Retningslinjene gjelder for statlige barnevernsinstitusjoner og omsorgssentre. Retningslinjene er veiledende for godkjente private og kommunale barneverninstitusjoner og omsorgssentre. Retningslinjene gjelder alle straffbare forhold hvor gjerningspersonen er en beboer. De gjelder også hvor gjerningspersonen er ukjent men antas å være en beboer, og hvor opplysningene kan være egnet til å avdekke identiteten til beboeren.
Sist faglig oppdatert 25. februar 2019Retningslinjene skal sikre at taushetspliktreglene blir vurdert før barnevernsinstitusjoner eller omsorgssentre for enslige mindreårige asylsøkere (omsorgssentre) beslutter å gi opplysninger om straffbare forhold eller anmeldelse til politiet. Dette for å sikre at barnevernlovens grenser for taushetsplikt overholdes. Retningslinjene skal videre sikre enhetlig og effektiv håndtering når spørsmål om å gi opplysninger om straffbare forhold eller anmeldelse er aktuelt.
Utgangspunktet for vurderingen er barnevernloven § 6-7, som regulerer adgangen til å gi opplysninger til andre forvaltningsorganer, herunder politiet. Etter barnevernloven § 6-7 første ledd har enhver som utfører tjeneste eller arbeid for et forvaltningsorgan, en barneverninstitusjon eller et omsorgssenter taushetsplikt etter forvaltningsloven §§ 13 – 13 e.
Taushetsplikten gjelder alle personopplysninger, også opplysninger om fødested, fødselsdato, personnummer, statsborgerforhold, sivilstand, yrke, bopel og arbeidssted, jf. barnevernloven § 6-7 annet ledd. Adgangen til å gi opplysninger til andre forvaltningsorganer er mer begrenset i barnevernloven enn etter forvaltningsloven § 13 b nr. 5 og 6. Etter barnevernloven § 6-7 tredje ledd kan det kun gis opplysninger til andre forvaltningsorganer, herunder politiet,
For at vilkårene for å gi opplysninger om straffbart forhold eller anmeldelse til politiet skal være oppfylt må forholdet være av en viss grovhet og alvorlighetsgrad; mindre integritetskrenkelser omfattes ikke av bestemmelsen. Først må det vurderes om lovens vilkår er oppfylt. Hvis vilkårene er oppfylt, må det vurderes om opplysninger eller anmeldelse skal gis.
Alle som utfører tjeneste eller arbeid i barneverninstitusjoner og omsorgssentre plikter å hindre at andre får adgang eller kjennskap til opplysninger underlagt taushetsplikt som vedkommende får kjennskap til gjennom sitt arbeid. Taushetsplikten gjelder også i fritiden og etter at arbeidsforholdet har opphørt.
Overtredelse av taushetsplikten etter barnevernloven § 6-7 straffes etter straffeloven § 121, jf. barnevernloven § 6-7 første ledd.
I Rundskriv Q-24/2005 mars 2005 Barnevernet og taushetsplikten, opplysningsretten og opplysningsplikten punkt 6.3.5 omtaler Barne- og familiedepartementet (nå Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet) adgangen til å anmelde beboere i institusjoner etter barnevernloven § 6-7. Det fremgår at terskelen for å anmelde beboere er høy.
Sitat fra rundskrivet:
”Begrensningene i adgangen til å formidle opplysninger, som blant annet er begrunnet i hensynet til tilliten til barneverntjenesten og institusjonene som er tillagt behandlingsoppgaver, medfører at hovedregelen er at institusjonene ikke har adgang til å anmelde beboerne til politiet. Institusjonene har således ikke anledning til å etablere generelle rutiner, praksis, ordensregler, eller lignende som innebærer at mistanke om straffbare forhold hos beboerne, for eksempel oppbevaring/omsetting av rusmidler eller vold/trusler om vold, blir anmeldt til politiet.
