Gå til hovedinnholdGå til hovedmeny
Veiledere, retningslinjer, faglige anbefalinger og rutiner

Fattigdom - veileder om arbeid for barn som lever i fattige familier

Fattigdom - veileder om arbeid for barn som lever i fattige familier

Skriv ut

Fattigdom og levekårsutfordringer er komplekse problemstillinger som ofte handler om mer enn inntektssituasjonen i familien. Utfordringene har ikke kun én årsaksforklaring, og ansvar for løsninger og tiltak fordeler seg over flere fagområder, sektorer og tjenester. Derfor er det nødvendig med en bred og helhetlig tilnærming til fattigdomstematikken. En helhetlig og systematisk tilnærming med godt samarbeid mellom tjenester kan på sikt bidra til å lette på konsekvensene fattigdom har for utsatte barn og unge.

Denne veilederen er et verktøy som ansatte i kommuner og frivillig sektor kan ta i bruk i sitt arbeid for barn og unge som lever i fattige familier. Veilederen fungerer som et oppslagsverk for å finne fram til informasjon og videre veiledning på relevante områder. Her inngår beskrivelser av:

  • Hvordan kartlegge behov for tiltak
  • Henvisninger til veiledning om hvordan tiltak kan forankres i planarbeid
  • Henvisninger til veiledning om medvirkning
  • Henvisninger til veiledning om samarbeid på tvers av tjenester
  • Informasjon og råd for samarbeid mellom kommune og frivillig sektor

Alle barn har egne rettigheter og behov som skal være et grunnleggende hensyn i saker som angår dem. Barnets beste er en rettighet som fremkommer av Barnekonvensjonens art. 3 og 12, Grunnloven § 104 og flere av velferdstjenestelovene. For å gjøre en god vurdering, er det viktig at barn blir hørt og får medvirke i saker som angår dem selv. Veilederen inkluderer en egen seksjon med henvisninger til verktøy om hvordan barn og unge kan ta del i utviklingen av eget lokalsamfunn.

Kunnskap om utfordringer og tilgjengelige virkemidler kan bidra til å lette på negative konsekvenser barn, unge og deres familier opplever som et resultat av å leve i fattigdom. Bidragene som inngår i veilederen, legger sammen til rette for at kommuner finner fram til og tar i bruk verktøy som fremmer gode oppvekstsvilkår for barn og unge fra alle sosiale lag. Veiledning, informasjon, lover og eksempler som her beskrives, kan brukes som bakgrunn for videre utvikling av lokale tiltak mot fattigdom i barnefamilier.

Lovparagrafene beskrevet under kan benyttes som begrunnelse for forankring og utvikling av enkelte tiltak mot fattigdom i barnefamilier. Listen er ikke uttømmende.

  • Barnekonvensjonen er en internasjonal avtale om barns rettigheter.
  • Grunnloven § 104 sikrer barns krav på respekt for sitt menneskeverd.
  • Barneloven gir regler om foreldreskap, foreldreansvar, samvær og underholdsplikt. Lovens kapittel 8 omhandler foreldrenes forsørgerplikt, og hvordan forsørgertilskuddet skal fastsettes og reguleres til barnet er blitt 18 år.
  • Barnevernloven har til formål å sikre at barn og unge som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling, får nødvendig hjelp og omsorg til rett tid, og å bidra til at barn og unge sikres trygge oppvekstsvilkår.
  • Plan- og bygningsloven har blant annet til formål å sikre barn og unges oppvekstsvilkår og interesser gjennom aktiv medvirkning. Loven pålegger kommunene å legge til rette for medvirkning fra grupper som krever spesiell tilrettelegging, og at grupper som ikke kan delta direkte, skal ha mulighet til å gi sine innspill på andre måter.
  • Folkehelseloven, særlig § 1, 4 og 5, handler om å skape gode oppvekstsvilkår for barn og unge ved å jobbe med å utjevne sosiale helseforskjeller.
  • Sosialtjenesteloven har til formål å bedre levekårene for vanskeligstilte, og bidra til sosial og økonomisk trygghet.
  • Opplæringsloven sikrer at alle barn og unge skal kunne utvikle kunnskap, gode ferdigheter og holdninger for å mestre livet, og å kunne delta i arbeid og fellesskap i samfunnet.
  • FNs konvensjon om rettigheter til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD) forplikter norske myndigheter til å fremme, verne om og sikre menneskerettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne.
  • Forskrift om foreldrebetaling i barnehager legger føringer for maksimalgrenser og moderasjonsordninger for betaling av barnehageplasser.
Sist faglig oppdatert 26. januar 2023

Om fattigdom

Norge er et land hvor den generelle levestandarden er høy. Fattigdom og oppmerksomheten rundt den har imidlertid økt. At stadig flere barn og unge vokser opp med risiko for fattigdom, har konsekvenser for det enkelte barn og familien som opplever dette, men også for lokal- og storsamfunnet.

Fattigdom i Norge måles ikke med utgangspunkt i absolutte mål, men som et relativt fenomen. Relativ fattigdom handler ikke nødvendigvis om fysisk overlevelse eller mangel på grunnleggende materielle goder, men også om ulikheter i samfunnet;

«En person er fattig dersom vedkommende mangler ressurser til å delta i samfunnets aktiviteter og å opprettholde den levestandarden som er vanlig i dette samfunnet»
(Townsend, 1979:31).

Fattigdom blant barn i Norge er et uttrykk for mulighetsulikhet og ressursknapphet. Noen barn og unge har ikke de samme mulighetene og ressursene sammenlignet med andre fordi de vokser opp i fattige familier. Det kan gi redusert tilgang til å benytte ulike tilbud som finnes innenfor utdanning, fritid og arbeid. En oppvekst i fattigdom kan få konsekvenser for barns fremtid, og kan føre til utenforskap og marginalisering.

Fattigdom i barnefamilier rammer noen grupper mer enn andre. Husholdninger med barn i risiko for å erfare fattigdom tilhører ofte en eller flere av følgende grupper. Egenskaper ved gruppene kan forsterke hverandre.

Barn i familier med enslig forsørger har større risiko enn andre for å vokse opp med lav inntekt. Barn som har opplevd et samlivsbrudd mellom foreldrene, har fire ganger så stor sannsynlighet for å havne i lavinntektsgruppen. Foreldrenes samlivsbrudd kan dermed bli en vei inn i fattigdom.

Ulikheten i inntekt mellom enslige forsørgere og andre barnefamilier har vokst siden 2000-tallet. Ulikheten er størst blant familiene med de yngste barna. I tillegg har en betydelig andel enslige forsørgere lav yrkestilknytning.

Fattigdom i familier rammer barn med innvandrerbakgrunn i særlig grad. I dag har over halvparten av barna som lever i fattige familier i Norge innvandrerbakgrunn.

Innvandrerbakgrunn er ikke i seg selv en årsak til overrepresentasjon i lavinntektsgruppen. Det er kombinasjonen av blant annet lav utdanning og svak yrkestilknytning hos foreldrene, og det å ha flere barn, som har ført til at mange familier med innvandrerbakgrunn har hatt en svakere inntektsutvikling enn befolkningen generelt.

Å vokse opp i en familie med dårlig råd kan gjøre det vanskeligere for barn med innvandrerbakgrunn å bli integrert i Norge. Utfordringer knyttet til språk og kjennskap til formelle og uformelle systemer i det norske samfunnet øker når man ikke har tilgang til viktige sosiale arenaer. Manglende inkludering i utdannings- og arbeidslivet kan føre til marginalisering og utenforskap.

At foreldrene er i arbeid, beskytter best mot lavinntekt i familien. Det er likevel noen husholdninger hvor forsørgerne for eksempel ikke er i fullt arbeid, og tjener under folketrygdens minsteytelse. Barnefamilier med lav eller ingen yrkestilknytning er de barnefamiliene som har høyest risiko for å erfare fattigdom. 6 av 10 barn i familier med lavinntekt bor i en husholdning som mangler yrkestilknytning.

Barn og unge med funksjonsnedsettelse kan møte barrierer i skole- og arbeidsliv som hindrer deltakelse på lik linje med andre. Mangelfull utdanning kan gjøre det vanskeligere å komme i arbeid og kunne stå i arbeid over tid. Personer med funksjonsnedsettelse kan ha større utgifter til helserelaterte tjenester og nødvendig utstyr som ikke alltid dekkes av det offentlige. Dette kan påvirke husholdningens inntekt over tid.

Les mer om utdanning, arbeid og deltakelse med funksjonsnedsettelse i "CRPD- veiledning til FN konvensjonen om rettigheter til mennesker med nedsatt funksjonsevne"

Det er en sammenheng mellom lav utdanning og risiko for vedvarende lavinntekt. Seks av ti barn hvor hovedinntektstaker har lav utdanning, opplever lavinntekt. Personer med lav utdanning har ikke hatt den samme forbedringen av levekår de senere årene som vi finner blant personer med høyere utdanning. Personer med laveste utdanningsnivå har betydelig lavere yrkesdeltakelse enn de med høyere utdanning. Dette gjør barna i disse familiene mer utsatt for økonomiske utfordringer.

Barn i familier hvor offentlige overføringer utgjør minst halvparten av husholdningens samlede inntekt før skatt, har økt risiko for å vokse opp i lavinntekt.

