Formål og målgruppe

Formålet med dette rundskrivet er å gi en oversikt over kommunens ansvar på oppvekstområdet, og beskrive hvordan ansvar, plikter og oppgaver understøtter et felles mål: gode oppvekstvilkår for alle barn og unge.

For å ivareta ansvaret for barn og unges oppvekstvilkår er det nødvendig at beslutningstakere og tjenesteutøvere i kommunen kjenner til aktuelt regelverk på tvers av ulike kommunale sektorer. Rundskrivet retter seg mot ledere og ansatte i kommunen som har ansvar for å planlegge, fatte beslutninger eller utføre oppgaver knyttet til barn og unges oppvekst.

Les mer om oppvekstvilkår og forebygging

Rammer og bakgrunn

Kommunestyret har det overordnede ansvaret for at lovpålagte oppgaver overfor barn og unge ivaretas, jf. kommuneloven § 5-3. Kommunedirektøren har ansvaret for den administrative gjennomføringen og skal sørge for at administrasjonen drives i samsvar med lover og forskrifter, jf. kommuneloven § 13-1. Innenfor de lovpålagte rammene har kommunen frihet til å styre og organisere egen virksomhet, jf. Grunnloven § 49 og kommuneloven § 2-1. Kommunen står nærmest til å vurdere hvordan den innretter arbeidet for gode oppvekstvilkår, ut fra lokale forhold.

For å ivareta sitt samlede ansvar er det avgjørende at kommunen klarer å samordne ulike tjenester og tiltak i arbeidet på oppvekstområdet. Dette er også et mål for Etatssamarbeidet, og bakgrunnen for at Helsedirektoratet, Utdanningsdirektoratet, Arbeids- og velferdsdirektoratet, Integrerings- og mangfoldsdirektoratet og Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet har utarbeidet dette rundskrivet i fellesskap.

Innhold og oppbygning

Rundskrivet er delt inn i tre kapitler.

Kapittel 1 tar for seg kommunens generelle ansvar for oppvekstvilkår. Dette omfatter regelverk som pålegger kommunen et ansvar, uten at det er knyttet til en bestemt sektor eller tjeneste. Eksempler på dette er folkehelseloven og barnevernsloven § 15-1. Det generelle ansvaret ivaretas gjennom flere ulike beslutningsprosesser, tjenester og tiltak i kommunen.

Kapittel 2 omhandler kommunens ansvar for velferdstjenester. Forsvarlige, likeverdige og tilgjengelige velferdstjenester bidrar til gode oppvekstvilkår for alle barn og unge. Tjenestene bidrar samtidig til å forebygge at barn, unge og deres familier opplever livsutfordringer som vanskelige familieforhold, dårlig helse eller utenforskap fra arbeid og opplæring. Dette er også viktig i et kriminalitetsforebyggende perspektiv. Dette gjelder selv om ikke alle velferdstjenestelover eksplisitt nevner forebygging som et mål for tjenesten.

I kapittel 3 beskrives kommunens ansvar for å sikre en helhetlig tilnærming i arbeidet med oppvekstvilkår. Dette systemansvaret innebærer ansvar for å

• sikre tverrfaglig samarbeid og samordning mellom tjenester
• ha oversikt over oppvekstvilkårene i kommunen
• utvikle planverk
• sette inn nødvendige tiltak
• legge til rette for samarbeid med frivilligheten
• veilede innbyggerne
• gjennomføre internkontroll

Dette kapittelet omhandler kommunens generelle ansvar for gode oppvekstvilkår, uten at dette ansvaret er knyttet til en konkret sektor eller tjeneste. Mens sektoransvaret er tydelig plassert, se kapittel 2, skal og kan dette ansvaret ivaretas gjennom flere ulike beslutningsprosesser, tjenester og tiltak i kommunen. En helhetlig tilnærming er avgjørende i dette arbeidet, se kapittel 3.

Kommunene står i førstelinjen når det gjelder å respektere og sikre flere av barn og unges menneskerettigheter, se Grunnloven § 92, FNs barnekonvensjon artikkel 2, FNs konvensjon om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD) artikkel 7, og Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen artikkel 1. Barns rett til familieliv og omsorg, beskyttelse mot vold og overgrep, helse, utdanning og tilstrekkelig levestandard er i stor grad lagt til kommunen gjennom ansvaret for sentrale velferdstjenester. Alle sektorlovene er dermed med på å realisere barns menneskerettigheter.

FNs barnekonvensjon angir samtidig fire grunnleggende prinsipper som skal ligge til grunn for all offentlig virksomhet som berører barn. Prinsippet om barnets beste, barnets rett til å bli hørt, barnets rett til utvikling og barnets rett til ikke-diskriminering er sektorovergripende og gir kommunen felles føringer på tvers av tjenester og beslutningstakere.

Norges institusjon for menneskerettigheter: Kurs om kommuner og menneskerettigheter

1.1.1 Barnets beste

Prinsippet om barnets beste skal være et grunnleggende hensyn ved alle handlinger og avgjørelser som berører barn. Dette følger av Grunnloven § 104, FNs barnekonvensjon artikkel 3, og er også synligjort i barnehageloven § 3, opplæringsloven § 10-1, barnevernsloven § 1-3, folkehelseloven § 4 og plan og bygningsloven § 1-1. Kommunen skal ivareta prinsippet om barnets beste både i enkeltsaker som berører barn og på systemnivå. Barnerettighetsvurderinger i kommunen er nødvendig for å sikre barns rettigheter og gode oppvekstvilkår.

På systemnivå innebærer hensynet til barnets beste et krav til kommunens beslutningsgrunnlag og vurderinger ved planlegning, fordeling av ressurser, prioritering av oppgaver og iverksetting av tiltak, se kapittel 3.

Kommunedirektøren er leder av kommunens administrasjon og skal påse at saker som legges fram for folkevalgte organer er forsvarlig utredet, jf. kommuneloven § 13-1. I beslutningsprosesser knyttet til blant annet planlegging og budsjettering av arbeidet for gode oppvekstvilkår, må hensynet til barnets beste fremgå av beslutningsgrunnlaget.

Videre har alle kommunens tjenester et ansvar for å ivareta hensynet til barns beste i sin tjenesteutøvelse, se kapittel 2. Flere sektorer angir nærmere føringer for innholdet i prinsippet.

