– Rus legger et lokk på følelsene mine

«Rikke» sitter i en fremmed bil. Bak rattet sitter en kvinne hun kun har kjent i noen få timer. Egentlig vet hun ikke så mye om kvinnen, men kvinnen vet voldsomt mye om «Rikke».

De er på vei bort fra den byen «Rikke» er vokst opp i og kjenner så godt. Foran henne ligger hjelpa, men også det ukjente. Hele dagen og kvelden skal de kjøre for å komme frem til den første barnevernsinstitusjonen hun noen gang har sett.

For noen timer siden lå hun og sov i sengen sin, på rommet hjemme hos pappa. Hun ble vekket av at noen banka på soveromsdøra hennes. Så irriterende. Inn kom den ukjente kvinnen. Hun fortalte hva hun het, og at hun kom fra barnevernet.

– Da hadde hun sittet og snakka med pappa en stund i stua. Hun sa at jeg skulle flytte på institusjon, så jeg måtte pakke tingene mine før vi skulle dra.

«Rikke» blir først enda mer irritert. Hun har hørt snakk om det, men skjøvet det bort. Vil ikke flytte.

– Samtidig hadde jeg det ikke så bra hjemme, siden jeg ikke gikk så godt overens med pappa. Det var litt godt å skulle få hjelp. At alt nå skulle bli bedre.

En urolig start

«Rikke» er ikke hennes virkelige navn. Hun er fremdeles på et sårbart sted i livet sitt, og for å beskytte henne er navnet endret og noen detaljer anonymisert. Det er hun enig i. For livet har ikke vært, og er fremdeles ikke, enkelt.

– Barnevernet har egentlig vært i livet mitt helt siden jeg var liten, selv om jeg ikke hadde så mye kontakt med dem selv i starten.

Rikke har hatt et ustabilt liv så lenge hun kan huske. Plutselig ble koffertene pakka, og Rikke skulle flytte til den andre kanten av landet. Moren tok med seg alle barna. Pappa ble igjen.

Etter flyttinga ble det stadig flere fester, og det ble mye rus.

– Mamma var veldig rusa, veldig ofte. Hun hadde mange fester hjemme og dro mye fra oss og ut på fest andre steder.

Noen sendte en bekymringsmelding. Det ble Rikkes første møte med barnevernet, ansikt til ansikt.

– Da ble vi sendt hjem igjen til pappa, forteller hun.

Men det ble ikke den endelige løsninga. Historien hennes får ikke sitt punktum her.
For Rikke og faren hadde et vanskelig forhold, og hun slet veldig med alt hun hadde opplevd gjennom morens rusmisbruk.

– Barnevernet var innom for å bistå pappa, for jeg hadde fått såpass mye traumer og slet psykisk.

Alle prøver å få det til å fungere, men den psykiske helsen hennes blir mer og mer komplisert. Rikke har tett oppfølging av BUP, og er mye fram og tilbake mellom huset til faren og innleggelser på psykiatrisk.

Til slutt når alle en grense.

– Da kom barnevernet. Det ble for mye for pappa å ha meg hjemme.

Første stopp

– Jeg visste egentlig ikke så mye om hva en barnevernsinstitusjon var, før jeg flytta dit første gang.

Rikke og kvinnen fra barnevernet er fremme. Det er blitt sent på kvelden, men hun ser flere bygg foran seg og hører sjøen som skvulper mot fjæresteinene.

– Jeg husker jeg var veldig redd. Det var veldig skummelt.

Den natta ble det ikke mye søvn.

– Jeg var redd for hvem de andre ungdommene var, men det var greie folk på jobb da jeg kom og de prøvde å få meg til å føle meg trygg. Det var veldig rart å plutselig skulle være i en helt annen by, uten noen man kjenner.

Tankene på natta går i alle retninger. Både på de nye ansiktene hun har foran seg, men også de hun har igjen hjemme.

– Jeg stressa veldig mye over at folk jeg var venner med skulle finne ut hvor jeg var. Det er en del fordommer mot de som bor på institusjon, i alle fall der jeg kommer fra – og sikkert generelt i samfunnet.

Rikke blir kjent med de andre ungdommene på institusjonen, men det gjør henne ikke så godt.

– Da ble jeg negativt påvirket av dem, og ble med ut og gjorde dumme ting, rømte ut på natta og sånn.

