Omsorgsendrende hjelpetiltak for familier med barn 0-6 år – kunnskapsbasert retningslinje

Kunnskapsgrunnlag

Anbefalingen er basert på forskning, juridiske føringer og konsensus i ekspertgruppen.

Vi har søkt etter retningslinjer og andre normerende produkter fra Norge og andre sammenlignbare land, for både hjelpetiltak og utredning og funnet én relevant retningslinje (NICE 2017).

FHI har på oppdrag av Bufdir søkt etter systematiske oversikter, og funnet tre systematiske oversikter fra dette søket.

RBUPs tiltakshåndbok (Dahlgren et al 2021) var kjent for arbeidsgruppen fra før, og inneholdt også relevante resultater. Gerdts-Andresen, T. (2021) er en relevant systematisk oversikt som ble publisert etter at søket etter systematiske oversikter var gjort, men som vi ble vi tipset om og som er inkludert i kunnskapsgrunnlaget.

Se vedlegg 1 for inkluderte studier og søkestrategi, samt litteraturlisten under for all litteratur som er benyttet for å beskrive hvordan dette kravet kan følges.

Kort oppsummering av forskningen

Ulike typer intervensjoner var inkludert i den oppsummerte forskningen, noe som gjør det vanskelig å identifisere de virksomme elementene i de ulike tiltakene. Forskningen viste at flere intervensjoner og tilnærminger har positive effekter. Bufdirs vurdering er at det ikke er mulig å anbefale noen spesifikke tilnærminger/metoder fremfor andre, basert på kunnskapen vi hadde tilgjengelig.

Ut fra den oppsummerte forskningen har Bufdir konkludert med at både sensitivitet og responsivitetstrening, videoveiledning og opplæring i grunnleggende omsorg har positiv effekt. For mer informasjon om resultater for disse tilnærmingene se vedlegg 2.

Relevant forskning med resultater for ulike intervensjoner

Intervensjoner som bygger på styrking av psykososiale foreldreferdigheter som ble gitt tidlig til familier med spedbarn i risiko så i følge Rayce et al. (2017) ut til å:

• øke barnets trivsel og utvikling (child behaviour)
• bedre foreldre-barn relasjonen
• øke mors sensitivitet
• ha ingen effekt på barnets kognitive utvikling
• ha ingen effekt på internaliserenede eller eksternaliserende atferd hos barnet

Effekt av hjemmebaserte intervensjoner (NICE 2017):

• forbedrer foreldreferdigheter
• har positiv effekt på barnets trivsel og utvikling (eksternaliseringen og internaliserende adferd)

Effekt av foreldrekurs (NICE 2017):

• forbedret foreldreferdigheter («parenting»)
• sannsynligvis positiv effekt på barnets trivsel

Selv om Circle of Security Parenting (COS-P) som tiltak ikke er utviklet for denne målgruppen hvor det er bekymring for omsorgssituasjonen, er COS-P hyppig brukt i praksis i dag, og tiltaket inngår derfor i kunnskapsgrunnlaget. Gerdts-Andresen (2021) viste at:

• COS-P gir trolig ingen effekt på barns tilknytning, atferd eller fungering
• COS-P øker muligens mødrenes respons når barn er urolige

I følge RBUP sin tiltakshåndbok (Dahlgren, 2021) har Positive Parenting Program (Triple-P) vist små til moderate positive effekter på

• psykososiale utfall hos barnet
• foreldreferdigheter
• foreldrenes fornøydhet
• foreldrenes egenmestring og foreldretilpasning
• foreldrenes relasjon til hverandre

Triple P gir liten eller ingen effekt på andre relevante utfallsmål.

Fra SBU (2018) ”Öppenvårdsinsatser för familjer där barn utsätts för våld och försummelse. En systematisk översikt och utvärdering inklusive ekonomiska och etiska aspekter” viser resultatene at

• familier som fikk Project Support och Parent Child Interaction Therapy (PCIT) utøvde muligens mindre vold og forsømmelse ovenfor barna, samt at barnet fikk mindre utagering sammenlignet med vanlig praksis.
• familier som fikk tilknytningsbaserte innsatser, for eksempel Attachment and Biobehavioral Catch-up (ABC) hadde muligens mindre risiko for å utvikle desorganisert tilknytning sammenlignet med vanlig praksis.
• for foreldrene er det viktig at saksbehandlerne viser tillit, varme og respekt. Det bør også vurderes nøye hvilket miljø tiltaket gjennomføres i.
• foreldrene ønsker også praktisk støtte både under og etter gjennomføringen av tiltaket.

Flere av resultatene nevnt ovenfor kan vi ha noe redusert tillit til vurdert ut fra GRADE-kriterier. For mer informasjon om resultatene og tilliten vi kan ha til dem, se vedlegg X.

Ekspertgruppas vurderinger

Selv om forskningen viser at enkelte tiltak muligens virker noe bedre enn andre, var ekspertgruppas vurdering at det basert på forskningsresultatene ikke er mulig å anbefale en intervensjon eller tilnærming fremfor andre. Gruppas vurdering er likevel at det er viktig at ulike tilnærminger blir vurdert, og at tilnærmingen(e) planlegges i samråd med familien.

Juridiske rammer

Når barnet på grunn av sin omsorgssituasjon eller atferd har et særlig behov for hjelp, skal barnevernstjenesten tilby og sette i verk hjelpetiltak for barnet og foreldrene (barnevernsloven § 3-1).

Barnevernstjenesten er pliktig til å utarbeide en plan for tiltakene og for oppfølgingen av barn og foreldre (barnevernsloven § 8-1 annet ledd).

Referanser  

Gerdts-Andresen, T. (2021). Circle of Security-Parenting: A Systematic Review of Effectiveness When Using the Parent Training Programme with Multi-Problem Families. Nordic Journal of Social Research. 2021, 12 (1), 1-26. 10.7577/njsr.3482

National Institute for Health and Care Excellence (NICE) (2015). Children’s attachment: attachment in children and young people who are adopted from care, in care or at high risk of going into care. NICE guideline [NG26]. National Institute of Health and Care Excellence. https://www.nice.org.uk/guidance/ng26

National Institute for Health and Care Excellence (NICE) (2017). Child abuse and neglect. NICE guideline [NG76]. National Institute of Health and Care Excellence. https://www.nice.org.uk/guidance/ng76

Rayce SB, Rasmussen IS, Klest SK, et al (2017). Effects of parenting interventions for at-risk parents with infants: a systematic review and meta-analyses BMJ Open 2017;7:e015707. doi: 10.1136/bmjopen-2016-015707

Tiltakshåndboka, RBUP: Dahlgren, A., Biedilæ, S., Morken, I.S og Elvsåshagen, M. (2021). Omtale av oppsummert forskning på tiltak: familieterapi og foreldreveiledning. I Tiltakshåndboka: oppsummert forskning om effekt av tiltak for barn og unges psykiske helse. ISSN: 2703-8386. DOI

Kunnskapsgrunnlag

Anbefalingen er basert hovedsakelig på konsensus i ekspertgruppa.

