I landlige og idylliske omgivelser bor Suzanne og Robert Murphree på et lite småbruk.
Når vi kommer kjørende inn på gårdsplassen står Robert i døren og venter med et stort smil: «Jeg sa jo det, når du tror du har kjørt feil, må du bare kjøre litt til”, sier han og ler høyt. “Velkommen til oss”.
Les mer om fosterhjem i familie og nettverk
Robert og Suzanne sier at de har fem barn. To av dem er de fosterhjem for. De er søstre. Alle er i familie, sier ekteparet. I tillegg har de en hund og en katt. Barna har vokst opp med både hester og sauer.
– Nå er det litt roligere her, og det er bare minstemann som bor her. Slik har det ikke alltid vært, sier Suzanne og legger til:
– Vi hadde snakket om det og tenkt tanken om å bli fosterforeldre før vi giftet oss. Det var helt naturlig for oss, spesielt siden jeg selv har vokst opp i et hjem som har hjulpet mange barn i krise, sier Suzanne.
Hvordan bli fosterhjem? Les om prosessen
– Så når muligheten brått var der og det i tillegg var i egen familie, kastet vi oss ut i det. Barna som kom til oss, var litt lengre ut i familien og vi har alltid kjent dem, og foreldrene hadde selv et ønske om at barna skulle bo hos oss. Det føltes veldig godt. Men, det er viktig å presisere at man skal ikke undervurdere den smerten foreldre har og ha respekt for den, sier hun.
Et familieprosjekt
Robert og Suzanne trekker frem den gode støtten og opplæringen de fikk fra barnevernstjenesten og Bufetat, og nevner familieråd som et viktig tiltak for å lykkes.
– Vi er evig takknemlige for å ha hatt tett oppfølging og at gode råd bare har vært en telefon unna. Vi fikk hjelp til å iverksette familieråd og hele familien har bidratt. Alt fra en tante som bakte med barna og en bestefar som hentet og fulgte på fritidsaktiviteter. Det gjorde at vi hadde mulighet til å innimellom trekke oss litt tilbake, forteller de.
Familien tok imot all hjelp og råd de kunne få i starten, og sier at god oppfølging er helt avgjørende.
– Vi ser tilbake på alle fantastiske mennesker vi har møtt, rett og slett supermennesker. Det hadde aldri gått uten den hjelpen vi har fått. Jeg husker en gang da det var litt tøft og Cecilie fra barnevernet sa til oss: «Dere er ikke superhelter i et superhjem, men et helt normalt hjem, og det grunnlaget er godt nok». Det betydde mye, sier Robert.
– Det verste som kan skje et barn
– Det første vi startet å jobbe med, var å få lojalitetskonflikten ned. Det er det vondeste et barn kan oppleve, det å stå i en lojalitetskonflikt mellom oss som fosterforeldre og sine foreldre. Vi prøvde å gjøre overgangen så myk som mulig med tålmodighet, tid og masse kjærlighet. Det tar tid å forstå at vi ikke er fienden, men er der for barna og vil de det beste.
Hvordan håndterte deres egne barn dette?
– Dette var jeg mest bekymret for. Jeg hadde ikke taklet det om det hadde gått ut over dem. De var med på laget vårt fra første stund og vi snakket med dem i forkant om den store beslutningen. Det var litt krangling og sjalusi i starten, men det gikk seg til. Alle skulle finne sin plass.
Hvilket råd vil du gi til de som vurderer å bli fosterforeldre?
– Man må beregne energibruken over tid. Det kommer til å ta energi og det må man være bevisst på. Det er også viktig å være bevisst på triggere hos seg selv. Plutselig møter man seg selv i døren på ting som har skjedd i egen barndom. Det har jeg ikke hørt så mye snakk om, men det tenker jeg er særdeles viktig. Det er viktig å være tydelig og bevisst og ta imot all hjelp man kan få, forteller Robert.
Er det et øyeblikk du tenker tilbake på og du tenker at “det er så verdt det”?
– Ja, det er mange slike øyeblikk, men jeg husker spesielt ett. Jeg var i bilen med den yngste søsteren som flyttet til oss. Hun spurte meg hva jeg ville gjort annerledes hvis jeg fikk leve livet om igjen. Jeg sa: “Jeg vet ikke, hadde du gjort noe annerledes?” Hun var så liten, og da sa hun: “Jeg hadde ikke brukt så mye tid på å hate deg”. Jeg hadde bare lyst til å gråte. Det var et “wow-øyeblikk”. Og når alle fem barna sitter rundt bordet og det er god stemning og latter, det er lønnen vår det. Barna skal alltid ha hverandre og vi er så glade i dem, forteller en rørt Suzanne.
En kulturell og sammensveiset familie
Suzanne har skrevet og gitt ut en egen sang, «Fosterchild» (ekstern lenke), som er en hyllest til alle barn og unge i fosterhjem og fosterforeldre.
– Det er en blanding av min og barnas historie. Det eldste barnet som bor hos oss som fosterhjem hadde skrevet en bønn og det var hennes lille hjertesukk. Da var hun ni år. Det er inspirasjonen til denne sangen. Tanken bak sangen er å gi håp til barn som bor i fosterhjem og deres familier. Det blir bedre, bare man gir det tid, avslutter hun.
