Fra 0-2 på to uker

Drømmen om egne barn

I kjøkkenvinduet står avklipte melkekartonger med spirer av solsikker, og på kjøleskapet henger tegninger fra barnehagen. Her bor det nå to små barn, og de skal ha det godt herfra og ut!

Line Svartodden og Artur Zolotarev ønsker velkommen inn en tidlig kveld etter leggetid. Som småbarnsforeldre flest, har de full rulle fram til smårollingene er lagt trygt under dyna om kvelden. I det lyse, store kjøkkenet står det to tripp-trapp-stoler inntil ei kjøkkenøy. Disse må vike plass for voksenstoler for kvelden, og Artur byr på te.

Paret forteller åpent om veien mot å bli fosterhjem. - Som mange andre unge par så vi også for oss å få egne barn når alt liksom var på plass, sier Artur. Vi skulle ha hus og fast jobb og være etablerte, og da skulle vi få barn.

Da kom tiden da alt var på plass, og de prøvde et års tid uten hell. Så prøvde de IVF (kunstig befruktning). - Jeg ble så utrolig dårlig av de hormonbehandlingene, sier Line, og forteller at hun ikke kjente seg selv igjen i den perioden. Verken i kropp eller sjel.

- Jeg sa stopp etter to forsøk, sier hun. - Det ble et jag og mas, og alt annet enn positivt. Line og Artur er ærlige på at denne perioden var tøff for både dem selv og for forholdet. De vurderte ulike andre alternativer for å få barn, og landet på å melde seg på et grunnopplæringsprogram hos fosterhjemstjenesten. - Vi var klar over at det kunne innebære mye usikkerhet, og slett ikke trengte å bety at barnet skulle bli boende hos oss for alltid. Likevel ville vi utforske dette, forteller Line.

Solid grunnlag – og telefonen som endret livet

Våren for to år siden startet de på Solid grunnopplæring og var – uten å ane det – bare måneder fra å bli fosterforeldre. Til tvillinger.

- Vi hadde nevnt til kursholderne at vi nok passet best som fosterhjem for yngre barn, siden vi ikke hadde noe særlig erfaring med unger fra før av, forteller Artur. - Kanskje litt barskt å gå rett på en hormonell tenåring da, sier Line og ler hjertelig.

- Vi elsket Solid-kurset! Opplegget, refleksjonene, de andre deltakerne og kurslederne. Dette burde vært obligatorisk for alle som skal bli foreldre, enes ekteparet om.

Sommeren kom og Line og Artur hadde vært på fiskeferie i Saltstraumen ved Bodø. - Vi hadde akkurat vendt nesa sørover og kjørt noen få kilometer da de ringte fra fosterhjemstjenesten og fortalte at de trengte et godt hjem for baby. To stykker!

- Du kan tro det ble en spesiell kjøretur hjemover, sier Line.

Det ble lange refleksjoner og mye tanker. Informasjonen de fikk, tilsa at det kunne være både skjevutvikling og fysiske handicap inne i bildet. I tillegg til at de ble spurt om å ta til seg to babyer om to uker, var det altså stor usikkerhet om hvilken utvikling de kunne se for seg.

-Jeg ringte min mor i Belgia, og drøftet saken. Hun var nådeløs, ler Artur, og forteller at den blivende fosterbestemora hadde forklart at man uansett aldri vet helt hvordan det blir med unger når de vokser seg til, og at Artur langt fra hadde vært noe «prakteksemplar» selv da han ble født, men det gikk da bra med ham.

Line og Artur ler hjertelig, og innrømmer at den samtalen ble avgjørende for at de tok det endelige valget.

Det ble to uker med intens tråling av finn.no og babyutstyrsider på nett. For å plutselig få et halvt år gamle tvillinger i hus, det krever mye utstyr og omveltninger i livet. - Vi var spente, glade og litt livredde, innrømmer Line, og sender takknemlige tanker til venner og familie som har heiet dem fram.


Huset er fylt med barneleker og det som følger med

Et hjem fylt med liv

Det var kjærlighet ved første blikk, innrømmer Line. De besøkte tvillingene i beredskapshjemmet den ene dagen, og hentet dem hjem den neste. En veldig omveltning i livet til alle fire. Fosterforeldrene måtte lære seg både praktiske og pedagogiske metoder, og oppleve glede og sorg som andre foreldre. Begge ble frikjøpte i et halvt år for å bli kjent med barna og la dem knytte seg til de voksne. Artur er nå tilbake i jobb som salgssjef i et bioteknologiselskap, og Line, som er døvetolk, er fortsatt frikjøpt for å kunne følge opp barna best mulig.

- De har mye glede av hverandre, de der to, sier fostermor Line. Hun og Artur var i utgangspunktet innstilt på bare ett barn, men hadde bestemt seg for at dersom de fikk forespørsel om søsken, så skulle de vurdere det. De ville ikke være med på å skille søsken som ikke trengte det. Nå opplever de at barna har begynt å leke litt sammen, og har fra første dag opplevd at de har hatt en form for trygghet i hverandre. Line er så glad for nettopp det – at de tross en tøff start på livet, har hverandre. – Det har stor verdi, mener fosterforeldrene.

Det er snart to og et halvt år siden det barnløse paret ble til en familie på fire, og framtidsuro rundt utvikling, samvær og mulige handicap er gjort til skamme. Barna går i barnehage, og har et godt team rundt seg som har jevnlige møter og erfaringsutvekslinger. Artur og Line er takknemlige for godt samarbeid med alle instanser. Og ikke minst, for godt samarbeid med tvillingenes biologiske familie.

Line og Artur er takknemlige for samarbeidet rundt barna