Hvis barnet bor i en husholdning der over halvparten av husholdningens inntekt kommer fra offentlige overføringer, regnes husholdningen for å være avhengig av offentlige stønader. Det å være avhengig av offentlige overføringer for å få dekket grunnleggende behov, kan være belastende og gjør den økonomiske situasjonen usikker. At en ytelse bortfaller, kan være en vei inn i fattigdom.

Foreldres utdanningsbakgrunn, økonomi, boforhold, fysiske og psykiske helse, forhold til rus og tilknytning til arbeidslivet påvirker hver og for seg barns levekår og livssjanser. Barn som vokser opp i fattige familier opplever ofte negative konsekvenser på disse områdene. Det er i tillegg en risiko for at barn som vokser opp i fattige familier selv havner i lavinntektsgruppen som voksne, og at fattigdom på denne måten nedarves.

Konsekvensene av å vokse opp i en fattig familie kan bli tyngre å bære for barn i familier som har hatt lav inntekt i en årrekke sammenlignet med barn i familier som har lav inntekt over en avgrenset periode. Foreldre kan ha større muligheter til å skjerme barna for fattigdom i kortere perioder.

Under finnes en oversikt over noen områder i barn og unges liv som påvirkes negativt av å vokse opp i fattigdom.

Barn som lever i fattige familier, opplever oftere enn andre å måtte flytte vekk fra sitt nærmiljø. De bor ofte dårligere og trangere enn andre, og de bor sjeldnere i en bolig som familien selv eier. Barnefamilier som bor i kommunale utleieboliger har oftere dårlig bostandard, og noen har bomiljøer som oppleves utrygge for barn.

Å leve i fattigdom kan gi redusert helse og livskvalitet. Barn som lever i fattige familier, har større risiko for både fysiske og psykiske helseplager på kort og lang sikt. Det er sosiale ulikheter knyttet til opplevelsen av mestring, sosial støtte, stress og ensomhet, og barn i familier med dårlig økonomi kan oppleve stor grad av bekymring som påvirker hverdagen. Svak økonomi kan også forårsake konflikter i familien og påvirke foreldrenes psykiske helse. Dette kan igjen påvirke foreldrenes oppdragerstil negativt.

Skolen er en sentral arena for barns oppvekst, og skal gi like muligheter for læring og utvikling for alle barn. Skolen anses som et viktig virkemiddel for å hindre at fattigdom videreføres når barna blir voksne. Samtidig kan barn som vokser opp i fattigdom møte flere hindre på vei mot fullført utdannelse.

Til tross for gratisprinsippet i norsk skole, kan begrensede økonomiske ressurser gå utover deltakelse i aktiviteter i skolens regi, både i og utenfor skoletid. Det kan påvirke den sosiale inkluderingen og trivselen hos eleven.

Barn som lever i fattige familier kan bære med seg bekymringer for både sine foreldre og seg selv, som kan gi utslag i konsentrasjonsvansker og svakere skoleresultater. Noen barn får heller ikke den oppfølgingen de trenger med skolearbeidet hjemmefra.

Ensomhet og opplevelse av utenforskap kan være en konsekvens av fattigdom. Stadig flere barn og unge føler seg utenfor som følge av dårlig økonomi. Ungdom fra lavere sosiale lag mangler i større grad fortrolige venner enn andre, og er også mer utsatt for mobbing.

Barn som lever i familier med svak økonomi, deltar i mindre grad i organiserte fritidsaktiviteter enn andre barn. Dermed går de glipp av en viktig arena for barn og unge hvor de kan treffe andre og få mulighet til å utvikle ferdigheter.

For noen kan andre forhold som begrensede sosiale nettverk, dårlig helse og svake norskkunnskaper, begrense tilgangen til informasjon om og muligheter for å delta i fritidsaktiviteter. Det kan for enkelte være vanskelig og ressurskrevende å finne fram til og orientere seg i tilbud fra det offentlige og frivillig sektor.

Ofte er det voksne til stede som setter rammene for fritidsaktivitetene og bidrar med hjelp og støtte. Deltakelse i organisasjoner kan også fungere som en læringsarena for ungdoms identitetsutvikling og demokratiforståelse. Barn og unge som ikke har mulighet til å delta i slike arenaer, har mindre tilgang til denne typen lærings- og samværsaktiviteter.

Å leve i fattigdom som barn kan ha konsekvenser for situasjonen her og nå, men også for fremtidige muligheter. Barn som vokser opp i lavinntektshusholdninger har høyere risiko for selv å havne i lavinntektsgruppen når de blir voksne.

Det finnes flere måter å måle fattigdom på. Noen baserer seg på målbare egenskaper som inntekt, forbruk eller levekårsgoder. Andre mål baserer seg på subjektive opplevelser av å ha dårlig råd.

Barnefattigdom.no er et statistikkverktøy og kommunemonitor utviklet av Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet som viser omfang av fattigdom i Norge. Monitoren er en samling av indikatorer som lar kommunen sammenligne seg med andre kommuner, og se utvikling over tid.

Indikatorene beregnes med utgangspunkt i mål for vedvarende lavinntekt, det vil si når husholdningens samlede inntekt over en treårsperiode er lavere enn 60 prosent av medianinntekten i Norge. Dette måler fattigdom blant barn på en relativ måte. Fordi vi måler lavinntekt som en andel av medianinntekten i Norge, vil andelen barn i lavinntektsfamilier ikke kunne havne på 0, siden inntekt ikke er jevnt fordelt i samfunnet. Denne måten å måle fattigdom på gir et bilde av utviklingen over barnefamilier som har liten inntekt, i forhold til folk flest i Norge.

Les mer om målemetoder og beregning av vedvarende lavinntekt i rapporten "Barn som lever i fattigdom. Rapport om arbeidet med regjeringens strategi 2015–2017"

  • Oppvekstprofilene fra Folkehelseinstituttet sammenfatter statistikk om barn og unge fra den enkelte kommune eller bydel i en nedlastbar artikkel.
  • Folkehelseprofilene fra FHI er en oversikt over folkehelseutfordringer i fylker, kommuner og bydeler, og gir tilgang til statistikkbanker, veiledninger og artikler.
  • Kommunehelsa statistikkbank inneholder statistikk om helse, sykdom, risikofaktorer og befolkning i norske kommuner. Det finnes også statistikk for bydeler i Oslo, Stavanger, Bergen og Trondheim. Du kan lage tabeller og ulike typer diagrammer. Brukerveiledning finnes her.
  • Tall og statistikk over integrering i Norge finnes på nettsidene til Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi). Temaer som trekkes fram er: Befolkning og bosetting, skole og utdanning, kvalifisering og introduksjonsprogram, arbeid og levekår og tilskudd. Du kan finne tall for alle kommuner, fylker, bydeler og næringsregioner i Norge.
  • Ungdata-undersøkelsen er lokale ungdomsundersøkelser som tilbys gratis i alle landets kommuner og fylkeskommuner. På ungdata.no finner du informasjon om hvordan det er å vokse opp ulike steder i Norge, og det er mulig å sammenligne tall fra kommuner og fylker.
  • Barnevern kommunemonitor er en samling av indikatorer som gir kommuner mulighet til å sammenligne seg med andre kommuner og barneverntjenester, og se utvikling over tid.
  • Kostra står for Kommune-Stat-Rapportering og gir statistikk om ressursinnsatsen, prioriteringer og måloppnåelse i kommuner, bydeler og fylkeskommuner.
  • Allemed-kartet utviklet av ALLEMED, Nasjonal dugnad mot fattigdom og utenforskap (NDFU) og Fafo, er en indikator for å følge med på hvordan norske kommuner jobber med barn og unges rett til deltakelse i fritidsaktiviteter, med data på kommunenivå.
  • Boligsosial monitor fra Husbanken gir oversikt over den boligsosiale situasjonen i norske kommuner.

Et forbruksbasert fattigdomsmål måler om folk har en inntekt som dekker det det koster å skaffe seg utvalgte grunnleggende levekårsgoder. Det vil være en verdimessig avveining hva som er barns forbruksbehov dersom man måler fattigdom med denne metoden.

Å måle mangel på levekårsgoder (eiendeler og tilgang til aktiviteter som er nødvendige for å ha en akseptabel levestandard) kan fungere som en indikator på fattigdom. Denne målemetoden synliggjør hvordan folk faktisk har det i en materiell forstand, men reflekterer ikke hvordan folk kan ha god levestandard selv om de mangler visse goder.

Et subjektivt fattigdomsmål kartlegger om folk selv opplever seg som fattige. Gjennom spørreundersøkelser stilles respondenter spørsmål om hvordan de opplever egen økonomi. Subjektive fattigdomsmål kan utgjøre supplement til andre mål, selv om subjektiv opplevelse av økonomisk knapphet ikke nødvendigvis innebærer at en husholdning har lav inntekt eller dårlige levekår.

Fattigdomsutfordringer og kommunal planlegging

Innsats mot fattigdom blant barn/barnefamilier omfatter flere områder. Det dreier seg om:

  • å bidra til å styrke og sikre familiens inntektsgrunnlag
  • å dempe negative konsekvenser av fattigdom for barna her og nå
  • langsiktig forebyggende arbeid for å motvirke at fattigdom videreføres når barna blir voksne

Utfordringene for barn og familier med lavinntekt er ofte sammensatte og krever bidrag fra mange aktører over tid. Det er derfor behov for en helhetlig kommunal innsats.