• Barneombudet: Hvordan vurdere barns beste i saker som berører barn generelt?
• Barneombudet: E-læring om barns rettigheter

1.1.2 Barnets rett til å bli hørt

Kommunen har plikt til å lytte til barn og til å vektlegge det de formidler, når det skal tas beslutninger som berører barn, se Grunnloven § 104 og FNs barnekonvensjon artikkel 12. Dette gjelder både for enkeltbarn og for grupper barn. Barns mening skal tillegges vekt i samsvar med deres alder og modenhet. Barns rett til å bli hørt er også synliggjort i barnehageloven § 3, opplæringsloven 10-2, barnevernsloven § 1-4 og pasient- og brukerrettighetsloven § 3-1.

Barns rett til å bli hørt på individnivå og systemnivå bidrar til å sikre at behovene og interessene til barn og unge blir tatt hensyn til i beslutninger som påvirker dem. Å lytte til hva barnet selv mener, er viktig for å kunne bestemme hva som er til barnets beste, se punkt 1.1.1. At barn får medvirke fører til bedre beslutninger og bidrar til å virkeliggjøre barnets rettigheter.

For enkeltbarn gjelder det i enhver rettslig eller administrativ saksbehandling som angår barnet, og for grupper barn gjelder det i forbindelse med forhold som berører barn generelt. For at barnets rett til å bli hørt skal bli ivaretatt på systemnivå, er det en forutsetning at kommunen legger til rette for medvirkning i beslutningsprosesser, planarbeid og tjenesteutforming.

Alle kommuner skal ha et ungdomsråd eller annet medvirkningsorgan for ungdom, jf. kommuneloven § 5-2.

• Bufdir: Prinsipper og råd: Barn og unges medvirkning på systemnivå
• Bufdir: Ungdomsråd – Ein rettleiar
• Barneombudet: E-læring om barns rettigheter

1.1.3 Barnets rett til utvikling

Kommunen har plikt til å legge forholdene til rette for at barnet får utvikle seg på en god måte, se FNs barnekonvensjon artikkel 6 og Grunnloven § 104. Barnets rett til utvikling skal forstås vidt, og omfatter fysisk, psykisk, sosial og emosjonell utvikling. Prinsippet skal sikre barn best mulig oppvekstvilkår og gi forutsetninger for et godt liv, også som voksne.

Hensynet til barnets utvikling skal vurderes både i enkeltvedtak som berører barnets situasjon, for eksempel helsetilbud, omsorgstilbud, skolegang, og i generelle vedtak som berører barn, for eksempel politiske beslutninger og prioriteringer.

Gjennom kommunens ansvar for helhetlige tjenester og tilbud til barn, som for eksempel helse- og omsorgstjenester, utdanning og trygge oppvekstmiljøer, skal kommunen sikre rammebetingelser som fremmer barns utvikling.

Dette ansvaret skal gjenspeiles i kommunens planverk, se punkt 3.3.

1.1.4 Barnets rett til likeverdige tjenester og muligheter

Kommunen skal sikre likeverdige tjenester og muligheter for alle barn og unge, uavhengig av kjønn, funksjonsnedsettelser, etnisitet, religion, sosial bakgrunn eller andre forhold, se FNs barnekonvensjon artikkel 2. Dette stiller krav til hvordan kommunene planlegger, tilrettelegger og tilbyr tjenester, både når det gjelder universell utforming og mer målrettede tiltak.

Konvensjon om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD) artikkel 7 pålegger kommunen å ha et særlig blikk på ivaretakelsen av menneskerettighetene for barn med funksjonsnedsettelse, slik disse er nedfelt både i FNs barnekonvensjon og CRPD. Barn med funksjonsnedsettelse skal få oppfylt sine rettigheter etter barnekonvensjonen på lik linje med andre barn. Kommunenes arbeid og virksomhet er derfor helt sentrale i gjennomføringen av Norges samlede forpliktelser etter CRPD.

Likestillings- og diskrimineringsloven har som formål å fremme likestilling og hindre diskriminering på grunn av kjønn, graviditet, permisjon ved fødsel eller adopsjon, omsorgsoppgaver, etnisitet, religion, livssyn, funksjonsnedsettelse, seksuell orientering, kjønnsidentitet, kjønnsuttrykk, alder og andre vesentlige forhold ved en person, jf. lovens § 1. Loven gjelder på alle samfunnsområder, jf. § 2 i loven, og er også en ramme for kommunens arbeid med barn og unges oppvekstvilkår.

Etter lovens § 20, har barn med funksjonsnedsettelse rett på individuell tilrettelegging av kommunale tjenester, herunder kommunale barnehagetilbud. Tilsvarende rett til individuell tilrettelegging gjelder også for kommunale helsetilbud etter helse- og omsorgstjenesteloven av varig karakter for den enkelte, for å sikre et likeverdig tilbud. Elever med funksjonsnedsettelse har videre rett til egnet individuell tilrettelegging av lærested, undervisning, læremidler og eksamen jf. lovens § 21.

Tolkeloven skal bidra til å sikre rettssikkerhet og forsvarlig hjelp og tjeneste for personer som ikke kan kommunisere forsvarlig med offentlige organer uten tolk, jf. tolkeloven § 1. Offentlige organer skal bruke tolk når det er nødvendig for å ivareta hensynet til rettssikkerhet eller for å yte forsvarlig hjelp og tjeneste, jf. tolkeloven § 6.

• Bufdirs veileder om CRPD
• Integrerings- og mangfoldsdirektoratet: Veileder til tolkeloven og tolkeforskriften

Folkehelseloven forplikter kommunen til å arbeide systematisk, kunnskapsbasert og langsiktig for å fremme befolkningens helse og livskvalitet og å utjevne sosiale helseforskjeller, jf. folkehelseloven §§ 4 og 1. Oppvekst- og levekårsforhold er sentrale innsatsområder i dette arbeidet. Folkehelse skal fremmes innenfor alle kommunens oppgaver og virkemidler, blant annet gjennom planlegging, forvaltning og tjenesteyting, jf. folkehelseloven § 4 annet ledd.

Kommunen skal

• ha oversikt over helsetilstanden i befolkningen og faktorer som påvirker denne, inkludert det som har betydning for barns oppvekstvilkår, jf. folkehelseloven § 5, se punkt 3.2
• bruke denne oversikten som grunnlag for planstrategi og kommunal planlegging, jf. folkehelseloven § 6, se punkt 3.3
• iverksette nødvendige tiltak for å møte identifiserte utfordringer, jf. folkehelseloven § 7, se punkt 3.4
• legge til rette for samarbeid på tvers av sektorer, se punkt 3.1, og med frivillig sektor, se punkt 3.5

Folkehelsearbeidet omfatter både universelle og grupperettede tiltak, og skal ta hensyn til barnets beste, jf. folkehelseloven § 4 sjette ledd. Ifølge folkehelseloven har kommunen et helhetlig ansvar for å bidra til trygge, inkluderende og helsefremmende oppvekstmiljøer.

