Negativ sosial kontroll, tvangsekteskap og æresrelatert vold - en veileder til barnevernstjenesten

Veiledere, retningslinjer, faglige anbefalinger og rutiner

Har du behov for veiledning?

Hvis du ønsker veiledning i saken, ta kontakt med Kompetanseteamet mot negativ sosial kontroll og æresrelatert vold.

Telefon: 478 090 50 (mandag-fredag kl. 09:00-15:00)
E-post: kompetanseteamet@bufdir.no

Kompetanseteamet har spesialkompetanse når det gjelder tvangsekteskap, æresrelatert vold, negativ sosial kontroll og kjønnslemlestelse, og veileder hjelpeapparatet i saker som gjelder barn både i Norge og utlandet.

Mer informasjon om Kompetanseteamet finner du på Kompetanseteamet.no (Bufdir).

Fenomenforståelse

Skal vi forhindre at barn og unge blir utsatt for negativ sosial kontroll, æresrelatert vold og tvangsekteskap, trenger vi kunnskap om disse fenomenene og hva som er årsakene til at de er utbredt i noen familier. Ved å forstå mekanismene bak denne formen for kontroll og vold, vil det være lettere å iverksette riktig tiltak, minimere skadeomfanget og forebygge nye overgrep.

Årsakene til at barn og unge utsettes for kontroll og vold er som regel sammensatte. Samtidig som familienes kulturelle bakgrunn kan være én årsaksfaktor, kan økonomiske forhold, utdanningsnivå, arbeidssituasjon, psykisk helse og språkvansker være andre årsaker som er vel så utslagsgivende.

Det er viktig å være bevisst på at negativ sosial kontroll og æresrelatert vold ikke er knyttet til noen spesiell form for religion eller etnisitet, men forekommer både innenfor etnisk norske familier og familier med røtter i andre kulturer.

I disse sakene er det lett at vi som tjenesteytere overtolker voldsutøvelsens kulturelle kontekst, for eksempel ærens betydning. På den andre siden er det også lett at vi bagatelliserer hvordan kulturelle forhold kan påvirke voldsutøvelsen.

En unyansert vurdering av den konteksten volden foregår i, kan i den ene enden føre til brudd på minste inngrepsprinsipp (overreaksjon) og i den andre enden føre til handlingslammelse (underreaksjon).

For å unngå dette er det viktig at vi som tjenesteytere alltid gjør individuelle og konkrete vurderinger av hver sak. Vi bør ikke begrense oss til én forklaringsmodell, men undersøker ulike forklaringer på barnets og familiens situasjon.

En del barn og unge som opplever negativ sosial kontroll, æresrelatert vold og/eller tvangsekteskap har innvandringsbakgrunn og er krysskulturelle. De har levd eller lever med regelmessig påvirkning fra to eller flere kulturer i en betydelig del av barndommen.

I tillegg til å føle på en norsk identitet og ha internalisert norske verdier, kan de føle tilknytning til familiens opprinnelseskultur. I oppdragelsen kan de ha blitt tillært verdier som er utbredt i foreldrenes hjemland. Noen barn kan også ha bodd i flere ulike land før de kom til Norge, og slik være påvirket av flere ulike verdisyn.

Å ha tilknytning til ulike kulturer kan både være en ressurs og en utfordring. Barna kan være stolte både av familiens opprinnelseskultur og den norske kulturen. Ei jente kan for eksempel være stolt av å være muslim og ha en sterk tro, samtidig som hun er stolt av å bo i et land hvor hun som kvinne kan ta høyere utdanning. Dersom barnet ikke blir utsatt for negativt press og diskriminering hjemmefra eller fra andre hold, kan den krysskulturelle identiteten være ressurs og fordel i en stadig mer globalisert verden.

Mange opplever imidlertid å være fanget mellom ulike idealer og verdisyn. Dersom man oppfyller idealene hjemme, blir man diskriminert på andre arenaer og omvendt. Noen føler at de må leve et dobbeltliv, hvor de opererer med en identitet på skolen og en annen hjemme. Barna kan oppleve diskriminering på ulike samfunnsarenaer på grunn av sin hudfarge, etnisitet, klesstil, religion, sosiale klasse eller andre forhold. De kan føle at de ikke er gode nok verken hjemme eller ute blant jevnaldrende.

De som utsettes for negativ sosial kontroll, æresrelatert vold og/ eller tvangsekteskap, kan oppleve å stå på siden av storsamfunnet. Manglende tilhørighet i storsamfunnet kan oppleves stigmatiserende og være utfordrende, særlig for barn. Opplever barnet i tillegg at det ikke får være seg selv innad i familien og miljøet, kan dette føre til en følelse av dobbel stigmatisering.

I storsamfunnet blir du aldri sett på som «norsk» nok, mens du innad i miljøet blir sett på som for «norsk». Eller du blir sett på som «for religiøs» av storsamfunnet og «for lite religiøs» innad i miljøet. Denne opplevelsen av dobbel stigmatisering kan påføre barnet følelser av skam og rotløshet, noe som kan være skadelig for barnets psykiske helse.

Negativ sosial kontroll er

ulike former for oppsyn, press, trusler og tvang som utøves for å sikre at en person lever i tråd med familiens eller gruppens normer og verdier.
kontrollen kjennetegnes ved at den er systematisk.
kontrollen bryter med den enkeltes rettigheter i henhold til blant annet barnekonvensjonen og norsk lov.

En viktig del av det å oppdra barn er å lære dem hva som er lov og ikke i samfunnet. Barn har behov for å lære hva som er akseptert atferd for å kunne orientere seg i verden og skape gode liv for seg selv når de blir voksne. Det å sette grenser for barnet er derfor en viktig del av å oppdra barnet sitt.

Når foreldres oppdragelse blir så streng at den bryter med barnets rettigheter etter barnekonvensjonen og norsk lov, går imidlertid oppdragelse over til å være negativ sosial kontroll. Negativ sosial kontroll er ikke knyttet til religion eller nasjonalitet, det forekommer både i etnisk norske familier og familier med minoritetsbakgrunn. Et felles trekk hos familier som utøver negativ sosial kontroll er at man er opptatt av at barnet skal leve i tråd med familien eller gruppens normer og verdier, slik at familiens anseelse og gode rykte utad ivaretas.

Negativ sosial kontroll kan også foregå i familier som er en del av lukkede trossamfunn. Barn og unge som vokser opp i lukkede trossamfunn kan oppleve overvåkning eller sanksjoner, straff og isolering dersom de bryter med familiens eller gruppens normer og regler.

Negativ sosial kontroll er mer utbredt i familier med en patriarkalsk familiestruktur og en autoritær oppdragelsesstil.

En autoritær oppdragelsesstil kjennetegnes av at foreldre/omsorgsgivere

korrigerer barnets atferd og holdninger.
unngår dialog og forsøker å påvirke barnet til å adlyde ordre.
vektlegger respekt for de som står høyere i familiehierarkiet.
kontrollerer barnets atferd og viser lite omsorg og varme.

Foreldre med en autoritær oppdragelsesstil spiller på frykt og skam for å lære barna hva som er akseptert atferd. Barnet må adlyde foreldrene uten at de har mulighet til å stille spørsmål og be om forklaringer. Oppdragelsen kan oppleves som et kontrollregime for barnet.

Konsekvensene for personer som blir utsatt for negativ sosial kontroll kan være store. Psykiske helseproblemer og traumer er eksempler på slike. Akkurat hvilke konsekvenser kontrollen påfører den enkelte, avhenger av den enkeltes opplevelse av kontrollen og i hvilken grad det påfører dem skyld og skam.

Alvorlighetsgraden i den enkeltes sak, må derfor vurderes ut fra det enkelte barns egen opplevelse av kontrollen. Hvis personene blir ufrivillig etterlatt i utlandet over lengre tid, kan det i tillegg føre til tapt utdanning, tapte norskkunnskaper og gi vanskelig tilgang til det norske arbeidsmarkedet.

Negativ sosial kontroll kan handle om konflikter som gjelder valg av identitetsuttrykk, venner, utdannelse, kjæreste, seksualliv, kjønnsidentitet eller seksuell orientering. Både jenter og gutter kan oppleve negativ sosial kontroll, men kontrollen kan arte seg noe forskjellig for jenter og gutter.

I familier med patriarkalske verdier er familiens ære og anseelse ofte relatert til at datteren oppfører seg ærbart og dydig. At jenta oppfører seg ærbart og dydig er særlig knyttet til hennes seksuelle avholdenhet.

Jenter oppdras slik at de ikke skal sette sin seksuelle ærbarhet – og dermed familiens ære – på spill. Det handler blant annet om ikke å ha kjæreste eller sex før ekteskapet. Negativ sosial kontroll av jenters seksualitet kan skyldes at foreldrene kommer fra land hvor ekteskap tradisjonelt har vært den viktigste måten å sikre sine døtre en trygg økonomisk fremtid på.

Jenter som har samleie før ekteskapet kan i disse landende bli ansett som uattraktive som ekteskapskandidater, og det kan da være vanskelig for foreldrene å finne en god ektefelle for datteren. I mange samfunn eksisterer en oppfatning om at kvinner har en jomfruhinne som skal «åpnes» ved ekteskapsinngåelsen.

Selv om det i dag er vitenskapelig dokumentert at jomfruhinnen ikke eksisterer, benyttes myten om jomfruhinnen som en viktig faktor for å kontrollere unge jenters seksualitet. Familien kan for eksempel også bestemme at jenta ikke kan være med på fritidsaktiviteter, som for eksempel ridning, fordi det kan ødelegge jomfruhinnen.

Dersom familie, venner eller andre i miljøet finner ut at jenta ikke er jomfru kan jenta utsettes for en enda strengere kontroll, nedsettende prat og kommentarer, sanksjoner og utstøtelse. Jenter kan også utsettes for streng sosial kontroll fordi hun på andre måter bryter med det foreldrene anser som god oppførsel. Det kan være at jenta tester ut rusmidler og henger i et kriminelt miljø, og at foreldrene tyr til vold eller sender jenta til utlandet for å forhindre at jenta fortsetter med atferden.

jenta opplever restriksjoner på hvem hun kan omgås med i familien, i nabolaget, på skolen og hvilke venner hun får lov å ha.
jenta får ikke lov til å delta på fritidsaktiviteter.
jenta nektes å delta på aktiviteter som leksehjelp, gymnastikk, svømming og leirskole.
jenta skifter klær på vei til skolen.
jenta får ikke lov å ha kontakt med gutter.
jenta får ikke lov å ha kontakt med etnisk norske barn.
brødre følger med jentas oppførsel når de er på skolen.
jenta hentes hver dag av foreldre eller søsken med en gang skoledagen er over.
jenta endrer atferd fra aktiv/deltakende til passiv/innesluttet eller motsatt.
jenta uttrykker ønske om å flytte hjemmefra fordi foreldrene er strenge.
jenta har hemmelige kjærester.
jenta lever et dobbeltliv.

I familier med en patriarkalsk familiestruktur kan gutter læres opp til å beherske sin rolle som forsørgere og familieoverhode, og som beskytter av familiens anseelse utad. De får ofte større handlingsrom enn jenter, men kan samtidig pålegges et ansvar for adferden til familiens kvinner, som kan innebære både kontroll og sanksjoner.

Gutter kan også oppleve at familiens forventninger og krav til adferd og ekteskap går på tvers av egne ønsker. En gutt som ikke vil gifte seg eller som nekter å la foreldrene bestemme hvem han skal gifte seg med, kan oppleve å bli sanksjonert gjennom nedverdigelser og utstøtelse. Homoseksualitet kan øke risikoen for å bli utsatt for negativ sosial kontroll, særlig hvis gutten kommer fra en kultur/ et miljø hvor dette ansees som skam eller som et ikke-eksisterende fenomen.

Gutter kan også oppleve negativ sosial kontroll som følge av at de tester ut rus og/eller henger i miljøer hvor kriminelle handlinger er utbredt. Foreldre kan utøve vold eller sende barnet til utlandet for å forsøke å få barnet bort fra et dårlig miljø.

gutten opplever restriksjoner for hvem han kan ha som venner, hva han kan gjøre på fritiden og hvem han skal gifte seg med.
gutten bruker mye tid på å følge med på sin søster eller kusine.
gutten endrer atferd fra aktiv/deltakende til passiv/innesluttet eller motsatt.
gutten uttrykker ønske om å flytte hjemmefra fordi foreldrene er strenge.
gutten har hemmelige kjærester.
gutten er redd for å dra hjem.
gutten lever et dobbeltliv.

Negativ sosial kontroll utøves overfor barn og voksne over landegrensene. Mange av familiene barnevernstjenesten kommer i kontakt med er transnasjonale, det vil si at slekten bor i ulike land.

At et barn i Norge gjør noe som fører til at familiens anseelse og ære forringes, kan derfor påvirke slektninger i et annet land. Slektninger i utlandet kan utsette familier i Norge for press når det gjelder alt fra oppdragelse til beslutninger om ekteskap. Foreldre som nekter å utøve vold ovenfor sine barn, kan selv bli utsatt for æresrelatert vold. Foreldrene kan selv leve under et sterkt press, lignende det barnet opplever.

Æresrelatert vold er

vold utløst av familiens behov for å ivareta eller gjenopprette ære og anseelse.
vold som jenter er særlig utsatt for, fordi deres seksuelle adferd er knyttet til familiens ære.
vold som forekommer i familier med sterke kollektivistiske og patriarkalske verdier.

Hva betyr ære?

Andre ord for ære er anseelse, berømmelse, godt navn eller rykte. Ære og anseelse er viktig i alle samfunn. Det kan handle om å ha respekt i det sosiale miljøet, men også om å ha selvrespekt.

Tradisjonelt har begreper om ære (og skam) vært spesielt viktig i samfunn hvor familien og klan er de viktigste sosiale institusjonene, og hvor mer moderne nasjonale og regionale institusjoner, som rettsvesen og politi, er mindre utviklet. Ære fungerer da som kulturell verdi som regulerer menneskers atferd.

Uten statens støtte må den enkelte familien og det enkelte individet selv hevde og beskytte sin materielle eiendom og sin sosiale posisjon, og det å ivareta familiens ære er en viktig del av dette. I disse samfunnene finner man også ofte en patriarkalsk familiestruktur og et kollektivistisk verdisyn. Gruppetilhørigheten står sterkt. Gruppen som man er en del av kan være slekt, klan, kaste, et religiøst eller et etnisk miljø, og i særlig grad storfamilien.

Familien gir omsorg, trygghet og beskyttelse, og tilhørighet til familien er en sentral del av den enkeltes personlige identitet. Familiens beste kan anses som viktigere enn individets beste, og alle familiemedlemmene har ansvar for å sørge for at slekta og familien har et godt rykte.

Den patriarkalske familiestrukturen går ut på at det eksisterer et kjønns- og aldershierarki hvor menn er overordnet kvinner og eldre overordnet yngre. I et slikt hierarki vil far, eventuelt fars far eller fars eldre bror, være familiens overhode. Døtre er nederst på rangstigen og har minst innflytelse. Verdier som verdsettes er respekt for eldre, lydighet og underdanighet. På grunn av aldershierarkiet utsettes også menn for kontroll og æresrelatert vold. Sønner er underordnet, og en far kan ha lite å si overfor sin eldre bror.

Æreskodeks er de normene og reglene som forteller hva som gir ære og hva som fører til at æren går tapt (vanære). I samfunn og grupper med en patriarkalsk familiestruktur, er ære særlig forbundet med mannens evne til å forsørge og beskytte sin familie og familiens rykte. Både menn og kvinner besitter ære. For kvinner og jenter betyr ære å være seksuelt rene, mens ære for menn avhenger av å ha dydige kvinnelige familiemedlemmer.

Jenter skal opptre og kle seg sømmelig og dydig. En viktig del av dette er at kvinner skal være jomfru når de gifter seg. I noen grupper og samfunn kreves det synlige bevis for jomfruelighet på bryllupsnatten. Enkelte foreldre tvinger derfor sine døtre til legesjekk i opprinnelseslandet i forkant av bryllupet. Ved negativt resultat kan jenta straffes, i verste fall i form av æresdrap. Mødre har ofte et spesielt ansvar for å sørge for at døtrene opptrer dydig og sømmelig, og er ofte pådriver for at døtrene «giftes godt».

Fordi æren er kollektiv, vil en datter eller sønns brudd på æreskodeksen kunne slå tilbake på hele familien. Datteren blir sett på som ei dårlig jente, sønnen som en «udugelig» gutt, foreldrene som dårlige foreldre og brødrene som menn/gutter som har forsømt sitt ansvar når det gjelder å passe på sine søsken. Ærestapet påvirker hele storfamiliens ære. For eksempel kan det blir vanskelig å finne ekteskapskandidater til ugifte søsken og søskenbarn av barnet som har påført familien ærestap. Det gjør at alle i storfamilien og slekten er opptatt av å kontrollere hverandres oppførsel.

Forhold som kan bryte med æreskodeksen:

bruk av "uanstendige" klær
"uanstendig" oppførsel
kontakt med personer av motsatt kjønn
deltakelse i aktiviteter som ansees som «uanstendige»
kjæresteforhold
samleie før ekteskap
seksuell legning

Seksuell legning

Det kan også regnes som brudd på æreskodeksen når en person på grunn av sin kjønnsidentitet eller seksuelle legning ikke ønsker å leve i et heterofilt ekteskap. Seksuelle erfaringer med personer av samme kjønn kan være mer tolerert i foreldrenes opprinnelsesland enn i Norge, mens homofil legning (og ”livsstil”) ofte blir møtt med fortielse eller blir sterkt fordømt. Derfor kan barnet mangle generell kunnskap om ulike seksuelle legninger, samt ord og begreper for sine følelser og opplevelser.

I patriarkalske samfunn er det ofte tabu å være lesbisk, homofil, bifil, interkjønns- eller transperson. Dersom personens seksuelle legning eller kjønnsidentitet blir kjent, enten ved at personene står frem eller via rykter, kan det føre til et ærestap for familien og «et krav» om at æren gjenopprettes.

Familien som taper ære kan oppleve

tap av status
latterliggjøring i det sosiale miljøet
konflikter og brudd i slekten
utstøting og isolering
tap av sosialt (og yrkesmessig) nettverk
økonomiske utfordringer ved tap av nettverk

Æresrelatert vold kan, som annen vold i nære relasjoner, arte seg på mange ulike måter. Det kan handle om alt fra alvorlig psykisk vold; press, trusler, nedverdigelser og utstøtelse, til legemsbeskadigelse, frihetsberøvelse, press til selvmord og drap. Barnet kan bli utstøtt fra familien eller motta trusler om å bli utstøtt. I noen særtilfeller begår noen familier også æresdrap. Det er mer utbredt at man utstøter barnet og behandler demsom om de var død. Volden er i de fleste tilfeller en form for vold i nære relasjoner.

Æresrelatert vold skiller seg imidlertid fra annen vold i nære relasjoner ved at

volden kan bli sett på som legitim av (deler av) familie/nettverk
det finnes flere voldsutøvere
volden kan være resultat av en kollektiv avgjørelse
den utsatte har få støttespillere

Disse særtrekkene har konsekvenser for sikkerhetstiltak, psykisk helse, nettverksarbeid og arbeid med familien.

Hva er et tvangsekteskap?

når en person ikke har mulighet til å velge å la være å gifte seg uten å bli utsatt for vold, frihetsberøvelse, annen straffbar eller urettmessig atferd eller utilbørlig press.
når en person ikke har mulighet til å velge seg ut av en forlovelse eller et inngått ekteskap.
når en person ikke kan velge en partner på tvers av familiens ønsker, uten å bli utsatt for represalier og straff.

Hvem er utsatt for tvangsekteskap?

Både jenter og gutter
Barn og unge med ulik landbakgrunn, religion og sosialøkonomisk bakgrunn
Unge som har levd fritt helt til kontrollen starter i det som ansees som gifteklar alder
Unge som har vokst opp med viten om at de er bestemt til å gifte seg med en bestemt person
Flyktninger som er utsatt for tvangsekteskap før de kom til Norge
Flyktninger som må betale gjeld for eksempel ved å gifte seg/eller gifte bort sitt barn
Asylsøkere (også enslig mindreårige asylsøkere) som kommer til Norge som del av en plan om ekteskap med en i familie/bekjent som bor her
Personer med ulike funksjonsnedsettelser som ikke er i stand til å gi et informert samtykke om ekteskap

Barnevernstjenesten har et sentralt ansvar for å forhindre at barn blir utsatt for tvangsekteskap, samt sikre nødvendig hjelp og oppfølging for barn som har blitt tvangsgiftet. Tvangsekteskap er forbudt, med en strafferamme på 6 år.

Les mer i kapittelet om lover om tvangsekteskap og barneekteskap.

Frivillig arrangert ekteskap, hvor begge parter ønsker det og er over 18 år, er lovlig i Norge. I mange samfunn hvor kollektivistiske verdisett står sentralt, praktiseres arrangerte ekteskap, det vil si at familie/storfamilie er involvert i å finne partner til den som skal gifte seg. Ekteskapet anses som et familieanliggende, det er ikke bare individer som gifter seg, men hele storfamilier. Å sikre at barna blir ”godt gift” kan regnes som foreldres ansvar og som et uttrykk for god omsorg.

Grensene mellom arrangerte ekteskap og tvangsekteskap kan være uklare. For unge som har vokst opp med en autoritær oppdragelse og kollektivistiske verdisett, kan det være vanskelig å motsette seg foreldrenes forslag til, eller valg av ektefelle.

Foreldrene og barnet har ikke nødvendigvis samme forståelse av hvorvidt barnet har et valg. Hvis den unge opplever det vanskelig eller umulig å si nei til foreldrenes ønsker, er det ikke lenger frivillig. Det avgjørende i barnevernstjenestens vurdering bør være barnets opplevelse av tvang.

Avtaler om ekteskap mellom to familier på vegne av barna, kan i noen tilfeller lages mens barna er svært unge. Barna har da ingen eller liten mulighet til å påvirke eller motsette seg foreldrene. Familiene vil anse avtalene som bindende og barna blir ofte tvunget til å fullbyrde avtalen. I Norge er avtaler som foreldrene inngår på vegne av barna ugyldige.

Norge anerkjenner kun ekteskap som er inngått i tråd med ekteskapslovgivningen. Religiøst inngåtte ekteskap, uten at det er inngått et juridisk bindende ekteskap, er ikke gyldig i Norge. Til tross for dette er det mange som lever i religiøse ekteskap, også hvor en eller begge parter er under lovlig ekteskapsalder, det vil si under 18 år. Ekteparet kan anse seg selv som ektefeller, og det sosiale miljøet rundt dem betrakter paret som gift. De kan forventes at paret lever som et ektepar, og for eksempel har et seksuelt samliv. Vi vet at slike ekteskap inngås både i Norge og av norske borgere i utlandet.

Mange inngår først et religiøst ekteskap som ikke er bindende i Norge, og så et juridisk bindende ekteskap senere. For å skjule religiøse ekteskap inngått av mindreårige overfor norske myndigheter, kan familien omtale seremonien som «forlovelse». Det kan være nyttig at barnevernstjenesten på en skånsom måte forsøker å undersøke om paret er forlovet eller om de er gift.

Et ekteskap som går riktig for seg etter familiens ønske, sikrer familiens ære. Ekteskapet skal inngås etter familiens ønske, med en som er passende for familien og den som skal gifte seg. Ekteskap inngås ofte for å skape eller styrke allianser familiene i mellom. Man ønsker å gifte sin sønn eller datter med noen fra samme etniske gruppe, klan, kaste, stamme, religion som har samme eller bedre sosial status.

Ekteskapet kan handle om å beskytte barnets og familiens ære. Ære er i mange samfunn og grupper knyttet til jentas/kvinnens seksualitet. Ærbarhetsidealet gir et krav om seksuell avholdenhet før ekteskapet. En jente skal være jomfru når hun gifter seg ifølge tradisjonelle normer i disse gruppene. Seksuell omgang før ekteskapet kan derfor ødelegge jentas rykte og ærbarhet, - og det ødelegger familiens kollektive ære. Dersom en jente utfordrer disse normene, eller dersom det går dårlige rykter om en jente, kan familien se ekteskap som en løsning for å redde familiens ære.

Et ekteskap som ikke går riktig for seg kan derimot ødelegge familiens ære dersom det blir kjent at

jenta/gutten gifter seg mot foreldrenes vilje.
jenta/gutten gifter seg i skjul uten å involvere foreldrene.
jenta ikke er jomfru når hun gifter seg.
barnet/ungdommen protesterer og gjør motstand mot familiens/foreldrenes avgjørelse.
utroskap finner sted.
ekteskapet brytes (skilsmisse).

Ofte kan normbrudd tolereres i familien så lenge det ikke blir kjent utad. En løsning for familien kan for eksempel være å late som at de har vært involvert i datterens/sønnens valg av ektefelle.

Tvangsekteskap trenger ikke være motivert av ønske om å ivareta ære. Det kan være en migrasjonsstrategi for å få slektninger til Norge gjennom familiegjenforening. Det kan også være økonomisk motivert, for å få tilgang til arbeid og/eller andre velferdsgoder.

Ofte er det et ønske om å styrke relasjonene innenfor familier med medlemmer bosatt ulike steder i verden, eller forestillingen om mor som en sentral kultur- og tradisjonsformidler overfor barna. Dette kan føre til press mot gutter om å gifte seg med en kvinnelig slektning fra foreldrenes hjemland.

Det er ingen mønstre som viser en automatisk sammenheng mellom negativ sosial kontroll i oppveksten og tvangsekteskap. Negativ sosial kontroll ansees å være langt mer utbredt, og betyr ikke at tvangsekteskap vil finne sted i fremtiden. Risikoen for dette må kartlegges og vurderes i hver enkelt sak. Tvangsekteskap forekommer i mange ulike situasjoner. Noen blir tvunget inn i et ekteskap etter en oppvekst preget av kontroll og andre overgrep. Andre har en relativt fri oppvekst, hvor press knyttet til ekteskapsinngåelse kommer uten forutgående konflikter i familien.

Ekteskap kan være et forsøk på å få kontroll over en ungdom som har brutt med aksepterte normer. Det kan for eksempel være jenter som har oppført seg ”uanstendig”, eller gutter som er involvert i kriminalitet og rus. Det kan også være ved mistanke om homoseksuell legning.

