Myter om ungdom på barnevernsinstitusjon

Det bor til enhver tid i underkant av 1000 ungdommer på en offentlig eller privat barnevernsinstitusjon i Norge. De fleste av disse er i tenårene. Det er ulike grunner til at barn bor i institusjon, men felles for dem er at de behøver hjelp og omsorg for å få livet på rett kjøl.

Vanlige fordommer og myter om institusjonsbarnevernet

Myte 1: Mange som bor på institusjon har bakgrunn som er voldelig, rusavhengig eller kriminell

Det er en myte at alle ungdommer som bor på institusjon er voldelige, rusavhengige eller kriminelle. Ungdom kommer til institusjoner av mange ulike grunner. Mange har opplevd omsorgssvikt, traumer eller andre belastninger, som gjør at de trenger ekstra støtte og trygghet. Institusjonen skal være et sted for utvikling, mestring og nye muligheter – ikke en merkelapp på hvem ungdommene er.

Nye tall viser at flest barn og unge på institusjon bor på omsorgsinstitusjon. Færre bor på behandlingsinstitusjon. En del av ungdommene som bor på behandlingsinstitusjon, får hjelp med utfordringer som rus eller kriminalitet.

Når ungdom på institusjon begår kriminalitet, får det konsekvenser. De er underlagt samme lover som alle andre, men hvordan samfunnet reagerer på lovbrudd begått av barn og unge, er tilpasset deres alder og behov for oppfølging. 

Myte 2: Mange bor på institusjon fordi de har gjort noe galt

Det er ulike årsaker til at ungdom ikke kan bo hjemme hos familien sin. Noen har levd lenge med mangelfull omsorg, andre opplever at utfordringene vokser seg større enn familien kan håndtere. Hver ungdom er unik, med sine egne behov og ressurser.

Å plassere en ungdom på institusjon er en alvorlig og siste utvei, og det skjer vanligvis først etter at barnevernet lenge har prøvd å hjelpe ungdommen og familien i hjemmet.

Ungdom som ikke kan bo hjemme, trenger at vi som samfunn strekker oss til det ytterste for å gi dem stabile og trygge omsorgsrammer, muligheter for utvikling, og støtten de trenger for å legge grunnlaget for et godt voksenliv.

Myte 3: Institusjoner handler om låste dører og straff

De aller fleste institusjoner er åpne og bygger på tillit, rutiner og omsorg, ikke kontroll og straff. Institusjonen er hjemmet for de barna og unge som bor der. 

Noen ungdommer trenger strengere regler i perioder, eksempelvis for å hindre at de ruser seg. Det gjøres en vurdering av hva hver enkelt ungdom trenger av omsorg, støtte og behandling når de bor på institusjonen.

Det er strenge regler for bruk av tvang i barnevernsinstitusjoner. Tvang kan kun brukes når det er nødvendig for barnets egen, eller andres sikkerhet, og det skal alltid være så skånsomt som mulig. 

Det er ikke en del av oppdraget til barnevernsinstitusjoner å beskytte samfunnet mot kriminalitet. Det er kriminalomsorgens oppgave. Institusjonene skal bidra med hjelp, støtte og forebygge videre negativ utvikling, som kriminalitet og rusproblemer.

Myte 4: De voksne på institusjonen har ikke kontroll på ungdommene som bor der

Det er riktig at en del ungdommer som bor på institusjon ikke møter opp til avtaler, stikker av og bryter innetider. Dette omtales som «rømming» i statistikken. Det er likevel viktig å huske på at ungdom som bor på institusjon har dette som sitt hjem, og blir behandlet deretter. Det er ikke uvanlig at tenåringer uteblir til avtaler i hjemmet sitt.

I det fleste tilfeller kommer ungdommene tilbake frivillig. Hvis ikke er det institusjonen som har hovedansvar for å hente ungdom tilbake. Også dette skal i utgangspunktet skje frivillig. Ungdom kan hentes tilbake mot sin vilje dersom plasseringsgrunnlaget gir adgang til det.