Vi har søkt etter systematiske oversikter og retningslinjer for å si noe om både sted, hyppighet og varighet av omsorgsendrende hjelpetiltak. Vi fant ingen relevant forskning i hverken retningslinjer eller systematiske oversikter som sier noe om hvilken hyppighet, varighet eller hvilket sted som er best egnet for omsorgsendrende hjelpetiltak for denne gruppen.

Når det gjelder varighet av tiltaket har vi funnet én relevant retningslinje, NICE 2017, Child abuse and neglect, som gir en anbefaling om dette, basert på hva effektfulle programmer har som varighet.

For mer informasjon, se vedlegg 3 for søkestrategi og inkluderte studier og vedlegg 4 for relevant informasjon om sted, hyppighet og varighet for det omsorgsendrende hjelpetiltaket fra den relevante retningslinjen.

Ekspertgruppas vurderinger

De inkluderte studiene i retningslinjen NICE 2017 hadde alle hjemmebaserte intervensjoner med en varighet på mellom 6 og 63 måneder (med ett unntak på under 6 måneder). Konsensus i ekspertgruppen var at hjemmebaserte intervensjoner bør vare minst seks måneder. Dette samsvarer med anbefalingen i NICE 2017.

Selv om vi ikke har funnet forskning som sier noe om det er bedre å tilby omsorgsendrende hjelpetiltak i hjemmet enn andre steder, er ekspertgruppas vurdering at det likevel kan være positivt for barnet at foreldrene øver på foreldreferdighetene i hjemmet, fordi det da kan ha overføringsverdi til deres praktiske hverdag. Ekspertgruppen trakk fram at noen av familiene kan oppleve det som mer inngripende å få oppfølging i hjemmet, og betonte at foreldrene burde involveres i valg av sted. Ekspertgruppa trakk også fram at barnets alder er et viktig aspekt i vurderingen av sted og hyppighet.

Ekspertgruppa konkluderte med at det bør vurderes hvor det omsorgsendrende bør tiltaket tilbys, men at familiens hjem bør være førstevalget, hvis ikke det er gode grunner for noe annet. Siden det alltid bør tas individuelle hensyn når det gjelder hyppighet, og det vil være ulike måter å gi tiltaket på, er det ekspertgruppas vurdering at man ikke kan gi konkret anbefaling om hvor hyppig tiltaket bør gis, annet enn at det bør være hyppigst i startfasen.

Juridiske rammer

Dersom det omsorgsendrende tiltaket tilbys i regi av sentre for foreldre og barn skal det primært gjennomføres hjemme hos familien. Hjelpetiltak kan også tilbys som døgnopphold eller poliklinisk (Prop 73 L. (2016-2017))

Kunnskapsgrunnlag

Anbefalingen er basert på forskning og konsensus i ekspertgruppen.

Vi har søkt etter retningslinjer og andre normerende produkter fra Norge og andre sammenlignbare land, og funnet én relevant retningslinje (NICE 2015)

Vi har også søkt etter systematiske oversikter, og funnet én systematisk oversikt med noen relevante resultat (SBU 2018).

Forskningen i retningslinjen var mest relevant, og det er hovedsakelig resultat fra denne som er brukt som kunnskapsgrunnlag for anbefalingen. Se vedlegg 5 for forskningsspørsmål, inkluderte studier og søkestrategi.

Kort oppsummering av den relevante forskningen

NICE 2015, Childrens attachment: attachment in children and young people who are adopted from care, in care or at high risk of going into care, viser at tiltak med sensitivitets- og responsivitetstrening fører til

• litt bedring av foreldrenes sensitivitet/respondering
• litt flere barn med trygg tilknytning
• liten eller ingen forskjell når det gjelder mindre utrygg eller desorganisert tilknytning

Denne hjelpen kan bidra til litt bedring for noen, men ikke for alle.

Sammenlignet med terapeutiske tiltak for barn med tilknytningsvansker gir sensitivitets- og responsivitetstrening

• litt bedring av foreldrenes sensitivitet og responsivitet 
• ingen forskjell mellom tiltakene for internaliserende atferd
• litt dårligere effekt enn terapeutiske tiltak for eksternaliserende atferd

Tiltaket viser kun små effekter. Det vil si at denne hjelpen kan bidra til litt bedring for noen, men ikke for alle, og trolig ikke på alle de utfallene som er beskrevet ovenfor.
For mer informasjon om forskningsresultatene som ble presentert til ekspertgruppa, se vedlegg 6.

Ekspertgruppas vurderinger

Ekspertgruppa fikk presentert de oppsummerte forskningsresultatene beskrevet ovenfor, og vurderte om Bufdir burde gi en nasjonal anbefaling om sensitivitet og responsivitetstrening. Ekspertgruppa ga også innspill på hvilken styrke anbefalingen burde ha.

Fordeler

Ekspertgruppa mener bedringen i foreldrenes sensitivtet og responsivitet, og tryggere tilknytning hos noen barn, er viktige effekter. Ekspertgruppas vurdering er at tiltakene vil være forståelige og akseptable for foreldrene og at foreldrene sannsynligvis ville kunne oppleve mestring ved bruk av slike tiltak.

Ulemper

Ekspertgruppen vektla at sensitivitets- og responsivitetstrening ikke er egnet som et universelt tiltak, da de mente at det kunne ha negativ effekt på foreldre som intuitivt viser sensitiv omsorg. Noen foreldre kan ha manglende motivasjon og tillit til tiltaket, noe ekspertgruppen tror kan føre til behandlingsresistens.

Nederlag og manglende mestring kan også kanskje oppstå hos de foreldrene som ikke opplever en bedring ved tiltaket.

Ekspertgruppen mener det er viktig å være klar over at forskningen viser at sensitivitets- og responsivitetstrening viser liten eller ingen effekt på et ønsket utfallsmål (barns desorganiserte tilknytning eller utrygge tilknytning).

Ekspertgruppen trakk fram at det er viktig at barneperspektivet blir ivaretatt, og uttrykte bekymring for at et slikt tiltak for å styrke foreldreferdighetene kan føre til at barnet blir værende for lenge i en uholdbar omsorgssituasjon.

Gjennomførbarhet

Ekspertgruppas anser at det er nødvendig med økt kompetanse innen sensitivitets- og responsivitetstrening for å kunne yte tiltaket. Ved manglende kompetanse på kommunenivå vil det være nødvendig med bistand av statlig barnevern eller fra private aktører.

Det er ikke gitt at de familiene som mottar tiltaket er enig i at de trenger det, og dette kan i så fall være en utfordring, siden familiens motivasjon er viktig for å lykkes.

