Om beboerne

Litt færre opphold og beboere enn i 2024

I 2025 ble det registrert 2 278 beboere og 2 678 opphold på krisesentrene. Dette er både nest høyeste antall opphold og nest høyeste antall beboere siden statistikken startet i 2003. Kun i rekordåret 2024 ble det registrert flere opphold og beboere. Årene 2020 og 2021 skiller seg ut med lavere antall opphold og beboere enn årene før og etter, noe som bør ses i sammenheng med koronapandemien.

Merk at det var færre krisesentre i 2025 enn tidligere: Ved inngangen til 2025 var det totalt 42 krisesentre, ett færre enn i 2024 (Sør-Helgeland krisesenter ble lagt ned ved årsskiftet). Halden krisesenter ble lagt ned 30.04.25., og resten av året var det totalt 41 krisesentre i Norge.

Av de 2 278 personene som bodde på krisesentrene i 2025, var 2 034 kvinner og 226 menn.

Av de 2 278 personene som bodde på krisesentrene i 2025, var 2 034 kvinner og 226 menn.

Litt færre opphold og beboere enn i 2024

I 2025 ble det registrert 2 278 beboere og 2 678 opphold på krisesentrene. Dette er både nest høyeste antall opphold og nest høyeste antall beboere siden statistikken startet i 2003. Kun i rekordåret 2024 ble det registrert flere opphold og beboere. Årene 2020 og 2021 skiller seg ut med lavere antall opphold og beboere enn årene før og etter, noe som bør ses i sammenheng med koronapandemien.

Merk at det var færre krisesentre i 2025 enn tidligere: Ved inngangen til 2025 var det totalt 42 krisesentre, ett færre enn i 2024 (Sør-Helgeland krisesenter ble lagt ned ved årsskiftet). Halden krisesenter ble lagt ned 30.04.25., og resten av året var det totalt 41 krisesentre i Norge.

6 av 10 beboere hadde ikke vært i kontakt med et krisesenter før

61 prosent av beboerne hadde ikke vært i kontakt med et krisesenter før sitt første opphold i 2025. Denne andelen har vært nokså stabil over tid. Andelene beboere som ikke hadde vært i kontakt med et krisesenter tidligere, var større blant menn enn blant kvinner (henholdsvis 72 og 60 prosent).

17 prosent av beboerne hadde bodd på et krisesenter også før 2025, omtrent likt som i 2024 da andelen var 18 prosent. Andelen har vært relativt stabil over tid og har variert mellom 17 prosent og 23 prosent i årene 2015–2025. En litt større andel kvinner enn menn hadde bodd på et krisesenter også før 2025, et mønster som vi også har sett i tidligere år.

76 prosent av de tidligere beboerne hadde hatt 1 tidligere opphold på krisesenter før 2025, 14 prosent hadde hatt 2 tidligere opphold, og 8 prosent hadde hatt 3 eller flere tidligere opphold.

• 75 prosent av kvinnene som hadde bodd på et krisesenter tidligere, hadde hatt 1 tidligere opphold, mens 23 prosent hadde hatt 2 eller flere tidligere opphold.
• 84 prosent av mennene som hadde bodd på et krisesenter tidligere, hadde hatt 1 tidligere opphold, mens 12 prosent hadde hatt 2 eller flere tidligere opphold.

19 prosent av beboerne hadde vært dagbrukere før de kom for å bo på senteret. Denne andelen var 20 prosent i 2024 og 18 prosent i 2023. Andelen varierte mellom 16 prosent og 21 prosent i årene 2019–2022.

16 prosent av beboerne var i telefonkontakt med et krisesenter før sitt første opphold i 2025. Dette er samme andel som i 2024, og nokså likt som i årene 2019–2023 (14–17 prosent). Andelen som hadde hatt telefonkontakt med et krisesenter før sitt første opphold i 2025 var større blant kvinnene (17 prosent) enn blant mennene (9 prosent).

Av beboere som hadde vært i kontakt med et krisesenter tidligere, hadde 38 prosent kontakt med et krisesenter for første gang (tidligere) i 2025, mens 31 prosent hadde sin første kontakt i 2024. 21 prosent var først i kontakt for 2–5 år siden, og 10 prosent hadde sin første kontakt med et krisesenter for mer enn 5 år siden.

