Dersom bekymringsmeldingen er uklar, kan barnevernstjenesten ta kontakt med melder for å avklare innholdet i meldingen. Har barnevernstjenesten behov for ytterligere opplysninger må det åpnes en undersøkelse.

Dersom bekymringen gir rimelig grunn til å tro at det foreligger forhold som kan gi grunnlag for tiltak etter barnevernloven, skal barnevernstjenesten snarest, og senest innen tre måneder undersøke barnets omsorgssituasjon ​. I særlige tilfeller kan fristen være seks måneder.  

Dersom barnevernstjenesten åpner undersøkelse, kan de ta kontakt med helse- eller omsorgstjenesten for å innhente ytterligere opplysninger om barnets situasjon. Vilkårene for å innhente opplysninger etter barnevernloven § 6-4 annet ledd må være til stede.

Les mer om vilkårene for at barneverntjenesten kan innhente opplysninger.

En undersøkelse er gjennomført når barneverntjenesten har truffet vedtak om tiltak eller saken er besluttet henlagt.

Melder bør synliggjøre behovet for informasjon om iverksatte tiltak overfor barnevernstjenesten dersom det vurderes som viktig. Det er barnevernstjenesten som må vurdere om det er nødvendig å gi opplysninger i det enkelte tilfellet. Det bør opprettes en dialog mellom tjenestene, slik at barnevernstjenesten kjenner til at det er nødvendig for helse- og omsorgstjenesten å få opplysninger om barnevernstiltak.

Når et barn har behov for tiltak fra begge tjenestene, vil en slik tilbakemelding om tiltakene kunne være viktig for at tjenestene i samarbeid kan finne frem til et helhetlig tjenestetilbud til barnet.

Dersom barnet har mer komplekse og sammensatte tilstander bør barnevernstjenesten ta initiativ til at barnet utredes i spesialisthelsetjenesten hvis dette ikke er gjort tidligere.

Barnevernstjenesten skal også undersøke om barnet har behov for individuell plan, og om slik plan allerede er utarbeidet av helsetjenesten.

Dersom barnevernstjenestens undersøkelse konkluderer med at det er behov for tiltak etter barnevernloven, må barnevernstjenesten treffe vedtak om hjelpetiltak. Dersom det er behov for å plassere barnet utenfor hjemmet, må barnevernstjenesten fremme sak om dette for fylkesnemnda.

Les mer om saksgangen i en barnevernssak og barnevernstjenestens saksforberedelse i saksbehandlingsrundskrivet. 

Fastlegen har det medisinskfaglige koordineringsansvaret for pasienter på sin liste. Det vanlige er at leger henviser til spesialisthelsetjenesten, men også andre kan i noen situasjoner henvise.

Når det gjelder henvisninger til barne- og ungdomspsykiatriske poliklinikk (BUP) kan barnevernsleder i kommunal barnevernstjeneste henvise til BUP. Når barnevernleder henviser til BUP, anbefales det at henvisningen samordnes med andre aktuelle instanser, som fastlegen, slik at de nødvendige og relevante opplysninger fremgår.

Les mer i rundskrivet Samarbeid mellom barneverntjenester  og psykiske helsetjenester til  barnets beste kapittel 6.

Et av de grunnleggende prinsippene i barnevernloven er prinsippet om barnets beste​.​

Barnekonvensjonens artikkel 3 understreker at barnets beste skal være grunnleggende ved alle handlinger som berører barn. FNs barnekomité har presisert at «barnets beste» både er et overordnet prinsipp, en prosedyreregel og en selvstendig rett for barnet.

Ved valg av tiltak for barn med funksjonsnedsettelser skal det legges avgjørende vekt på å finne tiltak som er til det beste for barnet ​. Dette gjelder både helse- og omsorgstjenesten og for barnevernet.

Ved valg av tiltak og utforming av tilbud til barn med nedsatt funksjonsevne, skal det tas utgangspunkt i det enkelte barnets individuelle behov og ønsker. Dette betyr at tjenestene må foreta grundige faglige vurderinger av hva som er barnets beste i den konkrete saken. Tjenestene må sørge for at barnet får tilstrekkelig og tilpasset informasjon slik at det er mulig for barnet å gi uttrykk for egne ønsker. Barnets synspunkter og ønsker skal tillegges vekt og har betydning for vurderingen av hva som vil være til barnets beste.

Les mer om barnets- beste vurderingen i saksbehandlingsrundskrivet for barneverntjenesten.

Begge tjenestene må dokumentere en faglig begrunnelse for valg av tiltak. Tjenesten skal formulere seg slik at partene forstår hvilke vurderinger og hensyn som ligger til grunn for vedtaket. Av barnevernstjenestens vedtak skal det også fremgå hva som er barnets synspunkt, og hvilket vekt barnets meninger tillagt, og hvordan barnets beste er vurdert (lov om barneverntjenester).

• Alle tiltak og tjenester etter barnevernloven og helse- og omsorgstjenesteloven ​ skal være forsvarlige.
• Hva som kan regnes som forsvarlig vurderes ut fra hva som er god praksis og bestemmes ut fra fagkunnskap, retningslinjer og etiske normer i samfunnet.

I det at helse- og omsorgstjenester som tilbys og ytes skal være forsvarlige ligger at standarden på tjenestene skal ligge på et visst nivå. Forsvarlighetskravet gjelder alle helse- og omsorgstjenester som tilbys og ytes, på alle nivåer, privat og offentlig.

Det følger av forsvarlighetskravet at tjenestene i helse- og omsorgssektoren må holde tilfredsstillende kvalitet, ytes i tide og i tilstrekkelig omfang. Både i helse- og omsorgstjenesteloven § 4-1 og i spesialisthelsetjenesteloven § 2.2 fremgår det som et ledd i kravet til forsvarlige tjenester at den enkelte pasient eller bruker gis et helhetlig og koordinert helse- og omsorgstjenestetilbud.

For å yte forsvarlige tjenester må det enkelte barnets helhetlige situasjon vurderes. Ved behov må det innhentes informasjon fra andre tjenesteytere med samtykke for å sikre et forsvarlig tilbud. God kjennskap til barnets omsorgssituasjon og sykehistorie er grunnleggende for å kunne yte god omsorg og behandling. For å kunne gi det enkelte barnet forsvarlig omsorg og behandling, må de involverte tjenestene kjenne barnet, barnets historie, barnets behov for hjelp, familien og barnets nettverk. Det er viktig at de som skal tilby barnet tjenester har tilstrekkelig kunnskap om:

• Barnets omsorgshistorie og relasjonelle historie
• Barnets fungering på ulike områder
• Familiens behov for avlastning og støtte
• Tjenestenes tidligere og pågående arbeid med barnet og familien
• Tidligere erfaringer knyttet til igangsatte tiltak
• Barnets synspunkter på egen situasjon og behov for hjelp
• Informasjon fra andre tjenesteytere
• Barnets og familiens etniske, kulturelle og religiøse tilknytning

For institusjoner som ligger under helse- og omsorgstjenesteloven, for eksempel barnebolig og avlastningsbolig, skal institusjonsplassering være forsvarlig ​. Institusjonen har det daglige ansvaret for barnets omsorg og skal sørge for at barnet får et faglig forsvarlig tilbud ut fra barnets behov. Kommunen barnet er bosatt i har ansvar for at institusjonstilbudet er forsvarlig.

Alle tjenester og tiltak etter barnevernloven skal være forsvarlig​. ​ Det gjelder også når barnet er plassert på institusjon med hjemmel i barnevernloven.

Bufetat har ansvar for etablering og drift av barneverninstitusjoner, og skal legge til rette ​for at barn og unge som bor på institusjonen får best mulig forsvarlig omsorg og behandling. Institusjonen har ansvar for å dekke barns grunnleggende behov den tiden de bor der. Den skal gi barn vern, beskyttelse, tydelige rammer for å sikre trygghet og god utvikling.

Den skal gi stabil og god voksenkontakt, følge opp skole, opplæringstilbud og fritidsaktiviteter, gi opplevelse av mestring og bli sett og hørt og lære barna respekt og toleranse. Videre skal de være aktive pådrivere for å sikre at barnet får de tjenestene de har krav på etter annet lovverk. Barnets beste skal ligge til grunn for utøvelsen av omsorgen. Målet er å gi omsorg og hjelp som kan bidra til utvikling og varige, positive endringer i barnets liv.

Barneverntjenesten har et selvstendig ansvar for oppfølgingen av barnet ved plassering på barneverninstitusjon​​. Det er en forutsetning at barneverntjenesten har god kjennskap til barnets situasjon og behov og vurderer om barnet får den omsorg og oppfølging som det trenger.

Når et barn er plassert på institusjon eller fosterhjem i en annen kommune enn bostedskommunen, kan det oppstå spørsmål om ansvarsfordeling mellom kommunene. Utgangspunktet er at det er den kommunen der barnet oppholder seg, som har ansvaret for å yte tjenester og tiltak som er omfattet av loven. Det er barnets oppholdskommune, ikke forelderens oppholdskommune, som har dette ansvaret. Dette gjelder selv om barnet oppholder seg i kommunen rent midlertidig, og uavhengig av om barnet og/eller foreldrene har bostad i en annen kommune.

• Se Helsedirektoratets saksbehandlerveileder for nærmere utdyping.
• Se NOU 1985:18.

Behovet for samordning av tilbud fra barnevernstjenestene og helse- og omsorgstjenestene er særlig viktig for barn med nedsatt funksjonsevne som har behov for tjenester fra begge sektorene. Et tverrfaglig tilbud kan derfor være en forutsetning for at barnet skal få riktig og god hjelp.

Barnevernstjenesten skal ikke overta ansvar som påligger helse- og omsorgstjenestene, men har plikt til å samarbeide med helse- og omsorgstjeneste når dette kan bidra til å løse oppgaver pålagt etter barnevernloven. Barnevernstjenesten skal være en pådriver ovenfor helse- og omsorgstjenesten, slik at barnet og familien får de tjenestene som er nødvendig for at barnet skal få et riktig, helhetlig og koordinert tilbud.

