Dette rundskrivet er utgitt av Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir), og trådte i kraft 1. januar 2026.

Rundskrivet erstatter Bufdirs veileder til krisesenterloven 01/2015. Innholdet i den tidligere veilederen var av både rettslig og faglig art. Dette rundskrivet tar først og fremst sikte på å gi en rettslig omtale av krisesenterlovas bestemmelser.

Når det gjelder det faglige innholdet i krisesentertilbudet vises det til Bufdirs faglige veileder for innholdet i krisesentertilbudet. Denne gir informasjon om rammer og innhold for kommunenes krisesentertilbud. Veilederen gir også faglige anbefalinger for oppfølging av brukere på krisesentrene, og hvordan krisesentrene skal støtte voksne og barn utsatt for vold i nære relasjoner – med fokus på sikkerhet, samtaler, samarbeid og helhetlig oppfølging.

Lov om kommunale krisesentertilbod, heretter omtalt som krisesenterlova, ble vedtatt 19. juni 2009, og trådte i kraft 1. januar 2010. Lovens forarbeider er Ot.prp. nr. 96 (2008–2009) om lov om kommunale krisesentertilbod (krisesenterlova). Loven ble sist endret våren 2025, se Prop. 122 L (2024–2025) Endringar i krisesenterlova (tydeleggjering av det kommunale ansvaret og grunnlag for behandling av personopplysningar m.m).

Siden Bufdirs veileder til krisesenterloven 01/2015 ble utgitt, har det skjedd en rekke lovendringer. Disse omfatter blant annet krisesenterlova § 4 om samarbeid og samordning, § 6 om opplysningsplikt til barnevernstjenesten og § 7 om politiattest. Videre ble § 6 a føyd til med lov 11. juni 2021 nr. 78 (i kraft 1. august 2022). Reglene om internkontroll i § 8 ble opphevet med lov 19. juni 2020 nr. 89 (i kraft 1. januar 2021), og følger nå av kommuneloven § 25-1.

Den 1. januar 2026 trådte det i kraft ytterligere lovendringer i krisesenterlova, etter lovforslaget Prop. 122 L (2024–2025). Dette innebærer to nye bestemmelser, §§ 5 a og 5 b, i tillegg til endringer i §§ 2 og 3. I lovforarbeidene er det presisert at lovendringene ikke gir kommunene nye plikter etter krisesenterlova.

Rundskrivet er oppbygd kronologisk etter krisesenterlovas struktur, med merknader til hver enkelt bestemmelse.

Kommunens plikt til å føre internkontroll med krisesentertilbudet omtales ikke i dette rundskrivet. Kommunens plikt til internkontroll følger av kommuneloven § 25-1, se veileder om internkontroll for kommunesektoren (2021).

Alle kommuner skal ha et krisesentertilbud. Krisesenterlova har ingen bestemmelser om hvordan krisesentertilbudet skal organiseres, og kommunene kan selv velge organisasjonsform.

Tilbudet er noe ulikt organisert i de forskjellige kommunene. Antall krisesentre med de ulike organisasjonsformene har vært relativt stabilt de siste årene. Ifølge Bufdirs krisesenterstatistikk er de fleste krisesentertilbudene organisert som kommunal virksomhet, hovedsakelig i form av vertskommunesamarbeid, eller som interkommunalt selskap (IKS). Noen er organisert som frivillig eller privat virksomhet eller stiftelse, som kommuner kjøper krisesentertjenester av. Det er kommunene som er ansvarlig for å finansiere drift av krisesentertilbudet.

For oversikt over hva en samarbeidsavtale mellom kommuner om krisesentertilbud kan inneholde, se sjekkliste i Bufdirs faglige veileder.

Krisesentertilbudet skal være et lavterskeltilbud. Dette forutsetter at tilbudet må være kjent blant kommunens innbyggere. Kommuneloven § 4-1 pålegger kommunene en plikt til aktivt å informere om sine tjenester. Det fremgår også av helse- og omsorgstjenesteloven § 3-3 første ledd at kommunen er forpliktet til å informere innbyggerne om krisesentertilbudet. I Bufdirs faglige veileder om innholdet i krisesentertilbudet er det gitt en sjekkliste for god informasjon om krisesentertilbudet.

§ 1 er en formålsbestemmelse, som gir uttrykk for krisesenterlovas overordnede mål. Loven skal «sikre eit godt og heilskapleg krisesentertilbod til kvinner, menn og barn som er utsette for vald eller truslar om vald i nære relasjonar.»

Det er kommunene som har ansvaret for å sikre at krisesentertilbudet er i tråd med lovverket. Kommunenes ansvar er presisert i §§ 2, 3 og 4.

Formålsbestemmelsen fastsetter målgruppen for krisesentertilbudet; kvinner, menn og barn som er utsatt for vold eller trusler om vold i nære relasjoner.

Barn er særlig omtalt for å synliggjøre dem som brukere av krisesentertilbudet. Barn regnes som selvstendige brukere og rettssubjekter med egne behov, jf. § 3. Loven legger stor vekt på at det skal gis et godt tilbud til barn. Det skal både tas hensyn til at hverdagslivet til barna bør være mest mulig normalt, samtidig som det nøye må vurderes hvordan barna må følges opp som følge av volden de har opplevd og familiesituasjonen de er i. Se nærmere om dette under omtalen av § 3 tredje ledd.

Kommunen skal sørge for et godt og helhetlig krisesentertilbud for alle voldsutsatte, uavhengig av bl.a. kjønn, alder, om partene er av samme eller ulikt kjønn, etnisitet, psykiske lidelser, rusmisbruk, funksjonsnedsettelser og oppholdsstatus i Norge. Se nærmere om dette under omtalen av § 2 og § 3.

Voldsdefinisjonen i krisesenterlova er vidtfavnende, og omfatter ifølge forarbeidene alle former for vold eller trusler om vold, herunder fysisk, psykisk, materiell og seksualisert vold. Den omfatter også skremmende opptreden, annen hensynsløs atferd eller annen påtvunget avgrensning i livsutfoldelsen til en person.

Fysisk vold kan blant annet være slag, spark, dytting, lugging og klyping. Med psykisk vold menes alle måter å skade, skremme, ydmyke eller andre måter å krenke en person, som er egnet til å gi personen en følelse av frykt, avmakt, skyld, skam eller mindreverdighet mv. Det kan for eksempel omfatte trusler om voldsbruk eller trusler om andre former for straff/sanksjoner, verbal trakassering og følelsesmessig manipulering.

Voldsdefinisjonen omfatter videre vold utøvd gjennom negativ sosial kontroll og økonomisk kontroll. Dette inkluderer sosial isolasjon eller annen begrensning i vedkommendes kontakt med omverdenen, samt innskrenkninger i vedkommendes råderett over og tilgang til egne eller felles økonomiske midler. Den omfatter også digital vold, som utøves via internett eller mobiltelefon. Dette kan for eksempel innebære trakassering, trusler, utpressing og spredning av privat informasjon og private bilder.

Dette er eksempler, og ingen uttømmende liste over handlinger som omfattes av loven.

Lovens begrep «vald i nære relasjonar» må ikke forveksles med straffelovens bestemmelser om «mishandling i nære relasjoner» (straffeloven §§ 282 og 283). Straffeloven og krisesenterlova har ulike formål, og det er presisert i forarbeidene at krisesentertilbudet skal omfatte personer utsatt for alle former for vold i nære relasjoner. Dette gjelder også engangshendelser og handlinger som ikke faller inn under gjerningsbeskrivelsen i straffeloven §§ 282 og 283.

Med «nære relasjonar» menes både den personkretsen som omfattes av straffeloven §§ 282 og 283, samt en videre krets av personer som faller inn under krisesenterlovas utvidede definisjon, i tråd med lovens lavterskelhensyn. Etter straffeloven § 282 omfatter dette:

• Nåværende eller tidligere ektefelle, partner eller samboer
• Slektning i rett nedstigende linje (barn, barnebarn, mv.)
• Nåværende eller tidligere ektefelles, partners eller samboers slektning i rett nedstigende linje (vedkommendes barn, barnebarn, mv.)
• Slektning i rett oppstigende linje (foreldre, besteforeldre mv.)
• Noen som bor i samme husstand
• Personer som gjerningspersonen har omsorg for

Ifølge forarbeidene til krisesenterlova omfattes også kjærester, søsken og annen familie eller slekt, selv om de ikke bor i samme husstand eller er i gjerningspersonens omsorg.

Også barn og voksne som blir truet med, eller utsatt for, tvangsekteskap eller kjønnslemlestelse, er omfattet av begrepet «vald i nære relasjonar». Det samme gjelder barn som blir eksponert for voldsbruk mot omsorgspersoner eller søsken, enten ved å se, høre eller på annen måte oppleve volden.

Det presiseres i forarbeidene at krisesentertilbudet også skal inkludere personer som er utsatt for menneskehandel og voldtekt fra andre enn en nærstående person, selv om de ikke er omfattet av hovedmålgruppen for krisesentertilbudet. I brev av 20. mars 2013 til Krisesentersekretariatet presiserte Barne-, likestilling og inkluderingsdepartementet (nå: Barne- og familiedepartementet) at det siktes til menneskehandel med formål prostitusjon eller andre seksuelle formål.

Krisesenterlova må ses i sammenheng med Norges forpliktelse til å beskytte innbyggerne mot vold. Retten til vern mot alle former for vold utledes bl.a. av den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) artikkel 3 om forbud mot tortur og annen umenneskelig eller nedverdigende behandling. Alle borgere i medlemsstatene er rettighetssubjekter etter konvensjonen.

Barn har i tillegg et særskilt menneskerettslig vern mot vold i FNs barnekonvensjon (BK). BK artikkel 19 forplikter medlemsstatene til å «treffe alle egnede [...] tiltak for å beskytte barnet mot alle former for fysisk eller psykisk vold, skade eller misbruk, vanskjøtsel eller forsømmelig behandling, mishandling eller utnytting [...]».

Både EMK og BK er inkorporert gjennom menneskerettsloven § 2, og gjelder dermed som norsk rett med forrang foran annen norsk lov ved motstrid, jf. menneskerettsloven § 3. Ifølge Grunnloven § 92 skal staten respektere og sikre menneskerettighetene.

I 2017 ratifiserte Norge Europarådets konvensjon om forebygging og bekjempelse av vold mot kvinner og vold i nære relasjoner (Istanbul-konvensjonen). Etter konvensjonens artikkel 23 er Norge forpliktet til «ved lovgiving eller på annan måte treffe dei tiltaka som er nødvendige for å opprette eit tilstrekkeleg tal med føremålstenlege og lett tilgjengelege krisesenter som kan gi trygge husrom til offera, og særleg kvinner og barna deira, og for å hjelpe dei på ein proaktiv måte.»

§ 2 første ledd slår fast at det er kommunen som har ansvar for å sørge for et krisesentertilbud. Tilbudet skal være et lavterskeltilbud rettet mot personer som er utsatt for vold eller trusler om vold i nære relasjoner, og som har behov for veiledning eller et midlertidig botilbud. Se beskrivelse av målgruppe og voldsdefinisjon under omtalen av § 1.

I utgangspunktet skal ingen voldsutsatte avvises. Kommunen har plikt til å ta imot en voldsutsatt uavhengig av kommunetilhørighet eller oppholdsstatus i Norge. Dette innebærer at krisesentertilbudet også omfatter voldsutsatte personer uten lovlig opphold i landet.

§ 2 andre ledd angir hva krisesentertilbudet skal omfatte, listet opp i bokstavene a – d. Det skal være et botilbud, et dagtilbud, et telefontilbud og oppfølging i reetableringsfasen i samarbeid med andre tjenester. Krisesentertilbudet skal bestå av alle de fire tjenestene. Enkeltpersoner skal kunne henvende seg direkte til bo-, dag- eller samtaletilbudet, se § 2 fjerde ledd.

§ 2 andre ledd bokstav a - botilbud

Etter andre ledd bokstav a skal tilbudet omfatte et krisesenter eller et tilsvarende gratis, helårs, heldøgns, trygt og midlertidig botilbud. Botilbudet skal altså være tilgjengelig døgnet rundt, alle dager i året.

Krisesentertilbudet skal være gratis. Det skal ikke kreves egenandel for tjenesten, med unntak av eventuelle utgifter til mat til kostpris, jf. forarbeidene s. 48.

Departementet understreker i Prop. 122 L (2024–2025) s. 22 at dersom egenandeler til utgifter til mat til kostpris gjør at enkelte voldsutsatte av økonomiske grunner ikke søker vern på krisesenteret, vil krisesenteret ikke lenger være et reelt lavterskeltilbud. Selv om det er adgang til å ta egenandel til utgifter til mat til kostpris, må kommunene derfor vurdere om egenandeler i praksis vil innebære en hindring for at voldsutsatte oppsøker hjelp.

Krisesentertilbudet er et midlertidig tilbud. Oppholdet skal vare så kort som mulig. Dette må tilpasses tiden det tar å få nødvendig hjelp til reetablering fra andre instanser, se § 2 andre ledd bokstav d. Det er ikke anledning til å tidsavgrense et krisesenteropphold ved å ha en standard botid på noen uker.

Botilbudet skal være trygt. Beskyttelse er et hovedelement i krisesentertilbudet. Kravet vil være oppfylt ved at botilbudet til kvinner og menn er fysisk atskilt, jf. § 2 sjette ledd, og ved at kravene til fysisk sikring er oppfylt. Nærmere bestemmelser om fysisk sikring er gitt i forskrift om fysisk sikkerheit i krisesentertilbodet.

Det er kommunen som er ansvarlig for den fysiske tryggheten, jf. forskriftens § 2.

Forskriftens § 3 første ledd angir konkrete krav til fysisk sikring av lokalene og uteområdene. Dette omfatter porttelefon og overvåkningskamera ved dør, sikring av dører med sikkerhetslås, sikring av vinduer slik at de bare kan åpnes og låses innenfra, innbruddsalarm og skjermet innsyn til krisesenteret fra gateplan og nærområde. Ifølge forskriftens § 3 andre ledd er kommunen pålagt å gjøre risikovurderinger og vurdere ytterligere konkretiserte tiltak. Dette omfatter utvidet inngangsparti eller sluse ved inngangen til krisesenteret, oversiktlig og skjermet atkomst med lys og bevegelsessensorer tilpasset bygningstype og lokalisering, oversiktlig, opplyst og skjermet uteområde, og hærverkshemmende eller innbruddsikkert sikkerhetsglass. Hensikten med tiltakene er å forsinke eller forhindre uvedkommende i å ta seg inn i lokalet, og å sikre trygg atkomst og ferdsel for brukere og ansatte i lokalet og på uteområdet.

Forskriftens § 4 angir individuelle sikkerhetstiltak. Dette er tiltak som er tilpasset den enkelte brukers eller ansattes behov for fysisk sikring ved opphold i krisesenter. Tiltakene innebærer kartlegging av den trusselen som foreligger mot den enkelte bruker, samt vurdering og utarbeidelse av individuelt tilpassede sikkerhetstiltak. Dette gjelder både brukere som er voksne og barn. Dersom ansatte på krisesenteret vurderer at det er behov for særskilte sikkerhetstiltak, skal politiet kontaktes, jf. § 4 andre ledd bokstav b. Dersom politiet, sammen med krisesenteret, vurderer at den fysiske sikringen ved krisesenteret ikke beskytter brukeren godt nok, er kommunen pålagt å flytte brukeren til et annet sikkert krisesentertilbud i samarbeid med lokalt politi, jf. § 2 andre ledd bokstav c. Etter bokstav d er kommunen pålagt å gjøre jevnlige risikovurderinger av de ansattes behov for fysisk sikring.

§ 2 andre ledd bokstav b - dagtilbud

Etter andre ledd bokstav b skal tilbudet omfatte et gratis dagtilbud.

Dagtilbudet skal gi støtte, råd og veiledning gjennom samtaler eller deltakelse i grupper eller aktiviteter. Det skal rette seg både mot tidligere beboere og mot brukere som utelukkende benytter dagtilbudet.

