«Partene anerkjenner at barn med funksjonshemminger har rett til særlig omsorg og skal, innenfor rammen av de midler som er til rådighet, oppmuntre til og sikre at barn som oppfyller vilkårene og barns omsorgspersoner får den hjelp de har søkt om og som er rimelig i forhold til barnets tilstand og Barnekonvensjonen foreldrenes eller andre omsorgspersoners situasjon

Idet det anerkjennes at funksjonshemmede barn har særlige behov, skal hjelp som ytes i samsvar med nr. 2 gis gratis når dette er mulig, samtidig som foreldrenes eller andre omsorgspersoners økonomi tas i betraktning, og hjelpen skal innrettes slik at funksjonshemmede barn har effektiv adgang til og mottar undervisning, opplæring, helsetjenester, rehabiliteringstjenester, forberedelse til arbeidslivet og rekreasjonsmuligheter på en måte som best mulig fremmer barnets sosiale integrering og personlige utvikling, herunder dets kulturelle og åndelige utvikling.»

Kommunen skal ha tilbud om nødvendige og tilpassede tjenester til barn med funksjonsnedsettelser og deres familie. Det kan være behov for heldøgns helse- og omsorgstjenester, evt. kombinert med botilbud, eller andre typer tjenester.

Les mer i Veileder for saksbehandling av tjenester etter helse- og omsorgstjenesteloven.

Barnebolig er et bo- og tjenestetilbud for barn som har svært alvorlige funksjonsnedsettelser eller av andre årsaker har et omfattende omsorgs- eller oppfølgingsbehov, og det som følge av dette er et behov for at barnet bor fast utenfor foreldrehjemmet.

Når barnet bor i barnebolig, ivaretas omsorgen for barnet av ansatte i boligen. Barnets foreldre har fortsatt foreldreansvaret, mens kommunen ivaretar den daglige omsorgen for det enkelte barn på vegne av foreldrene. Kommunen må derfor sørge for en tydelig ansvarsavklaring med foreldrene. Individuell plan kan være et aktuelt verktøy for tjenestene, omsorgspersoner og tilsynsmyndighetene for å verifisere at ansvar og oppgaver er avklart og tydelig plassert.

Foreldrene skal ikke betale for opphold i barnebolig, men hvis barnet eller ungdommen selv har en inntekt, kan kommunen kreve egenbetaling fra barnet eller ungdommen etter nærmere regler.

For familie med særlig tyngende omsorgsoppgaver kan det være behov for avlastningstiltak. Avlastningstiltak skal gi omsorgsyter som har særlig tyngende omsorgsoppgaver nødvendig og regelmessig fritid og ferie, samt mulighet for å delta i vanlige aktiviteter i samfunnet. Kommunen har plikt til å tilby avlastningstiltak når det er behov for dette.

Avlastning gis ut fra ulike behov og kan organiseres på ulike måter, f.eks. noen timer enkelte dager, eller som døgnbaserte opphold over en kortere periode i et privat hjem eller i en avlastningsbolig (institusjon). Det skal legges stor vekt på familiens behov ved utformingen av avlastningstiltaket.

Kommunen kan ikke kreve egenbetaling for avlastningstiltak​.​

Helse- og omsorgstjenesteloven pålegger kommunen å sørge for at personer som oppholder seg i kommunen tilbys nødvendige og forsvarlige helse- og omsorgstjenester. Kommunens ansvar omfatter alle pasient- og brukergrupper, herunder personer med somatisk eller psykisk sykdom, skade eller lidelse, rusmiddelproblemer, sosiale problemer eller nedsatt funksjonsevne. Kommunens ansvar er i loven regulert som et overordnet «sørge for-ansvar».

Det er fastlegen som har det medisinskfaglige koordineringsansvaret for pasientene på sin liste, og skal ved behov henvise til spesialisthelsetjenesten. Psykolog i kommunen kan også henvise til slik oppfølging.

Psykisk helsetjeneste for barn og unge kan ikke avgrenses til en organisatorisk enhet i kommunen. Tilbudet er ulikt organisert i kommuner. Helsetjenester til barn og unge med psykiske helseutfordringer ytes av flere sentrale aktører, eksempelvis fastlege, helsestasjon, skolehelsetjeneste, psykisk helsearbeidere og pedagogisk psykologisk tjeneste (PPT) m.fl. Flere kommuner har ansatt psykologer som del av tjenestetilbudet.

Dersom barn og deres familier opplever påkjenninger, vansker eller lidelser bør helse- og omsorgstjenesten tidlig tilby psykisk helsehjelp, evt. henvise til slik hjelp i spesialisthelsetjenesten. Søsken som lever i familier med særskilte påkjenninger, kan ha behov for egen støtte og veiledning.

