Når barnevernstjenesten overtar omsorgen for barnet vil foreldrene likevel ha et ansvar for spørsmål som ikke gjelder den daglige omsorgen. Det gjelder for eksempel at foreldrene må samtykke til navneendring. En slik ansvarsfordeling kan i noen tilfeller være problematisk, for eksempel hvis barnet ikke skal ha samvær og lever på skjult adresse på grunn av et høyt trusselnivå. Det at foreldre med foreldreansvar må samtykke til sikkerhetstiltak slik som navneendring, vil ødelegge for tiltakets hensikt, som nettopp er å forhindre at den biologiske familien skal kunne oppsøke barnet.

Ved omsorgsovertakelse kan barneverns- og helsenemnda derfor vedta at foreldreansvaret i sin helhet skal fratas foreldrene dersom dette er til det beste for barnet. Dersom foreldreansvaret blir vedtatt fratatt, må barneverns- og helsenemnda snarest ta skritt for å få oppnevnt ny verge.

I tilfeller der foreldrene fortsatt skal ha foreldreansvar, vil det være fordi en omsorgsovertakelse i seg selv synes tilstrekkelig for å gi barnet den omsorgen og sikkerheten det har krav på.

Vurderingen er om det er til barnets beste at foreldreansvaret fratas foreldrene. Hensynet til barnets beste innebærer at det bare kan treffes vedtak om fratakelse av foreldreansvar hvis dette er bedre for barnet enn at det bare treffes vedtak om omsorgsovertakelse.

Det mildeste inngreps prinsipp innebærer videre at det bare kan treffes vedtak om fratakelse av foreldreansvar dersom dette er nødvendig ufor å ivareta barnet.

Barnevernstjenesten bør opprette dialog med politiet før barnet flytter. Politiets vurdering av trusselbildet kan være en viktig beslutningsstøtte for barnevernstjenesten når det gjelder å vurdere egnet sted å flytte til.

I saker med et alvorlig trusselbilde kan beredskapshjem og fosterhjem være en bedre løsning enn institusjon, fordi andre beboere kan utgjøre en sikkerhetsrisiko for barnet. Det vil også være færre som kjenner til beliggenheten av beredskapshjem/fosterhjem, enn av institusjoner.

Institusjoner har imidlertid større muligheter for å iverksette sikkerhetstiltak, enn for eksempel et fosterhjem. Det må avklares med politiet om barnet kan flytte til et fosterhjem som er godkjent for å kunne ta imot flere barn.

Etter § 5-3 tredje ledd, skal hensynet til barns kulturelle, språklige og religiøse bakgrunn være et viktig hensyn når barn plasseres utenfor hjemmet. I saker som omhandler negativ sosial kontroll, æresrelatert vold og tvangsekteskap kan det å flytte barnet til en familie med samme kulturell bakgrunn og tilhørighet som den biologiske familien, være risikabelt.

At barnet flytter til noen i familiens nettverk kan gjøre det lettere for familien å finne barnet. Samtidig kan familien selv frykte at rykter om tap av ære sprer seg i miljøet. Mange barn som har opplevd negativ sosial kontroll og vold kan føle for å bryte både med kulturen og tradisjonene de har vokst opp med.

Barnevernstjenesten bør lytte til barnet og forsøke å finne en løsning hvor barnet føler seg trygg og ivaretatt samtidig som barnet det kan beholde sin kulturelle identitet.

Foreldrene kan frykte at barnevernstjenestens innblanding i familien gir omgivelsene inntrykk av at de ikke har kontroll på barnet sitt, noe som kan føre til ærestap for foreldrene. Hvis barnevernstjenesten i tillegg fratar foreldrene omsorgen for barnet, er det stor risiko for at foreldrene opplever tap av anseelse og ære, og kanskje blir utstøtt av sitt eget miljø.

I mer konservative familier vil det at barnet flytter til en institusjon hvor jenter og gutter bor sammen bli sett på som verre enn at barnet bor i et beredskapshjem eller fosterhjem. Familien kan tenke at datteren deres da er «uren» eller «ødelagt», og hun kan bli dårlig behandlet ved samvær eller når hun eventuelt blir tilbakeført til familien. Barnevernstjenesten bør ta hensyn til dette når de vurderer hvor barnet skal flytte til.