Barnevernstjenesten kan gjøre nyttig forebygging ved å kartlegge risiko for tvangsekteskap. Dette kan være i situasjoner hvor barnevernstjenesten er inne i familier hvor man ser at foreldrene utøver en streng kontroll, vold og tvang ovenfor sine barn og at denne kontrollen er æresrelatert.

Ved konkret mistanke, bør barnevernstjenesten opprettholde kontakten med familien og planlegge samtale med familien før barnet og andre søsken kommer i gifteklar alder.

Et barneekteskap er et ekteskap mellom to barn, eller mellom en voksen og et barn.

I Norge er alle personer under 18 år definert som barn.
Barn kan ikke samtykke til ekteskap i Norge.

Ekteskapsloven § 1 a bestemmer at personer under 18 år ikke kan gifte seg. Barneekteskap kan innebære brudd på menneskerettighetene, på straffeloven og på ekteskapsloven. De fleste barneekteskap har elementer av tvang. Barneekteskap kan handle om voldtekt, om seksuell omgang med en mindreårig, og det kan være snakk om menneskehandel.

Barneekteskap kan både være sivilrettslig inngåtte ekteskap og religiøst inngåtte ekteskap uten sivilrettslig gyldighet i Norge. Sivilrettslig inngåtte ekteskap er ekteskap som er gyldig etter ekteskapslovgivningen i Norge. Et barneekteskap som er gyldig inngått i utlandet mellom to parter som på vigseltidspunktet ikke hadde noen tilknytning til Norge, anerkjennes i Norge så lenge det ikke strider mot norsk rettsorden. Som hovedregel legges en nedre aldersgrense på 16 år til grunn.

Et religiøst ekteskap er et ekteskap som kun er inngått religiøst og som ikke er i tråd med ekteskapslovgivningen. Religiøse ekteskap er ikke gyldig i Norge. Likevel kan partene oppleve å være gift, og de kan bli ansett som gift av slekt og nettverk i opprinnelseslandet og i Norge. For noen betyr den religiøse vigselen mer enn den sivilrettslige registreringen av ekteskapet.

Eksempel på faktorer som kan påvirke at barn blir gift:

Tradisjoner for barneekteskap
Graviditet
Kort skolegang og tidlig overgang til arbeid
Fattigdom og andre økonomiske faktorer
Krig, flukt og ønske om å beskytte barnet
Ønske om å bevare ære gjennom ekteskap
Voldtekt

Hva som regnes som vanlig alder for ekteskapsinngåelse har ofte sammenheng med når en person blir sett på som voksen. Av den grunn finner vi flere steder i verden en lavere gjennomsnittsalder for ekteskapsinngåelse enn det vi har i Norge. I Norge er en person offisielt voksen fra han eller hun er 18 år. Andre steder i verden varierer det hva som er offisiell myndighetsalder, og tidspunktet for når nettverket rundt barnet vurderer barnet modent nok til å kalles voksen.

Dette har blant annet sammenheng med hvorvidt det er vanlig for gutter og jenter å ta høyere utdanning, hvor tidlig de går inn i arbeidslivet og hvilket ansvar de har i familien. Mange steder involveres barn tidligere i det vi kan kalle voksne arenaer og får ansvar som bare voksne vanligvis har i Norge.

Mange steder overholdes heller ikke landets offisielle aldersgrense for ekteskapsinngåelse. Noen gjennomfører en religiøs vigsel uten sivilrettslig registrering tidligere enn det som er lov etter landets regelverk.

Graviditet i ung alder er en faktor som kan føre til at et barn blir gift. Dette kan handle om at barnet ved selv å få barn trer over i de voksenes rekker og derfor blir sett på som klar for ekteskap. Det kan handle om å sikre mor og barn, blant annet økonomisk, gjennom ekteskap. Og det kan handle om å beskytte familien og den unge moren mot ærestap som følge av samfunnets kjennskap til at jenta har hatt seksuell omgang før ekteskapet.

Fattigdom kan også være en faktor som øker risiko for barneekteskap. Ved å gifte bort sin datter, ønsker foreldrene gjerne å sikre henne en ektemann og økonomisk stabilitet. Familier preget av fattigdom kan også oppleve det som en økonomisk belastning å brødfø sine barn, og ser det som en løsning å gifte bort døtrene tidlig.

Også krig og flukt kan være utslagsgivende når familier arrangerer ekteskap for sine barn. Motivet kan være et ønske om å beskytte sitt barn ved å sørge for en bedre fremtid for barnet, samt å beskytte barnet mot vold og overgrep i en ustabil og usikker situasjon. Noen familier selger også sine døtre for å skaffe penger til menneskesmuglere.

Noen barneekteskap er slaverilignende forhold hvor jenta er som en eiendel, uten noen form for selvbestemmelsesrett. Dette er svært alvorlige saker, og skal politianmeldes.

Ekteskapet kan handle om å beskytte barnets og familiens ære. Ære er i mange samfunn og grupper knyttet til jentas/kvinnens seksualitet. Ærbarhetsidealet innebærer et krav om seksuell avholdenhet før ekteskapet.

En jente skal være jomfru når hun gifter seg ifølge tradisjonelle normer i disse gruppene. Seksuell omgang før ekteskapet kan derfor ødelegge jentas rykte og ærbarhet, og det ødelegger familiens kollektive ære. Dersom en jente utfordrer disse normene, eller dersom det går dårlige rykter om en jente, kan familien se ekteskap som en løsning for å redde familiens ære.

Noen steder kan også voldtekt av en jente føre til ærestap for jenta og hennes familie. Seksuell omgang før ekteskapet, også som følge av voldtekt, kan ødelegge en jentes muligheter til ekteskap med en annen mann. Noen familier ser det derfor som den eneste løsningen at jenta blir giftet bort med overgriperen. På denne måten ønsker de å sikre jentas fremtid og bevare familiens ære.

Les mer om forhold i opprinnelsesland på landinfo.no og fn.no.

Verktøykasse

Samtale- og kartleggingsverktøy - barn

Fortell barnet om formålet med samtalen

Hvordan du velger å starte vil variere litt ut ifra hva barnet allerede har fortalt og hvilken informasjon du har fått gjennom bekymringsmeldingen.

Eksempel: Jeg ønsker å snakke med deg fordi jeg har hørt at du ikke får lov til å delta i svømmetimene på skolen. Jeg ønsker å høre mer om hvorfor du ikke får delta, og om hvordan du har det hjemme.

Forklar barnet hvem du er

Hva jobber du med?
Hvor jobber du?
Hva vet barnet om barnevernstjenesten?

Informer om barnevernstjenesten og at du jobber for at barn skal ha det bra.

Spør om det er noe barnet vil snakke med deg om

Eksempel: Er det noe du vil snakke med meg om i løpet av samtalen vår?

Vurder når i fortellingsfasen du vil snakke om barnets tema. I introduksjonsfasen er det viktig å etablere kontakten med barnet, få barnet til å føle seg trygg, samt å få en forståelse av barnets kommunikasjonsmønster. Det kan derfor være nyttig å snakke om et nøytralt tema først, for at dere skal bli bedre kjent med hverandre. Det er lurt å tenke nøye over hva som kan være et nøytralt tema for et barn i denne situasjonen.

Eksempel: Kan du fortelle meg litt om deg selv? Hva liker du best å gjøre på fritiden, når du ikke er på skolen?

Informer barnet om rammene for samtalen

Bruk av tolk

Eksempel på informasjon om bruk av tolk: Vi bruker tolk. Tolken skal si akkurat det du og jeg sier. Hvis du ikke forstår, er det fint om du sier ifra. Da skal jeg prøve å forklare på en annen måte som gjør at du forstår. Er det noe du lurer på når det gjelder bruk av tolk? Informér om at tolken har taushetsplikt og forklar hva det innebærer.

Informasjon og taushetsplikt

Du bør fortelle barnet at det er viktig at hun eller han gir så korrekte opplysninger som mulig.

Eksempel: Det er viktig at du forteller så nøye og riktig du kan. Jeg trenger å vite om ting som har skjedd, og hvordan du opplevde det, slik at jeg kan forstå hvordan du har det.

Informer barnet om du har taushetsplikt og om hvem som eventuelt har rett til innsyn i saken. Dersom partene ikke samtykker, bør du informere om at barnevernstjenesten har anledning til å videreformidle opplysninger uten samtykke, der det vurderes å være til barnets beste.

Samtalens varighet

Det er fint å informere barnet om samtalens varighet.

Eksempel: Vi skal snakke sammen i omtrent en time. Jeg har mer tid om vi trenger det. Vi kan ta pauser i løpet av samtalen, for eksempel hvis du blir sliten eller vi trenger noe å drikke. Du kan bare si ifra til meg når du trenger pause.

I denne fasen er det spesielt viktig å oppfordre barnet til å fortelle fritt. Det gjør du ved å stille åpne spørsmål som oppfordrer til fortelling.

Eksempel: Fortell om...

Du lytter aktivt når du hører på barnets fortelling uten å avbryte og venter med dine spørsmål til barnet ikke forteller mer. I samtalen med barnet må du som saksbehandler vise tillit ved å ta utgangspunkt i barnets fortelling, samt utforske de hendelser, temaer og begreper som barnet selv benytter.

Det er viktig å få frem

konteksten: hva har skjedd, hvor skjedde det, hvem var der, og så videre.
handlingen.
barnets opplevelse.

Du oppsummer det barnet har fortalt før du går videre til et nytt tema. Husk å få frem barnets opplevelse, for eksempel ved å spørre: Hvordan var/ er det for deg?

I saker som omhandler negativ sosial kontroll, æresrelatert vold og tvangsekteskap kan barnevernstjenesten mistanke være vag, samtidig som det kan haste med å få kartlagt situasjonen, for eksempel fordi en utenlandsreise er nært forestående. For å få kartlagt saken kan det da være nødvendig å stille mer direkte spørsmål, men uten å være pressende eller ledende.

Formålet i denne fasen er å informere barnet om relevant lovverk og hvilken hjelp vi kan tilby barnet. Det er viktig å være oppmerksom på at det kan være vanskelig for barnet å huske informasjon det får. Barnet kan ha fått formaninger fra familien i forkant av samtalen om hva det skal og ikke skal si. I tillegg har barnet i samtalen allerede snakket og fortalt om tema som det kan være krevende å svare på.

Det er viktig at du tilrettelegger informasjonen, gir barnet mulighet til å finne denne informasjonen i etterkant av samtalen, og gjentar informasjonen i senere samtaler. Informasjonen bør tilrettelegges etter hva bekymringen går på. Dersom det for eksempel er fare for at barnet kan bli tatt med til utlandet bør hovedfokuset ligge på å informere om hva som kan skje ved utreise.

Det er viktig at du forteller barnet at det er mulig å få hjelp hvis han eller hun trenger det.

Eksempel: Alle barn har rett til å bestemme over sitt eget liv når de er store nok til det. Vi kan hjelpe deg.

Du bør forklare barnet hvilke rettigheter og vern hun eller han har etter norsk lov. Det er særlig viktig å informere barnet om at han eller hun har rett til å bli beskyttet mot fysisk eller psykisk mishandling, forsømmelse eller utnyttelse fra foreldre og andre omsorgspersoner.

Eksempel: I Norge er det ikke lov til å kontrollere barn på en måte som bryter med deres grunnleggende rettigheter. Ingen har lov til å misbruke deg, eller gjøre deg vondt på noen måte, enten med kroppen din eller følelsene dine. Det gjelder både foreldre og andre voksne, og andre barn og unge.

Si noe om ekteskapsloven og om forbudet mot tvangsekteskap. Informer om at det i Norge er ulovlig å gifte seg med noen som er under 16 år.

For eksempel: I Norge har du lov til å gifte deg med hvem du vil. Det er straffbart å tvinge noen til å inngå ekteskap mot sin vilje. Tvang kan være at foreldrene dine eller annen familie truer med å straffe deg eller fryse deg ut av familien dersom du ikke gifter deg (psykisk press) eller at de bruker vold eller begrenser bevegelsesfriheten din (frihetsberøvelse). Straffen for å tvinge noen til å gifte seg er fengsel inntil seks år.

Fortell at den seksuelle lavalder i Norge er 16 år og at det derfor ikke er lov til å ha sex med et barn under 16 år. Forklar at den som bryter loven kan få fengselsstraff. Det er også viktig å informere om at sex skal være frivillig uansett alder, også når man er gift.

Barnet bør få informasjon om hva som kan skje med dersom hun eller han blir tatt med til utlandet. Barnet bør få informasjon om at norske myndigheter, som barnevernstjenesten, har svært begrensede muligheter til å bistå barnet hvis det befinner seg i utlandet.

Eksempel: På bakgrunn av det som fremkommer i bekymringsmeldingen din og informasjonen som vi har fått (fra læreren din/ minoritetsrådgiver/ venner/kjæreste), tror vi at det er sannsynlighet for at foreldrene dine vil forsøke å gifte deg bort i utlandet/ etterlate deg i utlandet.

Det er viktig at du vet at det er dine foreldre som har ansvaret for deg også i utlandet når du er under 18 år. Norske myndigheter har derfor svært liten mulighet til å hjelpe deg hvis du først har dratt til utlandet. Hvis du er i utlandet og ønsker å dra tilbake til Norge trenger vi da samtykke fra foreldrene dine.

Mens du fortsatt er i Norge er det imidlertid flere måter vi kan hjelpe deg på! Det er derfor veldig viktig at du sier fra til oss og ikke reiser hvis du tror du kan bli tvangsgiftet eller etterlatt i utlandet!

Informer barnet om at barnevernstjenesten kan hjelpe barnet her i Norge. For barn som opplever å være i en krise, kan det være vanskelig å vurdere ulike handlingsalternativer. Det er derfor fint å løfte frem ulike handlingsalternativer for barnet og inkludere barnet i drøftelsen av hvilke tiltak som kan være aktuelle for å hjelpe ham eller henne.

Hvis barnet drar tilbake til familien, bør du gi barnet skriftlig kontaktinformasjon slik at barnet har dette tilgjengelig til enhver tid. Gi barnet mulighet til å si noe, spørre og eventuelt be om hjelp! Etter barnet har fått informasjon om relevant lovverk og muligheter for hjelp, spør du barnet om det er noe barnet lurer på eller ønsker å snakke om.

Eksempel: Når har du fått vite litt om hvordan lovene er i Norge og om hvordan du kan få hjelp hvis du trenger det. Tenker du noe annet når det gjelder din framtid etter at du har hørt dette?

Oppsummer samtalen. Fortell barnet hva du skal gjøre videre og så langt det er mulig hva som kommer til å skje med ham eller henne. Husk å gi barnet bekreftelse og anerkjennelse for at barnet har sagt viktige ting i samtalen slik at du har fått muligheten til å forstå bedre hvordan barnet har det, hva barnet ønsker, samt hvilke behov for hjelp som barnet kanskje har.

Her er en oversikt over tjenester som kan være til hjelp både for fagpersoner og barn/unge. Husk at du kan velge å være anonym når du tar kontakt med noen av disse på telefon eller internett. Det betyr at du ikke trenger å si navnet ditt.

Politiet: 02800, nødnummer 112

Alarmtelefonen er en døgnåpen gratis tjeneste for barn og unge som er utsatt for vold, overgrep og omsorgssvikt. Voksne som er bekymret for barn kan også ta kontakt. Tjenesten er helt anonym. Ring 116 111 eller send en mail alarm@116111.no. På deres hjemmeside har de også en chat-tjeneste, se www.116111.no/.

Røde Kors-telefonen om negativ sosial kontroll og æresrelatert vold gir råd og veiledning til utsatte både over og under 18 år. Utsatte kan ta kontakt på e-post rodekorstelefonen@redcross.no eller telefon 815 55 201.

Barnevernvakten (barnevernvakt.no) er til for å hjelpe barn og unge under 18 år i en akutt situasjon. De gir hjelp hvis du eller dine nærmeste trenger beskyttelse og råd. Har du alvorlige problemer hjemme, kan du få råd og hjelp her. Barnevernvakten har åpent på kvelden og natten hele uka, også i helga. Er det krise, kan de komme hjem til deg. Se Finn din lokale barnevernvakt for å finne telefonnummer til din barnevernsvakt. Du kan være anonym hvis du vil.

På ung.no kan du stille spørsmål om alt du er opptatt av og lurer på, og få svar. På nettsiden kan du også lese diskusjoner og artikler om mange ulike tema som angår ungdom.

Her finner du forslag til spørsmål du kan stille barnet for å kartlegge barnets situasjon. Forslagene er ikke ment som en uttømmende mal som skal følges kronologisk. Barnevernstjenesten må velge aktuelle tema og spørsmål ut fra hva som fremgår som problemområder i bekymringsmeldingen. Tema 1 er nyttig å kartlegge innledningsvis i alle typer saker.

Hva barnevernstjenesten bør kartlegge og når, avhenger av politiets involvering i saken. Barneverntjenesten bør avklare med politiet hva de har behov for å kartlegge umiddelbart for å undersøke barnets omsorgssituasjon, om saken er under etterforskning og om det skal foretas tilrettelagt avhør i saken.

Barnevernstjenesten bør får oversikt over den aktuelle situasjonen.

Barnevernstjenesten bør ved å spørre barnet eller andre kartlegge hva som er:

Barnets navn
Fødselsdato
Opprinnelsesland
Oppholdstatus
Statsborgerskap
Dobbelt statsborgerskap
Tiden barnet har vært i Norge/utlandet

Spørsmål til barnet:

Vet du hvorfor vi snakker sammen nå? (Forklar barnet hva som bekymringen går ut på.Se tips under)
Har det hendt noe spesielt i familien eller i livet ditt i det siste som gjør at du tar kontakt med oss nå?
Hva har skjedd, helt konkret?
Er det noen du er redd for? Hvem?Hvis ja, hva gjør at du er redd nå?
Vet familien din at du er i kontakt med barnevernstjenesten?
Hva tror du vil skje hvis familien din får vite at du er i kontakt med oss? (Husk å minne barnet på at du har taushetsplikt, samtidig som du har plikt til avverge alvorlig omsorgssvikt).

Hvis barnet er motvillig til å fortelle om situasjonen sin, kan det å beskrive barnets atferd utad og undre seg høyt sammen med barnet være en god tilnærming. Beskriv hvordan du eller skole/venner oppfatter barnets atferd og situasjon på en ærlig måte.

Eksempel: Du virker som/jeg har hørt fra skolen og vennene dine at du er en veldig humørfylt og ressurssterk jente, men i det siste har det virket som at du er mye lei deg. Da får jeg lyst til å høre med deg om det er noe vi kan gjøre for at du kan få det bedre. Når noen har det sånn kan det bety at de ikke har det så bra hjemme, for eksempel fordi man passer veldig på å ikke gjøre noe som familien ikke liker.

Jeg har snakket med mange barn som er redde for å bli straffet hvis de gjør noe foreldrene ikke liker. Det trenger ikke være sånn for deg, men jeg vil snakke med deg for å forsikre meg om at du har det bra. Kan du fortelle litt om hvordan du har det hjemme?

Kan du fortelle meg litt om hvordan du har det hjemme?
Har dere noen regler for hva som er greit å gjøre og ikke gjøre hjemme?
Hva får du lov til å bestemme selv?
Hva bestemmer foreldrene dine? (Det kan handle om deltakelse i kroppsøving, svømming, fritidsaktiviteter, valg av klær, kontakt med venner, å ha venner av motsatt kjønn, valg av kjæreste, og så videre).
Kan du bestemme hva du skal gjøre på fritiden og hvem du vil være sammen med?
Får du dra steder uten følge av noen andre?
Har du kontroll over egen telefon og pc?
Hva tenker foreldrene dine at er viktig for at du skal få et godt liv i fremtiden?
Hvilke verdier tenker du foreldrene dine syns det er viktig at du lærer?
Har du noen gang gjort noe som foreldrene dine har skammet seg over?
Har du noen gang gjort noe som foreldrene dine har sagt at påfører familien skam/tap av ære?
Har du fått nye regler i det siste eller blitt utsatt for trusler om mer kontroll? (Innstramming av kontrollen kan indikere at familien vet noe, samtidig som det kan være signaler om at familiens planer om ekteskap nærmere seg).

Konsekvenser av brudd på regler i hjemmet (æresrelatert vold)

Dersom du ikke følger reglene hjemme, hva skjer da? (Risikerer barnet sanksjoner hvis foreldrenes regler ikke følges?)
Har foreldrene dine noen gang truet med at de skal straffe deg dersom du ikke følger reglene?
Kartlegg om det forekommer det fysisk vold og overgrep (se kartleggingsspørsmål om vold og trusler under).

Kan du fortelle litt om hva du tenker rundt det å ha en kjæreste?
Har du en kjæreste eller har du lyst på en kjæreste?

Dersom barnet/ungdommen har kjæreste:

Vet foreldrene dine om at du har kjæreste?
Går det rykter om at du har kjæreste?
Hvis du har kjæreste, hvem er kjæresten din?
Hvilken bakgrunn har vedkommende?
Aksepterer familien din kjæresten din?
Er kjæresteforholdet ditt en kilde til konflikt med familien din?
For jenter: har du og kjæresten din hatt samleie, er du jomfru?

Se forslag til spørsmål for kartlegging av vold og trusler i faglig veileder for krisesentertilbudet

Når du stiller disse spørsmålene kan det være nyttig å samtidig lage et familietre/genogram, slik at du og barnet kan se på dette mens dere samtaler om familie og slekt.

Kan du fortelle meg litt om hvem som er med i familien din?
Hvor lenge har familien din vært/bodd i Norge?
Hvor vokste foreldrene dine opp?
Hvor bor slektningene dine i dag?
Har du andre slektninger som bor i Norge?
Kan du fortelle meg litt om hvordan forholdet ditt er til familien din?
Kan du fortelle meg litt om hvordan foreldrene/søsknene dine behandler deg?
Er det noen personer du liker bedre enn andre i familien din? Hvorfor liker du/misliker du disse familiemedlemmene?
- (Er det noen familiemedlemmer som kan være til støtte for barnet?)
- (Hvem i familien er det mest sannsynlig at vil utøve vold dersom barnet har gjort noe familien misliker?)
Hvem bestemmer i familien som bor i Norge?
Hvem bestemmer i hele storfamilien både i og utenfor Norge?
Hvilken posisjon har familien din i forholdet til slekt/miljø i Norge og slekt/miljø i hjemlandet?
Vet du om personen som utsetter deg for vold opplever press fra andre i familien eller miljøet? Hva er voldsutøvers posisjon i familien?
Finnes det tidligere æresrelaterte konflikter i familien? Hos søsken? Slekt?
Vet du om andre i familien som er blitt gift mot sin vilje?

Kan du fortelle meg litt om søsknene dine? Har du søsken? Hvor mange? Kjønn og alder?
Kan du fortelle meg litt om hvordan søsknene dine har det?
Utsettes søsknene for negativ sosial kontroll og æresrelatert vold?
Opplever du press og kontroll fra søsknene dine?
Tror du det er fare for at søsknene dine kan bli tatt med til foreldrenes opprinnelsesland?
Tror du noen av søsknene dine kan ha behov for hjelp fra barnevernet?

Spørsmål til søsken:

Utsettes du for streng sosial kontroll og æresrelatert vold? (se spørsmål ovenfor)
Har du opplevd at foreldrene dine har innstrammet kontrollen over deg etter at søsteren/broren din kom i kontakt med barnevernet? (Forsterkes kontrollen av gjenværende søsken etter flyttingen?)
Opplever du negativ oppmerksomhet fra venner og bekjente på grunn av søsteren/broren din? (Opplever søsken å bli stigmatisert av andre på grunn av det som har skjedd?)

Har du noen gode venner som du stoler på?
Kjenner de familien din?
Kjenner de situasjonen din hjemme?
Har du andre personer i livet ditt som du føler støtter deg? (Lærer, trener, andre foreldre kan være ressurspersoner i barnets liv)

Har foreldrene dine planer om at du skal gifte deg?
Frykter du at du skal bli gift mot din vilje? Hvis ja:
- Når?
- Hvor?
- Med hvem (slekt)?
- Er det laget avtale om ekteskap?
- Er du forlovet?
- Hvem har bestemt at du skal gifte deg?
- Har du sagt til familien at du ikke vil gifte deg?
Har noen i familien din blitt giftet bort mot sin vilje?
Hvem i slekten/familien har mest å tape på at et eventuelt ekteskap ikke gjennomføres?

Se kapittelet om kartlegging ved mistanke om barneekteskap

Har familien din planer om feriereise til utlandet, enten til dine foreldres opprinnelsesland eller til et annet land der det bor slektninger?
Er det fastsatt reisedato, reisemål og returdato? Er billetter og reisedokumenter gjort klart? Er det kjøpt returbillett for barnet?
Har foreldrene dine snakket om at du skal bli igjen i landet? (Er barnet kjent med planer om at hun eller han skal etterlates i utlandet eller giftes bort?)
Er du bekymret for den kommende reisen?
Har du tidligere oppholdt deg i utlandet mot din vilje?
Er årsaken til at foreldrene dine ønsker at du skal bli med til utlandet at du har gjort noe foreldrene dine mener har påført familien skam/tap av ære? (Har barnet gjort noe som innebærer risiko for ærestap, som kan være bakgrunn for reiseplanene? For eksempel kjæreste eller sex før ekteskap.)
Hvis barnet har kjæreste: Vet foreldrene dine om kjæresten din eller kjenner til rykter om at du har kjæreste?
Har foreldrene dine snakket om ekteskap og eventuelle ekteskapskandidater?
Hva er vanlig alder for ekteskap i din families opprinnelsesland (som kan være tidligere enn den offisielle aldersgrensen for ekteskap)?
Har du eller søsken tidligere hatt ufrivillige utenlandsopphold?
Kan det at foreldrene dine har fått kjennskap til at barnevernstjenesten er involvert ha fremskyndet planene om utenlandsreise?
Kan det at foreldrene dine har fått kjennskap til at barnevernstjenesten er involvert skade deg på andre måter?
Hva er barnets oppholdsstatus? Er barnet norsk statsborger? Har barnet dobbelt statsborgerskap?
Har andre i familien blitt giftet bort mot sin vilje?
Har konflikten/kontrollen/volden eskalert den siste tiden?