Gjennomsnittlig lengde på oppholdene var 27 døgn

I 2025 varte oppholdene til voksne beboere i gjennomsnitt 27 døgn. Dette er en nedgang fra 28 døgn i gjennomsnitt i 2024, men høyere enn i årene 2021–2023 da gjennomsnittslengden var 26 døgn. I årene 2008–2020 varierte gjennomsnittslengden mellom 27 og 30 døgn. Et gjennomsnittlig opphold av kvinner varte i 27 døgn, mens gjennomsnittlig lengde på menns opphold i 2025 var 23 døgn.

Medianlengde på oppholdene til voksne beboere var 12 døgn i 2025. Oppholdene til kvinner hadde en medianlengde på 12 døgn, mens menns opphold hadde en medianlengde på 10 døgn.

Nedgang i totalt antall overnattingsdøgn for voksne beboere

Totalt antall overnattingsdøgn av voksne beboere i 2025 var 71 335 døgn. Dette er en nedgang fra 75 721 døgn i 2024, men høyere enn antall overnattingsdøgn i årene 2016–2023. Nedgangen fra 2024 til 2025 kan ses i sammenheng med at det var færre opphold på krisesentrene i 2025 enn i 2024. Kvinner overnattet totalt 65 049 døgn ved krisesenter i 2025, mens menn hadde 5 851 overnattingsdøgn.

Beboernes gjennomsnittsalder var 36 år

Aldersfordelingen blant beboerne på krisesentrene har vært relativt stabil over tid. I 2025 var gjennomsnittsalderen til beboerne 36 år, det samme som i årene 2021–2023. I 2024 var gjennomsnittsalderen 37 år. Gjennomsnittsalderen til kvinner og menn var nokså lik (henholdsvis 36 år og 35 år).

I 2025 var 31 prosent av beboerne under 30 år, mens mer enn halvparten var i 30- eller 40-årene (56 prosent). 13 prosent var 50 år eller eldre.

Drøyt 6 av 10 levde i parforhold før krisesenteroppholdet

Før det første oppholdet i 2025 var 64 prosent av beboerne gift eller samboende. 30 prosent var enten enslig, separert, skilt, enke/enkemann eller hadde flyttet fra samboer. For 6 prosent ble det oppgitt «kjæreste (særbo)». Det er bare små forskjeller når det kommer til beboernes sivilstand sammenlignet med tidligere år. Andelen som levde i et parforhold, har vært relativt stabil de siste årene. En større andel kvinner enn menn levde i et parforhold før sitt første krisesenteropphold i 2025 (henholdsvis 65 og 55 prosent).

65 prosent av beboerne hadde innvandrerbakgrunn

I 2025 hadde 65 prosent av beboerne innvandrerbakgrunn. Andelen var litt høyere enn i årene 2022–2024 og lik som i 2021. Mellom 2008 og 2025 har andelen beboere med innvandrerbakgrunn variert mellom 60 prosent og 67 prosent. Andelen beboere med innvandrerbakgrunn var nokså lik for kvinner og menn (henholdsvis 65 og 62 prosent).

21,4 prosent av befolkningen i Norge hadde innvandrerbakgrunn i 2025. Andelen med innvandrerbakgrunn var altså større blant beboere på krisesentrene, enn i befolkningen totalt. Merk at kjønns- og alderssammensetningen blant beboerne på krisesentrene er forskjellig fra sammensetningen i befolkningen generelt, og at sammenligning med befolkning må gjøres med forbehold om dette. Det er også viktig å huske at statistikken kun sier noe om de som søkte hjelp på krisesentrene, og den sier derfor ikke noe om voldsutsatthet blant personer med og uten innvandrerbakgrunn.