Barnevernstjenesten bør gi familien oppfølging og støtte både før, under og etter vedtak om omsorgsovertakelse. Barneverntjenesten kan oppnevne en støtteperson med hovedansvar for å ivareta foreldrene. Hvis foreldrene ikke behersker norsk godt, er det nødvendig med tolk.

Foreldrene vil ofte være opptatt av om barnet har det bra, når de skal få se barnet igjen og hvordan de kan få barnet tilbake. Barneverntjenesten må trygge foreldrene på at barnet blir tatt vare på, gi informasjon om eventuelle muligheter for samvær og om hvilke endringer i omsorgssituasjonen som kan øke muligheten for tilbakeføring. Barnevernstjenesten bør også lytte til foreldrenes meninger om hva slags støtte og oppfølging de trenger.

Å vite at noen følger opp familien, både foreldre og søsken, kan være til hjelp for barnet som er flyttet utenfor familien. Barnet kan ha dårlig samvittighet etter å ha ”sviktet” familien, og kan føle seg roligere når hun eller han vet at familien ikke står alene, men får hjelp og støtte.

Arbeid med familien er viktig for å sørge for at barnets situasjon bedres i sin helhet. Erfaringer fra saker som omhandler negativ sosial kontroll og æresrelatert vold, viser at de fleste barn og unge gjenopptar kontakten med hele eller deler av familien sin etter en stund. Å arbeide med foreldres holdninger og forbedre familiens livssituasjon, er derfor en viktig del av å jobbe for å bedre forholdene for barnet.

Hvis barnevernstjenesten og eventuelt familievernet kan hjelpe familien til å slutte med skadelige praksiser, kan det redusere risikoen for at barnet settes i fare og minske det psykiske presset barnet kan oppleve. Å vite at foreldrene får oppfølging og hjelp, kan hjelpe barnet til å stå i et eventuelt brudd hvor han eller hun må leve under sikkerhetstiltak.

At familien opplever forståelse og støtte, og ved plassering får god informasjon om barnet og hvordan det har det, kan dempe behovet for å oppsøke barnet. Noe som kan skape ro og rom for samarbeid er at barnevernstjenesten hjelper familien med å lage en holdbar historie som de kan bruke ovenfor miljøet sitt om hvor barnet er.

Dersom trusselnivået i saken er høyt, vil det i første omgang være snakk om arbeid med barnet og foreldrene hver for seg. I mange tilfeller er barnet plassert et annet sted enn på hjemstedet.

For mange familier vil det føles som et sjokk når barnevernstjenesten tar barnet ut av familien. Påkjenningene etter «å ha blitt fratatt» et barn kan føre familien inn i en krise. Foreldre kan få psykososiale eller psykosomatiske problemer som en konsekvens. Både i norske familier og minoritetsfamilier kan det at barnevernstjenesten er involvert i familien, føre til at familien blir sett ned på i sitt sosiale miljø.

I familier hvor ære står sentralt, vil det ofte oppleves som et ærestap at barnet tas bort fra familien. Mange foreldre kan klandre seg selv og føle seg maktesløse, skamfulle og sinte. At familien har blitt fratatt barnet kan gjøre at familien blir ekskludert fra sitt nettverk. De kan utsettes for press fra storfamilie og etnisk miljø om å gjenopprette æren ved å bruke vold.

Barnevernstjenesten bør gi foreldrene den informasjonen de trenger, og mulighet til å snakke om sin forståelse av det som skjer. Dette gjelder informasjon om vedtaket, foreldrenes rett til å klage, muligheten for advokatbistand og den videre prosessen.

Det kan være vanskelig å få til et samarbeid med foreldrene etter en flytting. Noen kan oppleve at barneverntjenesten har ”ødelagt” familien, andre at barneverntjenestens inngripen skader familiens anseelse og ære.