Kommunen er en lokal planmyndighet som skal ha en kommuneplan som omfatter samfunnsdel og arealdel. Kommunal planstrategi skal utarbeides hvert fjerde år og senest innen ett år etter at nytt kommunestyret er satt, jf. plan- og bygningsloven § 10-1. Hensikten er å drøfte kommunens strategiske valg knyttet til utvikling av kommunen som lokalsamfunn og som organisasjon, og å avklare planbehov for valgperioden.

For å sikre god planlegging mot fattigdom i barnefamilier, er det særlige hensyn og fagtemaer som må ivaretas. Blant disse er barn og unge, bolig og nabolag og folkehelse. Planstrategien er en plan for kommunens planlegging, og ikke en plan i seg selv.

En kartlegging av forhold knyttet til barns oppvekst vil kunne danne et utgangspunkt for diskusjon rundt hvilke tiltak det er behov for lokalt, og gi et grunnlag for å løfte fattigdom som tema til politisk ledelse i kommunen.

For å nå ut til målgruppen, må kommunen eller den aktuelle organisasjonen ha oversikt over hvilke barn som er i risiko for fattigdom og dårlige levekår, og hvilke behov de ulike gruppene har. En kartlegging vil synliggjøre omfang og utfordringer, men den bør også ta for seg hvilke innsatser kommunen eller organisasjonen allerede tilbyr målgruppen.

Hva er omfanget av fattigdom blant barnefamilier i kommunen? Er det behov for å iverksette ulike tiltak for å svare på eventuelle utfordringer?

For å danne et bilde av situasjonen for barn i familier med levekårsutfordringer kan man bruke flere metoder:

  • Innhente relevant statistikk (se tips til statistikkverktøy i forrige kapittel)
  • Gjennomføre intervjuundersøkelser blant kommunens ansatte
  • Gjennomføre intervjuundersøkelser på tvers av ansatte i ulike etater
  • Legge til rette for innspill fra barn og unge og deres foreldre (se tips til veiledning i kapittel om medvirkning med eksempel fra arbeidet med oppvekstplan i Kvam kommune)
  • Kartlegge kommunens samarbeid med frivillig sektor (se veiledning i kapittel om samarbeid med frivillig sektor)

Kommunal planlegging er et verktøy for lokal samfunnsutvikling. For å sikre administrativ og politisk forankring av kommunens arbeid med barn som vokser opp i fattigdom, er det viktig at tematikken tas inn i kommunens ordinære planverk. Forankring i planarbeid bidrar til struktur og gode rammebetingelser for kommunal innsats.

Tiltak rettet mot barn hører ofte hjemme i en kommunedelplan for oppvekst. Siden fattigdom i barnefamilier er et sammensatt problem, kan temaet tas opp i ulike delplaner avhengig av hvilke utfordringer som er identifisert i kommunens planstrategi. Tilstrekkelig kartlegging og analyse av lokale behov gir kommunen grunnlag til å foreta vurderinger om hvorvidt fattigdomstiltak inngår som del av eksisterende kommuneplan, eller det er behov for en særskilt handlingsplan mot fattigdom.

God planlegging handler om å legge til rette for varig endring. Gjennom helhetlig lokal planlegging kan kommunen utnytte de tilgjengelige virkemidlene og ressursene effektivt.

Kartlegg situasjonen i kommunen

Er det noen grupper eller områder i kommunen som har større utfordringer enn andre?

Hold workshop

Lag en workshop med et utvalg/komité/styre der medlemmene får mulighet til å høre fra de som kjenner feltet om hvordan fattigdommen ser ut i din kommune. Sørg for bred involvering i saksforberedelsene. 

I workshopen:

  • Gi eksempler på hendelser lokalt.
  • Gi eksempler på hva som har blitt gjort i andre kommuner.
  • Gi politikerne mulighet for å drøfte mulige overordnede strategier: "sånn vil vi gjøre det her hos oss".
  • Samarbeid på tvers av sektorer/virksomhetsområder/fagfelt
  • Deling av faktakunnskap
  • God forankring – administrativt og politisk
  • Tålmodighet – endringsarbeid tar tid
  • Fordeling av ressurser

Bli enig: hvordan definerer vi fattigdom i barnefamilier i vår kommune?

  • Se til relevante indikatorer og statistikkverktøy (for eksempel barnefattigdom.no).
  • Både antall og andel barn i lavinntektsfamilier kan legges til grunn for arbeidet.

Hvilken type handlingsplan skal vi lage? Hva ønsker vi å oppnå?

  • Skal handlingsplanen være en ren tiltaksplan eller en deskriptiv plan med en analysedel og en tilhørende tiltaksplan?
  • Skal handlingsplanen omhandle både et forebyggende og et bekjempende perspektiv (fattigdomsproblematikk som helhet) eller kun innrettes mot et spesifikt område f.eks. inkludering/sosial deltakelse av barn og unge?
  • Hvilke andre strategier/planverk vil legge føringer for eller har grensesnitt opp mot denne planen?

Hvem skal ha ansvar for hva?

  • Hvem er bestiller? Hvordan skal arbeidet organiseres? Skal arbeidet prosjektorganiseres?
  • Hvilke tidsrammer skal utviklingsarbeidet ha? Hvordan skal fremdrift sikres?
  • Hvilke ressurser stilles til rådighet?

Medvirkning

Å sikre god medvirkning fra innbyggerne i kommunene har mange positive effekter både på samfunnsnivå og for menneskene som medvirker. Når barn, ungdom og voksne får medvirke, kan det bidra til at beslutningene i kommunen blir bedre og mer målrettet personene de gjelder for.

I arbeid mot fattigdom i barnefamilier er det viktig å lytte til barn, unge og familiers erfaringer og synspunkter knyttet til hvilke utfordringer og behov de har, og hvordan ulike tiltak og tjenestetilbud bør utformes for å møte disse. Stat og kommune har et spesielt ansvar overfor utsatte grupper, som ikke alltid har de samme ressursene som andre til å fremme sine ønsker og behov.

Medvirkning kan bidra til at:

  • Beslutningene i kommunene blir bedre
  • De som blir berørt blir hørt
  • De folkevalgte blir bedre i stand til å være gode representanter for innbyggerne
  • Det blir enklere å gjennomføre vedtatte tiltak

Alle barn har rett til å bli hørt og deres synspunkter skal tas med i vurderinger ut fra barnets alder og modenhet. Dette kommer frem av Grunnloven § 104 og Barnekonvensjonens artikkel 12, og retten til medvirkning er universell. Det vil si at den gjelder alle barn, uavhengig av kjønn, etnisitet, religion, seksuell orientering, funksjonsevne, bosted eller foreldrenes sosiale og økonomiske situasjon.

Veileder om involvering av barn og unge i medvirkningsprosesser

Bufdir har utviklet en veileder med overordnede prinsipper og råd om hvordan barn og unge kan involveres i medvirkningsprosesser på systemnivå. Medvirkning på systemnivå handler om barn og unges mulighet til å påvirke utformingen av tilbud og tiltak, og på denne måten være aktive samfunnsdeltakere. Målgruppen for veiledningen er ansatte i statsforvaltningen, fylkeskommuner og kommuner, og veilederen inneholder:

  • Beskrivelse av retten til medvirkning generelt
  • Ulike tilnærminger og prinsipper for gode medvirkningsprosesser på systemnivå
  • Sjekkliste for hvordan man kan ivareta disse prinsippene
  • Tips til ressurser

Les veilederen "Prinsipper og råd: Barn og unges medvirkning på systemnivå"

Etter kommunelovendringer i 2019 er kommuner pliktige til å ha ungdomsråd eller et annet medvirkningsorgan for barn og unge. «Formålet med ungdomsrådet er å bidra til å sikre en bred, åpen og tilgjengelig medvirkning i saker som gjelder ungdom» (Regjeringen, 2020). Rådet er ungdommens talerør overfor beslutningstakere og har en rådgivende rolle for kommune og fylkeskommune.

I samarbeid med Kommunal- og distriktsdepartementet og Barne- og familiedepartementet har Bufdir utarbeidet en egen veileder om ungdomsråd. Veilederen inneholder informasjon om formelle bestemmelser og nyttige tips for å lykkes best mulig med arbeidet i ungdomsrådet.

I 2020 ble det etablert et nasjonalt ungdomspanel for å gi innspill til regjeringens nye samarbeidsstrategi for barn og unge som vokser opp i fattige familier. Panelet anbefalte tiltak de mente burde tillegges vekt i strategien.

Nasjonalt ungdomspanels innspill til regjeringens lavinntektsstrategi

I henhold til Lov om planlegging og byggesaksbehandling, er alle som utarbeider planer pålagt å tilrettelegge for medvirkning fra barn og unge som er eller kan bli berørt.

Les mer om hvordan man kan ivareta barn og unges interesser i planlegging og byggesaksbehandling i veileder for barn og unge i plan og byggesak.

Kvam kommune begynte arbeidet med kommunedelplan for oppvekst i 2021. Det samme året gjennomførte kommunen Ungdata-undersøkelser på mellomtrinn, ungdomstrinn og videregående trinn. Kommunen ønsket å bruke datamaterialet som kunnskapsgrunnlag for oppvekstplanen. Ungdata-materialet er stort, og det kan være vanskelig å prioritere hvilke temaer og funn man skal sette seg inn i og hvordan man kan omsette funn til praktisk handling. Prosessen ble delt inn i fire steg:

  1. Sortering
  2. Forenkling og utvikling av problemstillinger
  3. Utdypning
  4. Bearbeiding i ressursgrupper

Steg 1: Folkehelsekoordinator og prosjektleder for oppvekstplanen sorterte først Ungdata-materialet i kategorier tilpasset tema i oppvekstplanen.

