I forbindelse med at Haagkonvensjonen 1996 trådte i kraft i Norge 1. juli 2016, ble barnevernsloven endret. Dette innebar blant annet endring i barnevernloven § 1-2, som omhandler norske myndigheters jurisdiksjon til å fatte vedtak for barn etter barnevernloven.

Ifølge Haagkonvensjonen 1996 har landet der barnet har vanlig bosted jurisdiksjon til å treffe beskyttelsestiltak for barnet. For barn som ansees å ha vanlig bosted i Norge er det anledning til å fatte vedtak etter barnevernsloven §§ 4-12 og 4-24, selv når barnet oppholder seg i et annet land. Dette kan være aktuelt i saker der begjæring om tiltak er sendt fylkesnemnda, men hvor barnet og familien forlater Norge før fylkesnemnda har truffet vedtak i saken.

For barn som har vanlig bosted i et annet land, men oppholder seg i Norge, har norske myndigheter anledning til å treffe vedtak i akuttsaker etter barnevernsloven §§ 4-4, 4-6, 4-7, 4-9, 4-10, 4-11, 4-25, 4-26 og 4-29 for akuttbeskyttelse av barnet. Et vedtak for et barn som har vanlig bosted i et annet land, vil bortfalle straks myndighetene i det land barnet har vanlig bosted, har truffet de tiltak situasjonen krever. Barn som er flyktninger, eller internt fordrevne, eller som har et bosted som ikke lar seg fastsette, anses å ha vanlig bosted i Norge, jf. barnevernloven § 1-2 første ledd annen setning, og alle barnevernlovens regler kan da gjøres gjeldende.

For barn som har tilknytning til flere land, vil det i vurderingen av hvilke tiltak som kan iverksettes kunne oppstå spørsmål om hvor barnet ansees å ha vanlig bosted. Begrepet vanlig bosted er ikke definert i Haagkonvensjonen 1996, så det må foretas en konkret vurdering i hver enkelt sak. Ett utgangspunkt er å se hvor sentrum for barnets livsinteresser er, i tillegg vil det være relevant å se hvor barnet faktisk bor til vanlig. Det vil også stilles et krav om en viss lengde på tiden man har oppholdt seg i et land. Det medfører at ikke ethvert midlertidig opphold fører til at personen får vanlig bosted der.

I saker hvor barneverntjenesten er bekymret for et barn, og barnet og familien har en pågående utlendingssak, eller barneverntjenesten er i tvil om familiens oppholdstatus, skal barneverntjenesten så tidlig som mulig i undersøkelsessaken ta kontakt med utlendingsmyndighetene. Se mer om dette i punkt 2.7.4.

Barnevernssaker som omhandler barn med utenlandsk statsborgerskap, eller med en tilknytning til andre land, kan være utfordrende for barneverntjenesten. Spesielt kartlegging av nettverk og familie i utlandet kan være krevende. Departementet har gitt egne retningslinjer for barneverntjenestens behandling av barnevernssaker der barn har tilknytning til andre land, rundskriv Q-42/2015. Haagkonvensjonen 1996 er et viktig verktøy i slike saker, og sentralmyndigheten for konvensjonen vil kunne bistå kommunalt barnevern slike saker.

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet er norsk sentralmyndighet for konvensjonen. Sentralmyndigheten har en nøkkelrolle i barnevernssaker hvor konvensjonen kommer til anvendelse, og skal blant annet samarbeide med andre sentralmyndigheter og bistå i å veilede norske myndigheter om anvendelse av konvensjonen.