Det kan være utfordrende å få til et helhetlig og koordinert tilbud når flere instanser har ansvar og myndighet på tilgrensede og dels overlappende områder, eksempelvis:

• Bufetat
• Barnevernstjenesten
• Spesialisthelsetjenesten
• Helse- og omsorgstjenesten, herunder fastlegen
• NAV
• Skole og barnehage
• Fritidsarenaer

God samordning innebærer at tjenestetilbudet er oversiktlig og koordinert for barnet og familien det gjelder. Samordning av tjenestetilbudet kan være særlig krevende i situasjoner der det er uklart hvilken instans som har hovedansvaret. Med flere tilgrensende ansvarsområder, må aktørene som har et felles ansvar kontakte hverandre og avklare hvem som gjør hva. Manglende koordinering kan føre til at barnet og familien ikke får nødvendig oppfølging.

Et eksempel på dette kan være opprettelse og ansvar for individuell plan. Retten til individuell plan ligger både i regelverket til helse- og omsorgstjenestene og barnevernstjenesten. Det er derfor viktig at tjenestene tidlig avklarer hvor arbeidet forankres, herunder oppstart av planprosess med innhenting av samtykke, oppnevning av koordinator osv. Kontaktpunktet for slik avklaring på helseområdet bør være koordinerende enhet, som har et lovpålagt overordnet ansvar for individuell plan og koordinator etter denne lovgivningen. Det vil være naturlig at videre avklaring av ansvar og oppgaver i oppfølgingen av barnet fremgår av planen.

Både helse- og omsorgstjenestene og barnevernstjenesten har selvstendige plikter etter sine regelverk. Ansvar på samme områder medfører behov for operasjonalisering og tydeliggjøring av hva som er den enkeltes konkrete ansvar. Den konkrete aktørens ansvar bør nedfelles i skriftlige rutiner, slik at øvrige aktører er kjent med dette.

• Les mer i Veileder om oppfølging av personer med store og sammensatte behov.

• Les mer om barn med behov for tjenester fra flere instanser og annet lovverk i saksbehandlingsrundskrivet punkt 2.9.

Eksempel 1

Barnevernstjenesten overtar omsorgen for en gutt med nedsatt funksjonsevne. Gutten har behov for omfattende helse- og omsorgstjenester. Omsorgsovertakelsen innebærer at gutten må flytte til en ny kommune. Det er viktig å sikre at gutten får et godt, koordinert og tilpasset helsetilbud på det nye hjemstedet. Barnevernstjenesten har ansvar for guttens omsorg, og skal medvirke til at guttens interesser ivaretas også av andre offentlige organer. Barnevernstjenesten må derfor ta kontakt med helse- og omsorgstjenesten i den nye kommunen i god tid før gutten flytter, slik at gutten kan få den helsehjelpen han har krav på.

Eksempel 2

En familie har tre barn, og et av barna har diagnosen autisme. Familien møter daglig utfordringer knyttet til utagering ovenfor foreldre og søsken, og materielle gjenstander. Foreldrene er slitne og opplever at hjelpen de mottar i hjemmet ikke er tilstrekkelig for å kunne ta seg av alle barna på en god måte. Skolen har meldt bekymring til barnevernet for den yngre søsteren til barnet med autisme.

Barnevernstjenesten skal ikke overta ansvar som påligger helse- og omsorgstjenestene, men har plikt til å samarbeide med helse- og omsorgstjeneste når dette kan bidra til å løse oppgaver pålagt etter barnevernloven. Barnevernet skal være en pådriver ovenfor helse- og omsorgstjenesten, slik at barnet og familien får de tjenestene det som er nødvendig for at barnet skal få et riktig, helhetlig og koordinert tilbud.

En omsorgsovertakelse etter barnevernloven forutsetter det alltid at vilkårene i den aktuelle bestemmelsen i barnevernloven er oppfylt. En funksjonsnedsettelse i seg selv er ikke tilstrekkelig grunn til omsorgsovertakelse. Et slikt vedtak kan bare treffes hvis foreldrene utøver alvorlig omsorgssvikt​. ​

Hvis barnas foreldre har alminnelig god omsorgsevne, men likevel ikke klarer å ivareta barnets omsorgsbehov på grunn av utfordringer knyttet til barnets funksjonsnedsettelse, er ikke omsorgsovertakelse etter barnevernloven det rette tiltaket. I slike tilfeller har familien behov for tjenester etter helse- og omsorgstjenesteloven for eksempel avlastning.

Alt personell i spesialisthelsetjenesten og i helse- og omsorgstjenesten i kommunene, inkludert fastlegene, har plikt til å melde om behov for individuell plan og koordinator.

• Behov for individuell plan og koordinator skal meldes til koordinerende enhet.
• Helsepersonell skal snarest mulig gi melding om pasienters og brukeres behov for individuell plan og koordinator. Det samme gjelder annet personell som yter helse- og omsorgstjenester etter helse- og omsorgstjenesteloven.​
• Private institusjoner som yter helse- og omsorgstjenester etter avtale med kommuner eller regionale helseforetak skal også melde ved behov.
• Andre sektorer enn helse- og omsorgstjenestens personell kan også melde behov for individuell plan og koordinator til kommunens koordinerende enhet

Det skal finnes en koordinerende enhet for habiliterings- og rehabiliteringsvirksomheten i kommunen. Koordinerende enhet skal ha det overordnede ansvaret for individuell plan og for oppnevning, opplæring og veiledning av koordinator. Enhetene bør være sentrale kontaktpunkt og pådrivere for samhandlingen mellom sektorene.

Dette innebærer å sørge for

• oppnevning, opplæring og veiledning av koordinatorer
• å motta meldinger om behov for individuell plan og koordinator
• at det blir utarbeidet rutiner og prosedyrer, eventuelt samarbeidsavtaler, for arbeid med individuell plan og koordinator
• å være et sted hvor brukere, pårørende, tjenesteytere og andre instanser skal kunne henvende seg med spørsmål som gjelder IP og koordinator
• å være meldeinstans for mulig behov for habilitering og rehabilitering
• å sikre at det legges vekt på tjenestemottakerens ønske ved valg av koordinator
• å etablere og eventuelt formalisere samarbeidet med andre sektorer
• å være er et kontaktpunkt for samhandlingen med spesialisthelsetjenesten
• å være synlig som sentrale kontaktpunkt og pådrivere for samhandling på tvers av fagområder, nivåer og sektorer

Koordinator vil som hovedregel bli oppnevnt i kommunen. Sentrale oppgaver for koordinator i kommunen:

• Sikre informert samtykke fra pasient og bruker
• Legge til rette for at pasient og bruker deltar i arbeidet
• Sikre god informasjon og dialog med pasient/bruker, og eventuelt pårørende, gjennom hele prosessen
• Sikre helhetlig kartlegging med utgangspunkt i pasient/brukes mål, ressurser og behov
• Sikre god samhandling med relevante tjenesteytere og sektorer
• Avklare ansvar og forventninger
• Dersom bruker har individuell plan, sikre samordning av tjenestetilbudet og god fremdrift i arbeidet med individuell plan
• Sikre felles fokus på målene i planprosessen når pasient/bruker har individuell plan
• Initiere, innkalle og eventuelt lede møter knyttet til individuell plan
• Følge opp, evaluere og oppdatere plandokumentet når bruker har individuell plan
• Følge opp og evaluere arbeidsprosessen

Det er koordinerende enhet ved det enkelte helseforetaket som har det overordnede ansvaret for oppnevning, opplæring og veiledning av koordinator. Det er imidlertid naturlig at oppnevning av koordinator skjer ved den avdelingen som har det daglige ansvaret for pasienten. Det samme gjelder formidling av behov for individuell plan og koordinator til kommunen. Koordinerende enhet skal være kontaktpunkt for samarbeid med kommunene.

Pasienter som har behov for komplekse eller langvarige og koordinerte tjenester etter spesialisthelsetjenesteloven, skal tilbys en koordinator. Komplekse tjenester innebærer at det er behov for tjenester fra flere behandlingsenheter i spesialisthelsetjenesten, fra ulike avdelinger i en behandlingsenhet og fra flere profesjoner. Plikten til å tilby koordinator gjelder også private aktører som yter tjenester etter avtale med regionalt helseforetak.

• Koordinatoren skal sørge for nødvendig oppfølging av den enkelte pasient, sikre samordning av tjenestetilbudet i forbindelse med institusjonsopphold og overfor andre tjenesteytere samt sikre fremdrift i arbeidet med individuell plan.
• Koordinator i spesialisthelsetjenesten skal ivareta pasientenes behov for et kontinuerlig og helhetlig behandlingsforløp.
• Samhandle med kommunen og eventuelt andre eksterne tjenesteytere
• Koordinere internt ved innleggelse, under oppholdet, eventuelt ved ambulante eller polikliniske tilbud og eksternt med de som skal følge opp etter utskrivning
• Dersom behovet for kontinuitet og sammenheng i forløpet tilsier det, skal koordinator også følge opp personell utenfor institusjonen som har eller vil få et behandlings- eller oppfølgingsansvar overfor pasienten. Dette kan være fastlege, koordinator i kommunen, hjemmesykepleie eller spesialist i et annet helseforetak

Les mer om koordinator og koordinerende enhet i Veileder om rehabilitering, habilitering, individuell plan og koordinator.

Les mer om koordinator og individuell plan.

• Asker kommunes velferdslab
• Kongsberg kommunes organisering av koordinerende enhet med tverrfaglig arbeidslag med beslutningsmyndighet.