Steg 2: Medlemmene i prosjektgruppen for oppvekstplanen fikk ansvar for å velge ut det mest relevante tallmaterialet innenfor «sitt» tema og definere problemstillinger.

Steg 3: Ulike kvalitative metoder ble praktisert for å utdype problemstillingene:

  • Intervju med elevrådene ved alle skolene i Kvam. Intervjuguide var kategorisert ut fra tema i oppvekstplanen, og Ungdata var bakgrunnskunnskap for en del av spørsmålene.
  • Intervju med fokusgrupper for å få utdypet tall i Ungdata-undersøkelsene som gjelder hatefulle ytringer knyttet til landbakgrunn og seksuell orientering.
  • Gjestebud. Dette er en metode for samfunnsplanlegging for å få innspill fra mennesker som vanligvis ikke stiller på folkemøter eller gir formelle innspill i planprosesser. I Kvam gjennomførte elever ved sosiologi- og sosialantropologiklassene ved de videregående skolene gjestebud. De fikk presentert et utvalg av tall fra Ungdata og var med på å definere intervjuguiden. Deretter intervjuet de elever på samme alder.
  • Korte tekster. Tiendeklassingene ved de to ungdomsskolene i kommune fikk presentert et utvalg av tall fra Ungdata før de svarte på spørreskjemaer med åpne spørsmål i Forms. De ulike klassene fikk ulike spørsmål for å avgrense oppgaven for elevene og for å avgrense materialet som kom inn.

Steg 4: Det kvalitative materialet fra steg 3 var i seg selv viktig kunnskapsgrunnlag for oppvekstplanen. I tillegg ble dette bearbeidet og drøftet i ressursgrupper. Det ble avholdt ett ressursgruppemøte per tema. Gruppene besto av ulike aktører i lokalsamfunnet, både kommunalt ansatte og folk fra frivilligheten, foreldre og andre.

De fleste deltakerne var voksne, men det var også noen ungdommer med i gruppene. Ressursgruppen fikk lagt frem det aktuelle datamaterialet fra Ungdata og et utvalg av det som var kommet inn av innspill om temaet fra barn og unge. Deretter ble temaet drøftet i gruppene, og drøftingene ble en viktig del av innspillsmaterialet til oppvekstplanen.

Utover de fire stegene for medvirkning i oppvekstplanen, hadde barn og unge anledning til å spille inn via andre kanaler. Elever i videregående skole skrev tekster i Forms, og barn mellom 4 og 10 år fikk uttrykke seg gjennom å tegne tegninger. Dette gjorde det mulig også for mindre barn å uttrykke sine ønsker og behov. I tillegg brukte kommunen Barnetråkk, arrangerte åpne innspillsmøter og åpnet for innsending av innspill fra interne og eksterne.

Les oppvekstplan for Kvam kommune 2023-2033

Samarbeid på tvers av tjenester

Fattigdom i barnefamilier er et sammensatt problem, og arbeid for å motvirke dette kan ikke overlates til en sektor alene. For å sikre at barn og unge som lever i fattige familier får rett hjelp til rett tid, er samarbeid på tvers av sektorer og tjenester ikke bare smart, men nødvendig.

Å arbeide på tvers av sektorer gir mulighet for å lære om andre fagområder og skaffe oversikt over hvilke ressurser andre tilbyr. Behovet for samarbeid varierer. Noen ganger er det tilstrekkelig å vite hva andre tjenester gjør, andre ganger er det nødvendig å lage felles planer for å løse utfordringene sektorene står overfor. Samarbeid mellom sektorer og tjenester kan gjøres på forskjellige nivåer.

Knutepunktene i Drammen skal være aktuelle, aktive og attraktive møteplasser. Her kan innbyggere, lag og foreninger, kommunen og andre aktører møtes for felles innsats for lokalsamfunnet. Knutepunkt Strømsø er en pilot i utviklingen av knutepunktene i Drammen kommune, og er organisert på tvers av faggrupper med felles ledelse.

Et av satsningsområdene er å utvikle operative tverrfaglige lag i samarbeid med skoler, barnehager, frivillige og familier. Lagene skal ivareta samarbeidet på individ- og systemnivå og består av ansatte fra familieteam, PP-tjeneste, barnevernet, kulturlivet og skolehelsetjenesten/helsestasjon.

Knutepunktet er forsterket med ansatte med levekårskompetanse og tjenestene har økt fokus på levekår i arbeidet. Et eksempel på dette er levekår som obligatorisk tema inn i 1.- og 8.-klassesamtaler som helsesykepleierne har med elevene.

Organiseringen på tvers av fagområder under en leder gjør at man kan ha fokus på å se helheten i barn og unges liv, både i hjem, fritid, skole og barnehage. Kulturansatte i Knutepunktet har oversikt og utvikler aktivitetstilbud sammen med innbyggere, ansatte i tjenestene og i samarbeid med frivilligheten. Den tverrfaglige organiseringen gjør at man raskere fanger opp behov og ønsker fra innbyggerne. Eksempler på aktivitetstilbud i kommunen er ferietilbud for utsatt ungdom, startposer til gravide og småbarnstreff.

I august 2022 trådte nye bestemmelser om samarbeid, samordning, barnekoordinator og individuell plan i kraft som et resultat av endring i 14 velferdstjenestelover. Utdanningsdirektoratet, Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet, Arbeids- og velferdsdirektoratet og Helsedirektoratet har utarbeidet en nasjonal veileder, «Samarbeid om tjenester til barn, unge og deres familier», som beskriver lovendringene nærmere.

Les veileder om samarbeidsbestemmelsene (Helsedirektoratet.no)

Veilederen inneholder veiledning om samarbeid på systemnivå, samarbeid på individnivå, samordningsplikt for kommunen, retten til barnekoordinator, individuell plan og om veilednings-, oppmerksomhets- og taushetsplikt. Målgruppen for veilederen er velferdstjenester omfattet av lovendringene.

Samarbeid med frivillig sektor

Omfanget av frivillig innsats og deltakelse i Norge er stort. Gjennom sine aktiviteter supplerer frivillige organisasjoner kommunenes tilbud til barn og unge. Bredden av frivillige lag og foreninger er en ressurs som kan bidra inn i arbeidet mot fattigdom i barnefamilier på flere måter. Deltakelse i frivilligheten kan fremme inkludering, trivsel, tillit og mestring.

Frivillige lag og foreninger skaper sosiale møteplasser der man utvikler vennskap, nettverk, formell og uformell kunnskap, sosial kapital og kunnskap om demokratiske prosesser. Dette bidrar til positive relasjoner i lokalmiljøet for barn, unge og deres familier.

Fritidserklæringen er en intensjonsavtale mellom regjeringen, kommunene og frivilligheten med mål om at alle barn, uavhengig av foreldrenes sosiale og økonomiske situasjon, skal ha mulighet til å delta jevnlig i minst én organisert fritidsaktivitet. Fritidserklæringen bygger på artikkel 31 i FNs barnekonvensjon, som sier at alle barn har rett til fritid og lek, og til å delta i kunst- og kulturliv.

Erklæringen ble første gang signert i 2016, og på nytt 11. august 2022. Ved resigneringen sluttet flere departementer og organisasjoner seg til erklæringen. Partene skal sammen jobbe for at alle barn og unge får delta i en organisert fritidsaktivitet sammen med andre barn.

Gjennom deltagelse i sosiale aktiviteter får barn og unge andre erfaringer og læringsbetingelser enn det som skjer på skolen eller i mer uformelle situasjoner. En rekke kommuner, idrettslag, fritidsklubber samt frivillige og ideelle organisasjoner arbeider allerede godt med å inkludere barn og ungdom i sine tilbud. En viktig del av arbeidet med Fritidserklæringen går ut på å formidle gode lokale eksempler på hvordan kommune og frivillighet kan samarbeide om å sikre alle barn og unge mulighet til å delta i organiserte fritidstilbud, uavhengig av familieøkonomi.

Organisasjoner, klubber, lag og foreninger er viktige arenaer for samvær mellom barn og unge. For å oppnå Fritidserklæringens mål, må kommunen samarbeide med frivillige lag og foreninger. Ved å opprette lokale fritidserklæringer, kan kommune og frivillighet formalisere et samarbeid for å øke deltagelsen blant barn og unge. En lokal fritidserklæring kan bidra til større oppmerksomhet og økt engasjement i arbeidet med å inkludere barn og unge i fritidsaktiviteter.

En lokal fritidserklæring kan inngå som del av kommunens frivillighetspolitikk, eller knyttes opp mot andre kommunale prosesser og dokumenter. For å oppnå målet for Fritidserklæringen er det også nødvendig med et godt samarbeid på tvers av tjenester innad i kommunen.

NDFU har utarbeidet en mal for lokale fritidserklæringer som kommunen kan benytte. Malen er basert på den nasjonale erklæringen og kan brukes for å utforme og formalisere en lokal versjon. Les mer om lokale fritidserklæringer og last ned malen fra ALLEMED sine nettsider.

Sammen tilbyr Bufdir, Frivillighet Norge og KS "Nettverk for unges fritid og medvirkning". Nettverket skal legge til rette for at ansatte og unge fra kommuner og organisasjoner møtes for å dele erfaringer, bygge nettverk og sammen utvikle måter å sikre tilbud til barn og unge, samt retten til å få medvirke til å gjøre tilbudene målrettet. Nettverkssamlingene dokumenteres i form av hefter som inkluderer bidrag fra samlingene, og inngår i partenes oppfølging av Fritidserklæringen.