Sentralmyndigheten for Haagkonvensjonen 1996 vil

• videreformidle og bistå norske myndigheter ved anmodninger fra utenlandske myndigheter
• bistå norske myndigheter ved anmodninger til utlandet
• bistå den kommunale barneverntjenesten i dialogen med utenlandske myndigheter
• bistå norske myndigheter ved anmodning til utenlandske myndigheter om informasjon om et barn som oppholder seg i utlandet
• bistå i saker om plassering av barn over landegrenser
• bistå i saker om overføring av jurisdiksjon
• bistå med anmodning til et annet land om anerkjennelse og fullbyrdelse av et vedtak om omsorgsovertakelse

Ved bekymring for omsorgssituasjonen til et barn som har vanlig bosted og oppholder seg i et annet land, kan barneverntjenesten melde bekymring til barnevernsmyndighetene i landet barnet oppholder seg. Det vil i slike situasjoner være opp til bostedslandets myndigheter å avgjøre hvordan de vil følge opp bekymringsmeldingen. Sentralmyndigheten for Haagkonvensjonen 1996 i Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet kan kontaktes for veiledning.

Det er viktig å være oppmerksom på at Haagkonvensjonen 1996 art. 37 inneholder en forpliktelse om ikke å anmode om eller overfører opplysninger dersom det kan antas å sette barnet i fare eller utgjøre en alvorlig trussel mot friheten eller livet til et medlem av barnets familie. Dersom barneverntjenesten vurderer å melde bekymring for et barn eller en familie som har fått avslag på asyl i Norge og vil forlate landet, bør utlendingsmyndighetene kontaktes for råd. En bekymringsmelding til utenlandske myndigheter kan være i strid med familiens behov for beskyttelse. Utlendingsmyndighetene er nærmest til å vurdere om det er forsvarlig at barneverntjenesten sender en bekymringsmelding i slike saker.

Norge er tilsluttet to internasjonale konvensjoner om barnebortføring; Haagkonvensjonen av 25. oktober 1980 og Europarådskonvensjonen av 20. mai 1980. Begge konvensjonene er gjennomført i norsk rett ved lov av 8. juli 1988 nr. 72 (barnebortføringsloven).

Internasjonal barnebortføring omfatter tilfeller der et barn ulovlig tas ut av landet i strid med foreldreansvaret og tilfeller der et barn ulovlig tilbakeholdes i utlandet. Når barnevernet har rett til å bestemme hvor barnet skal bo, vil det også være en ulovlig barnebortføring å reise til utlandet med barnet uten barnevernets samtykke.

Barnevernloven § 4-31 inneholder et utreiseforbud, og det følger av denne når det foreligger en ulovlig bortføring fra barneverntjenesten.

Det er ulovlig å ta med seg et barn ut av landet uten barnevernets samtykke i følgende tilfeller:

• Der det er fattet vedtak om omsorgsovertakelse, flytteforbud eller institusjonsplassering etter barnevernloven §§ 4-8, § 4-12, 4-24 eller 4-29 første og annet ledd
• Der begjæring om tiltak som nevnt over er sendt fylkesnemnda etter barnevernloven § 7-11
• Der akuttvedtak etter § 4-6 annet ledd, § 4-9 første ledd, § 4-25 annet ledd annet punktum og § 4-29 fjerde ledd er iverksatt

Foreligger det en ulovlig bortføring fra barnevernet vil barneverntjenesten kunne kreve barnet tilbakelevert etter Haagkonvensjonen 1980 eller Europarådskonvensjonen 1980. Søknaden sendes til Justis- og beredskapsdepartementet, som er sentralmyndighet for begge konvensjoner. Utenriksdepartementet bistår i barnebortføringssaker til land som ikke har tiltrådt internasjonale konvensjoner om barnebortføring. Barneverntjenesten må derfor kontakte Justis- og beredskapsdepartementet eller Utenriksdepartementet for bistand i barnebortføringssaker.

Alle tilfeller der det i henhold til barnevernloven § 4-31 er ulovlig å ta med seg et barn ut av landet uten barnevernets samtykke er straffbare, jf. straffeloven § 261 første ledd tredje punktum.