Utfordringer knyttet til språk og kultur kan også medføre vanskeligheter i gjennomføringen av tiltaket.

Totalt

Ekspertgruppens vurdering er at fordelene med å anbefale responsivitets- og sensitivitetstrening i stor grad veier opp for ulempene.

Referanser

National Institute for Health and Care Excellence (NICE) (2015). Children’s attachment: attachment in children and young people who are adopted from care, in care or at high risk of going into care. NICE guideline [NG26]. National Institute of Health and Care Excellence.

SBU (2018): Öppenvårdsinsatser för familjer där barn utsätts för våld och försummelse. En systematisk översikt och utvärdering inklusive ekonomiska och etiska aspekter. (SBU 2018).

Kunnskapsgrunnlag

Anbefalingen er basert på forskning og konsensus i ekspertgruppen.

Bufdir har søkt etter retningslinjer og andre normerende produkter fra Norge og andre sammenlignbare land, og funnet to relevante retningslinjer med resultat på videoveiledning.

FHI har søkt etter systematiske oversikter på oppdrag fra Bufdir, og har funnet én relevant systematisk oversikt (O’Hara et al. 2019) med en resultattabell av nyere dato enn retningslinjene Bufdir fant i sitt søk. Derfor brukes resultatene fra den systematiske oversikten som grunnlag for anbefalingen. Se vedlegg 7 for mer informasjon om inkluderte studier og søkestrategi.

Kort oppsummering av den relevante forskningen

O’Hara et al. 2019 viser at videoveiledning har en positiv effekt på foreldrenes sensitivitet, men ingen effekt for foreldrenes stress. Oversikten viser at vi vet lite om effekten på barnets tilknytningsstil og trivsel. Se vedlegg 8 for mer informasjon om resultatene.

Ekspertgruppas vurdering

Ekspertgruppa fikk presentert kunnskapsgrunnlaget beskrevet ovenfor, og vurderte om Bufdir burde gi en nasjonal anbefaling om videoveiledning. Ekspertgruppa vurderte også hvilken type anbefaling (styrke) det skulle være.

Fordeler

Ekspertgruppen trakk fram flere mulige fordeler med videoveiledning:

• forskningen viser at videoveiledning kan ha en positiv virkning på foreldres sensitivitet
• foreldrene kan oppleve videoveiledningen som lettere å forstå, når veiledningstemaene gis både visuelt og muntlig.
• videoveiledning kan gjøre det lettere med felles fokus for foreldre og veilederne
• det er mulig for foreldrene å se både egen og barnets endring
• som metodisk tilnærming kan videoveiledning øke bevisstheten om foreldrenes ressurser, og dermed fremme foreldrenes mestringsfølelse og øke motivasjonen til å ta imot hjelp
• video gjør det mulig å finstudere barnets signaler

Ulemper

Ekspertgruppa trakk også fram eventuelle ulemper med videoveiledning:

• Å bli filmet kan kanskje gjøre noen foreldre stresset, noe som i noen tilfeller vil kunne begrense overføringsverdien. Forskningen viste at videoveiledning sannsynligvis ikke påvirket foreldrenes stress.
• Ekspertgruppa mente at foreldrene kanskje kan bli selvfokusert i veiledningssituasjonen, og derfor ha vanskelig for å fokusere på barnet
• Korte filmklipp viser kun her-og-nå, og ekspertgruppa mente derfor at vidoeveiledning derfor ikke alltid vil ha overføringsverdi

Gjennomførbarhet

Videoveiledning krever spesifikk kompetanse, og de som veileder må kjenne til de juridiske rammene for å kunne tilby videoveiledning (se juridiske rammer nedenfor).
Fordi filming innebærer både å samle inn, lagre og å bruke personopplysninger er det mer inngripende i personvernet til foreldre og barn, enn for eksempel å veilede ved observasjon med etterfølgende samtale. Videoveiledning krever samtykke fra foreldrene.

I noen kommuner kan det være behov for opplæring og kompetanseutvikling for at de skal kunne tilby videoveiledning. Tiltaket kan også kjøpes av statlig barnevernstjeneste eller av andre eksterne aktører.

Totalt

Ekspertgruppen mente de positive resultatene som vises i forskningen og fordelene som ble trukket fram i diskusjonen veier opp for ulempene. Ekspertgruppen konkluderte derfor med at vi bør gi en anbefaling om å tilby videoveiledning for familiene.

Ekspertgruppen vurderte at videoveiledning ikke bør gis isolert, men sammen med andre tilnærminger.

Videoveiledning bør vurderes som en del av et helhetlig hjelpetiltak.

Juridiske rammer

Bruk av videoveiledning krever samtykke. Foreldre og større barn må få god informasjon om

• hvorfor filming anbefales
• hva filmen eventuelt skal brukes til og hva den ikke brukes til
• hvor lenge den skal lagres

Foreldrene må få informasjon om at de kan velge å ikke ta imot tilbudet om videoveiledning. Hvis barnet gir klart uttrykk for at det ikke å bli filmet, bør videoveiledning ikke benyttes.

Virksomheten som tilbyr videoveiledning må ha rutiner for bruk av utstyr og oppbevaring og sletting av filmmaterialet.

Referanser

Video feedback for parental sensitivity and attachment security in children under five years (Review) O'Hara L, Smith ER, Barlow J, Livingstone N, Herath NINS, Wei Y, Spreckelsen TF, Macdonald G,2019.

Kunnskapsgrunnlag

Anbefalingen er basert hovedsakelig på konsensus i ekspertgruppen, men også noe forskning.

Bufdir har søkt etter retningslinjer og andre normerende produkter fra Norge og andre sammenlignbare land, men ikke funnet noen som omhandlet opplæring i grunnleggende omsorg.

FHI har søkt etter systematiske oversikter, på oppdrag fra Bufdir, og har funnet én relevant systematisk oversikt, som omhandler opplæring i grunnleggende omsorg for underpopulasjonen kognitivt svake (Coren, 2018). Se vedlegg 9 for mer informasjon om inkluderte studier og søkestrategi.

Kort oppsummering av den relevante forskningen

Coren (2018) så på foreldretrening for foreldre med kognitive vansker. Oversikten viser positive resultater for flere ulike utfallsmål, men vi kan dessverre ha liten tillit til disse resultatene fordi det finnes lite forskning. For mer informasjon om resultatene, se vedlegg 10.

Ekspertgruppas vurdering

Ekspertgruppa fikk presentert kunnskapsgrunnlaget beskrevet ovenfor, og vurderte om Bufdir burde gi en nasjonal anbefaling om opplæring i grunnleggende omsorg. Ekspertgruppa vurderte også hvilken type anbefaling (styrke) det skulle være.