Det kan være fint å starte med å si noe om at alle mennesker har rett til å elske den man vil. Eksempel: Man kan bli forelsket i jenter, gutter eller både jenter og gutter, og det er helt i orden. I Norge har alle mennesker uavhengig av seksuell legning vern mot diskriminering og hatkriminalitet. Her kan du leve fritt som homofil, lesbisk, bifil eller transperson. Hvis du føler deg truet på grunn av din seksuelle identitet kan vi i barnevernstjenesten hjelpe deg.

Tror eller vet du om du er homofil, lesbisk, bifil eller har en annen seksuell legning?
Har du vært forelsket i en gutt/jente noen gang?
Vet familien at du liker jenter/gutter?

Hvordan er din helse nå?
Tidligere helseplager?
Erfaringer med rus?

Har du kontakt med noen i hjelpeapparatet nå?
- Aktuelle kontaktpersoner
Har du hatt kontakt med hjelpeapparatet tidligere?
- Barnevern, politi, helsetjenester

Ved mistanke om barneekteskap

Ved mistanke om barneekteskap, er formålet å avdekke om barnet er gift eller om det er planer om ekteskap i nær fremtid. Du bør da prioritere temaene under. Hvis barnet i løpet av samtalen forteller at det er gift, kan du gå rett til temaet ekteskapet og ektefellen.

Eksempel: Fortell hvem du er her sammen med i dag, og fortell hvordan dere kjenner hverandre. Prøv å få frem relasjonen til personen/e barnet er sammen med.

Hvem oppholder barnet seg sammen med?
Hvilken relasjon har barnet til personen/e? (slektskap, forlovet, gift (religiøst eller sivilrettslig), venner eller annet?)
Når ble de kjent?
Bor de sammen? Hvis nei, hvem bor barnet sammen med for øyeblikket?
Hvordan har barnet det sammen med personen/personene det er sammen med?

Prøv å få fram om det på forhånd var laget planer om hvem barnet skulle bo sammen med/være sammen med:

Har barnet blitt kontaktet av eller selv kontaktet familie eller bekjente av familien etter ankomsten? (Hvem? Hvordan?)
Har barnet fått beskjed om å kontakte personer/familie/bekjente her i Norge?
Har familien bestemt hvem barnet skal bo sammen med her i Norge?
Hvis ja, hvem?(kartlegge hvem dette er og om det kan være noen tiltenkt ekteskapspartner).

Eksempel: Fortell om når du bodde i (navnet på hjemlandet)

Prøv å få frem:

Hvordan hadde barnet det i hjemlandet?
Hvem bodde barnet sammen med?

Prøv å avdekke om det ble arrangert ekteskap eller om barnet ble forlovet før reisen:

Skjedde det noe spesielt i forkant av reisen som barnet vil fortelle om?
Ble det avholdt noen seremoni eller fest før barnet reiste?
Snakket foreldrene eller andre noe om forlovelse eller ekteskap for barnet?
Har noen i forkant av reisen gjort noe med barnet som barnet ikke likte?(vold eller seksuelle overgrep)

Hvis barnet forteller om en seremoni eller fest: Be barnet fortelle i detalj.

Når?
Hvem var hovedpersonene?
Hvor skjedde det?
Hva ble feiret?
Hvem var til stede?
Hvordan hadde barnet det på denne seremonien/festen?
Hva skjedde etter seremonien/festen?

Eksempel: Fortell om reisen til Norge! Begynn fra den dagen dere dro fra (navnet på hjemlandet).

Prøv å få frem:

Hvordan opplevde barnet reisen?
Hvem reiste barnet sammen med i starten, når de dro fra hjemlandet?
Hvilke relasjon har barnet til personen/e han/hun reiste sammen med? (slektskap eller annet?)
Hvordan ble barnet behandlet av personen/e i løpet av reisen?
Fikk barnet noen nye bekjente/nytt reisefølge under reisen?
Var barnet med på noen seremoni eller fest i løpet av reisen (eventuelt i flyktningeleir)?
Hvis ja, be barnet fortelle om dette. (Hvem var hovedpersonene, hvor skjedde det, hva ble feiret, hvem var til stede, hvordan hadde barnet det på denne seremonien/festen?)
Har noen under reisen gjort noe med barnet som barnet ikke likte?
Har barnet blitt utsatt for vold eller seksuelle overgrep?

Dersom barnet har reist uten nærmeste familie, prøv å få fram:

Hvilke kontakt har barnet hatt med foreldre/søsken under reisen?
Har barnet hatt kontakt med familie eller bekjente i Norge?

Eksempel: Fortell hvordan det var for deg å komme til Norge?

Prøv å få frem:

Har det skjedd noe spesielt etter ankomsten til Norge som barnet ønsker å fortelle om?(trusler, vold og/eller seksuelle overgrep eller annet)
Er det noe, eller noen, barnet er redd for i Norge?

Eksempel: Fortell hvordan du håper å ha det om to år.

Prøv å få frem:

Hva ønsker barnet videre?
Hvordan ser barnet på fremtiden?
Har barnet drømmer for fremtiden?
Har barnet tanker om å få seg en utdanning og en jobb?
Ønsker barnet å fortsette samlivet med ektefellen?
Ønsker barnet å holde kontakten med sin familie?

Når du vet at barnet er gift

Hvis det er kjent at barnet er gift, bør du prioritere disse temaene i samtalen med barnet.

Hvis barnet før eller under samtalen forteller at det er gift, forlovet eller at det er gjennomført en religiøs vielse, er det viktig å innhente informasjon om relasjonen til ektefellen, hvordan barnet opplever ektefellen og det å være gift.

Eksempel: Fortell om (ektefelles navn).

Hvor godt kjenner barnet ektefellen og hvordan opplever barnet han/henne Prøv å få frem detaljer rundt ekteskapsinngåelsen:

Hvordan ble de kjent?
Er barnet i slekt med ektefelle? Hvis ja, hvilken slektsrelasjon er det mellom ektefellene?
Når ble barnet gift?
Var barnet forlovet først? Hvis ja, når ble barnet forlovet?
Hvordan kom ekteskapet i stand?
Hvor gammel var barnet og hvor gammel var ektefellen da de giftet seg?
Hvem var det som bestemte at barnet skulle gifte seg?
Ønsket barnet å gifte seg? Kunne barnet sagt nei? Hvilke konsekvenser ville det fått?
Opplevde barnet selv å bli tvunget til å gifte seg?
Ble barnet viet av en prest/imam eller annen religiøs person?
Ble ekteskapet registrert hos en dommer?
Undertegnet barnet eller barnets foreldre på en ekteskapskontrakt?
Har barnet en ekteskapskontrakt?
Ble det gitt gaver eller penger mellom familiene? (brudepris, medgift eller annet)
Ble det avholdt bryllupsfest?
Hvordan hadde barnet det under festen?

Prøv å få fram hvordan barnet opplever det å være gift:

Hvordan opplever barnet å være i et ekteskap?
Hvordan har barnet det sammen med ektefellen?
Har paret hatt seksuell omgang før eller etter bryllupet?
Opplever barnet å ha blitt presset til å ha sex?
Er barnet gravid eller har egne barn?
Dersom barnet er gravid eller har egne barn, hvordan opplever hun/han det?
Hva slags kontakt har barnet hatt med ektefellen etter ankomst til Norge (dersom barnet ikke bor sammen med ektefellen)?
Ønsker barnet fortsatt å være gift med sin ektefelle

Eksempel: Fortell hvordan det var for deg å komme til Norge?

Prøv å få frem:

Har det skjedd noe spesielt etter ankomsten til Norge som barnet ønsker å fortelle om?(trusler, vold og/eller seksuelle overgrep eller annet)
Er det noe, eller noen, barnet er redd for i Norge?

Eksempel: Fortell hvordan du håper å ha det om to år.

Prøv å få frem:

Hva ønsker barnet videre?
Hvordan ser barnet på fremtiden?
Har barnet drømmer for fremtiden?
Har barnet tanker om å få seg en utdanning og en jobb?
Ønsker barnet å fortsette samlivet med ektefellen?
Ønsker barnet å holde kontakten med sin familie?

Samtale- og kartleggingsverktøy - foreldre

Vi anbefaler at dere snakker med foreldrene hver for seg. Undersøk på forhånd om det er behov for tolk i samtalen.

Hvordan du velger å starte vil variere ut ifra hva du vet at foreldrene vet, og hvilken informasjon du har fått i bekymringsmeldingen.

Eksempel: Vi har fått bekymringsmelding om at x (barnet) virker trist og lei på skolen. Jeg ønsker å snakke med dere om hvordan x har det hjemme.

Hva jobber du med? Hvor jobber du?
Hva vet foreldrene om barnevernstjenesten?

Det viktig at foreldrene forstår hva som er barnevernets oppgave i samfunnet og hvorfor barneverntjenesten snakker med dem.

For foreldre som har vokst opp i samfunn med helt andre typer samfunnsorganiseringer og verdier, kan det nyttig å dra andre paralleller enn det man vanligvis gjør. For eksempel kan det å forklare barnevernets rolle ved å henvise til mer kollektivistiske verdier være nyttig.

Det er også viktig å poengtere at barnevernstjenesten ikke anklager foreldrene, men kun snakker sammen for å undersøke bekymringen som har kommet inn.

Eksempel: Livet kan være vanskelig for foreldre og barn. Ikke minst når man må oppdra barn i et annet land og kanskje ikke har slekt og familie i nærheten. Vi mennesker gjør alt for å skape trygge liv for våre barn. I Norge har man på grunn av velferd kunnet etablere støttesystemer for familier som har det vanskelig. Barnevernet skal kunne kompensere for manglende storfamilie. I barnevernet arbeider man for å styrke foreldre i deres omsorgsutøvelse. Dette gjør vi gjennom å gi råd, gjennom økonomiske tiltak og gjennom avlastning, besøkshjem og enkelte ganger gjennom å gi barnet et annet bosted. Barnevernet ønsker å spille på lag med foreldre for å sikre en god fremtid barna!

Dersom politiet er til stede, hva vet foreldrene om politiet?

Spør om det er noe forelderen vil snakke med deg om

Eksempel: Er det noe du vil snakke med meg om i løpet av vår samtale?

Vurder når i fortellingsfasen du vil snakke om temaet forelderen foreslo.

Bruk tolk dersom det er nødvendig.

Informér om at tolken har taushetsplikt og forklar hva det innebærer.

Du bør fortelle den foresatte at det er viktig at hun eller han gir så korrekte opplysninger som mulig.

Eksempel: Det er viktig at du forteller så nøye og riktig du kan. Jeg trenger å vite om ting som har skjedd, og hvordan du opplevde det, slik at jeg kan forstå hvordan du og barnet ditt har det.

Det er fint å informere den foresatte om samtalens varighet.

Eksempel: Vi skal snakke sammen i ca. en time. Jeg har mer tid om vi trenger det. Vi kan ta pauser i løpet av samtalen, for eksempel hvis du blir sliten eller vi trenger noe å drikke. Du kan bare si ifra til meg når du trenger pause.

I denne fasen er det spesielt viktig å oppfordre forelderen til å fortelle fritt. Det gjør du ved å stille åpne spørsmål som oppfordrer til fortelling.

Eksempel: "Fortell om..."

Du lytter aktivt når du hører på foreldrene uten å avbryte og venter med dine spørsmål til den foresatte ikke forteller mer.

Det er viktig å få frem:

konteksten: hva har skjedd, hvor skjedde det, hvem var der, osv.
handlingen
personens opplevelse

Formålet i denne fasen er å informere de foresatte om relevant lovverk og hvilken hjelp vi kan tilby barnet og familien. Det er viktig at du tilrettelegger informasjonen og gir de foresatte mulighet til å finne denne informasjonen i etterkant av samtalen, og gjentar informasjonen i senere samtaler. Brosjyre om ekteskap til foreldre finnes på flere forskjellige språk.

Informasjonen bør tilrettelegges etter innholdet i bekymringsmeldingen. Dersom det for eksempel er fare for at barnet kan blir utsatt for noe straffbart, eksempelvis tvangsekteskap, kan det være lurt at samtalen gjennomføres i samarbeid med politiet. Hovedvekten legges da på å informere om straffelovens regler. Dreier samtalen seg om negativ sosial kontroll, bør samtalen fokusere på barns rettigheter og at foreldrene kan få veiledning.

For nærmere informasjon om hvordan samarbeid mellom barnevernstjenesten og politiet bør gjennomføres se retningslinjer for samarbeid mellom politiet og barnevernstjenesten (se kapittel om relevante retningslinjer).

Det å informere foreldrene om norsk lovverk og konsekvenser ved lovbrudd er viktig av flere årsaker. I tillegg til å virke preventivt ved «å skremme» foreldrene fra å utøve tvang og vold, kan det hjelpe foreldre i Norge å stå imot et press fra andre slektninger og bekjente. Dersom foreldrene kan vise til at de selv blir straffet i Norge dersom de følger æreskodeksen, kan det fungere som en mer legitim «unnskyldning» for ikke å beskytte familiens ære på tradisjonelt vis. Æreskodeksen kan for eksempel innebære å tvangsgifte sin datter.

Du kan informere foreldrene om at barn har grunnleggende rettigheter etter barnekonvensjonen, barneloven og barnevernsloven.

Du bør informere om reglene som forbyr vold mot barn i Norge, straffeloven § 282 og § 283.

Eksempel: I Norge er det forbudt å slå barn. Man kan få seks års fengsel for å mishandle noen ved å bruke trusler, tvang, frihetsberøvelse, vold eller andre krenkelser.

Informér om ekteskapsloven og om forbudet mot tvangsekteskap (forklar hva tvang og frivillighet innebærer). Informér om aldersgrensen for ekteskap i Norge og at det er ulovlig å gifte seg med noen som er under 16 år.

Eksempel: I Norge har alle mennesker rett til å velge fritt hvem de vil gifte seg med. Det er straffbart å tvinge noen til å inngå ekteskap mot sin vilje. Tvang kan være psykisk press, bruk av vold eller frihetsberøvelse. Straffen for å tvinge noen til å gifte seg er fengsel inntil seks år. Dersom du tar med barnet ditt til utlandet for å gjennomføre ekteskap eller gjennomfører ekteskap i Norge mot barnets vilje risikerer du å havne i fengsel.

I henhold til barneloven §40 skal barn over 12 år samtykke dersom hun eller han skal flytte til utlandet eller ha opphold i utlandet uten sine foreldre. Det er straffbart å forlede eller medvirke til at en person reiser til et annet land, for at personen der skal bli tvangsgiftet. Hvis for eksempel en mor eller far truer/presser sin sønn eller datter til å inngå ekteskap på en ferietur til utlandet, er dette straffbart. Straffeloven § 253 omhandler tvangsekteskap. Straffen er fengsel inntil 6 år.

Informér foreldrene om at de kan få veiledning og rådgivning. De kan få hjelp og støtte til å motstå press fra andre familiemedlemmer.

Oppsummer samtalen. Fortell hva du skal gjøre videre, og, dersom du vet det, hva som kommer til å skje med barnet og familien. Gi foreldrene bekreftelse og anerkjennelse for at de har sagt viktige ting i samtalen. Gjør det tydelig at du har fått muligheten til å forstå bedre hvordan barnet har det, hva barnet og foreldrene ønsker, samt hvilke behov for hjelp som barnet har.

Her finner du forslag til spørsmål du kan stille foreldrene for å kartlegge barnets og familiens situasjon. Forslagene er ikke ment som en uttømmende mal som skal følges kronologisk. Forslagene er ikke ment som en uttømmende mal som skal følges kronologisk.

Barnevernstjenesten må velge aktuelle tema og spørsmål ut fra hva som fremgår som problemområder i bekymringsmeldingen. Hva barnevernstjenesten bør kartlegge og når, avhenger av politiets involvering i saken. Barnevernstjenesten bør informere politiet hva de har behov for å kartlegge umiddelbart for å undersøke barnets omsorgssituasjon, avklare om saken er under etterforskning og om det skal foretas tilrettelagt avhør i saken.

Vet du hvorfor vi snakker sammen nå? Vet du hvorfor vi har tatt kontakt med dere nå? Forklar foreldrene hva bekymringsmeldingen går ut på.
Hvordan forstår du den nåværende situasjonen?
Opplever dere at det er en konflikt mellom dere og barnet?
Hvilke konflikttemaer opplever dere?
Hvordan prøver dere å løse konflikten?
Hvilke endringer ønsker dere skal skje?
Hvordan opplever dere kommunikasjonen med barnet?

Kan du fortelle litt om hva du tenker er et godt liv for et barn?
Kan du fortelle litt om hva du tenker er en god barneoppdragelse?
Hvordan var din barndom?
Hvordan ble du oppdratt?
Hva opplever dere som de viktigste forskjellene med en barneoppdragelse i
Norge sammenlignet med barneoppdragelse i landet du har vokst opp i?
Tenker du at det er viktig å sette grenser for barnet ditt? Hvorfor?
Hva får barnet ditt lov til å gjøre og hva får barnet ikke lov til å gjøre?
Får barnet ditt leke med hvem det vil? Hvem får det ikke lov til å leke med?
Hva får barnet lov til å delta på av aktiviteter etter skoletid?
Hvilke utfordringer opplever dere knyttet til barneoppdragelse og barnas oppvekst i Norge?

Hvilke verdier tenker du det er viktig at barnet ditt lærer?
Hva betyr ære for dere?
Frykter dere at barnas atferd skal føre til tap av ære for familien?

Hva er vold?
Hva forstår du med begrepet vold?
Hva er press og tvang for dere?
Hvordan forstår og praktiserer dere grensesetting og straff?
Hva tenker du om å bruke fysisk irettesettelse, slik som klaps, stenge barnet inne på rommet eller lignende for å straffe barnet?
Hvilket syn på bruk av vold er det i kulturen du vokste opp i?

Det er nyttig å tegne et genogram samtidig som eller før man stiller disse spørsmålene.

Hvem bor hvor?
Hvem i familien har foreldrene kontakt med?
Hvem er gift med hvem? Relasjon mellom ektefeller (foretrukne ektefeller)
Hvem er søsken, fettere og kusiner av personen gift med?
Hvem er overhode i familien?
Hvem bestemmer i familien som bor i Norge?
Hvem bestemmer i hele storfamilien både i Norge og utenfor Norge?
Hvilken posisjon har deres familie ovenfor slekt/miljø i Norge og i utlandet?
Hvem involverer seg i familiens liv og på hvilken måte? (positivt – negativt)
Hvem utøver innflytelse i den konkrete saken?
Er det noen i familien de ikke har kontakt med? Hvorfor?
Hvem involverer seg i spørsmål som har med ekteskap å gjøre?
Er det noen i familien som har brutt med «familiens regler»/æreskodeksen i familien?For eksempel skilt seg, rømt fra familien, hatt kjæreste eller annet?
Hva skjedde i så fall med disse?

Hvilke ønsker og planer har dere for barnets framtid, på kort og på lengre sikt?
Har dere planer om at barnet skal gifte seg?
Hvem tenker dere at barnet skal gifte seg med? Er de i slekt? Hvor skal bryllupet finne sted?
Hvem er de andre barna deres gift med? Ble de gift frivillig?
Har dere planer om å ta med barnet til utlandet for å finne ektefelle til han/henne?

Kan du fortelle meg litt om hvordan de andre barna dine har det?
Hvor mange søsken bor i familien? Kjønn og alder?
Er det vesentlige forskjeller for gutter og jenter?
Hva slags roller har eldre søsken knyttet til barnet som saken gjelder?
Hvordan forholder søsken seg til "tapet" av søster/bror?
Hvordan går det med søsken på skolen?

Barnevernstjenesten bør kartlegge foreldrenes utdanningsnivå, økonomi, jobb etc. for å kunne vurdere om og eventuelt hvilke tiltak familien har behov for.

Trygghetsplan ved flytting til sperret adresse

En trygghetsplan er et verktøy som skisserer aktører og kontaktpunkter rundt barnet, hvem som kjenner barnets bakgrunn og hvem som gjør hva dersom det skulle oppstå en akutt situasjon som truer barnets sikkerhet.

Når Fylkesnemda har fattet vedtak om at barnet skal flytte til sperret adresse, er det viktig at det lages en trygghetsplan.

Barnevernstjenesten bør innlede et tverrfaglig samarbeid med andre aktører for å skape et trygt nettverk rundt den unge. Når barnet lever med sperret adresse, må det identifiseres hvem som kjenner barnets bakgrunn og vurderes hvem som bør kjenne til barnets bakgrunn.

Dette skal skje i samråd med politiet.

Trygge kontaktpersoner på de arenaene barnet oppholder seg på i løpet av døgnet, bør være involvert. Det betyr at også venner eller foreldre til venner, og frivillige aktører som håndballtreneren bør involveres i planen.

Det holder ikke å involvere kun kontaktpersoner fra offentlige instanser. En håndballtrener kan spille en viktig rolle når det gjelder ivaretakelse av barnets trygghet. Det er svært viktig at disse vet hva de skal gjøre og hvem de skal varsle om noe skulle skje.

Det er også trygt for barnet å vite at noen kjenner bakgrunnen deres dersom det skulle oppstår en usikker situasjon. Vurderingen av hvem som involveres i trygghetsplanen og ikke skal skje i samråd med politiet.

Barnet skal være involvert i utarbeidelsen av trygghetsplanen. Barnet selv må få mulighet til å definere hvem han eller hun opplever som fortrolige og trygge personer på de arenaer det befinner seg på. Trygghetsplanen skal gi barnet/ungdommen informasjon om hva hun eller han bør gjøre, og i hvilken rekkefølge, dersom det oppstår en utrygg situasjon.

Trygge kontaktpersoner må kjenne til barnets nye kontaktinfo, som nytt telefonnummer, e-postadresse og eventuelt nytt navn. Trygge kontaktpersoner må også være klar over at dette ikke skal deles ut videre, eksempelvis i klasselister, til medelever og så videre. Det bør avklares eventuell hvilken kontaktinformasjon som skal oppføres i stedet.

Det kan være en idé å lage et tryggetskart med hvilke aktører og trygge kontaktpersoner som bør være inkludert.

Last med mal for trygghetskart

Direkte e-postadresse og telefonnummer til aktører og trygge kontaktpersoner bør gjøres kjent med de som kartet identifiserer at har behov for dette. Under «informerer følgende» bør det gjøres klart hvem som kontakter hvem når. For eksempel hvem kontaktlærer skal ringe til, hvis barnets foreldre skulle oppsøke skolen eller hvis barnet skulle utebli fra skolen.

Genogram

Et genogram er en grafisk fremstilling av familiemedlemmers tilknytning til hverandre. Det kan også kalles et familietre. Å tegne opp et genogram er en nyttig måte å kartlegge barnets og familiens situasjon på. Relasjonen og posisjonen til den enkelte er det viktigste, ikke om det er biologiske slektsbånd til stede eller ikke.

Se eksempel på hvordan et genogram kan se ut (bilde)

Et genogram gir et bilde av hvilke personer barnet er knyttet til, hvem det har tillit til og hvor barnet kan få støtte. Det omfatter også hvem barnet står i konflikt med og hvem det opplever trusler fra. Et mål med denne typen nettverkskart er å visualisere hvilken innflytelse, både positiv og negativ, andre familiemedlemmer har i konfliktsituasjonen.

Slik gir disse verktøyene informasjon om hvilke trusler barnet er stilt overfor, og hvilke ressurser og muligheter som kan finnes i barnets nettverk. Hvem som er trusselutøvere og støttepersoner kan si noe om hvilke tiltak som kan være nyttig å iverksette. Hvis far for eksempel er den største trusselutøveren, er det nyttig å iverksette tiltak for å beskytte barnet mot far, og å drive råd og veiledning opp mot far.

Hvis foreldrene opplever press fra andre i familien, kan dere også lage et genogram i samarbeid med foreldrene. Det kan tydeliggjøre hvilke muligheter foreldrene opplever å ha når dere skal jobbe med konfliktene i storfamilien.

Dersom far opplever et sterkt press fra sin bror og far i familiens opprinnelsesland kan det være nyttig å forsøke å få far til å informere disse om at tvangsekteskap og utøvelse av vold er straffbart i Norge. At far risikerer fengsel dersom han gjør noe for å opprettholde familiens ære, kan dempe presset fra bror og bestefar.

Tegningene utarbeides i samarbeid med barnet/foreldrene
Det bør markeres hvem som har makt i familien og hvem som bestemmer over andre familiemedlemmer. Det bør innhentes kontaktopplysninger for de personene som spiller en mest sentral rolle, både positivt og negativt.
Det er viktig å inkludere familiemedlemmer som er i familiens opprinnelsesland eller i andre land, i den grad de har innflytelse på familiens liv i Norge.
Hver person kan markeres med et pluss eller minustegn eller en «glad- smiley» eller «sur- smiley», avhengig av om barnet oppfatter vedkommende som en mulig ressurs eller som en trussel.

Selve aktiviteten med å tegne et genogram og familietre er en god måte å bygge relasjon til barnet og foreldrene på, hvor partene får delta og dele sin kunnskap og sine erfaringer. Informasjonsinnsamling ved bruk av tegninger kan gjøre det lettere å forstå og snakke sammen om familierelasjoner og viktige hendelser i familien.

Plasser jeg-personen i relasjon til:
- Søsken
- Tanter/onkler/fettere og kusiner
- Besteforeldre
Ta med eldste til yngste person i familien
Hvem bor hvor? Ta med familie i utlandet
Hvem er gift med hvem?
- Synliggjør ekteskap innad i slekt
- Hvem er søsken, fettere og kusiner av personen gift med?
Hvem er overhodet i familien - hvem bestemmer?
- Hvem bestemmer i Norge?
- Hvem bestemmer helt overordnet?
- Hvor stor rolle spiller disse personene i barnets liv? (Kan ha innvirkning indirekte)
Hvem i familien har foreldrene kontakt med?
Hvem har barnet god relasjon til - hvorfor?
- Beskriv støttepersoner i situasjonen.
Hvem har barnet dårlig relasjon til? Beskriv.
Hvem er eventuelle ekteskapskandidater?
Hvem bestemmer når det gjelder dette ekteskapet?
Hvem påvirkes av personens valg/brudd på æreskodeks?
Konflikter i familien. Noen i familien som ikke har kontakt? Hvorfor?
Er det noen i familien som har brutt med familiens regler eller æreskodeksen i familien? For eksempel skilt seg, rømt fra familien, hatt kjæreste eller annet?
Hvis personen skal dra/flytte fra familien, hvis personen bryter med familiens æreskodeks - hvem vil foreldrene involvere? Hvem får vite?