I noen saker blir samarbeidet bedre etter hvert, når foreldrene i større grad klarer å forholde seg til at barneverntjenesten har overtatt omsorgen for barnet. Å enes om et felles mål, som at barnet skal fullføre skolegang, kan være et godt utgangspunkt for videre dialog. At foreldrene har utsikter til samvær kan ha positiv innvirkning på samarbeidet. I andre tilfeller motsetter foreldrene seg alle former for samarbeid, da de, etter skammen barnet har forårsaket, ikke lenger vil se på barnet som sin datter/sønn.

Barnevernstjenesten må forsøke å forstå hvorfor foreldrene ikke ønsker å samarbeide, og på bakgrunn av deres forklaringer forsøke å finne en løsning på utfordringene. Barnevernstjenesten bør snakke med foreldrene om hva de kan få ut av et samarbeid og drøfte eventuelle tiltak foreldrene tror kan nytte. Hvordan ønsker familien at samarbeidet skal være? Vil familien samarbeide bedre med andre tjenester, for eksempel familievernet?

Dersom barnevernstjenesten og familien ser nytten av at andre i tjenesteapparatet involveres når det gjelder oppfølgingen av familien, kan barnevernstjenesten ta initiativ til et samarbeid med andre instanser.

Familievernet

Familievernet har lang erfaring i arbeid med familier i konflikt, og tjenesten har god kompetanse i arbeid med saker som omfatter vold i nære relasjoner. Familievernet kan benyttes av hele familien, både av foreldrene uten barnet tilstede eller av barnet alene. Hvis barnet har et ønske om kontakt med familien sin etter flytting, kan familievernet bidra med terapi og veiledning og bistå barneverntjenesten når det gjelder en eventuell dialog mellom barnet og familien.

Familievernet er en landsdekkende tjeneste. Dette innebærer at barnet kan følges opp av familievernet på plasseringsstedet, mens familien samtidig kan følges opp av tjenesten på hjemstedet. Dersom arbeidet med partene hver for seg gir et positivt resultat, kan muligheten for samvær mellom barnet og familien (eventuelt enkeltmedlemmer av familien) vurderes.

Les mer om hvordan familievernet kan hjelpe i veilederen Oppfølging av foreldre med barn i fosterhjem og barnevernsinstitusjon.

Frivillige organisasjoner

Noen frivillige organisasjoner har lang erfaring i dialogarbeid mellom ungdom og foreldre i denne type saker. Barnevernstjenesten kan samarbeide med frivillige organisasjoner. Dette forutsetter imidlertid at barnevernstjenesten har god kjennskap til hvordan den aktuelle organisasjonen jobber, og at alle involverte parter anser organisasjonens involvering som noe positivt.

Enkelte organisasjoner kan ha medarbeidere med samme land- eller kulturbakgrunn som familien. I slike tilfeller må barnevernstjenesten nøye vurdere hvilke fordeler og ulemper dette kan ha.

Støtte, veiledning og oppfølging fra barnevernstjenesten, og eventuelle andre, kan også være avgjørende for omsorgssituasjonen til søsken som bor hjemme. Barnevernstjenesten bør alltid kartlegge situasjonen til barnets søsken. I en situasjon der et av barna blir tatt ut av familien, kan søsken som blir igjen være ekstra sårbare. Det kan være et stort behov for hjelp til å håndtere den vanskelige situasjonen.

Søsknene kan oppleve «å miste» en bror eller søster. Mange opplever at kontrollen og presset øker, da foreldrene er redd for at barnevernstjenesten også skal overta omsorgen for de andre barna. Søsken kan presses til å tie ovenfor barnevernstjenesten eller tvinges til å leve som om søsteren/broren som har flyttet ikke eksisterer.

I noen tilfeller vil faren for at søsken tas med til familiens opprinnelsesland øke, da foreldrene ønsker å forhindre at de andre barna følger i fotsporene til søsteren eller broren som søkte hjelp hos barneverntjenesten. Presset på søsken kan også bestå i krav om ekteskapsinngåelse eller at familiens ære gjenopprettes.

Se samtale- og kartleggingsverktøy for spørsmål du kan stille barnet, foreldre og søsken for å kartlegge søskens situasjon.

