Du binder deg ikke for livet – men du kan forandre et

Trude har vært lærer i 22 år - de siste årene for fellesfag på videregående skole. Da hun tidligere var kontaktlærer i grunnskolen fikk hun litt mer tid sammen med hver enkelt elev, men i fellesfag ble det kun noen få timer i uka med elevene. Hun kjente på et ønske om å kunne gjøre en større forskjell for hvert barn.

Erfaringene fra skolen har vært nyttige. Hun er rolig, trygg og har en solid verktøykasse for å møte barn med ulike behov. Hun er ikke redd for å ta den vanskelige praten, og tåler at det stormer.

– Barn har en egen evne til å være i nuet, og forholder seg mest til her og nå, sier Trude.

Veien inn i rollen

Trude og mannen Tor-Eirik Albrigtsen hadde lenge vurdert å bli fosterhjem, men var usikre på om det ville passe for dem. Trude har i mange år vært tett på et beredskapshjem som senere ble ordinært fosterhjem, og har fått litt innsikt i hva det innebærer. Likevel tok det tid før de tok avgjørelsen.

– Vi var redde for at matchen med barnet ikke skulle være god, eller at det rett og slett skulle skjære seg, forteller hun.

En bekjent i barnevernet foreslo at de først kunne begynne som beredskapshjem. Da de senere møtte Bufetat under Arctic Race of Norway, utløste det en seriøs samtale om å melde seg på kurs. Etter en lang og grundig prosess med opplæring og samtaler var de klare. Trude tok på seg et fulltidsoppdrag, og var dermed tilgjengelig for barn som på kort varsel måtte flytte i et nytt hjem.

Hittil har de hatt fire barn i hjemmet, i alderen 2 til 10 år.

Ble beredskapshjem etter Arctic Race

Hverdagen som beredskapshjem

Trude forteller at de første månedene med et nytt barn ofte er hektiske. Det er mange møter og avklaringer, og familien må bli kjent med barnet og alle involverte – barnevernet, foreldre, skole, barnehage og helsevesen. Etter hvert roer det seg, og familien finner rytmen.

Likevel dukker det opp situasjoner man må håndtere på stående fot, som man kanskje ikke var forberedt på. Trude sier det er viktig å tenke at bak enhver oppførsel man ikke setter pris på, så er det en grunn til det.

– Det er alltid en årsak bak. Det er viktig å ha det i bakhodet. Noe har skjedd med barnet tidligere som gjør at det reagerer på den måten, understreker hun.

Trude har et mantra hun gjentar for seg selv når hun blir irritert: «Større, sterkere, klokere». Det skal minne henne på å være til stede i nuet, og holde hodet kaldt.

– Jeg som voksen må være den som tar ansvar og står støtt i situasjonen, og som tåler at det er vanskelig. Barnet må være trygg på at jeg holder roen og veileder dem gjennom det som er vanskelig der og da, forklarer hun.

En av Trudes styrker tror hun er at hun har blitt god på å lese barnet der og da, i situasjonen.

– Man må presse barna litt for deres egen utvikling, men det må alltid være en hårfin balanse, og man må ikke presse for mye. Her må man bare bruke av sin erfaring og magefølelse, og bli godt kjent med hvert enkelt barn. Du vet etter hvert hva de kan tåle, og hva de kan vokse på, sier hun.

Viktig med egentid og god dialog i familien

Trude har fri på dagtid når barna er på skolen eller i barnehagen, og kan da prioritere å trene, eller være sosial med venner og familie. Det mener hun er viktig.

– Det er en ensom jobb, og jeg kan savne å ha kolleger i hverdagen. Derfor er det viktig for meg å ha avtaler med andre voksne på fritida.

Trude er tydelig på at man ikke trenger å være supermennesker for å være beredskapshjem.

– Vi er alle bare mennesker. Har man vært for kvass, og barnet er lei seg – ta barnet på fanget og si unnskyld. Det er viktig å reparere. Det viktigste er at man har omsorgsevne, tilstedeværelse og kan tilby forutsigbarhet, sier hun.

Familien må være villig til å sette egne behov til side en periode. Samtidig må man ta vare på seg selv og hverandre.

– Tor-Eirik jeg snakker sammen nesten daglig om hva vi står i. Vi evaluerer og støtter hverandre. Han er veldig rolig, trygg og snill. Han har et utrolig godt barnetekke – barna blir veldig glade i ham.

Bli beredskapshjem

En berikelse for hele familien

Sønnen på 15 år har vært en viktig del av det nye familielivet i hele perioden. Han har alltid vært eldre enn barna som har flyttet inn, og har fått et godt forhold til alle. Trude forteller at han på en naturlig måte bidrar til at de føler seg trygge.

– Barna trekker ham ofte frem som en positiv del av familien vår, når de blir spurt. Han er rolig og fin og gir dem ekstra trygghet, sier Trude.

Trude er tydelig på at oppdraget ikke har gått utover sønnen, men heller har vært en berikelse for ham. Han har sett at ikke alle barn har det like enkelt, og har utviklet empati og forståelse.

Det vanskeligste – og det fineste

For familien i Vesterålen har det mest krevende vært å ta farvel når barna flytter videre. Da oppstår en tomhet, og de trenger tid til å nullstille seg. Men gleden over å se barn som lander og blir trygge hjemme hos dem, veier opp for dette.

– Det er ikke godt å se at de er usikre og redde i starten. Forandringen når de lander og er trygge er desto bedre. Når de er fornøyde og glade. Det er ekstra godt når smilet kommer frem og barna synger og traller, sier Trude.

En utilsiktet bonus har vært hvordan det har påvirket Trude som person, i positiv forstand.

– Du utvikler deg som menneske, samtidig som du gjør en stor forskjell for et barn i deres liv, sier hun.

Du binder deg ikke til noe

Til dem som vurderer å bli fosterhjem eller beredskapshjem, men er usikre, har Trude et klart budskap.

– Hvis du har lyst, så bare prøv. Du binder deg ikke for resten av livet. Kurset er ikke bindende, og du har god tid til å tenke deg om.

Hun anbefaler å starte som beredskapshjem, og minner om at Bufetat gir god støtte og veiledning hele veien.

– Bufetat legger mye energi i deg i prosessen, men det er du som avgjør til syvende og sist, avslutter hun.