Akuttvedtak

Det er flere lovhjemler i barnevernsloven som dekker ulike akuttsituasjoner. Et skille går mellom akuttvedtak om hjelpetiltak dersom barn er uten omsorg (§ 4-1), som barnevernet ikke kan gjennomføre mot foreldrenes vilje, og tvangsvedtak, som gir adgang til inngrep uten at foreldrene og barnet samtykker.

Tvangsvedtak innebærer at foreldre ikke samtykker, og må godkjennes av barneverns- og helsenemnda. Det er denne typen akuttvedtak som omtales i denne artikkelen.

De ulike vilkårene for å fatte akuttvedtak med tvang er:

• § 4-2 Akuttvedtak om omsorgsovertakelse kan treffes dersom det er fare for at barnet blir vesentlig skadelidende ved å forbli i hjemmet

• § 4-3 Vedtak om midlertidig flytteforbud kan treffes for barn som allerede bor utenfor hjemmet med foreldrenes samtykke, dersom det er sannsynlig at flytting vil være til skade for barnet.

• § 4-4 Akuttvedtak om plassering i barnevernsinstitusjon kan treffes for barn med alvorlige atferdsvansker som alvorlige eller gjentatte lovbrudd, vedvarende problematisk bruk av rusmidler eller annen utpreget normløs atferd. Et slikt vedtak kan treffes bare dersom det er fare for at barnet ellers blir vesentlig skadelidende.

• § 4-5 Akuttvedtak om plassering av barn i institusjon når det er fare for menneskehandel kan treffes når det er nødvendig for å beskytte barnet.

Vedtak om midlertidig flytteforbud (§ 4-3) skiller seg fra de andre typene, fordi barnet allerede er plassert utenfor hjemmet når barneverns- og helsenemnda fatter vedtaket.

Som oftest er begrunnelsen for å fatte akuttvedtak om omsorgsovertakelse (§ 4-2) at foreldrene sliter med rus eller psykisk sykdom eller at det er mistanke om vold mot barn.

Barnevernet kan fatte akuttvedtak om å plassere et barn i barnevernsinstitusjon dersom barnet har vist alvorlige atferdsvansker som alvorlige eller gjentatte lovbrudd, vedvarende problematisk bruk av rusmidler eller annen utpreget normløs atferd. Et slikt vedtak kan treffes bare dersom det er fare for at barnet ellers blir vesentlig skadelidende.

Barn med innvandrerbakgrunn er overrepresentert som mottakere av barnevernstiltak. Dette ser også ut til å gjelde for akuttplasseringer.

I rapporten Akutt- for hvem? har forskere gjennomgått 175 journaler over barn som er akuttplassert. Vel halvparten av disse hadde minst én utenlandsfødt forelder. Dette er en større andel enn blant barn med barnevernstiltak generelt.

Barneverns- og helsenemnda, som godkjenner midlertidige akuttvedtak, registrerer også landbakgrunn til barn og foreldre, men kvaliteten på dette er ikke helt optimal.

Tallene belyser likevel at over halvparten av barna med et akuttvedtak om omsorgsovertakelse har mor som ikke er født i Norge. I 2024 hadde 19 prosent av barna med et akuttvedtak om omsorgsovertakelse en mor som er født i Asia, og 20 prosent av barna hadde en mor født i Afrika. 17 prosent av barna hadde en mor født i Europa utenfor Norge, mens kun ett prosent har en mor født i Nord- eller Sør-Amerika. Fire prosent av barna hadde en mor med ukjent fødested.

Storhaug m. fl. (2020) har intervjuet familier med innvandrerbakgrunn som har opplevd en akuttplassering av barn. Flere av familiene i dette utvalget fortalte om utfordrende livssituasjoner og marginalisering, blant annet ut fra manglende støtte i det sosiale nettverket, trang økonomi og helseutfordringer. Kontaktpersoner i barnevernstjenesten fremhevet også at det var mer utfordrende å avverge akuttplasseringer i familier med innvandrerbakgrunn på grunn av manglende nettverk.

Flere akuttsaker avverges av andre tiltak

Til tross for økningen fra 2021 til 2024, er den overordnede trenden over tid likevel at det har vært en nedgang i antall barn med akuttvedtak. Det kan være flere mulige forklaringer på denne utviklingen. Noe av nedgangen kan forklares av mer samarbeid mellom barnevernstjenesten og det øvrige offentlige hjelpe- og tjenesteapparatet.