Fordeler

Ekspertgruppas vurdering er at opplæring i grunnleggende omsorg sannsynligvis har mange fordeler, selv om vi bare har forskning om en underpopulasjon med usikre resultater. Ekspertgruppas vurdering er at forelderopplæring i grunnleggende omsorg sannsynligvis fører til:

• økt sikkerhet rundt barnet
• økt forståelse om grunnleggende omsorg, og mulighet til å handle ut fra dette
• forståelse for når barnet er sykt, og mulighet til å handle ut fra dette

Ulemper

Ekspertgruppas vurdering er at foreldreopplæring om grunnleggende omsorg kan ha noen ulemper for noen foreldre. Ekspertgruppas vurdering var at slik opplæring kanskje kan føre til:

• at de foreldrene som innehar nødvendig forståelse for grunnleggende omsorg i utgangspunktet, kan bli usikre og i mindre grad stole på egne ferdigheter
• at et stort fokus på sikkerhet og helse som kan gå på bekostning av andre viktige foreldreferdigheter

Foreldreopplæring i grunnleggende omsorg kan være tid- og ressurskrevende for den som utøver opplæringen, da det kreves svært tett oppfølging.

Totalt

Ekspertgruppas vurdering er at de mulige fordelene totalt sett veier opp for de mulige ulempene, og støttet en anbefaling om opplæring i grunnleggende omsorg. Det er viktig at barneverntjenesten vurderer tiltak som omhandler opplæring av grunnleggende omsorg når de skal vurdere hvilke tiltak som skal iverksettes.

Referanser

Coren, E., Ramsbotham, K., & Gschwandtner, M. (2018). Parent training interventions for parents with intellectual disability. The Cochrane database of systematic reviews, 7(7), CD007987. https://doi.org/10.1002/14651858.CD007987.pub3

For spedbarn vil barnets reelle mulighet for medvirkning være mindre enn for eldre barn, da barnet ikke er i stand til å danne seg egne synspunkter. Dere skal allikevel alltid etterstrebe barnets medvirkning, selv om barnet har begrenset språk til å gi uttrykk for sine synspunkter.

For de minste barna og for barn med begrenset verbalt språk vil det under et omsorgsendrende hjelpetiltak kunne være behov for en fortolking av barnets omsorgsbehov. Denne fortolkningen er ikke en del av medvirkningsperspektivet, men bør inngå og synliggjøres i dokumentasjonen av det omsorgsendrende hjelpetiltaket.

For at barnets reelle signaler og behov skal kunne komme til uttrykk bør dere legge til rette og trygge barnet.

Kunnskapsgrunnlag

Beskrivelsen av hvordan barneverntjenesten kan følge kravet er basert på konsensus i ekspertgruppen og juridiske føringer.

På oppdrag av Bufdir har FHI søkt etter relevante retningslinjer fra Norge og andre sammenlignbare land, som omhandler medvirkning i barnevernet. Fem av disse retningslinjene var relevante for barns medvirkning ved hjelpetiltak, og brukes som kunnskapsgrunnlag. FHI vurderte at alle disse retningslinjene hadde høy metodisk kvalitet.

Se referanselisten under, samt notat fra FHI for søkestrategi og kvalitetsvurdering av retningslinjene.

I tillegg har FHI søkt etter systematiske oversikter om medvirkning i barnevernet, på oppdrag fra Bufdir. FHI har identifiserte én relevant oversikt om barns medvirkning (Kennan et al. 2018), og vurderte den metodiske kvaliteten som høy, så denne er også inkludert i kunnskapsgrunnlaget. Se referanselisten under, samt notat fra FHI for søkestrategi og kvalitetsvurdering.

Det ble i tillegg gjort et innledende søk etter litteratur spesielt om medvirkning for barn 0-3 år, som ikke resulterte i noen relevante funn.

Kort oppsummering av den relevante forskningen

Kennan et al. (2018) ser på hvordan medvirkningsprosessene i barnevernet fungerer, med utgangspunkt i 20 enkeltstudier, og identifiserer fire tilnærminger: bruk av talspersoner («advocacy»), barns deltakelse på møter, familieråd og registrering av barns synspunkter. Forfatterne konkluderer med at barnets relasjon til saksbehandler har stor betydning, og at det er noe evidens for at å delta på møter styrker barnets medvirkning. De finner at «advocacy» har positiv effekt for barnets medbestemmelse. Det kan gi barn mot til å delta i en voksendominert beslutningsprosess, det kan redusere maktubalansen, det støtter barn til å delta i beslutningen, det kan ha særlig betydning for barn med funksjonsnedsettelser og det legger til rette for tilbakemelding til barnet.

Ekspertgruppens vurdering

Ekspertgruppen har drøftet hvordan barnevernstjenesten kan følge dette kravet. Gruppen har vurdert fordeler og utfordringer.

Fordeler

Av fordeler trakk ekspertgruppen frem at beskrivelsen kunne få frem hva som var viktig for å kunne legge til rette for at små barn kan uttrykke seg. Ekspertgruppen fant det vanskelig å anvende medvirkningsbegrepet for sped- og småbarn, og beskrivelsen av kravet ville kunne tydeliggjøre hvordan barnet kan trygges og forberedes så det kan uttrykke seg. Viktig avgrensning som kom frem i diskusjonen var at tolkningen av barnets uttrykk er en del av utredningen, ikke medvirkning, og at dette krever særskilt kompetanse.

Ulemper

Av ulemper trekker ekspertgruppen frem utfordringene med tilstrekkelig kompetanse på hva barnet forsøker å uttrykke. Ulempene er også knyttet til konkretisering av medvirkningsbegrepet for sped- og småbarn og andre barn uten språk. Ekspertgruppen vurderte at fordelene ved beskrivelsen av kravet totalt sett veier opp for ulempene.

Ekspertgruppen gikk grundig gjennom et forslag om å anbefale bruk av tillitsperson i undersøkelses- og hjelpetiltaksfasen for å fremme barnets medvirkning.

Ekspertgruppens syn på en slik anbefaling var svært sprikende, og det ble derfor konkludert med å ikke ta med en slik anbefaling.

Juridisk ramme

Det følger av FNs barnekonvensjon artikkel 12, Grunnloven § 104 og av barnevernsloven § 1-4. Les mer om kravene til barns medvirkning i saksbehandlingsrundskrivet, og forskrift om barns medvirkning i barnevernet.