For å komme ulike brukergrupper i møte, bør dagtilbudet ha nødvendig kapasitet og ansatte med tilstrekkelig kompetanse.

§ 2 andre ledd bokstav c - telefontilbud

Etter andre ledd bokstav c skal krisesentertilbudet omfatte et telefontilbud der voldsutsatte kan få råd og veiledning. Krisetelefonen skal være tilgjengelig hele døgnet alle dager i året. De som ringer skal kunne være anonyme.

Forarbeidene understreker at telefonvakten må ha kompetanse når det gjelder å møte mennesker i krise, og kunnskap om voldsutsatte og hvilke reaksjoner de kan ha.

§ 2 andre ledd bokstav d - reetableringsfasen

Etter andre ledd bokstav d skal tilbudet omfatte oppfølging i reetableringsfasen i samarbeid med andre deler av tjenesteapparatet, jf. § 4.

Ordlyden i bokstav d er endret med virkning fra 1. januar 2026. Dette innebærer ingen realitetsendring av gjeldende rett eller nye oppgaver for kommunene. Det er utelukkende en tydeliggjøring av at oppfølging i reetableringsfasen skal skje i samarbeid med andre deler av tjenesteapparatet. Se nærmere om samarbeidsplikten under omtalen av § 4.

Departementet understreker at tidlig og koordinert hjelp er avgjørende for at brukere skal kunne reetablere seg etter å ha opplevd vold i nære relasjoner.

Ifølge forarbeidene starter reetableringsfasen ved den første kontakten med krisesenteret, enten ved botilbud, dagtilbud eller på telefon. Det varierer hvor lenge reetableringen vil vare, men erfaringene viser at voldsutsatte kan ha behov for hjelp over lengre tid, også etter at de har flyttet fra krisesenteret. De rette tjenestene må derfor bli involvert tidlig, og voldsutsatte må følges opp så lenge de trenger det for å få til en vellykket reetablering. Oppfølgingen skal tilpasses den enkelte brukeren, jf. § 3, som også gjelder i reetableringsfasen. Barn skal ha sin egen oppfølging i reetableringsfasen, ettersom de er selvstendige brukere av krisesentertilbudet.

I tillegg til samarbeid med andre tjenester, vil mange brukere ha nytte av mindre spesialiserte tiltak i reetableringsfasen, for eksempel oppfølgingssamtaler, hjemmebesøk og sosiale tiltak. Oppfølging i reetableringsfasen kan også gis i form av selvhjelpsgrupper og støttenettverk. Videre er krisesenterets dag- og telefontilbud en viktig del av oppfølgingen i reetableringsfasen.

For mer informasjon om oppfølging i reetableringsfasen, se Bufdirs faglige veileder om oppfølging av brukere etter opphold på krisesenter.

§ 2 tredje ledd angir at brukere av krisesentertilbudet skal få støtte, veiledning og hjelp til å ta kontakt med andre deler av tjenesteapparatet. Dette stod tidligere i § 2 andre ledd, men ble med virkning fra 1. januar 2026 flyttet til et eget tredje ledd av pedagogiske grunner. Hensikten er å tydeliggjøre hva tilbudet skal omfatte og hva det skal gi brukerne.

Kommunen må sørge for gode rutiner, slik at brukere av krisesentertilbudet får informasjon om hvilke rettigheter de har etter gjeldende regelverk og hvilke andre tiltak de kan ha nytte av. Informasjonen kan gis både muntlig og skriftlig, og må tilpasses brukerens individuelle forutsetninger. Det bør være rom for å følge brukere til møter med andre tjenester, som for eksempel lege, spesialisthelsetjeneste, politi og advokat. Se § 3 fjerde ledd om tilgang til kvalifisert tolk.

Støtte og veiledning innebærer også å gi brukerne informasjon om at det finnes andre krisesentertilbud som brukeren kan reise til, hvis vedkommende for eksempel ikke føler seg trygg på krisesenteret brukeren befinner seg på. Bestemmelsen innebærer videre at medarbeiderne kan bistå brukere med å komme i kontakt med andre krisesentertilbud. Slik støtte, veiledning og tilrettelegging skal imidlertid ikke tolkes som en plassering fra en kommune til en annen. Det er brukeren som avgjør hvilket tilbud vedkommende ønsker å benytte, og som avgjør hvorvidt hun eller han ønsker å reise videre.

Krisesentertilbudets veiledningsansvar omfatter ikke konkret juridisk rådgivning. Spørsmål om samvær med barn oppstår ofte i praksis, og det er brukeren selv som skal treffe beslutningen om hvorvidt det skal være samvær eller ikke. Krisesenterets ansatte skal ikke gi konkrete råd om hva brukeren bør gjøre i den enkelte situasjonen. De kan imidlertid gi juridisk veiledning på generelt grunnlag – det vil si informasjon om hvordan regelverket forstås, hvilke rettigheter og plikter som gjelder, og hvilke handlingsalternativer brukeren har – uten å foreslå en bestemt løsning. Bufdir har utarbeidet et informasjonsskriv for ansatte på krisesentrene, om samvær for barn på krisesenter (september 2025). Dette skrivet er sendt ut til krisesentrene, og kan være et nyttig verktøy i veiledningsarbeidet.

Dersom krisesenteret ikke har en avtale med bistandsadvokater som brukerne kan benytte seg av, bør krisesenterets ansatte gi veiledning om advokater med relevant kompetanse, som brukeren kan settes i kontakt med.

Noen brukere kan oppfylle vilkårene for fri rettshjelp, og krisesentrene bør informere om denne ordningen dersom det kan være aktuelt. Fri rettshjelp kan enten gis som fritt rettsråd, som innebærer rettshjelp utenfor rettssystemet, eller som fri sakførsel, som omfatter rettshjelp under rettslige prosesser. Vilkårene for fritt rettsråd er angitt i rettshjelploven § 11. I sakene som nevnes i bestemmelsens første ledd innvilges fritt rettsråd uten behovsprøving, det vil si uavhengig av personens inntekt og formue. I sakene som fremgår av bestemmelsens andre ledd kan det innvilges fritt rettsråd til personer som har en betalingsevne som ikke overstiger fem ganger folketrygdens grunnbeløp. Vilkårene for fri sakførsel uten behovsprøving står i rettshjelploven § 16 første ledd. I sakene som er nevnt i § 16 andre ledd kan det innvilges fri rettshjelp til personer som har en betalingsevne som ikke overstiger fem ganger folketrygdens grunnbeløp.

Et alternativ til advokatbistand er å sette brukeren i kontakt med Juridisk rådgivning for kvinner (JURK), som tilbyr gratis rettshjelp i hele landet gjennom rettighetsinformasjon og bistand i konkrete saker. JURK gir bistand ved juridiske spørsmål innen bl.a. barnerett, familierett, trygderett, utlendingsrett, husleierett og gjeldsrett. Det finnes også andre studentrettshjelpstiltak som tilbyr gratis rettshjelp, se mer informasjon på Gratisrettshjelp.no.

§ 2 fjerde ledd fastslår at enkeltpersoner kan henvende seg direkte til krisesentertilbudet, uten henvisning eller timeavtale. Bestemmelsen stiller krav til krisesentertilbudet som lavterskeltilbud.

Personer som er utsatt for vold i nære relasjoner skal få en individuell vurdering av sin situasjon og sine hjelpebehov. Krisesentertilbudet skal være tilgjengelig for voldsutsatte som henvender seg uavhengig av kommunetilhørighet. At personen kommer fra en kommune som ikke deltar i samarbeidet om tilbudet, eller er uten kommunetilhørighet, gir ikke grunnlag for å avvise vedkommende. Et krisesenter med ledig kapasitet kan ikke prioritere egen kommunes innbyggere fremfor eventuelle andre.

Det er kommunens ansvar å sørge for at innbyggerne har et krisesentertilbud å henvende seg til, uten at reiseavstanden hindrer bruk. Den geografiske avstanden til krisesentertilbudet har i praksis betydning både ved det akutte behovet for beskyttelse og for støtten i reetableringsfasen.

Lovens krav om at krisesentertilbudet skal være geografisk tilgjengelig er behandlet i Prop. 122 L (2024–2025) s. 29 og Ot.prp. nr. 96 (2008–2009) s. 49–50. Lange avstander mellom krisesentrene kan bryte med kravet om at krisesentertilbudet skal være et lavterskeltilbud og et geografisk likeverdig tilbud. Dette kan i praksis føre til redusert tilgjengelighet og dermed redusert trygghet for brukerne. I forarbeidene er det lagt til grunn at ved lange reiseavstander må kommunene kanskje finne alternative løsninger for at et dagtilbud skal fungere. Kommuner som knytter seg til et krisesentertilbud som er langt unna, må sørge for et tilbud som er reelt tilgjengelig. I Prop 122 L (2024–2025) s. 30 vises det til at kommunene har mulighet til å organisere tilbudet sitt på flere steder og på flere måter. Et eksempel er å skille dag- og botilbudet, slik at brukerne kan ha et dagtilbud i nærheten. Enkelte steder er det etablert slike todelte krisesentertilbud. Et delt krisesentertilbud forutsetter at kommunen informerer innbyggerne godt om tilbudene.

§ 2 femte ledd pålegger kommunen å sørge for «god kvalitet» på tilbudet, blant annet ved at de ansatte har kompetanse til å ivareta de særlige behovene til brukerne. God kvalitet konkretiseres i lovens forarbeider som 1) faglig innhold, 2) fysiske lokaler og 3) kompetanse blant ansatte. Kravet til faglig innhold inngår i de øvrige bestemmelsene i loven (§§ 2, 3 og 4).

Krisesentertilbudets lokaler, og plassering av lokalene, må være anvendelig for formålet. Dette innebærer for det første at de må være fysisk sikret, jf. forskrift om fysisk sikkerheit i krisesentertilbodet, som er omtalt ovenfor.

Kommunen er for det andre forpliktet til å arbeide aktivt og målrettet for å fremme universell utforming i sine tilbud, jf. likestillings- og diskrimineringsloven § 19, jf. § 17. Med universell utforming menes utforming eller tilrettelegging av hovedløsningen i de fysiske forholdene, inkludert informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT), slik at virksomhetens alminnelige funksjon kan benyttes av flest mulig. I en del tilfeller kan det være hensiktsmessig at kommunene samarbeider om fysisk tilrettelegging av de ulike krisesentertilbudene, slik at det regionale krisesentertilbudet samlet sett fremstår som tilgjengelig for alle brukere med behov for tilrettelagte lokaler.

Lokalene må være i samsvar med kravene i arbeidsmiljøloven. Et tilgjengelig krisesentertilbud forutsetter tilstrekkelig kapasitet.

Når det gjelder faglig kvalitet, er kompetanse og erfaring blant de ansatte viktig. Loven oppstiller ingen krav til formell kompetanse. Mange ansatte uten formelle kvalifikasjoner har omfattende erfaringsbasert kompetanse (realkompetanse). På krisesenteret er det behov for kompetanse innen en rekke temaer. Disse er omtalt i Bufdirs faglige veileder for innholdet i krisesentertilbudet, under overskriften «Bemanning og kompetanse».

Etter § 2 sjette ledd skal botilbudet til kvinner og menn være fysisk atskilt. I Ot.prp. nr. 96 (2008–2009) s. 77 (merknader til § 2) er dette nærmere presisert som at kvinner og menn ikke skal bo sammen eller benytte de samme oppholdsrommene. Begrunnelsen er at det er en grunnleggende forutsetning for et godt krisesentertilbud at kvinner skal kjenne seg trygge ved at botilbudet til kvinner og botilbudet til menn skal være fysisk atskilt.

Utover dette har ikke lovgiver gitt føringer for kravet til fysisk atskillelse. Det vil derfor være forenlig med kravet at boenhetene ligger i samme bygg eller i umiddelbar nærhet til hverandre, f.eks. en avdelingsløsning der kvinner og menn oppholder seg på hver sin avdeling og har ulik inngang.

Departementet gis adgang til å fastsette krav i forskrift til kompetanse blant ansatte og fysisk sikring av krisesentertilbudets lokaler. Forskrift om fysisk sikkerheit i krisesentertilbodet ble gitt 7. mars 2017. Det er per januar 2026 ikke gitt bestemmelser i forskrift som gjelder krav til kompetanse blant ansatte.

Etter § 3 første ledd første punktum er det kommunens ansvar å sørge for at krisesentertilbudet tilrettelegges for å ivareta den enkelte brukerens individuelle behov, så langt det er mulig. Dette gjelder både hva slags tiltak den enkelte får tilbud om, den praktiske tilretteleggingen og muligheten til brukermedvirkning.

Det er opp til kommunen å vurdere hvilke tiltak som vil være nødvendig for å oppfylle tilretteleggingsplikten i det enkelte tilfellet. Formuleringen «så langt råd er» innebærer at kommunen kan vurdere kravene til individuell tilpasning i det enkelte tilfelle. Det er presisert i lovens forarbeider at formuleringen ikke gir kommunen adgang til å unnlate å tilrettelegge. En fullstendig tilrettelegging for hver enkelt bruker vil imidlertid i praksis kunne være svært vanskelig, og i enkelte tilfeller ikke mulig. I formuleringen ligger dermed en erkjennelse av at det er en grense for hva som er praktisk mulig. Kommunens tilretteleggingsplikt gjelder uansett like fullt.

Individuell tilrettelegging kan være aktuelt blant annet på bakgrunn av kjønn, alder, språk, minoritetsbakgrunn, psykiske lidelser, ulike former for funksjonsnedsettelser, voldserfaringer eller andre forhold, som for eksempel rus. Andre eksempler er personer som bryter med normer for kjønn og seksualitet (lhbt+) og personer i likekjønnede relasjoner. Denne opplistingen er ment som eksempler, og ikke en uttømmende liste. Kriteriene kan innebære en særlig sårbarhet for å utsettes for vold og et særlig behov for tilrettelegging. Det er samtidig forhold som kan innebære rett til hjelp etter annet lovverk.

Når det gjelder tilrettelegging på bakgrunn av kjønn, kan for eksempel tilrettelegging for at menn skal få et likeverdig krisesentertilbud kreve at ansatte har kunnskap om menns særlige utfordringer som voldsutsatte.

Bufdir har utarbeidet råd for offentlige ansatte om møter med kjønnsmangfold. Formålet med disse faglige rådene er å hjelpe ansatte til å møte transpersoner og andre som bryter med normer og forventninger knyttet til kjønn på en god måte. Rådene kan gi nyttig veiledning til krisesentre som har behov for dette.

Brukere med minoritetsbakgrunn kan ha behov for blant annet informasjon om det norske samfunnet og om egne rettigheter og plikter, samt praktisk hjelp eller støtte i kontakt med andre instanser. Noen står overfor særlige utfordringer når det gjelder oppholdsstatus. De kan ha midlertidig opphold i Norge knyttet til familieinnvandring, eller være uten lovlig opphold. Oppholdsstatus er avgjørende for hvilke rettigheter vedkommende har. Krisesenterets ansatte kan gi veiledning om advokater med god kompetanse innen utlendingsrett, som brukeren kan settes i kontakt med. Noen i denne gruppen kan ha behov for kvalifisert tolk, se omtalen av § 3 fjerde ledd under.

Tilrettelegging for brukere med funksjonsnedsettelse og funksjonshemming kan blant annet være informasjon, tilgang til tegnspråktolk eller skrivetolk, teleslynge, ledetråd for personer med nedsatt syn, muligheter for å ha med assistent og ledsagerhund.

Tilretteleggingen kan være avhengig av krisesenterbyggets tilstand og utforming. Dette kan blant annet gjelde muligheten til å skjerme enkelte brukere og om krisesenteret er universelt utformet. Kommunen har ansvaret for at krisesentertilbudet er universelt utformet, jf. likestillings- og diskrimineringsloven § 17. Universell utforming betyr at omgivelsene er utformet slik at de er tilgjengelige for flest mulig. Det skal tas høyde for ulike brukerforutsetninger. Det må ses hen til behovet for tilrettelegging som kan oppstå som en følge av sensoriske, fysiske, psykososiale og kognitive eller intellektuelle funksjonsnedsettelser.