Les noen av eksemplene som ble delt under nettverkssamlingene i 2020 og 2021 i heftet Aktiv fritid for barn og unge" (KS.no)

Frivillighet Norge har utarbeidet De ti frivillighetspolitiske bud som skal bidra til et bedre samarbeid mellom kommune og frivillighet.

Les mer om de ti budene på frivillighetnorge.no

Barn og unge i familier med lav inntekt deltar i mindre grad i organiserte aktiviteter enn andre. For at alle barn og unge skal få mulighet til å delta i fritidsaktiviteter uavhengig av foreldrenes sosiale og økonomiske situasjon, kreves innsats og samarbeid på tvers av tjenester og sektorer. Det finnes ulike grep en kommune, i samarbeid med frivilligheten, kan ta for å inkludere flere barn og unge i fritidsaktiviteter. Her presenteres noen tips om hvordan tilrettelegge for en mest mulig inkluderende praksis i kommunen.

  • Opprett en kontaktperson som frivillige organisasjoner kan ta kontakt med. Sørg for at kontaktinformasjon til denne personen blir formidlet til frivillige organisasjoner og er lett tilgjengelig på nett.
  • Kartlegg kommunens arbeid for inkludering og aktiv rekruttering av barn og unge. (Se informasjon om inkluderingsverktøyet ALLEMED nedenfor.)
  • Tilby gratis bruk av anlegg, haller, arenaer og andre lokaler for alle barn og unge under 19 år. Å leie eller eie lokaler eller anlegg for å gjennomføre fritidsaktivitet er en stor utgift for frivillige organisasjoner, og utgiften betales ofte av organisasjonenes medlemmer.
  • Gjør kommunale lokaler lett tilgjengelig for frivillige organisasjoner.
  • Opprett muligheter for gratis utlån av idretts- og fritidsutstyr, for eksempel gjennom en utstyrssentral/utlånsordning.
  • Bistå de som trenger det med transport til ulike aktiviteter.
  • Sett av en pott til å dekke utgifter for enkeltmedlemmer som ønsker å være med på fritidsaktivitet i deres kommune. Frivillige organisasjoner, ikke foreldrene, bør kunne spørre om økonomisk hjelp på en ubyråkratisk måte for å dekke ubetalte utgifter for enkeltmedlemmer. Det betyr ikke det samme som at den frivillige organisasjonen har krav på å få støtte, men at det er et sted der de kan spørre om hjelp til å inkludere flere. Fritidskort og kontingentkasse er eksempler på ordninger kommunen kan tilby for å dekke utgifter til deltakelse i fritidsaktiviteter.
  • Sørg for et godt samarbeid mellom NAV og andre tjenester i kommunen og frivilligheten. NAV kan i visse tilfeller gi støtte til fritidsaktiviteter.
  • Bruk skolen som en arena for å rekruttere barn og unge til fritidsaktiviteter, og informer om eventuelle støtteordninger som fritidskort, fritidskasse og ordninger i regi av NAV.

Fritidsklubb er åpne møteplasser som retter seg mot barn og unge, fortrinnsvis i alderen 10-18 år. Klubbene er et lavterskeltilbud som er åpent for alle, og som kan være både et supplement og et alternativ til mer organiserte fritidsaktiviteter. Fritidsklubber brukes i noe større grad av ungdom fra familier med lav sosioøkonomisk status enn ungdom fra familier med høy sosioøkonomisk status. Fritidsklubbens oppgave er å sikre gode oppvekstmiljøer og bidra til positive aktiviteter og samhandling, og er på den måten et viktig forebyggende folkehelsetiltak for ungdom.

Fritidsklubbene har ulike typer aktiviteter og tilbud, og kan ha varierende betegnelser som ungdomskafeer, ungdomshus, mediesenter og aktivitetshus. Lokale tradisjoner, behov og ungdomsmiljøets egenart spiller inn på hvordan ungdomstiltakene utformes.

Fokuset i de tradisjonelle fritidsklubbene er at ungdom skal ha et sted å være, hvor de kan møte venner og være sosiale, og treffe trygge voksne. Ved kulturhusene står aktivitetene sentralt, mens ungdomskafeene er et sted hvor ungdommene kan være sosiale, delta på aktiviteter og få hjelp til ulike ting, men hvor forpliktelsen til stedet kan være lav. Felles for fritidsklubbene er at de bruker ungdomsmedvirkning som metode for å skape relevante tilbud der ungdom bor.

Kjennetegn ved fritidsklubber:

  • Lavterskeltilbud, åpent for alle
  • Ingen krav til aktivitet eller oppmøte
  • Trygge voksenpersoner
  • Smakeprøver på nye aktiviteter – kan føre til rekruttering til organiserte aktiviteter på sikt

Klubbens forankring lokalt legger føringer for hvilke rammebetingelser klubben har. Det kommunale planverket kan sikre at klubben settes inn i en samarbeidende rolle med andre instanser som skole, barnevern, politi og andre tjenester. Samarbeid mellom fritidsklubb og andre kommunale instanser kan spille en viktig rolle, også i situasjoner hvor større utfordringer i ungdomsmiljøene skal håndteres.

Flere kommuner har laget samlesider med oversikt over tilbud til barn og unge i kommunen. Et eksempel er Fritid123.no, som er et samarbeid mellom Modum, Sigdal og Krødsherad kommune som går på tvers av kommunale sektorer og med frivillige og private aktører. Målet er at flest mulig skal oppleve en meningsfull fritid sammen med andre.

Frivillighet Norge har utviklet Ungfritid.no, som er en nasjonal portal hvor kommuner og frivillige organisasjoner kan legge inn fritidsaktiviteter de tilbyr, og hvor man kan søke opp aktiviteter på kommunenivå.

ALLEMED er et verktøy for kommuner og frivillige organisasjoner som ønsker å inkludere alle barn og unge i fritidsaktivitet, uavhengig av familiens økonomi.

Nasjonal dugnad mot utenforskap og fattigdom blant barn og unge (NDFU) er et bredt fellesinitiativ bestående av norske frivillige organisasjoner, fagmiljøer og foreninger. NDFUs mål er å sikre inkludering og deltakelse i fritidsaktiviteter for barn og unge i Norge, uavhengig av familiens sosioøkonomiske status. NDFU har utviklet ALLEMED, et gratis prosessverktøy for kommune og frivillighet. Verktøyet er med på å skape bevissthet og tiltak for hvordan man kan inkludere barn i fritidsaktivitet.

ALLEMED-verktøyet for kommuner er utviklet for å skape dialog, bevissthet, og konkrete ideer til hvordan samarbeide på tvers av fag og sektorer for å nå målet om fritidsaktivitet for alle. Verktøyet brukes i en workshop, der ulike parter fra kommunen deltar. Det kan også brukes internt i et kollegium og sammen med frivilligheten.

Mange familier hvor en eller flere -enten foreldre eller barn -har funksjonsnedsettelser eller kronisk sykdom, har ofte høyere utgifter til utstyr og helserelaterte tjenester, samtidig som flere også har lavere inntekt. Utilgjengelige omgivelser og mangel på kunnskap bidrar til at det for mange er vanskelig å delta.

Gjennom satsningen, Barrierefri fritid, jobber Unge funksjonshemmede for at barn med funksjonsnedsettelser og kronisk sykdom skal kunne delta i fritidsaktiviteter på lik linje med andre. Gjennom inkluderingsmerket og Inkluderingsveilederen jobber Barrierefri fritid for at aktivitetstilbydere (og kommuner) skal lage gode løsninger som sørger for at tilbudene utformes for et større mangfold deltakere.

Under presenteres noen eksempler på frivillig arbeid som retter seg mot familier med ulike behov for hjelp og støtte. Prosjektene bidrar til å redusere belastning og styrke forutsetningen for at familier kan mobilisere sine egne ressurser.

Home-start: Home-Start Familiekontakten (HSF) er et familiestøtteprogram hvor frivillige besøker småbarnsfamilier med minst ett barn under skolealder, to til fire timer i uken. Tilbudet fra Home-Start Familiekontakten (HSF) er et supplement til det offentlige hjelpeapparatet. Hensikten er å forebygge utvikling av belastninger og stress, støtte familien på det de mestrer og avlaste etter familiens behov.

En god nabo: Redd Barna jobber med barnefamilier som har kommet til Norge enten som asylsøkere eller som flyktninger. Hensikten med arbeidet er å gjøre nylig bosatte familier bedre kjent med nærområdet, og vise barn og unge hvilke aktivitetsmuligheter som finnes. Muligheten til å delta på organiserte fritidsaktiviteter er viktig for at barna og foreldrene skal få mulighet til å møte venner og skaffe seg gode nettverk.

Kiwanismodellen er en fellesbetegnelse på lokale prosjekter som tar sikte på å forhindre at barn og ungdom blir ekskludert fra gode, sosiale oppvekstmiljøer grunnet familienes levevilkår. Det gis veiledning og det er mulig å søke om midler.

Sanitetskvinnene jobber for at alle barn og unge skal få omsorg, gode opplevelser og delta på lik linje med andre. De har ulike tiltak og aktiviteter over hele landet, inkludert aktiviteter på asylmottak, og gir økonomisk støtte til fritidsaktiviteter, skole og ferier.

