De trengte barna like mye som barna trengte dem

Da Karin Synnøve og Jørn Steve Haugerud var i slutten av 20-årene, hadde de forsøkt å få barn sammen en stund. Karin Synnøve hadde en datter fra før, men paret kjente at familien gjerne kunne bli større.

– Vi var unge, og følte egentlig at vi hadde masse å gi enda.

Tanken på fosterhjem lå ikke så langt unna. Familien til Karin Synnøve hadde vært fosterfamilie i mange år.

– Så det var litt av bakgrunnen for at vi tenkte den veien.

Meld deg på et nettmøte om fosterhjem

En mulighet til å være foreldre sammen

Som et første steg kontaktet de Bufetat, og meldte seg på et grunnopplæringskurs på Sortland.

Kurset gir kunnskap og forståelse om hva et oppdrag som fosterhjem innebærer, slik at du skal ha best mulig grunnlag før du velger å bli fosterforelder.

– Det var veldig, veldig interessant. Et utrolig givende kurs, hvor vi lærte masse om oss selv og som par.

Etter et Solid-kurs kan man ta seg tid til å kjenne etter om man er klar for å gå videre i prosessen. For Karin Synnøve og Jørn Steve trengtes ingen betenkningstid. De var klare med det samme.

De ønsket ikke å vente i flere år på et familieliv som kanskje aldri kom slik de først hadde sett det for seg. Fosterhjem kunne gi et barn et varig hjem. Samtidig kunne det gi dem noe de selv ønsket seg sterkt.

– Det ga oss sjansen til å være foreldre i lag. Så vi gjorde det jo like mye for ungene sin del som for vår del, sier Jørn Steve.

Så kom telefonen som skulle gjøre familien større.

Da familien vokste på noen timer

Det var gått et halvt år etter kurset. Dagen telefonen kom, sto familien i sorg av tapet på et kjært familiemedlem som skulle gravlegges.

– Det ble en dag med alle følelser på utsiden av kroppen, og utrykket «sorg og glede går hånd i hånd» fikk en ny betydning, forteller Jørn Steve.

Jenta de fikk spørsmål om å ta imot, var bare tre uker gammel. Allerede samme kveld skulle hun komme.

Familie og venner rundt dem stilte opp, og på noen få timer fikk de tak i babyutstyret de trengte. Da den lille jenta kom, var vugga akkurat ferdigmontert.

– Vi fikk tak i sprinkelseng, klær, vugge og alt på noen få timer. Dette var fra klokka ett, og klokka halv åtte kom de opp med henne, så det må jo være verdens korteste svangerskap, forteller Jørn Steve.

Nå skulle de bli kjent med et nytt lite menneske.

– Det var en omstilling. Og en ganske stor omstilling å gå fra bare oss tre til plutselig fire. Rundt oss fikk vi et helt apparat, som ivaretok henne og oss. Så det var mye nytt å forholde seg til.

God støtte fra arbeidsgiver

For paret var overgangen stor. De hadde ikke hatt måneder til å vente og planlegge. På noen få timer skulle både hjemmet, jobben og familien være klare for en baby.

– Det var helt merkelig. For du har jo på en måte ikke fått forberedt deg på samme måte, ikke sant? Å gå og bære på dem i ni måneder og planlegge det som skal skje, sier Karin Synnøve.

Samtidig hadde de gjort det de kunne for å forberede seg selv og de rundt på at familien plutselig kunne vokse.

– Jeg jobber på Biomar på Myre, og i etterkant av kurs i regi av fosterhjemstjenesten ga vi beskjed til våre arbeidsgivere hva vi sto i og hvordan veien videre kunne bli.
Da telefonen kom, ble ledelsen informert og Karin Synnøve gikk ut i permisjon fra jobben samme dag.

– Biomar har vært flinke til å tilrettelegge for oss, ikke bare da, men også i tiden etter jentene kom til oss.

Så kom en liten jente til

Senere vokste familien igjen. Da den andre babyen kom, var hun bare 36 timer gammel.

Dermed gikk paret på nytt rett inn i hverdagen med en nyfødt. Familien de en gang hadde håpet skulle bli større, var nå blitt en familie på fem.

Med to små barn i familien fulgte også erfaringer paret ikke hadde hatt fra før.

– Vi har lært mye om oss selv, både gjennom grunnopplæringen og gjennom å være fosterforeldre. Og vi har lært at selv barn som kommer til oss når de er veldig små, kan ha med seg mye fra starten av livet.

Derfor er det ekstra glade for oppfølgingen de har fått fra fosterhjemstjenesten.
Gjennom årene har familien også hatt behov for støtte. Jørn Steve mener noe av det viktigste de har lært, er at fosterforeldre må si ifra når de trenger hjelp.

– Man må tørre å spørre og tørre å si ifra, så får man bistand der det trengs.

Familien de ønsket seg

Da Karin Synnøve og Jørn Steve bestemte seg for å bli fosterforeldre, fikk de endelig den familien de ønsket seg sammen.

Det betyr samtidig mye å vite at de har kunnet gi de to jentene et hjem og en familie å vokse opp i.

– Det er godt å kjenne at vi har kunnet gjøre en forskjell for akkurat de to, sier Karin Synnøve.
Paret har allerede snakket om tiden når jentene er blitt større. Kanskje kan de senere åpne hjemmet sitt for barn som trenger et sted å bo i kortere perioder.

– Det er mange som trenger hjelp, både små og store.

Jørn Steve legger til:

– Det er krevende, ja. Utfordrende, ja. Slitsomt, ja. Men absolutt verdt det.

– Så hvis du har muligheten, vil jeg absolutt anbefale å bli fosterforelder. Det er veldig fint.

Meld deg på et nettmøte om fosterhjem