Brukere med psykiske lidelser eller rusmiddelproblemer har også krav på individuell tilrettelegging etter krisesenterlova § 3 første ledd første punktum. Dette er brukere som kan ha omfattende og sammensatte problemer, og noen kan ha en atferd som gjør det vanskelig å bo sammen med andre. Det kan være vanskelig å tilrettelegge tilstrekkelig slik at brukeren får et fullverdig krisesentertilbud. Krisesentertilbudet kan mangle nødvendig kompetanse. Se nedenfor om kommunens plikt til å sørge for likeverdige alternative krisesentertilbud, under omtalen av § 3 første ledd andre punktum.

Individuell tilrettelegging på bakgrunn av voldserfaringer kan for eksempel være oppfølging fra ansatte på krisesenteret som har kompetanse om utfordringer ved samlivsbrudd og separasjon/skilsmisse, opplevelse av skam og savn av familie, også når mishandling har funnet sted. En del brukere har vært utsatt for vold fra (stor)familien, tvangsekteskap, æresrelatert vold eller menneskehandel. Volden kan være utøvd av flere, enten i familien eller av personer involvert i organisert kriminalitet. I slike tilfeller kan tilretteleggingen kreve et særlig fokus på sikkerhet. Kompetanseteamet mot negativ sosial kontroll og æresrelatert vold gir råd og veiledning til tjenesteapparatet i saker som omhandler alle former for negativ sosial kontroll og æresrelatert vold. Teamet tilbyr også kompetanseheving.

Kravet om individuell tilrettelegging forutsetter kartlegging av den enkelte brukerens situasjon. For å kunne vurdere hvilken hjelp brukeren trenger, enten fra krisesenteret eller fra andre instanser, må det gjennomføres en gradvis og systematisk kartlegging av behov gjennom oppfølgingssamtaler. Etablerte rutiner vil bidra til systematisk kartlegging. Sentrale temaer kan være brukerens sikkerhet, hjelpebehov, særlige utfordringer for tilrettelegging, samt hvilke andre instanser som er involvert. Resultatet fra kartleggingen er et viktig grunnlag for tilretteleggingen og videre oppfølging. Hvis kartleggingen avdekker at krisesentertilbudet ikke er egnet til å dekke den utsattes behov, eller at personen kan utgjøre en fare for andre brukere og ansatte, er det kommunens plikt å sørge for et likeverdig alternativt krisetilbud eller sørge for henvisning til andre instanser for relevant oppfølging og behandling. Se nedenfor om kommunens plikt til å sørge for likeverdige alternative krisesentertilbud, under omtalen av § 3 første ledd andre punktum.

Individuell tilrettelegging forutsetter brukermedvirkning. På individnivå kan brukermedvirkning ved krisesenteret innebære rett og mulighet til å delta aktivt i beslutninger angående seg selv, for eksempel i valg av konkrete tiltak. Brukermedvirkning på tjenestenivå kan innebære at kommunen tar hensyn til brukernes erfaringer og synspunkter i utviklingen og driften av krisesentertilbudet. Dette krever rutiner for å innhente og benytte brukernes meninger. Eksempler er regelmessige brukermøter eller bruk av forslagskasse. Det skal også tas hensyn til barnas synspunkter, både om oppfølgingen de får, utformingen av tilbudet til barn og samværsordninger. Samarbeidspartneres erfaringer med tilbudet kan også være nyttige.

I § 3 første ledd andre punktum er det med virkning fra 1. januar 2026 lovfestet et krav om likeverdige alternative krisesentertilbud for brukere som ikke kan benytte det vanlige tilbudet ved krisesenteret. Lovteksten er en videreføring og presisering av den tidligere rettstilstanden, men lovendringen tydeliggjør kommunenes plikt til å sørge for alternative krisesentertilbud. Den tydeliggjør også at det er kommunen, og ikke det enkelte krisesenteret, som skal sørge for å gi et alternativt tilbud.

I Prop. 122 L (2024–2025) s. 38 understreker departementet at alternative krisesentertilbud bare skal benyttes der annen tilrettelegging ikke er mulig. Kommunen må derfor, som tidligere, vurdere behovene til den enkelte bruker og tilby individuell tilpasning.

Det kan være ulike grunner til at tilrettelegging ikke er mulig på krisesenteret. Det kan gjelde personer som ikke kan være på krisesenter av hensyn til sin egen eller andres sikkerhet, individuelle behov eller av hensyn til andres brukere.

Dersom det ikke er mulig med tilrettelegging ved krisesenteret, er det opp til den enkelte kommune å vurdere hvor og på hvilken måte de skal organisere og tilby det alternative botilbudet. Det nevnes i lovforarbeidene at kommunen har anledning til å opprette krisesenterplasser innenfor andre tjenester, for eksempel institusjoner med heldøgnstilsyn innenfor eldreomsorgen eller institusjoner for behandling av psykiske lidelser og rusmiddelproblemer. Kommunen kan også etablere samarbeid med private eller frivillige aktører. Krisesentrene skal imidlertid være lavterskeltilbud for voldsutsatte, og ikke behandlingsinstitusjoner.

Ordlyden «krisesentertilbod» innebærer at også det alternative krisesentertilbudet må følge alle kravene i krisesenterlova, jf. forarbeidene s. 37. Det innebærer at eventuelle separate tilbud må oppfylle de samme kravene som de ordinære krisesentrene, og for eksempel midlertidige botilbud og botilbud for bostedsløse vil ikke oppfylle kravene i krisesenterlova.

Kommunen kan ikke rutinemessig henvise enkelte grupper med særskilte utfordringer til separate botilbud, jf. forarbeidene s. 38. Kommunen kan for eksempel ikke organisere krisesentertilbudet slik at alle brukere med funksjonsnedsettelser konsekvent blir plassert i et alternativt krisesentertilbud. Krisesentrene skal være universelt utformet, jf. likestillings- og diskrimineringsloven § 17.

Ved bruk av alternative krisesentertilbud må kommunen vurdere konsekvensene for barn. Kommunen må sørge for god oppfølging av barn, uansett hvilket krisesentertilbud de plasseres i. Barnets beste skal alltid vurderes og være et grunnleggende hensyn, jf. blant annet Grunnloven § 104 andre ledd.

§ 3 andre ledd fastsetter at de særskilte rettighetene til samiske brukere skal ivaretas i krisesentertilbudet. Bestemmelsen trådte i kraft 1. januar 2026.

Bestemmelsen gir ikke nye rettigheter til samiske voldsutsatte, men tydeliggjør ansvaret kommunene allerede har om å gi et individuelt tilbud til samer. Samer har rett til et likeverdig krisesentertilbud på lik linje med andre brukergrupper etter § 3 første ledd, og tilbudet må tilpasses behovene deres.

I lovforarbeidene er det vist til at samer opplever vold og seksuelle overgrep oftere enn majoritetsbefolkningen, samtidig som de kan ha lavere tillit til myndighetene og hjelpeapparatet. Det er også vist til at i praksis har krisesentertilbud vært lite tilrettelagt for samer.

Norge er forpliktet til å sikre samers språk, kultur og samfunnsliv etter Grunnloven § 108 og FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP) artikkel 27. Offentlige tjenester skal legges til rette og brukes slik at samer ikke blir diskriminert, jf. ILO-konvensjon om urbefolkninger og stammefolk i selvstendige stater.

Formålet med lovfestingen i § 3 andre ledd er å øke oppmerksomheten om samer både som individer og gruppe, og slik forbedre kvaliteten på krisesentertilbudet for dem. Lovfestingen kan bidra til at kommunene retter mer konkret oppmerksomhet på samenes rettigheter og behov, slik at krisesentrene settes i stand til å gi den samiske befolkningen tilpasset hjelp og at de ansatte får nødvendig kompetanse.

Andelen innbyggere med samisk bakgrunn varierer betydelig mellom kommunene. Behovet for kompetanse om blant annet samisk språk og kultur vil derfor være ulikt i de ulike kommunene og krisesentertilbudene. I forarbeidene er det presisert at noen steder vil det være tilstrekkelig med samiske markører som for eksempel samiske flagg, leker, bøker og ansatte med kjennskap til samiske spørsmål. I andre regioner vil det være viktig med samisktalende ansatte som har god kjennskap til de samiske samfunnsstrukturene. På bakgrunn av dette må det være opp til kommunene selv å vurdere hvordan krisesentertilbudet best skal organiseres, og hvilken kompetanse de trenger for å oppfylle lovens krav om tilrettelegging for samiske brukere. Kommuner i samme geografiske område kan for eksempel i fellesskap velge å gi ett krisesenter større ansvar for samiske voldsutsatte.

Andre konkrete eksempler på tilrettelegging er at informasjon om krisesentertilbudet på samisk gjøres lett tilgjengelig, og kompetanseheving om samisk kultur blant krisesentertilbudets ansatte.

Det følger av sameloven § 3-3 at samer har rett til svar på samisk når de henvender seg til krisesenteret eller kommunen innenfor forvaltningsområdet for samiske språk. Retten til svar på samisk gjelder også når en kommune har organisert krisesentertilbudet sammen med andre kommuner, og krisesenteret fysisk ligger i en kommune utenfor forvaltningsområdet for samiske språk. Kommunen har ansvaret for å ivareta brukere som er folkeregistrert i sin kommune. Det følger ellers av krisesenterlova § 3 fjerde ledd at kommunen har plikt til å sørge for tilgang på kvalifisert tolk for krisesenterbrukere som har behov for det.

For samiske barn må § 3 andre ledd ses i sammenheng med § 3 tredje ledd om kommunens plikt til å ivareta barn på en god måte som er tilpasset deres særskilte behov, og til å sørge for at de får oppfylt rettighetene sine etter annet regelverk. Et eksempel er språktilrettelegging for samiske barn, jf. opplæringslova § 3-2. Etter FNs konvensjon om barns rettigheter (BK) har barn rett til å få informasjon og å gi uttrykk for meningen sin, jf. artikkel 12 og 13. For å ivareta disse rettighetene er det en forutsetning at dette skjer på barnets eget språk. Bestemmelsen i § 3 fjerde ledd om tilgang på kvalifisert tolk gjelder også for barn. Kommuner som kjøper krisesentertjenester i andre kommuner, må være særlig oppmerksomme på hvordan rettighetene til samiske barn ivaretas på krisesenteret.

Nasjonalt samisk kompetansesenter (NASAK) skal sikre et mer likeverdig tjenestetilbud til den samiske befolkningen. De kan gi opplæring og veiledning til krisesentre om samiske forhold.

I § 3 tredje ledd reguleres innholdet i tilbudet til barn. Kommunen skal sørge for å ta vare på barn på en god måte som er tilpasset de særskilte behovene deres, og skal også sørge for at barn får oppfylt rettighetene sine etter annet regelverk. Krisesenterlova beskriver barn som en egen målgruppe, herunder som egne rettssubjekter med egne behov og rettigheter.

Barn som bor på krisesenter har samme rettigheter som barn generelt. Bestemmelsen må ses i sammenheng med krisesenterlova § 2 femte ledd om god kvalitet på tilbudet, Grunnloven § 104 og barnekonvensjonen artikkel 3. Barnekonvensjonen artikkel 12 og 13 gir barn rett til å få informasjon og bli hørt i saker som handler om dem. Barn har rett til informasjon om sine rettigheter og sin situasjon, inkludert hvorfor de er på krisesenteret og hva som vil skje videre.

Utgangspunktet er at forelderen har omsorgen for barnet under oppholdet. Oppfølgingen skal helst skje i regi av forelderen, i samarbeid med krisesentertilbudets ansatte og eventuelt andre relevante instanser. Krisesenterets ansatte skal ikke overta foreldres eller barnevernfaglige instansers ansvar eller oppgaver. Barn kan ikke bo på krisesenter uten omsorgsperson. Barn kan ikke plasseres på krisesenter med hjemmel i barnevernloven. I slike tilfeller skal barnet plasseres i egnet barneverntiltak.

Kommunens oppgave er å sikre både det fysiske miljøet for barna og tilrettelegge tilbudets innhold for dem, samt sikre rettighetene deres etter andre lover. Barn har behov for egne leke- og aktivitetsrom og trygge utearealer. Det er også ønskelig at det finnes egnede rom der barn kan ta imot besøk av venner og så videre. Barns behov varierer mye, og det må tilpasses med utgangspunkt i det enkelte barns omsorgssituasjon og alder. Mange krisesentertilbud har egne ansatte som jobber spesielt med barna, ofte kalt barneansvarlig.

Mange barn vil ha stor nytte av et samtaletilbud, blant annet for å kunne fortelle om og bearbeide erfaringer med vold og omsorgssvikt. Det bør legges til rette for enesamtaler med ansatte i tilfeller der barnet ønsker det.

Ivaretakelse av barn under et krisesenteropphold kan kreve spesiell tilrettelegging. Se nærmere om oppfølging av barn på krisesenter i Bufdirs faglige veileder for innholdet i krisesentertilbudet.

Bestemmelsen pålegger kommunene å sørge for at brukere som har behov for det, får tilgang til kvalifisert tolk. Dette skal sikre reell tilgjengelighet og ivareta oppholdets innholdsmessige kvalitet.

Bestemmelsen gjelder både voksne og barn. Både brukere av dagtilbud og døgntilbud omfattes. Det er ikke bare forskjellige språk som kan medføre behov for tolk. Hørselshemmede har krav på tegnspråktolk.

Kravet om at tolken må være «kvalifisert» innebærer at personen er upartisk og har kvalifikasjoner som tilfredsstiller kravene til oppføring i Nasjonalt tolkeregister.

Barn og foreldre skal ikke benyttes som tolk for hverandre.

§ 3 fjerde ledd andre punktum fastsetter at kommunen skal sørge for rutiner for kvalitetssikring, bestilling og betaling av tolketjenester. Integrerings- og mangfoldsdirektoratet har laget en veileder i offentlige anskaffelser av tolketjenester (2021).

§ 4 fastsetter at kommunen skal sørge for at krisesentertilbudet samarbeider med andre deler av tjenesteapparatet, samt samordne dette tjenestetilbudet. Bestemmelsen ble endret med ikrafttredelse 1. august 2022. Kravene til samarbeid og kommunens plikt til samordning ble tydeliggjort, og bestemmelsen ble harmonisert med andre tjenestelovers bestemmelser om samarbeid og samordning. Formålet var å styrke oppfølgingen av utsatte barn, unge og deres familier gjennom økt samarbeid mellom velferdstjenestene. Forarbeidene til krisesenterlova § 4 er Prop. 100 L (2020–2021) Endringer i velferdstjenestelovgivningen (samarbeid, samordning og barnekoordinator).

Det er utarbeidet en nasjonal veileder for samarbeid om tjenester til barn, unge og deres familier (2022). Veilederen omtaler blant annet velferdstjenestenes plikt til å samarbeide på system- og individnivå, og kommunens samordningsplikt. Veilederen er et praktisk verktøy for kommunene for å oppfylle pliktene blant annet etter krisesenterlova § 4.

Kommunens samarbeids- og samordningsplikt etter krisesenterlova § 4 gir ikke den enkelte bruker av krisesentertilbudet en individuell rettighet til samordnede tjenester. Det fattes ikke enkeltvedtak om samarbeid, og det er heller ikke klageadgang. Etter krisesenterlova § 9 skal imidlertid statsforvalteren føre tilsyn med at kommunen oppfyller pliktene sine etter blant annet § 4. Hvis kommunen ikke ivaretar samarbeids- og samordningspliktene, kan statsforvalteren varsles.