Caser

Bekymringsmelding

Sara har kommet til samtaler hos rådgiver på skolen i noen måneder. På våren forteller hun mer om forholdene hjemme. Hun opplever en økende grad av kontroll fra sine foreldre og sin eldste bror.

Til å begynne med var de stort sett strenge med når hun måtte komme hjem om kvelden. Etter at hun ble sett sammen med en gutt fra klassen har ting endret seg. Nå får hun ikke lenger lov til å være ute etter skolen. Hun har måttet slutte å spille håndball og blir hentet på skolen hver dag av sin storebror.

Sara forteller at hun ikke har opplevd fysisk vold, samtidig som hun er redd for hva som vil skje hvis hun gjør noe som foreldrene ikke liker. Sara forteller også at farfar i foreldrenes hjemland bestemmer mye i familien.

Den siste tiden har besteforeldrene ringt stadig oftere, og de snakker mye om at det er på tide at Sara gifter seg. De vil gjerne at hun gifter seg med en fetter på fars side. Saras storebror er gift med Saras kusine, søsteren til fetteren som familien ønsker at Sara skal gifte seg med (se genogram).

Fars søster og ektemannen hjalp Saras familie økonomisk med flukten til Norge, og ønsker nå å få sine barn til Norge slik at de kan leve et trygt liv her. Saras far sliter mye med traumer etter krigen i hjemlandet og flukten til Norge, og opplever et stort press fra familien i hjemlandet. Sara forteller at far kan ha store sinneutbrudd hvor han roper til Saras mor og Sara. To ganger har han klapset Sara hardt på kinnet når hun har kommet sent hjem.

Etter hvert som rådgiveren får et innblikk i hvordan Sara har det hjemme, forstår han at barnevernet bør involveres. Han diskuterer dette med Sara. Hun er redd for hva foreldrene vil gjøre hvis barnevernet involveres. Hun er også redd for å bli fjernet fra familien sin. Til tross for problemene hjemme vil hun ikke flytte fra foreldrene sine, som hun også opplever som snille og gode. I løpet av samtalen forstår hun likevel at barnevernet kanskje kan hjelpe henne.

Rådgiveren skriver en bekymringsmelding til barnevernet, hvor Saras situasjon hjemme beskrives nøye. Når barneverntjenesten neste dag mottar bekymringsmeldingen, besluttes det raskt at meldingen skal følges opp med en undersøkelse.

Samtalen med Sara

Når barnevernet får bekymringsmeldingen om at Sara utsettes for negativ sosial kontroll og press om å gifte seg, blir det besluttet å foreta en undersøkelse. Saksbehandleren ringer rådgiveren på skolen, som gir utdypende informasjon om samtalene med Sara og hvordan situasjonen etter hvert har utviklet seg til det verre.

Rådgiveren forteller at Sara er redd for represalier, da det vil skuffe dem veldig at hun har gått bak deres rygg og fortalt noen andre om deres problemer. Barnevernet avtaler at de vil snakke med Sara på skolen, før de tar kontakt med familien.

I samtalen med barneverntjenesten forteller Sara at begge foreldrene sliter med dårlig helse og er traumatiserte etter hendelsene i hjemlandet. Hun forteller om kontrollen foreldrene utøver og deres redsel for at familiens ære skal gå tapt.

Foreldrene blir presset av storfamilien i hjemlandet, fordi de har bidratt økonomisk til flukten som førte familien til Norge. Faren sier ofte at det er storfamilien som er det viktigste, og at de først og fremst må holde sammen.

Sara vil ikke skuffe faren eller familien, men hun vil heller ikke gifte seg med fetteren som besteforeldrene foreslår. Hun er ikke klar for å gifte seg og ønsker selv å velge hvem hun skal leve sammen med.

Sara har ikke sagt sin mening til foreldrene om hva hun tenker om ekteskap og om fetteren som familien har utpekt. I løpet av samtalen med barnevernet forstår hun at foreldrene må få vite at hun ikke vil gifte seg nå.

Sara er redd for hvordan foreldrene vil reagere og lurer på om saksbehandler kan være med når hun sier ifra til foreldrene. Barnevernet foreslår at de først prater med foreldrene alene, for deretter å møte foreldrene sammen med Sara.

Barnevernet kartlegger situasjonen sammen med Sara. De forstår det slik at Sara utsettes for psykisk press og streng sosial kontroll som ikke er bra for henne. At far virker ustabil og har klapset Sara tidligere gjør situasjonen mer alvorlig, da det er risiko for at far gjentar disse handlingene.

Barnevernstjenesten vurderer også at det er fare for at familien etter hvert reiser til opprinnelseslandet, men slik det foreløpig ser ut er det ikke laget noen konkrete reiseplaner.

Samtalen med Saras foreldre

Etter barnevernstjenesten har snakket med Sara, kontakter de Saras foreldre. De blir overrasket når barnevernet ringer. De ser ikke behov for at barnevernet skal «blande seg inn» i familiens privatliv.

Når de får vite hva saken gjelder, blir de lei seg for at Sara ikke har pratet med dem om problemene. Foreldrene opplever ikke at de har noen problemer. De stiller seg imidlertid villige til å snakke med barnevernet dagen etter.

I samtale med foreldrene forteller mor at det er helt vanlig i deres hjemland at foreldrene involveres i barnas ekteskap. Å få barna «godt gift» er et ansvar som hviler på hennes skuldre, men selvsagt skal ingen av barna tvinges til å gifte seg mot sin vilje. Far sier seg enig i at ingen skal tvinges til noe, islam tillater ikke ekteskap inngått med tvang.

Barneverntjenesten har flere samtaler med både Saras foreldre, Saras bror og med Sara – både alene og sammen med familien – i undersøkelsesfasen. Etter hvert innrømmer far at han opplever å stå i gjeld til familien i hjemlandet, fordi de hjalp ham å flykte.

Familien har høy anseelse i hjemlandet og det er vanskelig for han å stå imot press fra storfamilien. Men han gjentar at han ikke skal tvinge sin datter til noe hun ikke vil.

Bekymring knyttet til Saras utenlandsreise

En dag forteller Sara til rådgiveren at foreldrene planlegger å ta med barna på sommerferie i hjemlandet. Saras kusine skal gifte seg, og familie bosatt i ulike deler av verden gleder seg til å møtes i bryllupet.

Sara er litt bekymret for om familien har andre planer for henne opprinnelseslandet, men gleder seg og insisterer på at hun vil reise. Foreldrene har allerede kjøpt flybilletter.
Denne informasjonen fører til at barnevernstjenesten kaller inn foreldrene til en samtale.

På grunn av at flybilletter allerede er bestilt og at Sara virker bekymret for å bli etterlatt i utlandet, oppretter barnevernstjenesten dialog med politiet. Samtalen holdes på politistasjonen av barnevernstjenesten og politiet.

Politiet og barnevernstjenesten informerer foreldrene om at det er straffbart å tvinge noen til å gifte seg. Foreldrene sier at de forstår dette, og at de ikke skal tvinge Sara til noe. De snakker om kusinens bryllup, alle gjestene som skal komme og hvor fint det vil bli for Sara å se slekten sin igjen.

Barnevernstjenesten har deretter en samtale med Sara. De forklarer Sara at norske myndigheter har svært begrensede muligheter til å hjelpe henne dersom hun reiser til utlandet og noe skulle skje med henne der. Norsk lov og norske myndigheter har begrenset virkeområde.

Fordi Sara er under 18 år er det også foreldrene som har ansvaret for henne i utlandet, og foreldrene må samtykke dersom barnevernstjenesten skal hjelpe Sara tilbake til Norge. Barnevernstjenesten sier de er bekymret for om det kan skje noe med Sara i hjemlandet, men at de ikke har grunnlag for å fatte noe tvangsvedtak.

Barnevernstjenesten og Sara diskuterer ulike tiltak for at Sara kan slippe å være med på ferien til foreldrenes opprinnelsesland. Sara sier at hun har en deltidsjobb og at hun har blitt tilbudt å jobbe der denne sommeren. De blir enige om å legge frem dette som et forslag for foreldrene i en felles samtale.

Barnevernstjenesten kaller foreldrene og Sara inn til en felles samtale, hvor Sara og barnevernstjenesten legger frem forslaget. Sara foreslår at hun kan få være i Norge og jobbe i sommer for å tjene seg opp penger til utdannelsen hun ønsker å ta i utlandet. Sara kan bo hos tanten sin som også er i Norge.

Etter en del diskusjon blir foreldrene med på dette. At Sara er hjemme for å tjene penger gjør at foreldrene kan gi noen av pengene de de ville brukt på hennes flybillett til fars slektninger. Dette kan bidra til å opprettholde gode relasjoner i familien og familiens ære.

For å være sikre på at foreldrene ikke allikevel tar med Sara til utlandet, ber barnevernet om å få oppbevare Saras pass. Foreldrene og Sara går med på dette frivillig.

På høsten fyller Sara 18 år. Barnevernet drøfter da behovet for ettervern med Sara. Sara sier at foreldrene nå har akseptert at Sara ønsker å ta en høyere utdannelse, og ikke ønsker å gifte seg med fetteren.

Foreldrene har det også bedre etter at de har fått psykologhjelp og veiledning av familievernet. Sara og foreldrene går med på at barneverntjenesten opprettholder kontakten med henne og foreldrene gjennom råd og veiledningstiltak en stund framover.

Bekymringsmelding

Hassan blir tatt inn til samtale med sosiallæreren etter en slåsskamp i kantinen. Han har blitt banket opp av flere gutter i klassen, og ingen av de andre barna turte å gripe inn.

Sosiallæreren kjenner Hassan godt. Han har tidligere hatt samtaler med Hassan om hans motivasjon til å fullføre skolen. På bakgrunn av det Hassan har fortalt i disse møtene lurer sosiallæreren på om Hassan blir mobbet og sliter på grunn av sin seksuelle legning.

Hassan har først vanskelig for å fortelle om bakgrunnen for slåsskampen. Etter en lang stund sier han: «De andre på skolen syns jeg er feminin, at jeg ikke er mann nok». På spørsmål om han forelsker seg i gutter heller enn jenter, bekrefter Hassan etter hvert at han liker gutter.

Sosiallæreren forteller Hassan at mennesker har rett til å elske den man vil. Man kan bli forelsket i jenter, gutter eller både jenter og gutter og det er helt i orden. I Norge har alle som er homofile, lesbiske eller bifile et vern mot diskriminering og hatkriminalitet.

Hassan får tillit til sosiallæreren, og opplever det som fint endelig å kunne snakke med en voksen om det han syns har vært vanskelig. Hassan forteller at han er mye sammen med en guttevenn, og at venner av familien derfor har begynt å spre rykter. Gjennom hele oppveksten har han blitt utsatt for vold av sin far, og det er blitt verre etter at faren fikk kjennskap til ryktet.

Etter at Hassan klarte å overbevise sin far om at han liker jenter, skal gifte seg og få barn, roet situasjonen seg litt. Når han nå er blitt kalt «homo» og banket opp på skolen, er Hassan redd for å gå hjem der familien kanskje allerede har hørt hva som har skjedd. Hassan forteller at han tidligere har blitt banket opp av sin far og onkel fordi de hadde hørt rykter om at han var homofil. Faren hadde ropt at Hassan bringer skam over familien og at de ikke aksepterer slik adferd.

Onkelen forteller at de allerede har snakket med familien i hjemlandet og at vil ta imot Hassan når han kommer. Der skal han lære hva som kreves av en mann, samtidig som han kan bli kjent med sin kusine som nå er i gifteklar alder. Sosiallærer forteller Hassan at det i alvorlige saker som dette er nødvendig å involvere barnevernet, og at de kan hjelpe han. Han ringer barnevernet og melder sin bekymring, mens Hassan sitter og hører på.

Barnevernet avtaler et møte Hassan og sosiallærer allerede samme dag. På bakgrunn av informasjonen fra sosiallærer, bestemmer barneverntjenesten seg for å opprette en undersøkelse umiddelbart.

Samtale med Hassan

I møtet med barnevernet og sosiallæreren forteller Hassan om en oppvekst preget av mye vold både fra far og sine to eldre brødre. Faren mener at Hassan ikke oppfører seg som en mann og at han bringer skam over familien. Hassan har vokst opp med forestillingen om at homofili er noe grusomt og ekkelt som ikke kan aksepteres. Da familien fikk høre ryktene som gikk om Hassan, mente de at han var syk og måtte kureres.

Det var truslene om at Hassan skulle sendes til familien i hjemlandet for å lære hvordan en skikkelig mann skal være, som virkelig skremte han og fikk han til å lyve om at han selvfølgelig likte jenter. Det siste han vil er å reise fra kjæresten, som er den eneste Hassan opplever at forstår han. Etter samtalen vedtar barnevernstjenesten at de vil fatte et midlertidig akuttvedtak. Hassan skal få bo på en barnevernsinstitusjon fram til akuttvedtaket er behandlet i barneverns- og helsenemnda.

Når Hassan har vært akuttplassert i ca. en uke snakker han for første gang med sine foreldre i telefonen. Hassan ønsker først og fremst å si til sin mor at han er lei seg for situasjonen. Han vil si at han ikke mener å skade familien, men at han vil velge selv hvem han ville være kjæreste med. Samtalen går imidlertid ikke slik Hassan håper. Moren overlater telefonen til faren. Faren er sint og sier at Hassan har ødelagt morens helse ved å forlate dem. Han forteller at moren ikke spiser, og at hun gråter hele tiden.

Faren sier at Hassan må komme hjem med en gang, før han ødelegger familien enda mer. Han sier også at å treffe ei jente vil gjøre han «normal». Familien har i flere år planlagt at han skal gifte seg med kusinen sin, og nå må han reise til familiens hjemland og gifte seg, for å redde familiens ære. Hassan sier at han ikke vil gifte seg med kusinen sin, og at han ikke kommer hjem med det første. Faren roper sint at Hassan vil komme til å angre på det han har gjort mot familien.

På grunnlag av volden Hassan har vært utsatt for, og truslene om at han skal bli tatt med ut av landet for å bli tvangsgiftet eller utsatt for annen vold, legger barneverntjenesten fram en begjæring om omsorgsovertakelse for barneverns- og helsenemnda.

Videreføring av tiltak etter 18 år for Hassan

Hassan nærmer seg 18 år, og barnevernet har en samtale med ham om ettervern. Hassan sier han har det bra hos fosterfamilien sin, og at han gjerne vil bli boende en stund framover. Han vil gjerne også ha kontakt med dem etter at han flytter for seg selv eller sammen med kjæresten.

Hassan tenker at han kan trenge hjelp både når det gjelder praktiske ting og kontakten med familien. Barnevernet og Hassan blir derfor enige om at tiltakene han har i dag skal videreføres, og at eventuelle andre tiltak vurderes på nytt etter hvert.

Relevante nettsider og veiledningsmateriell

Lenke til relevante rettskilder i saker som angår tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og annen vold i nære relasjoner på UDI sine sider finner du her.

Retningslinjer for samarbeid mellom politiet og barnevernstjenesten: digitalt arbeidsverktøy for barnevernstjenesten og politiet i saker hvor det er mistanke om vold og overgrep i nære relasjoner.
Tiltak for håndtering av barneekteskap blant asylsøkere: rapport fra tverretatlig arbeidsgruppe i Utlendingsdirektoratet, Politiets utlendingsenhet og Bufdir
Retningslinjer for samarbeid mellom barnevernstjenesten og NAV-kontoret skal bidra til bedre koordinering og samordning av tjenester overfor barn, unge og familier som har behov for hjelp fra hjelp fra begge tjenester. Retningslinjene omfatter hjelp til familier i en sosialt og økonomisk vanskelig situasjon som har behov for hjelp fra både barnevernstjenesten og NAV-kontoret, og ungdom som mottar ettervernstiltak.
Veiviseren om kjønnslemlestelse (KLL) er laget for deg som møter jenter eller kvinner som er utsatt for eller i risikosonen for kjønnslemlestelse gjennom arbeidet ditt. Her får du oversikt over temaet, hva du kan gjøre for å forebygge at jenter bosatt i Norge blir utsatt for kjønnslemlestelse og hvordan du kan bidra til å sikre god omsorg til jenter og kvinner som er kjønnslemlestet. Du finner råd om rutiner, hvordan føre samtaler, regelverk, ulike hjelpemidler og kontaktinstanser for rådgivning.
Vold i nære relasjoner og menneskehandel, en veileder til NAV.
Instruks fra Justis- og beredskapsdepartementet er å sikre at ekteskap inngått i utlandet som kan virke støtende på norsk rettsorden (ordre public) ikke anerkjennes ved behandling av saker etter utlendingsloven. Dette er typisk søknad om familiegjenforening mellom ektefeller.

Utenriksdepartementet gir praktisk reiseinformasjon, reiseråd og informasjon om hva slags tjenester og bistand norske borgere kan forvente av utenrikstjenesten. Under hvert enkelt land finner du blant annet praktiske opplysninger, sikkerhetsinformasjon, innreisebestemmelser og relevant informasjon om landets helsetilbud.

Veileder for helsestasjons- og skolehelsetjenesten om forebygging av kjønnslemlestelse: Tilbud om samtale og frivillig underlivsundersøkelse (2009)
Veileder om helsetjenestetilbudet til asylsøkere, flyktninger og familiegjenforente (2003)
Nasjonal retningslinje for helsestasjon og skolehelsetjeneste, og helsestasjon for ungdom
Veileder for helsepersonell i Norge om kvinnelig omskjæring (Helsetilsynet)
Veileder om regelverk, roller og ansvar knyttet til kjønnslemlestelse (Barne- og likestillingsdepartementet/Helse- og omsorgsdepartementet)
Veileder om kjønnslemlestelse

Se ideer til undervisningsopplegg om tvangsekteskap og nærliggende temaer.
Barn som ikke møter på skolen er en veileder rettet mot skoleeiere. Hensikten med veilederen er å bidra til at kommuner behandler saker med barn som ikke møter på skolen likt, og å sikre at barn i opplæringspliktig alder får oppfylt sin rett og plikt til grunnskoleopplæring.

Temasider om negativ sosial kontroll, æresrelatert vold og tvangsekteskap av Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet.

Informasjon om Kompetanseteamet mot tvangsekteskap og kjønnslemlestelse av Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet.

Temasider om negativ sosial kontroll av Integrerings- og mangfoldsdirektoratet.

Politiets temasider om menneskehandel.

Ditt eget valg er Integrerings- og mangfoldsdirektoratet nettside for en pågående kampanje med filmer om negativ sosial kontroll, der den som besøker siden henvises til chat-tjenester og tjenester der man kan snakke anonymt, be om råd eller hjelp hvis man er utsatt for negativ sosial kontroll, tvangsekteskap, æresrelatert vold, blir etterlatt i utlandet/frykter å bli etterlatt mm.

Rettentil.no er utviklet av RVTS Øst - Regionalt ressurssenter om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging. En nettportal for deg som møter unge utsatt for negativ sosial kontroll, tvangsekteskap og kjønnslemlestelse i ditt arbeid. Den inneholder artikler, oppdaterte definisjoner og fenomenbeskrivelser, samt konkrete råd og refleksjonsspørsmål. Her finner du også en oversikt over viktige deler av hjelpeapparatet og referanser til aktuell faglitteratur.

Din utvei er en nasjonal veiviser til hjelpetilbud, informasjon og kunnskap om vold i nære relasjoner, voldtekt og andre seksuelle overgrep. Her finner du også en spørsmål-svartjeneste hvor den som stiller spørsmål er anonym. Nettportalen som er en del av regjeringens innsats for å forebygge vold i nære relasjoner og driftes av Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) på oppdrag fra Justis- og beredskapsdepartementet.

Snakke med barn er utviklet av RVTS - Regionalt ressurssenter om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging. En opplæringsplattform som skal øke fagkunnskap, men primært gi handlingskompetanse hos alle hjelpere som arbeider med barn.

Hvordan finne tilhørighet uten å miste seg selv er en veileder utarbeidet av Voksne for Barn.

Røde Kors-telefonen for tvangsekteskap og kjønnslemlestelse gir informasjon og veiledning om hvordan du kan forholde deg til situasjoner der tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og æresrelatert vold forekommer.

Selvhjelp for innvandrere og flyktninger hjelper innvandrere i Norge med å finne fram i det norske samfunnet.

Skeiv verden hjelper personer med minoritetsbakgrunn som opplever å forelske seg i en av samme kjønn.

Hjelpekilden Norge er en frivillig organisasjon som yter hjelp og støtte til mennesker i problematiske religiøse bruddprosesser. Noen kan ha opplevd press rundt ekteskap, ekstrem sosial kontroll og utstøtelse. Hjelpekilden Norge jobber også med informasjon om religiøse miljøer, integreringsspørsmål, psykisk helse, barns rettigheter og flere andre tema som berører religiøse utbrytere.

Relevante retningslinjer

Retningslinjer for saker om personer over 18 år som står i fare for å bli utsatt for ufrivillige utenlandsopphold, eller som oppholder seg ufrivillig i utlandet

Hvert år risikerer personer å bli utsatt for ufrivillige utenlandsopphold. Retningslinjene er ment som et hjelpemiddel for offentlige instanser som kommer i kontakt med personer over 18 år hvor det er bekymring for at en person kan bli utsatt for ufrivillig utenlandsopphold. Det er viktig at de offentlige instansene kjenner til hverandre slik at oppfølgingen blir best mulig. Retningslinjene beskriver informasjonsdeling og varsling mellom offentlige etater som skoler, NAV, politi, helsetjenestene og krisesentre.

Retningslinjene er utarbeidet av Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet i samarbeid med Arbeids- og velferdsdirektoratet, Helsedirektoratet, Integrerings- og mangfoldsdirektoratet, Politidirektoratet, Utdanningsdirektoratet, Utlendingsdirektoratet og Utenriksdepartementet, med innspill fra Statens sivilrettsforvaltning.

Politi og barnevern - nasjonale retningslinjer for samhandling

Retningslinjer for samhandling mellom politi og barnevernstjenesten ved bekymring om vold og/eller seksuelle overgrep mot barn - slik skal etatene samhandle ved mistanke mot omsorgspersoner. Målgruppen for retningslinjene er ansatte i politiet og barnevernstjenesten. Samhandlingen mellom disse etatene i volds- og overgrepssaker er kompleks og omfattende. Det er derfor behov for å behandle disse problemstillingene særskilt.'

Retningslinjene er utarbeidet i samarbeid mellom Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet og Politidirektoratet.

Retningslinjer om etterlatte barn i utlandet

Retningslinjene er ment som et arbeidsverktøy for fagfolk i offentlige instanser når barn blir etterlatt i utlandet. Det er viktig at ulike offentlige instanser kjenner til hverandre, slik at varsling og oppfølging blir best mulig. Målet med retningslinjene er at førstelinjetjenestene raskt og effektivt kan finne frem til nødvendig informasjon.

Retningslinjene er utarbeidet av Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) i samarbeid med Utenriksdepartementet, Kunnskapsdepartementet, Justis- og beredskapsdepartementet, Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi), Utlendingsdirektoratet (UDI), Politidirektoratet, Helsedirektoratet og Arbeids- og velferdsdirektoratet.

Fasene i en barnevernssak - familie- og sikkerhetsarbeid

Melding om bekymring

Barn som er utsatt for negativ sosial kontroll, æresrelatert vold og/eller tvangsekteskap kan bli truet og utsatt for represalier dersom familien oppdager at barnevernstjenesten eller andre hjelpeinstanser er varslet. Derfor er det viktig barnevernstjenesten vurderer bekymringsmeldingen raskt.

Barnevernstjenesten bør vurdere et forløp der de snakker med barnet før foreldrene blir gjort kjent med meldingen. Det er for å unngå at barnet skal bli utsatt for trusler og press fra foreldrene. Erfaring tilsier at den unge kan bli truet til å endre sin historie og forklaring dersom barnevernstjenesten først snakker med foreldrene.

Når barnevernstjenesten mottar en bekymringsmelding om negativ sosial kontroll, æresrelatert vold eller tvangsekteskap, er det nødvendig at de gjør en umiddelbar vurdering av barnets situasjon. De må også vurdere om saken har en slik karakter at politiet bør involveres. I en slik innledende risikovurdering bør barnevernstjenesten særlig kartlegge:

hva bakgrunnen for konflikten er, om den har den pågått over lang tid, om den
har den eskalert og eventuelt hvorfor.
om barnet utsettes for vold og hvilke typer vold.
om barnet utsettes for et strengt kontrollregime som bryter med barnets rettigheter.
barnets beskrivelse av patriarkalske og æreskulturelle verdier i familien.
om noe barnet har gjort har ført til ærestap eller rykter om ærestap i familien og i miljøet (for eksempel at det er oppdaget at barnet har en kjæreste eller annen seksuell legning).
om barnet frykter represalier eller straff.
om barnet frykter å bli tatt med til utlandet.

I familier med en streng æreskultur kan det at barnevernstjenesten involverer seg i familiens indre og private anliggender påføre familien skam og ærestap.

Saker som i utgangspunktet ikke er akutte, kan endre karakter og bli akutte dersom det blir kjent for familie og bekjente at barnevernstjenesten undersøker familien. Barnet kan få skylden for at barnevernstjenesten har blitt kontaktet og kan bli utsatt for represalier.

Represalier kan bestå i at barnet blir truet til taushet, at foreldrene strammer inn kontrollen og/eller at barnet blir utsatt for vold. Barn med utenlandsk bakgrunn kan bli tatt med til utlandet i håp om at det skal lære barnet å oppføre seg bedre, eller barnet kan giftes bort eller etterlates der.

Det er viktig å forhindre at barnets situasjon forverres av at barnevernstjenesten griper inn. Derfor bør barnevernstjenesten etterstrebe en skånsom og effektiv behandling av bekymringsmeldinger hvor negativ sosial kontroll, æresrelatert vold og tvangsekteskap er en dominerende problematikk.