Referanser

Hestevik, C. H. & Evensen, L. H. (2021). Kunnskapsgrunnlaget for barn, unge og foreldres medvirkning i barnevernet: Vurdering av relevante retningslinjer (Notat). Folkehelseinstituttet. https://www2.bufdir.no/globalassets/global/nbbf/barnevern/kunnskapsgrunnlaget_for_barn_unge_og_foreldres_medvirkning_i_barnevernet_vurdering_av_relevante_retningslinjer_notat.pdf

Hestevik, C. H., Kirkehei, I. & Evensen, L. H. (2021). Kunnskapsgrunnlaget for barn, unge og foreldres medvirkning i barnevernet: Vurdering av relevante systematiske oversikter (Notat). Folkehelseinstituttet.

https://www.fhi.no/globalassets/dokumenterfiler/rapporter/2021/kunnskapsgrunnlaget-for-barn-unge-og-foreldres-medvirkning-i-barnevernet-rapport-2021.pdf
Kennan, D., Brady, B. & Forkan, C. (2018). Supporting Children’s Participation in Decision Making: A Systematic Literature Review Exploring the Effectiveness of Participatory Processes. The British Journal of Social Work, 2018; 48(7), 1985-2002.  https://doi.org/10.1093/bjsw/bcx142

National Institute for Health and Care Excellence (NICE) (2012). Social and emotional wellbeing: early years. Public health guideline [PH40]. National Institute of Health and Care Excellence. https://www.nice.org.uk/guidance/ph40

National Institute of Health and Care Excellence (NICE) (2013). Antisocial behaviour and conduct disorders in children and young people: recognition and management. Clinical guideline [CG158]. National Institute for Health and Care Excellence. https://www.nice.org.uk/guidance/cg158

National Institute for Health and Care Excellence (NICE) (2015). Children’s attachment: attachment in children and young people who are adopted from care, in care or at high risk of going into care. NICE guideline [NG26]. National Institute of Health and Care Excellence. https://www.nice.org.uk/guidance/ng26

National Institute for Health and Care Excellence (NICE) (2017). Child abuse and neglect. NICE guideline [NG76]. National Institute of Health and Care Excellence. https://www.nice.org.uk/guidance/ng76

National Institute for Health and Care Excellence (NICE) (2021). Looked-after children and young people. NICE guideline [NG205]. National Institute for Health and Care Excellence. https://www.nice.org.uk/guidance/ng205

Rettskilder

Bufdir (2023). Saksbehandlingsrundskrivet – Retningslinjer for barnevernstjenestens saksbehandling. (03/2023)
https://www.bufdir.no/saksbehandlingsrundskrivet

Prop. 133 L (2020–2021). Lov om barnevern (barnevernsloven) og lov om endringer i barnevernloven. Barne- og familiedepartementet.
https://www.regjeringen.no/contentassets/f325e4de00fb472f85a7a2b94124f531/no/pdfs/prp202020210133000dddpdfs.pdf

Kunnskapsgrunnlag

Beskrivelsen av kravet om samarbeid og mulighet til medvirkning for foreldrene er basert på både forskning, konsensus i ekspertgruppen og juridiske føringer.

På oppdrag av Bufdir har FHI søkt etter relevante retningslinjer fra Norge og andre sammenlignbare land, som omhandler medvirkning i barnevernet. FHI identifiserte seks retningslinjer som omhandler medvirkning i barnevernet. FHI vurderte alle disse retningslinjene til høy metodisk kvalitet. Arbeidsgruppen i Bufdir vurderte at to av disse retningslinjene inneholdt noe relevant forskning og annen relevant informasjon om foreldres medvirkning ved utredning. Se referanselisten under, samt notat fra FHI for søkestrategi og kvalitetsvurdering av retningslinjene.

I tillegg har FHI søkt etter systematiske oversikter om medvirkning i barnevernet, på oppdrag fra Bufdir. FHI har identifiserte én oversikt som omhandlet noe om foreldres medvirkning, men den ble ikke vurdert som relevant for foreldres medvirkning i utredningsarbeid, se notat fra FHI for søkestrategi og kvalitetsvurdering.

Ekspertgruppens vurderinger

Både fordeler og ulemper ved beskrivelsen av kravet om samarbeid og mulighet til medvirkning for foreldrene, og hvordan dette skal gjøres i praksis, ble vurdert i ekspertgruppen.

Ekspertgruppen vurderte en rekke fordeler ved beskrivelsen av kravet. Det ble vurdert som særlig positivt at en slik beskrivelse vil kunne sikre den løpende informasjonen og muligheten for kontradiksjon underveis i saken, ved at ansatte i barnevernet er åpne om sine vurderinger. Det ble også trukket fram fordelen ved at barnevernet blir tydeligere på formålet med aktivitetene som skjer, noe som kan trygge foreldrene i vanskelige følelser knyttet til kontakten med barnevernet.

Av ulemper ble det trukket fram utfordringer knyttet til maktubalansen mellom foreldre og barnevernet, som kan vanskeliggjøre kommunikasjonen og informasjonen. Muligheten for støtteperson kan ikke alltid ivaretas grunnet ivaretakelsen av taushetsplikt og partsstatus.

Ekspertgruppen vurderte at fordelene ved beskrivelsen av kravet totalt sett veier opp for ulempene.

Juridiske føringer

Barnevernet skal så langt som mulig samarbeide med foreldrene og skal behandle foreldrene med respekt, jf. barnevernsloven § 1-9.

Referanser

Hestevik, C. H. & Evensen, L. H. (2021). Kunnskapsgrunnlaget for barn, unge og foreldres medvirkning i barnevernet: Vurdering av relevante retningslinjer (Notat). Folkehelseinstituttet. https://www2.bufdir.no/globalassets/global/nbbf/barnevern/kunnskapsgrunnlaget_for_barn_unge_og_foreldres_medvirkning_i_barnevernet_vurdering_av_relevante_retningslinjer_notat.pdf

Hestevik, C. H., Kirkehei, I. & Evensen, L. H. (2021). Kunnskapsgrunnlaget for barn, unge og foreldres medvirkning i barnevernet: Vurdering av relevante systematiske oversikter (Notat). Folkehelseinstituttet. https://www.fhi.no/globalassets/dokumenterfiler/rapporter/2021/kunnskapsgrunnlaget-for-barn-unge-og-foreldres-medvirkning-i-barnevernet-rapport-2021.pdf

National Institute for Health and Care Excellence (NICE) (2017). Child abuse and neglect. NICE guideline [NG76]. National Institute of Health and Care Excellence. https://www.nice.org.uk/guidance/ng76

National Institute for Health and Care Excellence (NICE) (2021). Looked-after children and young people. NICE guideline [NG205]. National Institute for Health and Care Excellence. https://www.nice.org.uk/guidance/ng205

Rettskilder

Bufdir (2022). Saksbehandlingsrundskrivet – Retningslinjer for barnevernstjenestens saksbehandling. (08/2022) https://www.bufdir.no/saksbehandlingsrundskrivet

Prop. 133 L (2020–2021). Lov om barnevern (barnevernsloven) og lov om endringer i barnevernloven. Barne- og familiedepartementet. https://www.regjeringen.no/contentassets/f325e4de00fb472f85a7a2b94124f531/no/pdfs/prp202020210133000dddpdfs.pdf

Tolkeloven. (2021). Lov om offentlige organers ansvar for bruk av tolk mv. (tolkeloven) (LOV-2021-06-11-79). Lovdata. https://lovdata.no/dokument/NL/lov/2021-06-11-79

Evalueringen skal være en systematisk og målrettet innhenting av informasjon om hvorvidt tiltak som er satt i gang virker i tråd med intensjonene. Ved oppstart av tiltak bør det også fremgå skriftlig hvordan evalueringen skal gjennomføres.