Helsedirektoratet: Veileder til folkehelseloven

Barnevernsloven tydeliggjør at kommunen har ansvar for å fremme gode oppvekstvilkår gjennom tiltak for å forebygge at barn og unge utsettes for omsorgssvikt eller utsetter sin utvikling for fare. Det er kommunen som sådan som har dette ansvaret. Det betyr at kommunen selv må bestemme hvilket ansvar de ulike tjenestene i kommunen skal ha.

Kommunen har ansvar for hvordan arbeidet organiseres og hvilke tjenester som involveres, og dette må tilpasses lokale forhold. Kommunene har et bredt spekter av virkemidler i det forebyggende arbeidet, se mer om kommunens ansvar for velferdstjenester i kapittel 2. Kommunen skal samordne sitt tjenestetilbud til barn og familier og vedta en plan for det forebyggende arbeidet, se punkt 3.3.

Det kommunale ansvaret for å forebygge at barn og unge utsettes for omsorgssvikt eller utsetter sin utvikling for fare omfatter både generelle forebyggende tiltak, tiltak rettet mot alle barn (universell forebygging) og tiltak som er rettet mot bestemte grupper med forhøyet risiko (selektiv forebygging). De forebyggende tiltakene kan imidlertid dekke flere formål samtidig, for eksempel kan et tiltak for å fremme psykisk helse både forebygge omsorgssvikt og ivareta folkehelsen. Et slikt tiltak vil bidra til å oppfylle kommunens plikt både etter barnevernsloven og etter folkehelseloven, se punkt 1.2 og 3.4.

Bufdir: Barnevernsrundsrkivet punkt 12.1.

Formålet med boligsosialloven er å forebygge boligsosiale utfordringer og bidra til at vanskeligstilte på boligmarkedet skal få bistand til å skaffe seg og beholde en egnet bolig. Loven omfatter familier med barn, og skal bidra til stabile og egnede boforhold. Bistand til å skaffe og beholde egen bolig skal tilpasses den enkeltes behov i art og omfang. En trygg og stabil bosituasjon er en grunnleggende forutsetning for gode oppvekstvilkår.

Kommunen skal ha oversikt over boligbehovet i kommunen og sikre samarbeid og samordning på tvers av sektorer i det boligsosiale arbeidet, jf. boligsosialloven § 5. Oversikten skal inngå som grunnlag for arbeidet med kommunens planstrategi etter plan- og bygningsloven, se punkt 3.2 og 3.3.

Kommunen i arbeids- og velferdsforvaltningen (Nav-kontoret) skal medvirke i kommunens boligsosiale arbeid, jf. sosialtjenesteloven § 15.

Det følger av FNs barnekonvensjon artikkel 31 at barnet har rett til fritid og til å delta i lek og fritidsaktiviteter som passer for barnets alder. Det skal også oppmuntres til egnede og like muligheter for kulturelle, kunstneriske, rekreasjons- og fritidsaktiviteter.

Kommunens ansvar for barn og unges oppvekstvilkår omfatter også regelverk innen blant annet kultur, bibliotek, frivillighet, friluftsliv og rusforebygging, for eksempel kommunens ansvar etter kulturloven, folkebibliotekloven, friluftsloven, alkoholloven, tobakksskadeloven, forurensningsloven og veitrafikkloven. Disse områdene bidrar til deltakelse, tilhørighet og trivsel for barn og unge i nærmiljøet, eller skal beskytte barn og unge mot faktorer i miljøet som kan være negative for oppvekstvilkår.

Se også punkt 3.4 som omhandler kommunens ansvar for å iverksette nødvendige tiltak som kan møte kommunens utfordringer og behov, noe som vil være med på å påvirke nærmiljøtilbudet. Det samme gjelder kommunens ansvar for å legge til rette for samarbeid med frivilligheten, se punkt 3.5.

I 2016 signerte kommunene, frivilligheten og staten Fritidserklæringen. Fritidserklæringen bygger på FNs barnekonvensjon, herunder artikkel 31. Partene ble enig om en felles innsats for at alle barn, uavhengig av foreldrenes sosiale og økonomiske situasjon, skal få mulighet til å delta jevnlig i én organisert fritidsaktivitet.

Forvaltningsloven gjelder for all kommunal virksomhet som berører barn og unge. Loven setter klare rammer for å sikre forsvarlig saksbehandling, herunder krav om dokumentasjon, begrunnelser og innsynsrett. Loven stiller også krav til taushetsplikt, habilitet og at saker behandles uten unødig opphold, noe som er særlig viktig når beslutningene kan få stor betydning for barn og unge hverdag og rettigheter.

Forsvarlige, likeverdige og tilgjengelige velferdstjenester bidrar til gode oppvekstvilkår for alle barn og unge. Kommunen har ansvar for en rekke velferdstjenester rettet mot barn, unge og familiene deres. Tjenestene bidrar samtidig til å forebygge at barn, unge og deres familier opplever livsutfordringer som vanskelige familieforhold, dårlig helse eller utenforskap fra arbeid og opplæring. Dette er også viktig i et kriminalitetsforebyggende perspektiv. Dette gjelder selv om ikke alle velferdstjenestelover eksplisitt nevner forebygging som et mål for tjenesten.

Mange barn, unge og familier har behov for sammensatt hjelp og kvaliteten på én tjeneste vil ofte være avhengig av andre tjenester og samarbeidet mellom tjenestene. Et eksempel på dette kan være at et barn får begrenset utbytte av skoletilbudet hvis det er utfordringer som ikke blir ivaretatt knyttet til bosituasjonen eller familiesituasjonen. Tilsvarende vil barnevernstjenesten ha begrensede muligheter til å gi tilstrekkelig hjelp, dersom foreldres behov for helsehjelp ikke blir fulgt opp. Tjenester som i hovedsak retter seg mot foreldrene og familiens levekår har stor innvirkning på barn og unges oppvekstvilkår, se eksempelvis punkt 2.5 og 2.7.