Etter § 4 første ledd første punktum skal kommunen sørge for at krisesentertilbudet samarbeider med andre tjenesteytere i oppfølgingen av bestemte brukere som mottar tjenester fra flere tjenesteytere. Bestemmelsen gjelder både voksne brukere og barn som har opphold ved krisesenteret.

Mange brukere trenger hjelp fra andre kommunale eller statlige instanser. Det kan samarbeides med blant annet NAV, barnevernstjenesten, psykisk helsetjeneste, rusomsorg, boligkontor, familievern, politi, overgrepsmottak, barnehus og utlendingsmyndighetene. Krisesentertilbudene kan også samarbeide med ROSA (nasjonalt hjelpetiltak og kompetansesenter mot menneskehandel).

Samarbeidet skal skje når det er «nødvendig» for å gi brukeren et helhetlig og samordnet tjenestetilbud. Dette nødvendighetskravet skal ikke tolkes strengt. Det er brukerens helhetlige behov som er avgjørende for om kommunens samarbeidsplikt inntrer. Det kan være nødvendig å samarbeide selv om behovet for hjelp er kortvarig, og det er derfor ikke et krav om at behovet skal være varig eller strekke seg over et bestemt antall måneder eller år.

Kommunen må sørge for at krisesentertilbudet gjør en konkret faglig vurdering av hva de har plikt til å samarbeide om, hvilke andre tjenesteytere de skal samarbeide med, og hvor omfattende og langvarig samarbeidet vil bli. Dette vil variere ut fra den enkelte brukerens behov.

Kommunen skal også sørge for at krisesentertilbudet medvirker i samarbeid om utarbeiding og oppfølging av mål og tiltak i individuell plan hvis brukeren har det, jf. § 4 første ledd andre punktum. Personer med behov for langvarige og koordinerte tjenester har rett på individuell plan. Retten til individuell plan er forankret i andre lover og forskrifter, for eksempel helse- og omsorgslovgivningen og barnevernlovgivningen. Det kan for eksempel være behov for individuell plan ved funksjonsnedsettelse, alvorlige psykiske lidelser, alvorlig rusmisbruk eller andre utfordringer som tilsier behov for hjelp fra flere tjenester over tid. Slike tjenestetilbud skal koordineres med krisesentertilbudet i den perioden vedkommende er bruker. Samarbeidet er avhengig av samtykke til deling av opplysninger fra den det gjelder, jf. krisesenterlova § 5 (taushetsplikt).

§ 4 andre ledd fastsetter at kommunen skal samordne tjenestetilbudet etter første ledd.

«Ved behov» skal kommunen bestemme hvilken kommunal tjenesteyter som skal ivareta samordningen av tjenestetilbudet, jf. andre punktum. Denne plikten gjelder dersom det er uklarhet eller uenighet om hvilken kommunal tjenesteyter som skal samordne tjenestetilbudet. I mange tilfeller er det klart hvilken velferdstjeneste som bør ha hovedansvaret for samordningen, for eksempel hvis tjenesteyterne er enige eller hvis det allerede følger av annet regelverk hvem som skal ha samordningsansvaret. Dette er tilfellet der brukeren for eksempel har en individuell plan etter helse- og omsorgslovgivningen eller barnevernlovgivningen. Hvis familien har fått oppnevnt barnekoordinator etter helse- og omsorgstjenesteloven § 7-2 a, følger det av krisesenterlova § 4 andre ledd tredje punktum at det er barnekoordinatoren som skal sørge for at tjenestetilbudet til familien og barnet samordnes.

Kommunen velger selv hvordan den skal ivareta plikten til å avklare hvem som skal ha ansvaret for samordningen, jf. forarbeidene. Det er kommunedirektøren som har ansvaret og beslutningsmyndigheten, men oppgaven kan delegeres til andre i kommunen. Kommunens beslutningsmyndighet omfatter ikke fylkeskommunale, statlige eller private tjenesteytere. Samordning opp mot disse tjenestene vil derfor omfatte informasjon, involvering og tilrettelegging for samarbeid. Samtidig vil de fylkeskommunale, statlige og private tjenestene være pålagt å delta i samarbeidet gjennom samarbeidsplikter i egne tjenestelover. Dersom det er mest hensiktsmessig kan kommunen avtale med den aktuelle tjenesten at samordningsansvaret skal ligge der.

Et eksempel på samordningstiltak er kommunal handlingsplan mot vold i nære relasjoner. Kommunene blir oppfordret til å utarbeide dette, jf. Prop. 36 S (2023–2024) Opptrappingsplan mot vold og overgrep mot barn og vold i nære relasjoner (2024–2028) s. 36-37. Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) har utarbeidet en veileder for utvikling av kommunale handlingsplaner mot vold i nære relasjoner (2022), som et hjelpemiddel for kommunene. De regionale ressurssentrene om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging (RVTS) kan bistå kommunene i utviklingen av handlingsplanene.

Et annet eksempel på samordningstiltak er bruk av kommunale voldskoordinatorer. Tilbudet om voldskoordinator varierer i dag i ulike kommuner. En voldskoordinator kan hjelpe voldsutsatte med råd og veiledning, informasjon om rettigheter og praktisk hjelp. Voldskoordinatoren kan bistå i brukerens kontakt med andre instanser og hjelpetilbud, og planlegge og koordinere oppfølging ved reetablering etter krisesenteropphold.

Kommunen har plikt til å sørge for samarbeid mellom krisesentertilbudet og andre tjenesteytere uten at det er knyttet til oppfølgingen av bestemte brukere, jf. § 4 tredje ledd. Formålet med samarbeidet skal være at krisesentertilbudet og de andre tjenesteyterne får ivaretatt de lovpålagte oppgavene sine. Eksempler er drøfting av saker i anonymisert form og tilrettelegging for gjensidig veiledning og informasjon. Samarbeidet kan for eksempel forankres i samarbeidsavtaler eller gjennom faste tverrsektorielle møter, arbeidsformer og rutiner.

Selv om plikten til å samarbeide ligger hos de enkelte velferdstjenestene i kommunen, vil det være kommunen som er rettslig ansvarlig for at pliktene blir oppfylt. Det er presisert i forarbeidene at dette innebærer at en velferdstjeneste ikke kan pålegge en annen tjeneste nye oppgaver, men at kommunen i slike tilfeller må beslutte at den aktuelle tjenesten skal bruke ressurser på oppgaven.

I § 4 fjerde ledd defineres begrepet «tenesteapparatet». Med tjenesteapparatet menes både kommunale, fylkeskommunale og statlige tjenesteytere, private tjenesteytere som utfører oppgaver på vegne av slike tjenesteytere, private barnehager og friskoler. Alle disse tjenesteyterne omfattes av samarbeidsplikten.

§ 5 inneholder strenge regler om taushetsplikt for krisesentertilbudenes medarbeidere.

Etter § 5 første ledd første punktum gjelder de alminnelige taushetspliktsreglene i forvaltningsloven (fvl.) §§ 13-13 e og § 13 g for alle som utfører tjeneste eller arbeid etter krisesenterlova. Se Justis- og beredskapsdepartementets veileder om taushetsplikt, opplysningsrett og opplysningsplikt i forvaltningen (2023), som gir oversikt over rettsreglene om taushetsplikt, opplysningsrett og opplysningsplikt i forvaltningen. I tillegg gjelder en utvidet taushetsplikt for krisesentrene, se nærmere om dette under omtalen av § 5 andre ledd.

Ifølge forvaltningsloven § 13 første ledd nr.1 gjelder taushetsplikten brukerens «personlige forhold». Det må vurderes konkret om en opplysning angår personlige forhold, og det kan ofte oppstå tvilstilfeller. Med personlige forhold menes forhold som det er vanlig å ville holde for seg selv. Typiske personlige opplysninger er «slektskaps-, familie- og hjemforhold, fysisk og psykisk helse, karakter og følelsesliv», jf. forvaltningslovens forarbeider. Taushetsplikten vil også omfatte «en rekke opplysninger om den enkeltes utdanning og arbeid og om hans økonomiske situasjon». Det at en opplysning regnes som en personopplysning etter personopplysningsloven, medfører ikke i seg selv at den også må regnes som en opplysning om noens «personlige forhold» etter forvaltningsloven § 13.

Taushetsplikten gjelder «alle som utfører teneste eller arbeid» etter krisesenterlova, jf. § 5 første ledd. Dette omfatter både fast ansatte, vikarer, praktikanter, innleide konsulenter og frivillige, uavhengig av hva slags arbeid eller tjeneste det handler om. Det er et vilkår for taushetsplikt etter fvl. § 13 at man har fått vite om opplysningen «i forbindelse med tjenesten eller arbeidet», men det er ikke avgjørende at man får opplysningen på arbeidsstedet eller i arbeidstiden. Blir man informert om noe på fritiden fordi man utfører tjeneste eller arbeid for krisesentertilbudet, gjelder taushetsplikten. Taushetsplikten etter forvaltningsloven gjelder også etter at ansatte har avsluttet sitt arbeidsforhold, jf. fvl. § 13 tredje ledd.

Taushetsplikten etter forvaltningsloven § 13 gjelder overfor «andre». Taushetsplikten gjelder blant annet overfor krisesenterbrukerens ektefelle, samboer, partner og familie, og overfor andre brukere på krisesenteret. Taushetsplikten forutsetter at krisesenteret har samtalerom uten gjennomgang, der andre ikke kan overhøre samtaler. For å sikre at reglene om taushetsplikt overholdes, praktiserer mange krisesentre at alle besøkende på krisesenteret signerer et taushetserklæringsskjema.

Med «andre» menes ikke bare utenforstående, men også andre som arbeider på krisesenteret. Det er bare adgang til å dele opplysninger innenfor rammen av forvaltningsloven §§ 13 a og 13 b.

Etter § 13 b første ledd nr. 2 kan opplysninger brukes på krisesenteret for å oppnå formålet de er gitt eller innhentet for i den enkelte saken, uten hinder av taushetsplikten. Opplysninger kan blant annet brukes til å behandle og avgjøre saken, og til å gjennomføre den beslutningen som er truffet. Dette betyr at så langt det er hensiktsmessig for å behandle saken, kan taushetsbelagt informasjon deles. Det betyr samtidig at man ikke kan dele taushetsbelagt informasjon bare fordi man er ansatt på det samme krisesenteret. Dette gjelder selv om vedkommende er underlagt den samme taushetsplikten som den som gir opplysningene. Det må være et konkret behov for å dele opplysningene for at det skal være tillatt etter § 13 b nr. 2.

Etter § 13 b første ledd nr. 3 kan taushetsbelagt informasjon deles med andre ansatte i det samme organet «i den utstrekning som trengs for en hensiktsmessig arbeids- og arkivordning, bl.a. til bruk ved vegledning i andre saker». Dette betyr at ansatte på krisesenteret som har saklig grunn til det, kan få tilgang til krisesenterets arkiv. Det betyr også at tidligere saker kan brukes som eksempler og til veiledning. Regelen er likevel ikke en generell hjemmel til å dele informasjon mellom ansatte på krisesenteret. Det er et vilkår at deling av informasjonen må «trengs». Denne begrensningen kan ha betydning på større krisesentre. Hvor sensitive opplysningene er kan også ha betydning i vurderingen av hva som «trengs». Videre må arkivene innrettes slik at det kun er ansatte som trenger tilgang, som får det.

Brudd på taushetsplikten er straffbart med bot eller fengsel inntil 1 år etter straffeloven § 209, jf. § 5 første ledd andre punktum.

Om muligheten til å være anonym i kontakt med krisesentertilbudet, se omtalen av § 5 a (behandling av personopplysninger) nedenfor.

Taushetsplikten etter krisesenterlova § 5 omfatter flere opplysninger enn forvaltningsloven § 13. Etter § 5 andre ledd gjelder taushetsplikten også «fødestad, fødselsdato, personnummer, statsborgarforhold, sivilstand, yrke, bustad, arbeidsstad og andre opplysningar som kan røpe at nokon har vore i kontakt med tilbodet.»

Denne utvidede og strenge taushetsplikten er nødvendig av hensyn til brukernes sikkerhet og behov for trygghet, jf. § 2 om at krisesentertilbudet skal være trygt. At taushetsplikten omfatter opplysninger som kan røpe at noen har vært i kontakt med krisesentertilbudet, innebærer for eksempel at krisesentrenes ansatte og frivillige ikke kan hilse på vedkommende utenfor krisesenteret hvis ikke personen hilser først.

Den andre forelderens rett til opplysninger om barnet (barnelova § 47)

Krisesenteret kan motta henvendelser fra foreldre som ber om å få innsyn i opplysninger om sitt barn.

Foreldre har i utgangspunktet rett til opplysninger om barnet, jf. barnelova § 47. Opplysningsretten gjelder hvis ikke taushetsplikten gjelder overfor foreldrene, jf. bestemmelsens første ledd tredje punktum. Har barnet krav på taushet og denne taushetsplikten også gjelder overfor foreldrene, må foreldrenes opplysningsrett vike.

Som nevnt ovenfor har krisesenterets ansatte taushetsplikt om opplysninger som kan røpe at noen har vært i kontakt med krisesenteret, jf. § 5 andre ledd. Ettersom et barn ikke kan oppholde seg alene på krisesenter, vil utlevering av opplysninger om barnet samtidig røpe at den andre forelderen oppholder seg på krisesenteret. I en tolkningsuttalelse fra Barne- og familiedepartementet av 17. november 2025, legger departementet til grunn at taushetsplikten etter krisesenterlova ved motstrid vil gå foran retten til opplysninger etter barnelova. Dette gjelder også dersom opplysningene krenker en annen enn barnets rett til taushet, inkludert taushetsretten til den forelderen som oppholder seg på krisesenteret.

I noen tilfeller kan krisesenteret etter en konkret vurdering gi opplysninger om barnet til forelderen som ber om innsyn uten at det krenker den andre forelderens rett til taushet. Det vises til krisesenterlova § 5, jf. forvaltningsloven §§ 13 a og 13 b, der det er gjort enkelte begrensninger i taushetsplikten.

Det følger av forvaltningsloven § 13 a nr. 1 at taushetsplikten ikke er til hinder for «at opplysninger gjøres kjent for [...] andre i den utstrekning de som har krav på taushet samtykker». Taushetsplikten er heller ikke til hinder for at «opplysningene brukes når ingen berettiget interesse tilsier at de holdes hemmelig [...]», jf. forvaltningsloven § 13 a nr. 3. Hvis den voldsutsatte selv har informert om at vedkommende oppholder seg på krisesenteret til forelderen som ber om innsyn i barnets opplysninger, svekkes interessen som tilsier fortsatt hemmelighold.

Dersom den voldsutsatte forelderen samtykker til at opplysningen om kontakt med krisesenteret gis, eller dersom det etter en konkret vurdering ikke foreligger noen berettiget interesse som tilsier at opplysningen holdes hemmelig, kan krisesenteret gi opplysningen uten hinder av taushetsplikten. Det vil da ikke foreligge motstrid mellom taushetsplikten etter krisesenterlova og opplysningsretten etter barnelova.

Hjemmelen for å kreve innsyn i opplysninger om barnet er barnelova § 47. Hvis krisesenteret kan utgi opplysninger om barnet til forelderen som ber om innsyn uten å krenke den voldsutsatte forelderens rett til taushet, har forelderen i utgangspunktet rett til slike opplysninger. Hvis krisesenteret vurderer at det å utgi opplysningene kan være til skade for barnet, kan de imidlertid nekte å utgi opplysningene etter barnelova § 47 første ledd fjerde punktum. Dette kan for eksempel være hvis det er grunn til å tro at opplysningene vil bli brukt til å sjikanere barnet.

Krisesenteransatte har i utgangspunktet taushetsplikt overfor andre forvaltningsorganer etter krisesenterlova § 5 første ledd, jf. forvaltningsloven § 13. Det kan likevel gjøres unntak etter krisesenterlova § 5 tredje ledd. Krisesenteret kan gi visse opplysninger til andre forvaltningsorganer når det er nødvendig for å fremme kommunens oppgaver etter krisesenterlova eller for å forebygge vesentlig fare for liv eller alvorlig helseskade.

