Slik fikk Asker til godt samarbeid mellom barnevernstjenesten og fastlegene

– Barnevernet har ikke direktelinje til fastlegene. Kommuneoverlegen har flere kontaktflater med dem. Det har vært helt avgjørende at kommuneoverlegen er engasjert og kan være talerør inn mot fastlegene, sier fagutvikler i Asker barnevern, Elke Brandshaug.

Da Asker kommune startet arbeidet med å implementere nasjonalt forløp for barnevern i mai 2024, etablerte de en arbeidsgruppe med barnevernet, kommuneoverlege, medisinskfaglig rådgiver for fastlegeordningen, samt representanter fra barne- og familietjenesten, rådhuset og tannhelsetjenesten.

Sammen utredet de hvordan kommunen skulle jobbe med nasjonalt forløp for barnevern, inkludert fastlegens rolle. Deretter ble forløpet presentert i samarbeidsutvalget mellom fastlegen og kommunen, for eventuelle innspill.

Fleksibilitet ble raskt et viktig stikkord i Asker barnevernstjeneste sin tilnærming til fastlegene. Brandshaug og kollega Thea Jeanine Hegerland understreker at det er viktig å møte fastlegene på deres premisser.

– Vi tror på fleksibilitet. Når vi kontakter fastlegene i forbindelse med nasjonalt forløp for barnevern, må vi være fleksible på tidspunkt, tilrettelegge for at fastlegene kan delta i møter via Teams, og vise respekt for at de har mange oppgaver og hektiske dager, sier Hegerland.

Informasjon på fastlegenes premisser

For å nå ut til fastlegene utarbeidet barnevernstjenesten et kort informasjonsskriv. Skrivet inkluderte fastlegens rolle, hva barnevernet forventet og praktisk informasjon, slik som fakturering og forventet tidsbruk.

Kommuneoverlegen og den medisinskfaglige rådgiveren gikk gjennom informasjonsskrivet, for å sikre at de formulerte seg på en måte som traff fastlegene – og at de ikke opplevde det som å få tredd enda en oppgave nedover hodet.

– Vi kom med innspill til hvordan fastlegene ville oppfatte informasjonsskrivet og forslag til justeringer. Ulike yrkesgrupper har ulik måte å formulere seg på, og vi sikret at informasjonsskrivet inneholdt riktig og nødvendig informasjon formulert på en tydelig og kortfattet måte, sier kommuneoverlege i Asker kommune, Anne Grete Handeland Westly.

Et smart grep var at informasjonsskrivet gikk ut fra kommuneoverlegen, ikke fra barnevernet.

– Det er mange som vil informere fastlegene. Kommuneoverlegene siler all denne informasjonen og sender ut det som vi har avklart med fastlegene at de ønsker å få. Når det kommer fra oss, vet fastlegene at det er kvalitetssikret, sier Westly.

Konkrete resultater

Siden januar 2025 har Asker startet rundt 12 nasjonale forløp for barnevern. I én sak avdekket fastlegen at et barn var undervektig, noe barnevernet ikke hadde fanget opp. I en annen sak med seksualisert adferd kunne barnevern, helsesykepleier og fastlege sammen diskutere hvordan de skulle kartlegge barnets situasjon.

– Hadde det ikke vært for nasjonalt forløp for barnevern, hadde vi i barnevernet sittet alene med dette, sier Brandshaug.

Barnevernet må også eie forløpet

Brandshaug i barnevernstjenesten understreker at det er viktig at barnevernet selv har god nok kunnskap om nasjonalt forløp for barnevern, siden det er de som formidler aktuelle barn til fastlegene.

– Det er også viktig at vi i barnevernet er gode på å selge inn og ha eierskap til dette internt. Dette må jobbes med i alle ledd i barnevernstjenesten, fra kontaktpersoner til ledelsen. Dette er for å fange opp barna som faller mellom to stoler, slik at de kan følges opp av fastlegen. Barn i barnevernet har flere helseutfordringer enn andre barn, sier hun før hun fortsetter:

– Vi må vektlegge at fastlegene ikke skal gjøre noe annet enn det de ville gjort hvis barnet kommer med vondt i magen, ikke sover om natta eller har selvmordstanker. De skal gjøre det de pleier å gjøre, i samarbeid med barnevernet.

Kommuneoverlege Westly understreker at mye handler om å rydde mulige misforståelser av veien.

– Nasjonalt forløp for barnevern handler ikke om at fastlegene har fått en ny oppgave. De har det medisinske ansvaret for disse barna, som alle andre de har på pasientlisten sin. Dette er bare en måte å sette det i system på, for å sørge for at de ulike aktørene faktisk samarbeider og snakker sammen om de sårbare barna, sier hun.