– Jeg skulle bli institusjonens lille «gullunge»

Oktober 2023 la hun ett års institusjonsliv bak seg. Mia (18) hadde først et opphold på Bergen akuttsenter, avdeling Toppe, og deretter Bjørgvin ungdomssenter. Hun har mye positivt å si om ansatte og hjelpen hun fikk, men at hun ufrivillig ble sendt til en institusjon som 15-åring mener hun selv var feil.

– Piller og litt mer alvorlige greier

Vi møtes via skjerm. Mia har DUE-koordinator og miljøterapeut Ingrid med seg. 'Der ungdommen er' (DUE) er et tiltak for barn og ungdom opp til 25 år, og familier som trenger ekstra hjelp og støtte. Ingrid har fulgt Mia i tre år som samtalepartner og behandler.

Bakgrunnen for at Mia havnet på institusjon er sammensatt. Hun forteller om familieproblemer, og at hun fra 13-14 årsalderen bad om å bli sendt på en omsorgsinstitusjon. Hun snakker om lærevansker og at skolen feilet.

Mia fikk ADHD-diagnose da hun var 15 år, men mener hun skulle hatt diagnosen og medisiner tidligere. Etter én uke i 10. klasse droppet Mia ut av skolen. Hun forteller også at hun var suicidal på den tida. Så kom hun inn i et rusmiljø.

– Jeg begynte å ruse meg heftigere, på piller og litt mer alvorlige «greier», hver dag.
Jeg var inn og ut av akuttposten, legevakten, sykehus og ambulanser som hentet meg etter overdoser.

Det ble ikke omsorgsinstitusjon, men Bergen akuttsenter i stedet. At hun ble sendt på en tvangsinstitusjon som 15-åring mener Mia var en stor feil og skadelig for henne. Hun klagde til Statsforvalter, men fikk ikke medhold.

– Jeg trengte frihet

Oppholdet på akuttsenteret varte fra oktober til desember 2022. Ifølge Mia fant både hun selv og de ansatte fort ut at hun ikke helt passet grunnlaget for å være der, at hun var annerledes enn de andre ungdommene på institusjonen.

– Denne akuttavdelingen er en tvangs- og korttidsinstitusjon. De ansatte der er jo vant med ungdommer som utagerer hele tiden, men jeg utagerte ikke, sier Mia.

Hun hadde bestemt seg for å være rusfri, og fikk vite at hun hadde god innvirkning på de andre som bodde på samme akuttavdeling som henne.

Men hun følte seg deprimert og innelåst, og opplevde avdelingen som et fengsel. Hun slet med den manglende friheten, men reflekterte også over det at hun tidligere bare hadde hatt frihet og gjort som hun ville.

– Jeg føler jo at det var et feil valg av barnevernet å sende meg til en tvangsinstitusjon med det samme, men det fikk meg til å tenke at jeg trengte frihet.

«Verdens lille gullunge»

Illustrasjonsbilde: Pexels.

I desember 2022 ble hun flyttet til Bjørgvin ungdomssenter. Mia sier hun var blitt lovet å slippe å starte på nivå én i belønningssystemet der. Men siden det ikke var dokumentert at hun hadde vært rusfri hele tiden på Bergen akuttsenter, måtte hun likevel begynne på første nivå. Da bestemte hun seg for å komme seg så fort som mulig vekk fra institusjonen.

– Ikke ved å rømme, men ved å være «verdens lille gullunge» og faktisk prøve. Jeg skal ikke gjøre noe galt, jeg skal ikke rømme, jeg skal bare bli her og høre på dem. Dette skal gå fint og jeg skal fort som f… ut, sier Mia og smiler litt over hvordan hun tenkte da.

Også på Bjørgvin fant Mia personer hun knyttet seg til og stolte på. Hun forteller om kjøreturer der hun fikk snakket åpent ut om følelser.

– De dømte meg ikke, men hørte på og støttet meg. Det var noe av det som hjalp meg mest med å være der.

Det var kvinner og yngre ansatte hun fikk best kontakt med på institusjonene, blant annet en av de kvinnelige ansatte, som jobbet begge steder.

Føltes trygt med samme kontaktperson over tid

– Både Toppe og Bjørgvin lærte meg mange ting. Det som var avgjørende for at jeg ble rusfri, var at noen støttet meg, sier Mia.