Bare i konkrete tilfeller, der en institusjon etter en individuell vurdering finner at anmeldelse er nødvendig for å fremme institusjonens oppgaver i forhold til den enkelte klient, eller dersom anmeldelse har som formål å forebygge vesentlig fare for liv eller alvorlig skade på noens helse, kan institusjonen anmelde beboeren. Det vil for eksempel kunne være aktuelt å anmelde en beboer som har utøvd vold mot andre beboere dersom volden er av et visst omfang og det er reell fare for at vedkommende igjen vil kunne utøve vold som kan påføre andre beboere alvorlige skader Ungdom blir for øvrig ofte plassert på institusjoner nettopp på grunn av atferdsvansker.
Det må derfor påregnes at det vil kunne forekomme straffbare forhold blant beboerne. Institusjoner som har ungdom med alvorlige atferdsvansker som målgruppe må ha slik bemanning og personale med slike kvalifikasjoner, at de som en hovedregel kan forhindre og håndtere for eksempel tilløp til vold/trusler om vold uten bistand fra politiet.”
Barnevernsinstitusjoner og omsorgssentre er tillagt oppgaver og plikter i barnevernloven og forskrifter som for eksempel forskrift om godkjenning av institusjoner, forskrift om internkontroll i institusjoner og forskrift om rettigheter og bruk av tvang under opphold i barneverninstitusjon. Det er blant annet stilt krav til at beboerne gis forsvarlig omsorg og behandling, at institusjonen benytter metoder som er faglig og etisk forsvarlige og har en bemanning som sikrer forsvarlig drift.
Det forutsettes at krav i lov og forskrift er oppfylt. Opplysninger om straffbare forhold eller anmeldelse til politiet skal ikke brukes for å avhjelpe forhold som skyldes pliktbrudd, svikt i rutiner eller manglende internkontroll.
Det er adgang til å gi opplysninger om straffbart forhold eller anmeldelse til politiet dersom det er nødvendig for å fremme institusjonens eller omsorgssenterets oppgaver, jf. barnevernloven § 6-7 tredje ledd første alternativ. Hvorvidt alternativet kommer til anvendelse beror på en konkret og individuell vurdering av beboers situasjon.
Momenter i vurderingen:
Momenter i vurderingen:
Momenter i vurderingen
Vurder handlingens grovhet
Momenter i vurderingen:
Tilsier forhold knyttet til fornærmede at det må tas spesielle hensyn i vurderingen av om det skal gis opplysninger eller anmeldelse til politiet, for eksempel på grunn av forklaringsplikt ved en eventuell rettssak?
Opplysninger kan også gis til politiet når det er nødvendig «for å forebygge vesentlig fare for liv eller alvorlig skade for noens helse», jf. barnevernloven § 6-7 tredje ledd andre alternativ. Faren for at noen skal tape livet eller utsettes for en alvorlig helseskade, er i loven overordnet barneverntjenestens plikt til å verne om personfølsomme opplysninger.
Dette alternativet kommer til anvendelse uavhengig av hvem det er som står i fare for tap av liv eller alvorlig helseskade. Alternativet er et spesielt nødrettslig alternativ. Bruken av det er derfor begrenset til spesielle situasjoner som innebærer en akutt og konkret trussel mot andre menneskers liv eller helse.
Etter arbeidsmiljøloven § 5-2 har arbeidsgiver en plikt til å varsle Arbeidstilsynet og nærmeste politimyndighet dersom arbeidstaker omkommer eller blir alvorlig skadet ved en arbeidsulykke. Arbeidstilsynet har utarbeidet en liste over hva som karakteriserer alvorlig skade etter arbeidsmiljøloven. Det foreligger ingen definisjon av hva som er å anse som alvorlig skade på noens helse etter barnevernloven og vurderingen vil bero på en totalvurdering.
