Dette følger av Haagkonvensjonen 1996 artikkel 36, og er en forpliktelse Norge påtok seg da konvensjonen ble ratifisert. Det er viktig å merke seg at plikten gjelder uavhengig av hvilket land barnet befinner seg i, om landet har tiltrådt konvensjonen, og uavhengig av barnets statsborgerskap.

Varslingen må opplyse om den aktuelle faren, samtidig må det vises til hvilke tiltak som er truffet eller som blir vurdert i Norge. Det følger av konvensjonsforpliktelsen at plikten til å varsle ved alvorlig fare tilligger de «kompetente myndigheter», det vil si de myndigheter som i henhold til norsk rett har kompetanse til å treffe eller vurdere å treffe beskyttelsestiltak for barnet. Varslingsplikten vil typisk være en plikt for barnevernstjenesten. Eksempelvis vil tilfeller der barnevernstjenesten vurderer å fremme sak for fylkesnemnda om omsorgsovertakelse, eller der det er besluttet å fremme sak om omsorgsovertakelse, innebære en forpliktelse til å sende bekymringsmelding til staten barnet er etterlatt i. Opplysningene kan gis uten hinder av taushetsplikt, jf. lov om Haagkonvensjonen 1996 § 3.

Det er snevre unntak fra denne plikten. Det følger av artikkel 37 i konvensjonen at det ikke skal gis opplysninger til et annet land dersom det kan antas å sette barnets person i fare, eller utgjøre en alvorlig trussel mot friheten eller livet til et medlem av barnets familie. Det skal dermed mye til for at en stat er fritatt fra plikten til å melde fra om alvorlig fare.