– Å bli fosterhjem har vært enda bedre enn vi trodde

Da samfunnet sto stille, fikk Cecilie og Espen Edvardsen Norskott fra Kvæfjord kommune i Troms tid til å reflektere over hva som virkelig betyr noe og hva de ønsket som familie.

De så annonser om fosterhjem, og tanken begynte å vokse.

– Vi kjente på at vi hadde både overskudd, stabilitet og ressurser til å kunne gjøre en forskjell for et barn som trengte det. Vi ønsket å bruke kjærligheten vi har i familien til noe mer – til å hjelpe et barn som trengte et hjem, forteller Cecilie.

Kurset som bekreftet valget

Paret meldte seg på grunnopplæring i Harstad – et kurs for alle som vurderer å bli fosterhjem. Det ble første skritt.

– Kurset var veldig lærerikt. Vi ble bedre kjent med hverandre som par, og fikk reflektert over egne verdier, grenser og måter å håndtere utfordringer på, sier Espen.

– Samtidig ble vi mer bevisste på kompleksiteten ved å ta imot et barn som ofte bærer på sorg og savn. Vi fikk økt forståelse for hva det innebærer å møte et barn som kanskje ikke vil forlate sitt hjem, og hvor viktig det er å være tålmodig, trygg og støttende, legger Cecilie til.

Da Cecilie ble gravid underveis i kurset, valgte de å følge anbefalingene med å vente med å ta imot et barn til deres eget var blitt to år gammelt.

– Det ga oss tid til å bygge en stabil hverdag og føle oss godt forberedt når tiden var inne, forteller hun.

Et nytt familiemedlem

For rundt ett år siden ble de endelig fosterforeldre.

– Det har virkelig vært fantastisk. Å få være fosterhjem har beriket familien vår på mange måter. Fosterbarnet vårt har gitt oss mye kjærlighet, glede og nye perspektiver, sier Cecilie.

Hun forteller at det å være frikjøpt en periode har hatt mye å si.

– Det har gitt oss tid og energi til å være fullt til stede for barnet og tilpasse oss den nye familiesituasjonen.

Fem barn – og mye liv i huset

Cecilie og Espen Edvardsen Norskott har fire barn fra før. Med fosterbarnet er de nå blitt en familie på syv.

– Vårt fosterbarn ønsket seg en stor familie, og det ønsket gikk absolutt i oppfyllelse! Jeg føler virkelig at vi har en solskinnshistorie, sier Cecilie.

Familien beskriver seg som sosial og aktiv, med mange fritidsaktiviteter og folk inn og ut av huset.

– Det er alltid liv her, ofte er det noen med hjem fra barnehagen eller skolen. Det ble en god match, og der gjorde Bufetat og kommunen en enormt god jobb, sier Espen.

En varm velkomst

Før innflytting hadde familien og barnet mulighet til å bruke god tid på tilvenning.

– Vi fikk spurt om interesser og hobbyer, og alle barna fikk være sammen for å bli kjent.

– Sammen valgte vi farger, malte og innredet rommet, så det sto klart til innflytting. Under tilvenninga tok vi bilder av oss sammen, som vi hang på veggene, og barnet fikk henge navnet sitt på postkassa. Det var veldig viktig, forteller paret.

De beskriver starten som både spennende og naturlig.

– Selv om vi var spente, kjente vi raskt at det føltes riktig. Vi ble glade i barnet med en gang, og det føltes naturlig å inkludere det i familien fra dag én, sier Cecilie.
Barna deres tok endringen fint.

– I starten var det en liten overgang, og vi måtte ha ekstra oppmerksomhet på barnet som flytta inn. Da delte vi oss opp så alle fikk sin del, sier Espen.

Hjemme har alle sine oppgaver – også «kjedelig husarbeid».

– Med fem barn må man ha rutiner, og alle bidrar. Sånn må det bare være, sier Cecilie.

Ikke som forventet – men bedre

Selv om de hadde forberedt seg godt, ble opplevelsen annerledes enn de trodde.

– Det har vært enda bedre enn forventet. Selvfølgelig har det vært utfordringer, men det positive har vært langt mer fremtredende.

Med å bli et fosterhjem, følger det med mange rundt barnet – barnehage, skole, fritidsaktiviteter, biologiske foreldre, Bufetat og kommunen.

– Det mest krevende er nok systemet rundt – alle instanser og møter som tar tid og energi. Men med gode samarbeidspartnere og tydelig kommunikasjon går det som regel fint, sier hun.

Familien har lært mye på veien.

– Vi har erfart at ting tar tid. Prosesser, relasjonsbygging og samarbeid krever tålmodighet. Men tid er også en viktig del av trygghet, og det er verdt å la ting få modnes i sitt eget tempo, sier Cecilie.

En meningsfull oppgave

Den første tiden handlet mest om trygghet og inkludering.

– Vi ville at barnet skulle føle seg som en naturlig del av familien, og at våre egne barn skulle oppleve det samme. Vi brukte tid på å bygge relasjoner, lage rutiner og gi tydelige rammer, forteller Cecilie.

Til andre som vurderer å bli fosterhjem, har hun en klar oppfordring:

– Mange tror de ikke er “gode nok” eller at de må være perfekte. Slik er det ikke. Det viktigste er trygghet, omsorg og vilje til å være der. Å kunne gi et barn en ny sjanse og et trygt hjem er en utrolig meningsfull oppgave – og det gir så mye tilbake til hele familien.

Kontakt fosterhjemstjenesten