«Partene anerkjenner at barn med funksjonshemminger har rett til særlig omsorg og skal, innenfor rammen av de midler som er til rådighet, oppmuntre til og sikre at barn som oppfyller vilkårene og barns omsorgspersoner får den hjelp de har søkt om og som er rimelig i forhold til barnets tilstand og Barnekonvensjonen foreldrenes eller andre omsorgspersoners situasjon

Idet det anerkjennes at funksjonshemmede barn har særlige behov, skal hjelp som ytes i samsvar med nr. 2 gis gratis når dette er mulig, samtidig som foreldrenes eller andre omsorgspersoners økonomi tas i betraktning, og hjelpen skal innrettes slik at funksjonshemmede barn har effektiv adgang til og mottar undervisning, opplæring, helsetjenester, rehabiliteringstjenester, forberedelse til arbeidslivet og rekreasjonsmuligheter på en måte som best mulig fremmer barnets sosiale integrering og personlige utvikling, herunder dets kulturelle og åndelige utvikling.»

Kommunen skal ha tilbud om nødvendige og tilpassede tjenester til barn med funksjonsnedsettelser og deres familie. Det kan være behov for heldøgns helse- og omsorgstjenester, evt. kombinert med botilbud, eller andre typer tjenester.

Les mer i Veileder for saksbehandling av tjenester etter helse- og omsorgstjenesteloven.

Barnebolig er et bo- og tjenestetilbud for barn som har svært alvorlige funksjonsnedsettelser eller av andre årsaker har et omfattende omsorgs- eller oppfølgingsbehov, og det som følge av dette er et behov for at barnet bor fast utenfor foreldrehjemmet.

Når barnet bor i barnebolig, ivaretas omsorgen for barnet av ansatte i boligen. Barnets foreldre har fortsatt foreldreansvaret, mens kommunen ivaretar den daglige omsorgen for det enkelte barn på vegne av foreldrene. Kommunen må derfor sørge for en tydelig ansvarsavklaring med foreldrene. Individuell plan kan være et aktuelt verktøy for tjenestene, omsorgspersoner og tilsynsmyndighetene for å verifisere at ansvar og oppgaver er avklart og tydelig plassert.

Foreldrene skal ikke betale for opphold i barnebolig, men hvis barnet eller ungdommen selv har en inntekt, kan kommunen kreve egenbetaling fra barnet eller ungdommen etter nærmere regler.

For familie med særlig tyngende omsorgsoppgaver kan det være behov for avlastningstiltak. Avlastningstiltak skal gi omsorgsyter som har særlig tyngende omsorgsoppgaver nødvendig og regelmessig fritid og ferie, samt mulighet for å delta i vanlige aktiviteter i samfunnet. Kommunen har plikt til å tilby avlastningstiltak når det er behov for dette.

Avlastning gis ut fra ulike behov og kan organiseres på ulike måter, f.eks. noen timer enkelte dager, eller som døgnbaserte opphold over en kortere periode i et privat hjem eller i en avlastningsbolig (institusjon). Det skal legges stor vekt på familiens behov ved utformingen av avlastningstiltaket.

Kommunen kan ikke kreve egenbetaling for avlastningstiltak​.​

Helse- og omsorgstjenesteloven pålegger kommunen å sørge for at personer som oppholder seg i kommunen tilbys nødvendige og forsvarlige helse- og omsorgstjenester. Kommunens ansvar omfatter alle pasient- og brukergrupper, herunder personer med somatisk eller psykisk sykdom, skade eller lidelse, rusmiddelproblemer, sosiale problemer eller nedsatt funksjonsevne. Kommunens ansvar er i loven regulert som et overordnet «sørge for-ansvar».

Det er fastlegen som har det medisinskfaglige koordineringsansvaret for pasientene på sin liste, og skal ved behov henvise til spesialisthelsetjenesten. Psykolog i kommunen kan også henvise til slik oppfølging.

Psykisk helsetjeneste for barn og unge kan ikke avgrenses til en organisatorisk enhet i kommunen. Tilbudet er ulikt organisert i kommuner. Helsetjenester til barn og unge med psykiske helseutfordringer ytes av flere sentrale aktører, eksempelvis fastlege, helsestasjon, skolehelsetjeneste, psykisk helsearbeidere og pedagogisk psykologisk tjeneste (PPT) m.fl. Flere kommuner har ansatt psykologer som del av tjenestetilbudet.

Dersom barn og deres familier opplever påkjenninger, vansker eller lidelser bør helse- og omsorgstjenesten tidlig tilby psykisk helsehjelp, evt. henvise til slik hjelp i spesialisthelsetjenesten. Søsken som lever i familier med særskilte påkjenninger, kan ha behov for egen støtte og veiledning.

• Pårørendeveileder.
• Rundskriv om Samarbeid mellom barneverntjenester og psykiske helsetjenester til barnets beste.

Kommunen skal tilby pårørende som utfører særlig tyngende omsorgsarbeid nødvendig veiledning og opplæring. Formålet med veiledningen og opplæringen skal være å gjøre den pårørende best mulig egnet til å mestre det særlig tyngende omsorgsarbeidet, og virke forebyggende når det gjelder den pårørendes/omsorgsyterens egen helsesituasjon.

Kommunene organiserer pasient- og pårørendeopplæring på ulike måter. Det kan være som felles frisklivs- og mestringstjeneste, egne lærings- og mestringssentre eller i regi av ulike kommunale tjenester. Både frisklivssentraler og andre tjenester samarbeider med lærings- og mestringssentrene i helseforetakene. Koordinerende enhet for habilitering og rehabilitering har oversikt over kommunens og helseforetakets lærings- og mestringstilbud. I tilfeller der pasient/bruker mottar helse- og omsorgstjenester både fra kommunen og fra spesialisthelsetjenesten, bør det avklares i individuell plan hvem som skal stå for ulike veilednings- og opplæringstiltak.

Kommunen kan ikke kreve egenbetaling for nødvendig pasient- og pårørendeopplæring.

Helsetjenester i hjemmet er alle former for planlagte kommunale helsetjenester som ytes hjemme hos pasienten eller med utgangspunkt i pasientens hjem. Eksempler på helsetjenester som kan ytes i hjemmet er hjemmesykepleie, ergoterapi og fysioterapi. Hvilke helsetjenester som kan ytes i hjemmet vil bero på en forsvarlighets- og hensiktsmessighetsvurdering.

Med «i hjemmet» menes pasientens opprinnelige hjem eller omsorgsbolig, bofellesskap, trygdebolig eller andre private eller kommunale tilpassede boliger som ikke er institusjon.

Kommunen kan i utgangspunktet ikke ta betalt for helsetjenester i hjemmet, med mindre det foreligger en særskilt hjemmel for det. For fysioterapi i hjemmet har kommunen hjemmel i egenandelsforskriften § 11 til å kreve betaling etter reglene i paragrafens andre ledd. Dette innebærer at det kan kreves en egenandel for alle pasienter over 16 år, som svarer til forskjellen mellom folketrygdens refusjonssats og den honorarsats som til enhver tid gjelder etter avtale mellom staten og Norsk Fysioterapeutforbund.

Helsestasjon, skolehelsetjeneste og helsestasjon for ungdom skal være et likeverdig tilbud til hele befolkningen. Tilbudet til barn, ungdom og deres foreldre bør tilpasses den enkeltes forutsetninger og behov, for å sikre et likeverdig tilbud. Tjenesten har et stort potensiale i å identifisere skjevutvikling og utsatthet hos barn og unge. Dette innebærer blant annet

• at tjenesten er tilpasset barn og ungdom med fysiske og/eller psykiske funksjonsnedsettelser
• at barn, ungdom og foreldre med særlige behov får den oppfølgningen de trenger.
• å avklare nødvendige hensyn og tilpasninger i skolen for barn med sykdom eller funksjonsnedsettelser

Små barn og barn med funksjonsnedsettelser er særlig utsatt for vold, overgrep og omsorgssvikt. Helsestasjonen er den offentlige instansen som systematisk og regelmessig observerer barnets helse og utvikling, og har jevnlig kontakt med barnets omsorgspersoner i perioden før barnet begynner i barnehagen. Dette gir både mulighet til og ansvar for å forebygge, avverge og avdekke vold, overgrep og omsorgssvikt mot de aller yngste barna. Helsestasjonen utgjør slik et viktig sikkerhetsnett for barn.

Les mer om tjenesten i retningslinje om helsestasjons- og skolehelsetjenesten.

Fysioterapi- og ergoterapitjenesten er en viktig samarbeidspartner ved utredning, kartlegging, tilrettelegging og oppfølging av barn og unge med funksjonsnedsettelser. Veiledning til personalet, barn og unge, foreldre og omsorgspersoner er også en viktig oppgave for tjenesten. Tjenesten skal samarbeide med personalet i barnehagen, skolen, barnevernsinstitusjoner, og andre tjenesteytere dersom behovet hos barnet og familien tilsier det.

Fysioterapi- og ergoterapi tjenesten jobber tverrfaglig i utredning og oppfølgingsfasen. Det innebærer at personell med ulik fagspesifikk kompetanse kartlegger barn og unges tilstand, ressurser og behov. Mål og tiltak utformes i nært samarbeid mellom fagpersonene, bruker og eventuelt pårørende. Gjennom tverrfaglig metodikk sikres felles forståelse av det helhetlige behovet og konsensus om mål, tiltak og arbeidsprosess.

Brukerstyrt personlig assistanse (BPA) er en alternativ organisering av personlig assistanse, og i noen tilfeller avlastningstiltak, som gir tjenestemottakeren større innflytelse på organisering og styring av tjenestene. Assisten(e) kan være ansatt i kommunen, hos en privat BPA-tilbyder eller hos tjenestemottakeren selv. Tjenestemottakeren er arbeidsleder og styrer selv sine assistenter, evt. med bistand.

Alle personer under 67 år med stort og langvarig behov for personlig assistanse kan ha rett til å få tjenesten organisert som BPA. Retten omfatter også avlastningstiltak for personer med foreldreansvar for hjemmeboende barn under 18 år med nedsatt funksjonsevne. Helsetjenester i avlastningstiltak omfattes ikke.