Utgangspunktet er at et vedtak om omsorgsovertakelse faller bort dersom det ikke er iverksatt innen seks uker, jf. barnevernloven § 4-13 første ledd. Det fremgår imidlertid av § 4-13 annet ledd at når barneverntjenesten har igangsatt en barnebortføringssak skal vedtaket om omsorgsovertakelse gjelde for ett år. Frist på ett år følger direkte av loven. Det kreves imidlertid at barneverntjenesten har igangsatt en barnebortføringssak innen seks uker fra vedtakstidspunktet. En barnebortføringssak vil være igangsatt når barneverntjenesten har sendt skriftlig begjæring om tilbakelevering til Justis- og beredskapsdepartementet etter Haagkonvensjonen 1980. Hvis barnet er bortført til en stat som ikke har sluttet seg til Haagkonvensjonen 1980, anses barnebortføringssaken igangsatt ved at barnet er registrert som savnet hos politiet eller det er opprettet en straffesak om barnebortføring. Dersom et barn tas med til utlandet før et vedtak om omsorgsovertakelse er iverksatt, er det derfor viktig at barneverntjenesten igangsetter en barnebortføringssak før det har gått seks uker, slik at vedtaket ikke faller bort. Dersom vedtaket faller bort vil det ikke lengre foreligger et gyldig vedtak, og Haagkonvensjonen 1980 kan da ikke anvendes.

Barneverntjenesten må henvende seg til fylkesnemnda dersom den vil forlenge fristen for å iverksette vedtaket ut over det første året. Det er ingen begrensninger for hvor lenge fylkesnemndas leder kan forlenge fristen eller hvor mange ganger barneverntjenesten kan henvende seg til fylkesnemnda for å be om fristforlengelse. Det er viktig at fylkesnemndas leder avgjør spørsmål om fristforlengelse før ettårsfristen går ut, eventuelt før en tidligere avgjørelse om fristforlengelse går ut, slik at vedtaket ikke faller bort.

Det kan være grunn til alvorlig bekymring for barnets situasjon når et barn under barneverntjenestens omsorg bortføres til utlandet. Barneverntjenesten plikter derfor å gi opplysninger til myndighetene i barnets oppholdsstat, med mindre det ikke er forsvarlig eller til barnets beste jf. barnevernloven § 6-7 fjerde ledd.

Justis- og beredskapsdepartementet har utgitt et rundskriv om internasjonal barnebortføring, se rundskriv G-06/2015. Rundskrivet inneholder informasjon og veiledning som vil være nyttig for barneverntjenester som får befatning med denne type saker, både når det gjelder praktisk håndtering av slike saker og om hvilken bistand som ytes av Justis- og beredskapsdepartementet, Utenriksdepartementet og politi- og påtalemyndigheten. Se også www.barnebortføring.no.

Barn i asylsøkerfasen har rett til å få vurdert sine behov for tiltak etter barnevernloven uavhengig av asylsøkerstatus og statsborgerskap. Barneverntjenestens ansvar inntrer umiddelbart etter at barnet har kommet til Norge, og gjelder i registreringsfasen, ved opphold i en mottaksleir og ved senere opphold i asylmottak eller omsorgssenter. Dersom barneverntjenesten mottar en bekymringsmelding om et barn med asyl- eller flyktningstatus, skal meldingen følges opp etter samme prosedyrer som gjelder for andre barn, jf. barnevernloven § 4-3. Det samme gjelder for undersøkelser og tiltak, slik det er presisert i rundskriv om barneverntjenestens ansvar for enslige mindreårige asylsøkere og andre mindreårige personer i mottak, omsorgssentre og kommuner.

Barne- og likestillingsdepartementets retningslinjer for barnevernssaker der barn har tilknytning til andre land gir veiledning om saker som omhandler barn og familier med uavklart oppholdsstatus.

Dersom barneverntjenesten er bekymret for et barn og barnet og familien har en pågående utlendingssak, eller barneverntjenesten er i tvil om familiens oppholdsstatus, skal barneverntjenesten så tidlig som mulig ta kontakt med utlendingsmyndighetene ved Utlendingsdirektoratet (UDI) eller Utlendingsnemnda (UNE). Hvis familien har en utlendingssak vil opplysninger om status i utlendingssaken være relevante ved vurderingen av familiens situasjon og eventuelle behov for barnevernstiltak. Alle barn i Norge skal beskyttes mot vold, overgrep og omsorgssvikt. Barneverntjenesten må likevel ta barnets og familiens tilknytning til Norge og andre land med i en helhetsvurdering når den vurderer hvilke tiltak som skal settes inn for å ivareta det enkelte barn.