Velferdstjenestene har plikt til å samarbeide også på systemnivå (altså ut over oppfølging av enkeltsaker), slik at tjenestene kan ivareta sine oppgaver i enkeltsaker. Det følger av forarbeidene at velferdstjenestene skal sørge for at barn og unge som trenger det, får rett hjelp til rett tid, noe som forutsetter at tjenestene jobber sammen for å styrke barnas samlede oppvekst- og læringsmiljø (Prop. 100 L (2020-2021 pkt. 5.5.6.), se punkt 3.1 og 3.6.

Alle barn i barnehagealder som er bosatt i kommunen har rett til barnehageplass, jf. barnehageloven § 16. De fleste barn går i barnehage. Barnehagen er derfor en viktig arena for forebygging og tidlig innsats. Ifølge barnehageloven § 1 har barnehagen som formål å «ivareta barnas behov for omsorg og lek, og fremme læring og danning som grunnlag for allsidig utvikling», i samarbeid og forståelse med hjemmet. Barnehagen skal ha en helsefremmende og forebyggende funksjon og bidra til å utjevne sosiale forskjeller, jf. barnehageloven § 2 sjette ledd. Barna skal ha et trygt og godt barnehagemiljø der barna kan leke og lære. Dette bidrar til gode oppvekstvilkår.

Kommunen har ansvar for at barnehager de selv eier drives i samsvar med gjeldende lover og forskrifter. I tillegg er kommunen barnehagemyndighet og har ansvar for å gi veiledning til alle barnehager i kommunen, både de kommunale og de private. Når det gjelder det fysiske miljøet i barnehagen er det eier av barnehagen som har ansvar for at forskrift om helse og miljø i barnehager, skoler og skolefritidsordninger blir oppfylt.

Utdanningsdirektoratet: Rundskriv og veiledere - barnehage

Skolen er en viktig arena for forebygging, fordi alle barn har rett og plikt til grunnskoleopplæring og de aller fleste barn går på skolen. Formålet med opplæringsloven er å legge til rette for at barn, ungdom og voksne får god opplæring i et godt miljø, jf. opplæringsloven § 1-1. Blant annet har alle elever rett til et trygt og godt skolemiljø som fremmer helse, inkludering, trivsel og læring etter opplæringsloven § 12-2. Det fysiske miljøet skal også tilpasses elevenes behov, jf. opplæringsloven § 12-7. Skolen skal også innrettes slik at den legger til rette for de elvene ved skolen som har nedsatt funksjonsevne jf. opplæringsloven § 12-7. Dette innebærer blant annet at skolen skal sikre universell utforming, jf. § 17 likestillings- og diskrimineringsloven. Skolen skal arbeide kontinuerlig for at alle elevene har et trygt og godt skolemiljø, og forebygge at det oppstår situasjoner som gjør at elevene ikke har det trygt og godt, jf. opplæringsloven § 12-3. Kravet om å jobbe forebyggende gjelder både for det psykososiale og det fysiske skolemiljøet. Opplæringen som gis skal også være tilpasset, slik at alle elever får tilfredsstillende utbytte av opplæringen, jf. opplæringsloven § 11-1. Målet med tilpasset opplæring er å bidra til at alle elevene får likeverdige muligheter til å utvikle og utnytte evnene sine. Tilpasset opplæring i et trygt og godt skolemiljø bidrar til at barn og unge har gode oppvekstvilkår.

Kommunen har ansvaret for å oppfylle retten til grunnskoleopplæring og for at reglene i opplæringsloven med forskrifter, som legger plikter på kommunen, skolen og tilsatte i skolen, oppfylles, jf. opplæringsloven § 28-1. Kommunens plikt til å sikre elevene en arbeidsplass som er tilpasset deres behov (fysiske skolemiljøet) etter opplæringsloven § 12-7 må sees i sammenheng med kravene i forskrift om helse og miljø i barnehager, skoler og skolefritidsordninger. I forskriften § 3 står det at virksomhetens eier har ansvar for at kravene til helse og miljø på skolen oppfylles, inkludert at nødvendige ressurser stilles til rådighet.

Utdanningsdirektoratet: Alle rundskriv og veiledere - skole og opplæring

Formålet med helse- og omsorgstjenesteloven er å forebygge, behandle og tilrettelegge for mestring av sykdom, skade, lidelse og nedsatt funksjonsevne. Videre er formålet å fremme sosial trygghet, bedre levevilkårene for vanskeligstilte, bidra til likeverd og likestilling og forebygge sosiale problemer. Loven skal også sikre at den enkelte får mulighet til å leve og bo selvstendig og til å ha en aktiv og meningsfylt tilværelse i fellesskap med andre, se formålsbestemmelsen i helse- og omsorgstjenesteloven § 1-1.

Kommunen skal sørge for at personer som oppholder seg i kommunen tilbys nødvendige helse- og omsorgstjenester, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 3-1 første ledd. Denne plikten for kommunen korresponderer med pasient og brukers rett til å motta nødvendige helse- og omsorgstjenester, jf. pasient- og brukerrettighetsloven 2-1.

Helsestasjonstjeneste, helsetjeneste i skoler, svangerskaps- og barselsomsorgstjenester, fastlege, legevakt, personlig assistanse og psykisk helse- og rustjenester er blant tjenestene som kommunen skal tilby for å oppfylle sitt ansvar for nødvendig hjelp til den enkelte.

Kommunen skal ved ytelse av helse- og omsorgstjenester fremme helse og søke å forebygge sykdom, skade og sosiale problemer, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 3-3 første ledd. Alle deler av helse- og omsorgstjenesten, ikke bare de helsefremmende og forebyggende tjenestene, har ansvar for å fremme helse og forebygge sykdom, skade og sosiale problemer. Dette skal blant annet skje ved opplysning, råd og veiledning.

Kommunen skal ha særlig oppmerksomhet på å forebygge, avdekke og avverge vold og seksuelle overgrep mot barn og unge, jf. helse- og omsorgstjenesteloven 3-3 første ledd.

Kommunen skal ha tilbud om nødvendige helse- og omsorgstjenester for barn som er plassert utenfor hjemmet etter barnevernsloven, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 3-9 b.

Barnevernslovens bestemmelser, utenom barnevernsloven § 15-1, retter seg mot barnevernstjenestens arbeid og tiltak.