Barnas stasjon er et gratis tilbud fra Blå Kors til barn og familier. Barnas stasjon tilbyr barn og barnefamilier et trygt sted å være, og arrangerer fritidstilbud, turer og andre aktiviteter.

Aktiviteter for hele familien: Kirkens Bymisjon tilbyr familieaktiviteter i bydel Stovner i Oslo med mål om å skape gode ferieminner for hele familien. Aktiviteter tilbys hele året.

Frivillig sektor tilbyr og supplerer tilbud det offentlige ikke leverer på ulike områder. Den frivillige innsatsen er avgjørende for å skape gode lokalsamfunn, og mangfoldet av organisasjoner bidrar til samvær og trivsel, fellesskap og stedsidentitet.

Frivillig sektor er en viktig aktør innenfor kommunenes integreringsarbeid. For å inkludere flere barn og unge, som ikke selv oppsøker miljøer i frivillige lag og foreninger, er det viktig at kommunene utvikler gode tilretteleggerfunksjoner for styrke dialog og samskaping med frivilligheten.

Potensialet i et godt samarbeid mellom kommune og frivillig sektor er stort. Samhandling mellom kommune og lokal frivillighet kan likevel bli bedre mange steder i Norge. Det er behov for:

  • Mer strukturelt samarbeid mellom offentlig og frivillig sektor
  • Flere felles møteplasser

Under står oppsummert noen momenter om hvorfor et tettere samarbeid med frivillig sektor er viktig.

Fritidsaktiviteter gir tilgang til opplevelser, mestring, venner og sosial tilhørighet. Gjennom å delta i sosiale aktiviteter får barn og unge andre erfaringer og læringsbetingelser enn det som skjer på skolen eller i mer uformelle situasjoner.

Fritidsarenaene er sentrale for barns utvikling av sosiale ferdigheter, og bidrar til varig tilhørighet og felleskap. Deltakelse i fritidsaktiviteter kan også være med å forberede barn og unge for samfunnsdeltakelse på formelle arenaer senere i livet.

For at alle barn og unge som ønsker det skal få delta i jevnlige fritidsaktiviteter sammen med andre, kreves det samarbeid lokalt. Fritidserklæringen skal bidra til økt fokus og bedre samarbeid for at barn skal ha mulighet til deltakelse uavhengig av foreldrenes sosiale og økonomiske situasjon. Ved å opprette lokale fritidserklæringer, kan kommune og frivillighet formalisere et lokalt samarbeid for å øke deltakelsen.

Det er ikke alle barn og unge som deltar i fritidsaktiviteter, eller som har muligheten til å delta. Barn og unge i familier med dårlig råd deltar i mindre grad i organiserte aktiviteter enn andre.

Det er flere typer barrierer som hver for seg, eller til sammen, kan føre til at barn ekskluderes fra aktiviteter, og dermed kan få en opplevelse av ikke å høre til. Noen av disse barrierene kan være:

  • Familiens økonomi
  • Svake sosiale nettverk
  • Lite kjennskap til tilbudene
  • Lite oppfølging fra foreldre
  • Manglende tilgjengelighet
  • Transport til og fra aktiviteter
  • Manglende kunnskap om funksjonsnedsettelser og kronisk sykdom blant tilbydere
  • Lav tillit til tilbudene

Kunnskap om hva som hemmer og fremmer deltakelse, og et tettere samarbeid mellom kommune og frivillighet, kan bidra til økt inkludering.

Frivillige organisasjoner står for mye av arbeidet på barns fritidsarenaer, og deres aktiviteter er sentrale i barn og unges oppvekstmiljø. Det omfatter blant annet sosiale møteplasser, kultur og idrett.

Dårlig økonomi, svake norskkunnskaper, kort botid og avgrensede sosiale nettverk kan begrense tilgangen til informasjon og redusere sannsynligheten for deltakelse i frivillige organisasjoner. For å øke innvandreres deltakelse i frivillige aktiviteter, må en også skape og utvikle inngangsporter for deltakelse.

Tett samarbeid med frivillig sektor kan bidra til å styrke og målrette tilbudet til barn og unge i kommunen, gjøre tilbudene bedre kjent, og bidra til at utsatte målgrupper blir bedre inkludert.

Frivillig innsats styrker lokalsamfunnet og kan bidra til et mer inkluderende samfunn. Det bidrar til et varmere og mer tillitsfullt samfunn, større samfunnsdeltakelse og mer demokrati. Ikke minst skaper frivilligheten liv og røre. Frivillig innsats forebygger utenforskap, styrker folkehelsen og bidrar til integrering av utsatte grupper.

Utvikling av lokal frivillighetspolitikk kan føre til at kommunen tar et større ansvar og legger til rette for at frivilligheten får gode vilkår for å utvikle gode tiltak for ulike målgrupper blant barn og unge. I 2019 var det kun et fåtall av norske kommuner som hadde etablert en lokal frivillighetspolitikk.

Se kart over hvilke kommuner som har utviklet og vedtatt en kommunal frivillighetspolitikk.

En lokal fritidserklæring kan inngå som del av kommunens frivillighetspolitikk.

Forankring av frivillig sektors rolle i kommunens planer kan styrke arbeidet med å fremme gode oppvekstsvilkår for barn og unge. Frivillighetspolitikk kan inkluderes i kommuneplanens samfunnsdel og aktuelle kommunedelplaner, for eksempel knyttet til oppvekst, barn og unge.

For at frivillighetspolitikken skal bli relevant må den utvikles i dialog med frivilligheten. Kommuner som har en frivillighetspolitikk, har tettere dialog med frivillig sektor og bedre forutsetninger for å utveksle informasjon samt utvikle og etablere samarbeidsrelasjoner.

En kommunal frivillighetspolitikk som beskriver hvordan kommunen skal forholde seg til frivillig sektor vil fremme samskaping mellom kommune og frivillighet.

Få kommuner har etablert en politikk som beskriver kommunens forhold til frivilligheten på systemnivå. Dette forekommer til tross for at frivilligheten, lokalt og nasjonalt, ofte utpekes som en sentral aktør som kan bidra til å løse felles samfunnsutfordringer, som for eksempel arbeid mot fattigdom i barnefamilier.

Frivillighetspolitikk og et ønske om samarbeid med frivillig sektor må omsettes i praksis. Ulike former for møteplasser må etableres. Eksempler på slike møteplasser kan være åpne kveldskonferanser, dialogkonferanser, fagkonferanser, «markedsplasser» og arrangementer på frivillighetens dag (5. desember). På disse møteplassene kan frivilligheten få vist seg frem og komme i dialog med kommunen.

Når kommuneledelse viser interesse for frivillig sektor på slike møteplasser, skapes arenaer der både kommune og bredden av frivillighet kan fremme og diskutere behov for samhandling, samtidig som man bygger tillit og blir bedre kjent. Frivillige er ofte opptatt med egne jobber på dagtid, så god tilrettelegging innebærer også møtearenaer etter ordinær arbeidstid.

Mange kommuner som har en frivillighetspolitikk, har etablert møteplasser for å legge til rette for dialogen med frivilligheten lokalt. Slike møteplasser er av vesentlig betydning for lettere å kunne fremme behov og inngå samarbeidsrelasjoner for å løse samfunnsutfordringer. Felles forståelse av utfordringer i organisasjonene og kommunen skaper muligheter for samhandling gjennom utvikling av konkrete tiltak, for eksempel for barn og unge med særlige behov.

Dårlig økonomi, svake norskkunnskaper, kort botid og avgrensede sosiale nettverk kan begrense tilgangen til informasjon og redusere sannsynligheten for deltakelse i frivillige organisasjoner. For å øke innvandreres deltakelse i frivillige aktiviteter, må en også skape og utvikle inngangsporter for deltakelse.

Både kommuner, fylkeskommuner og frivillige organisasjoner kan bidra til å gi innvandrerbefolkningen en anledning til å møte de frivillige organisasjonene og deres aktiviteter. Dette kan gjøres gjennom både formelle og mer uformelle møteplasser.

Kommunen bør kjenne til både egne og innvandrerbefolkningens behov ved valg av arena. Kommunen bør også kjenne til innvandrerbefolkningens størrelse og sammensetning, se for eksempel IMDis nettressurs med statistikk om integrering på kommunenivå.

Møteplassene bør være universelt utformede og tilgjengelige for alle.

Felles samhandlingsarenaer gir:

  • befolkningen en anledning til å påvirke beslutningsprosesser
  • kunnskap om innvandrermiljøene i kommunen
  • økt treffsikkerhet på kommunale tiltak
  • økt forståelse
  • et verktøy for å forebygge konflikter
  • et bindeledd mellom innvandrere og myndigheter
  • en arena for læring

Frivillighet Norge har kompetanse på å skape dialog og samarbeid mellom kommuner og frivillighet, og tilbyr blant annet:

  • Bistand i å utvikle og vedta kommunal frivillighetspolitikk
  • Informasjonsmøte med kommuneledelse
  • Faglig innhold til kveldskonferanse med lag og foreninger
  • Kafédialog
  • Rapport med anbefalinger
  • Undersøkelse blant lag og foreninger
  • Region/fylkesbaserte samlinger

Hos Frivillighet Norge kan man lese mer om hjelp til kommunen med å kartlegge den lokale frivilligheten, skape møteplasser mellom kommune og frivillighet, og å utvikle et rammeverk for en frivillighetspolitikk tilpasset kommunen.