4 av 10 beboere rapporterte om funksjonsnedsettelse

I 2025 rapporterte 40 prosent av beboerne om én eller flere funksjonsnedsettelser. Vanligst var psykiske funksjonsnedsettelser (med eller uten diagnose), som ble registrert for nesten 2 av 3 beboere med funksjonsnedsettelse. Det nest vanligste var andre fysiske funksjonsnedsettelser (enn nedsatt bevegelse, syn og/eller hørsel) – for eksempel kroniske sykdommer og smerteproblematikk – noe drøyt 1 av 3 hadde. Se figuren for fordelingen på øvrige kategorier. Andelen som rapporterte om én eller flere funksjonsnedsettelser var noe høyere blant kvinner enn menn. En vesentlig høyere andel kvinner enn menn rapporterte om psykiske funksjonsnedsettelser (65 prosent av kvinner og 44 prosent av menn med funksjonsnedsettelser), mens det var noe vanligere blant menn enn kvinner med funksjonsnedsettelser å ha nedsatt bevegelse, syn og/eller hørsel (14 prosent av menn og 5 prosent av kvinner), annen kognitiv funksjonsnedsettelse (26 prosent av menn og 20 prosent av kvinner) eller utviklingshemming (4 prosent av menn og 1 prosent av kvinner).

For 5 prosent av beboerne med funksjonsnedsettelse, ble det oppgitt andre funksjonsnedsettelser enn det som er vist i figuren. For mange av disse ble det oppgitt rus-/alkoholproblemer.

Nesten 4 av 10 beboere var i arbeid

Totalt 37 prosent av beboerne i 2025 var i arbeid, enten fulltid eller deltid. Andelen yrkesaktive var omtrent som i årene 2021–2024, og litt høyere enn i årene 2014–2020. 37 prosent av beboerne mottok stønad, trygd og/eller pensjon. 3 prosent var hjemmearbeidende, 6 prosent var arbeidssøkere, og 13 prosent var under utdanning. 9 prosent deltok på kurs/introduksjonsprogram. Andelen som var hjemmearbeidende har gått betydelig ned over tid, og andelen som var under utdanning har gått litt ned siden 2021. Ellers har det kun vært mindre endringer sammenlignet med tidligere år.

En større andel menn enn kvinner var i jobb, enten fulltid eller deltid (49 prosent av mennene og 36 prosent av kvinnene). Kjønnsforskjellen lå i at en betydelig større andel menn jobbet fulltid (34 prosent av mennene og 22 prosent av kvinnene). Samtidig mottok en mindre andel menn enn kvinner stønad, trygd og/eller pensjon (29 prosent av mennene og 38 prosent av kvinnene).

Tall fra SSB viser at ca. 69,6 prosent av personer i alderen 15–74 år var sysselsatte i 2025. Andelen yrkesaktive blant beboerne på krisesentrene var dermed mindre enn andelen yrkesaktive i Norge generelt. Vær oppmerksom på at det her er sammenlignet med hele den norske befolkningen i yrkesaktiv alder. Det er naturlig å anta at beboerne på krisesentrene har en annen aldersfordeling enn denne gruppen, og andelen sysselsatte kan derfor ikke sammenlignes direkte.

Hvordan kom beboerne i kontakt med krisesenteret?

42 prosent av beboerne oppsøkte krisesenteret på eget initiativ i 2025. Andelen som oppsøkte senteret på eget initiativ, har økt gradvis siden 2017.

Av de ulike instansene, var det politiet som oftest formidlet kontakt med krisesenteret (22 prosent), tilsvarende som tidligere år. Relativt store andeler av beboerne kom i kontakt med krisesenteret via barnevernet og familie, venner eller bekjente.

En litt større andel kvinner enn menn oppsøkte krisesenteret på eget initiativ, samt kom i kontakt med krisesenteret via politiet. Menn kom litt oftere i kontakt med krisesentret via NAV.

4 prosent svarte «andre», og det er stor spredning i de åpne svarene. Kompetanseteamet (mot tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og negativ sosial kontroll) går igjen klart flest ganger. Andre som også oppgis av flere er blant annet arbeidsgiver, Røde Kors og voksenopplæring.