Erfaring tilsier at den unge kan bli truet til å endre sin historie og forklaring dersom barnevernstjenesten først snakker med foreldrene. For å unngå at barnet skal bli utsatt for trusler og press fra foreldrene, bør barnevernstjenesten vurdere et forløp der de snakker med barnet før foreldrene blir gjort kjent med meldingen.

Les mer i kapittelet om adgang til å unnlate varsling av foreldre og gjøre unntak for partsinnsyn her.

Alle, også barnevernstjenesten, har plikt til å prøve å avverge visse former for alvorlige straffbare handlinger (straffeloven § 196). Dette kalles avvergeplikt. Det er straffbart med inntil ett år i fengsel hvis man unnlater å gripe inn.

Undersøkelsesfasen

I undersøkelsesfasen er det viktig at barnevernstjenesten undersøker saken effektivt, samtidig som de ivaretar barnets sikkerhet. Det kan være nødvendig at barnevernstjenesten og politiet samarbeider.

Det er viktig at barnevernstjenesten vurderer hvordan undersøkelsen kan gjennomføres uten at barnet settes i fare. I startfasen bør barnevernstjenesten gjøre en innledende risikovurdering av hvor akutt konflikten er. For å strukturere den første informasjonen barnevernstjenesten får, kan barnevernstjenesten stille seg følgende spørsmål:

Er barnet utsatt for fysisk og/eller psykisk vold? (Se forslag til kartleggingsspørsmål)
Er barnet utsatt for et omfattende kontrollregime? (Se forslag til kartleggingsspørsmål)
Er konflikten stabil, eller er den eskalerende?
Er det en akutt konflikt som gjør at den unge ikke kan gå hjem etter møtet uten fare for alvorlige represalier fra familien?
Er barnet gift eller forlovet?
Er det fare for at han eller hun kan bli straffet, isolert, tvunget med til utlandet og/eller tvunget til ekteskap i nær framtid?
Finnes det tidligere æresrelaterte konflikter i familien? Hos søsken? Slekt
Uttrykker barnet inkonsekvente holdninger som tyder på at det er under press?
Uttrykker barnet ekstrem frykt?
Hvem kjenner til konflikten med familien?

Dersom saken vurderes som akutt bør barnevernstjenesten umiddelbart opprette kontakt med politiet. Politiet kan gi barnevernstjenesten avgjørende informasjon om barnets trusselsituasjon og vurdere hva som er nødvendige sikkerhetstiltak.

Barnevernstjenestens taushetsplikt skal ikke være til hinder for at barnets sikkerhet ivaretas. At barnevernstjenesten deler informasjon med politiet vil i disse sakene som regel kunne forsvares med at en slik deling "(...) er nødevendig for å ivareta oppgaver etter denne loven" (barnevernsloven § 13-1).

vil «fremme barneverntjenestens oppgaver» (barnevernloven § 6-7 tredje ledd). I saker hvor det er grunn til å frykte for barnets sikkerhet, bør barnevernstjenesten gi politiet innsyn i sentrale dokumenter og vurderinger.

Dette kan være

om familien og eldre søsken er kjent for barnevernstjenesten med en lignende problematikk.
om det er iverksatt omsorgstiltak eller andre relevante tiltak på eldre søsken på grunn av negativ sosial kontroll, æresrelatert vold eller tvangsekteskap.
om foreldre har uttrykt bekymringsfulle holdninger.

Les mer om trusselvurdering, sikkerhetsarbeid og sperret adresse i Bufdirs fagelige veileder for krisesentertilbudet her.

Les mer i Retningslinjer for samarbeid mellom politiet og barnevernstjenesten.

Barnevernstjenesten skal så langt det er mulig innhente opplysninger i samarbeid med foreldre og med den saken gjelder. I enkelte tilfeller vil det imidlertid ikke være mulig å følge denne hovedregelen.

I saker som omhandler æresrelatert vold kan spørsmål om samtykke fra foreldre til innhenting av opplysninger både øke risikoen for sanksjoner mot barnet og redusere barnevernstjenestens mulighet til å innhente opplysninger. I slike saker kan det være behov for å innhente opplysninger om barnet og foreldrene uten at foreldrene gjøres kjent med det.

Foreldrene skal også normalt ha informasjon om og gis innsyn i de opplysninger barnevernstjenesten mottar fra andre instanser, og skal ha innsyn i alle sakens dokumenter. Barnevernstjenesten kan unnta opplysninger fra foreldrene dersom det av hensyn til foreldrenes forhold til personer som står dem nær, for eksempel barnet, må anses utilrådelig at de får kjennskap til opplysningene.

Les mer om adgangen til å unnta opplysninger i undersøkelsesfasen for å beskytte barnet saksbehandlingsrundskrivet punkt 15.4.8 her.

Hvis barnevernstjenesten ikke kan ivareta opplysnings- og informasjonsplikten tilstrekkelig på grunn av språkproblemer, må dere bruke tolk. At barn og foreldre har tillit til tolken kan være avgjørende for å få gode saksopplysninger og et godt samarbeid.

Foreldrene eller barnet kan også ha motvilje mot å bruke tolk. De kan oppleve det som ydmykende å fortelle at de ikke behersker norsk, de kan være bekymret for om de kjenner tolken fra før eller de kan tvile på om taushetsplikten vil bli overholdt.

I slike tilfeller kan barnevernstjenesten vurdere å bruke telefontolk. Det er da viktig at personopplysninger ikke utveksles. Telefontolk kan ofte ordnes på kort varsel, krever ikke personlig fremmøte og ivaretar foreldrenes eventuelle ønske om anonymitet.

Se informasjon og råd om kjøp og bruk av tolketjenester på nettsidene til Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi).

Det er viktig at barnevernstjenesten kartlegger søskens situasjon samtidig når de undersøker om et barn eller en ungdom er utsatt for omsorgssvikt som følge av negativ sosial kontroll, æresrelatert vold eller tvangsekteskap.

Dersom et barn i familien opplever æresrelatert vold er det sannsynlig at søsken også opplever det, eller kan komme til å oppleve det i framtiden. Søsken som blir igjen i familien kan oppleve at foreldrene strammer inn reglene etter at familien kom i kontakt med barnevernstjenesten. De kan oppleve strengere restriksjoner og sanksjoner enn normalt.

Se kartleggingsspørsmålene i verktøykassen.

Æresrelatert vold har noen særtrekk som kan ha konsekvenser når det gjelder barnets sikkerhet, psykiske helse, nettverk og relasjoner til medlemmer av familien.

Vold

Kartlegg om og eventuelt hvordan barnet utsettes for negativ sosial kontroll, press, psykisk vold, fysisk vold eller tvang.

Ærestap

Kartlegg hvorvidt barnets adferd, eller situasjonen i seg selv, kan føre til tap av ære for familien og dermed innebære en risiko for represalier for barnet.

Rykter om ærestap

Kartlegg eventuelle rykter om at barnet har brutt æreskodeksen og hvordan barnet tror familien vil reagere. I familier med en streng æreskodeks kan rykter om forhold som bryter med æreskodeksen være alvorlig, uavhengig av om ryktet er sant eller ikke.

Regler i hjemmet

Kartlegg i hvor stor grad barnets rett til lek, fritid og frihet blir begrenset.

Seksuelle erfaringer

Barnets seksuelle erfaringer bør kartlegges på en sensitiv måte. Jenter med seksuell erfaring og unge med en utradisjonell seksuell orientering kan oppleve et stort psykisk press knyttet til frykt for at familien skal oppdage det.

Seksuell orientering

Barnets konflikter med foreldrene kan skyldes seksuell orientering, kjønnsidentitet eller kjønnsuttrykk. For å avdekke hvorvidt konflikten gjelder barnets seksuell orientering, må barneverntjenesten stille åpne spørsmål om forelskelse, seksuelle erfaringer og kjæresterelasjoner, i kombinasjon med en tydelig respekterende holdning overfor det å ha en alternativ seksuell orientering, kjønnsidentitet eller kjønnsuttrykk.

Organisasjonen Skeiv Verden er et nettverk for lesbiske, homofile, bifile, transpersoner, interkjønnpersoner og queerpersoner (lhbti-personer) med innvandrerbakgrunn. Organisasjonen driver også selvhjelpsgrupper samt kompetanseheving av ansatte som kan møte på lhbti-ungdom utsatt for sosial kontroll, tvangsekteskap og æresrelatert vold.

Barnets fysiske og psykiske helse

Det kan være en påkjenning for barnet å gå mot sine foreldre, og barnet kan føle seg dratt mellom familien og barnevernstjenesten. Flere kan slite med suicidale tanker. Hvordan barnet har det psykisk vil ha konsekvenser for hvilke tiltak som bør iverksettes.

Barneekteskap

Kartlegg om det er grunn til å tro at barnet lever i ekteskap. Hvis barnet opplyser å ha kommet til Norge sammen med, eller ønsker å bo sammen med, en kjæreste, venn eller forlovede, er det viktig at barnevernstjenesten undersøker om vedkommende er barnets forlovede eller ektefelle.

De kan være gift (enten sivilrettslig eller utenomrettslig), selv om dette ikke dokumenteres eller informeres om i møte med norske myndigheter. Mange omtaler også det å være religiøst gift som «forlovet», mens paret i praksis lever som gift. Hvis barnet er asylsøker, er det viktig å finne ut om barnet har takket ja til en plass på mottak for enslige mindreårige asylsøkere, adskilt fra ektefellen. Hvis barnet ikke går med på å bli plassert på et slikt tilbud, bør det gjennomføres en samtale med barnet straks.

Noen barneekteskap er slaverilignende forhold hvor jenta er mannens eiendel, uten noen form for selvbestemmelsesrett. Dette er svært alvorlige saker og skal politianmeldes.

Eksempler på barneekteskapssaker:

Et barn som bor i Norge gifter seg her i landet eller i utlandet.
Et barn søker asyl i Norge og er i følge med sin ektefelle, og eventuelt egen familie eller svigerfamilie.
Et barn søker asyl i Norge og ønsker å bosettes hos ektefelle i Norge.
Et barn søker asyl i Norge og er gift med ektefelle i utlandet.

Eksempler på mulige barneekteskapssaker:

Et barn søker asyl i Norge og forteller at hun/han skal bo hos en forlovede, kjæreste eller venn i Norge.
Et barn søker asyl sammen med en venn, kjæreste eller forlovede.
Et barn søker asyl sammen med eget barn og barnets andre forelder.
Du mistenker at personen, som opplyser å være over 18 år og gift eller i et ekteskapslignende forhold, er mindreårig.
Du har opplysninger om, eller mistenker, at barnet står i fare for å bli gift i nær framtid.

Hvis barnevernstjenestens undersøkelser gir grunn til bekymring knyttet til forestående utenlandsreise, må barnevernstjenesten vurdere risikoen for tvangsekteskap eller at barnet skal etterlates i utlandet. For å vurdere om en utenlandsreise kan medføre risiko for tvangsekteskap eller for at barnet skal bli etterlatt, bør barnevernstjenesten gjøre en vurdering basert på momenter som

om barnet er kjent med planer om at det skal etterlates i utlandet eller giftes bort
om andre i familien har blitt giftet bort mot sin vilje i utlandet
om konflikten har eskalert og tilspisset seg
om foreldrene har kjennskap til eventuelle rykter om kjæresteforhold
om barnet har blitt fortalt/forsøkt overtalt til å forlove/gifte seg/vurdere en kandidat familie har foreslått
om foreldrene tidligere har inngått en avtale om ekteskap, som barnet kjenner til, men ikke selv ønsker å oppfylle vanlig alder for ekteskap i familiens opprinnelsesland (som kan være tidligere enn den offisielle aldersgrensen for ekteskap)
Hvis barnevernstjenesten etter denne vurderingen er bekymret for at barnet vil bli utsatt for vold, etterlatt eller giftet bort i utlandet, bør dere umiddelbart opprette kontakt med politiet.

Mange barn har liten kunnskap om at en reise til foreldrenes hjemland kan bety at de skal etterlates eller giftes vekk. Mange velger å tro det beste om sine foreldre og lukker øynene for konkrete signaler på at foreldrene har planer som bryter med barnets rettigheter og norsk lov.

Barnevernstjenesten bør ved konkret bekymring forespeile for barnet hva som kan skje dersom barnet reiser til utlandet. Dette er særlig aktuelt der barnevernstjenesten er bekymret, men ikke har grunnlag for tvangsvedtak mot barnets vilje.

Barn som blir tatt med til utlandet mot sin vilje eller etterlates mot sin vilje, kan oppleve å være uten trygge omsorgspersoner. De kan bli fratatt mobil og pass, bli utsatt for kontroll, vold eller frihetsberøvelse. Norge har svært begrensede muligheter for å hjelpe barn som befinner seg i utlandet. Frykter barnet at dette skal skje med han/ henne, bør barnevernstjenesten umiddelbart vurdere ulike beskyttelsestiltak sammen med politiet.

Samtale snarest mulig

Barn som opplever negativ sosial kontroll, æresrelatert vold og/eller tvangsekteskap blir ofte utsatt for trusler som har til hensikt å skremme dem fra å søke hjelp. Redsel knyttet til det å be om hjelp fører ofte til at barnet venter til situasjonen er veldig alvorlig før hun/han tar kontakt.

I slike tilfeller involveres barnevernstjenesten først når saken er akutt, og det bør derfor snarest mulig foretas en samtale med barnet.

Samtale i alenerom og på et trygt sted

Det kan være vanskelig for barnet å fortelle hvordan hun eller han har det med foreldrene tilstede. Det kan sette foreldrene i et dårlig lys og/eller kan innebære represalier. Foreldrene kan for eksempel true barnet på morsmålet, med kroppsbevegelser eller andre signaler uten at barnevernstjenesten forstår at det skjer.

Noen ganger har barneverntjenesten grunn til å tro at en samtale alene med barnet vil bli vanskelig eller umulig å få gjennomført hvis barnet og foreldrene er gjort kjent med planene om en slik samtale. I slike tilfeller kan informasjon om planene for samtale med barnet unnlates. Dette må særlig vurderes i saker som handler om æresrelatert vold, negativ sosial kontroll og tvangsekteskap.

Samtalen bør avholdes på et sted hvor barnet føler seg trygg. For mange kan skolen være et slikt sted, mens noen blir utsatt for kontroll, for eksempel av søsken, også der. Barneverntjenesten bør derfor gå ekstra varsomt fram. Barnet bør være med å bestemme hvor samtalen skal finne sted.

Ta barnet på alvor og få fram barnets synspunkter

Konsekvensene ved å be om hjelp, kan være store for barn som blir utsatt for negativ sosial kontroll, æresrelatert vold og/eller tvangsekteskap/barneekteskap. Dette vet ofte barnet godt selv. Terskelen for å be om hjelp er derfor høy, og kan være forbundet med mye frykt og ambivalens.

Barnet kan frykte represalier fra familien, samtidig som han eller hun er redd for å miste familien sin. Ambivalensen og frykten kan derfor prege samtalen og gi forskjellige utslag.

Noen tester ut saksbehandleren før de tør å fortelle den egentlige historien, andre kan dekke over ting eller overdrive. Noen kan være usikre og forsiktige, mens andre kan fremstå som voldsomme og grenseoverskridende. Noen saksbehandlere kan tolke dette som ungdomsopprør og undervurderer æresaspektet, volden og kontrollen som barnet utsettes for. Saksbehandleren må signalisere at barnet og det som han eller hun forteller, tas på alvor.

Tør å spørre

Negativ sosial kontroll og æresrelatert vold kan føles som en fremmed problematikk for mange i hjelpeapparatet. En fare ved det, er at barneverntjenesten enten handler for fort og for inngripende, eller for sent.

Barnet kan på den ene siden oppleve at hun eller han settes i bås, og saksbehandleren kan på den andre siden være redd for å stille direkte spørsmål i fare for å fremstå som diskriminerende eller rasistisk.

Tydelige og konkrete spørsmål kombinert med en utforskende og åpen innstilling, er nødvendig for å kunne avverge kriminelle forhold, vold eller andre former for omsorgssvikt i denne typen saker.

En innfallsvinkel hvis barnet har vanskelig for å fortelle, kan eksempelvis være:
«Noen barn opplever at de ikke får lov til å gjøre det samme som deres klassevenner, og at de ikke får lov til å være ute etter skoletid. Hvordan er det for deg?»

Krysspress

Barn med minoritetsbakgrunn som vokser opp i Norge kan oppleve generasjonskonflikter på grunn av ulike forståelser hos den unge og foreldrene, blant annet når det gjelder hva ungdomstiden er eller bør være.

Barnet møter ulike forventninger fra familien og det norske samfunnet. Det er viktig at saksbehandleren forsøker å forstå hva dette betyr for det enkelte barnet.

Dette krysspresset kan føre til et dobbeltliv, der barnet veksler mellom ulike levesett i forskjellige kontekster. Barnet kan holde ulike deler av livet sitt skjult overfor familien sin, venner og skolen. Barn kan også være lært opp av familien til å skjule forhold som følge av migrasjonsprosessen for instanser i samfunnet (for eksempel egen alder, faktiske slektsbånd og ”reiserute” til Norge).

Hvordan møte barn som er utsatt for negativ sosial kontroll?
Barn og unge som er oppdratt til underordning og lydighet kan føle sterke barrierer mot å søke hjelp utenfor familien. Ved å oppsøke barneverntjenesten kan barnet bli utsatt for sterke represalier fra familie og bekjente.

Dette kan medføre en alvorlig psykisk belastning for barnet, som kan gjøre dem engstelige, forvirret og skyldbetynget. Mange går i en konstant beredskap og evner derfor i liten grad å ta inn informasjon som formidles dem.

Barn og ungdom som har levd med negativ sosial kontroll har opplevd liten grad av selvbestemmelse. Samtidig som barnets sikkerhet må ivaretas, bør barneverntjensten være bevisst nye krav som pålegges barnet av dem og av politiet. Dette kan oppleves som et nytt "fengsel" for barnet og samsvare dårlig med den forestillingen av friheten de håpet på ved å fortelle om forholdene hjemme.

Barneverntjenesten bør være tydelig på de regler og sikkerhetstiltak som iverksettes ovenfor barnet, samtidig som de viser forståelse for de konsekvensene dette får for barnet. Dette bør være et løpende tema med barnet gjennom hele prosessen.

Ta hensyn til politietterforskningen

Ta alltid hensyn til retningslinjer for samarbeid mellom barnevernstjenesten og politiet når du samtaler med barn. Det er viktig at barnevernstjenestens behov for å snakke med barnet, i minst mulig grad påvirker opplysninger som er viktige for politiets etterforskning.

Legg en trygghetsplan for barnet

Hvis du vurderer situasjonen slik at barnet kan dra hjem etter samtalen, er det viktig å gjøre en ny avtale. Barnevernstjenesten må nedtegne kontaktinformasjon og legge en plan, sammen med barnet, for hva partene skal gjøre hvis situasjonen blir akutt.

Barnet bør få kontaktinformasjon til barnevernvakt, politi og Alarmtelefonen.
Barnevernstjenesten kan informere barnevernsvakten om saken.

Se samtaleguide til samtale med barn som er utsatt for negativ sosial kontroll og æresrelatert vold.

Undersøk på forhånd om det er behov for tolk i samtalen.
Avtal å møte barnet på et sted der hun eller han føler seg trygg.
Skap tillit gjennom å ta barnet på alvor, lytte aktivt og vise at du ønsker å hjelpe.
Ta utgangspunkt i barnets egen fortelling og utforsk hendelser, tema og begreper som barnet selv bruker.
Vær forberedt på at det er vanskelig for barnet å gi god oversikt over situasjonen, og at fortellingen kan endre seg underveis.
Kartlegg hvor akutt og alvorlig situasjonen er for barnet, inkludert om det foreligger risiko for represalier knyttet frykt for tap av ære.
Vurdér – sammen med barnet – om det er trygt å dra hjem etter samtalen, eller vurdér eventuelle andre alternativer som finnes.
Bruk samtaleguiden.
Utveksle kontaktinformasjon og avtal nytt møte før samtalen avsluttes.
Gi barnet aktuelle nødnummer (barnevernvakt, politi og Alarmtelefonen), for å benytte hvis situasjonen blir akutt.

Foreldrene er ikke nødvendigvis de eneste som bestemmer over barnas liv. I en storfamilie kan de eldre ha innflytelse og makt over yngre. Det kan være besteforeldre, foreldres søsken, barnets eldre søsken eller andre slektninger som sitter med makten i familien, og i hovedsak bestemmer over barnets liv. I noen kulturer er det også mors slekt som bestemmer i familien. Foreldrene lever ofte under et sterkt press fra andre i familien når det kommer til hvordan de skal oppdra barna sine, og de kan trenge hjelp og støtte til å finne gode løsninger.

I samtalen med foreldrene er det viktig å kartlegge hvilke familiemedlemmer som har innflytelse og makt i saken, og hvilke relasjoner de har til hverandre. Hvorvidt de befinner seg i Norge eller i familiens hjemland, har betydning for det videre arbeidet med familien.

Det kan være nyttig å kartlegge familiestrukturen og det sosiale nettverket ved å tegne opp et genogram (se eget kapittel om genogram).

En kartlegging må også omfatte eventuelle søsken. Hvordan er situasjonen for de andre barna i familien? Er det vesentlige forskjeller for gutter og jenter? Hva slags roller har eldre søsken knyttet til barnet som saken gjelder? Står søsken bak presset og volden barnet opplever? Kan det være fare for at søsken også er utsatt for negativ sosial kontroll eller æresrelatert vold?

I en helhetlig kartlegging er det viktig å inkludere andre faktorer som kan påvirke familien og eventuelle konflikter. Det handler for eksempel om familiens økonomiske situasjon (utdanning, arbeid, offentlige ytelser), boforhold, helsesituasjon (psykisk og fysisk), forhold til slekt og etnisk miljø, vennerelasjoner, samt barnas deltakelse i fritidsaktiviteter.

Noen familier lever med utfordringer, i tillegg til problemene rundt omsorgssituasjonen for barnet, som kan bedres gjennom frivillige tiltak fra barneverntjenesten eller ved bistand fra andre tjenester, som for eksempel NAV og helsevesenet. Å utvise en genuin interesse for familiens og barnets totale livssituasjon kan bidra til tillit i forholdet mellom barneverntjenesten og familien.

Hvis saken omhandler æresrelatert vold, bør en eventuell samtale med foreldrene gjennomføres etter samtalen med barnet, og etter at risikoen er vurdert. Hvis situasjonen tilsier det, bør barnevernstjenesten avvente med å samtale med foreldrene til barnet er i sikkerhet, eller til situasjonen er slik at samtalen kan avholdes uten at det setter barnet i fare. Politiet bør involveres i denne vurderingen.

Hvis foreldrene blir gjort kjent med informasjon som barnet har gitt, kan dette medføre en økt risiko for ulike sanksjoner mot barnet. Vær varsom med å bruke konfronterende samtaler og lignende samtalemodeller i saker om negativ sosial kontroll, æresrelatert vold eller tvangsekteskap.

Foreldrene kan ha en ulik forståelse av situasjonen seg imellom. Dersom det er mulig, bør barnevernstjenesten snakke med foreldrene hver for seg. Er det for eksempel slik at mor opplever det vanskelig å snakke i fars nærvær? Er det mor som er mest opptatt av at datteren skal bli raskt gift, mens far har andre synspunkter på saken?

Ulike fortellinger betyr ikke nødvendigvis at partene snakker usant, men at de har ulik forståelse og ulikt ståsted i konflikten. Derfor er det også viktig at den ene forelderen ikke får fungere som tolk for den andre.

At barnevernstjenestens involverer seg i ”privatlivets sfære” kan i seg selv føre til at familien taper ære og anseelse utad. Familien kan ønske at dette holdes skjult for omgivelsene, noe som ofte viser seg vanskelig. Barnevernstjenesten bør derfor drøfte med familien hvordan undersøkelsen og hjemmebesøk kan gjennomføres slik at færrest mulig får kjennskap til det.

I møte med barnevernstjenesten kan foreldre reagere svært forskjellig. De fleste opplever barnevernstjenestens involvering som svært alvorlig, i noen tilfeller også som krenkende. Dette kan gi seg utslag i at sinne og frustrasjon rettes mot barnevernstjenesten eller mot barnet. Psykisk smerte kan komme til uttrykk som fysiske lidelser. Andre reaksjoner er bekymring og sorg, eller fornektelse av problemene.

Noen ganger nekter foreldrene å samarbeide, mens de andre ganger vil akseptere mye, i håp om at undersøkelsen skal avsluttes og saken henlegges. Foreldre kan også oppleve krysspress, og kan ønske hjelp fra barnevernstjenesten, samtidig som de ikke tør å gi uttrykk for det av hensyn til miljøet sitt.

Når barnevernstjenesten kommer i kontakt med en familie har ofte konflikten pågått en god stund. Familiemedlemmene kan være nedbrutt, redde og slitne. Hvis barnevernstjenesten har hatt samtaler med barnet eller iverksatt tiltak før foreldrene får vite det, kan dette føles svært inngripende. Foreldene kan også være i en form for beredskap, som gjør at de har liten evne til å ta imot informasjon. I dialogen med foreldrene må barnevernstjenesten ta hensyn til dette.

En viktig del av barnevernstjenestens arbeid med å skape tillit vil være å informere foreldrene om hjelpeapparatet og barnevernets rolle. Det er viktig at foreldrene får informasjon om barnevernstjenestens hjelperrolle, samtidig som barnevernstjenesten er tydelig på forbudet mot vold og tvangsekteskap.

Det er også nyttig at barnevernstjenesten har kunnskap om erkjennelseskulturen som eksisterer i deler av den vestlige verden. Erkjennelseskultur går ut på at du skal innrømme noe før du er i stand til å ta i mot hjelp.

Tradisjonelt kan barnevernstjenesten derfor være opptatt av at foreldre må innrømme den æresrelaterte volden hvis det skal være nyttig å sette inn hjelpetiltak eller fortsette dialogen. Å erkjenne en handling som du selv anser som en nødvendig konsekvens eller straff, kan for foreldrene fremstå som en selvmotsigelse. Barnevernet bør derfor være bevisst denne motsetningen, og ikke la det at foreldrene benekter bruk av vold, sette en stopper for dialogen med familien.