Samarbeidsmøtene på Bjørgvin husker hun som gode. Da var både foreldrene, miljøterapeuten, psykologen og lærere fra Bjørgvin med.

Hun gikk til Avdeling for rusmedisin (AFR) og til en psykolog hun hadde fra tidligere. På Bjørgvin var det ofte møter, og miljøterapeuten fra DUE var med.

Ingrid mener det har vært viktig at hun har kunnet følge Mia fra starten og fram til i dag. Miljøterapeuten forklarer at mange ungdommer har en tillitsperson i et barnevernstiltak i kommunen. Kontakten blir avsluttet når ungdommen kommer på institusjon, fordi det er for dyrt.

Som Mias kontaktperson, insisterte Ingrid på å fortsette også etter at Mia kom på institusjon. Hun kjente Mias rusproblem og kunne hjelpe henne i prosessen videre. Det mener de begge har vært veldig viktig for bedre forståelse og god utvikling for Mia.

– Det kan være avgjørende viktig å ikke avslutte noe som faktisk fungerer, sier Ingrid. Spesielt når det har vært så mange tillitsbrudd i livet generelt. Det er noe med å holde på det som faktisk fungerer, og hva som føles tryggere for mange, legger hun til.

Ny start

Mia begynte på skole igjen i løpet av året på institusjon. Hun gikk på en produksjonsskole og tok ett år på tømrerfag, bygg og anlegg. Det gikk veldig bra.

– Alt forandret seg veldig mye når jeg fikk riktige medisiner. BUP turte endelig å gi meg ADHD-medisin når jeg var på en institusjon der de hadde kontroll over medisinene.

– Fikk du også mer trygghet og stabilitet ved å være på Bjørgvin?

– Ja, det er et godt miljø på Bjørgvin, selv om det ikke er alle det «klikker med» når det er tretti personer som jobber der. Jeg føler at de strenge rammene jeg fikk både på Bergen akuttsenter og Bjørgvin hjalp meg veldig med å innse at man trenger å bruke frihet riktig.

Mia fikk etter hvert flytte ut av institusjonen og inn i leilighet. Da var hun 17 år. Foreldrene gav sin tilslutning. Hun fikk oppfølging i leiligheten i tre måneder. Ansatte fra Bjørgvin kom og så til at hun hadde det bra og ikke ruset seg.

– Jeg er den første på Bjørgvin som har vært rusfri under hele oppholdet. Jeg hadde ikke en eneste sprekk. Det er jeg stolt over, sier Mia.

«Sabla god psykolog»

Illustrasjonsbilde: Pexels.

Tilværelsen etter at Mia kom ut fra institusjonen, innebærer deltidsjobb på SFO, øvelseskjøring og samboerskap med to katter.

– Jeg leier leiligheten og bor ganske greit for meg selv, men har to katter. Jeg kan stikke innom til min mor når jeg vil. Jeg går fortsatt på AFR, men det er fordi hun jeg snakker med er en så sabla god psykolog. Jeg vil ikke gi slipp på henne, ler Mia.

For to måneder siden fikk hun deltidsjobb på SFO. Hun liker godt å jobbe med barn. I tillegg til jobb, fokuserer hun på møter og det å ta lappen.

Mia har funnet mer mening med livet som 18-åring, og vil jobbe for å oppnå drømmene sine. Hun har fått et veldig godt forhold til familien, som også fikk hjelp på Bjørgvin.

– Jeg ser lyst på fremtiden

Det er mer som har forandret seg. Mia trener styrke på et treningssenter og går tur med sin mor. Hun er blitt fysisk aktiv, noe hun ikke var før.

Mia har beholdt noen av vennene fra da hun var rusavhengig. Noen ruser seg fortsatt, men Mia kan være sammen med dem uten å savne rusmidlene. Hun har ingen trang til å ruse seg, men vil være en venn.

Siden barndommen har hun hatt en drøm om å bli jordmor, men da må det bli mer skolegang og der er hun ikke ennå. Nå gleder hun seg til å få lappen og til friheten det gir. Hun gleder seg til å kanskje prøve å bli jordmor, og en gang få sin egen familie.

– Jeg ser lyst på fremtiden og det gjorde jeg ikke før! Det har gått bra med meg, avslutter Mia.