Hjelpetiltak

Hjelpetiltak kan øke trusselnivået og forverre situasjonen for barnet som bor hjemme. Barnet kan få skylden for at familien har tapt ære og anseelse i sitt miljø som følge av at utenforstående involverer seg i familiens privatliv. Barnet kan bli straffet eller truet til å holde tilbake informasjon ovenfor barnevernstjenesten. Familien kan ta med barnet til utlandet for å straffe barnet og forsøke å gjenopprette tapt ære.

Kontrollmekanismer fra foreldrene kan være vanskelig å oppdage. Barnet kan oppleve et press om å gi inntrykk av at alt er bra. Barnevernstjenesten bør derfor gjøre en risikovurdering av barnets situasjon før de iverksetter hjelpetiltak.

Les mer om ære under kapittelet om fenomenforståelse.

Barnevernstjenesten bør legge opp til langsiktig og helhetlig oppfølging av familien. Endringsarbeid i saker med negativ sosial kontroll, æresrelatert vold og tvangsekteskap er tid- og ressurskrevende og forutsetter en forståelse for og kompetanse på tematikken.

Barn som vokser opp med negativ sosial kontroll og/eller æresrelatert vold, kan oppleve kontroll i løpet av oppveksten, men først bli utsatt for frihetsberøvelse, vold eller tvangsekteskap etter fylte 18 år. Hvis barnevernstjenesten ser tendenser til negativ sosial kontroll når barnet er yngre, kan de forebygge senere omsorgssvikt ved å følge opp barnet og familien med hjelpetiltak.

Barnevernstjenesten bør alltid vurdere om familievernet skal kobles på slik at man kan jobbe med foreldrene parallelt. At barnevernstjenesten iverksetter langsiktige hjelpetiltak er nødvendig også for å forebygge vold og kontroll av yngre søsken. Barn som blir igjen i familien etter at et søsken har flyttet kan oppleve økt kontroll, vold og/eller represalier.

Les mer om arbeid med familien i kapittelet om flytting.

Når barnevernstjenesten har innledende samtaler med foreldrene før hjelpetiltak skal iverksettes, kan det være nyttig å involvere en ressursperson/linkarbeider. Denne personen bør ha både god kjennskap til familiens kulturelle verdier og normer fra hjemlandet, trossamfunn og lignende, i tillegg til norsk lov og utbredte kulturelle verdier og normer. Det er viktig at foreldrene har tillit til vedkommende.

Ressurspersonen bør kvalitetssikres. Det bør være en person med gode referanser og erfaring fra fagfeltet. Barnevernstjenesten bør sjekke hvilke organisasjoner og trossamfunn han eller hun er tilknyttet. At barnevernstjenesten bruker en ressursperson kan bidra til å skape forståelse og styrke tilliten mellom foreldrene og barnevernstjenesten.

Ressurspersonen kan bidra til at barneverntjenesten tilegner seg relevant og nødvendig kunnskap om bakgrunn, kontekst og relasjoner, og til at familien forstår barnevernets posisjon og strategier. Dette kan igjen føre til at foreldrene i større grad forstår nytten av hjelpetiltak og blir mer villig til å lytte til barnevernstjenestens råd.

Hjelpetiltak i familien er først og fremst frivillige tiltak, og det er derfor viktig at både barnet, foreldrene og barnevernstjenesten er enige om formålet og nytten med tiltakene. For eksempel kan et formål som alle parter kan enes om være at barnet fullfører videregående skole, eller får lov til å gå på fritidsklubben, men holder seg unna rusmidler.

I tiltaksfasen er det nødvendig med innledende samtaler, hvor både barnet og foreldrene har mulighet til å komme med forslag til nyttige tiltak og å vurdere eventuelle forslag fra barnevernstjenesten. Barnevernstjenesten bør vise at de ønsker et godt samarbeid med foreldrene, og at foreldrenes forslag til løsninger tas på alvor.