Barnevernstjenesten og foreldrene er ofte enige om at målet er å skape en best mulig situasjon for barnet. Uenigheten går på hvordan dette best kan gjøres. Det å fokusere på det som er felles mål og hensikter kan bidra til å skape en god dialog med foreldrene.

Undersøk på forhånd om det er behov for tolk i samtalen.
Klargjør med foreldrene om de forstår alt som blir sagt og om barnevernstjenesten har forstått foreldrene rett.
Vis respekt og vær aktivt lyttende.
Vær forberedt på at foreldrene kan vise sterke følelsesmessige reaksjoner, fordi barnevernstjenestens involvering kan oppleves som alvorlig og krenkende.
Legg til rette for at foreldrene får formidle sin opplevelse av situasjonen og konflikten.
Mor og far kan ha ulike forståelser av situasjonen. Snakk med mor og far hver for seg.
Bruk samtaleguiden når du snakker med foreldrene.

Andre instanser kan ha informasjon som gir barnevernstjenesten bedre oversikt over barnets situasjon. Barn som er utsatt for vold kan oppleve typiske reaksjoner. Det kan være konsentrasjonsproblemer, generelle læringsvansker, tristhet og depresjon, søvnproblemer, samt psykosomatiske plager som magesmerter og hodepine. Dette kan også gjelde barn utsatt for æresrelatert vold.

Andre instanser som er i kontakt med barnet kan fange opp slike reaksjoner. Endring av atferd, kan være et signal om at noe er galt. Eksempler på dette er at barnet går fra aktiv/deltakende til passiv/innesluttet eller motsatt. Barnevernstjenesten bør derfor i undersøkelsesfasen vurdere å innhente opplysninger fra andre instanser, som for eksempel skole og helsetjenesten (skolehelsetjeneste, helsestasjon, fastlege og spesialisthelsetjenester).

Offentlige instanser har opplysningsplikt til barnevernstjenesten når det er grunn til å tro at barn blir mishandlet i hjemmet eller utsatt for andre former for omsorgssvikt. De har også plikt til å opplyse når barnet har vist vedvarende alvorlige atferdsvansker. Det samme gjelder organisasjoner eller private som utfører oppgaver for stat, fylkeskommune eller kommune.

Taushetsplikten skal aldri være et hinder for opplysningsplikten. Opplysningsplikten innebærer både å gi opplysninger på eget initiativ i alvorlige saker og til å gi opplysninger når barnevernstjenesten pålegger dette.

Les mer om opplysningsplikt og meldeplikt saksbehandlingsrundskrivet under punkt 17 og 18.

Skolen

Hvordan er barnets konsentrasjon på skolen?
Har barnet mye fravær?
Hvordan opplever skolen barnets fysiske og psykiske helse?
Opplever skolen at barnet blir kontrollert av andre i familien eller nettverket på skolen?
Har skolen inntrykk av at barnet lever et ”dobbeltliv” hjemme og ute?
Har det vært vesentlige endringer i barnets atferd?
Har foreldrene søkt om fritak fra enkelte fag eller lagt begrensninger for deltakelse i skolens arrangementer og aktiviteter?
Har det vært søkt om forlenget ferie?
Er foreldrene deltakende i barnets skolegang? Hvem deltar på foreldremøter? Hvordan er samarbeidet mellom skolen og hjemmet?

Helsesøster/andre helsetjenester

I hvilke situasjoner har vedkommende møtt barnet?
Hvordan vurderes barnets psykiske og fysiske helse?
Har barnet hatt skader som kan skyldes fysisk vold (slagskader, sår, brudd eller brannskader)?
Har barnet psykosomatiske plager (søvnproblemer, magesmerter, hodepine, selvskading, osv.)?
Hvis barnet er over 16 år: Har du inntrykk av om barnet har mulighet til å oppsøke lege på egen hånd?

Barnevernstjenesten bør ikke henlegge en sak der bekymringen gjelder vold mot barnet, kun på bakgrunn av at barnet og foreldrene forteller at de har kommet til enighet og at situasjonen har bedret seg. Familien kan gi løfter om store endringer og hevde at konflikten er løst uten at situasjonen faktisk har blitt bedre. Familien kan ønske at saken henlegges fordi kontakten med barnevernet kan sette familiens ære på spill.

At barnet endrer atferd, ikke ønsker kontakt med barnevernet og trekker tilbake historier om at det har forekommet vold, kan tyde på at barnet er utsatt for press fra familien. Barnet kan oppleve trusler om hva som vil skje dersom barnet ikke ordner opp i "problemene" det har skapt for familien.

Barnet kan få skylden for at barnevernstjenesten ble kontaktet, og at familien har tapt anseelse, og oppleve å bli straffet ved bruk av økt kontroll og/eller vold etter en sak har blitt henlagt. For å forhindre at barnet blir utsatt for streng kontroll, represalier og/eller vold etter at barnevernssaken er henlagt, kan det være en løsning at barnevernstjenesten henlegger saken med bekymring. Dette kan sikre rask hjelp til barnet dersom kontrollen og volden eskalerer etter henleggelsen.

Les mer om henleggelse med bekymring i Saksbehandlingsrundskrivet punkt 20.13.

Langballe, Å., Gamst, K. T., & Jacobsen, M. (2010) Den vanskelige samtalen. Barneperspektiv på barnevernarbeid. Kunnskapsbasert praksis og handlingskompetanse
Barne-, og likestillingsdepartementet (2009) Snakk med meg – en veileder om å snakke med barn i barnevernet
Jørgensen, H. og J. Van der Weele (2009) Vold i storfamiliekontekst – erfaringer fra Alternativ til Vold, i Eide, Qureshi, Rugkåsa og Vike (red.) Over Profesjonelle Barrierer. Et minoritetsperspektiv i psykososialt arbeid med barn og unge. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag AS
Nielsen, Farwha (2011) Tværkulturel konfliktmægling : familiekonflikter blandt etniske minoritetsborgere. København: Hans Reitzel Forlag.

Hjelpetiltak

I saker som omhandler negativ sosial kontroll, æresrelatert vold og tvangsekteskap er det viktig at barnevernstjenesten gjør en risikovurdering av barnets situasjon før de iverksetter hjelpetiltak.

Hjelpetiltak kan øke trusselnivået og forverre situasjonen for barnet som bor hjemme. Barnet kan få skylden for at familien har tapt ære og anseelse i sitt miljø som følge av at utenforstående involverer seg i familiens privatliv. Barnet kan bli straffet eller truet til å holde tilbake informasjon ovenfor barnevernstjenesten. Familien kan ta med barnet til utlandet for å straffe barnet og forsøke å gjenopprette tapt ære.

Kontrollmekanismer fra foreldrene kan være vanskelig å oppdage. Barnet kan oppleve et press om å gi inntrykk av at alt er bra. Barnevernstjenesten bør derfor gjøre en risikovurdering av barnets situasjon før de iverksetter hjelpetiltak.

Les mer om ære under kapittelet om fenomenforståelse.

Barnevernstjenesten bør legge opp til langsiktig og helhetlig oppfølging av familien. Endringsarbeid i saker med negativ sosial kontroll, æresrelatert vold og tvangsekteskap er tid- og ressurskrevende og forutsetter en forståelse for og kompetanse på tematikken.

Barn som vokser opp med negativ sosial kontroll og/eller æresrelatert vold, kan oppleve kontroll i løpet av oppveksten, men først bli utsatt for frihetsberøvelse, vold eller tvangsekteskap etter fylte 18 år. Hvis barnevernstjenesten ser tendenser til negativ sosial kontroll når barnet er yngre, kan de forebygge senere omsorgssvikt ved å følge opp barnet og familien med hjelpetiltak.

Barnevernstjenesten bør alltid vurdere om familievernet skal kobles på slik at man kan jobbe med foreldrene parallelt. At barnevernstjenesten iverksetter langsiktige hjelpetiltak er nødvendig også for å forebygge vold og kontroll av yngre søsken. Barn som blir igjen i familien etter at et søsken har flyttet kan oppleve økt kontroll, vold og/eller represalier.

Les mer om arbeid med familien i kapittelet om flytting.

Når barnevernstjenesten har innledende samtaler med foreldrene før hjelpetiltak skal iverksettes, kan det være nyttig å involvere en ressursperson/linkarbeider. Denne personen bør ha både god kjennskap til familiens kulturelle verdier og normer fra hjemlandet, trossamfunn og lignende, i tillegg til norsk lov og utbredte kulturelle verdier og normer. Det er viktig at foreldrene har tillit til vedkommende.

Ressurspersonen bør kvalitetssikres. Det bør være en person med gode referanser og erfaring fra fagfeltet. Barnevernstjenesten bør sjekke hvilke organisasjoner og trossamfunn han eller hun er tilknyttet. At barnevernstjenesten bruker en ressursperson kan bidra til å skape forståelse og styrke tilliten mellom foreldrene og barnevernstjenesten.

Ressurspersonen kan bidra til at barneverntjenesten tilegner seg relevant og nødvendig kunnskap om bakgrunn, kontekst og relasjoner, og til at familien forstår barnevernets posisjon og strategier. Dette kan igjen føre til at foreldrene i større grad forstår nytten av hjelpetiltak og blir mer villig til å lytte til barnevernstjenestens råd.

Hjelpetiltak i familien er først og fremst frivillige tiltak, og det er derfor viktig at både barnet, foreldrene og barnevernstjenesten er enige om formålet og nytten med tiltakene. For eksempel kan et formål som alle parter kan enes om være at barnet fullfører videregående skole, eller får lov til å gå på fritidsklubben, men holder seg unna rusmidler.

I tiltaksfasen er det nødvendig med innledende samtaler, hvor både barnet og foreldrene har mulighet til å komme med forslag til nyttige tiltak og å vurdere eventuelle forslag fra barnevernstjenesten. Barnevernstjenesten bør vise at de ønsker et godt samarbeid med foreldrene, og at foreldrenes forslag til løsninger tas på alvor.

Allerede fra den innledende samtalen med familien bør barnevernstjenesten presentere tydelig hvilke endringer de ønsker å oppnå ved å iverksette hjelpetiltak. Barnevernstjenesten bør informere foreldre om at det kan bli nødvendig å iverksette andre hjelpetiltak og eventuelt mer inngripende tvangstiltak dersom de ikke følger avtalen med barnevernstjenesten.

I familier med en patriarkalsk familiestruktur står respekt for eldre, inkludert foreldre, sentralt. Likeledes kan det være en forventning til at kvinner skal vise respekt for menn, noe som blant annet kan gå ut på at kvinnen skal la mannen snakke og ikke si ham imot. Dette kan gjøre det vanskelig å snakke direkte sammen på tvers av generasjoner og kjønn, særlig om konfliktfylte temaer.

I felles samtaler kan derfor partene synes samstemte, uten at de er det. Å ha samtaler med partene hver for seg er derfor nødvendig.

Etter samtaler med barnet og foreldrene hver for seg, kan det være nyttig med en felles samtale. Formålet er å enes om målet for arbeidet i saken, og å finne aktuelle tiltak. I slike samtaler må barnevernstjenesten først og fremst støtte barnet, slik at barnet ikke risikerer å stå alene og være maktesløs mot foreldrenes ønsker. Hovedfokuset skal være å finne tiltak som er til det beste for barnet.

Barnevernstjenesten bør ikke legge opp til felles samtale hvis barnet ikke ønsker det.

I fellessamtaler med foreldrene kan barn utsettes for press og trusler, kanskje uten at barnevernstjenesten oppfatter hva som skjer. Det kan være formidlet på morsmålet eller gjennom indirekte signaler som barnet klart forstår betydningen av.

Derfor bør barnevernstjenesten før fellessamtalen ha avtalt med barnet at hun eller han skal gi et tegn, skjult for foreldrene, hvis situasjonen oppleves som truende. Når barnet gir dette tegnet har barnevernstjenesten ansvar for å ta en pause eller avslutte samtalen. Innledningsvis kan dere gjerne presentere noen ”spilleregler” for alle parter. Hvis reglene brytes har barnevernstjenesten ansvar for ”time-out” og for å vurdere om samtalen skal avsluttes eller fortsette.

Aktuelle spilleregler kan være:

Alle skal komme til orde og kunne formidle hvordan de opplever situasjonen.
Alle skal snakke pent til hverandre og ikke bruke skjellsord.
Ingen skal komme med trusler.
Foreldrene skal ikke bruke yngre søsken eller andre familiemedlemmers psykiske og fysiske helsesituasjon som ”pressmiddel” overfor barnet.

Spørsmål i innledende samtaler:

Hva slags endringer ønsker barnet skal skje i familien?
Hva slags endringer ønsker foreldrene?
Hvilke forslag til løsninger på konflikten har barnet?
Hvilke løsninger ser foreldrene?
Har partene forslag til tiltak de tror kan hjelpe?
Hvordan kan løsningsforsøkene som velges evalueres underveis?
Hvilke konsekvenser skal det ha om tiltakene ikke følges opp?

Det å skulle endre sine oppdragelsesmetoder kan være vanskelig. Foreldre bør få veiledning i alternative måter å forstå barnets rolle i familien på. Foreldrestøttende tiltak, som ICDP-kurs, kan være aktuelle tilbud i tillegg til råd og veiledning. Underordnede mål for barnevernstjenestens veiledningssamtaler kan være:

Å gi foreldrene kunnskap og gode verktøy for å støtte barnets individuelle utvikling og behov.
Å sensitivisere foreldre når det gjelder å skape god dialog med barn.
Å hjelpe foreldrene til en bedre forståelse for barnas behov og rettigheter og å møte disse på en god måte, blant annet gjennom dialog og positiv grensesetting.
Å bygge bro mellom foreldrenes tradisjonelle omsorgsverdier og de verdiene de møter i det norske samfunnet.

Det er viktig at barnevernstjenesten er bevisst på at minoritetsfamilier ikke er en ensartet gruppe. Det bør gjøres individuelle vurderinger av hvilke hjelpetiltak som vil være godt egnet.

Andre aktuelle hjelpetiltak kan være:

Støttekontakt
Miljøarbeider
Multisystemisk terapi (MST)
Parent Management Training Oregon (PMTO)
Familiekonsulent
Foreldreveiledningsgrupper (ICDP)
Familieråd
Frivillig flytting utenfor hjemmet.

Tilsyn med hjemmet kan også være et hjelpetiltak. Dersom foreldrene ikke samtykker til tilsyn i hjemmet, og det er nødvendig for å sikre barnet tilfredsstillende omsorg, kan barneverns- og helsenemnda gi pålegg om tilsyn.

Hovedregelen er at hjelpetiltak skal være frivillige. Noen tiltak kan likevel iverksettes ved pålegg til foreldrene, når det er nødvendig for å sikre barnet tilfredsstillende omsorg eller av andre grunner.

I saker med negativ sosial kontroll eller æresrelatert vold, kan det være aktuelt å iverksette både kompenserende, kontrollerende og omsorgsendrende tiltak. Dersom et barn blir utsatt for æresrelatert vold og foreldrene ikke samarbeider, vil det som oftest, av sikkerhetsmessige årsaker, likevel være nødvendig å plassere barnet utenfor hjemmet.

I disse tilfellene bør barnevernet vurdere å fremme sak om omsorgsendrende tiltak ovenfor foreldrene mens barnet bor utenfor hjemmet. I mange tilfeller flytter barnet tilbake til foreldrene etter fylte 18 år, og kan da risikere å flytte tilbake til den samme volden og kontrollen de ble tatt bort fra.

Mål med omsorgsendrende tiltak ovenfor foreldrene ved plassering kan være:

å dempe trusselbildet
at foreldrene får hjelp til å godta at barnet har brutt med familien
å forebygge at barnet opplever trusler, kontroll og skam ved eventuelt samvær
å hjelpe foreldrene til å forsone seg med barnets rett til å bestemme over eget liv
å hjelpe foreldrene med å forholde seg til det ærestapet de opplever og press fra eget miljø
å forebygge ny vold og kontroll hvis barnet skulle flytte hjem
å forebygge at barnet giftes bort etter fylte 18 år
å forebygge at yngre søsken utsettes for det samme

Hjelpetiltak som barnevernstjenesten kan pålegge familien mens barnet bor hjemme er «opphold i barnehage eller andre egnede dagtilbud». I tillegg kan barnevernstjenesten pålegge familien opphold i besøkshjem eller avlastningshjem, leksehjelp, fritidsaktiviteter, bruk av støttekontakt eller andre lignende kompenserende tiltak.

Barnevernstjenesten kan også treffe vedtak om tilsyn i hjemmet. Les mer om adgangen til å pålegge hjelpetiltak i saksbehandlingsrundskrivet punkt 21.2.

I evalueringen må barnevernstjenesten vurdere risikoen for at trusler eller vold fortsatt finner sted i familien, uten at barnevernstjenesten får vite om det. Barnevernstjenesten må vurdere indirekte kommunikasjon, kroppsspråk og endring av adferd hos barnet, søsken og foreldre. Slik kan de forstå om situasjonen har endret seg for barnet etter at tiltakene ble iverksatt og i så fall på hvilken måte.

Aktuelle spørsmål kan være:

Har barnets fortelling endret seg? Har barnets adferd endret seg?
Hvordan samarbeider barnet, sammenlignet med i tidligere samtaler?
Har dialogen mellom foreldre og barnet endret seg?
Gir hjelpetiltaket nok rom til at barnet kan fortelle hvordan hjelpetiltakene har fungert og om situasjonen har endret seg?

Dersom en familie flytter før saken er avsluttet skal barnevernstjenesten melde fra til barneverntjenesten i kommunen familien flytter til dersom det vurderes at barnet og familien har et klart behov for videre oppfølging.

Les mer om barnevernstjenestens adgang til å gi andre opplysninger til andre kommuner under punkt 12.6.6 Andre barnevernstjenester i saksbehandlingsrundskrivet.

Omsorgstiltak

A) Omsorgsovertakelse

Aktuell omsorgssvikt kan i saker som omhandler negativ sosial kontroll, æresrelatert vold og tvangsekteskap gå ut på at barnet utsettes for psykisk og/eller fysisk vold. Det kan være fare for framtidig omsorgssvikt dersom det er overveiende sannsynlig at barnet skal giftes bort i framtiden.

Barnevernstjenesten kan treffe vedtak om å overta omsorgen for barnet til tross for at det ikke kan påvises aktuell omsorgssvikt, hvis det er overveiende sannsynlig at barnets helse eller utvikling kan bli alvorlig skadet. Et eksempel kan være et barn som på det aktuelle tidspunktet lever i en omsorgssituasjon som er tilfredsstillende, men der det en overveiende sannsynlig at barnet skal giftes bort eller bli etterlatt i utlandet mot sin vilje.

I saker som omfatter negativ sosial kontroll og æresrelatert vold kan foreldrenes omsorgssvikt gå ut på at de kontrollerer barnet på en måte som systematisk bryter med barnets grunnleggende rettigheter. De kan utøve fysisk vold ovenfor barnet, true barnet og tvinge barnet til å gjøre noe hun eller han ikke ønsker. Omsorgssvikten kan også gå ut på at foreldrene stenger barnet inne, kontrollerer hva barnet gjør og hvem hun eller han møter, støter barnet ut av familien eller truer med å støte barnet ut av familien.

I saker hvor det er fare for tvangsekteskap kan foreldrene utøve psykisk press og true barnet med hva som vil skje dersom hun eller han ikke gifter seg med den de ønsker. De kan isolere barnet hjemme og si ting som nedverdiger barnet. Foreldrenes oppførsel vil skape redsel og utrygghet for barnet. Det emosjonelle presset og den psykiske volden kan være vel så ødeleggende som fysisk vold og mishandling.

I en begjæring om omsorgsovertakelse skal barnevernstjenesten beskrive hva begjæringen og saken gjelder, fremstille bevis og eventuelle vitner, og foreslå vedtak med begrunnelse.

Begjæringen bør inneholde:

En konkret beskrivelse av eventuelle overgrep barnet er utsatt for, for eksempel kontroll, tvang, trusler, fysiske overgrep.
Hvilken risiko som foreligger for at barnet skal bli skadet i fremtiden ved nye overgrep, for eksempel om det er risiko for at barnet vil bli tatt med til utlandet mot sin vilje eller tvangsgiftet.
Hvilke konsekvenser de ulike forholdene har hatt for barnets helse og utvikling.

Barnevernstjenesten bør være så konkret og presis som mulig i beskrivelsen av den aktuelle situasjonen. Psykisk press og trusler, samt barnets opplevelse av skyld, skam og frykt må presiseres. Beskrivelsen kan, hvis det vurderes som relevant, relateres til hvilke tradisjoner og verdier foreldrene ønsker å realisere. For eksempel at foreldrene ønsker å gifte bort datteren til en utvalgt.

Hvis foreldrene opplever press fra storfamilien når det gjelder å gifte bort barnet, kan en beskrivelse av presset gi indikasjoner på hvilket handlingsrom foreldrene opplever å ha. Det kan si noe om hvor stor risiko det er for nye framtidige overgrep.

I saker der risikoen for tvangsekteskap er stor, kan flere av vilkårene for omsorgsovertakelse etter barnevernsloven § 5-1 være tilstede og bør brukes sammen i begjæringen til barneverns- og helsenemnda.

Når fylkesnemnda har fattet vedtak om omsorgsovertakelse skal de avgjøre omfanget av samvær mellom barn og foreldre, og hvorvidt barnets nye adresse skal være skjult for foreldrene. I saker der foreldrene og/eller andre i familien er en trussel for barnet, bør ikke foreldre eller andre i familien vite hvor barnet bor. Barnevernstjenesten bør drøfte med politiet om fortrolig eller streng fortrolig adresse er nødvendig.

Barnevernstjenesten skal gi melding om beskyttelsesbehov og flytting til fortrolig eller strengt fortrolig adresse på eget skjema.

I mange saker som omhandler negativ sosial kontroll, æresrelatert vold og/eller tvangsekteskap kommer begjæring om omsorgsovertakelse først etter et midlertidig akuttvedtak. Lokalt politi der barnet flytter til plasseres må orienteres om plasseringen flyttingen og eventuelt vurdere nødvendige sikkerhetstiltak, dette gjelder også ved flytting fra et sted til et annet.

B) Akuttvedtak om omsorgsovertakelse

Det kan være nødvendig å fatte et akuttvedtak om omsorgsovertakelse for å forhindre at barnet blir utsatt for vold eller represalier fra familien. Hvis det er fare for at barnet kan bli tvangsgiftet eller etterlatt på en utenlandsreise, kan reisen gjøre at barnet blir vesentlig skadelidende dersom vedtaket ikke gjennomføres straks. Barnevernstjenesten bør da fatte et akuttvedtak om omsorgsovertakelse for å forhindre at barnet tas med ut av landet.

I saker som omhandler negativ sosial kontroll, æresrelatert vold og tvangsekteskap kan situasjonen være alvorlig og akutt når barnevernstjenesten kommer inn i saken. Mange barn venter i det lengste med å ta kontakt med barnevernstjenesten, fordi de er redde for å påføre familien skam. Barna kan frykte at barnevernstjenestens involvering vil bidra til at kontrollen og volden eskalerer.

Situasjonen kan være tilspisset når barnevernstjenesten kommer inn i bildet, og barnet kan risikere å bli utsatt for psykisk og fysisk vold dersom hun eller han drar hjem. Det kan være at barnet har gjort noe som familien mener påfører dem skam og tap av ære. For eksempel kan barnet ha blitt sett ute sammen med sin hemmelige kjæreste. Familien kan som en konsekvens stramme inn kontrollen over barnet og utsette barnet for straff og represalier.

Dersom familien i tillegg finner ut at barnevernstjenesten har blitt varslet, kan det føre til at situasjonen eskalerer raskt. Foreldrene kan være redde for at barnevernstjenesten skal ta fra dem barnet deres. Barnevernstjenestens involvering i familiens private anliggende kan forsterke skammen familien eventuelt opplever rundt barnets oppførsel.

De kan føle at de må gjenopprette familiens tapte ære og anseelse ved for eksempel å utøve vold ovenfor barnet. Gjenopprettelse av familiens ære gjøres også eksempelvis ved å sende barnet til utlandet for at barnet skal "skikke seg" og/eller forhindre at barnevernet griper inn.

Det kan i slike tilfeller være nødvendig å fatte et akuttvedtak om omsorgsotvertakelse for å forhindre at barnet blir utsatt for vold og represalier av familien. Den aktuelle situasjonen må vurderes særskilt og lovens vilkår må være oppfylt.

Les mer om vilkårene og prosessen rundt akuttvedtak i saksbehandlingsrundskrivet kapittel 22.

Hvis det er fare for at barnet kan bli tvangsgiftet eller etterlatt på en utenlandsreise, kan reisen gjøre at barnet blir vesentlig skadelidende. Barnevernstjenesten bør da fatte et akuttvedtak om omsorgsovertakelse for å forhindre at barnet tas med ut av landet. Den aktuelle situasjonen må vurderes særskilt og lovens vilkår må være oppfylt.

Risikofaktorer som kan tyde på at barnet kan bli skadelidende på utenlandsreise er at

barnet er kjent med at familien har planer om å gifte han/hun bort eller etterlate hun/han i utlandet
familien har konkrete forlovelses- eller bryllupsplaner for barnet.
familien snakker om ekteskapskandidater.
familien har utsatt barnet for økende sosial kontroll den siste tiden.
barnet har blitt utsatt for vold av familien før.
foreldrene har fått kjennskap til at barnet har kjæreste og/eller har hatt sex før ekteskap.
andre i familien har blitt giftet bort mot sin vilje i utlandet.
konflikten har eskalert.
barnet ikke har permanent oppholdstillatelse og foreldrene har unnlatt å søke om dette.
foreldrene har unnlatt å søke fornyelse av oppholdstillatelse for barnet selv om den snart går ut/har gått ut.

Det er svært viktig at barnevernstjenesten legger til rette for at barnet kan uttrykke seg i trygge omgivelser. Barnet bør ikke sendes hjem hvis det er mulig at hun eller han kan bli vesentlig skadelidende.