Psykisk vold, fysisk vold og trusler var de vanligste årsakene til at beboerne søkte hjelp på krisesenteret

92 prosent av beboerne var utsatt for psykisk vold, 65 prosent var utsatt for fysisk vold og 58 prosent hadde opplevd trusler. Videre var 33 prosent av beboerne utsatt for negativ sosial kontroll, 26 prosent for materiell vold, 25 prosent for økonomisk vold, 21 prosent for seksuell vold, 10 prosent for digital/elektronisk vold og 7 prosent for æresrelatert vold.

Psykisk vold, fysisk vold og trusler var den vanligste formen for vold både hos kvinner og menn. Andelen som oppga disse formene for vold, var imidlertid litt høyere blant kvinner enn menn. Det var også en lavere andel menn enn kvinner som var utsatt for seksuell vold.

Rundt 2 av 3 beboere var utsatt for fysisk vold i årene 2018–2025. Når det gjelder andelen som var utsatt for psykisk vold, har denne vært stabil i årene 2019–2025, men økt litt sammenlignet med årene 2014–2018. Andelen som oppga seksuell vold, har økt fra 12 prosent i 2017 til rundt 20 prosent de siste 7 årene. Andelen som var utsatt for materiell vold har økt noe siden 2021 og 2022. Ellers er det små endringer i voldserfaringer over tid.

Vold mot beboernes barn ble oppgitt av en betydelig andel av beboere som hadde med seg barn til krisesenteret: 34 prosent oppga psykisk vold mot deres barn, mens 17 prosent oppga fysisk vold mot deres barn. Videre oppga 7 prosent trusler om vold mot deres barn, og 2 prosent oppga seksuell vold mot deres barn. De fleste beboerne som hadde med seg barn, var også selv utsatt for vold. Også blant disse beboerne var de vanligste formene for vold psykisk vold (93 prosent), fysisk vold (62 prosent) og trusler (58 prosent).

• Andelen som oppga psykisk vold mot deres barn, var omtrent lik som i 2024 (34 prosent) og 2023 (33 prosent), men større enn i 2022 (25 prosent) og 2021 (29 prosent).
• Andelen som oppga fysisk vold mot deres barn, var også omtrent lik som i 2024 (16 prosent) og 2023 (15 prosent), men større enn i 2022 (12 prosent).

10 prosent av beboerne med innvandrerbakgrunn var utsatt for æresrelatert vold. En relativt liten andel av beboerne med innvandrerbakgrunn oppga menneskehandel og/eller tvangsekteskap som årsak til oppholdet (begge 2 prosent).

81 prosent av beboerne oppga å ha blitt utsatt for flere typer vold.

Nesten alle hadde vært utsatt for gjentatt vold før oppholdet

95 prosent av beboerne var utsatt for gjentatt vold før de søkte hjelp på et krisesenter, mens 5 prosent oppga at volden var et engangstilfelle. 24 prosent av beboerne var utsatt for vold som har pågått inntil ett år, 36 prosent var utsatt for vold som har pågått i 1 til 4 år og 37 prosent var utsatt for vold som har pågått i mer enn 5 år. Disse andelene har vært relativt stabile i perioden 2019 – 2025.

Beboere med barn levde lengre med volden før de søkte hjelp

Beboerne som hadde med seg barn under 18 år til krisesenteret ved første opphold, hadde i gjennomsnitt levd med volden lengre enn beboerne som ikke hadde med seg barn. Mens 80 prosent av beboerne med barn var utsatt for vold i mer enn ett år, gjaldt dette 66 prosent av beboerne som ikke hadde med barn. Dette mønsteret har vedvart over tid.

Systematisk kartlegging av trusselbilde og beskyttelsesbehov ble gjennomført ved 3 av 4 opphold

Det følger av forpliktelsene etter krisesenterloven (§ 2) at krisesentertilbudet skal gi råd, støtte og veiledning til brukerne. Beboerne mottok en form for bistand fra krisesenteret ved omtrent alle opphold. De vanligste formene for bistand som ble gitt, var inntakssamtale, enesamtale, tildeling av en primærkontakt på krisesenteret og systematisk kartlegging av beboerens hjelpebehov.