Momenter i den konkrete og individuelle vurderingen vil kunne være:
Momenter i den konkrete og individuelle vurderingen vil kunne være:
Momenter i den konkrete og individuelle vurderingen vil kunne være:
Momenter i den konkrete og individuelle vurderingen vil kunne være:
Momenter i den konkrete og individuelle vurderingen vil kunne være:
Momenter i den konkrete og individuelle vurderingen vil kunne være:
Tilsier forhold knyttet til fornærmede at det må tas spesielle hensyn i vurderingen av om det skal gis opplysninger eller anmeldelse til politiet, for eksempel på grunn av forklaringsplikt ved en eventuell rettssak?
For å sikre en enhetlig og effektiv håndtering av spørsmål om anmeldelser i etaten, skal opplysninger om straffbare forhold eller anmeldelser inngis av institusjonens leder eventuelt leders stedfortreder, se punkt 9.3
Regionsdirektøren orienteres ved kopi av beslutningsgrunnlag i forbindelse med institusjonens behandling av saken samt kopi av anmeldelse.
I utgangspunktet vil politiet forfølge alle straffbare forhold uten at fornærmede har begjært påtale; hovedregel er ubetinget offentlig påtale. I saker som gjelder for eksempel tyveri av løsøre, jf. straffeloven § 261 og skadeverk, jf. straffeloven § 291 vil imidlertid offentlig påtale ikke finne sted uten fornærmedes begjæring med mindre det er påkrevet av allmenne hensyn.
Barne- og likestillingsdepartementet delegerte i brev av 6. august 2008 myndighet til å begjære påtale til regionsdirektørene for så vidt gjelder verdier eller interesser som etaten forvalter eller fører tilsyn med, jf. straffeloven § 79 fjerde ledd første punktum. I saker som gjelder interesser og verdier – formuesgoder – som forvaltes av Bufetat og hvor Bufetat anses som fornærmet, har regiondirektøren derfor kompetanse til å begjære påtale.
I slike saker forelegger institusjonens leder beslutningsgrunnlag og utkast til anmeldelse for regionsdirektøren. Regiondirektøren vurderer saken og spørsmålet om påtalebegjæring. Anmeldelse med eventuell påtegning av påtalebegjæring returneres institusjonens leder for videre behandling, se punkt 8.6.
Slike saker skal prioriteres og behandles så raskt som mulig. Hensynet til rask reaksjon og til at alle relevante forhold er vurdert, må ivaretas i saksbehandlingen. Taushetsplikt etter barnevernloven §6-7 (3)
Spørsmålet om det skal gis opplysninger eller anmeldelse til politiet må basere seg på fullstendige opplysninger om de faktiske forhold. Hendelsen må beskrives så snart det er praktisk mulig og senest påfølgende dag. Den som har vært utsatt for hendelsen skal, i tillegg til registrering av skademelding i skademeldingssystem jf. Retningslinjer for melding og behandling av skader og avvik, nedtegne følgende opplysninger
Snarest. Senest påfølgende dag.
Verneombudet ved institusjonen orienteres om saken, eventuelle skader og forhold som vedrører sikkerheten. Verneombudet avgir uttalelse dersom han eller hun anser det påkrevet. Uttalelsen sendes institusjonens leder.
Vurdering av sak og utarbeidelse av uttalelse
Snarest
Vurderer saken og sender en juridisk redegjørelse til leder/ leders stedfortreder.
Snarest
Leder skal sørge for at saken er så godt opplyst som mulig og at alle parter har fått uttalt seg før det tas en avgjørelse. Dersom leder ikke er til stede ivaretas leders plikter av leders stedfortreder. Leder tar kontakt med beboers foresatte og barnevernstjenesten som har ansvar for plasseringen for å orientere om saken.
Ved straffbart forhold mot annen beboer, tar leder i tillegg kontakt med fornærmedes foresatte og barnevernstjenesten. Leder vurderer og iverksetter nødvendig tiltak for å ivareta beboerne som saken angår på best mulig måte. Verneombud, bedriftshelsetjeneste og arbeidsmiljøutvalg ved institusjonen kobles inn i den grad saken krever det. Leder skal informere de ansatte i den utstrekning det er nødvendig for å ivareta beboer(ne) og ansatte som har vært involvert i hendelsen.