Les mer om BPA i rundskriv I-9/2015 om rettighetsfesting av BPA.

Personlig assistanse er et tjenestetilbud til personer som på grunn av sykdom eller andre funksjonsnedsettelser har behov for hjelp til dagliglivets praktiske gjøremål. Hjelpen kan gis både i og utenfor hjemmet.

Personlig assistanse kan omfatte:

• Praktisk bistand til alle dagliglivets gjøremål (husarbeid, innkjøp mv.)
• Praktisk bistand til aktiviteter utenfor hjemmet
• Bistand til personlig stell og pleie
• Opplæring i aktiviteter som nevnt
• Støttekontakt

Tjenesten kan også bestå av for eksempel ulike hjemmehjelptjenester, støttekontakt, boveiledning, dagaktivitetstilbud eller BPA og vil ofte inngå i et rehabiliteringsopplegg sammen med andre kommunale helse- og omsorgstjenester.

Brukermedvirkning og brukerstyring er viktig i personlig assistanse. Brukerens egne ønsker skal tillegges stor vekt.

Les mer om personlig assistanse i Veileder for saksbehandling.

Barn og unge med funksjonsnedsettelser kan ha behov for bistand til å delta på aktiviteter og å ha et sosialt liv og en meningsfull fritid. I loven er dette kalt støttekontakt, men kommunene organiserer sin støttekontakttjeneste på ulike måter, og ordningen kan også bli kalt fritidskontakt, treningskontakt eller tilrettelegger.

Tjenesten kan gis i form en person som får godtgjørelse fra kommunen for å bistå barnet eller ungdommen med deltakelse på aktiviteter etter ønske og behov. Aktiviteter kan være å komme på besøk hjemme, eller bli med på kafé, kino, konserter, idrettstilstelninger eller andre sosiale aktiviteter. Tjenesten kan gis individuelt eller som et gruppetilbud.

Kommunen dekker støttekontaktens utgifter ved aktivitetene, og ordningen er fritatt for egenandel. Brukeren dekker egne utgifter ved fritidsaktivitetene. De som ønsker å få en støttekontakt, må søke hjemkommunen om dette.

Omsorgsstønad kan gis til personer som utfører særlig tyngende omsorgsarbeid, for eksempel foreldre til barn med nedsatt funksjonsevne. Ytelsen er ikke økonomisk behovsprøvd og er ikke en reell kompensasjon for tapt arbeidsfortjeneste. Omsorgsarbeidet må foregå i eget hjem.

De regionale helseforetakene skal sørge for at personer med fast bopel eller oppholdssted i helseregionen tilbys spesialisthelsetjenester i og utenfor institusjon.

Spesialisthelsetjenesten skal sørge for nødvendig undersøkelse og utredning av pasienter med behov for habilitering og rehabilitering i spesialisthelsetjenesten. Tjenesten skal også gi veiledning om helsemessige forhold som er påkrevet for at den kommunale helse- og omsorgstjenesten skal kunne løse sine oppgaver.

Det finnes forsøksprosjekter i enkelte bydeler som gir veiledning til barn med nedsatt funksjonsevne og deres familier i hjemmet. For eksempel har man prøvd ut et lavterskeltilbud med ambulante tjenester utover vanlig arbeidstid som kan bistå familier i utfordrende situasjoner. Fokus for veiledningen er foreldrenes egne opplevde behov for bistand og støtte.

Veiledningen bygger på en tanke om at det er behov for individuell tilpasning i veiledningen og at miljøterapeuten bør kjenne både barn, søsken og foreldre. Ved at miljøterapeuten kommer hjem kan foreldrene få hjelp til utfordringer som oppstår i hverdagen.

Prosjektene har også hatt som mål å finne en måte å samarbeide på som styrker samarbeid innad i bydel og mellom bydel og spesialisthelsetjenesten når det gjelder habiliteringsarbeid i familier.

• Les mer om veiledning på naku.no
• Eksempler på veiledning

Hjelpetiltak settes som regel inn mens barnet bor hos sine foreldre, og iverksettes i all hovedsak bare dersom familien samtykker. Formålet med hjelpetiltaket er å bidra til positiv endring hos barnet eller i familien.

Hjelpetiltak i hjemmet er det mest utbredte tiltaket i saker hvor barnet har nedsatt funksjonsevne. Grunnvilkåret for å sette inn hjelpetiltak er at barnet på grunn av forholdene i hjemmet eller av andre grunner har et særlig behov for hjelp​​. «Særlige behov» betyr at barnet trenger hjelp utover det barn vanligvis trenger. Nedsatt funksjonsevne hos barnet er ikke i seg selv grunnlag for iverksettelse av hjelpetiltak fra barnevernet.

Det finnes en rekke ulike typer hjelpetiltak og det er viktig å finne riktig hjelp og tiltak til den enkelte families utfordringer. Noen hjelpetiltak kan være direkte knyttet til barnet, mens andre vil rette seg mot foreldrene. Ofte vil det være nødvendig med en kombinasjon av tiltak for å hjelpe barnet og familien på best mulig måte. Tiltaket kan gå ut på å øke foreldrekompetansen, avlaste foreldrene, støtte barnet eller kompensere for mangler i omsorgen.

• Ulike typer hjelpetiltak
• Retningslinjer for hjelpetiltak

Omsorgsovertakelse er aktuelt dersom barn lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling, og det er alvorlig mangler ved den daglige omsorgen barnet får. Dersom vilkårene for omsorgsovertakelse er til stede, og hjelpetiltak ikke er tilstrekkelig for å ivareta barnets behov, skal barnevernstjenesten reise sak for fylkesnemnda for å overta omsorgen for barnet. ​Funksjonsnedsettelse i seg selv er ikke tilstrekkelig grunn til omsorgsovertakelse.

Det kan også treffes vedtak om omsorgsovertakelse dersom foreldrene ikke sørger for at et sykt, funksjonshemmet eller spesielt hjelpetrengende barn får dekket sitt særlige behov for behandling og opplæring.

Ungdom som har vist alvorlige atferdsvansker ved

• alvorlig eller gjentatt kriminalitet
• vedvarende rusmisbruk
• eller på annen måte

kan plasseres i en behandlings- eller opplæringsinstitusjon. ​

Når det gjelder kriteriet «på annen måte» omfattes blant annet prostitusjon og manglende tilknytning til normalt livsmønster for barn i tilsvarende aldersgruppe. Atferdsproblemer som skyldes funksjonshemminger, eksempelvis atferdsproblemer på grunn av autisme, utviklingshemming, psykiske lidelser eller psykose, omfattes ikke.

Plassering utenfor hjemmet på grunn av alvorlige atferdsvansker kan skje på grunnlag av samtykke fra den som har foreldreansvaret eller ungdommen selv ​, eller uten samtykke etter vedtak fra fylkesnemnda. Har barnet fylt 15 år er barnets samtykke tilstrekkelig. ​

Plassering på grunn av atferdsvansker innebærer ikke at omsorgen overtas, men en plassering på grunn av atferdsvansker kan kombineres med omsorgsovertakelse.

Det er i utgangspunktet barnets foreldre som har rett til å bestemme når barnet skal bringes til lege og hvordan barnet skal behandles. Fylkesnemnda kan imidlertid treffe vedtak om medisinsk undersøkelse og behandling dersom foreldrene ikke sørger for at barnet får nødvendig medisinsk undersøkelse og behandling. ​

Det er kun ved mistanke om de mest alvorlige og livstruende sykdommene fylkesnemnda kan pålegge at barnet kommer til undersøkelse eller behandling​.

Dersom foreldrene ikke sørger for at et funksjonshemmet eller spesielt hjelpetrengende barn får dekket særlige behov for behandling og opplæring, kan fylkesnemnda vedta at barnet skal behandles eller få opplæring med bistand fra barnevernstjenesten. ​

Familieråd er et frivillig hjelpetiltak, og det er familien selv eller ansatte i barnevernet som tar initiativ til rådet. Familieråd er et møte der familien tar viktige beslutninger når situasjonen til et barn i familien er vanskelig. Det kan være en god måte å finne løsninger på når et barn trenger hjelp.

Familieråd skal sikre at både barnet, familien og det utvidete nettverket blir hørt. Målet med familieråd er at familien selv skal legge en plan for hvordan de kan endre barnets situasjon til det bedre. Barnevernstjenesten utarbeider i etterkant en tiltaksplan som støtter opp om familiens egen plan.

Les mer om familieråd.

Hva er individuell plan?

• Individuell plan er et planleggingsdokument og et verktøy for strukturert samarbeidsprosess.
• Planen skal bidra til et helhetlig, koordinert og individuelt tilpasset tjenestetilbud.
• Individuell plan er i tillegg et godt verktøy for å styrke brukermedvirkningen.
• Planen skal oppdateres kontinuerlig.
• Barnet/ungdommen eller pårørende har rett til å delta i arbeidet med individuell plan
• En person skal kun ha én individuell plan.
• Planen skal være rettledende for alle tjenestene som utøves.

Hva skal en individuell plan inneholde?

• Oversikt over barnets mål, ressurser og behov for tjenester
• Oversikt over hvem som deltar i arbeidet med planen
• Angivelse av hvem som er koordinator
• Aktuelle tiltak og hvem som har ansvaret for de ulike tiltakene
• Beskrivelse av hvordan tiltakene skal gjennomføres
• Samtykke fra den planen gjelder 
• Eventuelt samtykke til informasjonsdeling mellom tjenestene
• Oversikt over nødvendige og/eller ønskelige samarbeid med andre tjenesteytere

Forskrift om habilitering og rehabilitering pålegger både kommuner og spesialisthelsetjeneste å ha en koordinerende enhet for habilitering og rehabilitering (KE). Enheten har et lovpålagt overordnet ansvar for individuell plan og koordinator, og har en sentral rolle i og sikre samhandling på tvers av nivåer og sektorer. Les mer om artikkel om koordinator og koordinerende enhet.

