Fostersøsken trenger også et sted å snakke

– Det er betryggende å vite at det er flere som har litt de samme opplevelsene som meg, at de kjenner seg igjen i det jeg tenker og føler, sier «Maja».

Hun er en av sju tenåringer som har deltatt på kurset for ungdom som har fostersøsken. Her får de møte andre i samme situasjon og snakke om både det fine og det krevende ved å være en del av en fosterfamilie.

Også egne barn trenger oppfølging

For foreldre kan det være lett å tenke at det først og fremst er fosterbarnet som trenger oppfølging når familien blir fosterhjem. Men også egne barn kan oppleve at mye endrer seg på kort tid, og at det blir mindre plass til egne reaksjoner.
Kurset er laget for å gi dem et eget rom til nettopp det.

Når ungdommene er samlet en siste gang for å snakke om selve kurset, virker det som om de har kjent hverandre lenge. Etter bare fire samlinger spøker de, ler og ser ut til å trives sammen.

– Jeg ble overrasket over at vi ble så godt kjent med hverandre så fort, sier «Sander».

Flere av de andre ungdommene kjenner seg igjen i det «Maja» sier.

– Det er fint å kunne dele og å snakke ganske fritt. Vi er ikke redde for å si noe feil her, sier «Ingrid».

«Leah» legger til at det hjelper at ungdommene ikke kommer fra samme sted.

– Det er ingen som sier noe herfra videre til vennegjengen, sier hun.

Et sted der det går an å senke skuldrene

Kurset er en del av tilbudet til Fosterhjemstjenesten i Bufetat. Erfaringene fra kurset tyder på at det er viktig å ha oppmerksomhet på hele fosterfamilien. Også egne barn har behov for å bli sett og få snakke om det de står i.

Samlingene er lagt opp for å kjennes trygge og uformelle, med små grupper, praktiske oppgaver, øvelser, mat og god tid til samtale. Deltakerne får også tilbud om å møte kurslederne før oppstart.

På samlingene får ungdommene sette ord på egne erfaringer, dele det som er fint og det som er krevende, og få hjelp til å forstå situasjonen i familien litt bedre.

For kurslederne handler mye om å skape trygghet fra start.

– Det viktigste er at vi klarer å gjøre dem til en gruppe, og at det oppleves trygt å være i den gruppen. Hvis vi ikke får til det, blir det vanskelig, sier Bodil Johanne Morken Heen, som er en av to som har ledet kurset for ungdommene.

Det startet med pizza – og endte med noe mer

«Noah» er en av dem som har deltatt. Han sier at han har lært mye av kurset, for eksempel om prosessen rundt det å bli fosterhjem.

– Nå tenker jeg mer over hvordan fostersøsknene våre har det enn før, tror jeg, sier han.

Bodil spør ungdommene hva foreldre bør si for at andre fostersøsken skal melde seg på.

– Si at det er pizza, sier «Emil».

«Ingrid» legger til at det er en trygg og sosial gruppe.

– Du møter folk som kan relatere til situasjonen din, sier hun.

Det er lite ungdommene har savnet i kurset, bortsett fra kebabpizza, ifølge en av dem.

– Kurset skulle ha vært lenger, med flere samlinger, sier «Emil».

«Ingrid» skulle ønske det kom et oppfølgingskurs, og at de kunne møtes igjen.

– Vi trenger å snakke om følelsene vi har og hvordan vi har det.

For foreldre som lurer på om kurset kan passe for deres barn, ligger mye av svaret i det ungdommene selv forteller: De får møte andre som forstår, snakke friere enn de kanskje gjør hjemme, og senke skuldrene sammen med noen som kjenner seg igjen.

Ungdommene i saken har fått fiktive navn. Bildebruken er avklart med ungdommene og deres foresatte.