19 år som spesialisert fosterhjem: – De får en ekstra plass i hjertet

I noen tilfeller trenger barn og unge som ikke kan bo hjemme, mer oppfølging enn det et fosterhjem kan gi. Da kan spesialiserte fosterhjem være et alternativ.

Merethe og Per-Tore Martinsen fra Nordland har tatt imot ungdommer med større behov for oppfølging i snart 20 år.

For dem har det vært både lærerikt og krevende – men først og fremst har de fått en enda større familie enn før.

– Det har vært helt utrolig. Vi har ikke angret én dag på at vi ble spesialisert fosterhjem, forteller Merethe.

Med seks fosterbarn, i tillegg til to egne gutter, har paret fått en stor gjeng – for de har ennå kontakt med alle sammen, selv om flere er blitt voksne og flyttet ut.

– De har alle veldig mye selskap og støtte i hverandre, og noen av dem kaller hverandre for brødre eller stebrødre.

Fra avlastning til spesialisert fosterhjem

Etter et par år som avlastningshjem hadde paret fått god kjennskap til hvordan det var å ha et ekstra familiemedlem.

Da det dukket opp en Bufetat-annonse i lokalavisa om en ny type fosterhjem, som den gang het «familiehjem for ungdom», tok Merethe kontakt.

– De ville gjerne møte oss, og da begynte egentlig ballen å rulle, med flere hjemmebesøk og møter.

Senere det året flyttet den første ungdommen inn til dem.

– Siden da har vi hatt seks tenåringsgutter boende hos oss, og de er alle en del av familien vår, sier Merethe.

Å være spesialisert fosterhjem betyr at én av fosterforeldrene er hjemme på heltid. Man får lønn og vilkår omtrent som i en vanlig jobb, og det følger både kurs og veiledning med.

– Hverdagen er ganske lik som med egne barn, men det er mer å følge opp. Det er møter, samarbeid med barneverntjenesten, skole og biologiske foreldre. Det krever fleksibilitet og samarbeid, sier Merethe.

Små og store skritt

Som barn flest, har også barna som har flyttet inn hos dem vært forskjellige og hatt ulike erfaringer.

Med noen av ungdommene har de måtte begynne med det helt grunnleggende – hvordan behandle andre, leve i en familie, holde felles husregler og tolke uskrevne regler.

– Dette er jo ting som ingen har lært dem, så da har vi måttet starte i det små og øve på ting. Som å være med på butikken for eksempel, og hvordan man oppfører seg der, forteller Per-Tore.

En vekker fikk de da Merethe spurte en av tenåringene om å dekke på bordet til middag.

– Det haglet bestikk, for han visste ikke hva jeg mente. Han hadde aldri dekt på et bord før, mens jeg tok det for gitt. Så da måtte vi øve litt.

Særlig i starten, men også underveis, fulgte det med noen reaksjoner.

– Av og til oppfører de seg jo ikke, men du må tåle dem og stå i det. Når de er i de situasjonene, er de ikke seg selv. Det må vi huske på, og være der for dem, sier Per-Tore.

De har alltid i bakhodet at ungdommene kommer inn i hjemmet deres med ulik bagasje.

– De får en ekstra plass i hjertet.

– Og så ser du hvor godt de har det når de faller til ro i familien, og hos dem vi har rundt oss.

Tydelige rammer og god kommunikasjon

Som spesialisert fosterhjem har de sett hvor viktig det er med klare rammer – og mye kommunikasjon.

– Vi prater mye med dem. Det er ikke alle som er like vant til det fra før av, men vi ser at det er viktig å sette ord på ting.

Paret forklarer alltid fosterbarna nøye hvilke regler de har hjemme hos seg.

– Det er vanskelig å være streng, for du vil jo ikke være det. Vi har sett at vi er nødt til å ha rammer, hvis ikke blir de usikre, sier Merethe.

Reglene går på at man ikke scroller på telefonen eller gamer hele natta, man hjelper til hjemme, har vanlig folkeskikk, og at man skal opp på morgenen og gå på skolen.

– Vi har hatt mye fokus på skole. Du skal møte opp, og du skal gjøre lekser.

– Skole kan ha vært utfordrende for dem, men vi ser at når de får trygge rammer rundt seg – så klarer de å fullføre og få seg en utdannelse, fagbrev og jobb, legger Per-Tore til.

Hele familien er med

Før paret sa ja til å bli et fosterhjem, var det viktig at også de to sønnene deres var med på det.

– Vi gjør dette sammen. Selv om det hovedsakelig er jeg som gjør dette, så er dette noe hele familien må være med på, sier Merethe.

Barna deres har vokst og lært mye underveis, og samtidig fått flere bonussøsken.

– Begge sønnene våre har vært avlastningshjem i voksen alder, og den yngste er det ennå for vår nåværende fostersønn. Da føler ikke ungdommene at de blir sendt ut av familien, når vi har behov for avlastning.

– Da er de på en måte bare på helgebesøk hos dem, drar på tur og har det gøy sammen som familie. Og så gjør de litt mer fartsfylte ting, som ikke vi gjør like mye av, forteller Per-Tore.

Tett oppfølging underveis

Som spesialisert fosterhjem er man ikke alene. Det følger med fast veiledning, og tettere oppfølging om nødvendig.

– Med noen av ungdommene har vi hatt veldig tett veiledning underveis. Vi kunne ringe når som helst når vi trengte det, sier Merethe.

De første årene gikk de også på flere kurs, samt at de har fått jevnlig påfyll underveis. Oppdraget er på fulltid, og for tre år av gangen.

– Vi har hatt de fleste guttene boende hos oss til etter de er blitt 18 år, om de har ønsket det selv, på ettervern.

– Da kan vi få støtte dem gjennom studie- og yrkesvalg, og det som følger med når de går på videregående skole og etter hvert videre utdannelse eller jobb, sier Per-Tore.
Om de trenger noen å snakke med, har de enten en veileder fra Bufetat, eller et faglig nettverk med andre spesialiserte fosterhjem, forteller Merethe.

– Vi har jo naturligvis taushetsplikt, og kan ikke søke råd hos hvem som helst. Men i denne nettverksgruppa kan man snakke om erfaringer de ulike familiene har og trekke lærdom fra det.

– Og så er det godt organisert, samt at du får pensjonspoeng. Det lages faste avtaler om avlastning og ferie.

Anbefaler andre å gjøre det samme

Merethe og Per-Tore er ikke i tvil om at de vil anbefale andre fosterfamilier om å bli et spesialisert fosterhjem.

– Ja, hvis du får muligheten til det, vil jeg anbefale det. Du får tett og god oppfølging, samt faste kurs, sier Merethe.

Paret tenker ikke å gi seg som spesialisert fosterhjem med det første.

– Jeg har aldri anget på at vi ble fosterforeldre. Nå har vi vært det så lenge, at nå tenker jeg at blir vi det så lenge Bufetat har behov for det.

– Vi er så trygge i rollen vår nå, at det går fint for oss, avslutter Per-Tore.