Maratonløper etter fire rusfrie måneder

Petter er stolt over kursendringen han gjorde for tre år siden. Under oppholdet på institusjonen i Bærum begynte han å trene og ta skolen seriøst. Da kom de gode resultatene.

– Jeg opplevde for første gang mestring. Jeg fikk gode karakterer og gode treningsresultater.

Han kom også nærmere familien sin, etter turbulente år med rus. Det var mye å reparere.

Politijakt med blålys, fluktforsøk og pågripelse

Petter forteller om 16-årsalderen. Ei tid med røyking av «tjall» og bruk av ulike stoffer. Det ble ekstra ille da kjæresten gjorde det slutt.

– Jeg har alltid vært dårlig til å håndtere følelsene mine, så jeg begynte å ta sterkere stoffer og da skeia det ut, forklarer han.

Vendepunktet er møtet med barnevernet på en politistasjon, etter en lang kjøretur sammen med en kompis. De har tatt farens bil. Det er politijakt med blålys, fluktforsøk og pågripelse.

Han fikk valget om å reise hjem, eller bli med til en akuttinstitusjon. Hjem turte han ikke å dra, han var redd for reaksjonene til de nærmeste. Så i stedet ble det opphold på en privat akuttinstitusjon i Lunner kommune. Der var han i underkant av to måneder, og ble passet godt på.

– I starten fikk jeg ikke lov til å gjøre noe som helst. Man måtte opparbeide tillit.

Han begynte å jogge. Først sammen med ansatte, men etter hvert som han kom i form klarte de ikke å henge med og han fikk lov å løpe alene. Det var treningsrom i kjelleren og det ble til at han brukte store deler av oppholdet på å trene.

Treningsrus

Akuttinstitusjoner er for en kort periode til man finner en fast behandlingsplass. Flyttingen til en barnevernsinstitusjon på Østlandet gikk greit, forteller Petter. Han likte systemet de hadde der, med gradvis opparbeiding av frihet basert på tillit, og jevnlige rustester.

Prøvene var hyppige i starten, senere færre og etter hvert var det bare stikkprøver. Antall rusfrie uker gav poeng, som kunne løses inn i penger. Dess flere uker, dess høyere nivå, flere poeng og mer penger å kjøpe klær for.

Prøvene utløste også belønning i form av små gaver. Metoden fungerte for Petter, han hadde egen motivasjon. Etter bare en uke var han i gang med løpingen igjen.

– Jeg fikk veldig mye tillit til å dra på joggeturer alene. Så lenge jeg var tilbake til avtalt tid var det greit.

Fra totalt utrent til maraton på få måneder

Illustrasjonsbilde: Pexels.

På institusjonen var de fem beboere på det meste, og det var mange ansatte. Petter vet ikke nøyaktig hvor mange, men da han var ferdig der lagde han et kart over de ansatte, med navnene og en hyggelig melding til alle om gode minner.

Miljøet på institusjonen beskriver han som greit. Han fikk en kompis under oppholdet. De dro på Besseggen ei helg, sammen med noen av de ansatte. Den turen er et av de beste minnene fra oppholdet, selv om det ble dårlig vær, de måtte snu og ikke rakk raftingen som var planlagt. Likevel hadde de mye gøy og det var godt å komme seg ut.

Petter forteller om hvordan han helt endret livsstil i denne perioden, fra å være en totalt utrent gutt som hatet å løpe, til å bli en som trente mye.

– Jeg bytta ut en avhengighet med en ny. Jeg ble helt hekta. Etter bare noen måneder løp jeg maraton sammen med en av de ansatte der, smiler han.

Han begynte også med styrketrening. En av de ansatte løp sammen med Petter. Hun ble som en PT for ham og la opp trening og intervaller, for å få best resultat. Petter fikk god hjelp av flere på institusjonen, blant andre støttekontakten.

Han følte seg hjemme og sier han har veldig mange minner fra tida der. Alle som jobba på denne institusjonen, har bidratt til at det gikk bra for Petter, men han var også åpen for å ta imot hjelp.

– Når man har gått for langt bør man ta imot den hjelpen man får, reflekterer han.

Han gikk på helse og oppvekst første året på videregående, men byttet til byggfag. Skoleplassen var langt unna og det gikk mye tid på reise. Men han verdsatte muligheten, og fikk, som han selv sier, «ganske gode karakterer». Han fullførte med fem i snitt. Resultatene stod i sterk kontrast til ungdomsskolen. På videregående fikk han virkelig kjenne på mestring.

Fjellturer i Sveits, Østerrike og Nord-Italia

Petter fikk også kjenne på hvor mye foreldrene betydde for ham, og han fikk et nærmere bånd til dem. I dag bor han hjemme med mor og far. Petter tok fagbrev innen byggebransjen, og jobber nå fulltid hos en entreprenør. Han har to deltidsjobber i tillegg, jobber hver dag og sparer penger til egenandel til bolig.

– Jeg jobber veldig mye nå, men det går bra, forsikrer han.

Neste steg er mer utdanning. Han vil gå på fagskole og ta ingeniørutdanning.

Petter har også fått sansen for naturopplevelser og reiser. En gammel Toyota Hiace ble innredet til bobil, som han reiste rundt med i sommer, blant annet til Nord-Norge og Lofoten.

Han forteller om en spesielt fin kveldstur på en fjelltopp i nord, der han gikk lenger enn til Reinebringen der de fleste stopper for å ta bilder. Tilfeldigvis møtte han noen andre som også gikk alene i fjellet. De fire ble sittende og prate og spise sammen, mens de så på midnattssola og utsikten.

Planene for neste sommer er alt lagt, med nye turer i bobilen. Da blir det fjellturer i Sveits, Østerrike og Nord-Italia.

– Oppholdet på institusjonen betydde mye for meg

– Når jeg har ferie, skal jeg ikke sitte hjemme og kjede meg. Jeg vil dra og oppleve. Jeg har det ganske bra på tur!

I en periode etter oppholdet på institusjon, holdt han kontakten med noen av de ansatte. Han ringte jevnlig og oppdaterte dem på hvordan det gikk, og en gang han var på kjøretur stakk han også innom institusjonen.

Med akuttoppholdet ble det til sammen ett år på institusjon for Petter, som fylte 18 det året han var ferdig.

– Hvor mye betydde behandlingen du fikk for hvordan det har gått med deg?

– Jeg tror det betydde mye. Jeg sitter ikke på fasiten, men jeg har i alle fall klart meg.