De sa ja da to brødre i bygda trengte et hjem

Da Frode fikk høre at to brødre i bygda trengte et nytt hjem, sendte han en melding til samboeren Joachim, som var på jobb.

Tanken om fosterhjem var ikke ny.

– Vi hadde jo tidligere snakket om at når vi ble mer etablerte, kunne det kanskje være aktuelt å melde oss som fosterhjem dersom muligheten bød seg.

Nå lå alt til rette for å åpne hjemmet deres for flere.

– Ja, vi gjør det, var svaret fra Joacim.

Noen dager senere hadde de fått pratet skikkelig sammen, og bestemt seg.
I dag har det gått ni år siden guttene flyttet inn. Det som først var tenkt som en midlertidig løsning, ble et hjem der de kunne fortsette å vokse opp i nærmiljøet sitt.

Bli fosterhjem i ditt nærmiljø

Ville ikke skille brødrene

I små lokalsamfunn kjenner mange hverandre. Da Frode og Joachim fikk høre om situasjonen, visste de hvem guttene var og hvilken tilknytning de hadde til bygda.

– Vi kjente guttene, og vi var glade i dem.

Da de fikk høre at det kunne bli aktuelt å plassere brødrene hver for seg, tok de selv kontakt med barneverntjenesten.

– Vi syntes det var for galt at de skulle skilles. Derfor meldte vi fra om at de kunne komme hit dersom barnevernet mente det var et godt alternativ.

For dem handlet det om å gi brødrene en mulighet til å bli værende der de hørte til.

– Vi ønsket bare å si at dersom det kunne være aktuelt, så var vi her.

For dem var det aldri aktuelt å ta imot bare én av guttene.

– Hvis guttene skulle komme hit, måtte begge komme. Vi ønsket ikke å splitte dem.

Fikk bli der de hørte til

Når barn må flytte i fosterhjem, er det som oftest best å få bli i nærmiljøet. Da kan de beholde venner, skole, fritidsaktiviteter og mennesker de kjenner fra før.

I dag er nærmiljørekruttering et viktig mål. Når det er til barnets beste, ønsker kommunene og Bufetat at barn som trenger fosterhjem skal få vokse opp nær det som er kjent. Det betyr at barnevernstjenesten først ser etter fosterhjem i barnets familie eller nettverk.

Målet er at barnet skal få beholde mye av det som er trygt og kjent.

Det fikk brødrene i Senja kommune.

– Guttene byttet tak over hodet, men de fikk komme tilbake til den samme barnehagen, den samme skolen og de samme vennene.

Frode tror overgangen kunne blitt langt mer krevende dersom alt rundt dem også hadde blitt nytt.

– Da skal du plutselig bli kjent med helt nye mennesker, i et nytt hus, på et nytt sted. Det er en enorm omstilling.

Men det handlet ikke bare om venner og skole. Ved å bli boende i nærmiljøet kunne guttene også beholde kontakten med familie og nettverket rundt seg.

– Vi ønsket at guttene skulle vite hvor de kommer fra og hvem familien deres er.
I dag er både biologisk familie og fosterfamilien en naturlig del av guttenes liv. Bursdager, høytider og andre markeringer samler ofte begge familiene. Under konfirmasjonen til den eldste gutten satt biologisk familie og fosterfamilie samlet rundt samme bord. Da Joachims mor presenterte seg som «bonusbestemor», kom svaret fra biologisk mormor:

– Nei, nei. Her er vi alle familie.

Vanlige hverdager

For Frode og Joachim handlet de første årene mye om helt vanlige ting.
Faste måltider. Leggetid. Hverdagsrutiner.

– Vi innførte faste rutiner for legging, måltider og hverdagen generelt. Mye av uroen forsvant etter hvert.

De opplevde også at både familie, skole og andre voksne rundt guttene merket endringer etter en liten stund.

– Plutselig trengtes det ikke ekstra oppfølging i hverdagen deres, forteller Joachim.
Det ble en påminnelse om hvor mye helt vanlige hverdager kan bety.

– Fosterhjem handler først og fremst om å være en trygg voksen i hverdagen og stille opp over tid, tenker vi.

Du står ikke alene

Mange som vurderer fosterhjem lurer på om de vil klare oppgaven. Frode og Joachim mener det viktigste er å vite at man ikke står alene.

– Det finnes utrolig mange ressurser rundt fosterhjem. Vi har opplevd flere ganger at vi har stått fast og ikke visst hva vi skulle gjøre. Da har vi fått hjelp.

De innrømmer at deres vei inn i fosterhjemsoppdraget var litt annerledes enn for de fleste.

Vanligvis går kommende fosterforeldre gjennom opplæring og kurs før de tar den endelige beslutningen.

– Vi gjorde egentlig det stikk motsatte.

For Frode og Joachim kom kursene i etterkant, og underveis både opplæring, veiledning og tett oppfølging.

Omtrent hver tredje uke møter de veilederen sin for å snakke om små og store utfordringer i hverdagen.

– Samtidig fungerer det som en ventil. Vi får luftet frustrasjoner, diskutert situasjoner og får innspill.

De trekker også fram samtalekveldene der fosterforeldre møtes for å dele erfaringer og lære av hverandre.

– Der får du svar på ting du lurte på, og også på ting du ikke visste at du lurte på.
Kommunen og fosterhjemstjenesten i Bufetat følger opp fosterhjemmene gjennom hele tiden barnet bor hos dem. Målet er at både barnet og fosterhjemmet skal få den støtten de trenger.

Ikke supermennesker

Begge tror det finnes mange misforståelser om hva som skal til for å bli fosterhjem.

– Man trenger ikke være et supermenneske.

De legger ikke skjul på at det kan være krevende.

– Det blir ikke perfekt. Det blir konflikter, diskusjoner og situasjoner der barna synes du er verdens mest urettferdige person. Men det skjer jo i alle familier. Samtidig mener de at mange overvurderer hvor annerledes fosterhjemslivet er.

– Mye av det handler om de samme tingene som i andre familier. Det er lekser, fritidsaktiviteter og leggetid.

Våre barn – vårt ansvar

I Nord-Norge er det flere barn som trenger fosterhjem.

Barn er ulike. Derfor trengs også ulike fosterhjem. Noen bor alene. Andre er par. Noen har egne barn, andre ikke. Det viktigste er ikke hvordan familien ser ut, men at det finnes plass til et barn som trenger omsorg og stabile voksne rundt seg.
Frode og Joachim tror mange kunne gjort en viktig forskjell for et barn.

– Hvis du allerede vurderer det, så har du egentlig kommet ganske langt.
Selv tror Frode terskelen ofte er høyere enn den trenger å være.

– De som har plass, mulighet og lyst til å gjøre en forskjell, de bør i hvert fall vurdere det.

Han mener det ofte er de enkle tingene som betyr mest.

– Noen ganger er det faktisk de helt enkle tingene som utgjør den største forskjellen. At det finnes rene klær i skapet. At det står mat på bordet. At noen sier at nå er det kveldsmat, tannpuss og leggetid.

– Du kan gjøre en stor forskjell med ganske små ting.

Delta på informasjonsmøte på Finnsnes