Dette skal skje så hensynsfullt som mulig, og det skjer i mange tilfeller i samarbeid med politiet. Dersom ansatte bruker tvang (fysisk makt) for å hente dem tilbake, skal det skrives en tvangsprotokoll, som ungdommen har rett til å lese og si sin mening om.

Myte 5: Det brukes ofte tvang i barnevernsinstitusjoner

Bruk av tvang er strengt regulert og skal kun brukes når det er absolutt nødvendig. Det som kalles tvang i barnevernsinstitusjoner, ligner ofte på de grensene foreldre setter hjemme. For eksempel kan en ungdom bli fratatt mobilen for en stund dersom hen bruker den til noe som kan skade vedkommende. Skjer dette mot ungdommens vilje, så skrives det en tvangsprotokoll.   

Ansatte på institusjon får opplæring i trygghet og sikkerhet, traumebevisst omsorg og i tvangsbruk.

Statsforvalter fører jevnlige tilsyn med barnevernsinstitusjonene, for å sikre at institusjonene følger lovens krav om bruk av tvang. Enkelte institusjoner har strengere regler for hva ungdom får lov til å gjøre, for eksempel å bevege seg utenfor institusjonen for å forsøke å hindre rusmisbruk. Ungdom gis mulighet til å gi innspill til egne tvangsprotokoller.

Myte 6: Ungdommer på institusjon opplever utnyttelse eller misbruk

Mediebildet kan skape et feilaktig inntrykk av at mange barn og unge på institusjon blir utnyttet av andre barn og voksne. I de tilfeller hvor ungdommer har opplevd utnyttelse eller misbruk, jobber institusjonene for å skape et trygt miljø og støtte ungdommene.  

Det finnes ordninger for å sjekke og øke kvaliteten på institusjonene, blant annet gjennom Statsforvalteren. Statsforvalteren har jevnlig har samtaler med ungdommene som bor der, og gjennomfører som tidligere nevnt faste tilsyn med institusjonene.

 Myte 7: Det er mye rusmisbruk inne på barnevernsinstitusjoner

Det er riktig at noen ungdommer som bor på institusjon, sliter med rusproblemer. Disse ungdommene prøver typisk rus oftere og bruker det mer enn ungdommer som ikke bor på institusjon.

De ansatte som jobber på institusjoner, får opplæring i å oppdage og behandle rusproblemer. Alle som bor på institusjon kan gjøre avtaler om å ta urinprøver under oppholdet, og i noen tilfeller kan det være et krav ut fra plasseringsgrunnlaget.

Dersom det er berettiget mistanke om at noen gjemmer rusmidler på institusjonen, kan institusjonsleder bestemme at det skal utføres kroppsvisitasjon og ransaking.

Myte 8: På institusjon er det ikke klare regler og rutiner

Alle institusjoner har klare regler og rutiner. Der jobber det miljøterapeuter som bygger tillit, setter grenser og skaper trygghet for ungdommene. De hjelper ungdommene med å utvikle seg, bygge relasjoner, struktur og håndtere følelser.

Det jobbes blant annet med å øve på sosiale ferdigheter, og gi ungdommene støtte til å håndtere følelser og utfordringer i hverdagen.

Det er barnevernloven som bestemmer hva institusjonene kan gjøre, og ansatte har bare lov til å bruke tvang i akutte faresituasjoner. Rettighetsforskriften danner også grunnlag for beboernes regler og rutiner.

Myte 9: Institusjonene lykkes ikke med å hjelpe ungdommene som bor der

Media kan skape et inntrykk av at mange ungdommer på institusjon begynner å ruse seg, rømmer og begår kriminalitet når de flytter på institusjon. Det stemmer for noen. Men for mange flere er institusjon et viktig og trygt sted som har blitt vendepunktet i livet til ungdommene som har bodd der.