Å skille mellom foreldrenes handlinger og egenskaper, er viktig. Opplever barnet at det støttes gjennom at foreldrene snakkes ned, kan dette virke mot sin hensikt. Barnets dårlige samvittighet kan øke og barnet kan få et behov for å forsvare sine foreldre.

Barnet kan trenge hjelp til å forstå og håndtere motsetningsfylte følelser, som for eksempel sinne og kjærlighet. Barnet kan være glad i, og savne, personer som har stått bak krenkelser. Å forberede barnet på følelser og reaksjoner som kan komme, er en god hjelp til å håndtere disse. Trygge og forutsigbare rammer – inkludert informasjon om hva som kommer til å skje i den nærmeste framtiden, har også stor betydning for om barnet opplever ro og trygghet.

Barnevernstjenesten bør ha et godt samarbeid med barne- og ungdomspsykiatrien (BUP), for å møte barns behov både i en akuttfase (krisehåndtering og stabilisering) og over lengre tid (stabilisering og bearbeiding gjennom behandling).

Det må vurderes hvorvidt en langsiktig behandling skal settes i gang hvis barnet er midlertidig plassert. Det bør også kartlegges hvilken psykososial hjelp som kan være nødvendig i en akuttfase. Tidlig traumearbeid (stabilisering) kan hjelpe barnet til å håndtere påtrengende minner og smerte. Dette kan også hjelpe barnet ut av en akutt krise, slik at funksjonsnivået bedres.

Når barnet flytter blir det også avskåret fra sitt daglige liv. Hvis barnet ikke får være med venner og holde på med aktiviteter, øker faren for at barnet opplever situasjonen som vanskelig og følelsesmessig krevende. Å legge til rette for en mest mulig normal tilværelse helt fra starten, inkludert sosialt fellesskap og meningsfylte aktiviteter, er derfor et overordnet hensyn.

Barnet bør så langt det går få gå på skolen, delta på sosiale aktiviteter med jevnaldrende og ha kontakt med venner. Det er viktig for at flyttingen skal ivareta barnets behov for sosial og kognitiv utvikling. Hvis barnet har familiemedlemmer, venner og/eller kjæreste som ikke utgjør en trussel, kan kontakt med disse gi barnet både trøst og støtte.

Dersom barnet ønsker kontakt med personer som er kjent for barnets biologiske familie, må det imidlertid vurderes hvorvidt det er fare for at vedkommende kan utsettes for press med hensyn til å røpe hvor barnet befinner seg. I enkelte tilfeller kan det være aktuelt med kontakt under forutsetning av at barnets oppholdssted ikke røpes.

Det psykososiale arbeidet med barnet, samt kontakt med familien, må være en viktig del av barnevernstjenestens omsorgsplan for barnet. Det er også naturlig at behovet for oppfølging på dette området tas opp i en individuell plan.

Hvis et barn rømmer fra barnevernsinstitusjonen eller fosterfamilien, kan barnevernstjenesten hente barnet tilbake. Avgjørelsen av om barnet kan føres tilbake til barnevernsinstitusjonen eller fosterfamilien mot sin vilje, vil avhenge av hva som var grunnlaget for flyttingen. Det vil for eksempel avhenge av eventuelle vilkår knyttet til samtykke fra barnet ved flytting. Barnet skal etterlyses hos politiet med mindre dette ikke er nødvendig. Barnevernstjenesten kan kreve bistand fra politiet for å bringe barnet tilbake.

Se retningslinjer om oppgave- og ansvarsfordeling mellom barneverninstitusjon, kommunal barneverntjeneste og politi for mer utdypende informasjon om hva barnevernstjenesten bør gjøre når barn rømmer fra barneverninstitusjon.

Når barnet er tilbake der det bor, bør barnevernstjenesten og politiet i samarbeid gjøre en grundig kartlegging av hva som har skjedd og hvorfor. Barnevernstjenesten bør drøfte behovet for en ny sikkerhetsvurdering med politiet. Barnevernstjenesten og politiet bør ha en samtale med barnet om hva barnet risikerer å bli utsatt for når det rømmer.