Allerede fra den innledende samtalen med familien bør barnevernstjenesten presentere tydelig hvilke endringer de ønsker å oppnå ved å iverksette hjelpetiltak. Barnevernstjenesten bør informere foreldre om at det kan bli nødvendig å iverksette andre hjelpetiltak og eventuelt mer inngripende tvangstiltak dersom de ikke følger avtalen med barnevernstjenesten.

I familier med en patriarkalsk familiestruktur står respekt for eldre, inkludert foreldre, sentralt. Likeledes kan det være en forventning til at kvinner skal vise respekt for menn, noe som blant annet kan gå ut på at kvinnen skal la mannen snakke og ikke si ham imot. Dette kan gjøre det vanskelig å snakke direkte sammen på tvers av generasjoner og kjønn, særlig om konfliktfylte temaer.

I felles samtaler kan derfor partene synes samstemte, uten at de er det. Å ha samtaler med partene hver for seg er derfor nødvendig.

Etter samtaler med barnet og foreldrene hver for seg, kan det være nyttig med en felles samtale. Formålet er å enes om målet for arbeidet i saken, og å finne aktuelle tiltak. I slike samtaler må barnevernstjenesten først og fremst støtte barnet, slik at barnet ikke risikerer å stå alene og være maktesløs mot foreldrenes ønsker. Hovedfokuset skal være å finne tiltak som er til det beste for barnet.

Barnevernstjenesten bør ikke legge opp til felles samtale hvis barnet ikke ønsker det.

I fellessamtaler med foreldrene kan barn utsettes for press og trusler, kanskje uten at barnevernstjenesten oppfatter hva som skjer. Det kan være formidlet på morsmålet eller gjennom indirekte signaler som barnet klart forstår betydningen av.

Derfor bør barnevernstjenesten før fellessamtalen ha avtalt med barnet at hun eller han skal gi et tegn, skjult for foreldrene, hvis situasjonen oppleves som truende. Når barnet gir dette tegnet har barnevernstjenesten ansvar for å ta en pause eller avslutte samtalen. Innledningsvis kan dere gjerne presentere noen ”spilleregler” for alle parter. Hvis reglene brytes har barnevernstjenesten ansvar for ”time-out” og for å vurdere om samtalen skal avsluttes eller fortsette.

Aktuelle spilleregler kan være:

Alle skal komme til orde og kunne formidle hvordan de opplever situasjonen.
Alle skal snakke pent til hverandre og ikke bruke skjellsord.
Ingen skal komme med trusler.
Foreldrene skal ikke bruke yngre søsken eller andre familiemedlemmers psykiske og fysiske helsesituasjon som ”pressmiddel” overfor barnet.

Spørsmål i innledende samtaler:

Hva slags endringer ønsker barnet skal skje i familien?
Hva slags endringer ønsker foreldrene?
Hvilke forslag til løsninger på konflikten har barnet?
Hvilke løsninger ser foreldrene?
Har partene forslag til tiltak de tror kan hjelpe?
Hvordan kan løsningsforsøkene som velges evalueres underveis?
Hvilke konsekvenser skal det ha om tiltakene ikke følges opp?

Det å skulle endre sine oppdragelsesmetoder kan være vanskelig. Foreldre bør få veiledning i alternative måter å forstå barnets rolle i familien på. Foreldrestøttende tiltak, som ICDP-kurs, kan være aktuelle tilbud i tillegg til råd og veiledning. Underordnede mål for barnevernstjenestens veiledningssamtaler kan være:

Å gi foreldrene kunnskap og gode verktøy for å støtte barnets individuelle utvikling og behov.
Å sensitivisere foreldre når det gjelder å skape god dialog med barn.
Å hjelpe foreldrene til en bedre forståelse for barnas behov og rettigheter og å møte disse på en god måte, blant annet gjennom dialog og positiv grensesetting.
Å bygge bro mellom foreldrenes tradisjonelle omsorgsverdier og de verdiene de møter i det norske samfunnet.

Det er viktig at barnevernstjenesten er bevisst på at minoritetsfamilier ikke er en ensartet gruppe. Det bør gjøres individuelle vurderinger av hvilke hjelpetiltak som vil være godt egnet.

