Tvangsvedtak ble redningen for Sebastian

– De tok veldig godt imot meg, men det var strenge rammer og ganske stor kontrast til det jeg var vant med. Det tok litt tid før jeg klarte å tilpasse meg og akseptere at jeg skulle være på denne behandlingsplassen i et år, sier Sebastian.

I starten tenkte han å stikke derfra så snart han kunne. Han fortalte mye som ikke var sant, men de ansatte var erfarne og gjennomskuet han.

Lærte å snakke om følelser

Sebastian nevner spesielt en av de ansatte, som han snakket godt med. Han var forståelsesfull og skjønte hvordan Sebastian hadde det. I gruppetimene begynte unggutten å åpne seg opp og fortelle.

– De lærte meg å snakke om følelser, noe jeg ikke hadde et forhold til i det hele tatt. Jeg lærte å kjenne på følelser og følelsesspråket.

Sebastian forteller at han har noen av de beste omsorgsrelasjonene sine fra Fossumkollektivet. Det er folk han fortsatt har kontakt med.

På institusjonen var det mange faste, daglige rutiner. Alt var lagt opp for hele uken. Man hadde arbeidsoppgaver, som vaskehjelp og kjøkkentjeneste. Måltider var felles. Det var morgenmøter og planlegging for dagen. Noen arbeidsoppgaver var i gruppe. Andre oppgaver var individuelt, der du skulle jobbe med problemene dine, mer faglig terapeutisk.

Han hadde noe fritid, men avdelingen han var på lå langt inne i skogen og det var lite å finne på i nærheten. De ble stort sett sittende å snakke, eller drev med aktiviteter ute og inne, forteller Sebastian.

– En kjempefin plass, legger han til.

Utagerte og eksperimenterte med rus

Sebastian har erfaring med beredskapshjem og fosterhjem siden barndommen. Han forteller at foreldrene hans bare var 15 år da de fikk ham, og at de var i et rusmiljø i Bergen. Oppveksten var turbulent. De flyttet mye og han byttet ofte skole. Derfor var det vanskelig å få nære relasjoner, og han slet med tilknytning. Han begynte å utagere og eksperimentere med rus.

I 14-årsalderen ble han sendt til en barnevernsinstitusjon i Skien. Der skulle den negative utviklingen stoppes i løpet av noen måneder. Den sommeren han bodde der rakk han å knytte nye bånd og få nye venner, og da perioden var over, ønsket han å bli boende i Skien.

Han opplevde litt mer trygghet og stabilitet i tilværelsen, begynte på skole og ble flyttet over i ny bolig.

– Det ble veldig ille

Sebastian forteller at de ansatte på barnevernsinstitusjonen gjorde alt de kunne, men utviklingen hans var likevel negativ. Han sier at det ble veldig ille på et tidspunkt.

– Jeg var for utagerende og for nysgjerrig på rus, og det var andre som bodde der som de ansatte også måtte ta hensyn til, forklarer han.

Til slutt skjønte barnevernet og politiet at det ikke gikk lenger. Institusjonen hadde ikke kapasitet til å ta vare på unggutten, og i 2018 ble han tvangsplassert på Fossumkollektivet. Da var han 17 år.

Sebastian forteller at selv om det var mye likt fra dag til dag, var det også mye de gikk igjennom om livet sitt, og de jobbet med følelser. Man rakk ikke å kjede seg. Etter et par måneder var han på plass og aksepterte situasjonen.

– Så du trivdes etter hvert?

– Ja, veldig!

Fellesskap og relasjoner

Illustrasjonsbilde: Pexels.

– Hvilke metoder var det som fungerte spesielt bra for deg?

– Fellesskapet og det at vi delte erfaringer. Jeg var på to forskjellige avdelinger på Fossum. På Rud var det fokus på å bli rusfri. Det var det også på den andre avdelingen, men der var det mye vekt på det å bidra i gruppetimene og å dele. Så for meg var fellesskapet viktig. Det at man levde sammen, knyttet bånd og fikk tillit, gjorde det trygt og godt.

Fossumkollektivet har sin egen interne skole, som Sebastian gikk på fire dager i uken den første måneden. Senere begynte han på elektrofag på ordinær videregående skole utenfor institusjonen. Det var også tilbud om leksehjelp.

Han fullførte Vg1 og begynte på Vg2, men byttet over til byggfag, siden han var litt usikker på hvilken utdanning han ville ta. Det var veldig bra tilrettelagt med skole på Fossumkollektivet, forteller Sebastian.

Han kommer tilbake til relasjoner han fikk til de som jobbet på institusjonen.

– Det er noen av de som har fått en spesiell plass hos meg. De ansatte var der en uke av gangen. Man bor og lever sammen med disse folkene. Vi spiser sammen, snakker sammen og deler erfaringer. Du skal være ganske kald om du ikke klarer å knytte noe slags bånd, sier Sebastian.

– Jeg har vært så utrolig heldig at jeg møtte noen av de som er mine beste venner på Fossumkollektivet. To-tre av de ansatte snakker jeg fortsatt med flere ganger i uken.

– Ikke sikkert jeg hadde levd nå

– Har du noen tanker om hvordan det hadde vært om du ikke hadde kommet dit?

– Det kan godt hende jeg ikke hadde levd i dag. Rusbruken min var så ukritisk. Alt jeg fikk tak i skulle brukes. Det ble bare hardere og verre stoffer, verre folk og hardere miljø. Uten Fossumkollektivet, hadde jeg nok ikke vært rusfri i dag. Jeg kom dit da jeg var ganske ung, så jeg var heldig. Det var ikke kult å være tvangsplassert, men den dag i dag er jeg evig takknemlig for at det skjedde.

– Skjedde det noe med ditt syn på deg selv og din personlighet i denne tida?

– Om du spør folk hvordan jeg var da jeg kom dit, hvordan jeg var da jeg reiste og den jeg er blitt i dag, så ville det høres ut som det var snakk om to forskjellige personer.

Han forteller at han fikk mer ro og forståelse for hvordan ting hang sammen. Han har båret på mye sinne. Fossumkollektivet la også opp til familiesamtaler, som han syntes var et veldig bra opplegg. Han har fått snakket ut med sin mor, og de har et veldig bra forhold i dag.

Solgte hasj og havnet i fengsel

Underveis i behandlingen hadde han noen tilbakefall, og en fengselsdom på grunn av hasjsalg i 2018. Konsekvensene av rus og kriminelle handlinger fikk han til å innse at dette ikke var det livet han ville leve. Han fikk mye hjelp på Fossumkollektivet, men tok også et valg selv. I 2022 var han blitt helt rusfri.

I dag har han samboer, jobb og er i gang med å fullføre Vg2 for å bli tømrer. Han har fått reparert mye og ordnet relasjoner.

– Jeg lever et vanlig liv og gjør det samme som sikkert mange andre gjør. Hadde du spurt meg for tre år siden hadde jeg ikke trodd at alt dette er mulig, men det er det jo, avslutter han med et smil.