Det følger av forpliktelsene i forskriften om fysisk sikkerhet i krisesentertilbudet ( at det skal foretas en kartlegging av trusselbilde og beskyttelsesbehov. Totalt ble det gjennomført systematisk kartlegging ved 75 prosent av oppholdene. Ved 73 prosent av oppholdene ble det gjort en slik kartlegging i regi av krisesenteret, mens det ved 28 prosent av oppholdene ble gjort systematisk kartlegging av trusler/beskyttelsesbehov i regi av andre. Ved 27 prosent av oppholdene ble dette gjennomført både i regi av senteret og i regi av andre. Merk at sentrene kan ha god oversikt over beboernes situasjon og hjelpebehov også når det ikke gjennomføres en systematisk kartlegging. Det ble utarbeidet en plan for oppfølging under oppholdet ved 64 prosent av oppholdene, og ved en nesten like stor andel av oppholdene fikk beboeren hjelp i kontakt med andre tjenester. Det er bare små forskjeller i mottatt bistand sammenlignet med 2024. Siden 2014 har det vært en jevn økning i andelen som fikk utarbeidet en plan for oppfølging etter oppholdet. Også andelen for systematisk kartlegging av hjelpebehov har økt over tid.

Både under oppholdene til kvinner og menn var de vanligste formene for bistand inntakssamtale, enesamtale, tildeling av primærkontakt, samt systematisk kartlegging av hjelpebehov og av trusler/beskyttelsesbehov i regi av krisesenteret. Flere former for bistand ble gitt ved en større andel av oppholdene til kvinner enn oppholdene til menn. Kvinner fikk oftere enn menn bistand i form av (i listen vises forskjeller på mer enn 5 prosentpoeng):

• Barnepass (20 prosent mot 6 prosent).
• Fritidsaktiviteter/sosiale aktiviteter i regi av krisesenteret (33 prosent mot 22 prosent)
• Advokatbistand (22 prosent mot 13 prosent)
• Deltakelse i møte med andre tjenester (33 prosent mot 24 prosent)
• Hjelp i kontakt med andre tjenester (62 prosent mot 56 prosent)
• Plan for oppfølging etter oppholdet (31 prosent mot 25 prosent)

At bistand i form av barnepass ble gitt ved flere opphold av kvinner enn menn, bør ses i sammenheng med at en større andel kvinner hadde med seg barn til senteret.

Ved 2 prosent av oppholdene ble det gitt andre former for bistand enn de som vises i figuren. I de åpne kommentarene er det flere som oppgir tilbud om videre oppfølging/samtaler etter oppholdet. I tillegg nevnes blant annet musikkterapi og hjelp i forbindelse med reiser/flytting.

Utbredt kontakt med øvrig hjelpeapparat

Krisesentertilbudene skal gi brukerne hjelp til å ta kontakt med andre deler av tjenesteapparatet krisesenterloven, § 2. Det ble opprettet kontakt med minst én annen instans under 74 prosent av oppholdene. Politiet, advokat, NAV og barnevern var de vanligste instansene som beboerne ble satt i kontakt med under oppholdene. Det var også nokså vanlig at beboerne ble satt i kontakt med sykehus/fastlege/legevakt. Andelen opphold der det ble opprettet kontakt med politiet og sykehus/fastlege/legevakt, har økt gradvis fra 2023 til 2025.

Andelen av oppholdene der beboeren ble satt i kontakt med andre instanser var nokså lik for kvinner og menn, henholdsvis 74 og 72 prosent. Kvinner ble litt oftere enn menn satt i kontakt med advokat, politiet, barnevern, familievernkontor og sykehus/fastlege/legevakt (forskjeller på 5–8 prosentpoeng).

Kontakt med andre instanser var etablert før 77 prosent av oppholdene. Den vanligste instansen å ha kontakt med før oppholdet, var politiet. Dette kan ses i lys av at politiet var den instansen som oftest formidlet kontakt med krisesentrene. Relativt store andeler av beboerne var også i kontakt med NAV, barnevern, sykehus/fastlege/legevakt, psykisk helsetjeneste og advokat før oppholdet.

