Krisesentre
Krisesentertilbudet er det eneste hjelpetiltaket med særlig kompetanse på å gi beskyttelse, sikkerhet, råd og veiledning til kvinner, menn og barn som blir utsatt for vold i nære relasjoner.
I Norge finnes det 43 krisesentre fordelt over hele landet. Se oversikt over krisesentre på dinutvei.no.
Ressurser
- Plakat om hjelpetelefoner og krisesentertilbud
- Film om krisesentertilbud på flere språk
- Filmer om menn som rammes av seksuell vold, psykisk vold og fysisk vold
Krisesentrene skal gi et trygt og midlertidig botilbud til personer som blir utsatt for vold i nære relasjoner. Tilbudet skal være gratis. Hvis den voldsutsatte ikke har egen inntekt, skal dette kunne dekkes av NAV. Alle krisesentrene har sikkerhetstiltak for å gjøre sentrene trygge.
Her finner du forskrift om sikkerhet i kommunenes krisesentertilbud. Forskriften konkretiserer kravene til fysisk sikkerhet og individuelle sikkerhetstiltak under opphold på et krisenter.
Krisesentrene tilbyr samtaler, kartlegging av brukerens situasjon, og hjelp til å ta kontakt med andre tjenester. Hvis brukeren har behov for det, kan ansatte ved krisesenteret delta på møter med andre hjelpetjenester sammen med brukeren. Brukerne kan også få hjelp til å finne bolig, barnepass, praktisk hjelp og tilbud om ulike typer sosiale aktiviteter.
Krisesentrene skal være tilrettelagt for brukernes individuelle behov, inkludert behovene til personer med nedsatt funksjonsevne og barn som kommer i følge med omsorgsperson. Brukere som har behov for det skal ha tilgang til kvalifisert tolk.
Botilbudet til voldsutsatte kvinner og menn skal være adskilt.
Krisesentrene har et dagtilbud for personer som ikke ønsker eller har behov for å bo der.
På dagtilbudet kan utsatte for vold i nære relasjoner få tilbud om samtaler. De ansatte på krisesentrene har spisskompetanse på samtaler med voldsutsatte.
Personer som oppsøker dagtilbudet kan også få råd om hvilke muligheter og rettigheter de har til å få hjelp, både på krisesenteret og ellers. Det gis også tilbud om samtaler som oppfølging etter et opphold.
Barn skal behandles som en egen brukergruppe på krisesentrene og ivaretas på en måte som dekker deres behov.
En stor del av krisesentertilbudene har egne ansatte som jobber med barn. Mange har tilbud om enesamtaler med barn, egen primærkontakt for barn blant de ansatte, og gjennomfører systematisk kartlegging av barnets sikkerhets-, og hjelpebehov.
Lov om kommunale krisesentre (krisesenterloven) gir alle kommuner plikt til å sørge for et krisesentertilbud til kvinner, menn og barn utsatt for vold i nære relasjoner. Tilbudet skal ifølge loven omfatte et botilbud, dagtilbud, telefontilbud og oppfølging i reetableringsfasen. Tilbudet skal være tilrettelagt for brukernes individuelle behov, og det skal samordnes med hjelp fra andre tjenester.
Lov om kommunale krisesentre finner du her.
Det foregår en revisjon av krisesenterloven. Inntil den nye loven er trådt i kraft gjelder veilederen lenket til under. Det tas forbehold om at noen deler av den ikke er oppdatert.
Veileder til krisesenterloven finner du her.
For å bistå kommunene i å gi sine innbyggere et godt krisesentertilbud, har Bufdir utarbeidet en fagveileder om kvalitet og innhold i krisesentertilbudet (krisesenterveilederen).
Krisesenterveilederen omfatter temaer som:
- hvordan ivareta den voldsutsattes behov gjennom samtaletilbudet, under oppholdet og i reetableringsfasen
- oppfølging av barn på krisesenter
- tilrettelegging for voldsutsatte med særlig behov for oppfølging
- anbefalinger til kommunene om rammer og innhold i tilbudet
- helhetlig arbeid mot vold i nære relasjoner i kommunen
- skjemaer, maler og brosyrer
I forbindelse med ny krisesenterlov vil fagveilederen bli oppdatert.
Bufdir utgir årlig statistikk for krisesentertilbudene i Norge som publiseres på Bufdirs nettsider.
