Hjelperyttere i livet

I likhet med hjelperytterne i et sykkellag, er fosterfamilier uvurderlige støttespillere for barn som trenger trygghet og støtte. Gjennom sitt samarbeid med Arctic Race of Norway løfter Bufetat frem disse hjelperytterne i livets ritt – fosterfamiliene som gjør en forskjell. Én av disse er Anita og Knut.

Noen minutters kjøring utenfor Sørreisa åpner landskapet seg – grønt, frodig og stille. Her, høyt nok til å få utsikt over Reisvannet, men nært nok til å være en del av bygda, ligger hjemmet deres.

Vakre omgivelser pakker dem inn – Middagsfjellet med sine 893 høydemeter ruvende i bakkant, grønnkledde åser, glitrende vann og rolige landeveier, som gir en liten påminnelse om stedet og rytmen i nordnorske utkantstrøk.

Det er lett å forestille seg en idyllisk barndom her. Med barføtter om sommeren og noen brødskiver på terrassen før dagens første eventyr ute i naturen – lekeplassen som aldri stenger.

– Vi ønsket oss en stor familie, at hjemmet skulle fylles av unger, begynner Anita og Knut.

– Men vi fikk ikke egne barn. Vi prøvde lenge, forsøkte prøverør. Det var ingenting som var feil, men det gikk ikke, og vi visste ikke hva vi skulle gjøre, fortsetter de.

Til slutt endte det opp med at de søkte adopsjon. Sosialkontoret hadde skrevet rapport, og de var så langt i prosessen at de fikk tildelt landet de skulle adoptere fra.

– Men vi hadde étt prøverørsforsøk igjen fra det offentlige.

Og denne gangen gikk det.

– Etter fire år. Det var helt merkelig. Og når jeg hadde blitt gravid fikk vi ikke lenger søke adopsjon, erindrer Anita.

Familiedrømmen

Isak ble født i 2004, og drømmen om å bli foreldre gikk endelig i oppfyllelse for Sørreisa-paret.

Snart skulle familien utvides, men ikke på tradisjonelt vis.

– Sommeren etter, i 2005, ble vi oppringt. Ei jente hadde droppet ut av skolen der jeg var lærer. De hadde sett sosialrapporten om oss som ble laget i forbindelse med adopsjonssøknaden, og lurte på om jenta kunne bo hos oss for å komme seg gjennom tiendeklasse, forteller Anita.

Til tross for at de navigerte rundt i en ny tilværelse som småbarnsforeldre, nølte de ikke med å si ja. Anette som bare skulle være der i ett år, ble boende helt til hun var atten.

Selv om veien dit ble annerledes enn de hadde sett for seg, var drømmen om en stor familie i ferd med å realiseres.

Huset i Sørreisa hadde blitt det hjemmet det alltid var ment å være: et sted med plass til flere enn bare dem selv, nå også til liv som trengte et trygt sted å lande.

20 år med barn og ungdom

Flere barn og ungdom har vokst opp i Lillengveien siden da. Lillebror Erik ble født i 2007, og da Anette forlot huset året etter tok det ikke lang tid før telefonen ringte på nytt.

– Det var William som trengte et hjem. Også dette var ment å være korttidsplassering. Men han er her ennå, selv om han har flyttet ut av huset. William er 100 prosent en av oss, forteller ekteparet.

Da William flyttet ut var det sønnene som stilte krav til Anita og Knut.

– Vi skulle fortsette å være fosterfamilie. For her hadde det blitt altfor stille, vi hadde nok plass, vi mestret det godt og det er så mange som trenger hjelp. Vi må hjelpe de som trenger hjelp, sa guttene.

Etter hvert så Anita en annonse fra Bufetat. Det var en gutt som var glad i fotball og gaming, og trengte et trygt hjem.

– Det var som annonsen var ment for oss.

Ikke lenge etter tok de imot Abel. Også han har blitt værende, selv om han i dag er ferdig utdannet kokk og jobber i Tromsø.

Da Abel flyttet reflekterte de litt og kom raskt frem til at de absolutt ikke var ferdige med å være forsterfamilie.

– Da vi kontaktet Bufetat spurte de om det kunne være en jente.

Hun husker at de var litt skeptiske.

– Nei, vi kunne vel ikke helt det med jenter følte vi. Men vi spurte Isak og Erik, og de skjønte nesten ikke spørsmålet – «selvfølgelig kunne det være ei jente!», forteller Anita.

Og slik kom Oda Linnea inn i familien.

Et trygt hjem

– Jeg likte at vi spiste frokost sammen. Det var ikke jeg så vant med, begynner Oda Linnea.