Andre aktuelle hjelpetiltak kan være:

Støttekontakt
Miljøarbeider
Multisystemisk terapi (MST)
Parent Management Training Oregon (PMTO)
Familiekonsulent
Foreldreveiledningsgrupper (ICDP)
Familieråd
Frivillig flytting utenfor hjemmet.

Tilsyn med hjemmet kan også være et hjelpetiltak. Dersom foreldrene ikke samtykker til tilsyn i hjemmet, og det er nødvendig for å sikre barnet tilfredsstillende omsorg, kan barneverns- og helsenemnda gi pålegg om tilsyn.

Hovedregelen er at hjelpetiltak skal være frivillige. Noen tiltak kan likevel iverksettes ved pålegg til foreldrene, når det er nødvendig for å sikre barnet tilfredsstillende omsorg eller av andre grunner.

I saker med negativ sosial kontroll eller æresrelatert vold, kan det være aktuelt å iverksette både kompenserende, kontrollerende og omsorgsendrende tiltak. Dersom et barn blir utsatt for æresrelatert vold og foreldrene ikke samarbeider, vil det som oftest, av sikkerhetsmessige årsaker, likevel være nødvendig å plassere barnet utenfor hjemmet.

I disse tilfellene bør barnevernet vurdere å fremme sak om omsorgsendrende tiltak ovenfor foreldrene mens barnet bor utenfor hjemmet. I mange tilfeller flytter barnet tilbake til foreldrene etter fylte 18 år, og kan da risikere å flytte tilbake til den samme volden og kontrollen de ble tatt bort fra.

Mål med omsorgsendrende tiltak ovenfor foreldrene ved plassering kan være:

å dempe trusselbildet
at foreldrene får hjelp til å godta at barnet har brutt med familien
å forebygge at barnet opplever trusler, kontroll og skam ved eventuelt samvær
å hjelpe foreldrene til å forsone seg med barnets rett til å bestemme over eget liv
å hjelpe foreldrene med å forholde seg til det ærestapet de opplever og press fra eget miljø
å forebygge ny vold og kontroll hvis barnet skulle flytte hjem
å forebygge at barnet giftes bort etter fylte 18 år
å forebygge at yngre søsken utsettes for det samme

Hjelpetiltak som barnevernstjenesten kan pålegge familien mens barnet bor hjemme er «opphold i barnehage eller andre egnede dagtilbud». I tillegg kan barnevernstjenesten pålegge familien opphold i besøkshjem eller avlastningshjem, leksehjelp, fritidsaktiviteter, bruk av støttekontakt eller andre lignende kompenserende tiltak.

Barnevernstjenesten kan også treffe vedtak om tilsyn i hjemmet. Les mer om adgangen til å pålegge hjelpetiltak i saksbehandlingsrundskrivet punkt 21.2.

I evalueringen må barnevernstjenesten vurdere risikoen for at trusler eller vold fortsatt finner sted i familien, uten at barnevernstjenesten får vite om det. Barnevernstjenesten må vurdere indirekte kommunikasjon, kroppsspråk og endring av adferd hos barnet, søsken og foreldre. Slik kan de forstå om situasjonen har endret seg for barnet etter at tiltakene ble iverksatt og i så fall på hvilken måte.

Aktuelle spørsmål kan være:

Har barnets fortelling endret seg? Har barnets adferd endret seg?
Hvordan samarbeider barnet, sammenlignet med i tidligere samtaler?
Har dialogen mellom foreldre og barnet endret seg?
Gir hjelpetiltaket nok rom til at barnet kan fortelle hvordan hjelpetiltakene har fungert og om situasjonen har endret seg?

Dersom en familie flytter før saken er avsluttet skal barnevernstjenesten melde fra til barneverntjenesten i kommunen familien flytter til dersom det vurderes at barnet og familien har et klart behov for videre oppfølging.

Les mer om barnevernstjenestens adgang til å gi andre opplysninger til andre kommuner under punkt 12.6.6 Andre barnevernstjenester i saksbehandlingsrundskrivet.