Det anbefales å alltid forsøke å innhente brukerens skriftlige samtykke før opplysningene gis videre. Samtykket bør gi uttrykk for hvilke opplysninger som kan deles, hvorfor de deles og hvem opplysningene kan deles med. Hvis brukeren gir samtykke, trenger ikke vilkårene i tredje ledd å være oppfylt.

Det er «opplysninger til andre forvaltningsorgan, jf. forvaltningsloven § 13 b nr. 5 og 6» som på visse vilkår kan gis videre etter § 5 tredje ledd.

Etter fvl. § 13 b nr. 5 er det tre alternative muligheter for deling av opplysninger til andre forvaltningsorganer. Det gjelder opplysninger om en persons forbindelse med organet, opplysninger om avgjørelser som er truffet og opplysninger som det er nødvendig å gi for å fremme avgiverorganets oppgaver. Bestemmelsen gir altså ikke en generell adgang til å dele taushetsbelagte opplysninger med andre forvaltningsorganer. Bakgrunnen for at det er anledning til å gi andre forvaltningsorganer informasjon om en persons forbindelse med organet og avgjørelser som er truffet, er at dette generelt ikke regnes som særlig sensitivt når mottakeren også har taushetsplikt.

Opplysninger om en persons forbindelse med organet omfatter ikke opplysninger som personen har gitt til forvaltningen, eller opplysninger forvaltningen selv har innhentet som ledd i saksbehandlingen. Opplysninger om en avgjørelse som er truffet er begrenset til opplysninger om at det er truffet en avgjørelse, og hva avgjørelsen gjelder. Det vil i utgangspunktet ikke være adgang til å dele opplysninger om den nærmere begrunnelsen for avgjørelsen. Det vil heller ikke være adgang til å oversende dokumentasjon som ligger til grunn for avgjørelsen, eller korrespondanse mellom partene og forvaltningsorganet. Se blant annet nasjonal veileder for samarbeid om tjenester til barn, unge og deres familier (2022) s. 49.

Etter fvl. § 13 b nr. 6 kan forvaltningsorganer anmelde eller gi opplysninger om lovbrudd til politiet uavhengig av taushetsplikten når det er ønskelig av allmenne hensyn. Ifølge forvaltningslovens forarbeider er det særlig ved grove lovbrudd det er aktuelt med anmeldelse av allmenne hensyn. Forvaltningsorganer kan også anmelde eller gi opplysninger om lovbrudd som gjelder lovgivning vedkommende organ har ansvaret for gjennomføringen av.

Det følger av krisesenterlova § 5 tredje ledd at krisesentertilbudet bare kan gi disse opplysningene videre til andre forvaltningsorganer hvis det er «nødvendig for å fremme oppgåvene til kommunen etter denne lova, eller for å førebyggje vesentleg fare for liv eller alvorleg skade på helsa til nokon».

Opplysninger kan for det første deles med andre forvaltningsorganer «når dette er nødvendig for å fremme oppgåvene til kommunen etter denne lova». Dette betyr at opplysningene kan gis videre når det er nødvendig for å fremme krisesenterlovas formål, jf. krisesenterlova § 1 om at lovens formål er å sikre et godt og helhetlig krisesentertilbud til kvinner, menn og barn som er utsatt for vold eller trusler om vold i nære relasjoner. Formuleringen «nødvendig» innebærer at dette er et strengt krav. Kan formålet fremmes på annen måte skal ikke opplysningene gis. Et alternativ er å anonymisere opplysningene, slik at en sak som er knyttet til en bruker blir drøftet anonymt eller på generelt grunnlag med andre instanser. Alle opplysninger som kan føre til at en person blir identifisert, må da holdes utenfor. Hvilke opplysninger som kan føre til identifisering vil variere fra sak til sak, blant annet ut ifra om det er tale om et lite tettsted der mange kjenner hverandre, eller en større by.

For det andre kan opplysninger gis videre hvis det er nødvendig for å forebygge «vesentleg fare for liv eller alvorleg skade på helsa til nokon». Det er ikke tilstrekkelig at det foreligger en fare eller risiko. Faren må være «vesentleg», og helseskaden må kunne karakteriseres som «alvorleg». Ellers gjelder de alminnelige retningslinjene knyttet til nødretten.

Straffeloven har bestemmelser om avvergingsplikt og hjelpeplikt, som går foran taushetsplikten. Se også Justis- og beredskapsdepartementets veileder om taushetsplikt, opplysningsrett og opplysningsplikt i forvaltningen (2023) punkt 2.2 og plikt.no.

Strafferettslig avvergingsplikt

Etter straffeloven § 196 har alle en plikt til å søke å avverge enkelte straffbare handlinger eller følgene av dem. Man har avvergingsplikt hvis man regner det som «sikkert eller mest sannsynlig» at lovbruddet vil skje, eller at følgen vil inntreffe. Avvergingsplikten går foran taushetsplikten. Avvergingsplikten er personlig, og gjelder selv om overordnede eller kolleger mener det ikke er grunnlag for å varsle.

Relevante straffbare handlinger som er omfattet av avvergingsplikten er mishandling i nære relasjoner (straffeloven § 282), grov mishandling i nære relasjoner (straffeloven § 283), grov kroppsskade (straffeloven § 274), drap (straffeloven § 275), grov menneskehandel (straffeloven § 258), grov frihetsberøvelse (straffeloven § 255), voldtekt (straffeloven § 291), voldtekt av barn under 14 år (straffeloven § 299), incest når den fornærmede er under 16 år (straffeloven § 312, jf. § 196 andre ledd) og ran (straffeloven § 327).

Slike straffbare handlinger avverges gjennom anmeldelse til politiet eller «på annen måte». Det å gi barnevernstjenesten opplysninger kan være en «annen måte» å avverge forbrytelsen på enn ved å anmelde forholdet til politiet. I enkelte tilfeller vil imidlertid det å gi opplysninger til barnevernstjenesten ikke gi barnet tilstrekkelig beskyttelse raskt nok. I slike tilfeller kan eneste alternativ være å kontakte politiet.

Man straffes ikke for brudd på avvergingsplikten hvis plikten ikke kan oppfylles uten å utsette seg selv eller noen uskyldig for siktelse eller tiltale eller fare for liv, helse eller velferd, jf. § 196 tredje ledd bokstav b.

Strafferettslig hjelpeplikt

Etter straffeloven § 287 første ledd bokstav a har alle en plikt til «etter evne å hjelpe en person som er i åpenbar fare for å miste livet eller bli påført betydelig skade på kropp eller helse». Hjelpeplikten er personlig, og går foran taushetsplikten.

Det er ikke et vilkår at faren skyldes en straffbar handling. Hjelpeplikten gjelder også i situasjoner der en person vil ta sitt eget liv eller skade seg selv. Det «å hjelpe» innebærer inngripen med det formålet å avverge de aktuelle skadefølgene. Det må vurderes konkret hvilke tiltak som kreves for å oppfylle hjelpeplikten i den enkelte situasjonen.

Etter straffeloven § 287 første ledd bokstav b har alle en plikt til «ved anmeldelse eller på annen måte etter evne å avverge brann, oversvømmelse, sprengning eller liknende ulykke som medfører fare for menneskeliv eller betydelig skade på kropp og helse». Heller ikke her kreves det at faren skyldes en straffbar handling. Også denne hjelpeplikten er personlig, og går foran taushetsplikten.

Man straffes ikke for brudd på hjelpeplikten hvis plikten ikke kan oppfylles uten å utsette en selv eller andre for særlig fare eller oppofrelse, jf. straffeloven § 287 andre ledd. Hjelpeplikten gjelder selv om det kan være ubehagelig å varsle om forhold som man er blitt betrodd under forutsetning om taushetsplikt.

§ 5 a trådte i kraft 1. januar 2026. Bestemmelsen er rettslig grunnlag for krisesentertilbudenes behandling av personopplysninger. Lovforarbeidene til bestemmelsen er Prop. 122 L (2024–2025) kapittel 12 Behandling av personopplysningar og oppslag mot Folkeregisteret.

Organene som utfører oppgaver etter krisesenterlova kan behandle personopplysninger når det er nødvendig for å utøve myndighet eller for å utføre andre oppgaver etter loven. Formålet med § 5 a er å sikre forsvarlig behandling av personopplysninger i krisesentertilbudet, og ivareta brukernes personvern. Bestemmelsen kan også bidra til økt forståelse for grunnleggende personvernhensyn og hvordan behandling av personopplysninger skal skje.

Før § 5 a trådte i kraft inneholdt ikke krisesenterlova en egen bestemmelse om krisesentertilbudenes adgang til behandling av personopplysninger. De lovpålagte oppgavene etter krisesenterlova forutsetter imidlertid behandling av personopplysninger, og i praksis har samtykke blitt brukt som rettslig grunnlag. Det er presisert i forarbeidene s. 57 at etter ikrafttredelsen av § 5 a 1. januar 2026 skal ikke krisesentertilbudene lenger innhente samtykke fra brukerne.

Personvernforordningen (EUs personvernforordning 2016/679, GDPR (General Data Protection Regulation)) gjelder som norsk rett med visse tilpasninger, jf. personopplysningsloven § 1. Personopplysningsloven består av nasjonale regler og personvernforordningen.

Personvernforordningen fastsetter regler om vern av fysiske personer i forbindelse med behandling av personopplysninger, samt regler om fri utveksling av personopplysninger, jf. personvernforordningen artikkel 1 nr. 1. Det første overordnede formålet med personvernforordningen er å verne fysiske personers grunnleggende rettigheter og friheter, og særlig retten til vern av personopplysninger, jf. personvernforordningen artikkel 1 nr. 2. Det andre overordnede formålet er å fremme fri utveksling av personopplysninger innad i EU og EØS, jf. artikkel 1 nr. 3.

I artikkel 5 angis grunnleggende prinsipper for behandling av personopplysninger. Behandlingen skal være lovlig, rettferdig og åpen med hensyn til den registrerte. Personopplysningene kan bare samles inn for spesifikke, uttrykkelig angitte og berettigede formål. De må være adekvate, relevante og begrenset til det som er nødvendig for formålene de behandles for, og de skal være korrekte og nødvendig oppdaterte. Personopplysningene skal ikke lagres lengre enn det som er nødvendig for formålene som de behandles for. Opplysningene skal behandles med integritet og konfidensialitet, noe som innebærer at den behandlingsansvarlige skal sikre personopplysningene ved hjelp av ulike tiltak. Den behandlingsansvarlige skal kunne påvise at personopplysninger behandles i samsvar med prinsippene i artikkel 5 (ansvarlighetsprinsippet).

Personvernforordningen pålegger virksomheter en rekke plikter, samtidig som den gir enkeltpersoner, ofte kalt de registrerte, en rekke rettigheter. Se kapittel III som blant annet inneholder bestemmelser om informasjon, innsyn, retting og sletting av personopplysninger. Den registrerte har rett til å protestere mot behandlingen av personopplysninger etter artikkel 21. Se mer om retten til å protestere nedenfor under omtalen av adgangen til å være anonym i kontakt med krisesentertilbudet. For informasjon om plikter og rettigheter etter personvernregelverket, se Datatilsynets nettside.

Barn har i utgangspunktet samme rettigheter som voksne etter personvernforordningen, men det er presisert i fortalen at barns personopplysninger fortjener et særlig vern, blant annet fordi de ofte har mindre forståelse for risikoer, konsekvenser og garantier.

Behandlingsgrunnlag

All behandling av personopplysninger må ha et rettslig grunnlag for å være lovlig, jf. artikkel 6. Dette omtales ofte som et krav om behandlingsgrunnlag. På krisesenterområdet blir personopplysninger behandlet som ledd i utøvelse av offentlig myndighet pålagt ved lov, og for å utføre oppgaver i allmenhetens interesse. Behandlingen har derfor rettslig grunnlag i personvernforordningen artikkel 6 nr. 1 bokstav e og artikkel 9 nr. 2 bokstav g, jf. forarbeidene s. 57. Artikkel 6 og 9 krever også et supplerende rettsgrunnlag i nasjonal rett, som er bestemmelsen i krisesenterlova § 5 a.

Behandlingsansvar

Kommunen er behandlingsansvarlig

Det er «organar som utfører oppgåver etter denne lova» som kan behandle personopplysninger, jf. § 5 første ledd første punktum. Begrepet behandlingsansvarlig er definert i personvernforordningen artikkel 4 nr. 7. Det følger av § 5 a første ledd andre punktum at bestemmelsen også gjelder for «private som utfører oppgaver etter denne lova». Dette gjelder tilfellene der kommunen kjøper krisesentertjenester fra selvstendige rettssubjekter utenfor den kommunale virksomheten.

I forarbeidene har departementet lagt til grunn at det er kommunen som ansvarlig for krisesentertilbudet, som skal være behandlingsansvarlig for behandling av personopplysninger knyttet til oppgavene de er pålagt og utfører etter krisesenterlova.

Felles behandlingsansvar

Personvernforordningen artikkel 26 slår fast at to eller flere behandlingsansvarlige kan ha felles behandlingsansvar. Felles behandlingsansvar oppstår når to eller flere separate behandlingsansvarlige i fellesskap fastsetter formålene med og midlene for behandlingen, altså hvorfor behandlingen finner sted og hvordan denne målsetningen skal oppnås. Hver enkelt behandlingsansvarlig må ha et behandlingsgrunnlag.

Kommunen vil alltid anses å ha et behandlingsansvar, siden de har den lovpålagte oppgaven å «sørgje for et krisesentertilbod», jf. § 2 første ledd. Kommunen kan velge hvordan den løser oppgaven, noe som innebærer en beslutning om behandlingens formål og midler.

Kommunen(e) og krisesentertilbudet må ta stilling til om det foreligger felles behandlingsansvar, ved at det gjøres en konkret vurdering i det enkelte tilfellet. Det er den faktiske situasjonen som er avgjørende, ikke den formelle.

Det er mange holdepunkter som taler for at det kan oppstå et felles behandlingsansvar mellom kommunen(e) og den som organiserer krisesentertilbudet, enten det er et IKS, en vertskommune eller en privat eller ideell aktør.

Krisesentertilbudet vil i mange tilfeller kunne regnes som felles behandlingsansvarlig sammen med kommunen(e), siden krisesenteret ofte har stor reell bestemmende innflytelse over behandlingen av personopplysninger. Krisesenteret kan etter § 5 a behandle personopplysninger når det er «nødvendig» for å utføre lovpålagte oppgaver, og i praksis gjør krisesenteret i stor grad selvstendige vurderinger av hvilke opplysninger som er nødvendige knyttet til den enkelte bruker.

Det kan tale for felles behandlingsansvar dersom krisesentertilbudets behandling av personopplysninger ikke ville funnet sted uten deltakelsen til både kommunen(e) og krisesentertilbudet, slik at deltakelsen deres henger uløselig sammen.

Det kan også tale for felles behandlingsansvar dersom behandlingen av personopplysninger forutsetter både kommunen(e)s og krisesentertilbudets deltakelse, ved at partenes bestemmende innflytelse utfyller hverandre og er nødvendig for at behandlingen skal finne sted.

Felles behandlingsansvar forutsetter ikke at alle partene deltar like mye, og det er ikke et krav om at alle aktørene har tilgang til personopplysningene.

Ved felles behandlingsansvar skal kommunen(e) og krisesentertilbudet inngå en avtale om dette, jf. artikkel 26 nr. 1. Avtalen bør være skriftlig, kortfattet og tydelig. Avtalen skal fastsette hver part sitt ansvar for å overholde pliktene i personvernforordningen. Ansvarsfordelingen og oppgavene bør reguleres så konkret som mulig, uten tvil om hvem som skal gjøre hva. Avtalen bør blant annet konkret angi hvilke behandlingsformål partene er selvstendig og felles behandlingsansvarlige for, det rettslige grunnlaget, og hvilken part som skal ha ansvaret for de registrertes ulike rettigheter. Det kan for eksempel fastsettes hvilken part som skal gi informasjon til de registrerte og hvem som skal svare på henvendelser om innsyn. Avtalen bør også omtale personopplysningssikkerhet og håndtering av avvik. Se personvernforordningen kapittel III Den registrertes rettigheter og kapittel IV avsnitt 2 Personopplysningssikkerhet. Avtalen kan ikke brukes til å avtale bort behandlingsansvar.