Når har barn og unge rett til individuell plan etter helse- og omsorgslovgivningen?

• Barn og unge med behov for langvarige og koordinerte tjenester har rett til å få utarbeidet individuell plan.
• Det reelle og helhetlige behovet for koordinering skal legges til grunn.
• Utarbeidelse av individuell plan krever samtykke.

Når har barn og unge krav på individuell plan etter barnevernloven?

Barnevernstjenesten har plikt til å utarbeide individuell plan for barn og unge som trenger langvarige og koordinerte tjenester, og dersom det er nødvendig for å skape et helhetlig tilbud til barnet. Barneverntjenesten skal samarbeide om planen med andre instanser barnet mottar tjenester fra. Utarbeidelse av individuell plan skal være samtykkebasert.

Retten til individuell plan er hjemlet i flere lovverk:

• Lov om barneverntjenester § 3-2 a
• Helse- og omsorgstjenesteloven § 7-1
• Spesialisthelsetjenesteloven § 2-5
• Lov om psykisk helsevern § 4-1
• Pasient – og brukerrettighetsloven § 2-5
• Helsepersonelloven §§ 4 og 38a
• Lov om arbeids- og velferdsforvaltningen § 15 (NAV-loven)
• Lov om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen § 28 og § 33
• Lov om barneverntjenester § 3-2 a

Skolen har også plikt til å medvirke i arbeidet med individuell plan.

Ifølge opplæringslova § 15-8 og friskolelova § 3-6b plikter skolen å samarbeide med relevante kommunale tjenester om vurdering og oppfølging av barn og unge med helsemessige, personlige, sosiale eller emosjonelle problemer.

Både barnevernstjenesten og helse- og omsorgssektoren har en selvstendig plikt til å vurdere om barnet har behov for individuell plan. Dette betyr at barnevernstjenesten og helse- og omsorgstjenesten må undersøke om det allerede foreligger en individuell plan for barnet.

Hvis det ikke foreligger individuell plan for barnet og tjenesten vurderer at det er behov for en slik plan, har tjenesten som har foretatt denne vurderingen et ansvar for å ta initiativ til at arbeidet med individuell plan startes, og for å involvere andre tjenester. De instanser som har plikt til å utarbeide individuell plan, har også plikt til å samarbeide med andre tjenesteytere og sektorer.

Beskrivelsen av formål og innhold for individuell plan i ulike lovverk er i hovedsak sammenfallende. Det legges til grunn en omforent forståelse av intensjonen om en plan på tvers av sektorgrenser. Målet er å sikre helhetlige forløp med utgangspunkt i barnets behov. Hvor omfattende behovet for helse- og omsorgstjenester er i forhold til bistand fra andre sektorer, for eksempel barnevernssektor, bør vurderes i et helhetsperspektiv.

Med én plan menes et samordnet, overordnet dokument som er resultatet av en planprosess der utgangspunktet er barnets mål og behov for tjenester. Planen bør ta utgangspunkt i grundige kartlegginger av barnets ressurser og behov, og begge tjenestene bør samarbeide om å utarbeide planen.

Dersom en pasient eller bruker har behov for tjenester fra både helseforetak og kommune, er det kommunen som har ansvar for at det blir utarbeidet en individuell plan, og at planarbeidet koordineres.

Helsepersonell i både spesialisthelsetjenesten og i kommunen (inkl. fastlege) har en plikt til å melde fra om behov for individuell plan og koordinator.

Helseforetaket skal så snart som mulig varsle kommunens koordinerende enhet for habilitering og rehabilitering når den ser at det er behov for en individuell plan som omfatter tjenester både fra spesialisthelsetjenesten og kommunen.

Samtykke til individuell plan etter barnevernloven

• For barn under 15 år er det barnets foreldre eller andre med foreldreansvar som kan samtykke.
• Barn over 15 år kan selv samtykke.
• Hvis planen for barn over 15 inneholder tiltak som også retter seg mot foreldre, må også foreldrene samtykke til planen. Dersom barnet er under foreldrenes omsorg, skal det mye til for at ikke tiltakene også vil rette seg mot foreldre.
• Dersom foreldrene og/eller barnet ikke ønsker en individuell plan, har barneverntjenesten likevel en plikt til å samarbeide med andre relevante tjenester, slik at barnet og familien får en helhetlig oppfølging.

Samtykke til individuell plan i helse- og omsorgssektoren

• For barn under 16 år er det barnets foreldre eller andre med foreldreansvar som kan samtykke
• Barn over 16 år kan som hovedregel selv samtykke
• Samtykkekompetansen for barn over 16 år kan helt eller delvis bortfalle ved alvorlig utviklingshemming eller annen kognitiv svikt som gjør at barnet ikke er i stand til å forstå hva samtykke omfatter. Les mer om samtykke.

Hvilke gevinster får barnet og familien ved bruk av individuell plan?

• Medvirkning til utforming av tjenester og tiltak
• Tjenester og tiltak som er rettet mot barnet og familiens mål
• Helhetlig tjenestetilbud
• Styrket relasjon med tjenesteyterne
• Avklaring av forventninger
• Forenkler kontakten med systemet
• Langsiktig planlegging
• Langsiktig og helhetlig planlegging gir barn, unge og familien mye mer
• kontroll og oversikt over det som angår de i systemet, noe som igjen skaper forutsigbarhet
• Bevisstgjøring på hva barnet og familien selv er ansvarlig for i eget liv

Hvilke gevinster får tjenestene ved bruk av individuell plan?

• Strukturert samarbeid med barnet/familien og andre involverte aktører
• Tydeliggjøring av ansvars- og oppgavefordeling
• Bedre ressursutnyttelse og forebygge dobbelt arbeid
• Kompetanseoverføring på tvers av tjenestene
• Et godt verktøy for brukermedvirkning

Eksempel

Et barn på seks år har en diagnostisert utviklingshemming. Barnet bor sammen med foreldrene og tre søsken. Barnet har sen språkutvikling og nedsatt syn. Barnet går fortsatt i barnehage, og har utsatt skolestart. Det er mange tjenester inne i bildet, herunder habiliteringstjenesten, fastlege, fysioterapeut, optiker, synskontakt, helsesøster, avlastningstjeneste, PP-tjeneste og NAV. Barnevernet er inn i familien med råd og veiledningstiltak og støttekontakt for en av barnets søsken. Foreldrene opplever at det er vanskelig å vite hvem som gjør hva og være trygge på at tjenesteyterne har riktig informasjon og at tjenestene koordineres godt. De ønsker også å forberede overgangen fra barnehage til skole.

Anbefaling

• Foreldrene mottar informasjon om retten til individuell plan fra både spesialisthelsetjenesten, og Helsestasjon i kommunen
• Foreldrene søker kommunen om individuell plan for barnet
• Søknad mottas og saksbehandles i helse- og omsorgstjenestens tildelingskontor
• Kommunens koordinerende enhet innvilger individuell plan og utpeker koordinator for arbeidet
• Spesialpedagog i barnehage blir koordinator etter tett dialog med foreldrene, spesialpedagogen selv og spesialpedagogens leder
• Koordinator får opplæring i arbeidet fra koordinerende enhet
• Koordinator iverksetter arbeidet med å lage en individuell plan for barnet i samarbeid med foreldre
• Prosessen startet ved å sette opp en kartlegging av behov for tjenester og tiltak for at barnet oppnår sitt mål satt i individuell plan
• Oversikt over tiltak og tjenester med ansvarlig for oppfølging og evalueringsdato er skrevet i den individuelle planen
• Koordinator samarbeider tett med barnevernet om aktuelle tiltak fra barnevernstjenesten
• Det skal sikres god overgang til skolestart som stiller krav til kontinuitet og koordinering på tvers av fag og sektorer.
• Overgangen skal planlegges i god tid, og ny koordinator bør nevnes før barnet begynner på skolen. Dette er for å få til god overlapping ved bytte av koordinator.

Barnets mening er et grunnleggende hensyn når beslutninger som angår barnet skal tas. Barnets mening skal ikke nødvendigvis tillegges avgjørende vekt, men er et av flere momenter i vurderingen. Andre hensyn kan gjøre det nødvendig med en annen løsning. Faglig forsvarlig oppfølging og behandling kan ikke settes til side fordi det går på tvers av barnets ønsker. Beslutninger som går på tvers av barnets ønsker bør begrunnes, og at barnets mening er vurdert skal fremkomme av dokumentasjonen. Det er viktig å være bevisst på at barnet aldri har ansvar for å bestemme.

Barn som er i stand til å danne seg egne synspunkter, skal fritt få gi uttrykk for disse synspunkter i alle forhold som vedrører barnet. Videre skal barnets synspunkter tillegges behørig vekt i samsvar med dets alder og modenhet.

Barnekonvensjonen artikkel 12.1

Barn med nedsatt funksjonsevne har rett til fritt å gi utrykk for sine synspunkter i alle forhold som berører dem, og at deres synspunkter tillegges behørig vekt i samsvar med barnets alder og modenhet, på lik linje med andre barn. Videre har barn med nedsatt funksjonsevne krav på hjelp tilpasset deres nedsatte funksjonsevne og alder for å kunne utøve denne rettigheten.

Konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne, artikkel 7.3

Alle barn som er i stand til å danne seg egne synspunkter har rett til å medvirke i alle forhold som vedrører barnet etter barnevernloven​. Barnets rett til å bli hørt og til å medvirke i egen sak skal ivaretas i alle faser av barnevernets saksbehandling og oppfølging av barnet. Retten innebærer at

• barnet skal få tilstrekkelig og tilpasset informasjon
• barnet skal gis mulighet til fritt å uttale seg før det tas avgjørelser
• barnets meninger skal tillegges vekt i samsvar med barnets alder og modenhet
• barnevernet skal finne tiltak som er til det beste for barnet, og som gir barnet stabil og god voksenkontakt og kontinuitet i omsorgen
• medvirkning fra barn og unge skal få frem barnets perspektiv og bidra til at avgjørelser som fattes er til barnets beste
• medvirkning skal styrke barnets posisjon og gi bedre rettssikkerhet for barnet
• barnets mening ​skal fremkomme av sakens dokumenter
• familieråd kan være et tiltak som sikrer barnets rett til medvirkning. Ved bruk av familieråd skal barnet, familien og det utvidete nettverket få mulighet til å uttale seg.