Tiltaksplanen skal definere målsettingene og danne utgangspunkt for evalueringen.

Forslagene til metoder for evalueringen er ment som støtte til utarbeidelse av interne rutiner og dokumentasjonspraksis. Listen er ikke uttømmende og er ment til å systematisere evalueringer, med mulighet for individuelle tilpasninger

Det finnes ulike måter og metoder for å undersøke hvordan tiltaket virker, både kvantitative og kvalitative:

• Spørreskjema – åpent eller lukket
• Intervju – strukturert eller ustrukturert
• Observasjon – strukturert eller ustrukturert
• Samtale
• Logg

Hvilke evalueringsaktiviteter som er best egnet må vurderes på bakgrunn av

• hvilke(t) tiltak som er igangsatt
• alvoret i barnets omsorgssituasjon
• barnets alder
• hvem tiltaket er rettet mot

Ved oppstart av tiltak skal det fremgå hvem som skal delta i evalueringen.

Bred involvering og deltakelse er viktig for å sikre god og riktig informasjon. Det anbefales at disse deltar i evalueringen:

• de som mottar tiltak
• barnevernstjenesten
• de som utfører tiltak

Dersom barn eller/og foreldre ikke er inkludert i evalueringsprosessen, skal det begrunnes hvorfor, og foreldrene og barnet skal orienteres om innholdet i evalueringen.

Evaluering er ikke en enkelthendelse. Hyppig evaluering gjør det lettere å fortløpende tilpasse innsatsen til barnets og foreldrenes behov.

Evalueringen bør foregå til fastsatte tidspunkt, der hyppigheten må sees i sammenheng med

• hvilke(t) tiltak som er igangsatt
• tidsperspektivet for tiltak(et)
• alvoret i barnets omsorgssituasjon
• barnets alder
• hvem tiltak(et) er rettet mot

Ved hvert evalueringspunkt bør følgende vurderes:

• hva mener barnet om tiltaket? 
• hva mener foreldrene om tiltaket?
• hva fungerer?
• hva fungerer ikke?
• bidrar tiltaket til at målene i planen oppnås?
• hvordan kan tiltaket forbedres?

Den som evaluerer vurderer fortløpende om tiltak som er satt i gang er riktig og har fungert, eller om det er behov for å forlenge, avslutte, endre eller justere innsatsen. 

Kunnskapsgrunnlag

Beskrivelsen av hvordan barneverntjenesten kan følge kravet er basert på konsensus i ekspertgruppen, med utgangspunkt i krav i lovgivningen.

Det er søkt etter retningslinjer fra Norge og andre sammenlignbare land. Som informasjon brukte ekspertgruppen anbefalinger fra internasjonale retningslinjer. Disse anbefalingene var også basert på konsensus. Tekster fra andre publikasjoner som ekspertgruppen kjente til og vurderte som relevante ble også brukt til informasjon.

Spesielt retningslinjen NICE National Institute for Health and Care Excellence. (2017), Child abuse and neglect inneholder anbefalinger som støtter opp under Bufdirs versjon.

Ekspertgruppas vurdering

Ekspertgruppens vurdering er at evaluering av tiltak og hyppigheten må avgjøres ut fra en rekke momenter. Blant annet alvorligheten i bekymringen rundt barnets omsorgssituasjon, herunder egenskaper ved både barnet og omsorgspersonene, risikoen for skade, barnets alder og type tiltak er relevante å ta i betraktning.

Ekspertgruppen vurdering var også at det er viktig at det er barnets totale omsorgssituasjon som skal evalueres.

Ettersom hyppigheten må avgjøres ut fra ulike momenter ble derfor vurderingen at det ikke kan anbefales en standardisert hyppighet for evalueringen. Evalueringen krever en individuell vurdering og henger sammen med behovet til skreddersøm og tilpasning av tiltak etter barnets behov

Juridiske rammer

Når det er vedtatt hjelpetiltak, skal barnevernstjenesten følge nøye med på hvordan det går med barnet og vurdere om hjelpen er tjenlig, eventuelt om det er nødvendig med nye tiltak, jf. barnevernsloven § 8-1. Formålet med oppfølgingsplikten er å sikre at barnevernstjenesten følger opp de hjelpetiltak som er iverksatt, og for å unngå at barn i for lang tid mottar hjelpetiltak som ikke fungerer etter sitt formål. Se også i saksbehandlingsrundskrivets kapittel om oppfølgning av barn for foreldre.

Referanser

Buckley, H., Horwath, J., & Whelan, S. (2006). Framework for the Assessment of Vulnerable Children & their Families Assessment Tool and Practice Guidance. In Assessments.

Helsedirektoratet. (2020a). Pakkeforløp – psykiske lidelser (Issue september 2018). https://www.helsedirektoratet.no/pakkeforlop/psykiske-lidelser-voksne

Helsedirektoratet. (2020b). Psykiske lidelser – barn og unge. Pakkeforløp.

NICE National Institute for Health and Care Excellence. (2017). Child abuse and neglect. In Child Abuse and Neglect – NICE guideline. https://www.nice.org.uk/guidance/ng76

Socialstyrelsen. (2018a). Grundbok i BBIC. https://www.socialstyrelsen.se/globalassets/sharepoint-dokument/artikelkatalog/ovrigt/2018-10-20.pdf

Socialstyrelsen. (2018b). Kvalitet i sagsbehandlingen - en håndbog i anvendelse af ICS og udredningsverktøjet.

Kunnskapsbaserte retningslinjer gir normerende anbefalinger til praksisfeltet, og består som en hovedregel av anbefaling eller beskrivelser/utdypinger av krav, med forslag til hvordan de kan gjennomføres i praksis. Retningslinjen er basert på den beste tilgjengelige kunnskapen på området, tilpasset norsk kontekst og lovgiving.

Bufdir utarbeider kunnskapsbaserte retningslinjer når

• det er behov for å øke kvaliteten og/eller minske uønsket variasjon
• forskning er viktig for å kunne gi gode anbefalinger eller beskrivelser av hvordan et krav kan følges i praksis

En retningslinje skal ikke ta for seg alt som er viktig innen et tema, men er rettet mot identifiserte utfordringer. Retningslinjen er ikke en lærebok, og skal ikke inneholde fagkunnskap vi forventer at målgruppen har fra før.

Grunnlaget for anbefalinger, beskrivelser av krav og hvordan de kan gjennomføres i praksis skal være tydelig og åpent tilgjengelig.

Bufdirs kunnskapsbaserte retningslinjer har tre nivå av anbefalinger og beskrivelser av krav.

