Moline fikk bli der hun hørte til
Publisert
For Moline var det mye som var vanskelig da hun gikk på ungdomsskolen. Hun hadde det ikke bra hjemme, og trengte et annet sted å bo.
Men tanken på å måtte flytte langt bort fra alt hun kjente, var skremmende.
– Jeg hadde ikke lyst til å flytte ut av Vesterålen.
Hun hadde vennene sine, skolen, idretten og voksne hun stolte på. Alt dette var en viktig del av livet hennes.
– Jeg tror ikke jeg hadde klart å flytte bort fra alt det. Da tror jeg faktisk at jeg hadde flyttet hjem igjen.
Heldigvis skulle det vise seg at hjelpen fantes nærmere enn hun kanskje hadde trodd.
Delta på infomøte på Sortland 18. januar
Bestevenninnen åpnet døren
Moline og Thea Ellingsen (16) har vært venninner siden første klasse. De har gått på samme skole, drevet med idrett og vært mye sammen opp gjennom årene.
En dag på skolen merket Thea at venninnen ikke hadde det så bra.
– Jeg husker bare at Moline var veldig nedenfor. Så pratet vi, og hun fortalte meg at hun ikke hadde det bra hjemme.
Thea ville gjerne hjelpe, og var rask med å tilby Moline et sted å bo.
– Jeg var sånn: «Kom til meg.» Jeg hadde ikke engang spurt mamma, men selvfølgelig sa hun jo ja.
Det ble starten på en tid der de to venninnene ikke bare gikk i samme klasse og var sammen på fritiden. Nå bodde de også under samme tak.
For Moline betydde det mye å få bo hos noen hun kjente godt. Hun kunne fortsette å gå på samme skole, være med vennene sine og ha en hverdag som lignet den hun var vant til.
For Thea var det heller ikke så stor overgang.
– Vi har jo vært i lag hver uke, på en måte. Nå var det bare hver dag. Det var liksom ikke så stor forskjell, følte jeg.
Fra fotballtrener til fostermor
Etter en tid hos Theas familie fikk Moline et nytt og varig hjem. To voksne hun kjente godt fra før av ønsket at hun skulle komme å bo hos dem.
Den ene hadde hun hatt som lærer på barneskolen, og som på denne tiden var fotballtreneren hennes. Den andre hadde vært vikar i klassen hennes.
Moline visste derfor godt hvem de var, og da hun fikk mulighet til å si hvor hun ønsket å bo, var det nettopp dem hun tenkte på.
– Jeg spurte jo, og sa til barnevernet at jeg kunne tenke meg å bo hos dem.
De to kvinnene sa ja.
– Den følelsen jeg fikk da, er så ubeskrivelig.
– Jeg var sånn, «Ok, nå er jeg snart ferdig med dette», liksom.
Moline flyttet inn hos paret, rundt ti kilometer fra hjemstedet hennes. Det var et nytt hjem og en ny familie, men mye av det andre i livet hennes kunne fortsette som før.
– Jeg gikk på samme skole, og det føltes som nesten ingenting hadde forandret seg. Det var veldig fint.
– Jeg har fått en stor familie
I nabobygda ble Moline tatt imot av en familie som etter hvert skulle bli hennes egen.
– Egentlig, fra starten har jeg bare følt meg som en del av dem, fordi vi er så like på mange måter.
Hun forteller om en familie som tok imot henne med åpne armer, og der klemmene sitter løst.
– Det er en stor klemmefamilie, så det var veldig lett i starten.
Etter en stund kom noen utfordringer. Moline kunne innimellom bli sint, og ble overrasket da fosterforeldrene ble litt strenge i retur. Sammen fant de ut av hvordan de ville ha det sammen hjemme.
– Så lenge man er der og egentlig bare støtter, og så finner løsninger i lag. Det er veldig viktig at man snakker med hverandre, at det funker.
I dag har familien også fått et nytt medlem.
– Jeg har en lillesøster som er blitt ett år. Når jeg først flyttet inn, hadde vi to hunder. Nå har vi én, og så har vi høns. Jeg bor på en litt stor gård med et stort hus. Og så har jeg fått en stor familie.
Voksne som ser litt ekstra
Når Moline ser tilbake på tiden før hun flyttet i fosterhjem, trekker hun fram lærerne sine som noen av de viktigste voksne i livet hennes.
På ungdomsskolen hadde hun det tungt. Hun forteller at hun hadde vært stille i mange år, men at lærerne lyttet og prøvde å hjelpe henne.
– Det var så viktig at de lærerne hørte på meg, fordi jeg hadde vært så stille i mange år.
Det å bli sett og tatt på alvor ga henne tro på at ting kunne bli bedre.
– Og når de bare brydde seg litt mer, så fikk jeg den lille boosten til å være sånn: «Ok, dette kommer til å gå bra. Jeg kommer jo til å klare meg.»
For Moline handler det ikke bare om å ha et sted å bo. Det handler også om å ha folk rundt seg som bryr seg, og som er der når man trenger dem.
Hun mener ikke at alle voksne må åpne hjemmet sitt for å kunne gjøre en forskjell.
– Fordi vi unger trenger mennesker til å støtte oss. Det trenger ikke å være så mye. Vi trenger bare en person til å være der for oss.
Et vennskap som fortsatt står sterkt
Selv om Moline etter hvert flyttet fra Theas familie, tok ikke vennskapet slutt. Tvert imot.
I dag bor de to venninnene på hybel sammen. De går på skole, lager mat, trener og er politisk engasjerte. Begge sitter også i Vesterålen ungdomsråd.
Da Moline flyttet fra familien til Thea, var Thea først og fremst glad for at venninnen hadde funnet et varig hjem.
– Jeg var veldig glad for at hun fant en plass der hun trivdes ordentlig.
Thea tror det betydde mye at de kjente hverandre så godt fra før da Moline flyttet inn hos dem.
For Thea ble det en god erfaring å få venninna inn i familien. Hun håper flere familier vil vurdere å gjøre det samme.
– Jeg tenker at det å kunne ha en til i familien er veldig, veldig flott.
Flere barn trenger noen
Bufetat og kommunene forsøker alltid å finne fosterhjem i barnets nettverk og nærmiljø. Om ikke øvrig familie har mulighet, kan andre trygge voksne i barnets liv være en mulighet – som lærere, naboer, trenere eller andre kjente.
Et barn som trenger fosterhjem, står ofte i en vanskelig situasjon. Da kan det være ekstra tøft å måtte flytte langt fra venner, skole og fritidsaktiviteter. Et fosterhjem i nærmiljøet gjør det lettere å beholde det som er trygt og kjent i hverdagen.
For Moline ble det viktig at hun slapp å flytte langt bort fra det livet hun kjente. Hun håper flere voksne vil tenke over om de kan være der for et barn som trenger det.
– Man trenger ikke å ha kunnskap om det fra før av i det hele tatt, sier hun.
Når Moline skal gi et råd til voksne som vurderer å bli fosterforeldre, er budskapet enkelt.
– Så lenge man er der og egentlig bare støtter, så finner man løsninger i lag.
