– De reddet meg

Han fullførte ikke grunnskolen og droppet ut etter to måneder på videregående. I dag er han ferdig utdannet sykepleier. Hva skjedde på veien?

Det er spørsmålet vi stiller «Gustav», og her er hans ærlige svar.

– 80 prosent av kontakten med barnevernet hadde jeg klart meg uten. Men 20 prosent har jeg å takke for alt jeg har i livet i dag, sier 26-åringen.

Spesielt barnevernsbarn

Da han ble slått av faren som 11-åring, sendte politiet bekymringsmelding til barnevernstjenesten. Det var Gustavs første kontakt med barnevernet. Siden har han vært det han kaller et «spesielt barnevernsbarn».

– Jeg sier «spesiell», fordi mitt hovedproblem er meg selv. Jeg utviklet tidlig en formening om at jeg klarte meg på egen hånd. Kunne jeg ha flytta hjemmefra som 13-åring, så hadde jeg gjort det. Jeg mistet fotfeste når folk stilte krav til meg. Faren har aldri slått ham siden.

Bekymringsmeldingen ble henlagt. For Gustav begynte imidlertid en ny tidsregning. Fra nå av skulle han klare seg selv. Voksne var ikke til å stole på uansett.

– Denne følelsen ble verre med årene. Stadig flere dårlige opplevelser bekreftet akkurat det jeg følte og tenkte, forteller 26-åringen.

Stadig nye boplasser

Som 13-åring rømte han hjemmefra og var borte i flere dager. Han vanket i en stor gjeng som var kjent for politiet. En natt sov han hos ei venninne. De ble vekket av politiet, som skulle gjennomføre en razzia i boligen, knyttet til en av de andre beboerne.

Foreldrene måtte komme til politistasjonen for å hente Gustav. Der gjorde de en avtale med politiet om å ringe dem hvis Gustav stakk av. Etter dette ble et mønster etablert: Gutten rømte, foreldrene ringte politiet, som fant han og kjørte han hjem. Men Gustav ville ikke hjem.

– Til slutt nekta jeg å bli kjørt hjem. Da ble jeg kjørt til ungdomspsykiatrisk avdeling. Jeg snakket ikke med noen der, og ble heller ikke vurdert eller utredet på noen måte. Jeg tror ikke de hadde noen andre plasser å oppbevare meg.

Etter noen dager fikk han plass på en akuttinstitusjon for en kort periode, før han ble flyttet til en omsorgsinstitusjon i en annen by. Som 14-åring flyttet han hjem igjen, men rømningsmønsteret ble kjapt gjenopptatt.

Etter et halvår flyttet Gustav inn i et beredskapshjem. Dette fungerte ikke og etter kort tid måtte flytte til et nytt beredskapshjem som heller ikke passet for han.

På rømmen igjen

Gustav stakk av og søkte tilflukt hos bestemor. Her ble han hentet av barnevernstjenesten og plassert på en institusjon, hvor han tilbrakte sommeren.

Før skolestart flyttet han til en annen institusjon. Dette oppholdet skulle bli forferdelig. Han bodde her i ett år.

– Noen av de ansatte var flinke, det må sies. Men generelt var det lite tillit å hente. Jeg opplevde å bli møtt med mistenksomhet og kontroll. Jeg ga tidlig uttrykk for at jeg ikke syns dette var en ok plass å være.

Han rømte tilbake til hjembyen etter bare to uker. Det endte med at tre politimenn kom og hentet ham med makt og førte ham tilbake.

Det neste året var han i fullt opprør.

– Jeg var konstant i opposisjon. Det er utrolig, når jeg ser tilbake på det, for en vanvittig periode det var. Jeg var jo kjempedeprimert.

Fullførte ikke grunnskolen

Dette var hans siste år i grunnskolen.

Han klarte ikke å fullføre. Med hjelp av PP-tjenesten fikk han likevel søkt seg inn på videregående skole via et særskilt inntak. Institusjonen ville at han skulle søke seg inn på den lokale skolen, men Gustav søkte på skolen i hjembyen – og kom inn. Da skjedde ting raskt.

– På en dags varsel måtte jeg flytte til en annen institusjon i hjembyen min.

Jeg nektet først, forteller han.

– Men dagen etter var jeg på den nye institusjonen. De tok meg på alvor fra første stund. Lederen sa: «Når vi stikker av her, så bruker vi inngangsdøra. Og vi sier fra hvor vi går».

Gustav ler. Han ble jo paff der han satt. Det var en helt annen måte å bli møtt på, forteller han.

– For det første ville de at jeg skulle bli vant til å være der, så den første tiden bodde jeg der bare i helgene og hjemme på hverdagene. For det andre opplevde jeg at de ansatte, særlig en, talte min sak fra første stund. Det var som om de ikke hadde lest papirene mine, men møtte meg bare som den jeg var, med et åpent blikk.

Stikker av til storbyen

Gustav hadde vært i opposisjon i mange år. Den adferden var inngrodd i ham. En av de første helgene stakk han av for å dra på festival.

– De ringte og varslet at de måtte iverksette rømningsprotokoll, om jeg ikke svarte ærlig på spørsmålene de hadde. De trengte å vite at jeg ikke var utsatt for risiko, at jeg var trygg. Så sa de: «Neste gang må du heller søke om å få dra»

Gustav ble satt ut av spørsmålet. Han hadde alltid bare fått nei, om han spurte først.

– Neste gang søkte jeg om å få reise bort en helg. Og jeg fikk ja, smiler 26-åringen.

Tillit

– Jeg merket at hele personalgruppen var genuint opptatt av meg og mitt beste. Det føltes veldig trygt å være der, forteller Gustav.

– En gang jeg utagerte og «testa» dem, slik jeg pleide å gjøre, sa hun ene: Vi vet at du tester oss, og vi tåler det. Men når du blir sliten av det, så er vi her for deg.

Ordene traff hardt, på en god måte.

Det første forsøket på videregående gikk skeis etter to måneder. Han fikk plass via kommunen på et tiltak for unge som står i fare for å falle utenfor skole og arbeidsliv og fikk jobbe som praktikant ved en demensavdeling.

Helse og omsorg

Året etter gjorde han et nytt forsøk på videregående, denne gangen innen helse og omsorg.

– De så meg tidlig på institusjonen. De så ressursene mine og hjalp meg å hente dem fram. Jeg hadde jo et voldsomt fravær det første året og ville aldri stått om fraværsgrensa var som i dag. Likevel fikk jeg det til på et vis.

Gustav ble boende på institusjonen til han ble 18 år, først på eget rom i fellesbygget, så i egen treningsleilighet et steinkast unna.

– Da jeg flyttet til treningsleiligheten, hadde jeg tilbud om å komme tilbake til institusjonen om det ikke fungerte for meg. De ville at jeg skulle føle meg velkommen «tilbake», om det ble for tøft.

Da han flyttet ut, leide han seg leilighet privat. Han fikk innvilget flere ettervernstiltak, blant annet tett oppfølging fra de ansatte ved institusjonen de første månedene etter utflytting. 26-åringen har fortsatt god kontakt med flere av dem.

– Det hadde ikke gått bra med meg, om jeg ikke hadde kommet dit. Det viktige er å få lagt til rette for å bruke de ressursene man har. Jeg har alltid vært ressurssterk, men fikk ikke brukt ressursene mine, før jeg kom dit, forteller Gustav.