– Du har noen der for livet
Publisert
Tonje Rønnevig teller hele flokken når hun får spørsmål om hvor mange barn hun har.
– Når noen spør meg, så sier jeg at jeg har fem barn. Jeg har tre som jeg har født, og to som jeg har vært heldig og fått.
Det første barnet flyttet inn for 17 år siden. Siden da har Tonje også hatt andre barn hos seg i kortere perioder, på ettermiddager, i helger eller som avlastning.
For de to som har bodd fast hos familien, tok ikke båndene slutt da de ble voksne.
Den ene bor fortsatt i nærheten av Tonje. De ser hverandre nesten hver dag. Den andre bor lenger unna, men kommer hjem i ferier.
– Det er rørende å se utviklingen de har
Ble en del av familien
For Tonje startet det med et ønske om å ta vare på andre.
– Jeg har en naturlig interesse for å ta vare på andre. Og da mine egne barn også syntes det var fint at vi skulle bli fosterfamilie, ble valget lettere.
Alt skjedde raskt, og Tonje rakk ikke å ta det obligatoriske opplæringskurset før barnet flyttet inn. Det måtte hun gjøre i etterkant, så i starten hadde hun få holdepunkter for hvordan livet som fosterfamilie kom til å bli.
– Jeg visste ikke helt hva vi gikk til. Det var bare å hoppe i det, ta ting som de kom og prøve å få det til.
Et helt liv på kort tid
Årene sammen har rommet mye for både Tonje og barna. Hun hadde ikke fulgt dem fra de var små, slik hun hadde med sine egne barn. Nå skulle de bli kjent med hverandre og finne ut av hverdagen sammen.
– De hadde med seg sin egen historie og ulike behov. Det har gjort at vi har fått et veldig nært forhold. Vi har på mange måter gjort et helt liv sammen på veldig kort tid, kanskje på bare tre år.
Hun husker at hun etter hvert så at alder ikke alltid fortalte hele historien om hva barna trengte.
– Jeg skjønte etter hvert at jeg måtte møte dem ut fra behovene de hadde der og da, og ikke bare alderen deres.
For Tonje ble det viktig å skape en hverdag med trygge og tydelige rammer.
– For meg var det viktig å være tydelig, sette grenser og samtidig være der for dem.
Savnet noen som hadde stått i det samme
Som fosterfamilie fikk Tonje et nettverk av fagfolk rundt seg. Likevel var det sider ved rollen hun kunne ønske at hun hadde mer støtte til.
– Av og til savnet jeg noen å snakke med om det som var vanskelig. Du får jo et nettverk rundt deg med folk fra Bufetat, tilsynsfører og andre. Men så var det den mer «hjertesmerte-siden» av det å være fostermor. Det var ikke alt du kan snakke med andre foreldre om.
Hun kunne ønske seg noen å ringe til som selv visste hvordan det var å være fosterforelder.
– Av og til ønsket jeg meg en mentor som selv hadde vært fosterforelder. En jeg kunne ringe til og si: «Vet du hva, nå klarer jeg ikke mer.» Eller spørre: «Hva gjør du når du får alle disse historiene? Hva gjør det med deg som person?»
Jobber sammen for fosterfamilier i nord
– Det kan ikke settes ord på
Hva årene som fosterfamilie har gitt Tonje og resten av familien, er vanskelig å sette ord på. Når hun prøver, kommer tårene.
– Det kan ikke settes ord på. Da begynner jeg bare å gråte. Så enkelt er det.
Tonje vil gjerne anbefale andre å vurdere å bli fosterhjem. Samtidig er hun tydelig på at det krever både tid og plass.
– Ja, det vil jeg. Men du må ha tid, og du må ha et ønske om å være der for et annet menneske. Og du må ha plass til historien og livet som barnet bringer med seg.
Etter 17 år som fostermor er det særlig én ting Tonje vil trekke fram. For henne handler det om bånd som varer.
– Du har jo noen der for livet.