Oppholdet på institusjonen skulle gi barnevernet litt tid til å finne et rett og varig tilbud til Rikke. Men hun lever midlertidig, alt føles usikkert, og problemene baller på seg natt for natt ute på rømmen.

– Så da kunne jeg ikke bli der.

– Vil ikke leke familie

Barnevernet må få Rikke unna de andre ungdommene, så hun ikke havner i mer trøbbel. For å verne henne og få mer ro, blir løsningen et beredskapshjem.

– Jeg sliter med relasjoner, så det å flytte i en ny familie var ikke lett.

Det er utfordrende å forholde seg til nye mennesker, og særlig de som kommer nært. Og foreldre har hun ikke så gode erfaringer med.

– At de liksom skulle være «mamma» og «pappa» og leke familie var veldig vanskelig. Jeg hadde jo min egen familie som jeg var veldig glad i – selv om de hadde gjort dumme ting.

Rikke havner i en dårlig periode. Psyken er tynnslitt.

– Det var mye vanskeligere å forholde seg til foreldrene i et beredskapshjem, enn de ansatte på en institusjon. På institusjon visste jeg på en måte mer hvor jeg hadde dem. De jobba der, og var på jobb da de var sammen med meg. Hvis jeg ble nær noen, så var det liksom ikke for nært.

Knappe to uker senere, gikk ikke løsninga med beredskapshjem lengre. Rikke måtte videre.

Bodø og bedring

Illustrasjonsbilde: SHVETS production.

Den neste tida er livet kaotisk. Rømminger fra en ny institusjon i en ny by. Store, voldsomme følelser som får utløp i skader på kroppen hennes.

Noen ganger går det for langt. Rikke har flere ganger forsøkt å ta sitt eget liv for å rømme fra seg selv.

– Den siste tida var jeg bare innlagt på UPS. De ansatte på institusjonen ble veldig redde når jeg skada meg.

Hun trenger hjelp med å jobbe med den psykiske helsen sin, og reisen går videre til Bodø. Der er det et behandlingssenter som gir hjelp og omsorg for ungdom mellom 13-18 år, som strever med å fungere sammen med andre og har større psykiske vansker. På senteret er det alltid et helseteam tilgjengelig for ungdommene.

– Der hadde de kompetansen for å hjelpe meg med det jeg slet med. De ble ikke redde.

Helseteamet består av sykepleiere og psykologer, og er sammen med ungdommene i hverdagen. Rikke forteller at de spilte kort med dem og spiste middag sammen. Det ble derfor enklere å snakke med psykologene og bli trygge på dem.

– Trengte man en samtale en dag man ikke hadde time, så hadde de som oftest tid til å ta det.

Tilgjengeligheten hjalp også på relasjonen til de ansatte på senteret.

– Psykologene kunne jo samarbeide med de som jobba i miljøet, det syntes jeg var veldig fint for da var de på en måte på lag.

Faste samtaletimer og terapi

Å ha helsehjelp så tett på, følte hun som trygt.

– Spesielt for meg som slet så mye med selvskading.

Hun gikk til faste samtaletimer og begynte med terapi for personer med kronisk suicidalitet, selvskading og emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse. Denne behandlingsmetoden er kjent som DBT (Dialectical Behavioural Therapy), på norsk dialektisk atferdsterapi.

– Jeg jobba veldig hardt med «DBT-en» og var gira på det, for det hjalp meg veldig mye.

På Bodø behandlingssenter begynte ting sakte, men sikkert å falle litt mer på plass.

– Dette oppholdet betydde mye for meg og hjalp meg veldig mye.

På institusjonene får ungdommene en egen hovedkontakt. Rikke fikk en god relasjon med sin.

– Da fikk vi jobba mye med ting som var vanskelig. Hun var flink på det med positiv og negativ forsterkning, og validere følelsene og tankene mine. Jeg skadet meg mindre, for hun motiverte meg med å bli stolt og glad da jeg klarte å la være. Etter hvert fikk jeg et veldig bra liv. Jeg begynte på skolen, trente igjen, og slutta med selvskading. På kveldene klarte jeg å falle til ro, og ting gikk egentlig veldig fint.