Barnevernsloven skal sikre at barn som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling, får nødvendig hjelp til rett tid, jf. barnevernsloven § 1-1. Barnevernsloven bygger på et utgangspunkt om at det ikke skal foretas større inngrep i familielivet enn det som er nødvendig, se barnevernsloven § 1-5 andre ledd. Dette vil for eksempel si at barnevernstjenesten alltid skal vurdere om hjelpetiltak kan bidra til en forsvarlig omsorgssituasjon, før det kan fattes vedtak om omsorgsovertakelse.

Barn har rett til nødvendige barnevernstiltak når vilkårene for tiltak er oppfylt, jf. § 1-6. Barnevernet skal sette inn tiltak tidlig for å forebygge alvorlig omsorgssvikt og at barnet utsetter sin utvikling for alvorlig fare, jf. §1-10. Bestemmelsen gir uttrykk for barnevernstjenestens forebyggende ansvar for de barna som allerede mottar hjelp fra tjenesten.

Tiltakene som barnevernet kan sette inn i en familie, kan bidra til at barnet eller barna i familien får en god oppvekst. Tiltakene skal bidra til at situasjonen ikke forverres og redusere behovet for mer inngripende tiltak senere. Alle tiltakene i barnevernet er på indikert nivå, og handler om hjelpetiltak, eller opphold i fosterhjem og barnevernsinstitusjon.

For å kunne ivareta sine oppgaver, er barnevernstjenesten helt avhengig av at andre som kjenner barnet og som er bekymret for barnet melder fra til den kommunale barnevernstjenesten. Offentlige myndigheter, en rekke yrkesutøvere med profesjonsbestemt taushetsplikt, samt organisasjoner og private som utfører oppgaver for stat, fylkeskommune eller kommune, har plikt til å melde fra til barnevernstjenesten når vilkårene for dette er oppfylt. Meldeplikten følger av barnevernsloven § 13-2 og er også gjengitt i de ulike særlovene.

Bufdir: Barnevernsrundskrivet

Formålet med de sosiale tjenestene i Nav er blant annet å forebygge sosiale problemer og bidra til helhetlige og samordnede tjenester for utsatte barn og unge og deres familier, jf. sosialtjenesteloven § 1.

Kommunen skal gjøre seg kjent med innbyggernes levekår, vie spesiell oppmerksomhet til trekk ved utviklingen som kan skape eller opprettholde sosiale problemer, og søke å finne tiltak som kan forebygge slike problemer, jf. sosialtjenesteloven § 12. Nav-kontoret har plikt til å medvirke i dette arbeidet.

Barn og unge er spesielt sårbare i vanskelige situasjoner, og Nav-kontoret må sørge for at deres særskilte behov blir ivaretatt i familiens møte med kontoret.

Hvis Nav-kontoret er kjent med at det er forhold som kan bidra til å skape eller opprettholde sosiale problemer, har kontoret et ansvar for å initiere at det etableres forebyggende tiltak mot dette i kommunen.

• Nav: Barnets beste - en veileder for deg som jobber i Nav
• Nav: Rundskrivet til sosialtjenesteloven

Krisesenterloven skal sikre et godt og helhetlig krisesentertilbud til kvinner, menn og barn som er utsatt for vold eller trusler om vold i nære relasjoner, jf. krisesenterloven § 1. Kommunen har ansvar for å sørge for et krisesentertilbud, jf. krisesenterloven § 2. Tilbudet skal være et lavterskeltilbud til voldsutsatte, som har behov for råd og veiledning eller et beskyttet, midlertidig botilbud. Kommunen skal sørge for å ta vare på barn på en god måte som er tilpasset deres særskilte behov, og skal også sørge for at barn får oppfylt de rettighetene de har etter annet regelverk, jf. krisesenterloven § 3. Krisesenteret er et viktig tiltak for å beskytte barn og foreldre, og sikre trygge oppvekstvilkår i akutte situasjoner.

Bufdir: Krisesenterrundskrivet

Integreringsloven pålegger kommunen ansvar for introduksjonsprogrammet, se integreringsloven § 3. Loven skal bidra til at innvandrere til Norge får gode norskkunnskaper, kjennskap til norsk samfunnsliv, økonomisk selvstendighet og en stabil tilknytning til arbeidslivet, se integreringsloven § 1.

Foreldreveiledning et obligatorisk element i introduksjonsprogrammet for personer som har barn under 18 år er, se integreringsloven § 14 a andre ledd. Foreldreveiledningen skal bidra til at foreldre får kunnskap om foreldrerollen i Norge og tilgjengelige tjenester, og er et viktig virkemiddel for å sikre gode oppvekstvilkår for barn og unge i innvandrerfamilier.

Integrerings- og mangfoldsdirektoratet: Veileder til integreringsloven

Kommunestyret har det overordnede ansvaret for at lovpålagte oppgaver overfor barn og unge ivaretas, jf. kommuneloven § 5-3. Kommunedirektøren har ansvaret for den administrative gjennomføringen og skal sørge for at administrasjonen drives i samsvar med lover og forskrifter, jf. kommuneloven § 13-1.

Kommunens samlede ansvar for oppvekstvilkår ivaretas gjennom helheten av kommunens virksomhet på tvers av tjenester og tiltak. Dette systemansvaret innebærer blant annet ansvar for å

• sikre tverrfaglig samarbeid og samordning mellom tjenester
• ha oversikt over oppvekstvilkårene i kommunen
• utvikle planverk
• sette inn nødvendige tiltak
• legge til rette for samarbeid med frivilligheten
• veilede innbyggerne
• gjennomføre internkontroll

Kommunens plikter overfor barn og unge kan sjelden ivaretas gjennom enkeltstående tjenester alene og det er derfor viktig med tverrsektorielle samarbeid.

Det er kommunen som har ansvaret for en helhetlig planlegging og samordning av det generelle forebyggende arbeidet i kommunen. Kommunen står fritt til å organisere det forebyggende arbeidet og tjenestetilbudet ut fra lokale hensyn og forutsetninger. Den enkelte kommune må innenfor rammene av regelverket, vurdere hvilke roller de ulike velferdstjenestene skal ha i det forebyggende og helhetlige tjenestetilbudet til barn og unge, se Prop.100 L (2020-2021) punkt 5.5.6.

Folkehelseloven gir kommunen et tverrsektorielt ansvar for folkehelse, noe som også innebærer oppvekstvilkår. Tverrsektorielt samarbeid og samordning er en forutsetning for at kravene i loven kan oppfylles på en forsvarlig måte. Etter folkehelseloven § 4 tredje ledd skal kommunen medvirke til at helsemessige hensyn ivaretas av andre myndigheter og virksomheter enn kommunen, blant annet gjennom samarbeid med disse. Bestemmelsen innebærer at kommunen skal medvirke til at helsemessige hensyn blir ivaretatt av næringsliv, fylkeskommune, Statsforvalter og andre statlige instanser, se Prop. 90 L (2011-2012) punkt 12.1.4.3. Dette vil blant annet omfatte politiet.

