Familien har to egne barn som nå er tenåringer. Når de tar med venner hjem, er det også godt å ha det litt romslig. Når vi skriver juli 2022 så har de vært beredskapshjem i nesten fem år og har hatt syv barn hos seg. Som beredskapshjem tar de imot barn på kort varsel. Antall barn vil derfor stige med tiden.
– Jeg sto og luket en søndag da de plutselig ringte og sa at det var et barn på vei til oss, forteller Silje. – Både min mann og våre barn synes det er kjempekjekt når vi får et barn til i huset.
Som beredskapshjem tar du imot et barn eller søsken i alderen 0 til 18 år. Du gir dem et rom, et fellesskap og en trygg base. Beredskapshjem er et midlertidig tilbud, inntil en annen og mer varig løsning i fosterhjem eller institusjon er funnet, eller til barnet flytter tilbake til foreldrene sine.
– Du må ha hjertet med deg
Silje er utdannet barne- og ungdomsarbeider, og da barna hennes var små, var hun mye hjemme med dem. Hun visste at hennes egne barn måtte være i skolealder før de kunne starte som beredskapshjem.
– Vi ville ha to barn selv, men ikke flere. Vi ville heller hjelpe barn nummer tre og fire som kom fra andre familier, forklarer hun.
I tillegg til erfaringen med barn og ungdom fra tidligere jobb, er det viktig at du har hjertet med deg. Sunt bondevett er heller ingen ulempe, mener Silje.
Både bondevettet og bondelivet kan utfolde seg i de landlige omgivelsene familien bor i. Her har Silje og hennes barn tilgang til en stall i nærheten, og hjemme har de to hunder.
Ser at barna blomstrer
– Du må knytte deg til de barna du tar inn i hjemmet, men du må også slippe taket når de skal dra. Vi er inne i akuttfasen, men noen plasseringer kan vare lenge, påpeker Silje.
– Jeg synes vi får det til, og det er veldig kjekt! Det blir en livsstil. Du kan ikke ha en masse andre interesser du skal dyrke ved siden av. Vi kan heller ikke planlegge lengre reiser, for plutselig kan det bli behov for beredskapsplassen hos oss. Da må det barnet få «lande» og finne trygghet, da kan vi ikke være på farten.
Tidligere jobbet Silje i skolen, og var frustrert over å føle at hun ikke strakk til. – Det er fint å få være den som er der for barna, og å få se at de blomstrer. Det trenger ikke skje så mye hele tiden. Et av barna som var hos oss, sa at det var kjempedeilig å kjede seg.
Må tåle avvisning
Akkurat som husets egne barn må de barna som blir plassert hos dem, ta sin tørn i huset.
– De må støvsuge rommet, legge klær på plass og ta ut av oppvaskmaskinen alle sammen. Og det er fint de lærer seg at klær skal vaskes og ikke bare ligge på gulvet, fastslår Silje.
Oppdraget som beredskapshjem stiller selvsagt noen krav. – Du må være litt uredd og kunne ta utfordringene når de kommer, og du må tåle å høre på det de forteller. - Jeg tåler mye, både å bli avvist og å få slengt ukvemsord etter meg. Det er viktig å kunne ta ting på sparket og finne løsninger der og da. Man kommer langt med humor, legger Silje til. – Det kan løse opp en anspent stemning.
Det verste, mener hun, er når du føler at du har nådd litt inn til et barn – og så plutselig blir stengt ute igjen.
– Jeg har kommet på rett hylle
– Vi har fått veldig fin oppfølging fra Bufetat. En gang i måneden har vi veiledning i gruppe. Du får en konsulent som du kan kontakte på dagtid, og de er flinke til å følge oss opp og skjønne hvordan vi har det. Der er også en psykolog vi kan snakke med, og en døgnvakt vi kan ringe til.
Silje håper flere får lyst til å prøve seg som beredskapshjem. – Det gir deg mulighet til å være mye hjemme, i forhold til for eksempel en kontorjobb, poengterer hun.
– Dette føler jeg er en jobb jeg kan bli gammel i. Jeg har kommet på rett hylle!
Krav og vilkår for beredskapshjem
For å bli beredskapshjem må du ha relevant erfaring. Relevant utdanning er en fordel, men ikke et krav. Mange beredskapshjem har erfaring som kommunalt fosterhjem.
Som beredskapshjem får du opplæring, tett oppfølging og veiledning, døgnkontinuerlig bakvakt, du inngår i et nettverk med erfarne beredskapshjem, avlastning og friperioder samt pensjons- og sykelønnsordning.
Ta kontakt med våre rådgivere i fosterhjemstjenesten.
Tekst: Kati Indrefjord
Foto: Paul S. Amundsen