Kommunene fanger da i større grad opp og jobber forebyggende overfor sårbare familier. Dermed kan foreldre få hjelp til å gi god omsorg for barnet sitt, og akuttplasseringer kan unngås.

I tillegg blir akuttplasseringer avverget ved at barnevernet setter inn andre typer innsatser.

Å avverge akuttplasseringer er en viktig del av akuttarbeidet

Eksempler på andre løsninger kan være at barnevernet:

• setter inn hjelpetiltak umiddelbart
• flytter barnet til familie eller nettverk
• får andre instanser til å ta seg av saken
• flytter barnet som et frivillig hjelpetiltak

Ulike typer løsninger for dette er beskrevet av Storhaug m. fl. (2020).

Forskerne har intervjuet en rekke kontaktpersoner i barnevernstjenesten. Flere av disse trekker fram at det de siste årene har blitt en rutine for barnevernstjenesten å undersøke muligheter for om barnet kan flytte til slekt eller nettverk. Dette kan ha bidratt til å redusere antall akuttplasseringer.

Akuttvedtak er midlertidige og kan bare opprettholdes så lenge akuttsituasjonen er til stede. Når den akutte situasjonen opphører, flytter barnet ofte hjem igjen eller til en annen trygg løsning som det er enighet om.

Dersom barnevernstjenesten vurderer at barnet har behov for videre plassering, må de fremme en sak om omsorgsovertakelse eller atferdsplassering for barneverns- og helsenemnda innen henholdsvis 6 og 2 uker etter akuttvedtaket.

Dersom barnevernet ikke sender forslaget til barneverns- og helsenemnda innen fristen, faller akuttvedtaket bort.

Storhaug m.fl. (2020) har gjennomgått en rekke akuttsaker og hva som skjer etter akuttplasseringen. Disse fordelte seg slik:

• Flyttet hjem etter akuttplasseringen: 52 prosent av barna. Flertallet av disse fikk da hjelpetiltak i hjemmet.
• Barneverns- og helsenemnda fattet vedtak om omsorgsovertakelse (bvl. § 5-1): 24 prosent av barna.
• Flyttet frivillig i fosterhjem: seks prosent av barna.
• Flyttet frivillig til institusjon: seks prosent av barna.
• Flyttet til institusjon etter vedtak om atferdsplassering (bvl. § 6-2): fem prosent av barna.

Leder for barnevernstjenesten kan gjøre midlertidige akuttvedtak om plasseringer utenfor hjemmet, dersom et barn er i en utsatt situasjon og trenger umiddelbar hjelp. Barnet flytter som regel til et beredskapshjem eller en akuttinstitusjon.

Å bli fjernet fra foreldrene i en akuttsituasjon vil alltid være en stor belastning for et barn. Det er derfor strenge kriterier for når barnevernstjenesten kan fatte slike vedtak, og barnevernet skal alltid vurdere om situasjonen kan løses ved hjelp av mindre inngripende tiltak.

Når barnevernet har gjennomført et akuttvedtak skal det umiddelbart sendes til Barneverns- og helsenemnda for godkjenning. Vedtaket godkjennes snarest, og om mulig innen 48 timer.

Akuttvedtak er midlertidige. De skal enten oppheves eller raskt følges opp med forslag til Barneverns- og helsenemnda om mer langvarig plassering. Barneverns- og helsenemnda kan vedta akuttvedtak for aldersgruppen 0–17 år.

Statistikk som viser antall barn med akuttvedtak på kommunenivå er tilgjengelig i Bufdirs kommunemonitor på barnevernsfeltet.

Storhaug A. S., Havnen, K. J. S., Fylkesnes, M. K., Kojan, B. H., Christiansen, Ø, Langsrud, E., Jarlby, F., Jørgensen, K., Sørlie, H. E., Gresdahl, M. og Skrove, G. (2020). Akutt – for hvem? Akuttarbeid i kommunalt barnevern. NTNU: Rapportserie for sosialt arbeid, rapport nr. 4

Tall fra:

Barneverns- og helsenemndene: Uttrekk fra fagsystemet ProSak.

Statistisk sentralbyrå. Barnevern.

Lurer du på noe? Har du innspill til oss?

Kontakt oss på: barnevernsstatistikk@bufdir.no