Barnevernstjenesten er bundet av forvaltningsloven og reglene om forhåndsvarsling, også når de behandler akuttsaker. Som utgangspunkt skal partene varsles og gis mulighet til å uttale seg før det treffes vedtak. Dersom det ikke er praktisk mulig å varsle partene, eller dersom det å varsle partene forhindrer at vedtaket kan gjennomføres, kan barnevernstjenesten unnlate å varsle partene (Forvaltningsloven § 16, tredje ledd).

Hvis familie eller slekt kan være en trussel mot barnet, bør barnet bringes i sikkerhet før foreldrene informeres om akuttvedtaket.

Dersom barnevernstjenesten, etter å ha gjennomført en innledende risikovurdering, vurderer barnets situasjon som alvorlig, bør de opprette dialog med politiet. Politiets vurdering av trusselbildet kan si noe om hvilke flyttealternativer som kan vurderes som trygge for barnet. Det er derfor en fordel at dialogen med politiet opprettes så fort som mulig, og før barnet blir plassert.

Barnevernstjenesten må sende vedtaket til godkjenning i barnverns- og helsenemnda umiddelbart etter det har blitt iverksatt. For å gi barneverns- og helsenemnda et best mulig grunnlag for å vurdere sakens innhold og alvorlighetsgrad, må barnevernstjenesten begrunne vedtaket nøye:

I barnevernstjenestens begrunnelse bør de beskrive hvilken umiddelbar risiko barnet er stilt overfor, enten det dreier seg om trusler, vold eller overgrep. Risikoen for at barnet skal bli tatt ut av landet mot sin vilje bør beskrives, og/eller risikoen for at barnet skal bli utsatt for alvorlige represalier (straff) på grunn av barnets atferd og/eller at barnevernstjenesten er involvert.

Risikoen for at barnet vil bli skadelidende dersom han eller hun ikke tas ut av situasjonen må sannsynliggjøres ved en mest mulig konkret beskrivelse av tidligere kontroll, trusler, ekteskapspress og andre overgrep. Barnevernstjenesten bør konkretisere hva dårlig atferd, en eventuell kjæreste, sex før ekteskap eller rykter kan medføre av sanksjoner knyttet til familiens syn på oppdragelse og/eller behov for å gjenopprette tapt ære.

Begrunnelsen for vedtaket kan også beskrive hvilke konsekvenser kontroll, trusler og vold har hatt for barnets utvikling, livsutfoldelse og sosiale deltakelse på skolen og i fritiden. Reaksjoner barnet viser som følge av kontroll og overgrep, kan også beskrives.

Dersom politiet har bistått barnevernstjenesten i iverksettelse av tiltaket, trusselvurdering og/eller sikkerhetstiltak, bør informasjon om dette inngå i begrunnelsen, fordi det gir et bilde av alvorlighetsgraden i saken.

Foreldrene med partsstatus har som utgangspunkt rett på innsyn i alle sakens dokumenter. Det er derfor viktig at barnevernstjenesten er bevisst på at det de skriver i begrunnelsen av vedtaket kan bidra til å øke risikoen for at barnet blir skadet. Dette kan være forhold som at den unge har kjæreste, har hatt sex, eller lignende.

Sist faglig oppdatert 5. desember 2023

Flytting

Ved omsorgsovertakelse vil den daglige omsorgen for barnet overføres til barnevernstjenesten. Barneverns- og helsenemnda kan i tillegg vedta å frata foreldrene foreldreansvaret dersom det foreligge særlige grunner som tilsier at fratakelse av foreldreansvar er nødvendig for å ivareta barnet.

Når barnevernstjenesten overtar omsorgen for barnet vil foreldrene likevel ha et ansvar for spørsmål som ikke gjelder den daglige omsorgen. Det gjelder for eksempel at foreldrene må samtykke til navneendring. En slik ansvarsfordeling kan i noen tilfeller være problematisk, for eksempel hvis barnet ikke skal ha samvær og lever på skjult adresse på grunn av et høyt trusselnivå. Det at foreldre med foreldreansvar må samtykke til sikkerhetstiltak slik som navneendring, vil ødelegge for tiltakets hensikt, som nettopp er å forhindre at den biologiske familien skal kunne oppsøke barnet.

Ved omsorgsovertakelse kan barneverns- og helsenemnda derfor vedta at foreldreansvaret i sin helhet skal fratas foreldrene dersom dette er til det beste for barnet. Dersom foreldreansvaret blir vedtatt fratatt, må barneverns- og helsenemnda snarest ta skritt for å få oppnevnt ny verge.

I tilfeller der foreldrene fortsatt skal ha foreldreansvar, vil det være fordi en omsorgsovertakelse i seg selv synes tilstrekkelig for å gi barnet den omsorgen og sikkerheten det har krav på.

Vurderingen er om det er til barnets beste at foreldreansvaret fratas foreldrene. Hensynet til barnets beste innebærer at det bare kan treffes vedtak om fratakelse av foreldreansvar hvis dette er bedre for barnet enn at det bare treffes vedtak om omsorgsovertakelse.

Det mildeste inngreps prinsipp innebærer videre at det bare kan treffes vedtak om fratakelse av foreldreansvar dersom dette er nødvendig ufor å ivareta barnet.

Når barnevernstjenesten flytter barnet utenfor hjemmet er det viktig både å ta hensyn til sikkerhet og barnets behov for psykososial oppfølging. Alternativene for flytting i saker som omhandler negativ sosial kontroll, æresrelatert vold er de samme som i øvrige saker hvor det fattes vedtak etter § 4-2 eller § 5-1.

Om fosterhjem eller institusjon er best egnet, må besluttes ut fra en helhetlig vurdering:

Hvor er det trygt for barnet å bo?
Hvilket sted kan best ivareta de sikkerhetstiltak som er iverksatt?
Hvilket sted kan best ivareta barnets psykososiale behov?

Barnevernstjenesten bør opprette dialog med politiet før barnet flytter. Politiets vurdering av trusselbildet kan være en viktig beslutningsstøtte for barnevernstjenesten når det gjelder å vurdere egnet sted å flytte til.

I saker med et alvorlig trusselbilde kan beredskapshjem og fosterhjem være en bedre løsning enn institusjon, fordi andre beboere kan utgjøre en sikkerhetsrisiko for barnet. Det vil også være færre som kjenner til beliggenheten av beredskapshjem/fosterhjem, enn av institusjoner.

Institusjoner har imidlertid større muligheter for å iverksette sikkerhetstiltak, enn for eksempel et fosterhjem. Det må avklares med politiet om barnet kan flytte til et fosterhjem som er godkjent for å kunne ta imot flere barn.

Etter § 5-3 tredje ledd, skal hensynet til barns kulturelle, språklige og religiøse bakgrunn være et viktig hensyn når barn plasseres utenfor hjemmet. I saker som omhandler negativ sosial kontroll, æresrelatert vold og tvangsekteskap kan det å flytte barnet til en familie med samme kulturell bakgrunn og tilhørighet som den biologiske familien, være risikabelt.

At barnet flytter til noen i familiens nettverk kan gjøre det lettere for familien å finne barnet. Samtidig kan familien selv frykte at rykter om tap av ære sprer seg i miljøet. Mange barn som har opplevd negativ sosial kontroll og vold kan føle for å bryte både med kulturen og tradisjonene de har vokst opp med.

Barnevernstjenesten bør lytte til barnet og forsøke å finne en løsning hvor barnet føler seg trygg og ivaretatt samtidig som barnet det kan beholde sin kulturelle identitet.

Foreldrene kan frykte at barnevernstjenestens innblanding i familien gir omgivelsene inntrykk av at de ikke har kontroll på barnet sitt, noe som kan føre til ærestap for foreldrene. Hvis barnevernstjenesten i tillegg fratar foreldrene omsorgen for barnet, er det stor risiko for at foreldrene opplever tap av anseelse og ære, og kanskje blir utstøtt av sitt eget miljø.

I mer konservative familier vil det at barnet flytter til en institusjon hvor jenter og gutter bor sammen bli sett på som verre enn at barnet bor i et beredskapshjem eller fosterhjem. Familien kan tenke at datteren deres da er «uren» eller «ødelagt», og hun kan bli dårlig behandlet ved samvær eller når hun eventuelt blir tilbakeført til familien. Barnevernstjenesten bør ta hensyn til dette når de vurderer hvor barnet skal flytte til.

Når barnevernstjenesten har fattet et vedtak om å overta omsorgen for barnet, har de en lovpålagt plikt til å følge opp barnet og foreldrenes utvikling, og tilby veiledning og oppfølging til foreldrene.

Mål med veiledning og oppfølging ved flytting

Forebygge ny omsorgssvikt.
Endre foreldrenes holdninger til likeverd og enkeltindividers rettigheter, herunder holdninger til skadelige oppdragelsespraksiser, negativ sosial kontroll, trusler og vold.
Forbedre familiens livssituasjon.
Bidra til å utvikle foreldrerollen.
Hjelpe foreldrene til bedre dialog og samspill med barna.
Informere om barns behov, utvikling og deres rettigheter i Norge.
Hjelpe foreldrene til å forsone seg med at barnet tas hånd om av barneverntjenesten.

Barnevernstjenesten bør gi familien oppfølging og støtte både før, under og etter vedtak om omsorgsovertakelse. Barneverntjenesten kan oppnevne en støtteperson med hovedansvar for å ivareta foreldrene. Hvis foreldrene ikke behersker norsk godt, er det nødvendig med tolk.

Foreldrene vil ofte være opptatt av om barnet har det bra, når de skal få se barnet igjen og hvordan de kan få barnet tilbake. Barneverntjenesten må trygge foreldrene på at barnet blir tatt vare på, gi informasjon om eventuelle muligheter for samvær og om hvilke endringer i omsorgssituasjonen som kan øke muligheten for tilbakeføring. Barnevernstjenesten bør også lytte til foreldrenes meninger om hva slags støtte og oppfølging de trenger.

Å vite at noen følger opp familien, både foreldre og søsken, kan være til hjelp for barnet som er flyttet utenfor familien. Barnet kan ha dårlig samvittighet etter å ha ”sviktet” familien, og kan føle seg roligere når hun eller han vet at familien ikke står alene, men får hjelp og støtte.

Arbeid med familien er viktig for å sørge for at barnets situasjon bedres i sin helhet. Erfaringer fra saker som omhandler negativ sosial kontroll og æresrelatert vold, viser at de fleste barn og unge gjenopptar kontakten med hele eller deler av familien sin etter en stund. Å arbeide med foreldres holdninger og forbedre familiens livssituasjon, er derfor en viktig del av å jobbe for å bedre forholdene for barnet.

Hvis barnevernstjenesten og eventuelt familievernet kan hjelpe familien til å slutte med skadelige praksiser, kan det redusere risikoen for at barnet settes i fare og minske det psykiske presset barnet kan oppleve. Å vite at foreldrene får oppfølging og hjelp, kan hjelpe barnet til å stå i et eventuelt brudd hvor han eller hun må leve under sikkerhetstiltak.

At familien opplever forståelse og støtte, og ved plassering får god informasjon om barnet og hvordan det har det, kan dempe behovet for å oppsøke barnet. Noe som kan skape ro og rom for samarbeid er at barnevernstjenesten hjelper familien med å lage en holdbar historie som de kan bruke ovenfor miljøet sitt om hvor barnet er.

Dersom trusselnivået i saken er høyt, vil det i første omgang være snakk om arbeid med barnet og foreldrene hver for seg. I mange tilfeller er barnet plassert et annet sted enn på hjemstedet.

For mange familier vil det føles som et sjokk når barnevernstjenesten tar barnet ut av familien. Påkjenningene etter «å ha blitt fratatt» et barn kan føre familien inn i en krise. Foreldre kan få psykososiale eller psykosomatiske problemer som en konsekvens. Både i norske familier og minoritetsfamilier kan det at barnevernstjenesten er involvert i familien, føre til at familien blir sett ned på i sitt sosiale miljø.

I familier hvor ære står sentralt, vil det ofte oppleves som et ærestap at barnet tas bort fra familien. Mange foreldre kan klandre seg selv og føle seg maktesløse, skamfulle og sinte. At familien har blitt fratatt barnet kan gjøre at familien blir ekskludert fra sitt nettverk. De kan utsettes for press fra storfamilie og etnisk miljø om å gjenopprette æren ved å bruke vold.

Barnevernstjenesten bør gi foreldrene den informasjonen de trenger, og mulighet til å snakke om sin forståelse av det som skjer. Dette gjelder informasjon om vedtaket, foreldrenes rett til å klage, muligheten for advokatbistand og den videre prosessen.

Det kan være vanskelig å få til et samarbeid med foreldrene etter en flytting. Noen kan oppleve at barneverntjenesten har ”ødelagt” familien, andre at barneverntjenestens inngripen skader familiens anseelse og ære.

I noen saker blir samarbeidet bedre etter hvert, når foreldrene i større grad klarer å forholde seg til at barneverntjenesten har overtatt omsorgen for barnet. Å enes om et felles mål, som at barnet skal fullføre skolegang, kan være et godt utgangspunkt for videre dialog. At foreldrene har utsikter til samvær kan ha positiv innvirkning på samarbeidet. I andre tilfeller motsetter foreldrene seg alle former for samarbeid, da de, etter skammen barnet har forårsaket, ikke lenger vil se på barnet som sin datter/sønn.

Barnevernstjenesten må forsøke å forstå hvorfor foreldrene ikke ønsker å samarbeide, og på bakgrunn av deres forklaringer forsøke å finne en løsning på utfordringene. Barnevernstjenesten bør snakke med foreldrene om hva de kan få ut av et samarbeid og drøfte eventuelle tiltak foreldrene tror kan nytte. Hvordan ønsker familien at samarbeidet skal være? Vil familien samarbeide bedre med andre tjenester, for eksempel familievernet?

Dersom barnevernstjenesten og familien ser nytten av at andre i tjenesteapparatet involveres når det gjelder oppfølgingen av familien, kan barnevernstjenesten ta initiativ til et samarbeid med andre instanser.

Familievernet

Familievernet har lang erfaring i arbeid med familier i konflikt, og tjenesten har god kompetanse i arbeid med saker som omfatter vold i nære relasjoner. Familievernet kan benyttes av hele familien, både av foreldrene uten barnet tilstede eller av barnet alene. Hvis barnet har et ønske om kontakt med familien sin etter flytting, kan familievernet bidra med terapi og veiledning og bistå barneverntjenesten når det gjelder en eventuell dialog mellom barnet og familien.

Familievernet er en landsdekkende tjeneste. Dette innebærer at barnet kan følges opp av familievernet på plasseringsstedet, mens familien samtidig kan følges opp av tjenesten på hjemstedet. Dersom arbeidet med partene hver for seg gir et positivt resultat, kan muligheten for samvær mellom barnet og familien (eventuelt enkeltmedlemmer av familien) vurderes.

Frivillige organisasjoner

Noen frivillige organisasjoner har lang erfaring i dialogarbeid mellom ungdom og foreldre i denne type saker. Barnevernstjenesten kan samarbeide med frivillige organisasjoner. Dette forutsetter imidlertid at barnevernstjenesten har god kjennskap til hvordan den aktuelle organisasjonen jobber, og at alle involverte parter anser organisasjonens involvering som noe positivt.

Enkelte organisasjoner kan ha medarbeidere med samme land- eller kulturbakgrunn som familien. I slike tilfeller må barnevernstjenesten nøye vurdere hvilke fordeler og ulemper dette kan ha.

Støtte, veiledning og oppfølging fra barnevernstjenesten, og eventuelle andre, kan også være avgjørende for omsorgssituasjonen til søsken som bor hjemme. Barnevernstjenesten bør alltid kartlegge situasjonen til barnets søsken. I en situasjon der et av barna blir tatt ut av familien, kan søsken som blir igjen være ekstra sårbare. Det kan være et stort behov for hjelp til å håndtere den vanskelige situasjonen.

Søsknene kan oppleve «å miste» en bror eller søster. Mange opplever at kontrollen og presset øker, da foreldrene er redd for at barnevernstjenesten også skal overta omsorgen for de andre barna. Søsken kan presses til å tie ovenfor barnevernstjenesten eller tvinges til å leve som om søsteren/broren som har flyttet ikke eksisterer.

I noen tilfeller vil faren for at søsken tas med til familiens opprinnelsesland øke, da foreldrene ønsker å forhindre at de andre barna følger i fotsporene til søsteren eller broren som søkte hjelp hos barneverntjenesten. Presset på søsken kan også bestå i krav om ekteskapsinngåelse eller at familiens ære gjenopprettes.

Se samtale- og kartleggingsverktøy for spørsmål du kan stille barnet, foreldre og søsken for å kartlegge søskens situasjon.

Barn kan oppleve sterke og kaotiske følelser når de flyttes hjemmefra. Det å bli tatt bort fra familien sin og skulle bo i et beredskapshjem, fosterhjem eller på en institusjon sammen med fremmede mennesker, kan føles skremmende. Det kan føles som et sjokk å bryte med alt som er kjent, trygt og forutsigbart. Det kan være en lettelse å komme til et trygt sted, samtidig som det nye stedet ofte ikke svarer til barnets forventninger.

Mange barn føler en ambivalens. Det føles godt å komme bort fra noe vondt, samtidig som de føler at de har sviktet familien. Barna kan føle på skyld, skam, tap, savn, ensomhet og sorg. Vanlige reaksjoner hos barnet er frykt, sinne, søvnvansker, sterke minner, tristhet, selvbebreidelse, utfordrende adferd og konsentrasjonsvansker. Barnet kan i denne fasen være i en akutt krise. Barnets psykiske helse må vurderes løpende.

I en akuttfase har barnet stort behov for hjelp til å håndtere den krevende følelsesmessige situasjonen hun eller han er i. Kunnskap om reaksjoner på vold og kompetanse i traumebevisst omsorg, er nødvendig. Å anerkjenne barnets følelser, som for eksempel sorg og savn, kan ha en lindrende effekt.

Å skille mellom foreldrenes handlinger og egenskaper, er viktig. Opplever barnet at det støttes gjennom at foreldrene snakkes ned, kan dette virke mot sin hensikt. Barnets dårlige samvittighet kan øke og barnet kan få et behov for å forsvare sine foreldre.

Barnet kan trenge hjelp til å forstå og håndtere motsetningsfylte følelser, som for eksempel sinne og kjærlighet. Barnet kan være glad i, og savne, personer som har stått bak krenkelser. Å forberede barnet på følelser og reaksjoner som kan komme, er en god hjelp til å håndtere disse. Trygge og forutsigbare rammer – inkludert informasjon om hva som kommer til å skje i den nærmeste framtiden, har også stor betydning for om barnet opplever ro og trygghet.

Barnevernstjenesten bør ha et godt samarbeid med barne- og ungdomspsykiatrien (BUP), for å møte barns behov både i en akuttfase (krisehåndtering og stabilisering) og over lengre tid (stabilisering og bearbeiding gjennom behandling).

Det må vurderes hvorvidt en langsiktig behandling skal settes i gang hvis barnet er midlertidig plassert. Det bør også kartlegges hvilken psykososial hjelp som kan være nødvendig i en akuttfase. Tidlig traumearbeid (stabilisering) kan hjelpe barnet til å håndtere påtrengende minner og smerte. Dette kan også hjelpe barnet ut av en akutt krise, slik at funksjonsnivået bedres.

Når barnet flytter blir det også avskåret fra sitt daglige liv. Hvis barnet ikke får være med venner og holde på med aktiviteter, øker faren for at barnet opplever situasjonen som vanskelig og følelsesmessig krevende. Å legge til rette for en mest mulig normal tilværelse helt fra starten, inkludert sosialt fellesskap og meningsfylte aktiviteter, er derfor et overordnet hensyn.

Barnet bør så langt det går få gå på skolen, delta på sosiale aktiviteter med jevnaldrende og ha kontakt med venner. Det er viktig for at flyttingen skal ivareta barnets behov for sosial og kognitiv utvikling. Hvis barnet har familiemedlemmer, venner og/eller kjæreste som ikke utgjør en trussel, kan kontakt med disse gi barnet både trøst og støtte.

Dersom barnet ønsker kontakt med personer som er kjent for barnets biologiske familie, må det imidlertid vurderes hvorvidt det er fare for at vedkommende kan utsettes for press med hensyn til å røpe hvor barnet befinner seg. I enkelte tilfeller kan det være aktuelt med kontakt under forutsetning av at barnets oppholdssted ikke røpes.

Det psykososiale arbeidet med barnet, samt kontakt med familien, må være en viktig del av barnevernstjenestens omsorgsplan for barnet. Det er også naturlig at behovet for oppfølging på dette området tas opp i en individuell plan.

Hvis et barn rømmer fra barnevernsinstitusjonen eller fosterfamilien hvor de bor, skal barnevernstjenesten etterlyse barnet hos politiet. Barnevernstjenesten kan hente barnet tilbake, og kan kreve bistand fra politiet til hentingen (barnevernsloven § 12-10.

Noen barn og unge rømmer fra stedet de har flyttet til. Årsaken til at de rømmer og hvor de drar varierer. Det kan handle om at de savner familien sin og vennene sine. Noen drar hjem til familien, mens andre drar til venner eller kjæreste. Å rømme kan være svært risikabelt for barnet. Hvis barnet drar hjem kan hun eller han risikere å bli utsatt for nye overgrep og/eller å bli tatt med ut av landet. Å rømme til venner/kjæreste innebærer en risiko for å bli sporet opp av familien.

Hvis et barn rømmer fra barnevernsinstitusjonen eller fosterfamilien, kan barnevernstjenesten hente barnet tilbake. Avgjørelsen av om barnet kan føres tilbake til barnevernsinstitusjonen eller fosterfamilien mot sin vilje, vil avhenge av hva som var grunnlaget for flyttingen. Det vil for eksempel avhenge av eventuelle vilkår knyttet til samtykke fra barnet ved flytting. Barnet skal etterlyses hos politiet med mindre dette ikke er nødvendig. Barnevernstjenesten kan kreve bistand fra politiet for å bringe barnet tilbake.

Se retningslinjer om oppgave- og ansvarsfordeling mellom barneverninstitusjon, kommunal barneverntjeneste og politi for mer utdypende informasjon om hva barnevernstjenesten bør gjøre når barn rømmer fra barneverninstitusjon.

Når barnet er tilbake der det bor, bør barnevernstjenesten og politiet i samarbeid gjøre en grundig kartlegging av hva som har skjedd og hvorfor. Barnevernstjenesten bør drøfte behovet for en ny sikkerhetsvurdering med politiet. Barnevernstjenesten og politiet bør ha en samtale med barnet om hva barnet risikerer å bli utsatt for når det rømmer.

Når barnet bor på barnevernsinstitusjon skal institusjonen i tillegg til å ha samtaler med barnet om det som har skjedd, skrive en rapport om forholdet, hvor barnet har anledning til å uttale seg.

Hva var bakgrunnen for rømmingen? (for eksempel savn, opplevelse av manglende frihet, misnøye med bosituasjon/skole, press fra familien)
Hvor rømte barnet?
Har barnet vært i kontakt med familien?
Har barnet gitt familien informasjon om hvor hun eller han bor?
Hva kan forebygge at barnet rømmer igjen?

Sikkerhetstiltak bør ikke sette større begrensninger for barnet livsutfoldelse enn nødvendig. I noen tilfeller kan barnet oppleve sikkerhetstiltakene som en ny form for kontroll og manglende frihet.

Strenge sikkerhetstiltak kan for barnet ha fellestrekk med situasjonen hjemme og oppleves som uønsket. Det er derfor viktig at tiltakene må forklares og begrunnes, for å skape forståelse hos barnet. Sikkerhetstiltakene bør være et løpende tema i den miljøterapeutiske oppfølgingen av barnet.

Det er viktig at barnevernstjenesten vurderer hvorvidt samværet kan sette barnet i fare, for eksempel ved at familiemedlemmer utsetter barnet for press og trusler. Når barneverns- og helsenemnda treffer et vedtak om omsorgsovertakelse fastsetter de samtidig et minimum av samvær mellom barn og foreldre. Barneverns- og helsenemnda kan også bestemme at det av hensyn til barnet ikke skal være samvær (Barnevernsloven § 7-2 annet ledd).

Barnet har rett til å medvirke ved vurdering av samvær. Barnevernstjenesten bør alltid snakker med barnet og vurdere barnets egne synspunkter i avgjørelser om samvær.

Barnets rett til medvirkning kan du lese mer om i kapittel 2 i saksbehandlingsrundskrivet.

Det er også anbefalt å følge kunnskapsbasert retningslinje om vurdering av samværsordning etter omsorgsovertakelse.

Å være avskåret fra kontakten med sin familie kan være en stor påkjenning for barnet. De fleste barn opplever også kjærlighet til foreldrene eller andre i familien, til tross for at de har blitt utsatt for vonde opplevelser og overgrep.

Noen av barna har hatt mye ansvar for omsorgen av yngre søsken, og kan føle at de har sveket familien ved å forlate dem. Andre i familien kan også ha opplevd press og overgrep, og kan være en støtte for barnet. Det kan være mor som ikke har turt å stå i mot en autoritær far, eller søsken som ikke har vært i en posisjon til å hjelpe. Samvær med disse kan være til støtte for barnet, og det kan lindre opplevelsen av tap og savn. I fylkesnemdsaken bør barnevernstjenesten beskrive hvem i familien det ansees som trygt at barnet har samvær med, og hvem det av ulike hensyn ikke bør være samvær med.

Barnevernstjenesten bør i samråd med politiet, vurdere hvorvidt samværet kan sette barnet i fare. Dersom barnet ikke frykter å møte sine foreldre, kan barnevernstjenesten vurdere å gjennomføre samvær under tilsyn.

I saker som omfatter æresrelatert vold er det fare for at foreldrene presser og truer barnet under samvær. Foreldrene kan for eksempel forsøke å gi barnet ansvaret for at de lider og fortelle mer eller mindre sanne historier om hvordan situasjonen har påført familiemedlemmer sykdom. Foreldrene kan også true barnet med at de vil skade eller støte barnet ut av familien hvis hun eller han ikke kommer hjem.

Psykisk press og trusler kan skape frykt, skyldfølelse, dårlig selvbilde og savn hos barnet. Følelsene kan ha negativ innvirkning på barnets opplevelse av håp og mestring, og kan i noen tilfeller føre til at barnet blir deprimert, får angst, selvskader seg eller rømmer hjem.