Hvis barneverntjenesten vurderer å fremme sak om omsorgsovertakelse og familien har en pågående utlendingssak, typisk søknad om forlenget arbeidstillatelse eller søknad om asyl, bør barneverntjenesten avklare om utlendingssaken kan gis prioritert behandling. På denne måten vil barneverntjenesten få klarlagt familiens oppholdsstatus før en eventuell sak om omsorgsovertakelse blir reist.

Hvis utlendingssaken ikke kan bli avgjort før sak om omsorgsovertakelse behandles i fylkesnemnda, kan utlendingsmyndighetene vurdere å stille utlendingssaken i bero eller gi foreldrene midlertidig oppholdstillatelse inntil sak om omsorgsovertakelse er behandlet. Fylkesnemnda kan i et vedtak om omsorgsovertakelse forutsette at barneverntjenesten tar initiativ til at saken skal behandles på nytt hvis det skjer vesentlige endringer i barnets situasjon, for eksempel at barn og foreldre får ulikt utfall på søknad om opphold.

Bufetat skal gi alle enslige, mindreårige asylsøkere under 15 år tilbud om opphold på et omsorgssenter.Tilbudet gjelder til utlendingsmyndighetene har fattet et vedtak i asylsaken og barnet blir bosatt i en kommune, eller forlater landet. Når barnet blir bosatt, er det kommunen som overtar ansvaret og bestemmer hvilken tjeneste i kommunen som er ansvarlig for oppfølgingen. Det er Utlendingsdirektoratet som er ansvarlig for å gi enslige mindreårige asylsøkere over 15 år et botilbud i asylsøkerfasen. De blir tilbudt plass i mottak for enslige mindreårige eller i egne avdelinger tilknyttet ordinære asylmottak, og vil på samme måte som for barn under 15 år bli kommunenes ansvar ved bosetting.

Omsorgssenteret eller mottaket utøver den daglige omsorgen for barnet, og skal gi god omsorg og trygghet og bidra til at det får den oppfølgingen det har behov for. Enkelte barn kan likevel ha særlige behov eller utfordringer som omsorgssenteret eller mottaket ikke har forutsetninger for å håndtere. Det kan dreie seg om rusproblemer eller alvorlige atferdsproblemer, barn som trenger ekstra omsorg på grunn av spesielle behov, eller det kan være mistanke om at barnet er offer for menneskehandel. Lignende bekymringer kan være knyttet til barn som bor i mottak sammen med sin familie eller andre voksenpersoner.

Dersom barneverntjenesten mottar bekymringsfulle opplysninger om barn på omsorgssenter eller mottak, skal dette følges opp etter samme prosedyrer og saksbehandlingsrutiner som gjelder for andre barnevernssaker. Barneverntjenesten skal gjennomgå og vurdere om meldingen skal følges opp med undersøkelser etter barnevernloven § 4-3, og om det er behov for tiltak etter lovens kapittel 4.

Et opphold ved et omsorgssenter eller i mottak er kun et tilbud, og det er ikke anledning til å holde tilbake et barn som ikke ønsker å oppholde seg der. Noen enslige mindreårige flytter til slektninger eller nære familiemedlemmer relativt kort tid etter ankomst til Norge og før de har fått oppholdstillatelse. Det forekommer også at barn flytter direkte til slekt eller andre. Slik flytting kan skje etter avtale med kommunen i forkant av flyttingen, eller uten at det er inngått noen slik avtale. En kommune kan ikke motsette seg at barnet tar opphold i kommunen ved å vise til at det ikke er inngått noen avtale med Bufetat eller IMDi, eller at kommunen ikke har fattet noe bosettingsvedtak.