Leder skal sørge for at de ansatte som har vært involvert i hendelsen ivaretas på best mulig måte. For statlige barnevernsinstitusjoner og omsorgssentre gjelder Retningslinjer for oppfølging av ansatte som har vært utsatt for vold/trusler om vold. Dersom det straffbare forholdet er rettet mot den ansattes familie eller eiendom, skal forholdet behandles som om den er rettet mot den ansatte.
I den utstrekning beboer ønsker det, skal beboers syn på saken innhentes. Spørsmålene til beboer må være åpne. Leder innhenter opplysninger om:
Leder skal vurdere momenter angitt i retningslinjene jf. Momenter i vurderingen av om opplysning om straffbart forhold eller anmeldelse til politiet er nødvendig for å fremme institusjonens eller omsorgssenterets oppgaver eller Momenter i vurderingen av om opplysninger om straffbart forhold eller anmeldelse til politiet vil forebygge vesentlig fare for liv eller alvorlig skade for noens helse .
Denne vurderingen holdes atskilt fra faktiske opplysninger. Redegjørelsen legges inn i ephorte. Leder vurderer om det bør innhentes vurdering av jurist. For statlige barnevernsinstitusjoner og omsorgssentre kan saken forelegges jurist ved regionskontoret.
Snarest. Senest påfølgende dag.
Snarest
Leder tar den endelige avgjørelsen av om opplysninger om straffbart forhold eller anmeldelse skal gis til politiet. Institusjonens leder utarbeider og undertegner anmeldelsen og sender den til nærmeste politikammer der institusjonen ligger. Kopi av beslutningsgrunnlag og anmeldelse evt. opplysninger om hvor dette finnes i ephorte, sendes regionsdirektøren. I saker hvor påtale kun skjer etter fornærmedes begjæring, sendes saken med beslutningsgrunnlag til Regionsdirektøren for endelig behandling.
Leder ved institusjonen hvor en beboer har blitt anmeldt, skal gjennomføre samtale med den anmeldte, og informere om grunnlaget for anmeldelsen. Leder må bistå beboer i kontakten med politiet, under avhør og i kontakten med advokat i den utstrekning beboer har rett på forsvarer.
Dersom saken er slik at det er sannsynlig at det vil komme henvendelser fra media må det forberedes pressehåndtering. Se egne retningslinjer for mediehenvendelser. For statlige barneverninstitusjoner og omsorgssentre gjelder egne retningslinjer for mediehenvendelser.
Ansatte kan på grunn av taushetsplikten ikke forklare seg som vitner for domstol eller politi om forhold de har fått kjennskap til i sitt arbeid. Personen som har krav på taushet kan frita dem fra taushetsplikten. Dersom vedkommende ikke samtykker kan den ansatte søke Fylkesmannen om fritak fra taushetsplikten.
Dersom Fylkesmannen nekter å frita vitner fra taushetsplikten, kan retten ved kjennelse bestemme at vitnet skal forklare seg. Når Fylkesmannen eller retten har fritatt vitnet for taushetsplikt, har vitnet plikt til å forklare seg i retten. Forklaringen skal skje for lukkede dører.
Ved rettslige avhør er det i prinsippet retten som skal anmode om å løse vitnet fra taushetsplikten. I praksis godtas at partenes prosessfullmektiger eller aktor søker om fritak.Ved forklaring til politiet er det politiet som søker om fritak for taushetsplikt.
På fylkesmannens hjemmeside ligger rutiner for fritak fra taushetsplikt i straffesaker etter straffeprosessloven § 118 og 230, se Rutiner for søknad om fritak for taushetsplikt etter tvisteloven 22-3 og straffeprosessloven §§ 118 og 230 - vitneførsel og fremleggelse av taushetsbelagte dokumenter for domstolene.