Det var etablert kontakt før en litt større andel av oppholdene til kvinner enn til menn (77 prosent mot 72 prosent). Forut for krisesenteroppholdene hadde en litt større andel kvinner enn menn vært i kontakt med advokat og politiet (forskjeller på 4–7 prosentpoeng).

Kontakt med advokat ble betydelig oftere etablert under oppholdene enn før oppholdene. Kontakt med sykehus/fastlege/legevakt, psykisk helsetjeneste og politiet, var derimot oftere etablert før oppholdene.

15 prosent av oppholdene endte med retur til voldsutøver

I 2025 endte halvparten av krisesenteroppholdene med at beboeren dro hjem til egen bolig uten voldsutøver, eller til en ny/annen bolig. 12 prosent dro til slektninger eller venner. Andelene er omtrent tilsvarende som tidligere år.

Relativt få opphold endte med at beboeren dro videre til et annet krisesenter, overgangsbolig eller en annen institusjon. Ved 9 prosent av oppholdene ble «annet sted» oppgitt. Mange av disse beboerne bodde på krisesenteret ved årsskiftet – dette gjaldt totalt 6 prosent av alle opphold. Relativt mange dro også til hjemlandet sitt, eller til en midlertidig bolig.

Beboeren dro tilbake til voldsutøver etter 15 prosent av oppholdene i 2025, en liten nedgang fra 2024 (17 prosent) og 2023 (16 prosent). I perioden fra 2012 til 2025 varierte andelen mellom 15 prosent og 19 prosent, og den var høyest i 2020 (19 prosent).

15 prosent av oppholdene endte med retur til voldsutøver

I 2025 endte halvparten av krisesenteroppholdene med at beboeren dro hjem til egen bolig uten voldsutøver, eller til en ny/annen bolig. 12 prosent dro til slektninger eller venner. Andelene er omtrent tilsvarende som tidligere år.

Relativt få opphold endte med at beboeren dro videre til et annet krisesenter, overgangsbolig eller en annen institusjon. Ved 9 prosent av oppholdene ble «annet sted» oppgitt. Mange av disse beboerne bodde på krisesenteret ved årsskiftet – dette gjaldt totalt 6 prosent av alle opphold. Relativt mange dro også til hjemlandet sitt, eller til en midlertidig bolig.

Beboeren dro tilbake til voldsutøver etter 15 prosent av oppholdene i 2025, en liten nedgang fra 2024 (17 prosent) og 2023 (16 prosent). I perioden fra 2012 til 2025 varierte andelen mellom 15 prosent og 19 prosent, og den var høyest i 2020 (19 prosent).

1 av 5 opphold der voldsutøver var beboerens ektefelle eller samboer, endte med retur til voldsutøver

21 prosent av oppholdene der beboeren oppga at voldsutøver var ektefelle eller samboer, endte med retur til voldsutøver. Andelen er litt mindre enn i 2024, omtrent tilsvarende som i 2023 og litt mindre enn i 2021 og 2022. Andelen gikk gradvis ned fra 30 prosent i 2008 til 22 prosent i 2014 og har deretter vært relativt stabil med andeler mellom 21 prosent og 26 prosent. De siste 10 årene var andelen høyest i 2020 (26 prosent).

Opphold med barn endte sjeldnere enn andre opphold med retur til voldsutøver

19 prosent av oppholdene der beboeren hadde med seg barn under 18 år, og der voldsutøveren var ektefelle eller samboer, endte med at beboeren dro tilbake til voldsutøver. I tilfeller der voldsutøver var ektefelle eller samboer og beboerne ikke hadde med seg barn, endte 23 prosent med retur til voldsutøver. Opphold med barn endte noe sjeldnere med retur til ektefelle/samboer som hadde utøvd vold, sammenlignet med opphold hvor beboerne ikke hadde med barn. Dette er et mønster som har vedvart over tid.