Enslige, mindreårige asylsøkere under 15 år bør i utgangspunktet ikke flytte fra et omsorgssenter til slekt eller andre før den kommunale barneverntjenesten har fått vurdert omsorgssituasjonen i det aktuelle hjemmet og behovet for eventuelle tiltak etter barnevernloven. For barn under 15 år bør det fattes vedtak om fosterhjem etter barnevernloven § 4-4.

Kommunen mottar et særskilt tilskudd ved bosetting ev enslige mindreårige flyktninger, i tillegg til det ordinære integreringstilskuddet. Det er ikke noen forutsetning at det fattes vedtak etter barnevernloven.

Barne- og likestillingsdepartementet har i samarbeid med flere departementer og direktorater laget en håndbok for kommunenes arbeid med enslige mindreårige asylsøkere og flyktninger. Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet har gitt rutiner for Bufetats arbeid med bosetting av enslige, mindreårige flyktninger under 15. Ansvaret for å bosette enslige mindreårige flyktninger over 15 år er lagt til Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi).

Barneverntjenestens ansvar og oppgaver i forbindelse med saker knyttet til menneskehandel er beskrevet i rundskriv 01/2016, Barnevernets håndtering av saker der mindreårige kan være utsatt for menneskehandel.

Det er straffelovens definisjon av menneskehandel som er bestemmende for hva som skal regnes som menneskehandel etter barnevernloven. Det foreligger menneskehandel når en person ved hjelp av enten vold, trusler, misbruk av sårbar situasjon eller annen utilbørlig atferd tvinger, utnytter eller forleder noen til: prostitusjon eller andre seksuelle ytelser, arbeid eller tjenester, herunder tigging, krigstjeneste i fremmed land, eller fjerning av vedkommendes indre organer.

Utnyttelse eller forledelse av en person under 18 år til prostitusjon, arbeid, eller noen av de andre nevnte formålene, er å regne som menneskehandel selv om det ikke er gjort bruk av tvangsmidler (vold, trusler, misbruk av sårbar situasjon eller annen utilbørlig atferd), jf. straffeloven § 257 tredje ledd.

Utnyttelsesaspektet er sentralt ved menneskehandel. I det å utnytte en person ligger å bruke vedkommende for å oppnå en fordel for deg selv. Menneskehandel kan være organisert, men ofte forekommer menneskehandel uten å være organisert, ved at det er en eller flere enkeltpersoner som står bak utnyttelsen. Ofte har også den eller de som utnytter en relasjon til offeret, for eksempel som forelder, ektefelle, kjæreste eller reisefølge.

Menneskehandel kan forekomme innenfor et lands grenser uten at det har skjedd en grensepassering, eller det kan forekomme ved forflytning av barn fra et land til et annet, hvor Norge kan være mottakerland eller transittland.

Dersom barneverntjenesten mottar en melding om at et barn kan være utsatt for menneskehandel, har barneverntjenesten rett og plikt til å åpne undersøkelsessak dersom det er rimelig grunn til å tro at det foreligger forhold som kan gi grunnlag for å iverksette tiltak etter barnevernloven, jf. § 4-3.

Ved mistanke om menneskehandel bør barneverntjenesten undersøke om barnet har vært i kontakt med andre myndigheter, som vil kunne ha opplysninger av betydning for barnevernets undersøkelsessak. Utlendingsmyndighetene kan blant annet ha opplysninger om status i utlendingssak og den mindreåriges identitet. På grunn av politiets sentrale rolle i menneskehandelssaker, må barneverntjenesten på et tidlig tidspunkt etablere kontakt og samarbeid med politiet. Politiet kan inneha relevant informasjon, og er den instans som gjør nærmere vurderinger av beskyttelsesbehov og anbefalte sikringstiltak. Det er likevel ikke krav om at det foreligger vurdering fra politiet for å iverksette akuttiltak, dersom barneverntjenestens undersøkelser for øvrig tilsier at det er behov for slikt tiltak.