Krisesentrene inngår i en tradisjon hvor det legges vekt på "hjelp til selvhjelp", ved at den utsatte selv skal ha hovedansvaret for det som skjer. Utgangspunktet for samtalene kan være: Hva trenger du at jeg hjelper deg med nå?

Hva beboeren opplever som mest aktuelt, vil forandre seg gjennom oppholdet. Det er viktig at du over tid og gjennom gjentatte samtaler får god oversikt over situasjonen gjennom en systematisk kartlegging.

Å være utsatt for vold over tid kan skade tilliten til egen dømmekraft og evnen til å ta beslutninger. Noen har levd med vold og undertrykking gjennom store deler av sitt liv og trenger hjelp til å ta rollen som sjef i eget liv. Samtaler med voldsutsatte kan derfor være en krevende balanse mellom å gi råd og veiledning på den ene siden, og oppmuntre brukeren til å ta egne beslutninger på en annen side.

Sett av tid til regelmessige samtaler med beboeren. Dette er nødvendig for å vite hvordan den utsatte opplever situasjonen nå og for å sikre nødvendig framgang i saken. Regelmessige samtaler kan også gi brukeren trygghet på at ting blir fulgt opp.

Som kontaktperson kan du også jevnlig, utenom oppsatte samtaler, ta initiativ til en mer uformell prat eller å gjøre noe hyggelig sammen. Da får brukeren anledning til å fortelle om hvordan han eller hun har det akkurat nå.

Det kan gjerne være en avsatt tid for samtalen, for eksempel en time. Samtalen bør ikke vare lengre enn at den utsatte klarer å være konsentrert om temaet. Samtaler med tolk vil ta lengre tid. I noen samtaler kan det være behov for mer tid, men da bør du vurdere om dere skal ta en pause eller fortsette på et annet tidspunkt. Det er viktig at du vurderer hvilke psykiske belastninger samtalens tema og varighet medfører for den voldsutsatte, og om det er påkrevet å avslutte.

Hvis samtalen har omhandlet temaer som kan åpne for følelsesmessige reaksjoner i etterkant, bør du (eller en annen ansatt hvis du går fra jobb) se til hvordan brukeren har det.