ALLEMED er et gratis verktøy kommunen kan bruke for å inkludere barn og unge i fritidsaktiviteter.

Praktisk arbeid og tilskuddsordninger

Her finner du tips til nyttige verktøy og ressurser som kan tas i bruk i arbeidet med tilbud for barn og unge. Verktøyene omfatter ulike innsats- og samfunnsområder som berøres av levekårs- og fattigdomsutfordringer.

Oppfølging av unge med barnevernserfaring er en nettressurs hos KS med veiledning om hvordan den kommunale barneverntjenesten og NAV-kontoret best kan følge opp barnevernsbarn i overgangen til voksenlivet.

Introduksjonsprogrammet fra IMDi er et opplæringsprogram for flyktninger mellom 18 og 55 år som kommer til Norge. Programmet skal forberede til deltakelse i det norske arbeidslivet. På IMDis nettsider finnes brosjyrer om introduksjonsprogrammet oversatt til flere ulike språk.

Kloke grep i skolen er en samleside med tips og eksempler fra Askøy kommune for å sikre gratisprinsippet i barnehager og skoler.

Leieboerforeningen er en medlems- og interesseorganisasjon som tilbyr informasjon om leieboers rettigheter og husleiejuridisk bistand.

Barna først er en strategi for å få barnefamilier med dårlig råd inn på boligmarkedet. Siden inneholder informasjon om Husbankens satsing på å hjelpe barn ut av fattigdom.

ALLEMED-håndboka er et verktøy som kommuner og organisasjoner kan bruke i arbeidet med å inkludere flere barn og unge i fritidsaktiviteter.

Lær fra andre (IMDi) er en samleside med eksempler på tiltak, maler og verktøy fra integreringsarbeid i kommuner og frivillige organisasjoner.

IMDis veileder i mangfoldsarbeid gir tips til hvordan kommuner og frivillige organisasjoner kan samarbeide for å øke innvandreres deltakelse i lokalsamfunnet.

BUA er en nasjonal ideell organisasjon om forvalter utlånssentraler av utstyr til sport og fritidsaktiviteter. Fra BUA får barn og unge låne utstyr gratis, og kan prøve ulike aktiviteter uten å gå til innkjøp av eget utstyr først.

Kommunal veileder i arbeidet med fritidsklubber og ungdomshus fra Ungdom og Fritid.

Mangfoldsguiden er en verktøykasse for frivillige organisasjoner og fritidsklubber som ønsker å jobbe med inkludering.

Hvordan kan jeg påvirke frivillighetspolitikken i min kommune? er en veileder til inspirasjon for lag og foreninger for å gå i dialog med kommunen.

Frivillig.no er en nasjonal oppslagstavle der frivillige organisasjoner, frivilligsentraler, menigheter og kulturfestivaler kan legge ut oppdrag de ønsker frivillige til.

Håndbok fra Center for Frivilligt Socialt Arbejde (DK) er et verktøy for kommunale frivillighetskoordinatorer og andre ansatte med frivillighet og sivilsamfunn som arbeidsoppgave.

Veiledere i lokale folkehelsetiltak er praktiske hjelpemidler til kommunenes tverrsektorielle folkehelsearbeid for å gjøre arbeidet kunnskapsbasert og systematisk.

BTI (Bedre tverrfaglig innsats) er en samhandlingsmodell for tjenester som møter utsatte barn, unge og familier.

Informasjon om SLT (Samordning av Lokale rus- og kriminalitetsforebyggende Tiltak). SLT-håndboken til bruk i kommunens arbeid kan lastes ned fra siden.

Sesong- og deltidsjobb for ungdom

Ungdom i husholdninger med dårlig råd kan ønske å tjene egne penger. At kommunen tilbyr sesong- og deltidsjobb for ungdom, er et sosialt inkluderingstiltak som kan ha positive virkninger for unge som ønsker å bruke fritiden til å jobbe.Tilbud om jobb er en mulighet for ungdom til å opparbeide seg arbeidserfaring, referanser og bli kjent med egne evner samtidig som de tjener lommepenger.

Ung.no sommerjobb er en informasjonskanal for ungdom som vil vite mer om jobbmuligheter og rammene rundt et arbeidsforhold. Nettsiden tilbyr informasjon om hvor og når man bør søke, skriving av CV uten arbeidserfaring, tips til søknaden, rettigheter og regler som ung arbeidstaker, frikort og skattekort og lønn. På siden kan unge spørre om det de lurer på og få svar, og lese svarene andre har fått til sine spørsmål.

Jobb for ungdom - Aktiv i Grorud

I Oslo kommune tilbyr de ulike bydelene ungdomsjobber. En av tilbyderne er Aktiv i Grorud, som i 2022 kunne gi 300 ungdommer i bydelen en jobb. Utover de 300 ungdommene i bydelen som fikk jobbtilbud, så man en stor etterspørsel for ungdomsjobb.

Eksempler på typer jobber ungdom kan få:

  • Lede aktiviteter for yngre barn
  • Leksehjelp
  • Butikkmedarbeider
  • Café/matlaging
  • Assistent på fritidsklubbene
  • Besøksvenn for eldre
  • Praktiske oppgaver (snekring, maling)

Tilskuddsordninger er ett av flere virkemidler det offentlige tilbyr for å gi tilbud til målgrupper, sikre drift av frivillige organisasjoner og gjennomføre prioriterte mål. Gjennom ulike tilskuddsordninger gis barn og unge mulighet til å delta og utvikle seg i samfunnet. Økt deltakelse gjennom utbredte tilbud kan på sikt bidra til å gi utsatte grupper bedre levekår.

Direktoratet for forvaltning og økonomistyring (DFØ) forvalter samlesiden, tilskudd.no, som gir en helhetlig oversikt over tilskuddsordninger som frivillige organisasjoner kan søke på.

Tilskuddsordningene i oversikten under er sortert etter sentrale innsatsområder i to av regjeringens strategier for barn og unge som lever i fattige familier - Barn som lever i fattigdom (2015-2017) og Like muligheter i oppveksten (2020-2023).

Tilskudd til foreldrestøttende tiltak (Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet)

Målet med tilskuddsordningen er å styrke foreldre i foreldrerollen, og dermed bidra til at foreldrene blir gode omsorgspersoner for sine barn, og forebygge at barn utsettes for vold, overgrep eller omsorgssvikt.

Tilskuddsmidlene skal stimulere til helhetlig forebyggende arbeid og tidlig innsats i kommunene når det gjelder foreldrestøtte, samt til økt samarbeid mellom velferdstjenestene og med frivillig sektor. Ordningen skal være inkluderende når det gjelder ulike samfunnsgrupper, inkludert foreldre med levekårsutfordringer.

Tilskudd til systematisk identifikasjon og oppfølging av utsatte barn (Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet)

Målet med tilskuddordningen er å utvikle og implementere kommunale modeller for systematisk og kunnskapsbasert identifikasjon og oppfølgning av utsatte barn. Målgruppen for tilskuddsordningen er kommunene.

Tilskudd til boligsosiale tiltak (Husbanken)

Målet med tilskuddsordningen er å støtte prosjekter som bidrar til forebygging av at flere blir vanskeligstilte på boligmarkedet, og stimulere til kunnskapsutvikling om boligsosialt arbeid og den sosiale boligpolitikken.

Målgruppen for tilskuddsordningen er frivillige, private og offentlig aktører som forsker på temaet, leietakerorganisasjoner og kommuner.

Bostøtte (Husbanken)

Målet med den statlige bostøtten er å sikre personer med lav inntekt og høye boutgifter en egnet bolig. Målgruppen for tilskuddordningen er saksbehandlere i kommuner som jobber med behandling og veiledning om bostøtte. Husbanken har i tillegg en egen side med informasjon for privatpersoner som ønsker å søke om bostøtte.

Gratis kjernetid og makspris for barnehageplass

Husholdninger med lav inntekt har rett til 20 timer gratis ukentlig oppholdstid i barnehage. Dersom maksprisen for barnehageplass (3 000 kroner per måned fra 1. januar 2023) er høyere enn 6 prosent av den samlede husholdningsinntekten, har en rett til redusert pris.

Tilskudd til styrking av norskspråklig utvikling blant barnehagebarn

Tilskuddet skal bidra til at kommunene kan utforme tiltak for å styrke den norskspråklige utviklingen for minoritetsspråklige barn i barnehager. Målgruppen for tilskuddsordningen er kommunene.

Tilskudd til svømmeopplæring i barnehagen

Tilskuddet skal bidra til at barn i alderen 4-6 år i barnehager får bedre svømmeferdigheter og blir tryggere i vann. Statsforvalteren lyser ut midlene. Søknad sendes til Statsforvalteren i eget fylke.

Tilskudd til inkludering av barn og unge (Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet)

Målet med tilskuddsordningen er å legge til rette for at alle barn og unge skal ha mulighet til mestring og samfunnsdeltakelse. Tilskuddsordningen skal bidra til utvikling av åpne møteplasser, deltakelse i ferie- og fritidsaktiviteter og til fullføring av utdanningsløp.

Innenfor aktivitetstypen 4.7 Los/ungdomslos kan kommuner og fylkeskommuner søke om tilskudd til å ansette loser som skal følge opp ungdom mellom 10 og 24 år. Målet med losarbeidet er å hjelpe ungdom til å bedre sine skoleprestasjoner og fullføre utdanningsløp.