Les mer i Forskrift om medvirkning og tillitsperson.

Pasient eller bruker har blant annet rett til å medvirke ved valg av tjenesteformer, undersøkelses- og behandlingsformer. Retten innebærer at

• barnet har rett til tilstrekkelig og tilpasset informasjon
• barnet skal gis mulighet til fritt å si hva han/hun mener
• barnets meninger skal bli hørt og meningene skal tillegges vekt i samsvar med barnets alder og modenhet
• tjenestetilbudet skal så langt som mulig utformes i samarbeid med barnet
• det skal legges stor vekt på hva barnet mener ved utforming av følgende tjenestetilbud: Helsetjenester i hjemmet, plass i institusjon, personlig assistanse ​ (herunder praktisk bistand, opplæring og støttekontakt), nødvendig pårørendestøtte (opplæring/veiledning, avlastningstiltak, omsorgsstønad) og brukerstyrt personlig assistanse
• dersom barnet ikke har samtykkekompetanse, har barnets nærmeste pårørende rett til å medvirke sammen med barnet, for eksempel i forbindelse med helsehjelp.

• Foreldrene eller andre som har foreldreansvaret har rett til å få informasjon om barnets helse og om den helsehjelpen som gis til barnet når barnet er under 16 år, og i visse tilfeller opp til 18 år. Når barnevernstjenesten har overtatt omsorgen for barnet, har barnevernstjenesten rett til informasjon etter de samme reglene.
• Er barnet mellom 12 og 16 år skal informasjonen ikke gis til foreldre eller andre som har foreldreansvaret når barnet av grunner som bør respekteres, ikke ønsker dette.
• Uavhengig av barnets alder skal informasjon ikke gis til foreldre eller andre som har foreldreansvaret dersom tungtveiende hensyn til barnet taler mot dette
• Dersom det blir aktuelt å unnta informasjon fra foreldrene eller andre som har foreldreansvaret, skal pasienten så tidlig som mulig orienteres om foreldrenes rett til å få informasjon og unntakene fra denne retten.
• For at barn skal fortelle om forhold, kan det være en forutsetning at de får vite at det de forteller ikke automatisk blir videreformidlet.
• Informasjon som er nødvendig for å oppfylle foreldreansvaret skal likevel gis til foreldre eller andre som har foreldreansvaret når barnet er under 18 år. Barnet skal orienteres om at informasjonen gis.

«Andre som har foreldreansvaret»

Dersom barnevernet har overtatt omsorgen for et barn under 18 år etter barnevernloven § 4-6 andre ledd, § 4-8 eller § 4-12, vil barnevernstjenesten regnes som andre som har foreldreansvaret etter disse reglene.

«Av grunner som bør respekteres»

Helsetjenesten må foreta en konkret helhetsvurdering hvor det må vurderes om det fra barnets side fremsettes grunner som bør respekteres, og om vedkommende er i stand til å ivareta egne interesser på en fornuftig måte, sett i forhold til det aktuelle tiltaket, veid opp mot foreldreansvaret.

«Tungtveiende hensyn»: For at det skal foreligge tungtveiende hensyn, må barnet være i, eller antas å være i, en situasjon som er alvorlig. Dette inkluderer også situasjoner som blir oppfattet som alvorlig av barnet selv. Dette kan for eksempel være ved alvorlig omsorgssvikt eller annen situasjon med alvorlig uro eller belastning, eksempelvis knyttet til kjønnsidentitet, seksualitet eller psykososiale forhold.

Situasjonen må i tillegg være av en slik karakter at helsepersonellet vurderer det som best for barnet at informasjonen ikke blir videreformidlet til foreldre eller andre som har foreldreansvaret. Det er vurderingen av hva som vil være til barnets beste som er avgjørende. Å unnlate å gi informasjon videre til foreldre eller andre med foreldreansvaret kan være best for barnet dersom slik videreformidling kan sette barnet i en svært vanskelig eller farlig situasjon. Det samme gjelder dersom videreformidlingen vil kunne skade barnets tillit til helse- og omsorgstjenesten og hindre at barnet gir informasjon som kan føre til at barnet får hjelp.

Avgjørelsen av om det vil være best for barnet å ikke videreformidle informasjonen kan være vanskelig å ta. Dersom helsepersonell får informasjon om alvorlig omsorgssvikt, vil det som regel være klart at informasjon ikke skal gis videre til barnets foreldre. I andre tilfeller kan det være mer krevende å avgjøre om det å unnlate å informere foreldrene eller andre som har foreldreansvaret faktisk vil være det beste for barnet. Viktige hensyn vil kunne trekke i hver sin retning, og det må gjøres en konkret avveiing for å fastslå hvilke hensyn som skal tillegges avgjørende vekt for å sikre barnets behov på best mulig måte.

«Informasjon som er nødvendig for å oppfylle foreldreansvaret»: Informasjon som er nødvendig for å oppfylle foreldreansvaret, skal gis foreldre eller andre med foreldreansvar helt frem til pasienten er 18 år. Dette kan omfatte alvorlige situasjoner, som for eksempel tilstander med mer alvorlige psykiske lidelser, fare for selvskading og redusert utvikling, omgang med ulovlige rusmidler, opplysninger om selvmordsfare og innleggelse i døgnavdeling og opplysninger om hvor ungdommen befinner seg. Pasienten skal orienteres om at slik informasjon gis til foreldrene.

• Les mer i rundskriv til pasient- og brukerrettighetsloven.
• Uklart om det er snakk om omsorgssvikt eller funksjonsnedsettelse?

Per er 15 år og har en diagnose innenfor autismespekteret med moderat utviklingshemming. På grunn av utagering i hjemmet har han fått et tilbud om avlastningsbolig en uke hver måned. Dette har i en periode fungerte bra. Etter hvert utagerer Per mer i dagene før han skal på avlastning. Habiliteringstjenesten er usikker på årsaken til dette og har kontaktet barnevernet. Til mor har Per fortalt at han liker seg godt på avlastning og at han har fått gode venner der. Mor opplever at Per dagene før han skal reise er stresset, og at han gjentatte ganger spør om hva han skal gjøre på avlastning, hvem som er på jobb og hvilke andre barn som skal være der når han kommer.

Pers utagering er i dette tilfellet en form for kommunikasjon. Å lytte til Per sin mening og begrunnelse for hvorfor han reagerer som han gjør er viktig for at Per skal få et riktig tilbud.

For barn og unge under 16 år har foreldrene eller andre med foreldreansvaret som hovedregel rett til å samtykke til helsehjelp på barnets vegne. Dersom barneverntjenesten har overtatt omsorgen for barn under 16 år etter barnevernloven § 4-6 andre ledd, § 4-8 eller 4-12 har barneverntjenesten rett til å samtykke til helsehjelp.

• Ungdom over 16 år har som hovedregel rett til å samtykke til helsehjelp
• Foreldrene eller andre som har foreldreansvaret har rett til å samtykke til helsehjelp for ungdom mellom 16 og 18 år som ikke har samtykkekompetanse, dvs. dersom ungdommen på grunn av fysiske eller psykiske forstyrrelser eller utviklingshemning åpenbart ikke forstår hva helsehjelpen går ut på.
• Er det tvil om ungdom mellom 16 og 18 år har samtykkekompetanse, bør denne vurderes faglig av Habiliteringstjenesten.
• Dersom barneverntjenesten har overtatt omsorgen for barn mellom 16 og 18 år  ​​ som ikke har samtykkekompetanse, har barneverntjenesten også rett til å samtykke til helsehjelp.

Samtykkekompetansen kan bortfalle helt eller delvis dersom pasienten på grunn av fysiske eller psykiske forstyrrelser, senil demens eller psykisk utviklingshemming åpenbart ikke er i stand til å forstå hva samtykket omfatter. For å frata en pasient samtykkekompetanse kreves det at pasienten åpenbart ikke er i stand til å forstå:

• begrunnelsen for at helsehjelpen blir gitt og
• hva et samtykke vil omfatte, dvs. tiltakets art og de nærmere implikasjoner av helsehjelpen.

Samtykkekompetansen må vurderes konkret opp imot den helsehjelpen det er snakk om i den aktuelle saken. Den kan falle bort for enkelte felt, men ikke nødvendigvis for alle områder.

Se mer informasjon om hvordan samtykkekompetanse skal vurderes i rundskriv til pasient- og brukerrettighetsloven under omtalen av § 4-3 side 83.

• Fra barnet er i stand til å danne seg egne synspunkter om det samtykket dreier seg om, altså helsehjelpen, skal barnets foreldre eller andre som har foreldreansvaret, gi barnet informasjon og mulighet til å si sin mening før samtykke blir gitt. Det gjelder senest fra barnet er fylt 7 år.
• Retten til medbestemmelse innebærer at barnet gis reell innflytelse.
• Det skal legges økende vekt på hva barnet mener ut fra alder og modenhet.
• Fra barnet er fylt 12 år skal det legges stor vekt på hva barnet mener.

I situasjoner hvor barn og unge ikke kan samtykke selv og det heller ikke foreligger samtykke fra foreldre eller barneverntjenesten, foreligger i utgangspunktet ikke rettsgrunnlag etter helselovgivningen for å yte helsehjelp.

Manglende samtykke fra foreldrene kan være tilfelle hvor begge foreldrene velger å respektere barnets vegring, eller har liten tiltro til den behandlingen som tilbys. Tilliten til helsetjenesten kan også av ulike grunner ha blitt svekket, for eksempel på grunn av pågående barnevernssak.