I ett år og tre måneder jobba Rikke med de ansatte på Bodø behandlingssenter for å komme til et mye bedre sted i livet sitt. Deretter gikk tiltaket hennes ut, og det var tid for å avslutte behandlingen ved senteret. Rikke forteller at det ikke var noen grunn til å forlenge det.

Den slake nedoverbakken

Målet nå er at Rikke skal holde seg på rett vei og finne ro, støtte og trygghet hos en fosterfamilie. I starten går det greit. Hun er skeptisk, men fortsetter å gå på skolen og fritidsaktivitetene sine. Med seg i bagasjen har hun gode teknikker for å håndtere følelsene når de dukker opp.

– Men det gikk ikke så bra i lengden. Det var kanskje etter en måned det begynte å gå litt dårlig igjen. Da ble det ofte tur til psykiatrien og mye styr.

I mellomtiden finner hun derimot noe som kjapt hjelper mot at følelsene vokser. Rus. Hun klarer å skjule det for de voksne.

– Jeg brukte det for å forhindre at jeg skada meg selv, og for å få bort vanskelige følelser. Da jeg var rusa, virka jo alt greit. Med en gang jeg ikke var rusa, så ble jo alt bare ti ganger verre.

Hun klarer å gå på skolen gjennom det meste, men til slutt detter hun av. Rikke må inn igjen på psykiatrisk. Nå er det mørkt. En gang klarer hun ikke å ta i bruk hverken gode verktøy eller rusmidler, og hun skader seg selv. Alvorlig.

Helikopter må tilkalles. Hun har skada seg, denne gangen på halsen, og hjelpa må skje fort. Psyken blir for ustabil, og Rikke kan ikke bo i fosterhjemmet lenger. Igjen blir det mye fram og tilbake.

På to uker er hun innom tre institusjoner. Livet er turbulent. Hun har konflikter med de andre ungdommene, og de ansatte klarer ikke å forhindre at hun skader seg alvorlig. Rusen tar mer og mer overhånd.

– Flyttinga gjorde det ekstra vanskelig og gjorde at rusen tok så over meg. Jeg hadde ikke noen annen måte å flykte på. Rusen virka som den eneste utveien.

Først går det i hasj som hun røyker på hjørnet bortafor institusjonene. Så trenger hun noe mer, og hun går over til Xanax. Bestillinga og kjøpet går gjennom de andre ungdommene eller på sosiale medier.

– Etter hvert ble det litt av alt mulig rart. Ecstasy, Molly, amfetamin, kokain – jeg har prøvd det meste ut av det, men jeg har aldri prøvd heroin.

Returen

Ifølge Rikke ønska barnevernet at fosterhjemmet eller en av de institusjonene hun ble plassert på, kunne være gode steder å være til hun ble 18 år. Men ingenting fungerte. Da kom Bodø behandlingssenter opp som forslag igjen. Det var ikke Rikke med på, selv om det hadde hjulpet henne sist hun var der.

– Familien ble veldig gira, men jeg hadde ikke så lyst til å dra dit igjen. Ting hadde endra seg så mye, og jeg hadde endra meg.

Rikke ville at de ansatte på Bodø behandlingssenter skulle huske henne som den jenta hun var da hun dro sist. Da var hun jo så flink og gjorde det så bra. Hun ville ikke at de skulle få se henne i så ille forfatning.

– Så ble jeg flytta dit. Det var vanskelig.

I starten går det veldig dårlig, forteller Rikke. Hun har ikke lyst til å samarbeide med de ansatte, og rømmer ofte fra institusjonen. Hun føler fortiden henger over henne som en uoppnåelig sky.

– Jeg kan huske en gang jeg var ute, og nattevakta ringte meg. Da sa han: «Kan du ikke bare komme tilbake Rikke, så er du den gamle deg og drar på trening og skolen?» Men ting hadde jo skjedd og jeg hadde endra meg. Jeg hadde jo like lyst som dem at det skulle være som før, men jeg fikk det ikke til.

Rikke skyver de voksne unna, vil ikke ha noe med dem å gjøre.

– Jeg ga litt faen i alt. Vet egentlig ikke helt hvorfor, men jeg var redd for å la noen komme inn på meg, ville ikke ha hjelp og orka ikke å jobbe hardt for at ting skulle bli bra – for så å bli ødelagt igjen.

– Vi sto egentlig og stanga mot hverandre, følte jeg.