Krisesentertilbudets brukere skal informeres om avtalen om felles behandlingsansvar, jf. artikkel 26 nr. 2. I praksis kan informasjonen gis på en felles nettside. Den registrerte har sine rettigheter etter personvernforordningen i behold overfor hver enkelt av de behandlingsansvarlige, jf. artikkel 26 nr. 3.

Se Datatilsynets nettsider angående behandlingsansvar.

Behandling av personopplysninger

Bestemmelsen gjelder behandling av «personopplysningar, også personopplysningar som nemnde i personvernforordningen artikkel 9 og 10, når det er nødvendig for å utføre oppgåver etter lova».

Personopplysninger defineres i personvernforordningen artikkel 4 nr. 1 som alle opplysninger om en identifisert eller identifiserbar fysisk person. Begrepet er vidt, og dekker alle opplysninger som kan knyttes til en bestemt fysisk person. Personopplysningsbegrepet er en rettslig standard som varierer med tiden og forholdene. Både objektive opplysninger og subjektive vurderinger omfattes. En opplysning trenger ikke være personlig, hemmelig eller privat for å anses som en personopplysning. På krisesentre er det vanlig å behandle opplysninger om blant annet navn, fødselsdato og personnummer, statsborgerskap, helse, religion, straffbare forhold og kontakt med andre instanser. Det kan gjelde opplysninger om både voksne brukere og barna deres, og til en viss grad også opplysninger om personer i nær relasjon til brukeren.

Krisesentrene er i mange sammenhenger avhengige av å behandle særlige kategorier personopplysninger og opplysninger om straffbare forhold, og § 5 a gjelder også opplysninger nevnt i personvernforordningen artikkel 9 og 10. Artikkel 9 omfatter opplysninger om rasemessig eller etnisk opprinnelse, politisk oppfatning, religion, filosofisk overbevisning, fagforeningsmedlemskap, genetiske og biometriske opplysninger med det formål å entydig identifisere en person, helseopplysninger og opplysninger om fysiske personers seksuelle forhold eller seksuelle orientering. Artikkel 10 gjelder personopplysninger om straffedommer, lovovertredelser eller tilknyttede sikkerhetstiltak.

Etter § 5 a første ledd første punktum kan personopplysninger behandles når dette er «nødvendig for å utføre oppgåver etter lova». Krisesentrene behandler personopplysninger om brukerne blant annet for å kunne gi dem et trygt dagtilbud og midlertidig botilbud, råd og veiledning, og for å kunne samarbeide og samordne tjenestetilbudet med andre deler av tjenesteapparatet. At krisesenteret kun kan behandle personopplysninger når det er «nødvendig» er i samsvar med kravene i personvernforordningen, jf. forarbeidene. Krisesenteret kan ikke innhente eller på annen måte behandle flere opplysninger enn det som trengs for formålet. Opplysningene som innhentes må være relevante og ha saklig sammenheng med det formålet som søkes oppnådd med behandlingen. Opplysningene, enten alene eller sett i sammenheng med andre opplysninger, må ha betydning for å ta vare på formålet.

Med «behandling» menes alle operasjoner eller rekker av operasjoner som gjøres med personopplysninger, enten de er automatisert eller ikke, jf. personvernforordningen artikkel 4 nr. 2. Typiske eksempler på behandling er blant annet innsamling, registrering, lagring, tilpasning eller endring, bruk, utlevering, sammenstilling og sletting.

Muligheten til å være anonym ved kontakt med krisesentertilbudet

Det følger av personvernforordningen artikkel 21 at den registrerte har rett til å protestere mot behandling av egne personopplysninger, av grunner knyttet til «vedkommendes særlige situasjon». Formuleringen tilsier at det må foretas en individuell vurdering av den registrertes ønske om sletting, men viser ikke til at den særlige situasjonen må være ekstraordinær, tungtveiende eller viktig. Dette betyr at det ikke stilles veldig strenge krav til begrunnelsen. Det kan for eksempel holde at den registrerte forteller hvorfor vedkommende er ukomfortabel med at personopplysningene behandles uten at det er samtykket til det.

Når den registrerte har protestert, plikter den behandlingsansvarlige å stoppe behandlingen av personopplysningene. Behandlingen av personopplysningene kan etter en protest bare fortsette hvis det foreligger tvingende berettigede grunner som går foran den registrertes interesser, rettigheter og friheter. I denne konkrete interesseavveiningen skal det tas hensyn til de særlige individuelle forholdene den registrerte har vist til. Behandlingen kan også fortsette for å fastsette, gjøre gjeldende eller forsvare rettskrav.

Retten til å protestere innebærer at en voldsutsatt person som kontakter krisesenteret vil ha mulighet til å motsette seg behandling av personopplysninger, også på vegne av barn, og være anonym. Dette er omtalt i forarbeidene s. 57. Anonymitet kan for mange være en forutsetning for i det hele tatt å kontakte krisesentertilbudet, og er slik sett et grunnleggende premiss for å holde krisesentertilbudet ved like som et lavterskeltilbud. Det er presisert i Ot.prp. nr. 96 (2008-2009) s. 44 at brukere har rett til å være anonyme overfor hverandre og overfor krisesenterets medarbeidere, men daglig leder skal vite hvem brukerne er.

Hvis en person ønsker å være anonym, skal krisesenteret informere og veilede vedkommende om de mulige konsekvensene av anonymitet. Ønsket om anonymitet kan begrense krisesenterets muligheter til å hjelpe vedkommende. Anonymitet kan få betydning for tilrettelegging under krisesenteroppholdet og hjelp til reetablering i etterkant av oppholdet. Samordning med tjenester fra andre deler av det offentlige tjenesteapparatet kan forutsette at vedkommende oppgir identiteten sin og andre personopplysninger som er relevante for organets saksbehandling. Ved anonymitet vil brukeren også gå glipp av dokumentasjon som kan få betydning som bevis i en etterfølgende rettsak eller i tilknytning til en søknad om voldsoffererstatning.

Krisesenteret skal ha gode rutiner for å håndtere brukere som ikke ønsker opplysninger om seg nedtegnet, og dokumentere vurderingene som blir gjort opp mot personvernregelverket, jf. forarbeidene s. 57.

§ 5 a andre ledd gir brukere av krisesentertilbudet mulighet til å reservere seg mot viderebehandling (sekundærbruk) av opplysninger til bruk i for eksempel statistikk, analyser og forskning. Reservasjonsmuligheten sikrer at den enkeltes personvern blir ivaretatt, samtidig som opplysninger kan anvendes til samfunnsnyttige formål der brukere velger å ikke reservere seg. Et eksempel er krisesenterstatistikken til Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir), som er et viktig kunnskapsgrunnlag i videreutviklingen av krisesentertilbudet både for kommunene, nasjonale myndigheter og krisesentrene. I forarbeidene forutsettes det at kommunen, i samarbeid med krisesenteret, legger godt til rette for at brukerne får informasjon om hva sekundærbruk innebærer før de tar stilling til om de ønsker at deres opplysninger skal brukes til slike formål.

Med hjemmel i § 5 a tredje ledd kan departementet gi nærmere regler i forskrift om behandling av personopplysninger. Det kan blant annet gis regler om behandlingens formål, behandleransvar, hvilke personopplysninger som kan behandles, utlevering, registerføring, tilgang til register og viderebehandling av personopplysninger.

§ 5 b gir krisesentertilbudene adgang til å innhente nødvendige taushetsbelagte opplysninger fra Folkeregisteret for å utføre oppgavene etter krisesenterlova. Bestemmelsen trådte i kraft 1. januar 2026. Forarbeidene er Prop. 122 L (2024–2025) kapittel 12 Behandling av personopplysningar og oppslag mot Folkeregisteret. Bestemmelsen må ses i sammenheng med folkeregisterloven § 10-2, som krever at utlevering av taushetsbelagte opplysninger har hjemmel i lov.

Det er krisesentrene selv som innhenter opplysningene.

Det er kun opplysninger som er «nødvendige» for å utføre de lovpålagte oppgavene som kan innhentes etter § 5 b. Dette kan være opplysninger om den enkelte familie, forelder eller barn, for eksempel opplysninger om hvem som har foreldreansvaret for et barn, jf. forarbeidene.

§ 6 regulerer meldeplikten til barnevernstjenesten. Hvis vilkårene i bestemmelsen er oppfylt, går opplysningsplikten foran taushetsplikten. Det å utgi opplysninger fordi man har opplysningsplikt er dermed ikke et brudd på taushetsplikten.

Dersom det er mulig og forsvarlig bør melding til barnevernstjenesten sendes i dialog med, og med samtykke fra, bruker av krisesenteret. Dersom samtykke ikke oppnås skal melding likevel sendes dersom meldeplikten er oppfylt.

Forarbeidene til krisesenterlova understreker at det er viktig at opplysningsplikten blir etterlevd i alle tilfeller der vilkårene er oppfylt. Hensynet til barnet skal gå foran hensynet til foreldrene. Man skal derfor ikke av hensyn til foreldrene være tilbakeholdne med å melde fra til barnevernstjenesten når vilkårene for dette er oppfylt.

Opplysningsplikten innebærer at opplysninger som kan være svært personlige blir formidlet til barnevernstjenesten uten samtykke fra dem opplysningene gjelder. Meldeplikten går foran brukerens tillitsforhold til krisesenteret, og gjelder selv om informasjonen er mottatt i fortrolige samtaler.

Opplysningsplikten gjelder også i situasjoner der barnevernstjenesten allerede har kontakt med familien.

Kommunene har ansvar for å sikre at både ansatte og andre som utfører oppgaver på deres vegne har tilstrekkelig kunnskap om meldeplikten og at de er trygge på praktiseringen av den.

§ 6 første ledd pålegger ansatte i krisesentertilbudet å være oppmerksom på forhold som kan føre til tiltak fra barnevernstjenesten. Denne oppmerksomhetsplikten er videre enn opplysningsplikten etter § 6 andre ledd.

Oppmerksomhetsplikten gir i seg selv verken rett etter plikt til å utgi opplysninger til barnevernstjenesten. Ved å være oppmerksom kan man likevel oppdage forhold som utløser meldeplikten.

Det er presisert i forarbeidene at hvis ansatte er klar over slike forhold, men vurderer at opplysningsplikten etter § 6 andre ledd ikke er til stede, bør barnets omsorgspersoner alltid oppfordres til selv å ta kontakt med barnevernstjenesten for å få hjelp i form av frivillige hjelpetiltak. Dette gjelder også ved bekymring for barnets omsorgssituasjon etter utflytting, hvis man vurderer at opplysningsplikten ikke er til stede.

Barnevernstjenesten kan tilby en rekke hjelpetiltak, som er nærmere regulert i barnevernsloven kapittel 3. Vilkåret for at barnevernstjenesten skal tilby og sette i verk hjelpetiltak, er at barnet «på grunn av sin omsorgssituasjon eller atferd har et særlig behov for hjelp», jf. barnevernloven § 3-1. Hjelpetiltak skal være egnet til å møte barnets og foreldrenes behov, og til å bidra til positiv endring hos barnet eller i familien. Eksempler på hjelpetiltak er råd og veiledning fra barnevernstjenesten, besøkshjem og støttekontakt, tilsyn i hjemmet, veiledningsprogram for foreldre (for eksempel ICDP), barnehage og skolefritidsordning/aktivitetsskolen, og ulike tiltak for barn og unge med atferdsvansker. Hjelpetiltakene er som hovedregel basert på samtykke og frivillighet fra foreldrene.

§ 6 andre ledd pålegger ansatte i krisesentertilbudet en plikt til å gi opplysninger til barnevernstjenesten på eget initiativ og uten ugrunnet opphold

1. når det er grunn til å tru at eit barn blir eller vil bli mishandla, utsett for alvorlege manglar ved den daglege omsorga eller anna alvorleg omsorgssvikt,
2. når det er grunn til å tru at eit barn har ein livstruande eller annan alvorleg sjukdom eller skade og ikkje kjem til undersøking og behandling,
3. når det er grunn til å tru at eit barn med nedsett funksjonsevne eller eit spesielt hjelpetrengande barn ikkje får dekt sitt særlege behov for behandling eller opplæring,
4. når eit barn har vist alvorlege åtferdsvanskar i form av alvorlege eller gjentatte brotsverk, problematisk bruk av rusmidler eller ei anna form for utprega normlaus åtferd,
5. når det er grunn til å tru at eit barn blir eller vil bli utnytta til menneskehandel.

Ordlyden i § 6 andre ledd tilsvarer barnevernsloven § 13-2. Meldeplikten er pålagt «alle som utfører teneste eller arbeid» etter krisesenterlova. Den er dermed et selvstendig og personlig ansvar for hver enkelt ansatt. Verken stilling eller type arbeidsoppgaver har betydning for meldeplikten. Vurderingen av om melding skal sendes til barnevernstjenesten kan verken overlates til andre ansatte i krisesentertilbudet eller til andre tjenester. Opplysningsplikten faller ikke bort selv om vedkommende selv forsøker å rette opp i situasjonen.

Selv om meldeplikten påligger den enkelte, kan det etableres interne rutiner der for eksempel nærmeste leder videreformidler bekymringen til barnevernstjenesten. Slike rutiner må imidlertid ikke føre til forsinkelser, og kan ikke brukes til å overprøve den ansattes vurdering av om vilkårene for meldeplikt er oppfylt. Den enkelte fritas heller ikke for ansvar ved å melde fra om sin bekymring til ledelsen internt. Hver enkelt ansatt har et selvstendig ansvar for at opplysningene faktisk blir meldt til barnevernstjenesten når vedkommende selv mener at meldeplikten er utløst.

Det er en forutsetning for oppfyllelse av opplysningsplikten at melderen oppgir identiteten sin. Man må også oppgi barnets identitet og hva bekymringsmeldingen går ut på.

Formuleringen «grunn til å tru» innebærer et lavt beviskrav. Man trenger ikke å være sikker på, eller vurdere det som sannsynlig, at et barn er i en situasjon som beskrevet i bokstav a, b, c eller e for å ha meldeplikt til barnevernstjenesten. Det må likevel være noe mer enn en vag mistanke; bekymringen må være begrunnet. Når det gjelder meldeplikt i forbindelse med alvorlige atferdsvansker (bokstav d), inntrer plikten når den som melder mener at barnet «har vist» alvorlige atferdsvansker. Begrepet «har vist» innebærer en høyere terskel enn «grunn til å tru». Det betyr ikke at melderen må være sikker, men at vedkommende finner det sannsynlig at barnet/ungdommen har vist alvorlige atferdsvansker.

Hvis man er usikker på om meldeplikten er utløst, kan man drøfte saken anonymt med barnevernstjenesten. Barnevernstjenesten har veiledningsplikt etter forvaltningsloven § 11.

Vurderer man at barnet er i en situasjon som utløser opplysningsplikt til barnevernstjenesten, skal opplysningene gis «uten ugrunna opphald». Meldingen skal da i utgangspunktet sendes barnevernstjenesten straks etter at bekymringen oppsto. Ifølge barnevernlovens forarbeider s. 101 kan det imidlertid tenkes enkelte tilfeller der det er grunnlag for kortvarige utsettelser, hovedsakelig der det av hensyn til barnet er grunn til å planlegge meldingstidspunktet.

Vedkommende skal i utgangspunktet ikke selv foreta ytterligere undersøkelser for å bekrefte eller avkrefte innholdet i sin bekymring når opplysningsplikten foreligger. Det er barnevernstjenesten, og ikke ansatte ved krisesentertilbudet, som har ansvaret for å undersøke og vurdere om det er grunnlag for barnevernstiltak i det aktuelle tilfellet.

