpen dialog om rusbruk er viktig for å kunne ivareta helse og sikkerhet. Samtidig understrekes det at oppfølgingen må være realistisk, og at rutiner som tilsyn ikke alene kan forhindre alvorlige hendelser.
Krisesentrene peker også på behov for å ivareta bredere helsemessige utfordringer i målgruppen, inkludert somatisk og seksuell helse. Dette kan innebære samarbeid med helsetjenester og tilrettelegging for oppfølging som brukeren ellers ikke ville hatt tilgang til.
Bemanning og kompetanse
Krisesentrene har gjort seg noen erfaringer knyttet til hva som er viktig med tanke på bemanning og kompetanse for å kunne tilrettelegge for voldutsatte med tilleggsproblematikk på best mulig måte:
- Det bør legges til rette for tilstrekkelig bemanning for å kunne ivareta brukere med sammensatte behov, særlig i perioder med økt oppfølgingsbehov.
- Det er hensiktsmessig å vurdere dobbelbemanning i deler av døgnet, spesielt der risiko, kompleksitet eller arbeidsbelastning tilsier det.
- Krisesenteret bør ha tilgang til tverrfaglig kompetanse, inkludert kunnskap om rus, psykisk helse og vold, for å sikre helhetlig oppfølging.
- Det anbefales å etablere tydelige roller og ansvar i personalgruppen, samtidig som det legges til rette for fleksibilitet i oppfølgingen.
- Bruk av faste kontaktpersoner eller veiledere for beboere kan bidra til kontinuitet, forutsigbarhet og bedre relasjonsbygging.
- Det bør tas høyde for at målgruppen kan ha behov for mer intensiv oppfølging i starten av oppholdet, og at dette kan påvirke bemanningsbehovet midlertidig.
- Krisesenteret bør ha ordninger for å tilkalle ekstra ressurser ved behov, slik at ansatte ikke står alene i krevende situasjoner.
- Det er viktig å sikre forsvarlig bemanning også på natt og i helg, og være oppmerksom på hvordan ulike nattevaktsordninger påvirker trygghet og oppfølging.
- Det anbefales å legge til rette for jevnlig faglig oppdatering, veiledning og erfaringsdeling, for å styrke kompetansen og forebygge belastning hos ansatte.