Se nøkkeltall og mer detaljert informasjon om krisesentertilbudet og dets brukere.
Last ned tidligere statistikkrapporter fra krisesentertilbudene (for årene 2009-2015) her.
Bufdir: Rapportering fra krisesentertilbudet i norske kommuner. Oppdateres årlig.
Bhuller, M. og Brandsås, E. E. (2013): Fattigdomsdynamikk blant innvandrere En empirisk analyse for perioden 1993-2011. SSB rapport 40/2013.
Dale, M. T. G., Aakvaag, H. F., Strøm, I. F., Augusti, E. M., & Skauge, A. D. (2023). Omfang av vold og overgrep i den norske befolkningen. Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress. (Rapport 1).
Jahnsen, S. Ø., Kårtveit, B., Lundeberg, I. R., Sivertsen, K., Bergman, S., Sandmoe, A., Selvik, S., & Øverlien, C. (2022). Krisesenter – kommunenes arbeid og oppfølging i reetableringsfasen. NORCE Norwegian Research Centre.
Jonassen, W. og Skogøy, E. (2010): «Et hjem for oss et hjem for deg» En studie om endring i brukersammensetning og bruk av krisesentrene. Oslo: NKVTS-rapport 1/2010.
Thoresen, S. & Hjemdal, O. K. (2014). Vold og voldtekt i Norge. En nasjonal forekomststudie av vold i et livsløpsperspektiv. (Rapport 1/2014). Oslo: Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress.
[1] Bakketeig, E. m fl (2014) Krisesentertilbudet i kommunene. Evaluering av kommunenes implementering av krisesenterloven. Oslo: NOVA.
[2] Bliksvær, T. m fl (2019) Kommunenes krisesentertilbud. En kunnskapsoversikt. NF rapport nr. 13/2019
Sentre mot incest og seksuelle overgrep/Nok.-sentre
Sentrene mot incest og seksuelle overgrep er et lavterskeltilbud til utsatte for incest og seksuelle overgrep og deres pårørende.
Det finnes 21 slike sentre i Norge, minst ett i hvert fylke, samt Dixi Ressurssenter mot voldtekt i Oslo. Se oversikt over hjelpetilbud på dinutvei.no.
Sentrene driver etter prinsippet om hjelp til selvhjelp, og tilbyr ikke behandling. De er et supplement til, og ikke en erstatning for, offentlige tjenester som psykisk helsevern, overgrepsmottak og Statens barnehus.
Sentrene tilbyr blant annet rådgivning per telefon, individuelle samtaler, deltakelse i gruppetilbud, temamøter, og sosiale aktivitetstilbud.
Mange sentre har i tillegg informasjons- og undervisningsvirksomhet i skoler, barnehager og høyere utdanningsinstitusjoner, samt for offentlige instanser og tjenesteapparat.
Det er ikke nødvendig med henvisning fra lege eller andre for å oppsøke sentrene.
Sentrene mot incest og seksuelle overgrep finansieres gjennom kommunalt og statlig driftstilskudd. Kommuner, fylkeskommuner og helseforetak skal til sammen dekke minst 20 prosent av driftsutgiftene og utløser med dette et statlig tilskudd på inntil 80 prosent. Bufdir forvalter den statlige tilskuddsordningen.
Det er vertskommunene som fremmer søknad til Bufdir via fastsatt søknadsskjema. Les mer om tilskuddsordningen og kravene sentrene må innfri for å komme inn under ordningen.
Bufdir utgir årlig statistikk for bruk av sentrene mot incest og seksuelle overgrep/Nok.-sentrene som publiseres på Bufdirs nettsider.
I 2017 ble det publisert en evaluering av arbeidet ved sentrene mot incest og seksuelle overgrep.
En hovedkonklusjon i evalueringen er at sentrene bør bestå som egne tiltak og som et supplement til de ordinære offentlige hjelpetiltakene. Den hjelpen de utsatte får i sentrene gis ikke andre steder, og brukerne verdsetter at det finnes et eget sted for de som er utsatt for incest og seksuelle overgrep. For mange er bare det å ta kontakt med et senter betydningsfullt for å komme videre etter det som har skjedd.
Evalueringen ble gjennomført av NOVA, på oppdrag fra Bufdir.