Den som melder bekymring til barnevernstjenesten, har rett til tilbakemelding fra barnevernstjenesten etter reglene i barnevernsloven § 13-3.

Det presiseres i barnevernlovens forarbeider s. 94, at dersom det i ettertid skulle vise seg at barnets situasjon var mindre alvorlig enn antatt, eller at mistanken som førte til at bekymringsmeldingen ble sendt ble avkreftet, har den som ga opplysninger til barnevernstjenesten likevel ikke brutt taushetsplikten. Det avgjørende er at vilkårene for meldeplikt var oppfylt på det tidspunktet opplysningene ble gitt.

Nærmere om vilkårene i bokstavene a - e

De materielle vilkårene for opplysningsplikt i § 6 andre ledd bokstav a – e omfatter kun alvorlige forhold, og er knyttet til vilkårene for å treffe tvangsvedtak etter barnevernsloven kapittel 5 og 6. Situasjonsbeskrivelsene kan være delvis overlappende, slik at flere deler av bestemmelsen kan være oppfylt samtidig. Ingen av beskrivelsene er avgrenset til forholdene i «hjemmet». Dette tydeliggjør at meldeplikten ikke er knyttet til et bestemt sted, men til barnets situasjon og behov for beskyttelse og ivaretakelse.

Det er ikke tilstrekkelig at man generelt er bekymret for et barn, eller mener at et barn har behov for hjelpetiltak etter barnevernsloven kapittel 3. Bekymringen må gjelde ett eller flere av de forhold som uttrykkelig er nevnt i bokstavene a – e.

Bokstav a

Det er presisert i bestemmelsen at meldeplikten gjelder i situasjoner der barn «blir eller vil bli» utsatt for mishandling, alvorlige mangler ved den daglige omsorgen eller annen alvorlig omsorgssvikt. Dette betyr at meldeplikten ikke bare omfatter tilfeller der barn blir utsatt for disse forholdene på vurderingstidspunktet, men også tilfeller der barnet kan havne i en slik situasjon. Typiske eksempler er bekymring for at et barn kan bli utsatt for kjønnslemlestelse eller tvangsekteskap.

Opplysningsplikten inntrer når et barn, etter opphold på krisesenteret, blir tatt med tilbake til voldsutøver(ne), og det er risiko for at barnet vil bli utsatt for vold. Dette gjelder også der barnet ikke er direkte utsatt for vold, men opplever vold mellom foreldre/omsorgspersoner. At foreldre/omsorgspersoner har søkt hjelp i krisesentertilbudet kan øke risikoen for nye overgrep.

Med «mishandla» menes alvorlig fysisk eller psykisk krenkelse som kan ha vart over tid, jf. barnevernlovens forarbeider s. 147 (merknader til § 6-4).

Mangler ved den daglige omsorgen sikter til både den materielle, fysiske og emosjonelle omsorgen, eller kombinasjoner av disse. Eksempler på mangler ved den emosjonelle omsorgen er følelsesmessig avvisning av barnet og situasjoner hvor foreldrene ikke er i stand til å dekke barnets kontaktbehov. Det omfatter også situasjoner der tvang eller vold i hjemmet, eller psykiske lidelser hos foreldrene, skaper psykisk utrygghet, jf. Ot.prp. nr. 44 (1991–1992) s. 110.

Det er «alvorlege» mangler som kreves. Hva som er mangelfullt, og hva som er alvorlig mangelfullt, må avgjøres ut fra en helt konkret vurdering av det enkelte barnet og dets behov sett opp mot den daglige omsorgen barnet får.

«Alvorleg omsorgssvikt» innebærer en betydelig sviktende ivaretakelse av barnets grunnleggende behov for stimulering, oppfølging og beskyttelse. Det påpekes i barnevernlovens forarbeider s. 147 (merknader til § 6-4) at det ikke er mulig å gi en uttømmende beskrivelse av hva som omfattes av begrepet «alvorleg omsorgssvikt». Vurderingen vil avhenge av forholdene rundt det enkelte barnet. I en del tilfeller vil det være klart at barnet befinner seg i en situasjon som utløser plikt til å melde fra til barnevernstjenesten. I andre tilfeller vil dette være vanskeligere å vurdere. Det er ikke lett å trekke absolutte grenser mellom akseptabel og uakseptabel omsorg. Alvorlighetsgraden og antallet forsømmelser barnet utsettes for, må vurderes. Det er også av betydning om forsømmelsene er sporadiske eller vedvarende.

Vilkåret i bokstav a kan ut fra de konkrete omstendighetene også omfatte tilfeller der det er grunn til å tro at et barn blir eller vil bli utsatt for negativ sosial kontroll.

Bokstav b

Bokstav b vil kunne overlappe med bokstav a, ettersom det å unnlate at et barn som har en livstruende eller annen alvorlig sykdom eller skade kommer til undersøkelse eller behandling kan anses som alvorlig omsorgssvikt eller alvorlige mangler ved den daglige omsorgen.

Bestemmelsen omfatter også barn med spesielle psykiske utfordringer, og vil videre kunne omfatte tilfeller der foreldrene ikke sørger for at barn eller ungdom med alvorlig selvskading eller spiseforstyrrelsesproblematikk kommer til undersøkelse og behandling.

Det hører inn under foreldreansvaret i barnelova § 30 at foreldre har plikt til å sørge for tilstrekkelig oppfølging av barnets helsemessige behov.

Bokstav c

Bokstav c vil kunne overlappe med bokstav a, ettersom det å unnlate at et barn med nedsatt funksjonsevne eller et spesielt hjelpetrengende barn får dekket sitt særlige behov for behandling og opplæring, kan anses som alvorlig omsorgssvikt eller alvorlige mangler ved den daglige omsorgen.

Det hører inn under foreldreansvaret i barnelova § 30 at foreldre har plikt til å sørge for tilstrekkelig oppfølging av barnets helse- og opplæringsmessige behov.

Bokstav d

Denne bestemmelsen gjelder ungdom med visse former for alvorlige atferdsvansker. Meldeplikten er begrenset til å omfatte de samme tilfellene som reguleres av barnevernsloven § 6-2. Den omfatter ikke mer introvert atferd som selvskading og spiseforstyrrelser.

Utfordrende atferd hos barn i barnehagealder vil falle utenfor bokstav d, selv om barnet utviser en atferd som fremstår svært bekymringsfull. Hvis det er grunn til å tro at barnets atferd har sammenheng med alvorlig omsorgssvikt, skal det meldes fra til barnevernstjenesten etter alternativet i bokstav a.

Grunnvilkåret i bokstav d er «alvorlege åtferdsvanskar». De alvorlige atferdsvanskene må i tillegg ha vist seg i form av enten alvorlig eller gjentatte lovbrudd, problematisk bruk av rusmidler eller en annen form for utpreget normløs atferd.

Bestemmelsen oppstiller ikke krav om at de alvorlige atferdsvanskene må ha vært vedvarende for at meldeplikten skal være oppfylt. Bakgrunnen for dette er at vedkommende som observerer barnet eller ungdommen ofte verken vil ha mulighet eller forutsetninger for å observere atferden over tid. Atferden kan likevel være så alvorlig og objektivt bekymringsfull at behovet for å involvere barneverntjenesten er like stort som i tilfeller der atferden er blitt observert over tid (barnevernlovens forarbeider s. 148)

«Alvorlege» lovbrudd omfatter blant annet volds- og seksuallovbrudd av alvorlig karakter. «Gjentatte» lovbrudd omfatter blant annet serier av tyverier, ran og hærverk.

Begrepet «problematisk bruk av rusmidler» viser at ikke enhver form for rusmiddelbruk vil omfattes. Det stilles ikke krav om at misbruket av rusmidler må ha vært vedvarende. Bestemmelsen omfatter bruk av både legale og illegale rusmidler, som alkohol, legemidler og narkotika. Meldeplikten etter bokstav d er begrenset til «alvorlege åtferdsvanskar». Hvorvidt rusmisbruket utløser meldeplikten vil særlig avhenge av barnets alder og hvilken form for rusmiddelbruk som er blitt observert (barnevernlovens forarbeider s. 148).

Begrepet «anna form for utprega normlaus åtferd» omfatter ifølge barnevernslovens forarbeider blant annet tilfeller der barnet har sammensatte utfordringer som for eksempel kan gi seg utslag i en kombinasjon av rusbruk, kriminalitet, at barnet unndrar seg omsorg eller vagabonderer, tar tilhold i uheldige miljøer, har ugyldig skolefravær eller utagerer i grensesettingssituasjoner. Det er altså snakk om atferd som er langt utenfor «normal» livsførsel for en ungdom.

Bokstav e

Denne bestemmelsen retter seg mot vilkårene i barnevernsloven § 6-6, om plassering i institusjon når det er fare for at et barn kan utnyttes til menneskehandel.

Barn som kan være ofre for menneskehandel har særskilt behov for beskyttelse og bistand, og skal sikres individuell og tilrettelagt oppfølging. Barnevernstjenesten har hovedansvaret for å sikre barnet omsorg og beskyttelse.

Forholdet mellom opplysningsplikt og strafferettslig avvergingsplikt

I noen tilfeller vil forhold som utløser opplysningsplikt til barnevernstjenesten også medføre avvergingsplikt etter straffeloven § 196. Se nærmere om denne bestemmelsen under omtalen av § 5 (taushetsplikt).

For eksempel vil alvorlig omsorgssvikt overfor barn ofte kunne være straffbart etter straffeloven § 282 om mishandling i nære relasjoner, og dermed utløse avvergingsplikt i tillegg til opplysningsplikt. Når det er grunn til å tro at et barn vil bli utsatt for kjønnslemlestelse oppstår det opplysningsplikt til barnevernet, og samtidig en plikt til å søke å avverge lovbruddet dersom man mener det er mest sannsynlig at barnet vil bli utsatt for dette. Hvis et barn viser alvorlige atferdsvansker i form av alvorlig eller gjentatt kriminalitet har man plikt til å melde fra til barnevernet. Ved visse former for alvorlig kriminalitet, for eksempel ran og voldtekt, har man også plikt til å søke å avverge lovbruddet eller følgene av lovbruddet. Videre har man meldeplikt til barnevernet dersom det er grunn til å tro at et barn blir eller vil bli utnyttet til menneskehandel, samtidig som grov menneskehandel (straffeloven § 258) omfattes av avvergingsplikten.

I en situasjon der både opplysningsplikten og avvergingsplikten blir utløst, må man vurdere konkret om det er tilstrekkelig kun å melde fra til barnevernstjenesten. Det må blant annet legges vekt på hvor akutt faren er. Hvis det er fare for at barnet vil bli utsatt for skade raskere enn barnevernstjenesten kan forventes å reagere, må politiet varsles.

Se også Justis- og beredskapsdepartementets veileder om taushetsplikt, opplysningsrett og opplysningsplikt i forvaltningen (2023) punkt 2.7 og plikt.no.

§ 6 tredje ledd pålegger ansatte i krisesentertilbudet å gi opplysninger etter pålegg fra barnevernstjenesten, i samsvar med reglene i barnevernsloven § 13-4.

§ 6 a ble føyd til loven med virkning fra 1.august 2022. Forarbeidene til bestemmelsen er Prop. 100 L (2020–2021) Endringer i velferdstjenestelovgivningen (samarbeid, samordning og barnekoordinator).

Alle som utfører tjenester eller arbeid etter krisesenterlova har plikt til å være oppmerksom på forhold som bør føre til tiltak fra helse- og omsorgstjenesten og/eller sosialtjenesten. Se helse- og omsorgstjenesteloven og sosialtjenesteloven.

Formålet med oppmerksomhetsplikten er at ansatte på krisesenteret skal bli bedre i stand til å hjelpe brukerne. Oppmerksomhet om behovet for hjelp fra andre tjenester kan bidra til tidligere innsats og et mer helhetlig hjelpetilbud.

Opplysningene kan bare deles med helse- og omsorgstjenesten og sosialtjenesten hvis brukeren samtykker, eller så langt opplysningene kan gis uten hinder av taushetsplikten.

Oppmerksomhetsplikten innebærer at krisesenteret av eget tiltak skal gi helse- og omsorgstjenesten eller sosialtjenesten opplysninger når de mener at brukeren har behov for tjenester fra disse. Eksempler på tjenester etter helse- og omsorgtjenesteloven er blant annet fastlege, legevakt, fysioterapi, oppfølgingstjenester for psykisk helse og rus, brukerstyrt personlig assistent (BPA) og hjemmesykepleie. Eksempler på tjenester etter sosialtjenesteloven er økonomisk bistand, midlertidig botilbud og kvalifiseringsprogrammet.

Kommunen må sørge for at krisesenterets ansatte har kunnskap om hvilke tiltak som kan være aktuelle. Bestemmelsen omfatter ikke bare formelt ansatte, men også andre som utfører tjenester eller arbeid etter krisesenterlova.

§ 7 slår fast at personer som blir ansatt eller som får tildelt oppgaver som innebærer kontakt med brukere av krisesentertilbudet skal legge fram politiattest. Attesten skal ikke være eldre enn tre måneder. Formålet er å beskytte brukerne mot vold, overgrep og skadelig påvirkning. Det er først og fremst et forebyggende tiltak. En politiattest sier kun noe om hva vedkommende er siktet, tiltalt, har vedtatt forelegg eller er dømt for, og ingenting om hva som reelt sett er blitt begått eller om fremtidige intensjoner.

Det skal legges frem politiattest som nevnt i politiregisterloven § 39 første ledd (barneomsorgsattest). Av denne politiattesten vil det komme frem om en person er siktet, tiltalt, har vedtatt forelegg eller er dømt for følgende lovbrudd:

Narkotikaovertredelse, grov narkotikaovertredelse, menneskehandel, grov menneskehandel, grov kroppsskade, drap, mishandling i nære relasjoner, grov mishandling i nære relasjoner, voldtekt, grov voldtekt, grovt uaktsom voldtekt, misbruk av overmaktsforhold og liknende, seksuell omgang med innsatte mv. i institusjon, voldtekt av barn under 14 år, grov voldtekt av barn under 14 år, seksuell omgang med barn mellom 14 og 16 år, grov seksuell omgang mv. med barn mellom 14 og 16 år, seksuell handling med barn under 16 år, seksuelt krenkende atferd mv. overfor barn under 16 år, avtale om møte for å begå seksuelt overgrep, kjøp av seksuelle tjenester fra mindreårige, fremvisning av seksuelle overgrep mot barn eller fremvisning som seksualiserer barn, fremstilling av seksuelle overgrep mot barn eller fremstilling som seksualiserer barn, incest, seksuell omgang mellom andre nærstående, ran og grovt ran.

I § 7 andre ledd gis departementet hjemmel for å utarbeide en forskrift om krav til politiattest. Det er per januar 2026 ikke utarbeidet en slik forskrift.

Opphevet med lov 19. juni 2020 nr. 89, ikrafttredelse 1. januar 2021.

Lovens § 8 regulerte tidligere kommunens plikt til å føre internkontroll med krisesentertilbudet. Kommunens plikt til internkontroll følger nå av kommuneloven § 25-1. Se veileder om internkontroll i kommunesektoren, som ble utarbeidet av Kommunal- og moderniseringsdepartementet (nå: Kommunal- og distriktsdepartementet) i 2021.

Etter § 9 skal statsforvalteren føre tilsyn med at kommunen oppfyller de lovpålagte pliktene sine etter krisesenterlova §§ 2-4 og kommuneloven § 25-1. Kommuneloven kapittel 30 om statlig tilsyn gjelder for statsforvalterens tilsynsvirksomhet, jf. andre ledd. Se veileder om fylkesmannens tilsyn med krisesentertilbudet, som ble utarbeidet av Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet (nå: Barne- og familiedepartementet) i 2010.