Når barnet bor på barnevernsinstitusjon skal institusjonen i tillegg til å ha samtaler med barnet om det som har skjedd, skrive en rapport om forholdet, hvor barnet har anledning til å uttale seg.

• Hva var bakgrunnen for rømmingen? (for eksempel savn, opplevelse av manglende frihet, misnøye med bosituasjon/skole, press fra familien)
• Hvor rømte barnet?
• Har barnet vært i kontakt med familien?
• Har barnet gitt familien informasjon om hvor hun eller han bor?
• Hva kan forebygge at barnet rømmer igjen?

Sikkerhetstiltak bør ikke sette større begrensninger for barnet livsutfoldelse enn nødvendig. I noen tilfeller kan barnet oppleve sikkerhetstiltakene som en ny form for kontroll og manglende frihet.

Strenge sikkerhetstiltak kan for barnet ha fellestrekk med situasjonen hjemme og oppleves som uønsket. Det er derfor viktig at tiltakene må forklares og begrunnes, for å skape forståelse hos barnet. Sikkerhetstiltakene bør være et løpende tema i den miljøterapeutiske oppfølgingen av barnet.

Barnet har rett til å medvirke ved vurdering av samvær. Barnevernstjenesten bør alltid snakker med barnet og vurdere barnets egne synspunkter i avgjørelser om samvær.

Barnets rett til medvirkning kan du lese mer om i kapittel 2 i saksbehandlingsrundskrivet.

Det er også anbefalt å følge kunnskapsbasert retningslinje om vurdering av samværsordning etter omsorgsovertakelse.

Å være avskåret fra kontakten med sin familie kan være en stor påkjenning for barnet. De fleste barn opplever også kjærlighet til foreldrene eller andre i familien, til tross for at de har blitt utsatt for vonde opplevelser og overgrep.

Noen av barna har hatt mye ansvar for omsorgen av yngre søsken, og kan føle at de har sveket familien ved å forlate dem. Andre i familien kan også ha opplevd press og overgrep, og kan være en støtte for barnet. Det kan være mor som ikke har turt å stå i mot en autoritær far, eller søsken som ikke har vært i en posisjon til å hjelpe. Samvær med disse kan være til støtte for barnet, og det kan lindre opplevelsen av tap og savn. I fylkesnemdsaken bør barnevernstjenesten beskrive hvem i familien det ansees som trygt at barnet har samvær med, og hvem det av ulike hensyn ikke bør være samvær med.

Barnevernstjenesten bør i samråd med politiet, vurdere hvorvidt samværet kan sette barnet i fare. Dersom barnet ikke frykter å møte sine foreldre, kan barnevernstjenesten vurdere å gjennomføre samvær under tilsyn.

I saker som omfatter æresrelatert vold er det fare for at foreldrene presser og truer barnet under samvær. Foreldrene kan for eksempel forsøke å gi barnet ansvaret for at de lider og fortelle mer eller mindre sanne historier om hvordan situasjonen har påført familiemedlemmer sykdom. Foreldrene kan også true barnet med at de vil skade eller støte barnet ut av familien hvis hun eller han ikke kommer hjem.

Psykisk press og trusler kan skape frykt, skyldfølelse, dårlig selvbilde og savn hos barnet. Følelsene kan ha negativ innvirkning på barnets opplevelse av håp og mestring, og kan i noen tilfeller føre til at barnet blir deprimert, får angst, selvskader seg eller rømmer hjem.

Barnevernstjenesten bør være særlig oppmerksom på at foreldre kan presse og true barnet på barnets morsmål, gjennom indirekte språk og/eller kroppsspråk. Barnet kan oppfatte kommunikasjonen, mens barnevernstjenesten og andre i hjelpeapparatet ikke oppfatter den. Vurdér om autorisert tolk bør være tilstede for å oversette under samværet.

Barnevernstjenesten bør i samråd med politiet, vurdere hvorvidt samværet kan sette barnet i fare. Dersom barnet ikke frykter å møte sine foreldre, kan barnevernstjenesten vurdere å gjennomføre samvær under tilsyn.

