Skolen som vei ut av krisen

– Å gå på skolen hver dag, er noe av det viktigste ungdom i krise kan gjøre, sier Tor.

Han er lærer på den nærmeste ungdomsskolen til en akuttinstitusjon og har ansvaret for å tilrettelegge skoledagene for ungdommene som kommer derfra.

Det er ettermiddag, og Tor har tatt turen innom institusjonen for å møte skolekontakt Mona. De er skjønt enige:

– Det å gå på skolen skaper trygghet og normalitet i tilværelsen. I tillegg er skolen veldig viktig for sosiale relasjoner.

Ungdommene har kanskje nettopp blitt flyttet ut av hjemmene sine, forlatt venner og nettverk, flyttet inn blant fremmede mennesker – og midt i krisen skal de også begynne på en helt ukjent skole.

En god skolehverdag

Alt er nytt for dem. Samtidig vet de at de kun skal være her en kort periode.

– I løpet av denne tiden skal vi skape et miljø rundt dem helt fra starten av. Det er klart det er utfordrende, sier Tor.

Han gjør likevel, eller kanskje nettopp på grunn av dette, sitt aller beste for at den tiden ungdommene går på akkurat denne skolen skal være meningsfylt for dem.

– De er her i noen få uker, men dette er viktige uker, sier Tor.

– Hvis de føler seg tatt vare på når de er krise, er det lettere for dem å komme seg opp og ut av krisen.

Uten trygghet, ingen læring

Flere av de som flytter på akuttinstitusjon er i sitt siste år på ungdomsskolen. De er i en kritisk del av livet, også faglig. Karakterene fra 10. klasse, har man ikke mulighet til å endre på senere i livet, påpeker læreren.

– Men: Uten trygghet, ingen læring.

Det gjelder alle elever.

Tor jobber derfor fra første stund med å etablere en god relasjon til ungdommene. De får besøke skolen før de begynner undervisningen i en klasse, for å bli litt kjent med både ham og omgivelsene.

– Får du en elev til å gapskratte, er du godt i gang, humrer læreren.

Men enda viktigere er det å skape tillit og bli enige om rammer for skolegangen.

– Jeg er tydelig på å si at «vi vil at du skal ha det bra. Vi ønsker at du skal ha gode dager på skolen», forteller han.

– Vi er dønn ærlige med ungdommene. Mange av dem er blitt løyet til, ofte. Vi kan ikke ha noen skjult agenda, om de skal ha tillit til oss.

Gode og dårlige dager

For å lære de nye elevene å kjenne og få til et godt samarbeid, spør Tor gjerne: Hva er en god dag for deg? Hvordan kan vi hjelpe deg til å ha en god skoledag?

– Målet er å skape så gode skoledager for dem, at de selv ser poenget i å gå på skolen.

Han mener det er bedre for ungdommene å være litt på skolen hver dag, enn å tvinge seg selv til å gjennomføre hele dager, for så ikke å klare noe den neste uka.

– En ungdom er ikke statisk. Har han for eksempel sovet dårlig denne natta? Da må vi gjøre det annerledes i dag enn vi gjorde det i går. Vi må tilpasse ulike situasjoner ikke bare til ulike ungdommer, men også til samme ungdom avhengig av dagsformen.

Både Tor og Mona er «evige optimister», som de selv beskriver det.

– Vi prøver og feiler. Det finnes ingen fasit på det vi jobber med.

Bakeri og musikkstudio

Nærskolen har egne rom og fasiliteter hvor elever som trenger det, kan gjøre noe alternativt eller jobbe mer skjermet. Skolen har både trykkeri og bakeri, i tillegg til et musikkstudio. På egne grupperom kan de få ro til å konsentrere seg, enten alene eller i mindre grupper.

På en spesielt dårlig dag kan et slag UNO med Tor, være det eneste gjennomførbare.

– Hvis de gjør én ting som er meningsfylt for dem, så holder de kanskje ut dagen. Kanskje klarer de mattetimen, fordi de har vært i musikkstudio og spilt inn en rap.

Tett samarbeid

Mona og Tor samarbeider tett.

Hun kan fortelle litt om hva som kan påvirke skolehverdagen akkurat denne uka. Har ungdommen kanskje hatt et slitsomt møte i barnevernsystemet?

Tor på sin side kan formidle om en elev har funnet tonen med medelever i klassen, som kanskje vil resultere i et vennskapelig besøk til institusjonen en dag. Eller at noen har trukket seg litt tilbake i friminuttene, og kan dette bety at selvskadingen har startet igjen?

– Aktiviteter utenfor skolen påvirker kreftene som ungdommene har å bruke på skolen. Da er det fint at vi kan orientere skolen om dette og bidra til å legge til rette for mestring. Samtidig kan skolen hjelpe oss å fange opp utfordringer som ikke er så lette å se inne på institusjonen, sier Mona.

Tor trekker også fram et tett samarbeid med pedagogisk-psykologisk tjeneste (PP-tjenesten* i kommunen eller fylkeskommunen) som en grunn til at det er mulig å gjennomføre god tilrettelegging for en gruppe elever med så ulike behov.

– Det tar tid å få på plass en vurdering av hvilke behov den enkelte ungdom har krav på i undervisningen. Vi er derfor avhengige av at PP-tjenesten forstår den akutte situasjonen til elevene det er snakk om.

Brutalt å avslutte

PP-tjenesten vil i tillegg følge elevene videre, når de må bytte skole og Tor og Mona må ta farvel med dem. For å sikre at ungdommene får riktig hjelp i overgangen, utformer de en kort rapport som følger eleven over til ny skole.

– Det er brutalt når det avsluttes, for å være ærlig, sier Tor.

Han får en nær relasjon til ungdommene den tida de er her.

– Min jobb er å finne ut hva som fungerer for dem på skolen, ikke å spørre og grave om hvordan de har det. Kanskje nettopp derfor deler de ofte tanker og følelser med meg, og jeg blir godt kjent med dem, forteller Tor.

Både læreren og barnevernspedagogen føler stor glede når ungdommene tar nye steg.

– Det hender vi feirer litt ekstra over telefonen, når noen har mestret noe ekstraordinært.

Fullført muntlig eksamen, for eksempel, eller til og med fått 6-er.

Det oppleves som en belønning ikke bare for ungdommene, men også for de to voksne.