– Hadde jeg vært yngre, ville jeg tatt imot flere

– Jeg har vært fosterforelder i… skal vi se ...

Sigrid Lyngstad fra Lavangen må tenke seg om, for det begynner å bli mange år siden. Hun er blitt 88 år, og har flere barn og barnebarn å holde oversikten på.

– Den yngste datteren vår som vi tok til oss, hun er nå 47 år gammel.

– Men! Vi tok imot to små jenter, en på ett år og en på tre måneder.

Huset var temmelig fullt fra før av. Likevel trengte ikke hun og mannen lang tenkepause da de fikk spørsmål om å ta imot to til i flokken sin.

Plutselig behov i nærmiljøet

For snart 50 år siden var det få fosterhjem i Lavangen kommune i Troms.

Mannen til Sigrid arbeidet som oppvekstsjef i kommunen, og plutselig en dag fikk kommunen varsel om to små barn som trengte et hjem.

– Da han kom hjem fra jobb, fortalte han om disse to.

Paret ble raskt enige om hva de ville gjøre, men det var flere å ta hensyn til.

– Hjemme hadde vi fire barn fra før. Den eldste var blitt 13 år. Vi spurte dem hva de syntes om at vi tok imot to små barn. De var veldig glade, så da ble vi enige.

– Neste dag ringte vi ned til sosialsjefen, og dagen etter det igjen kom de med to små.

Det første møtet

Det var ikke lang tid på å forberede huset til to små barn igjen, men Sigrid og mannen hadde det meste fra før av.

– Jeg hadde ordnet til med kurv og alt til denne lille babyen som kom. Hun var i tillegg tre måneder for tidlig født. Hun var så liten, forteller hun.

Det ble et overveldende første møte med den lille babyen og barnet på ett år. Sigrid prøvde å ta den eldste på fanget sitt.

– Da jeg tok ettåringen på fanget, ville ikke det lille barnet slippe tak i meg. Jeg skulle lage kaffe til de to som kom med dem, men jeg måtte bare ha den lille på armen imens.

Resten av barneflokken syntes også det var spennende med to så små barn i familien igjen.

– Vi har hatt et fantastisk liv med de to jentene!

– Og da de ble 15 år, så adopterte vi dem.

Et engasjement som smittet andre

Sigrid må ofte ta pauser når hun snakker om fosterbarna sine. Hun blir veldig rørt når hun forteller om de to jentene sine.

– Det kunne være mange skjær i sjøen underveis, men vi ble jo så glade i disse ungene.

Nå har alle barna blitt godt voksne, og de fleste av dem har flyttet til hovedstaden og fått familier selv. Den yngste jenta, som kom til Sigrid da hun var bare tre måneder, bor ennå i hjembygda.

– Hun er gift, og bor i huset ved siden av mitt. Hun er en enestående jente, og jeg er så fryktelig glad for at jeg har henne.

Sigrid og mannen ble engasjerte fosterforeldre. De så at det var et behov for at flere åpnet hjemmene sine til barn som trengte det i området.

– Vi fikk flere i Lavangen til å bli fosterforeldre.

– Mannen min var aktiv i Norsk Fosterhjemsforening i 10 år, også sentralt, og var med i styret. Han var også engasjert lokalt, og fikk mange gode ord om det arbeidet han gjorde. I 1969 tror jeg det var, fikk han barnevernsprisen fra Troms fylkeskommune.

– Jeg anbefaler det så gjerne

Omsorg og oppfølging av hele barneflokken ble en stor og viktig del av Sigrid sitt liv. Å sette ord på hva det har gitt henne i retur, tar 88-åringen kjapt.

– Enormt mye! En glede!

– Å se at disse barna blir glade i dem de er i lag med. Og tryggheten…

Sigrid må ta en pause. Øynene fylles med tårer og stemmen svikter.

– Det er jo tryggheten som er viktig for disse små, det er det de trenger.

– Så jeg synes det er enestående, slår hun fast.

– Vil du anbefale foreldre i dag, å bli fosterforeldre?

– Ja, med glede!

– Det kan være harde tak, men når du blir så glad i det mennesket som du tar imot, føler at barnet roer seg ned og føler på tryggheten hos deg – jeg anbefaler det så gjerne.

– Jeg har sagt det – at hadde jeg vært yngre, så kan du tro at jeg hadde tatt imot flere fosterbarn.

Delta på infomøte om fosterhjem