Statsforvalterens tilsyn retter seg mot kommunen, og ikke det enkelte krisesenter. Tilsynet skal rette seg mot de systemene kommunen har opprettet for å sikre at krisesentertilbudet oppfyller lovkravene.

Statsforvalteren skal føre tilsyn med at kommunen «oppfyller pliktene pålagde etter §§ 2, 3, og 4 og kommuneloven § 25-1». Det henvises her til lovbestemmelsene i krisesenterlova om krav til krisesentertilbudet, individuell tilrettelegging og samordning av tjenester, samt til kommunens plikt til å føre internkontroll med krisesentertilbudet. Statsforvalterens tilsynsansvar er dermed avgrenset, og det skal ikke føres tilsyn med krisesenterlova §§ 5-7.

Statsforvalteren skal «føre tilsyn». Som hovedregel er det opp til den enkelte statsforvalter å avgjøre fokusområde og tilsynsmetode for det enkelte tilsynet, og hvor ofte det skal føres tilsyn.

Tilsynet bør skje på grunnlag av en risiko- og sårbarhetsanalyse og eventuelle kartlegginger foretatt på forhånd. Statsforvalteren må ha en særlig oppmerksomhet mot områder der det kan være fare for svikt.

Statsforvalteren kan benytte ulike metoder i sitt tilsynsarbeid, som for eksempel kartlegging, egenrapportering fra kommunen og krisesentertilbudet, møter og intervjuer, stikkprøvekontroller, dokumentanalyse og systemrevisjon.

Temaene for tilsynet vil variere. Det er verken formålstjenlig eller praktisk mulig å føre tilsyn med samtlige krav kommunen skal overholde. Statsforvalteren skal derfor identifisere ulike temaer på grunnlag av faren for svikt og kjennskap til kommunen som krisesentermyndighet. Hovedtema for tilsyn kan være utsatte brukergrupper, fysiske krav til sikkerhet, kommunens oppfølging i reetableringsfasen, individuell tilrettelegging av tilbudet til barn, bruk av tolk på krisesenteret, tilgjengelig informasjon hos kommunen om krisesentertilbud og kommunens internkontrollsystem.

Det følger av § 9 andre ledd at kommuneloven kapittel 30 om statlig tilsyn gjelder for statsforvalterens tilsyn med kommunenes krisesentertilbud.

Statsforvalteren skal føre tilsyn med at kommunen oppfyller pliktene sine uavhengig av hvordan krisesentertilbudet er organisert. Bestemmelsen i kommuneloven § 30-3 om innsyn og undersøkelser gjelder også overfor selvstendige rettssubjekter som utfører kommunale oppgaver for kommunen, jf. § 30-3 andre ledd. Dette omfatter i praksis krisesentre som er organisert som interkommunale selskaper eller private tjenestetilbydere.

Kommuneloven § 30-3 første ledd regulerer statsforvalterens rett til innsyn og undersøkelser ved tilsynet. Statsforvalteren kan kreve at kommunen gir opplysninger om enkeltsaker og forhold ved kommunens virksomhet. De har rett til innsyn i alle kommunale saksdokumenter, og kan kreve at kommunale organer, folkevalgte og ansatte gir de opplysningene og meldingene statsforvalteren mener er nødvendige for å gjennomføre tilsynet. De kan også foreta de undersøkelsene de mener er nødvendige. De kan kreve innsyn og foreta undersøkelser uten hinder av taushetsplikt etter krisesenterlova og forvaltningsloven. Statsforvalteren er på sin side underlagt taushetsplikt etter forvaltningsloven for taushetsbelagte opplysninger de blir kjent med gjennom tilsyn.

Nødvendighetskriteriet setter en skranke for hva statsforvalteren kan kreve utlevert av dokumentasjon og undersøkelsene de kan gjennomføre. Opplysningene må være relevante og nødvendige for at statsforvalteren skal kunne vurdere om kommunen oppfyller de lovpålagte pliktene etter krisesenterlova §§ 2-4 og kommuneloven § 25-1. Med nødvendige undersøkelser menes blant annet at statsforvalteren kan kreve adgang til kommunale institusjoner og lokaler. Det kan gjøres stedlige tilsynsbesøk dersom det er nødvendig for å gjennomføre tilsynet.

Etter kommuneloven § 30-4 kan statsforvalteren gi kommunen pålegg om å rette forhold som er i strid med krisesenterlova §§ 2-4 og kommuneloven § 25-1. Kommunen har en plikt til å sørge for at eventuelle pålegg blir fulgt opp. Eventuelle reaksjoner skal rettes mot kommunen hvor tilsynet finner sted. Bestemmelsen i § 30-4 er ikke en hjemmel for å ilegge tvangsmulkt.

Kommunen kan klage på vedtak og utøve andre partsrettigheter etter forvaltningsloven, jf. § 30-5. Dette gjelder i alle fasene av et tilsyn, altså både ved pålegg om å gi opplysninger, innsyn i dokumenter og retting av forhold. I tillegg til bestemmelsene om partsrettigheter gjelder også alle andre generelle forvaltningsrettslige regler, herunder reglene om inhabilitet, taushetsplikt og fremgangsmåten ved granskning.

Statsforvalteren skal samordne planlagte statlige tilsynsaktiviteter overfor kommunen og vurdere det samlede omfanget av statlig tilsyn med den enkelte kommune, jf. § 30-6.

Ifølge § 30-7 skal statsforvalteren drøfte prioritering og gjennomføring av planlagte tilsyn med kommunen. Det skal legges til rette for en reell dialog mellom likeverdige parter. Drøftingen innebærer dermed noe mer enn varsling og rett til å uttale seg etter forvaltningsloven.

Det kan gis forskrifter om bruken av krisesenterlova på Svalbard, jf. krisesenterlova § 10. Det er per januar 2026 ikke utarbeidet slik forskrift.

Det er ikke etablert eget krisesenter på Svalbard. Befolkningen kan ved behov oppsøke krisesentrene på fastlandet.

Loven trådte i kraft 1. januar 2010, jf. § 11.

Krisesenterlova har ikke egne saksbehandlingsregler.

Avgjørelser som tas på krisesenteret regnes ikke som enkeltvedtak etter forvaltningsloven. Det betyr at reglene om saksbehandling for enkeltvedtak ikke gjelder her.  

Krisesentertilbudet bør føre journal for hver enkelt bruker. Barn bør ha egen journal. De er en egen brukergruppe, og barns interesser kan være i strid med foreldrenes interesser.

Ved føring av journal har lederen ved krisesentertilbudet et overordnet ansvar.

Brukere skal informeres om at det blir ført journal. De har rett til innsyn i egne opplysninger etter forvaltningsloven § 13 a nr. 1.

Journalføring sikrer den enkelte bruker systematisk kartlegging og god oppfølging. Krisesenterets arbeid blir mindre personavhengig og sårbart. Dokumentasjon om livssituasjon, voldserfaringer og oppfølgingsarbeid kan få stor betydning for brukeren i ettertid, blant annet ved søknad om opphold, søknad om voldsoffererstatning, senere rettssaker og hvis det skal gis opplysninger til barnevernstjenesten.

Journalen bør føres fortløpende. Dokumentene bør dateres og det bør gå klart frem hvem som fører journalen. Det anbefales at journalen føres slik at den til enhver tid raskt kan skaffes frem og opplysninger finnes på en hensiktsmessig måte.

Det er bare relevante og nødvendige opplysninger som skal registreres i tilknytning til den enkelte sak. Journalen skal gi riktige og tilstrekkelige opplysninger om brukeren, forhold av betydning for oppfølgingen brukeren trenger og den oppfølgingen krisesenteret gir.

Journalen bør inneholde et notat fra den første samtalen og kartleggingsskjemaer, blant annet kartlegging av risikosituasjon og behov for sikkerhetstiltak. Journalen bør også inneholde planer for oppfølging og sikkerhet, dokumentasjon på beslutninger fra møter, oppsummeringer av vesentlige momenter fra samtaler og vesentlige oppdateringer om endringer i en sak.

Journalen skal anvendes som ledd i krisesenterets oppfølging av bruker. Bare ansatte ved det enkelte krisesenteret som har behov for opplysningene i arbeidet sitt, skal ha tilgang til journalen. Leder ved krisesentertilbudet skal ha tilgang til samtlige journaler.

Når det gjelder oppbevaring av dokumentasjon er utgangspunktet at arkivlova med forskrifter gir grunnlag i nasjonal rett for hva som skal langtidsoppbevares (bevaring «for ettertida») og hva som kan slettes. Personvernforordningen innebærer at så lenge man har slikt grunnlag, vil arkivlovas regler om bevaring gå foran retten til sletting.

Arkivlova gjelder for kommuner, jf. arkivlova § 3. Når det gjelder selvstendige rettssubjekter, som blant annet stiftelser og IKSer, kan kommunen kontraktsfeste med aktørene at dokumentasjon som omfattes av arkivlova skal bevares og overføres til kommunen.

Dokumentasjon om saker som gjelder kommunens organisering av krisesentertilbud skal langtidsoppbevares, jf. riksarkivarens forskrift § 7-29 sjette ledd. Dokumentasjonen skal leveres til kommunen for oppbevaring, jf. arkivlova § 12 tredje ledd og § 14 andre ledd.

Arkivlova stiller ikke tilsvarende krav til langtidsoppbevaring av dokumentasjon om den enkelte bruker av krisesentertilbudet. Etter riksarkivarens forskrift § 7-23 første ledd kan den enkelte kommune bevare mer dokumentasjon enn sakstypene som angis i forskriften, ut fra en generell merbevaringsvurdering. Ved merbevaring skal arkivmaterialet håndteres etter bestemmelsene som ellers gjelder for kommunale arkiv, jf. andre ledd. Dette vil si at hvis kommunen beslutter at de vil bevare dokumentasjon om brukerne (merbevaring), så vil arkivlova også gjelde for denne dokumentasjonen. Dersom kommunen ikke merbevarer dokumentasjon om brukerne, og dermed bare bevarer dokumentasjon som gjelder kommunens organisering av krisesentertilbud (arkivlovas minimumskrav), gjelder ikke arkivlova. Da er det personvernforordningen som regulerer krisesentertilbudets behandling av brukernes personopplysninger, herunder oppbevaringen av dem.

Krisesentertilbudet kan fastsette hvor lenge dokumentasjon om brukere skal oppbevares. Det må gjøres grundige og konkrete personvernvurderinger.

Dokumentasjonen kan oppbevares så lenge det er nødvendig for formålene opplysningene behandles for, jf. personvernforordningen artikkel 5 nr. 1 bokstav e (lagringsbegrensning). Personopplysningene skal slettes når formålene med behandlingen er oppnådd, og det ikke lenger er nødvendig med fortsatt behandling.

Hvor lang lagringstid som er nødvendig, avhenger av sammenhengen og formålene. Det er ikke tilstrekkelig til å begrunne lagring at man anser opplysningene som «kjekt å ha». Det må foretas en konkret og grundig vurdering opp mot formålene med behandlingen av personopplysningene. Formålet med behandling av personopplysninger på krisesenterområdet er å gi brukere et godt og helhetlig krisesentertilbud, herunder samarbeid med andre deler av tjenesteapparatet både under krisesenteroppholdet og i reetableringsfasen.

Personopplysninger samles inn for spesifikke, uttrykkelig angitte og berettigede formål, og skal ikke behandles videre på en måte som er uforenelig med disse, jf. artikkel 5 nr. 1 bokstav b (formålsbegrensning). Det skal være klart for den registrerte hva opplysningene samles inn for, og de skal ikke brukes til noe annet. At formålene skal være spesifikke betyr at hvert formål skal beskrives konkret. Kravet om at formålet skal være berettiget, må forstås ut fra aktiviteten og virksomheten som drives av den behandlingsansvarlige. Det at personopplysninger ikke kan brukes til formål som er uforenelige med det opprinnelige formålet, betyr også at de kan brukes til formål som er forenelige med det opprinnelige formålet, jf. artikkel 6 nr. 4. Det skal foretas en konkret vurdering av om andre formål er forenelig med det opprinnelige formålet, og det skal blant annet tas hensyn til forbindelsen mellom formålene, i hvilken sammenheng opplysningene er innsamlet, personopplysningenes art og viderebehandlingens mulige konsekvenser for den registrerte. Et formål som kan være forenelig med å gi brukere et godt og helhetlig krisesentertilbud, er trygg oppbevaring av dokumentasjon som både voksne brukere og barn kan få behov for senere som dokumentasjon/bevis i saker som springer ut fra årsaken til at de oppsøkte krisesentertilbudet for hjelp.

Det anbefales på bakgrunn av dette at krisesentertilbudet kan oppbevare dokumentasjonen i 10 år etter siste kontakt med brukeren. En oppbevaringstid på 10 år anses egnet til å ivareta brukerens mulige behov for dokumentasjon/bevis i en eventuell rettssak eller ved en erstatningssøknad. Krisesenteret kan utlevere eller sende journalen til bruker dersom vedkommende ønsker det. Dette vil ivareta eventuelle og unntaksvise behov for dokumentasjon på et senere tidspunkt enn 10 år.

Krisesentertilbudet må ha systemer og rutiner som sikrer at sletting blir gjennomført.

I personvernforordningen kapittel III er det regler om den registrertes rettigheter. Se Datatilsynets nettsider for nærmere omtale av de registrertes rettigheter og virksomhetenes plikter.

Etter artikkel 16 kan en bruker kreve at krisesenteret retter personopplysninger som objektivt sett er feil. Brukeren må sannsynliggjøre at opplysningene er feil. Krisesenteret skal slette de opprinnelige uriktige opplysningene, og erstatte dem med de nye og riktige opplysningene. Brukeren har også rett til at ufullstendige personopplysninger suppleres. Dette betyr at der personopplysningene gjelder subjektive/skjønnsmessige vurderinger, kan det være relevant for krisesenteret å legge til flere personopplysninger om brukeren enn de som allerede er lagret. Ved slik supplering av opplysningene skal ikke den opprinnelige journalføringen slettes/fjernes. Personopplysningene skal rettes uten ugrunnet opphold, det vil si så raskt krisesenteret kan og senest innen én måned. Dersom krisesenteret har delt personopplysningene med noen, skal de varsle om rettingen.

Brukere av krisesenteret har rett til å få personopplysninger om seg selv slettet uten ugrunnet opphold etter artikkel 17 («rett til å bli glemt»). Dette gjelder blant annet dersom det ikke lenger er nødvendig å beholde opplysningene fordi formålet med behandlingen er oppnådd, dersom den registrerte protesterer mot behandlingen av personopplysninger etter artikkel 21 eller dersom personopplysningene har blitt behandlet ulovlig, jf. artikkel 17 nr. 1 bokstav a, c og d. Krav om sletting av personopplysninger må vurderes individuelt og konkret i den enkelte sak. En tidligere bruker av krisesenteret kan for eksempel be om å få opplysningene slettet, siden det ikke lenger er nødvendig å beholde opplysningene når kontakten er avsluttet, jf. artikkelens bokstav a.

Et annet eksempel er at en krisesenterbruker ber om sletting av personopplysninger, for at dokumentasjonen ikke skal kunne brukes i en eventuell barnevernssak om omsorgsovertakelse. Ved en slik protest skal krisesenteret stanse behandlingen og slette personopplysningene, hvis det ikke finnes «mer tungtveiende berettigede grunner» for fortsatt behandling, jf. artikkelens bokstav c. Vurderingstemaet vil være om hensynet til barnet må anses som en mer tungtveiende berettiget grunn for fortsatt behandling av personopplysningene enn forelderens begrunnelse for kravet om sletting. Krisesenteret må foreta en konkret og individuell vurdering. På generelt grunnlag kan hensynet til barnet anses som en tungtveiende berettiget grunn i denne vurderingen, som tilsier at dokumentasjonen ikke bør slettes.

Når krisesentertilbudet retter og sletter personopplysninger, må dette kommuniseres til andre som har mottatt opplysningene, jf. artikkel 19.