Fotballen som bandt dem sammen

Tor Martin husker godt beskjeden fra barnevernstjenesten da han og kona Wenche ble spurt om å bli fosterforeldre: Dette måtte bli siste gangen Dan Robin skulle flytte.

– Men han ble værende hos oss, forteller Tor Martin.

I dag er Dan Robin i midten av 20-årene. Han jobber som tømrer, driver med standup og er fotballtrener for et jentelag.

– Det kan gå kjempebra, sier han.

Motivasjonen for å dele historien er klar: Han vil at flere skal åpne hjemmet sitt for barn som trenger det.

Dramatiske minner

Dan Robin vokste opp i et urolig hjem.

– Jeg har sett og hørt ting ingen barn burde oppleve.

Da han var fem år, endret livet seg dramatisk.

Han sto klar i taekwondodrakt hjemme hos tanta da det banket på døra. Utenfor sto politiet. Det var ikke første gang han så uniformer.

Instinktivt løp han opp trappa og gjemte seg under senga.

– Jeg var redd. Jeg tenkte at der kunne ingen finne meg.

Det tok ikke lang tid før politiet fikk ham fram. Han ble fulgt ut til en av politibilene der søsknene ventet. Han husker også at storebroren forsøkte å løpe fra stedet.

– Det opplevdes veldig dramatisk. Jeg tror aldri jeg kommer til å glemme det.

– Tok noen år før jeg kunne slappe av

Det var en usikker gutt som sto i døra til Tor Martin og Wenche en junidag i 2006. Liten av vekst, umoden for alderen – og med mer enn klær i sekken.

– De ga meg tid.

Det var fjerde gangen seksåringen måtte flytte.

– Det var mye stress og nerver. Først tenkte jeg «ikke på nytt». Det tok noen år før jeg kunne slappe av.

I fosterhjemmet bodde det allerede fire barn. Dan Robin fikk bli kjent med dem i sitt eget tempo.

– De var oppriktig interesserte i meg. De viste tydelig at jeg hørte til, på lik linje med de andre barna.

Dan Robin kom til en fotballinteressert familie.

– Det var umulig å slippe unna, sier han med glimt i øyet.

Som ny i familien ble han tatt med på treninger og kamper. I dag er han både spiller og trener, og ihuga Vålerenga-supporter. Han trives best i aktivitet, helst sammen med andre.

– Fotball og løping er som terapi for meg.

Forholdet til fosterfamilien og Tor Martin er tett:

–Vi snakker mye sammen, ser fotball sammen og bruker mye tid sammen.

Skal bryte generasjonssyklusen

Når han ser framover, er han tydelig på én ting:

– Jeg skal bli verdens beste pappa.

Han tenker seg om, før han smiler:

– Jeg har sett hvordan det ikke skal være, og hvordan det skal være. Så jeg tror jeg skal klare det.

Og så legger han til, helt sikkert:

– Den generasjonssyklusen der, den skal jeg bryte.