Det er fortsatt ting som kan bli bedre, og institusjonene lykkes ikke alltid med å hjelpe ungdommene godt nok. Dette gjelder særlig i de tilfellene hvor hjelpen kommer sent i livet deres, eller hvor de som skal hjelpe ikke får ordentlig kontakt med ungdommen.

Mange av reaksjonene til ungdommene handler om at de har opplevd omsorgssvikt over lang tid. Det jobbes derfor mye med å bygge tillit, gode relasjoner og trygghet, samtidig som institusjonene prøver å styrke ungdommenes egen motivasjon for å gjøre endringer.

Myte 10: De ansatte er ufaglærte, og det er mye bruk av vikarer

Ifølge barnevernsbarometeret for 2024, har omtrent 8 av 10 ansatte i barnevernsinstitusjoner relevant fagutdanning. De fleste ansatte har bachelor- eller mastergrad i barnevern, sosialt arbeid, pedagogikk, eller lignende.

De jobber som miljøterapeuter, og i team som er sammensatt av tverrfaglig kompetanse. Kompetansekravene er strenge, og man kan ikke jobbe på en institusjon uten relevant utdanning, eller erfaring fra arbeid med barn og unge.  

Noen ganger kan det være vanskelig å få på plass faste ansatte på alle barnevernsinstitusjonene, fordi det er et stramt arbeidsmarked. Det jobbes derimot hele tiden med å rekruttere og heve kompetansen.

Myte 11: De som jobber på institusjon ser på det kun som en jobb

De som jobber på barnevernsinstitusjoner, er engasjerte fagpersoner som bryr seg om ungdommene de møter. De jobber miljøterapeutisk for å gi ungdommene trygghet, støtte og omsorg. Med tålmodighet, evne til å lytte og gode samtaleferdigheter, bygger de relasjoner og skaper rom for utvikling.

Samtidig er det viktig å erkjenne at det ikke alltid er lett å få god kontakt med ungdommene. Mange har med seg vanskelige erfaringer, og tillit tar tid å bygge. Derfor er det et team som samarbeider for å møte den enkeltes behov med respekt og forståelse.

Dette handler om menneskelige møter. Og som i alle relasjoner, er det ikke alltid man lykkes med en gang. Men innsatsen for å se, forstå og støtte ungdommene ligger i bunn.

Myte 12: Barnevernet flytter ungdom rundt hele tiden

Det er delvis sant for noen ungdommer at de flyttes flere ganger, og opplever flere brudd i relasjonene sine. Målet er at ungdommene skal få være i ro og slippe å bli flyttet unødvendig. Likevel er det en del som opplever flyttinger og behandlingsbrudd.

Flyttinger skjer som regel fordi behovet til ungdommen endrer seg, for eksempel hvis en ungdom får store utfordringer med rus, kan det være nødvendig å flytte til en rusinstitusjon. Flytting kan henge sammen med sikkerhet, sammensetning i ungdomsgruppen, rus, psykisk helse, eller gjennom systemskapte utfordringer som gjør at hjelpen ikke strekker til. 

Det jobbes nå med å prøve ut en ny sentermodell, som blant annet har som mål å unngå unødvendige flyttinger mellom institusjoner.

Myte 13: Ungdom som bor på institusjon har få rettigheter

Barn og unge som bor på institusjon har en rekke rettigheter som går på omsorg og beskyttelse, rett til å bli hørt, opplæring, nødvendig helsehjelp, rett til å bruke mobil og PC og lignende.

Det er laget en oversikt over hvilke rettigheter ungdom har når de bor på institusjon. Disse rettighetene skal presenteres for ungdommene når de flytter inn.

Begrensninger i hvilke rettigheter ungdommene har, vil blant annet være avhengig av hvor gammel og moden ungdommen er, og hva som må til for å gi god omsorg og beskyttelse. Hvis ungdom er misfornøyd med noe, eller opplever at rettighetene ikke blir ivaretatt, kan de klage til Statsforvalter.