Velferdstjenestelovene (barnehageloven § 2b, opplæringsloven § 24-1, helse- og omsorgstjenesteloven § 3-4, barnevernsloven § 15-8, sosialtjenesteloven § 13, krisesenterloven § 4 og integreringsloven § 50) pålegger tjenestene å samarbeide på både system- og individnivå. Når tjenestene har plikt til å samarbeide i enkeltsaker (på individnivå), har kommunen et ansvar for at den enkelte tjenestemottakeren får et samordnet tjenestetilbud (samordningsplikten).

Velferdstjenestenes plikt til samarbeide i enkeltsaker omfatter også barn under straffegjennomføring. Et godt samarbeid mellom aktørene i straffesakskjeden og kommunale velferdstjenester er en forutsetning for å gi ungdommer et helhetlig og samordnet tjenestetilbud når de er under straffegjennomføring, og for å kunne forebygge ny kriminalitet etter endt straffegjennomføring.

En måte for kommunene å organisere samarbeidet på kan være gjennom SLT-modellen. Modellen er en modell for å samordne rus- og kriminalitetsforebyggende tiltak for barn og unge for å sikre at ressursene blir mer samkjørt og målrettet. Den er ikke lovpålagt, men er tatt i bruk av mange kommuner som har god erfaring med å organisere samarbeidet gjennom modellen. Se mer om SLT-modellen (konfliktrådet)

Velferdstjenestene skal samarbeide utover oppfølgingen av det enkelte barn, ungdom og deres familie (samarbeid på systemnivå) Dette vil si å samarbeide uten at det er knyttet til en enkeltsak.

Velferdstjenestene skal samarbeide både for å ivareta egne oppgaver og for at andre tjenesteytere skal kunne ivareta sine oppgaver.

Samarbeidspliktene ligger til de enkelte kommunale velferdstjenestene, men det er kommunen som er rettslig ansvarlig for at plikten til samarbeid blir oppfylt. Kommunestyret har ansvar for at kommunen som organisasjon arbeider helhetlig og samordnet. Det er kommunestyret og kommunedirektøren, som øverste administrative leder, som avgjør hvordan de ulike kommunale velferdstjenestene skal oppfylle denne plikten i praksis. Dette betyr at den enkelte kommune, innenfor det handlingsrommet som lovverket gir, må ta stilling til hvordan den bør organisere det tverrsektorielle samarbeidet ut over enkeltsaker, hvilke roller ulike velferdstjenester bør ha, og hvordan samhandlingen bør skje i praksis. Kommunen må for eksempel vurdere hvordan velferdstjenestene i felleskap skal bidra til å forebygge utfordringer, skape gode oppvekst- og læringsmiljø, og tidlig identifisere barn og unge som har problemer. Samtidig kan ikke én velferdstjeneste pålegge en annen tjeneste nye oppgaver, i slike tilfeller er det kommunen som må beslutte at den aktuelle tjenesten skal bruke ressurser på oppgaven, se Prop.100 L (2020-2021) punkt 5.5.6.

I sitt arbeid på det boligsosiale feltet skal kommunen også sørge for samarbeid på tvers av sektorer og samordning av sine tjenester jf. boligsosialloven § 5 første ledd. Kommunen i arbeids- og velferdsforvaltningen (Nav-kontoret) skal medvirke i kommunens boligsosiale arbeid, jf. sosialtjenesteloven § 15.

Det er viktig at kommunen ser plikten til å samarbeide på systemnivå i velferdstjenestelovene sammen med kommunens plikt til å samordne det forebyggende tjenestetilbudet rettet mot barn og unge etter barnevernsloven § 15-1. Kommunens plan for å forebygge at barn og unge utsettes for omsorgssvikt eller utsetter sin utvikling for fare, vil være en del av kommunens arbeid for samarbeid på systemnivå. Planarbeid er et sentralt virkemiddel for å sikre samordning av kommunens innsats og for å se ulike tjenester, tiltak og hensyn i sammenheng, se punkt 3.3.

Kommunen har plikt til å oppnevne barnekoordinator etter helse- og omsorgstjenesteloven § 7-2 A. Familier som har eller venter barn med alvorlig sykdom, skade eller nedsatt funksjonsevne, og som vil ha behov for langvarige og sammensatte eller koordinerte helse- og omsorgstjenester og andre velferdstjenester, har rett til barnekoordinator etter pasient- og brukerrettighetsloven § 2-5 c.

• Helsedirektoratet: Samarbeidsveileder
• Konfliktrådet: Kommune-politisamarbeid

Kommunen skal ha en oversikt over barn og unges oppvekstvilkår. Oversikten skal inngå som grunnlag for arbeidet med kommunens planarbeid, se punkt 3.3. Kravet til kommunens oversikt følger av flere ulike lover som kommunen må se i sammenheng.

Etter folkehelseloven skal kommunen ha oversikt over helsetilstanden i befolkningen og faktorer som påvirker denne, inkludert forhold av betydning for barns oppvekstvilkår, jf. folkehelseloven § 5. Kommunens oversikt skal omfatte opplysninger om, og vurderinger av, blant annet oppvekst- og levekårsforhold, jf. forskrift om oversikt over folkehelsen § 3 bokstav b. Med oppvekst- og levekårsforhold menes for eksempel økonomiske vilkår, bo- og arbeidsforhold og utdanningsforhold, jf. forskriften § 3 annet ledd. Kriminalitet kan også være en påvirkningsfaktor for befolkningens helse, og kan inngå i kommunens oversikt.

Kommunens oversikt skal blant annet baseres på:

1. Opplysninger som statlige helsemyndigheter, de regionale helseforetakene og fylkeskommunen gjør tilgjengelig, for eksempel Oppvekstprofilene (lenke)
2. Kunnskap fra de kommunale helse- og omsorgstjenestene, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 3-3.
3. Kunnskap om faktorer og utviklingstrekk i miljø og lokalsamfunn.

Oversikten skal være skriftlig og identifisere folkehelseutfordringene i kommunen, inkludert vurderinger av konsekvenser og årsaksforhold. Den skal også inneholde en vurdering av hvordan kommunen kan møte utfordringene, herunder behovet for planer.