I saker som omfatter æresrelatert vold er det fare for at foreldrene presser og truer barnet under samvær. Foreldrene kan for eksempel forsøke å gi barnet ansvaret for at de lider og fortelle mer eller mindre sanne historier om hvordan situasjonen har påført familiemedlemmer sykdom. Foreldrene kan også true barnet med at de vil skade eller støte barnet ut av familien hvis hun eller han ikke kommer hjem.

Psykisk press og trusler kan skape frykt, skyldfølelse, dårlig selvbilde og savn hos barnet. Følelsene kan ha negativ innvirkning på barnets opplevelse av håp og mestring, og kan i noen tilfeller føre til at barnet blir deprimert, får angst, selvskader seg eller rømmer hjem.

Et alternativ kan være samvær under tilsyn. Barneverns- og helsenemnda har også adgang til å regulere annen kontakt som for eksempel telefonsamtaler, brev og gaver. Ved samvær under tilsyn er det viktig at barnevernstjenesten vurderer sikkerheten i sammen med politiet.

Det er viktig at barnevernstjenesten på forhånd har kjennskap til foreldrenes forventninger til samværet og forsøker å tenke på hva som kan være foreldrene mulige reaksjoner i møtet med barnet. Familievernet kan også bistå her, spesielt i saker der foreldrene ikke har tillit til barnevernet.

I noen tilfeller vil det være nødvendig at barnevernstjenesten har samtaler og foreldreveiledning før et samvær kan gjennomføres. Før eventuelt samvær må også barnet forberedes på hva som kan skje, både når det gjelder foreldrenes reaksjoner og egne følelser i etterkant.

Barnet bør forberedes på at foreldrene kan reagere med avvisning av barnet. Dette kan oppleves som traumatisk for barnet. At barnevernstjenesten arbeider med barn og foreldre hver for seg før samvær kan være viktig for at møtet skal bli en positiv opplevelse for barnet og familien. Når det er gjort vedtak om samværsnekt og sperret adresse, kan arbeidet med barnet og familien hver for seg gi positive resultater som muliggjør samvær på litt lengre sikt.

Når barnevernstjenesten vurderer om barnet skal flytte tilbake til familien, skal barnets mening tillegges vekt, i samsvar med barnets alder og modenhet. Det skal legges avgjørende vekt på hva som vil være til barnets beste.

Barnevernstjenesten bør få oversikt over hva som er barnets egne ønsker og hva som eventuelt er press eller trusler for at barnet skal komme hjem. Barnet selv kan ha ambivalente følelser. På den ene siden kan barnet savne familie og venner, på den andre siden kan barnet frykte at den samme volden og kontrollen det ble utsatt for, skal fortsette.

I enkelte saker legger foreldrene press på barnet for at det skal komme hjem. Dette kan føre til at barnet trekker tilbake sin historie. Barnevernstjenesten bør være særlig vare og vurdere årsakene til dette i samråd med politiet.

Hvis barneverns- og helsenemnda opphever vedtaket om omsorgsovertakelse, kan barnevernstjenesten likevel støtte barnet/familien gjennom frivillige hjelpetiltak.

Videre oppfølging av barnet og familien kan være nødvendig, særlig der barnevernstjenesten ikke har kommet i posisjon til å jobbe med familien mens barnet bodde et annet sted. Noen foreldre lover at barnet skal få lov til alt, bare det kommer hjem. Foreldrene som har utøvd negativ sosial kontroll, kan ha behov for veiledning om trygg og god grensesetting. Noen kan misforstå og tro at de må gi barna lov til alt. Foreldrestøttende tiltak kan være aktuelle i denne sammenheng.

Hvis grunnlaget for flytting ikke lengre er tilstede, men barnevernstjenesten fortsatt er bekymret for barnet, bør barnevernstjenesten opprettholde kontakten med familien. Tilsyn eller råd og veiledning om nødvendig ved bruk av tvungne hjelpetiltak, kan være nødvendig fram til barnet er fylt 18 år. Barnet bør ved behov kunne motta ettervernstiltak etter fylte 18 år og frem til 25 år.

Det kan være en risiko for at barnet utsettes for vold og kontroll, eller at det blir tatt med til utlandet mot sin vilje, etter at barnevernstjenesten har trukket seg ut av saken.