Barn og foreldre kan samtykke til fritak fra taushetsplikt. Dersom det innhentes informert samtykke, kan ansatte i barnevernet dele opplysninger med helse- og omsorgstjenesten når det er til det beste for barnet​ (Jf. forvaltningsloven § 13 a nr. 1)

Når det ikke foreligger samtykke, er hovedregelen at barnevernet bare kan gi taushetsbelagte opplysninger til andre tjenester når dette er nødvendig for å fremme barnevernstjenesten, institusjonens, senteret for foreldre og barns eller omsorgssenteret for mindreåriges oppgaver, eller for å forebygge fare for liv eller alvorlig skade for noens helse (Jf. barnevernloven § 6-7 tredje ledd, første setning) ​.

Opplysninger til andre offentlige tjenester kan kun gis når det er nødvendig for å gi det konkrete barnet rett hjelp i rett tid. Barnevernstjenesten og eventuelt barnevernsinstitusjonen må foreta en konkret vurdering om formidling av opplysninger uten barnets/foreldrenes samtykke er nødvendig for å fremme sine oppgaver. Det er presisert i barnevernloven § 6-7 tredje ledd at også yrkesutøvere i medhold av helsepersonelloven kan gis opplysninger etter denne bestemmelsen.

Barnevernet kan også gi slike opplysninger til andre tjenester når det er nødvendig for å forebygge fare for liv eller alvorlig skade for noens helse ​(Jf. barnevernloven § 6-7 tredje ledd, jf. straffeloven § 196).

Når det gjelder de nærmere reglene om barnevernets taushetsplikt, opplysningsplikten og opplysningsretten til barnevernet i, vises det til saksbehandlingsrundskrivet kapittel 4 og Rundskriv Q-24, mars 2005.

For at helsepersonell skal kunne dele taushetsbelagt informasjon med barnevernstjenesten, kreves enten samtykke fra pasienten/brukeren eller andre som kan samtykke på vegne av personen, eller hjemmel i lov. Hovedregelen er at det bes om samtykke før taushetsbelagt informasjon deles.

Hvis det ikke foreligger samtykke til deling av opplysninger, kan helsepersonell likevel gi ut pasientopplysninger til barnevernstjenesten når tungtveiende private eller offentligrettslige interesser gjør det rettmessig å gi opplysningene videre (jf. helsepersonelloven § 23 nr. 4). At helsepersonellet har adgang til å gi ut opplysninger innebærer at helsepersonellet kan velge mellom å gi opplysninger videre eller å la det være. Den som sitter med opplysningene har dermed adgang, men ikke plikt, til å videreformidle opplysninger.

Dette er en snever unntaksregel, og det skal mye til for at helsepersonell skal kunne dele opplysninger etter denne bestemmelsen. Hensynene og interessene som taler for å dele opplysningene må veie vesentlig tyngre enn hensynene som taler imot. Deling av informasjon etter denne bestemmelsen må være begrunnet i å hindre fare eller skade av et visst omfang. Dersom det gjelder fare for liv eller helse vil helsepersonell kunne dele opplysninger etter denne bestemmelsen.

Helsepersonell og enhver som utfører tjeneste eller arbeid for et forvaltningsorgan, har i enkelte tilfeller en plikt til uoppfordret å gi opplysninger til barnevernet (jf. helsepersonelloven § 33 og barnevernloven § 6-4 første og sjette ledd). Dette er en lovbestemt plikt til å gi opplysninger som ellers er underlagt taushetsplikt.

Opplysningsplikten overfor barnevernet går foran taushetsplikten, fordi opplysningene kan være nødvendige for barnevernet for å kunne hjelpe utsatte barn og unge. Den som sitter med opplysningene kan altså ikke velge om opplysningene skal formidles videre eller ikke.

Når barn eller barnets foreldre mottar helsehjelp, kan det komme frem opplysninger om barnets omsorgs- og livssituasjon som gjør at helsepersonell skal melde fra til barnevernet.

Helsepersonell og enhver som utfører tjeneste og arbeid for et forvaltningsorgan, har en selvstendig plikt til å melde fra til barnevernstjenesten i følgende tilfeller:

• Når det er grunn til å tro at et barn blir eller vil bli mishandlet, utsatt for alvorlige mangler ved den daglige omsorgen eller annen alvorlig omsorgssvikt.
• Når det er grunn til å tro at et barn har en livstruende eller annen alvorlig sykdom eller skade og ikke kommer til undersøkelse eller behandling, eller at et barn med nedsatt funksjonsevne eller et spesielt hjelpebehov ikke får dekket sitt særlige behov for behandling eller opplæring.
• Når et barn viser alvorlige atferdsvansker i form av alvorlig eller gjentatt kriminalitet, misbruk av rusmidler eller en annen form for utpreget normløs atferd.
• Når det er grunn til å tro at barnet blir eller vil bli utnyttet til menneskehandel.

Det er vilkår om «grunn til å tro» at et barn er i en slik situasjon. Det betyr at det må foreligge en begrunnet bekymring for det. Det er ikke krav om sikker viten eller overvekt av sannsynlighet for det, men helsepersonell og andre som utfører tjeneste eller arbeid for et forvaltningsorgan, må ha noe mer enn en vag mistanke.

Opplysningsplikt er et selvstendig og personlig ansvar som påligger den enkelte. Vurderingen av om det skal meldes, kan ikke overlates til andre. Meldingen skal gå til barnevernstjenesten i den kommunen barnet oppholder seg. Når vilkårene for meldeplikt er oppfylt, er det ingen handlingsalternativer som kan erstatte melding til den kommunale barnevernstjenesten i barnets oppholdskommune. Opplysningsplikten faller med andre ord ikke bort ved at helsepersonellet forsøker å avhjelpe situasjonen selv. Plikten kan ikke oppfylles ved å sende meldingen anonymt til barnevernstjenesten.

Melding skal sendes uten ugrunnet opphold. Det betyr at meldingen i utgangspunktet skal sendes til barnevernstjenesten straks etter bekymringen har oppstått. Den som har opplysningsplikt skal ikke selv foreta undersøkelser for å bekrefte eller avkrefte grunnlaget for bekymringen. Det er barnevernstjenesten som har ansvaret for å gjennomføre de undersøkelser som er nødvendige for å avklare barnets omsorgssituasjon og behov for barneverntiltak.

Helsepersonell som etter en faglig vurdering har vurdert vilkårene for meldeplikt som oppfylt, og sendt melding til barneverntjenesten ut fra denne vurderingen , har ikke brutt taushetsplikten dersom det senere viser seg at barnets situasjon er mindre alvorlig enn antatt eller at mistanken som førte til bekymringsmelding blir avkreftet. En unnlatelse av å melde fra kan imidlertid bryte med helsepersonells opplysningsplikt.

Barnevernet skal så langt som mulig innhente opplysninger i samarbeid med den saken gjelder (Jf. barnevernloven § 6-4 femte ledd). Barnevernet kan pålegge helse- og omsorgstjenesten å gi taushetsbelagte opplysninger i saker om

• midlertidig plassering av barn utenfor hjemmet i akuttsituasjoner
• forbud mot flytting av barn og foreløpig vedtak om omsorgsovertakelse av nyfødt barn før barnet har flyttet hjem
• medisinsk undersøkelse og behandling
• behandling av barn som har særlige behandlings- eller opplæringsbehov
• omsorgsovertakelse
• samværsrett og skjult adresse
• fratakelse av foreldreansvar og adopsjon
• oppheving av vedtak om omsorgsovertakelse
• plassering og tilbakehold i institusjon uten samtykke
• plassering i institusjon uten samtykke ved fare for menneskehandel

Pålegg om taushetsbelagte opplysninger kan også gis i saker om pålegg om hjelpetiltak etter barnevernloven § 4-4 tredje ledd, når dette er nødvendig for å unngå at et barn havner i en alvorlig situasjon som beskrevet i barnevernloven § 4-12.

Det er barnevernstjenesten som skal vurdere om vilkårene for opplysningsplikt foreligger, ikke helse- og omsorgstjenesten. Barnevernstjenesten må vurdere hvilke opplysninger som er relevante, og de må til en viss grad konkretisere hva slags opplysninger som pålegges utlevert. Det kan for eksempel ikke kreves utlevert en fullstendig pasientjournal.

Etter nærmere regler i pasient- og brukerrettighetsloven kapittel 3 har foreldrene eller andre som har foreldreansvaret rett til å få informasjon om barnets helse og om den helsehjelpen som gis til barnet når barnet er under 16 år, og i visse tilfeller opp til 18 år. Når barnevernstjenesten har overtatt omsorgen for barnet, har barnevernstjenesten rett til informasjon etter de samme reglene.

Hovedregelen er at der barnet har fylt 16 år, skal det ikke gis informasjon til barnevernstjenesten uten samtykke fra barnet. Er barnet under 16 år, skal informasjon som hovedregel gis. Dette innebærer i utgangspunktet en opplysningsplikt for helsepersonellet. Det er enkelte unntak fra denne hovedregelen:

• For informasjon som er nødvendig for å oppfylle foreldreansvaret, gjelder informasjonsplikten inntil barnet er 18 år. Pasienten eller brukeren skal orienteres om at informasjonen gis. Dette kan omfatte alvorlige situasjoner, som for eksempel tilstander med mer alvorlige psykiske lidelser, fare for selvskading og redusert utvikling, omgang med ulovlige rusmidler, opplysninger om selvmordsfare og innleggelse i døgnavdeling og opplysninger om hvor barnet befinner seg.
• Er barnet mellom 12 og 16 år skal informasjon ikke gis til barnevernstjenesten når barnet, av grunner som bør respekteres, ikke ønsker dette. Et viktig hensyn bak unntaket er å sikre at barn oppsøker helsetjenesten når de har behov for det, for eksempel helsesøster på skolen, uten frykt for at de som ivaretar foreldreansvaret skal kobles inn. Det må vurderes konkret om det er grunnlag for å unnta informasjon etter denne regelen.