• Pårørendeveileder.
• Rundskriv om Samarbeid mellom barneverntjenester og psykiske helsetjenester til barnets beste.

Kommunen skal tilby pårørende som utfører særlig tyngende omsorgsarbeid nødvendig veiledning og opplæring. Formålet med veiledningen og opplæringen skal være å gjøre den pårørende best mulig egnet til å mestre det særlig tyngende omsorgsarbeidet, og virke forebyggende når det gjelder den pårørendes/omsorgsyterens egen helsesituasjon.

Kommunene organiserer pasient- og pårørendeopplæring på ulike måter. Det kan være som felles frisklivs- og mestringstjeneste, egne lærings- og mestringssentre eller i regi av ulike kommunale tjenester. Både frisklivssentraler og andre tjenester samarbeider med lærings- og mestringssentrene i helseforetakene. Koordinerende enhet for habilitering og rehabilitering har oversikt over kommunens og helseforetakets lærings- og mestringstilbud. I tilfeller der pasient/bruker mottar helse- og omsorgstjenester både fra kommunen og fra spesialisthelsetjenesten, bør det avklares i individuell plan hvem som skal stå for ulike veilednings- og opplæringstiltak.

Kommunen kan ikke kreve egenbetaling for nødvendig pasient- og pårørendeopplæring.

Helsetjenester i hjemmet er alle former for planlagte kommunale helsetjenester som ytes hjemme hos pasienten eller med utgangspunkt i pasientens hjem. Eksempler på helsetjenester som kan ytes i hjemmet er hjemmesykepleie, ergoterapi og fysioterapi. Hvilke helsetjenester som kan ytes i hjemmet vil bero på en forsvarlighets- og hensiktsmessighetsvurdering.

Med «i hjemmet» menes pasientens opprinnelige hjem eller omsorgsbolig, bofellesskap, trygdebolig eller andre private eller kommunale tilpassede boliger som ikke er institusjon.

Kommunen kan i utgangspunktet ikke ta betalt for helsetjenester i hjemmet, med mindre det foreligger en særskilt hjemmel for det. For fysioterapi i hjemmet har kommunen hjemmel i egenandelsforskriften § 11 til å kreve betaling etter reglene i paragrafens andre ledd. Dette innebærer at det kan kreves en egenandel for alle pasienter over 16 år, som svarer til forskjellen mellom folketrygdens refusjonssats og den honorarsats som til enhver tid gjelder etter avtale mellom staten og Norsk Fysioterapeutforbund.

Helsestasjon, skolehelsetjeneste og helsestasjon for ungdom skal være et likeverdig tilbud til hele befolkningen. Tilbudet til barn, ungdom og deres foreldre bør tilpasses den enkeltes forutsetninger og behov, for å sikre et likeverdig tilbud. Tjenesten har et stort potensiale i å identifisere skjevutvikling og utsatthet hos barn og unge. Dette innebærer blant annet

• at tjenesten er tilpasset barn og ungdom med fysiske og/eller psykiske funksjonsnedsettelser
• at barn, ungdom og foreldre med særlige behov får den oppfølgningen de trenger.
• å avklare nødvendige hensyn og tilpasninger i skolen for barn med sykdom eller funksjonsnedsettelser

Små barn og barn med funksjonsnedsettelser er særlig utsatt for vold, overgrep og omsorgssvikt. Helsestasjonen er den offentlige instansen som systematisk og regelmessig observerer barnets helse og utvikling, og har jevnlig kontakt med barnets omsorgspersoner i perioden før barnet begynner i barnehagen. Dette gir både mulighet til og ansvar for å forebygge, avverge og avdekke vold, overgrep og omsorgssvikt mot de aller yngste barna. Helsestasjonen utgjør slik et viktig sikkerhetsnett for barn.

Les mer om tjenesten i retningslinje om helsestasjons- og skolehelsetjenesten.

Fysioterapi- og ergoterapitjenesten er en viktig samarbeidspartner ved utredning, kartlegging, tilrettelegging og oppfølging av barn og unge med funksjonsnedsettelser. Veiledning til personalet, barn og unge, foreldre og omsorgspersoner er også en viktig oppgave for tjenesten. Tjenesten skal samarbeide med personalet i barnehagen, skolen, barnevernsinstitusjoner, og andre tjenesteytere dersom behovet hos barnet og familien tilsier det.

Fysioterapi- og ergoterapi tjenesten jobber tverrfaglig i utredning og oppfølgingsfasen. Det innebærer at personell med ulik fagspesifikk kompetanse kartlegger barn og unges tilstand, ressurser og behov. Mål og tiltak utformes i nært samarbeid mellom fagpersonene, bruker og eventuelt pårørende. Gjennom tverrfaglig metodikk sikres felles forståelse av det helhetlige behovet og konsensus om mål, tiltak og arbeidsprosess.