Inntektsavhengig stipend (Lånekassen)

Det inntektsavhengige stipendet er et grunnstipend for elever i videregående opplæring fra familier med svak økonomi. Stipendet er ment for å dekke levekostnader og gi elever mulighet til å fullføre videregående opplæring, uavhengig av familiens økonomi.

Stipend og studielån for studenter

Opptak ved høyere utdanning i Norge gir rett til økonomisk støtte fra Lånekassen til å ta opp til 480 studiepoeng. Stipendordningen er universell.

Tilskudd til inkludering av barn og unge (Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet)

Målet med tilskuddsordningen er å legge til rette for at alle barn og unge skal ha mulighet til mestring og samfunnsdeltakelse. Tilskuddsordningen skal bidra til utvikling av åpne møteplasser, deltakelse i ferie- og fritidsaktiviteter og fullføring av utdanningsløp.

Målgruppen er barn og unge i alderen fra 0 til og med 24 år som av ulike grunner står i fare for å havne i utenforskap. Offentlige instanser, frivillige organisasjoner og private aktører kan søke om tilskudd fra denne ordningen.

Det kan søkes om tilskudd til følgende aktivitetstyper:

  • 1 Kultur-, fritids- og ferieaktivitet
  • 2 Jobbtilbud og veiledning
  • 3 Utstyrssentral
  • 4 Lokal fritidskasse
  • 5 Kultur- og aktivitetskort
  • 6 Aktivitetsguide
  • 7 Los/ungdomslos
  • 8 Åpen møteplass
  • 9 Utprøving av arbeidsmodeller
  • 10 Koordinering av lokalt arbeid for inkludering av målgruppen
  • 11 Annen lokal aktivitet
  • 12 Sentralledd frivillige organisasjoner – aktivitet i minst fem kommuner

Program for folkehelsearbeid i kommunen (Helsedirektoratet)

Program for folkehelsearbeid i kommunen er en satsning som skal styrke psykisk helse og rusforebygging som del av kommunenes folkehelsearbeid, og heve kommunenes kompetanse på utvikling, implementering og evaluering av kunnskapsbaserte tiltak. Som en del av programmet er det opprettet en tilskuddsordning «Tiltaksutvikling innen program for folkehelsearbeid i kommunene», som støtter utvikling av kunnskapsbaserte tiltak i kommunene. Det er fylkeskommunene som mottar midler fra Helsedirektoratet over ordningen, og fordeler midlene videre til kommuner som søker.

NAV (Arbeids- og velferdsdirektoratet) sine tilskuddsordninger

Arbeids- og velferdsdirektoratet forvalter flere tilskuddsordninger som skal bidra til å forebygge og redusere fattigdom blant barn og barnefamilier som er i kontakt med de sosiale tjenestene i NAV:

Tilskuddsordninger fra Kultur- og likestillingsdepartementet

Kultur- og likestillingsdepartementet fører en oversikt over tilskuddsordninger departementet finansierer, og det er mulig for ulike aktører å søke om. Tilskuddsordningene kan bidra til å nå målene i Fritidserklæringen, og inkluderer ordninger for lokal idrett, frivillighet og kultur, samt likestilling og ikke-diskriminering.

Styrking og utvikling av helsestasjons- og skolehelsetjenesten (Helsedirektoratet)

Målet med tilskuddsordningen er å styrke og utvikle kommunens helsestasjons- og skolehelsetjeneste.

Styrking forstås som økt kapasitet og tilgjengelighet, samt innføring av digitale løsninger som gjør tjenestene mer tilgjengelige og attraktive for målgruppen. Utvikling forstås som økt kvalitet, kompetanse og tverrfaglighet i tråd med Nasjonale faglige retningslinjer for helsestasjons- og skolehelsetjenesten, Nasjonale faglig retningslinjer for barselomsorgen og Nasjonale faglige retningslinjer for svangerskapsomsorgen. Målgruppen for ordningen er gravide og deres partnere, barselfamilier og barn, unge og deres familier.

Jobbsjansen (Integrerings- og mangfoldsdirektoratet)

Målet med tilskuddsordningene er å bidra til at innvandrerkvinner som står langt fra arbeidslivet kommer i jobb. Jobbsjansen skal gi styrkede kvalifikasjoner for varig tilknytning til arbeidslivet. Kommuner kan søke om tilskudd til ulike prosjekter som skal styrke målgruppens kvalifikasjoner.

Tilskudd til frivillig arbeid mot fattigdom (Arbeids- og velferdsdirektoratet)

NAV forvalter en samling av tilskuddsordninger for frivillig arbeid mot fattigdom. Tilskuddene gjelder for ett kalenderår av gangen, med søknadsfrist høsten i forkant av årsskiftet.

Andersen, P. L. & Seland, I. (2019). Fritidsklubber i et folkehelseperspektiv. Ungdataanalyser 2015–2017 og analyse av statlige dokumenter 2007–2017 (NOVA NOTAT 1/19). Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring.

Arnesen, D., Bjørnarå, H. B. & Myksvoll, T. (2022). Følgeforskning og
evaluering av forsøk med fritidskortordninger: Sluttrapport (Rapport 2022:13). Institutt for samfunnsforskning.

Bakken, A., Frøyland, L. R. & Sletten, M. A. (2016). Sosiale forskjeller i unges liv – Hva sier Ungdata-undersøkelsene? (NOVA Rapport 3/2016). Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring.

Bekken, W., Dahl, E. & van Der Wel, K. (2018). Barnefattigdom, helse og livssjanser. Hva kan kommunene gjøre? Noen tilnærminger (OsloMet Rapport 2/2018). Fakultet for samfunnsvitenskap/Institutt for sosialfag.

Borgeraas, E. (2016). Minimumsbudsjett for forbruksutgifter. Et forbruksbasert fattigdomsmål (Oppdragsrapport 14/2016). Forbruksforskningsinstituttet SIFO.

Elstad, J.I. & Stefansen, K. (2014). Social Variations in Perceived Parenting Styles among Norwegian Adolescents. Child Indicators Research, 7(3), 649-670.

Epland, J. & Kirkeberg, M.I. (2016). Barnefamilienes inntekter, formue og gjeld 2004-2014 (Rapport 2016/11). Statistisk sentralbyrå.

Epland, J. & Kirkeberg, M.I. (2017). Ett av ti barn tilhører en husholdning med vedvarende lavinntekt. Statistisk sentralbyrå.

Enjolras, E., Steen-Johnsen, K. & Ødegård, G. (red.). (2012). Deltagelse i frivillige organisasjoner – Forutsetninger og effekter. (Rapport 2012:4). Senter for forskning på sivilsamfunn og frivillig sektor.

Fløtten, T. & Hansen, I.L.S. (2018). Fra deltakelse til mestring. Evaluering av nasjonal tilskuddsordning mot barnefattigdom. (Fafo-rapport 2018:04). Fafo.

Fløtten, T. & Nielsen, R.A. (2015). Barnefattigdom – en kunnskapsoppsummering. I Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet (2015). Barn som lever i fattigdom. Regjeringens strategi (2015-2017).

Fløtten, T. & Pedersen, A. W. (2008). Fattigdom som mangel på sosialt aksepterte levekår. I I. Harsløf & S. Seim (Red.), Fattigdommens dynamikk. Perspektiver på marginalisering i det norske samfunnet. (3 utg., s. 34-61). Oslo, Universitetsforlaget.

Foreldreutvalget for grunnopplæringen (2016). FUGs prinsippnotat om gratisprinsippet.

Hagen, K. (2017). En helhetlig oppvekstpolitikk – og samordningens dilemma (Oppvekstrapporten 2017). Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet.

Hyggen, C., Brattbakk, I. & Borgeraas. (2018). Muligheter og hindringer for barn i lavinntektsfamilier. En kunnskapsoppsummering. (NOVA Rapport 11/18). Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring.

Kufås, E., Faugli, A. & Weimand, B. (2015). Barn og ungdom som har foreldre med rusmiddelproblemer – en kvalitativ levekårsstudie (Rapport 11/2015). Helsedirektoratet.

Langeland, S., Furuberg, J. & Lima, I.A.Å. (2017). Fattigdom og levekår i Norge. Tilstand og utviklingstrekk – 2017 (NAV-rapport 2017:4). Arbeids- og velferdsdirektoratet.

NOU 2017: 6. (2017). Offentlig støtte til barnefamiliene. Barne- og likestillingsdepartementet.

Regjeringen. (2020, 3. mars). Ungdomsråd.

Salvanes, K.G. (2017). Inntektsforskjeller og sosial mobilitet i Norge (Oppvekstrapporten 2017). Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet.

Sørvoll, J. & Aarset, M.F (2015). Vanskeligstilte på det norske boligmarkedet – en kunnskapsoversikt. (NOVA Rapport 13/2015). Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring.

Townsend, P. (1979) (1983). Poverty in the United Kingdom. A survey of household resources and standards of living. Harmondsworth: Penguin Books.

Veland, J. og Hamm, M.L. (2015). Sårbare barn i skolen. Bedre skole 3/2015.

Voksne for barn (ukjent utgivelsesår). Penga og livet. Barn og unge om å være fattige i verdens rikeste land.

Ødegård, G., Steen-Johnsen, K. & Ravneberg, B. (2012). Rekruttering av barn og unge til frivillige organisasjoner – Barrierer, tiltak og institusjonelt samarbeid (Rapport 2012:4). Senter for forskning på sivilsamfunn og frivillig sektor.