Anbefalingen bør vurderes

Disse anbefalingene bør vurderes fra gang til gang. Anbefalingene får denne kategorien når Bufdirs vurdering er at:

• mange mennesker (barn/ foreldre/ familier) vil ønske og ha nytte av en slik anbefaling, men mange vil ikke det
• de ansatte bør hjelpe barn/foreldre/familier til å treffe det valget som passer best med deres verdier og preferanser
• individuell tilpasning og faglig skjønn må benyttes i hvert enkelt tilfelle

I teksten bruker vi «kan» eller «bør vurdere».

Anbefalingen bør følges

Disse anbefalingene bør følges i de aller fleste tilfeller. Dersom ansatte velger løsninger som i vesentlig grad avviker fra anbefalingen skal dette dokumenteres og begrunnes. Dette er viktig ved tilsyn. Anbefalingene får denne kategorien når Bufdirs vurdering er at:

• de fleste (barn/foreldre/familier) vil både ønske og ha nytte av en slik anbefaling
• de ansatte bør som en hovedregel følge en slik anbefaling
• individuell tilpasning og faglig skjønn må benyttes i hvert enkelt tilfelle, også ved disse anbefalingene

I teksten bruker vi «bør».

Krav

Dette er som regel en beskrivelse av lov og/eller forskrift, men det kan også være en anbefaling som er så klart faglig forankret at det er uforsvarlig å ikke følge dette. I beskrivelsene av krav er kravet ofte utdypet og fulgt av en beskrivelse av hvordan de gjennomføres i praksis, basert på best tilgjengelig kunnskap og vurderinger. Også ved krav må barnevernstjenesten tilpasse til hvert enkelt tilfelle og bruke faglig skjønn for hvordan dette skal gjøres i praksis.

I teksten bruker vi «skal» eller «må».

Kunnskapsbaserte retningslinjer utarbeides i tråd med prinsipper fra kunnskapsbasert praksis. I utvikling av retningslinjer tar man utgangspunkt i en kombinasjon av erfaringsbasert kunnskap, brukerkunnskap og forskningsbasert kunnskap for å gi anbefalinger eller råd til praksis.

Bufdir har utarbeidet en egen arbeidsprosess for utvikling av kunnskapsbaserte retningslinjer. De viktigste stegene i arbeidsprosessen er:

1. Begrunne behovet for en retningslinje, ut fra om det er uønsket variasjon og/eller lav kvalitet på tjenestene.
2. Opprette en intern arbeidsgruppe med kompetanse om retningslinjens tema.
3. Opprette en bredt sammensatt ekstern rådgivende ekspertgruppe.
4. Utforme spørsmål som retningslinjen skal besvare, med utgangspunkt i kunnskap om utfordringer på feltet, og det ekspertgruppen identifiserer som de viktigste utfordringene.
5. Oppsummere kunnskapsgrunnlaget og avklare de juridiske rammene for hvert enkelt spørsmål.
6. Utarbeide anbefalinger eller beskrivelser av krav, og hvordan de kan gjennomføres i praksis, i samarbeid med den eksterne ekspertgruppen.
7. Intern høring i Bufdir og bearbeiding av utkastet ut fra innspillene.
8. Offentlig høring og bearbeiding av utkastet ut fra innspillene.

Intern arbeidsgruppe og ressurspersoner

Det har vært en felles arbeidsgruppe for arbeidet med kunnskapsbasert retningslinje for utredning av omsorgssituasjonen for barn 0-6 år (retningslinje for utredning) og kunnskapsbasert retningslinje for omsorgsendrende hjelpetiltak for familier med barn mellom 0-6 år i risiko for omsorgssvikt (retningslinje for hjelpetiltak), men hvert arbeid har hatt hver sin prosjektleder. Marthe Finstadsveen var prosjektleder for retningslinjen for utredning og Mirna Gacanica var prosjektleder for retningslinjen for hjelpetiltak.

Arbeidsgruppen har hatt ressurser fra avdeling for tjenesteutvikling (Janne Hauge Lund), barnerett (Line Orderud Øian) og kunnskapsstyring (Kari Aanjesen Dahle), i tillegg til utlånte ressurser fra Bufetats spisskompetansemiljø for sped- og småbarn (Hege Korsviken Økland, Line Birkeland og Bjørn Ove Langlo). Arbeidet har vært prosjektorganisert, med fagdirektør i avdeling for tjenesteutvikling som prosjekteier.

Ekstern rådgivende ekspertgruppe

Det ble først opprettet en rådgivende ekspertgruppe for retningslinjen for utredning, som ga råd om hvilke spørsmål retningslinjen(e) burde svare på. Ekspertgruppen for retningslinjen for hjelpetiltak fikk sin egen rådgivende ekspertgruppe først når spørsmålene var definert og prioritert, etter at man så behovet for en ytterligere spissing av ekspertgruppen. Det var likevel en stor grad av overlapp mellom ekspertgruppene.

Ekspertgruppen ble rekruttert for å fram følgende perspektiver og bakgrunner:

• brukerperspektiv/brukerorganisasjoner: Barn i barnevernet og barnevernsforeldre
• erfaring fra praksisfeltet: representanter for kommunale barnevernstjenester og representanter fra senter for foreldre og barn
• fageksperter innen fagfelt vurdert som nødvendige for arbeidet, det vil si barnevern, utviklingspsykologi, tiltaksarbeidet med barn og familier, juss, med videre

Flere instanser ble invitert til å komme med forslag til medlemmer i ekspertgruppen: Kompetansesentrene på barneverns-, volds- og rusfeltet, Bufetat og Sentralenheten for barneverns- og helsenemndene.

Disse har deltatt i ekspertgruppen for retningslinjen for hjelpetiltak:

• Øivin Christiansen, forsker II, RKBU vest, NORCE Research
• Monica Døli, psykologspesialist, Telemark barne- og familiesenter
• Torunn Grande, avdelingsleder, Viktoria barne- og familiesenter
• Bente Hage, enhetsleder, Gullhella barne- og familiesenter
• Anne Charlotte Solheim, barnevernstjenesten i Alta kommune
• Liv Karlsen, nemndsleder, Fylkesnemnda Vestland
• Eva Pay, RIO Rusmisbrukernes Interesseorganisasjon
• Kyrre Lønnum, spesialrådgiver, NUBU
• Vibeke Samsonsen, førsteamanuensis, Høgskulen på Vestlandet
• Berit Synnøve Tysvær, fagkonsulent, Stiftelsen Crux Solstrand
• Bianca Utvær, juridisk rådgiver, barnevernstjenesten i Arna og Åsane, Bergen kommune
• Kristin Lund, seniorrådgiver, RBUP Øst og Sør
• Jessie Granlund Wermskog, barnevernstjenesten i Drammen kommune
• Kristin Berg Nordahl, forsker, NUBU

Ved oppstart ble mulige interessekonflikter kartlagt, og ingen av deltakerne oppga interesser som står i strid med arbeidets formål.