Uavhengig av barnets alder, skal informasjon ikke gis til barnevernstjenesten dersom tungtveiende hensyn til barnet taler mot det. Dette er et snevert unntak. Helsepersonell har en selvstendig plikt til å ta stilling til om det foreligger tungtveiende hensyn til barnet som gjør de som har foreldreansvaret ikke skal informeres. Barnet trenger altså ikke å ha bedt om det.

Den som har krav på taushet fra helsepersonellet kan gi samtykke til at opplysninger deles, jf. helsepersonelloven § 22 første ledd. Hvis personen samtykker, oppheves taushetsplikten så langt samtykket rekker.

Krav til samtykket

• Personen som samtykker skal gis informasjon om hvilke opplysninger det gjelder, hvor opplysningene kan hentes fra, hvem de skal kunne deles med og hva formålet med delingen er. Det skal også gis informasjon om eventuelle konsekvenser av delingen.
• Samtykket skal være aktivt og uttrykkelig.
• Samtykket kan være muntlig eller skriftlig, men må være skriftlig i tilfeller der samtykket skal gjelde over tid. Omfanget av samtykket må være tilstrekkelig presist angitt, slik at det er tydelig hva det er samtykket til, jf. første kulepunkt.
• Samtykket skal være frivillig. Personen som samtykker kan ikke pålegges å gi samtykke. Samtykke kan heller ikke gjøres til en forutsetning for å motta tjenester.
• Samtykket skal være informert. Det innebærer at pasienten forstår hvilke opplysninger som skal gis videre, til hvem og i hvilken periode. Pasienten bør forstår formålet, rekkevidden og konsekvensene av at opplysningene gis videre. Videre må pasienten være samtykkekompetent.

Les mer i rundskriv til helsepersonelloven § 22 med kommentarer .

Samtykke til deling av pasientopplysninger?

• Utgangspunktet er at det er den personen som opplysningene gjelder, som skal samtykke. Barn over 16 år skal samtykke selv.
• Foreldre eller andre med foreldreansvar skal samtykke hvis barnet er under 16 år, eller hvis barnet er mellom 16 og 18 år og mangler samtykkekompetanse. Hvis barnevernet har overtatt omsorgen, samtykker barnevernet i foreldrenes sted.

Samtykke til deling av opplysninger fra barneverntjenesten?

• Er barnet under 15 år er det barnets foreldre eller andre med foreldreansvar som skal samtykke.
• Er barnet over 15 år eller barnet er part i saken kan barnet selv samtykke.

Barn og unge har rett til å medvirke uansett alder, og foreldrene bør lytte til barnet før de samtykker til deling av både pasientopplysninger og opplysninger fra barneverntjenesten.

Selv om helsepersonell og ansatte i barnevernstjenesten har taushetsplikt, kan tjenestene etablere et generelt samarbeid hvor de utveksler erfaring og drøfter saker anonymisert. Det er viktig at tjenestene sørger for at sakene som tas opp er tilstrekkelig anonymisert, slik at enkeltpersoner ikke identifiseres.

Tjenestene kan etablere faste møtepunkter mellom helse, barnevern og skole slik at generelle problemstillinger kan drøftes og konkrete saker kan diskuteres anonymt.

Barnevernet har på grunn av foreldrenes manglende omsorgsevne overtatt omsorgen for en gutt med nedsatt funksjonsevne. Han er plassert på barnevernsinstitusjon, som utøver den daglige omsorgen for gutten.

På grunn av sin funksjonsnedsettelse har han behov for flere helse- og omsorgstjenester, og han mottar hjelp fra habiliteringstjenesten. I dette tilfellet er samtykke til deling av informasjon mellom tjenestene innhentet. Gutten har utagerende atferd flere ganger på institusjonen og de ansatte må bruke tvang for å få roet ned situasjonen. Siden gutten bor på barnevernsinstitusjon er hjemmelen for tvangsutøvelsen å finne i rettighetsforskriften. Habiliteringstjenesten har imidlertid ikke informasjon om tvangsbruken og utageringen.

Utfordring

Habiliteringstjenesten får ikke informasjon som er viktig for dem i forbindelse med helsehjelp til gutten.

Anbefaling

De ulike aktørene har en plikt til å på selvstendig grunnlag vurdere hvilke opplysninger andre tjenester har behov for. Det vil si opplysninger som kan være av vesentlig betydning for at andre instanser skal kunne gjøre gode vurderingen og gi et forsvarlig tilbud. I dette tilfellet har institusjonen, som er guttens omsorgsbase, en plikt til å vurdere om situasjoner som oppstår på institusjonen, herunder utagering, tvangsbruk osv. er av vesentlig betydning for at gutten får riktig vurdering, og dermed riktig tiltak frahabiliteringstjenesten. Spesialisthelsetjenesten har en lovpålagt veiledningsplikt ovenfor helse- og omsorgstjenesten i kommunen, og kan i slike tilfeller veilede ansatte på institusjonen for å forebygge utagering og bruk av tvang. Det er viktig at spesialisthelsetjenesten har tilstrekkelig informasjon for å kunne gi et forsvarlig helsetilbud til gutten, og gode faglige råd til ansatte, samt veiledning til omsorgspersoner rundt gutten.

Det anbefales å lage en individuell plan etter barnevernloven § 3-2 a.

En fysioterapeut har ukentlig kontakt med mor og et barn med en sjelden funksjonsnedsettelse. Etter hvert blir fysioterapeuten usikker på om utfordringene barnet møter er knyttet til funksjonsnedsettelsene eller mors omsorgsevne. Fysioterapeuten sender derfor en bekymringsmelding til barnevernet. Barnevernstjenesten iverksetter en undersøkelsessak. Parallelt med barnevernstjenestens undersøkelser skal fysioterapeuten holde kontakt med familien og gi barnet riktig tilbud og oppfølging. Fysioterapeuten opplever dette som utfordrende når han ikke får innblikk i barnevernstjenestens vurdering av hva barnets utfordringer kan skyldes.

Utfordring

Barneverntjenesten og helsetjenesten sitter på ulik informasjon.

Anbefaling

Tjenestene bør forsøke å unngå at samarbeidspartnere sitter med ulik informasjon, mangelfull informasjon eller feilaktig informasjon. Dette medfører risiko for at beslutninger tas på feil grunnlag. Innhentet samtykke legger til rette for tverrfaglig samarbeid mellom tjenesten og tjenestene bør etablere gode rutiner for innhenting av samtykke. Det anbefales at det utarbeides en individuell plan etter barnevernloven § 3-2a.

Barnevernstjenesten kan også dele taushetsbelagte opplysninger med helsetjenesten uten samtykke, dersom informasjonsdelingen fremmer barnevernstjenestens oppgaver. Dette innebærer at barnevernstjenesten kan gi andre tjenester tilgang til de opplysningene som er nødvendige for at det enkelte barnet skal få et tilpasset, koordinert, helhetlig og tverrfaglig tilbud.

Dersom helsetjenesten opplever at de har behov for informasjon må den aktuelle tjenesten/helsepersonellet beskrive ovenfor barnevernstjenesten hvorfor de har behov for informasjon og hvilken informasjon de har behov for. Da kan barnevernstjenesten vurdere om de kan dele opplysninger med helsetjenesten ut i fra om dette vil fremme barnevernstjenestens arbeid.

Eksempler på viktige overganger kan være

• Barnehage-skole
• Barneskole-ungdomsskole
• Ungdomsskole-videregående skole
• Foreldrehjem til fosterhjem
• Hjemstedskommune til fosterhjem eller institusjon i en annen kommune
• Institusjon til egen bolig
• Når ansvaret flyttes fra tjenester som omfatter barn og unge til tjenester rettet mot voksne

Ved overgangene kan det oppstå endringer ved

• hvem som har ansvar for tjenestene
• hvilke arenaer tjenestene gis på
• hvilke tjenesteytere barn og familie møter

Samarbeid ved overganger

Tjenestene bør i god tid før overgangen avklare hvilke rettslige rammer som gjelder i overgangen, og hvilke ansvar og plikter den enkelte tjeneste har. Det er viktig at alle parter tar et felles ansvar for å samarbeide og bidrar i å lage en god plan for overgangen.

Les mer i Rundskrivet Samarbeid mellom barneverntjenester og psykiske helsetjenester til barnets beste.
Les mer i Veiler for rehabilitering, habilitering individuell plan og koordinator.

Verktøy for samhandling

Individuell plan og koordinator er hjemlet i lovgivningen i begge sektorene og er gode verktøy for å sikre overganger og brukermedvirkning. Overgangene kan noen ganger innebære bytte av koordinator. God overlapping mellom koordinatorene bør være etablert praksis.

Avklaringer ved overganger:

• Hvem som er aktuelle samarbeidspartnere
• Hvordan overgangen skal gjennomføres i praksis
• Innholdet i det nye tilbudet
• Om det skal følge ressurser fra det tidligere tilbudet over i det nye tilbudet i en overgangsperiode
• Hvordan sikre overføring av kompetanse
• Hvem som har ansvaret for aktuelle tiltak og tjenester
• Hvem har det økonomiske ansvaret for aktuelle tiltak og tjenester

En ungdom med sammensatte behov skal flytte fra barnevernsinstitusjon til egen bolig. I egen bolig vil ungdommen også ha behov for hjelp og tiltak. For å unngå utagering og uønskede hendelser, er det viktig for denne ungdommen med kontinuitet og forutsigbarhet. For å gjøre overgangen så forutsigbar og trygg for ungdommen, er det bestemt at minst en av personale fra institusjonen, skal gi tjenester i ungdommens nye bolig. For å få dette til, tok barnevernstjenesten initiativ til et planleggingsmøte med andre aktuelle aktører. Møtet fant sted et halvt år før overgangen, og planen for overgangen inngikk i ungdommens IP.