Kommunen skal gjøre seg kjent med innbyggernes levekår og vie spesiell oppmerksomhet til trekk ved utviklingen som kan skape eller opprettholde sosiale problemer, jf. sosialtjenesteloven § 12. Kommunen skal ha en oversikt over behovet for både ordinære og tilpassede boliger for vanskeligstilte på boligmarkedet, jf. boligsosialloven § 5 annet ledd.

Kommunestyret skal årlig få informasjon om tilstanden i både skolen og barnevernstjenesten. Kommunestyret selv skal minst én gang i året få en redegjørelse om tilstanden i barneverntjenesten, jf. barnevernloven § 15-3 femte ledd. Kommunestyret skal også minst én gang i året få informasjon om læringsmiljøet, læringsresultatene og gjennomføringen til elevene i opplæringa, jf. opplæringslova § 17-12 fjerde ledd.

Kommunen skal ha en skriftlig oversikt over status og utviklingsbehov på kulturfeltet, jf. kulturloven § 4 andre ledd.

Totalt sett gir dette kommunen oversikt over tilstanden i tjenestene og oppvekstvilkårene i kommunen. Dette gir igjen grunnlag for å se de ulike forholdene og nødvendige tiltak i sammenheng, se punkt 3.4.

Planarbeid er et sentralt virkemiddel for å sikre samordning av kommunens innsats og for å se ulike tjenester, tiltak og hensyn i sammenheng. Kommunens oversikt over barn og unges oppvekstvilkår er en sentral del av kunnskapsgrunnlaget i kommunens planarbeid, se punkt 3.2. Gjennom helhetlig og kunnskapsbasert planlegging kan kommunen samordne og effektuere ansvaret sitt på de mange områdene som har betydning for barn og unges oppvekst, og sikre at de ulike tiltakene understøtter hverandre. Krav til at barn og unges oppvekstvilkår skal ivaretas i kommunens planer følger av flere ulike lover, som kommunen må se i sammenheng.

Plan- og bygningsloven regulerer både fremgangsmåte og innhold i alt av kommunens planarbeid. Hensynet til barn og unges oppvekstvilkår skal ivaretas i planleggingen etter loven, jf. lovens formål. Etter § 3-3 tredje ledd i plan- og bygningsloven skal kommunestyret sørge for å etablere en særskilt ordning for å ivareta barn og unges interesser i planleggingen.

Kommunen skal ha en kommuneplan som omfatter en samfunnsdel med handlingsdel og arealdel, jf. plan- og bygningsloven §§ 11-1. Økonomiplanen etter kommuneloven § 14-2 bokstav a kan inngå i eller utgjøre handlingsdelen. I økonomiplanen skal kommunen sette av midler til ulike tiltak og ulike tjenester, også de som gjelder barn og unge. Økonomiplanen skal også prioritere mellom de ulike tiltakene og tjenestene.

Kommunens ansvar for arealforvaltning og utbygging har stor betydning for barns fysiske oppvekstmiljø og hverdagsliv. Trygge og gode bomiljøer, tilgang til grøntområder og leke- og møteplasser, i tillegg til trafikksikkerhet og tilgjengelige skoleveier, er sentrale faktorer. Forarbeidene til plan- og bygningsloven understreker at arealplanleggingen også er et viktig virkemiddel i kriminalitetsforebyggende arbeid, gjennom å skape fysiske rammer som fremmer trygghet og tilhørighet, se Ot. Prop. 32 (2007-2008) s 180.

Etter folkehelseloven § 6 skal kommunens oversikt over folkehelsen og utfordringer inngå som grunnlag for arbeidet med kommunal planstrategi etter plan- og bygningsloven § 10-1. I strategien bør det inngå en drøfting av kommunens folkehelseutfordringer og hvordan disse utfordringene kan møtes. Kommunen skal i arbeidet med kommuneplaner etter plan- og bygningsloven fastsette mål, strategier, handlinger og prioriteringer for å møte folkehelseutfordringene i kommunen, jf. folkehelseloven § 6 annet ledd.

Boligsosialloven § 5 annet ledd inneholder tilsvarende krav. Kommunen skal ha en oversikt over behovet for både ordinære og tilpassede boliger for vanskeligstilte på boligmarkedet. Oversikten skal inngå som grunnlag for arbeidet med kommunal planstrategi etter plan- og bygningsloven § 10-1, og en drøfting av kommunens boligsosiale arbeid, bør inngå i strategien. Kommunen skal i arbeidet med kommuneplanen etter plan- og bygningsloven kapittel 11 fastsette overordnede mål og strategier for det boligsosiale arbeidet. Målene og strategiene skal være egnet til å møte de utfordringene kommunen står overfor med utgangspunkt i kommunens oversikt, jf. boligsosialloven § 5 annet ledd.

Kommunen skal fastsette overordnede mål og strategier for kulturfeltet i arbeidet med planer etter plan- og bygningsloven kapittel 8 og 11. Målene og strategiene bør være egnet til å møte de utfordringene som fremgår av den skriftlige oversikten over status og utviklingsbehov på kulturfeltet, jf. kulturloven § 4 andre ledd.

Etter sosialtjenesteloven § 13 fjerde ledd skal kommunen gi uttalelser og råd, og delta i den kommunale planleggingsvirksomheten og de samarbeidsorganene som blir opprettet.

Etter barnevernloven § 15-1 annet ledd skal kommunestyret vedta en plan for kommunens arbeid med å forebygge at barn og unge utsettes for omsorgssvikt eller utsetter sin utvikling for fare. Planen skal beskrive hva som er målene for arbeidet, hvordan arbeidet skal organiseres og fordeles mellom etatene i kommunen, og hvordan etatene skal samarbeide. Målet er å bidra til overordnet forankring av det forebyggende arbeidet og fordeling av kommunens ressurser til dette arbeidet. Planen kan inngå i de ordinære planprosessene etter plan- og bygningsloven, se Prop. 133 L (2020-2021) s. 459.

• Regjeringen.no: Veileder om barn og unge i plan- og byggesak
• Kommunal- og distriktsdepartementet: Ressurs om barn og unge i planlegging

Kommunen plikter å iverksette nødvendige tiltak for å ivareta sitt ansvar for barn og unges oppvekstvilkår.