Årsaker til retur til voldsutøver

Dersom oppholdet endte med retur til voldsutøver, ble årsaken til at beboeren dro tilbake registrert (det var mulig å sette flere kryss). 74 prosent oppga at de ville gi voldsutøveren en ny sjanse, mens 11 prosent returnerte grunnet avhengighet. 10 prosent dro tilbake av hensyn til barn. Merk at grunnlaget for denne andelen er alle som returnerte til voldsutøver, ikke bare de med barn. Dersom vi bare ser på oppholdene til beboere som hadde med seg barn, er denne andelen 20 prosent. Også blant de som hadde barn under 18 år boende i husholdningen som ikke var med til senteret, er andelen 20 prosent. Det var mindre vanlig å returnere til voldsutøver grunnet manglende oppholdstillatelse, økonomi, press/trusler eller redsel for represalier. 20 prosent oppga andre årsaker, med stor variasjon i de åpne svarene – blant annet var det en del som returnerte midlertidig, i påvente av ny bolig. Noen dro tilbake av hensyn til dyr, og noen oppga praktiske grunner, f.eks. avstand til jobb/skole. I noen tilfeller skulle voldsutøveren flytte ut.

Både blant kvinner og menn var den vanligste årsaken til at beboeren dro tilbake til voldsutøver at de ønsket å gi voldsutøver en ny sjanse.

Beboerne som returnerte til voldsutøver, hadde kortere oppholdstid og mottok mindre bistand

Beboerne som dro tilbake til voldsutøver, bodde ikke like lenge på krisesenteret som beboerne som dro andre steder. Oppholdene deres varte i gjennomsnitt 10 døgn, sammenlignet med 34 døgn i de tilfellene der beboeren dro andre steder.

Beboerne som dro tilbake til voldsutøver, var sjeldnere satt i kontakt med øvrige deler av hjelpeapparatet:

• Det var opprettet kontakt med en annen hjelpeinstans under 63 prosent av oppholdene der beboeren dro tilbake til voldsutøver, og ved 74 prosent av disse oppholdene var det opprettet kontakt før oppholdet. Tilsvarende andeler av oppholdene som endte med at beboeren dro andre steder, var henholdsvis 80 prosent og 74 prosent.
• Det var særlig kontakt med advokat, NAV, politiet og familievernkontor som sjeldnere ble opprettet under oppholdene til beboerne som returnerte til voldsutøver (forskjeller på mellom 13 og 24 prosentpoeng). Det var også litt sjeldnere opprettet kontakt med NAV, sykehus/fastlege/legevakt og advokat før disse oppholdene (forskjeller på mellom 5 og 7 prosentpoeng).

De fleste former for bistand ble gitt sjeldnere ved opphold som endte med at beboeren dro tilbake til voldsutøveren, sammenlignet med øvrige opphold. Forskjellene er størst når det gjelder bistand knyttet til øvrig hjelpeapparat (hjelp i kontakt med og deltakelse i møte med andre tjenester), fritidsaktiviteter/sosiale aktiviteter i regi av senteret, praktisk hjelp og plan for oppfølging under oppholdet (forskjeller på mellom 20 og 26 prosentpoeng).

Krisesenteroppholdene varte lengre for beboere med innvandrerbakgrunn

Beboerne med innvandrerbakgrunn oppholdt seg lengre på krisesentrene enn øvrige beboere. I snitt varte deres opphold i 31 døgn, mens gjennomsnittet for beboerne uten innvandrerbakgrunn var 23 døgn. Denne forskjellen har vedvart over tid.

Noe av forskjellen kan ha sammenheng med beboernes voldserfaringer. Beboere som var utsatt for menneskehandel (både med og uten innvandrerbakgrunn), bodde i gjennomsnitt 57 døgn på krisesenteret – betydelig lengre enn gjennomsnittet for alle beboere (27 døgn). Gjennomsnittsoppholdet til beboere utsatt for tvangsekteskap, varte i 50 døgn, mens gjennomsnittsoppholdet til de som var utsatt for æresrelatert vold, varte i 45 døgn. Menneskehandel, tvangsekteskap og æresrelatert vold var årsak til henvendelsen ved henholdsvis 34, 39 og 178 av oppholdene i 2025. Dersom vi ikke regner med disse oppholdene, var gjennomsnittlig oppholdstid for beboere med innvandrerbakgrunn, fortsatt betydelig lengre enn for beboere uten innvandrerbakgrunn: 28 døgn mot 23 døgn.