– Anita og Knut var alltid hjemme. Jeg var ikke alene. Jeg hadde noen rundt meg som jeg alltid kunne snakke med. Jeg følte meg … trygg. Jeg føler meg fortsatt trygg, fortsetter hun ettertenksomt.

Tenåringen forteller om sitt første møte med fosterfamilien i Sørreisa.

– Det var spennende. Men jeg var sjenert. Og var nok ganske stille og forsiktig også. Jeg var ikke helt komfortabel med å sette meg ned hvor som helst i huset, forteller hun.

Oda Linnea var 14 år da. Hun hadde forlatt familie og venner i Moss.

– Det må være det modigste et barn kan gjøre. Å forlate alt som er kjent. Det lille som er trygt, for det var jo masse utrygt. Det er ikke mye som kan måle seg med så modig denne frøkna har vært, sier Anita tydelig rørt.

Da Oda Linnea flyttet inn var det en uke igjen av skoleåret. Hun hadde nesten ikke vært på skolen hele åttendeklasse.

– Og så flytter hun til et ukjent sted og går på skolen fra dag én. Hun har ikke sett seg tilbake en eneste gang, og vært på skolen alle dager. Det står så stor respekt av det ansvaret hun har tatt, med den utfordringa hun har stått i, forteller de stolte fosterforeldrene.

De kommer aldri til å bekymre seg om det kommer til å gå bra med henne, understreker de.

Fra stillhet til sang

I løpet av årene hos Anita og Knut har den beskjedne jenta blomstret.

Den første uka av sommerferien de to siste årene har Oda Linnea deltatt på «Ny ung kunst» på Festspillene i Nord-Norge. Gjennom en uke har hun skrevet en låt, som hun til slutt har fremført på scenen i Harstad.

Det første året fikk hun hjelp til låtskrivingen av den profilerte visesangeren Tonje Unstad.

– Hun så at jeg var sjenert, og ville presse og pushe meg litt. Men jeg turte ikke, hadde lav stemme og klarte så vidt å synge.

Etter at Oda Linnea hadde fremført sin sang ved årets festival tok Unstad henne til side.

– Hun sa at det var så gøy å se at jeg hadde blitt sterkere og tøffere, og at jeg hadde funnet stemmen min. Det var veldig fint å høre, smiler Oda Linnea.

Den en gang så beskjedne jenta finner nå stor glede i musikk, både gjennom å skape og uttrykke seg gjennom den.

– Det beste er å stå foran folk, å kunne synge og vise fra musikken. Det er så gøy, sier hun muntert.

Om det venter en artistkarriere i fremtiden vil tiden vise, først skal Oda Linnea fullføre videregående som begynner til høsten. For Anita og Knut er det ingen tvil om at hun kommer til å nå målene hun setter seg.

– For hun har en vilje av stål. Hun klarer akkurat det hun vil klare.

Livets hjelperyttere

Siden 2015 har Bufetat vært samfunnspartner for Arctic Race of Norway. Når årets ritt går av stabelen skal Oda Linnea på scenen igjen – denne gang for å dele ut Vikingtrøya som gis til etappens beste hjelperytter.

Rollen som hjelperytter handler om å stille opp for andre og gjøre en innsats som kanskje ikke alltid vises på resultattavla – men som er helt avgjørende for at laget skal lykkes.

Knut som er ihuga sykkelfanatiker, både som syklist og tilskuer, ser mange paralleller mellom å være hjelperytter og fosterfamilie.

– Alle syklister er jo individualister i utgangspunktet, men du må være del av et lag om du skal gjøre det bra i sykling. Det samme gjelder for fosterfamilien og fosterbarn. Du kan liksom ikke klare det selv, som fosterbarn. Du er nødt til å ha hjelp av andre, sier han.

– Og der kan vi bli med inn som hjelperyttere. Når foreldre ikke kan ivareta sine barn, trenger disse barna et fosterhjem. I fosterhjemmet finner vi hjelperytterne. Vi legger til rette for at fosterbarnet har en trygg, stabil og forutsigbar hverdag, hvor fosterbarnets behov er i fokus.

Han understreker viktigheten av at fosterforeldrene kan tilrettelegge for at barnet har en relasjon til de biologiske foreldrene. Og at de som fosterfamilie møter barnets behov, gjennom trygge rammer, rutiner, grensesetting og tilstedeværelse.

– Så må vi jo kunne spille på lag alle sammen, til det beste for fosterbarnet, sier han før Anita legger til:

– Det er jo de vi skal ha over mållinja.

Flere gjør en forskjell

Historien til Anita, Knut og Oda Linnea er én av mange.

Renate og Pål har også åpnet hjemmet sitt for fosterbarn. I videoen under snakker de med tidligere toppsyklist og ambassadør for Arctic Race of Norway, Thor Hushovd, om hvordan de opplever hverdagen som fosterforeldre: