Når barnevernet får en bekymringsmelding

Barnevernet har plikt til å vurdere alle bekymringsmeldinger de mottar.

Barnevernet er først og fremst en hjelper for barn og foreldre. Det er ofte slik at familier som ønsker hjelp, selv tar kontakt med barnevernstjenesten. Det kan også være andre, for eksempel skolen eller naboer, som melder bekymring for et barns omsorgs- og/eller livssituasjon.

Slik går barnevernet fram:

Når noen melder bekymring for et barn, skal barnevernet vurdere om det er behov for å undersøke barnets situasjon nærmere. Barnevernet har plikt til å vurdere alle bekymringsmeldinger.

Hvis barnevernet har grunn til å anta at barnet og foreldrene trenger hjelp fra barnevernet, skal de undersøke dette nærmere. Det betyr at de går videre med bekymringsmeldingen og oppretter en undersøkelsessak.

Terskelen for å starte undersøkelser er relativt lav.

Formålet med en undersøkelsessak er å få mer informasjon om barnets situasjon. Barnevernstjenesten skal bare undersøke det som er nødvendig for å finne ut av hvordan barnet har det.

Barnevernstjenesten kan gjennomføre undersøkelser selv om familien ikke ønsker det.

Undersøkelsen skal skje så fort som mulig, og som hovedregel konkluderes senest innen tre måneder.

I en undersøkelse tar barnevernstjenesten kontakt med både foreldrene og barnet. I møte med barnevernstjenesten får foreldre vite hva som står i bekymringsmeldingen.

Barnevernstjenesten kommer vanligvis også på hjemmebesøk for å få et nærmere inntrykk av familiesituasjonen. Foreldre og barnet får mulighet til å fortelle om sine tanker om bekymringsmeldingen, om hjemmesituasjonen og hvordan de har det.

I mange saker må barnevernstjenesten snakke med, eller innhente opplysninger fra, de som kjenner familien. Det kan for eksempel være ansatte i barnehagen, skolen eller andre offentlige instanser.

Barnevernet skal, så langt det er mulig, innhente opplysningene i samarbeid med familien, eller gjøre det slik at familien har kjennskap til dette.

Barnevernstjenesten kan også be om en utredning fra fageksperter. Dette kalles sakkyndig utredning.

Noen ganger vil et senter for foreldre og barn bistå barnevernet med å undersøke barnets omsorgssituasjon.

Barnevernstjenesten lager en rapport der de skriver et sammendrag av undersøkelsesarbeidet.

Konklusjonen på undersøkelsen kan være:

Barnevernstjenesten avslutter saken fordi de ikke finner grunn til bekymring.
Barnevernstjenesten foreslår hjelpetiltak til barnet og familien i hjemmet.
Barnevernstjenesten mener at barnets omsorgssituasjon eller barnets adferdsvansker er så alvorlige, at barnet ikke kan bo hjemme. I slike tilfeller legger barnevernstjenesten frem en sak for barneverns- og helsenemnda, som er et domstollignede organ for barnevernssaker. Det er nemnda som da avgjør om barnet skal flytte ut av hjemmet og til et fosterhjem eller en institusjon. En sak som er avgjort av nemda kan overprøves av domstolen.