Folkehelseloven § 7 krever at kommunen iverksetter nødvendige tiltak som kan møte kommunens folkehelseutfordringer, for eksempel tiltak knyttet til oppvekst- og levekårsforhold som bolig, utdanning, arbeid og inntekt, fysiske og sosiale miljøer, nærmiljøkvaliteter, forebygging av skader og ulykker, vold og overgrep, rusmiddelbruk, psykisk helse, diskriminering og ensomhet. Der kriminalitet er en utfordring for befolkningens helse i kommunen, vil dette også være et innsatsområde kommunen må sette inn nødvendige tiltak.

Etter barnevernloven § 15-1 skal kommunen gjennom tiltak forebygge at barn og unge utsettes for omsorgssvikt eller utsetter sin utvikling for fare.

I henhold til sosialtjenesteloven § 12 første ledd skal kommunen søke å finne tiltak som kan forebygge sosiale problemer.

Kommunen og andre offentlige myndigheter er pålagt en rekke plikter til å fremme likestilling og hindre diskriminering etter likestillings- og diskrimineringsloven. Kommunen og kommunale tjenester skal jobbe aktivt, målrettet og planmessig i all sin virksomhet for å fremme likestilling og hindre diskriminering, jf. § 24. Kommunale virksomheter skal også arbeide aktivt og målrettet for å fremme universell utforming jf. lovens § 19.

Helse- og omsorgstjenesten skal arbeide for at det blir satt i verk velferds- og aktivitetstiltak for barn, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 3-3. Tiltakene må tilpasses aktivitetene til andre offentlige sektorer, private organisasjoners tilbud og kommunens økonomi. I mange tilfeller vil det være naturlig å samarbeide med andre instanser om passende tiltak, for eksempel barnevern, skolemyndighetene og kultursektoren, se Prop. 91 L (2010-2011) s. 491.

Hvilke tiltak som er aktuelle og nødvendige vil avhenge av situasjonen i den enkelte kommune, se punkt 3.3. Kommunen har en plikt til å sette inn tiltak for å møte konkrete utfordringer. Dersom for eksempel barne- og ungdomskriminalitet er en folkehelseutfordring i kommunen, plikter kommunen å iverksette nødvendige tiltak.

Et tiltak kan dekke flere formål samtidig, og på den måten for eksempel oppfylle kommunens plikt etter både barnevernsloven og folkehelseloven, se punkt 1.2 og 1.3. Videre ivaretar kommunens velferdstjenester i seg selv en sentral forebyggende funksjon, se kapittel 2, og tiltak for å styrke kvalitet i tjenestene er dermed i seg selv sentrale tiltak.

Bufdir: veilder om ARP for offenltige myndigheter

Frivillig sektor er en viktig ressurs i samfunnet, som kommunen generelt bør, og i noen sammenhenger skal, legge til rette for samarbeid med. Krav til at kommunen skal legge til rette for samarbeid med frivillig sektor følger av folkehelseloven § 4 tredje ledd.

Etter sosialtjenesteloven § 14 følger det at kommunen bør samarbeide med brukergruppenes organisasjoner og med frivillige organisasjoner som arbeider med de samme oppgavene som kommunen i arbeids- og velferdsforvaltningen.

Det følger også av barnevernsloven § 15-8 femte ledd at barnevernstjenesten bør samarbeide med frivillige organisasjoner som arbeider med barn og unge. I praksis vil det være aktuelt å samarbeide om forebyggende tiltak, men også når det gjelder tiltak for det enkelte barn er det grunn til slikt samarbeid, se Ot.prop. nr. 44 (1991-1992) merknad til § 3-3.

Etter helse- og omsorgstjenesten § 3-10 tredje ledd skal kommunen legge til rette for samarbeid med brukergruppenes organisasjoner og med frivillige organisasjoner som arbeider med de samme oppgaver som helse- og omsorgstjenesten, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 3-10 tredje ledd. Bestemmelsen sier ikke noe bestemt om hva det skal samarbeides om. I praksis vil det ofte være aktuelt å samarbeide om forebyggende tiltak eller grupperettede tiltak, men også når det gjelder tiltak for enkeltpersoner kan det være aktuelt med slik samarbeid. Hvordan samarbeidet skal skje avklares av den enkelte kommune.

Veiledning og informasjon fra kommunen til innbyggerne kan være et nødvendig tiltak basert på kommunens utfordringer.

Kommunen skal gi informasjon, råd og veiledning om hva både den enkelte selv og befolkningen generelt kan gjøre for å fremme helse, jf. folkehelseloven § 7 annet ledd. Det følger også av sosialtjenesteloven § 17 at kommunen skal gi opplysning, råd og veiledning som kan bidra til å løse eller forebygge sosiale problemer. Hvis kommunen ikke selv kan gjøre dette, skal den sørge for at andre gjør det, så langt det er mulig.

Kommunen har også en alminnelig veiledningsplikt etter forvaltningsloven § 11.

Sivilombudet: Veileder om veiledningsplikt - muntlig, skriftlig eller digitalt

Kommunen har ansvar for å etablere internkontroll som skal sikre at virksomheten drives i samsvar med lover og forskrifter, jf. kommuneloven § 25-1. Internkontroll er et sentralt styringsverktøy og innebærer at kommunen systematisk skal planlegge, organisere, gjennomføre og følge opp sine oppgaver. Internkontroll er også et viktig verktøy for å sikre at kommunen ivaretar sitt samlede ansvar for barn og unges oppvekstvilkår, gjennom å sikre kvalitet og tydelige ansvarsforhold i tjenestene.

Internkontrollplikten innebærer et krav om at kommunen skal ha et helhetlig styringssystem for å sikre at kommunens samlede lov- og forskriftsfestede ansvar for gode oppvekstvilkår blir ivaretatt. Ansvaret ligger hos kommunedirektøren, jf. kommuneloven 25-1 andre ledd. Internkontrollen skal være tilpasset kommunens størrelse, organisering og risikobilde, med mål om å forebygge svikt, avdekke avvik og bidra til kontinuerlig forbedring. Systematisk risikovurdering, klare rutiner og oppfølging kan redusere risikoen for at barn og unge ikke får nødvendig hjelp til rett tid.

Samlet sett er internkontroll en forutsetning for at kommunen skal kunne oppfylle sitt ansvar for å sikre barn og unge gode oppvekstvilkår, og for å ivareta barn og unges rettssikkerhet.

Regjeringen.no: Veileder om internkontroll i kommunesektoren

Utdanningsdirektoratet: Veileder om internkontroll for barne- og opplæringssektoren