Brukerstyrt personlig assistanse (BPA) er en alternativ organisering av personlig assistanse, og i noen tilfeller avlastningstiltak, som gir tjenestemottakeren større innflytelse på organisering og styring av tjenestene. Assisten(e) kan være ansatt i kommunen, hos en privat BPA-tilbyder eller hos tjenestemottakeren selv. Tjenestemottakeren er arbeidsleder og styrer selv sine assistenter, evt. med bistand.

Alle personer under 67 år med stort og langvarig behov for personlig assistanse kan ha rett til å få tjenesten organisert som BPA. Retten omfatter også avlastningstiltak for personer med foreldreansvar for hjemmeboende barn under 18 år med nedsatt funksjonsevne. Helsetjenester i avlastningstiltak omfattes ikke.

Les mer om BPA i rundskriv I-9/2015 om rettighetsfesting av BPA.

Personlig assistanse er et tjenestetilbud til personer som på grunn av sykdom eller andre funksjonsnedsettelser har behov for hjelp til dagliglivets praktiske gjøremål. Hjelpen kan gis både i og utenfor hjemmet.

Personlig assistanse kan omfatte:

• Praktisk bistand til alle dagliglivets gjøremål (husarbeid, innkjøp mv.)
• Praktisk bistand til aktiviteter utenfor hjemmet
• Bistand til personlig stell og pleie
• Opplæring i aktiviteter som nevnt
• Støttekontakt

Tjenesten kan også bestå av for eksempel ulike hjemmehjelptjenester, støttekontakt, boveiledning, dagaktivitetstilbud eller BPA og vil ofte inngå i et rehabiliteringsopplegg sammen med andre kommunale helse- og omsorgstjenester.

Brukermedvirkning og brukerstyring er viktig i personlig assistanse. Brukerens egne ønsker skal tillegges stor vekt.

Les mer om personlig assistanse i Veileder for saksbehandling.

Barn og unge med funksjonsnedsettelser kan ha behov for bistand til å delta på aktiviteter og å ha et sosialt liv og en meningsfull fritid. I loven er dette kalt støttekontakt, men kommunene organiserer sin støttekontakttjeneste på ulike måter, og ordningen kan også bli kalt fritidskontakt, treningskontakt eller tilrettelegger.

Tjenesten kan gis i form en person som får godtgjørelse fra kommunen for å bistå barnet eller ungdommen med deltakelse på aktiviteter etter ønske og behov. Aktiviteter kan være å komme på besøk hjemme, eller bli med på kafé, kino, konserter, idrettstilstelninger eller andre sosiale aktiviteter. Tjenesten kan gis individuelt eller som et gruppetilbud.

Kommunen dekker støttekontaktens utgifter ved aktivitetene, og ordningen er fritatt for egenandel. Brukeren dekker egne utgifter ved fritidsaktivitetene. De som ønsker å få en støttekontakt, må søke hjemkommunen om dette.

Omsorgsstønad kan gis til personer som utfører særlig tyngende omsorgsarbeid, for eksempel foreldre til barn med nedsatt funksjonsevne. Ytelsen er ikke økonomisk behovsprøvd og er ikke en reell kompensasjon for tapt arbeidsfortjeneste. Omsorgsarbeidet må foregå i eget hjem.

De regionale helseforetakene skal sørge for at personer med fast bopel eller oppholdssted i helseregionen tilbys spesialisthelsetjenester i og utenfor institusjon.

Spesialisthelsetjenesten skal sørge for nødvendig undersøkelse og utredning av pasienter med behov for habilitering og rehabilitering i spesialisthelsetjenesten. Tjenesten skal også gi veiledning om helsemessige forhold som er påkrevet for at den kommunale helse- og omsorgstjenesten skal kunne løse sine oppgaver.

Det finnes forsøksprosjekter i enkelte bydeler som gir veiledning til barn med nedsatt funksjonsevne og deres familier i hjemmet. For eksempel har man prøvd ut et lavterskeltilbud med ambulante tjenester utover vanlig arbeidstid som kan bistå familier i utfordrende situasjoner. Fokus for veiledningen er foreldrenes egne opplevde behov for bistand og støtte.

Veiledningen bygger på en tanke om at det er behov for individuell tilpasning i veiledningen og at miljøterapeuten bør kjenne både barn, søsken og foreldre. Ved at miljøterapeuten kommer hjem kan foreldrene få hjelp til utfordringer som oppstår i hverdagen.

Prosjektene har også hatt som mål å finne en måte å samarbeide på som styrker samarbeid innad i bydel og mellom bydel og spesialisthelsetjenesten når det gjelder habiliteringsarbeid i familier.

• Les mer om veiledning på naku.no
• Eksempler på veiledning