Mer samarbeid og mindre rus

Men de voksne gir ikke opp, og trekker seg ikke unna.

– Jeg venta egentlig bare på at jeg skulle bli flytta igjen.

Uansett hva Rikke gjør for å reagere og demonstrere, blir hun ikke flytta. Rikke blir derfor boende på Bodø behandlingssenter. Nå skjerpes reglene for henne, og hun får
begrensninger. En voksen er sammen med henne hele tiden, og både det å rømme og ruse seg blir nesten umulig.

– Av og til prøvde de å løsne på reglene, men da gikk det ikke så bra.

Videre blir hun «satt under 6-2», forteller Rikke. «6-2» er en atferdsparagraf. Atferdsparagrafene brukes oftest i tilfeller der ungdom ruser seg, gjør alvorlige eller gjentatte lovbrudd, eller har annen atferd som ikke er bra for dem selv. Da kan det bestemmes at barnet skal bo i en institusjon, uten at barnet selv eller de som har foreldreansvar samtykker til det.

Rikke er blitt 17 år og det begynner å gå mot slutten av oppholdet. Samtidig kommer en ansatt hun kjenner fra tidligere, tilbake til institusjonen etter en permisjon.

– Da begynte jeg å samarbeide litt, og jeg hadde faste russamtaler med han. Jeg slutta ikke å ruse meg på grunn av det, men jeg forsto i hvert fall rusen litt bedre.

Rikke fortsetter å stikke av og ruse seg når hun øyner en sjanse til det.

– Men jeg ble flinkere til å si ifra når jeg hadde rus-sug, og klarte å ruse meg mindre på grunn av det.

Mindre rus går til ingen rus, og hun klarer å bli rusfri etter 18-års dagen.

Et nytt kapittel alene

Illustrasjonsbilde: Rachel Claire

Med tre år på institusjon bak seg, er Rikke nå tilbake i hjembyen sin. Barnevernet har ordnet en leilighet som hun bor i.

– Det er litt ensomt å være tilbake i hjembyen, for de eneste jeg har her er familien min. Jeg har mista kontakten med alle vennene mine. Siden jeg har bodd på institusjon er det en del fordommer rundt det.

– Hvordan har du det?

– Akkurat nå går det bedre enn det har gjort før. Jeg overlever og får det til å fungere.

Men hun ruser seg fremdeles, av og til. Foreløpig følges hun opp av fastlegen sin og Nav.

– Jeg var rusfri en god stund etter jeg flytta fra BBS, men så fikk jeg ikke den hjelpa jeg skulle ha da jeg kom hjem til min egen kommune, så da gikk det litt dårlig.

Håpet er at hun snart kan bli innlagt på rusbehandling igjen.

– De hadde et krav om at jeg måtte ha oppfølging fra kommunen, men jeg vet ikke, kommunen har ikke ressurser til å behandle søknaden eller noe, så det er mye styr med det.

Hun hadde gleda seg til å flytte ut av institusjonen, men det ble ikke helt som hun hadde sett for seg.

– Jeg var veldig glad for det. Det var slitsomt å være på BBS med de strenge reglene, men det var veldig rart å ikke ha folk rundt seg til enhver tid. Det var en tøff overgang å flytte for seg selv.

Myndig, men ikke voksen

På papiret er hun myndig, men hun føler seg ikke voksen.

– Jeg har blitt veldig påvirket av alle flyttingene, og det å ikke ha et stabilt sted. Jeg føler at jeg ikke har blitt noe eldre, men gått glipp av flere år.

Rikke vil gå på skolen og få seg en jobb, ha en stabil hverdag og lande på et godt sted i seg selv. Men hun vet at hun har en stor jobb foran seg først.

– Grunnen til at jeg fortsatt sliter med rus nå, er at det å ruse meg legger et lokk på følelsene mine. Jeg er veldig redd for at de følelsene skal komme ut når jeg ikke er på en trygg plass, for da kan de følelsene få meg til å gjøre impulsive ting.

Da kan jeg selvskade meg for dypt. Jeg har jo mange ganger blitt operert og akuttinnlagt fordi det har blitt for alvorlig. Det er jeg veldig redd for, for jeg vil ikke miste livet. Jeg vil ikke at det skal gå galt, avslutter Rikke.