Etablerte fora i Bufdir

• Bufdirs brukerråd for barnevernet var invitert til å gi innspill på arbeidet ved oppstart, i tillegg til at alle deltakende organisasjoner i rådet ble oppfordret til å gi høringssvar
• Arbeidet har blitt diskutert to ganger i Bufdirs kompetansegruppe for mangfoldssensitivitet og dialog, og gruppen har i fellesskap gitt et høringssvar.

Intern og offentlig høring

Utkast til retningslinje har vært på intern høring i Bufdir. Etter dette, har utkastet blitt revidert og forankret i Bufdirs ledelse. Deretter har revidert utkast vært på offentlig høring. På bakgrunn av innspill og kommentarer i den offentlige høringen, har utkastet igjen blitt revidert og ledelsesforankret før endelig ferdigstillelse og publisering.

Spørsmålene i denne retningslinjen ble utformet av ekspertgruppen for retningslinjen for utredning, før arbeidsgruppen sorterte spørsmålene i ulike hovedtema, og formulere konkrete spørsmål som skulle fange opp det mest sentrale.

Spørsmålene er et arbeidsverktøy for å

• identifisere hvilke tema retningslinjen bør omhandle
• vurdere hva slags kunnskapsgrunnlag som er relevant for hvert enkelt spørsmål
• søke etter oppsummertforskning
• få en systematisk tilnærming

Ekspertgruppen for utredningsretningslinjen ble involvert i flere runder for å prioritere spørsmålene, ut fra hva de tror vil

• hindre uønsket variasjon
• sikre god kvalitet
• styrke barn og foreldres rettsikkerhet

Disse spørsmålene sto igjen etter at ekspertgruppene hadde prioritert:

1. Hva kjennetegner barnet eller familien der det er grunn for alvorlig bekymring for barnets omsorgssituasjon?
2. Hva bør en utredning inneholde når det er usikkerhet om barnets omsorgssituasjon?
3. Hvordan bør utredningen dokumenteres?
4. Hvilke hjelpetiltak har best effekt for denne populasjonen?
5. Hvordan sikre at familien får treffsikre tiltak?
6. Hvordan og når bør effekten av igangsatte tiltak evalueres?
7. Hvordan sikre medvirkning for barnet?
8. Hvordan sikre medvirkning for foreldrene?

Spørsmål 1, 2, 3, 7 og 8 er besvart i retningslinjen for utredning, og spørsmål 7-8 gjelder også for retningslinjen for hjelpetiltak. Spørsmål 4-6 besvares i denne retningslinjen.

Spørsmål 4, «Hvilke hjelpetiltak har best effekt for denne populasjonen?», ble jobbet videre med etter at ny ekspertgruppe for retningslinje for hjelpetiltak var opprettet, og ble delt opp i underspørsmål:

• Bør sensitivitets- og responsivitetstrening benyttes for foreldre med barn, 0 til 6 år, med risiko for omsorgssvikt?
• Bør videoveiledning benyttes for foreldre med barn, 0 til 6 år, med risiko for omsorgssvikt?
• Bør opplæring om grunnleggende omsorg gis til foreldre med barn 0-6 år i risiko for omsorgssvikt?
• Hva er effekten av ulike omsorgsendrende programmer/intervensjoner for foreldre med barn 0-6 år i risiko for omsorgssvikt?
• Har arena betydning for virkningen av omsorgsendrende hjelpetiltak for foreldre med barn 0-6 år i risiko for omsorgssvikt?
• Bør omsorgsendrende hjelpetiltak ha en minimums varighet på 3 måneder? (sikre at de får et minimum)

Underveis i arbeidet ble det klart at spørsmål 5: «Hvordan sikre at familien får treffsikre tiltak», burde skrives som en innledende tekst og ikke som en anbefaling.

Noen andre spørsmål ble også endret noe eller slått sammen underveis i arbeidet.

I arbeidet med å prioritere spørsmål, kom det også opp spørsmål som besvares i standardisert forløp (lenke). Dette gjaldt disse spørsmålene:

• Hvordan skal samarbeidet mellom kommunen og stat organiseres?
• Hva bør døgntilbudet bestå av som ikke kan gjøres like godt i andre kontekster?

Arbeidsgruppen vurdering var at forskning er relevant for å besvare spørsmål 4- 8 ovenfor, og vi har derfor søkt etter relevant forskning.

Bufdir har søkt etter relevante retningslinjer og andre normerende produkter fra Norge og andre sammenlignbare land. Vi søkte også etter relevante systematiske oversikter.

Det samlede grunnlaget for retningslinjen for hjelpetiltak består derfor av:

• fagkunnskap, erfaringsbasert kunnskap og brukerkunnskap fra ekspertgruppen
• relevante retningslinjer
• rapporter, håndbøker og veiledere
• systematiske oversikter
• juridiske føringer

Kunnskapsgrunnlaget er mer detaljert beskrevet for hver enkelt anbefaling/ krav under «Begrunnelse», hvor referanselisten for den aktuelle anbefalingen/ beskrivelse av krav også er oppgitt.

Arbeidsgruppen har gjennomgått forskning og litteratur for hvert enkelt spørsmål, og presentert et oppsummert kunnskapsgrunnlag for den rådgivende ekspertgruppen sammen med et forslag til anbefaling/beskrivelse av krav (omtalt kun som "anbefaling" videre).

Forslagene ble diskutert i plenum og mindre grupper, for å

• vurdere om anbefalingen var basert på kunnskapen som ligger til grunn
• vurdere om det er noe som mangler ved anbefalingen
• vurdere om anbefalingen er klart og tydelig formulert
• identifisere fordeler og ulemper med anbefalingen
• vurdere om det er støtte i ekspertgruppen for anbefalingen
• konkretisere hvordan en anbefaling kan gjennomføres i praksis
• vurdere nivået på anbefalingen eller om det er et krav

Basert på disse diskusjonene har arbeidsgruppen revidert forslagene til anbefalinger, og konkretisert beskrivelsen under «Hvordan kan dette gjennomføres i praksis?». Det er arbeidsgruppen som har utearbeidet begrunnelsene for hver anbefaling.

Ekspertgruppen har fått anledning til å gi innspill på utkastene underveis. Det har ikke vært større uenigheter i ekspertgruppen.

Retningslinjen vil være tilgjengelig på Bufdirs nettsider og Barnevernsfaglig kvalitetssystem for kommunene vil kunne vise til den.

Bufdir vil regelmessig vurdere behovet for oppdatering av retningslinjen, dersom det kommer ny, relevant kunnskap eller nye juridiske føringer på området. Det kan bli nødvendig å tilpasse denne retningslinjen til retningslinjen om utredning av omsorgssituasjonen for barn 0-6 år, og eventuelt slå dem sammen.