Barnevernstjenesten bør være særlig oppmerksom på at foreldre kan presse og true barnet på barnets morsmål, gjennom indirekte språk og/eller kroppsspråk. Barnet kan oppfatte kommunikasjonen, mens barnevernstjenesten og andre i hjelpeapparatet ikke oppfatter den. Vurdér om autorisert tolk bør være tilstede for å oversette under samværet.

Et alternativ kan være samvær under tilsyn. Barneverns- og helsenemnda har også adgang til å regulere annen kontakt som for eksempel telefonsamtaler, brev og gaver. Ved samvær under tilsyn er det viktig at barnevernstjenesten vurderer sikkerheten i sammen med politiet.

Det er viktig at barnevernstjenesten på forhånd har kjennskap til foreldrenes forventninger til samværet og forsøker å tenke på hva som kan være foreldrene mulige reaksjoner i møtet med barnet. Familievernet kan også bistå her, spesielt i saker der foreldrene ikke har tillit til barnevernet.

I noen tilfeller vil det være nødvendig at barnevernstjenesten har samtaler og foreldreveiledning før et samvær kan gjennomføres. Før eventuelt samvær må også barnet forberedes på hva som kan skje, både når det gjelder foreldrenes reaksjoner og egne følelser i etterkant.

Barnet bør forberedes på at foreldrene kan reagere med avvisning av barnet. Dette kan oppleves som traumatisk for barnet. At barnevernstjenesten arbeider med barn og foreldre hver for seg før samvær kan være viktig for at møtet skal bli en positiv opplevelse for barnet og familien. Når det er gjort vedtak om samværsnekt og sperret adresse, kan arbeidet med barnet og familien hver for seg gi positive resultater som muliggjør samvær på litt lengre sikt.

Før barneverns- og helsenemnda skal fatte vedtak om barnet skal flytte tilbake til familien, bør barnevernstjenesten kartlegge hva som er barnets mening, og forsikre seg om at barnet ikke presses av familien til å komme hjem.

Når barnevernstjenesten vurderer om barnet skal flytte tilbake til familien, skal barnets mening tillegges vekt, i samsvar med barnets alder og modenhet. Det skal legges avgjørende vekt på hva som vil være til barnets beste.

Barnevernstjenesten bør få oversikt over hva som er barnets egne ønsker og hva som eventuelt er press eller trusler for at barnet skal komme hjem. Barnet selv kan ha ambivalente følelser. På den ene siden kan barnet savne familie og venner, på den andre siden kan barnet frykte at den samme volden og kontrollen det ble utsatt for, skal fortsette.

I enkelte saker legger foreldrene press på barnet for at det skal komme hjem. Dette kan føre til at barnet trekker tilbake sin historie. Barnevernstjenesten bør være særlig vare og vurdere årsakene til dette i samråd med politiet.

Hvis barneverns- og helsenemnda opphever vedtaket om omsorgsovertakelse, kan barnevernstjenesten likevel støtte barnet/familien gjennom frivillige hjelpetiltak.

Videre oppfølging av barnet og familien kan være nødvendig, særlig der barnevernstjenesten ikke har kommet i posisjon til å jobbe med familien mens barnet bodde et annet sted. Noen foreldre lover at barnet skal få lov til alt, bare det kommer hjem. Foreldrene som har utøvd negativ sosial kontroll, kan ha behov for veiledning om trygg og god grensesetting. Noen kan misforstå og tro at de må gi barna lov til alt. Foreldrestøttende tiltak kan være aktuelle i denne sammenheng.

Hvis grunnlaget for flytting ikke lengre er tilstede, men barnevernstjenesten fortsatt er bekymret for barnet, bør barnevernstjenesten opprettholde kontakten med familien. Tilsyn eller råd og veiledning om nødvendig ved bruk av tvungne hjelpetiltak, kan være nødvendig fram til barnet er fylt 18 år. Barnet bør ved behov kunne motta ettervernstiltak etter fylte 18 år og frem til 25 år.

Det kan være en risiko for at barnet utsettes for vold og kontroll, eller at det blir tatt med til utlandet mot sin vilje, etter at barnevernstjenesten har trukket seg ut av saken.

Sist faglig oppdatert 5. desember 2023

Ettervern - tiltak for ungdom over 18 år

Barnevernstjenesten skal tilby barn som har hatt barnevernstiltak fram til de fyller 18 år, tilbud om ettervern fram til den unge er fylt 25 år. Når ungdommen selv samtykker til tilbudet om ettervern, skal tiltak som er iverksatt før barnet fylte 18 år, opprettholdes eller erstattes av andre tiltak frem til den unge har fylt 25 år. (Barnevernloven § 3-6 annet ledd). Målet med ettervern er å gi ungdommen hjelp på veien til selvstendighet.

Aktuelle tiltak kan for eksempel være psykososial støtte, eller mer praktisk hjelp når det gjelder bolig, utdannelse, jobb, økonomi og sosialt nettverk. Ettervern kan hjelpe den unge til å mestre overgangen fra et liv med oppfølging av barnevernstjenesten eller fosterfamilie til en selvstendig tilværelse.

Barn som har vokst opp med autoritær oppdragelse, negativ sosial kontroll og æresrelatert vold kan ha lite erfaring med å orientere seg i samfunnet, gjøre selvstendige vurderinger, ta egne valg og å sette gode grenser for seg selv.

Mange vil derfor trenge tid i trygge, gode og stabile omgivelser for å utvikle selvstendighet. At barnet har trygge omsorgspersoner over lengre tid, er også viktig for at barnet skal kunne etablere nye relasjoner etter å ha opplevd overgrep og svik fra sine nærmeste.

Ettervern gir muligheten til å opprettholde tiltak som kan gi denne tryggheten, for eksempel gjennom langvarig plassering i fosterhjem/institusjon og/eller kontakt med gode, stabile voksne. Slike tiltak kan også forebygge at den unge ved myndighetsalder setter hensynet til sin egen sikkerhet til side og flytter hjem. Enten fordi den unge opplever å ikke kunne klare seg på egen hånd, fordi familien presser den unge til det eller fordi den unge føler seg alene og uten noen nære omsorgspersoner.

Barnevernstjenesten bør i god tid før den unge fyller 18 år gi informasjon om muligheten for ettervern, og kartlegge hva hun eller han ønsker.

Barnevernstjenesten må i samarbeid med den unge vurdere om plasseringen eller andre tiltak skal opprettholdes etter fylte 18 år, og/eller om den unge skal motta andre hjelpetiltak. Dersom tiltaket opphører når barnet fyller 18 år eller søknad om ettervern blir avslått, skal dette bli regnet som et enkeltvedtak og skal bli begrunnet ut fra hensynet til barnets beste.

Noen ungdommer ønsker å klare seg på egenhånd og sier derfor nei til ettervern. Ungdommen kan ha et håp om at situasjonen skal bli bedre ved at de flytter hjem igjen. Ungdommer som avslår tilbud om ettervern, bør få informasjon om at de kan ombestemme seg. Barnevernstjenesten bør også, et år etter at tiltakene er avsluttet, kontakte den unge for å høre om vedkommende likevel ønsker å motta tiltak fra barnevernstjenesten.

Ungdom som tar kontakt med barnevernstjenesten for første gang etter fylte 18 år, bør få råd og veiledning om hvem de kan henvende seg til for å få hjelp. Barneverntjenesten setter ham eller henne i kontakt med offentlige eller frivillige instanser med særlig kompetanse når det gjelder tvangsekteskap og æresrelatert vold.

Hvis den unge over 18 år trenger et trygt sted å bo på grunn av frykt for/gjennomført tvangsekteskap eller andre former for æresrelatert vold, kan det nasjonale bo- og støttetilbud for unge over 18 år være aktuelt.

Kompetanseteamet mot negativ sosial kontroll og æresrelatert vold tildeler plass og kan kontaktes på telefon 47 80 90 50 (hverdager 09.00 – 15.00) eller på epost: kompetanseteamet@bufdir.no.

Sist faglig oppdatert 5. desember 2023

Hvis barnet er asylsøker

Samarbeid med utlendingsmyndighetene

De fleste barn kommer til Norge sammen med en eller begge foreldrene sine eller andre familiemedlemmer. Noen barn kommer alene uten foreldre eller med en følgeperson, eller en person uten foreldreansvar. Barna registreres i utlendingsforvaltningen som enslige mindreårige asylsøkere (EMA).

Informasjon om barnets barnevernssak og eventuelt hvilke avgjørelser som er truffet, kan være viktig for utlendingsmyndighetene dersom barnet er asylsøker. Barnevernstjenesten har strenge regler om taushetsplikt, og har som hovedregel taushetsplikt om opplysninger i barnevernssaker. Relevant informasjon fra barnevernstjenesten til Utlendingsdirektoratet (UDI) og Integrerings- og Mangfoldsdirektoratet (IMDi) kan imidlertid bidra til gode vurderinger av barnets beste i utlendingssaken.

Barnevernstjenesten bør derfor gi informasjon til utlendingsmyndighetene når dette ivaretar barnets interesser også i utlendingssaken. Slik formidling forutsetter at barnevernstjenesten vurderer at det er nødvendig for å ivareta hensynet til barnet.

Asylsøkerprosessen for enslige mindreårige asylsøkere

Asylprosessen for enslige mindreårige asylsøkere skiller seg fra asylprosessen for barn som kommer i følge med sine foreldre. Enslige barn som søker asyl i Norge får oppnevnt en representant før asylsøknaden blir registrert av Politiets utlendingsenhet. Representanten skal fungere i foreldrenes sted og ivareta barnets rettigheter i Norge. Les mer om representantens rolle.

Representanten følger barnet gjennom hele asylprosessen. Enslige mindreårige asylsøkere får også oppnevnt advokat. Advokaten skal ivareta barnets interesser og rettssikkerhet i hele asylprosessen.

Asylsøknadene fra enslige mindreårige blir registrert ved hovedkontoret til Politiets utlendingsenhet i Oslo. Etter registreringen overføres enslige mindreårige mellom 15- 18 år normalt til et av Utlendingsdirektoratets (UDI) transittmottak for enslige mindreårige asylsøkere, hvor de bor mens asylsøknaden behandles. Barn under 15 år bor i omsorgssentre drevet av Barne-, ungdoms- og familieetaten (Bufetat). Barn som ankommer med følgeperson, vil i de fleste tilfeller oppholde seg ved et ordinært mottak med sin følgeperson.

Det er barnefaglig enhet i Utlendingsdirektoratet som gjennomfører asylintervjuet og som behandler sakene som gjelder barn. Dersom det er tvil om barnets alder, blir det foretatt en aldersundersøkelse. Når asylsøknaden er behandlet av Utlendingsdirektoratet skal barnets advokat formidle dette til barnet.

Opphold på mottak er frivillig. Barnet kan også bo privat hos familie eller bekjente. Dersom barnet ønsker å bo privat, sender UDI en melding om dette til barnevernstjenesten i kommunen der barnet skal bo.

Når barnevernstjenesten mottar melding om privat plassering for et barn, skal de undersøke omsorgssituasjonen for barnet. Barneverntjenesten bør være særlig oppmerksomme på barnets relasjon til familien/ den bekjente det ønsker å bo hos, og undersøke om det foreligger avtale om ekteskap med noen av familiemedlemmene. Noen enslige mindreårige opplever å bli grovt utnyttet av familie eller andre bekjente som de bosetter seg hos.

Dersom UDI innvilger oppholdstillatelse, vil barnet ha grunnlag for å bli bosatt med offentlig hjelp. Barn under 15 år blir kartlagt og bosatt av Bufetat. Barn og unge over 15 år og barn med følgepersoner blir bosatt av IMDi. Dersom barna oppholder seg ved asylmottaket, vil mottaket kartlegge dem for bosetting. Hvis barna er privatboende, må de sende en søknad om bosetting til IMDi hvor de fyller ut informasjon om seg selv. Det oppfordres om at kontaktperson/verge bistår barnet med søknaden. IMDi vil tildele en bosettingskommune etter de har mottatt kartleggingsinformasjonen. Enslige mindreårige som bor på omsorgssenter eller på et asylmottak vil automatisk få tildelt en bosettingskommune. Barn med følgepersoner og barn som er privatboende som har søkt om bosetting vil få tildelt en kommune av IMDi. Det er ingen klageadgang av bosettingsvedtaket jf. Integreringsloven 41. Etter barnet er bosatt, har kommunen ansvaret for bosettingen og integreringen.

Barneverntjenesten bør har tett dialog med IMDi i bosettingsprosessen av barnet når det er bekymring for barnets sikkerhet og ivaretagelse. Dersom barneverntjenesten er bekymret for tvangsekteskap, vold, negativ sosial kontroll eller utnyttelse der de befinner seg, kan det være hensiktsmessig at barnet flytter til en annen kommune. Barneverntjenesten bør dermed informere IMDi om bekymringene slik at barnet kan tildeles en bosettingskommune, som kan ivareta sikkerheten og oppfølgingsbehovet til barnet.

Dersom barnet får avslag på asylsøknaden, kan barnets advokat bistå med å klage på vedtaket. Utlendingsnemnda har ansvar for å behandle klagen, og kan omgjøre eller opprettholde Utlendingsdirektoratets vedtak.

Dersom Utlendingsnemnda avslår søknaden, er dette et endelig avslag. Det vil da ikke være mulig å klage igjen, men saken kan bringes inn for domstolene. Les mer om hvordan saken kan tas videre etter avslag fra Utlendingsnemda.

Asylsøkerbarn som er gift (barneekteskap)

Hvis et asylsøkerbarn lever i et ekteskap, bør barnevernstjenesten umiddelbart undersøke forholdene.

Følgende forhold bør kartlegges:

Er barnet over eller under seksuell lavalder?
Har barnet takket ja til en plass på mottak for enslig mindreårige asylsøkere, adskilt fra ektefellen eller ønsker barnet å bo sammen med ektefellen?
Har barnet egne barn?
Er det grunn til å tro at barnet er utsatt for tvangsekteskap, vold eller andre overgrep?

Hvis barnet er asylsøker og er hos Politiets Utlendingsenhet (PU), bør barneverntjenesten dra dit for å snakke med barnet. I alle saker som dreier seg om bekymring for barneekteskap, er det viktig å prioritere samtale med barnet. Det kan også være behov for å ha en samtale med ektefelle enten samtidig på et annet rom eller etter samtalen med barnet. Barnevernstjenesten bør snakke med barnet og ektefellen hver for seg.

I samtale med barnet og ektefellen er det viktig å

undersøke om barn under 16 år (seksuell lavalder) bor sammen med en ektefelle. I slike tilfeller det viktig å avverge seksuelle overgrep som følge av ekteskapelig samliv.
avdekke om ekteskapet er inngått ved tvang, eller om barnet er tvunget til å forbli i ekteskapet. Barnevernstjenesten bør også søke å avdekke tvang, vold eller seksuelle overgrep som kan være en følge av barneekteskapet, en eventuell flukt eller andre forhold.
gi informasjon om rettigheter og relevant norsk lovverk.

Som del av undersøkelsen bør barneverntjenesten vurdere å innhente opplysninger fra relevante instanser. Hvis barnet (eventuelt begge ektefellene) har asylsak til behandling, bør barnevernstjenesten kontakte UDI for å drøfte et samarbeid. Barnevernet bør innhente relevante opplysninger fra UDI og dele opplysninger med UDI der det kan være viktig for å ivareta barnets interesser i asylsak. Slik formidling til UDI forutsetter at barneverntjenesten vurderer at det er nødvendig for å ivareta hensynet til barnet.

Når et barn sier ja til et ekteskap som foreldrene ønsker, vil det kunne variere hvor frivillig ekteskapet i realiteten har vært. Har barnet forstått hva et ekteskap er og hva det innebærer? Har barnet hatt en mulighet til å si nei til ekteskapet? Har barnet mulighet til å bryte ut av ekteskapet?

For noen barn kan det være vanskelig å motsette seg foreldrenes avgjørelser om ekteskap. Kanskje er barnet redd for å si nei til foreldrene, da det kan bli sett på som manglende respekt. I et slikt tilfelle er graden av frivillighet svært liten. Noen barn forteller at de giftet seg frivillig. For en ungdom som ikke får lov å ha kjæreste eller et seksuelt forhold før vedkommende gifter seg, kan det å gifte seg gjøre forholdet til partneren «lovlig» i familiens øyne.

Det er viktig å lytte til barnets opplevelse av frivillighet og eventuelt opplevelse av tvang. Samtidig er det viktig å forstå at det kan være grunner til at barnet ikke tørr å fortelle om tvang til ekteskap eller andre overgrep. Dette kan være forårsaket av redsel for sanksjoner fra familie, svigerfamilie eller ektefelle, eller redsel for norske myndigheter. Noen ganger holdes ekteskapet helt skjult i møtet med offentlige tjenester i Norge. Noen ganger kan det ta lang tid før barnet opplever trygghet nok til å tørre å fortelle.

Når et barn er gift og selv har barn eller er gravid, er både den mindreårige ektefellen og barnet i en sårbar situasjon. Barnevernstjenesten skal derfor vurdere å åpne undersøkelse for å se nærmere på omsorgssituasjonen til den mindreårige ektefellen (eventuelt begge foreldrene dersom begge er under 18 år) og dennes barn. En eventuell undersøkelse bør følges opp med samtaler.

Hvis Politiets utlendingsenhet (PU) har sendt bekymringsmeldingen, skal barnevernstjenesten avklare om ektefellene og barnet fortsatt er hos PU, og om det er mulig med en samtale umiddelbart.

I samtalen med den mindreårige ektefellen er det viktig både å undersøke forholdene rundt ekteskapsinngåelsen og hvordan det var for den mindreårige å føde barnet og å bli mor i ung alder. Barnevernet bør også prøve å avdekke om foreldrene opplever utfordringer i omsorgssituasjonen til barnet.

Omsorgssentre (Bufetat)

Mens asylsøknaden behandles skal Bufetat gi enslige mindreårige under 15 år et tilbud om å bo på et omsorgssenter.

Asylmottak (UDI)

Utlendingsdirektoratet (UDI) har ansvar for behandling av søknader fra utlendinger som vil besøke eller bo i Norge og drift av asylmottak. Asylsøkere har en lovfestet rett til et sted å bo mens de venter på at søknaden deres blir behandlet

Sikkerhetsvurdering, sikkerhetsarbeid og sperret adresse

Dersom barnet bor på institusjon

Hvor barnet bor på institusjon, bør iverksettelsen av sikkerhetstiltak alltid veies opp mot barnets rettigheter ifølge rettighetsforskriften.

Sikkerhetsvurdering når barnet skal flytte fra hjemmet

Hvis et barn skal flytte fra hjemmet, bør barnevernstjenesten drøfte med politiet om behovet for å utarbeide en sikkerhetsvurdering av barnet. Basert på sikkerhetsvurderingen, må barnevernstjenesten vurdere hvor barnet kan bo og hvem det er trygt at barnet har kontakt med. Hvis sikkerhetsvurderingen tilsier det, bør barnet ikke flytte til et område hvor familie eller kjente pleier å oppholde seg, eller på steder med et tett nettverk av personer fra samme etniske gruppe

Politiet kan iverksette beskyttelsestiltak

Politiet kan iverksette ulike sikkerhets- og beskyttelsestiltak. I et tidlig forløp i saken kan tiltak som mobil voldsalarm og besøksforbud være aktuelt. Senere i saken kan det være aktuelt at politiet gir bistand ved beslutning om adressesperre (kode 6), navneendring og kontaktforbud.

Sperret adresse

Sperret adresse for barnet ved flytting

Barnevernstjenesten bør drøfte med politiet om fortrolig (kode 7) eller streng fortrolig adresse (kode 6) er nødvendig. Barnevernstjenesten skal gi melding om beskyttelsesbehov og flytting til fortrolig eller strengt fortrolig adresse på eget skjema.

Trygghetsplan ved flytting til sperret adresse

Barnevernstjenesten bør med utgangspunkt i trusselvurderingen og politiets beskyttelsestiltak utarbeide en trygghetsplan ved flytting til sperret adresse. En trygghetsplan ved flytting til sperret adresse er et verktøy som skisserer aktører og kontaktpunkter rundt barnet og hvem som gjør hva dersom det skulle oppstå en akutt situasjon som truer barnets sikkerhet.

Lag sikkerhetsrutiner i samarbeid med barnet

Barnevernstjenesten bør samarbeide med barnet når det gjelder å lage rutiner for barnets egen sikkerhet. Barnet bør, om mulig, gjøres klar over hva trusselen går ut på og hvilken nytte de enkelte sikkerhetstiltakene har. Barnevernstjenesten bør diskutere ulike måter å ivareta sikkerheten på sammen med barnet. Dette kan handle om hvor barnet bør ferdes og ikke, bruk av sosiale medier, telefon, e-post og så videre.

Vurdering av sikkerhetstiltak bør skje i samråd med politiet. Mens politiets rolle kan være å informere barnet om hva det av hensyn til sikkerheten kan og ikke kan gjøre, kan barnevernstjenestens rolle være å forklare hvorfor det settes slike regler. Fosterforeldre eller institusjonen bør daglig hjelpe barnet til å håndtere de begrensningene som settes. Sikkerhetstiltakene må være en del av den daglige oppfølgingen av barnet, og inngå i det psykososiale arbeidet.

Viktige spørsmål i samtaler med barnet om sikkerhet:

Hvilke trusler foreligger?
Hvilke personer utgjør en trussel?
Hvilke sikkerhetstiltak er det behov for? Hvordan kan barnet føle seg tryggere?
Hvordan kan barnet bruke telefon og internett?
Hvilke personer er det trygt å ha kontakt med?
Hvem kan barnet fortelle sin historie til og hvem er det lurt ikke å fortelle noe til?
Ønsker barnet fremtidig kontakt med sin familie? Eventuelt med hvem?

Barnevernstjenesten må hjelpe barnet til å ivareta sin egen sikkerhet

Noen barn har også vanskeligheter med nye grenser og restriksjoner etter en oppvekst med negativ sosial kontroll. Strenge regler om hva barnet kan og ikke kan gjøre, kan føre til at barnet opplever plasseringen som et nytt ”fengsel”. I verste fall kan dette føre til at barnet rømmer og slik setter seg selv i stor fare.

Å hjelpe barnet til å ivareta sin egen sikkerhet er en viktig del av oppfølgingen ved flytting og omsorgsovertakelse. Sikkerhetstiltakene har liten effekt hvis barnet selv ikke forstår og følger dem. Det kan være vanskelig for barnet å forstå nødvendigheten av å forholde seg til sikkerhetstiltakene. Barnet kan savne familien eller ha skyldfølelse for det som har skjedd, og det kan være vanskelig for barnet ikke å kontakte familien.

Håndtering av press og trusler via telefon og sosiale medier

I samtalene med barnet om sikkerhet, bør barnevernstjenesten og politiet ta opp risikoen for psykisk press og trusler fra familie og familiens nettverk gjennom SMS, telefonsamtaler og internett. Det må vurderes hvordan barnet kan bruke disse mediene med minst mulig risiko.

Dersom det er fare for at personer som kan være en trussel for barnet tar kontakt, bør barnet få nytt SIM-kort, hemmelig telefonnummer og ny e-postadresse. Det er viktig at barnet forstår risikoen knyttet til internett. Barnet bør advares mot å røpe eventuelt nytt navn og adresse til familie og gamle bekjente, gjennom sosiale medier, stedstjenester på apper og lignende.

Gaver kan være sporet, det gjelder særlig digitale produkter, men også leker. Samtale om sikkerhet bør være et løpende tema og inngå i den miljøterapeutiske oppfølgingen av barnet.

Er det behov for navneendring?

Mens navnendring kan være en nødvendighet for noen, kan det for andre være tilstrekkelig å bruke et annet fornavn. Å leve med et annet navn og en «dekkhistorie» utgjør en ekstra belastning i en vanskelig situasjon, og bør ikke benyttes uten at politiets trusselvurdering tilsier det. Så lenge foreldrene har foreldreansvaret krever navneendring deres samtykke.

Ofte forveksles navnendring og sperret adresse med ny identitet eller fiktiv identitet. Fiktiv identitet betyr å få nytt personnummer, fødselsnummer og andre personopplysninger. Det er lokalt politi som utreder saker om fiktiv identitet. Saken sendes deretter videre til Politidirektoratet som fatter vedtaket.

Terskelen for å få fiktiv identitet er svært høy, og det er et krav om et andre sikkerhetstiltak er vurdert som utilstrekkelige. Fiktiv identitet innebærer store konsekvenser for den det gjelder, blant annet fordi all kontakt med familie og venner må brytes. Dette er svært sjeldent en aktuell løsning i saker som omhandler negativ sosial kontroll, æresrelatert vold og/eller tvangsekteskap.

Barnevernstjenesten bør orientere politiet når barnet flytter

Dersom familien skal flytte innad i Norge, bør barnevernstjenesten melde fra om dette til politiet i sin kommune straks de får kunnskap om flyttingen. Politiet kan da kontakte lokalt politi i kommunen som familien skal flytte til, som kan gjøre nødvendige sikkerhetsvurderinger før familien ankommer.

Samarbeid mellom ulike politikontorer kan forhindre at barnet tas med til utlandet som en del av flyttingen. I tillegg bør barnevernstjenesten straks de får beskjed om at familien skal flytte melde saken til barnevernstjenesten i kommunen familien flytter til. Hvis familien flytter til utlandet med et barn som barnevernstjenesten er bekymret for, kan barnevernet kontakte Sentralmyndigheten for Haagkonvensjonen 1996 i Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir).

Sentralmyndigheten kan bistå med å varsle kompetente myndigheter i vedkommende land om bekymringen, og opprette kontakt mellom myndighetene i de respektive landene for samarbeid om beskyttelse av barnet.

Dette gjelder også om familien kun oppholder seg midlertidig i utlandet. I hvilken grad man får til et samarbeid med utenlandske myndigheter vil avhenge av hvilke land familien befinner seg i. Sentralmyndigheten kan gi barneverntjenesten informasjon og veiledning om landet har tiltrådt Haagkonvensjonen 1996, men kan også bistå barnevernstjenestene der det aktuelle landet ikke er tilsluttet konvensjonen.

Fant du det du lette etter?