Barn på barnevernsinstitusjon - en tilstandsanalyse

De senere årene har en rekke aktører pekt på en økende kompleksitet i utfordringene til barna på institusjoner. Bufdir ser også at behovene til barna på institusjon har endret seg over tid, der en rekke forhold peker i retning av at en større andel av barna har sammensatte og omfattende utfordringer. Disse utfordringene er blant annet knyttet til psykisk uhelse, ustabile relasjoner, rusmisbruk, kriminalitet eller at de på andre måter utsetter sin egen utvikling for alvorlig fare.

Den økende kompleksiteten er likevel utfordrende å tallfeste eller dokumentere gjennom forskning. Det er likevel noen relevante forhold å trekke frem:

• Det er en markant økning i andel barn på barnevernsinstitusjon som er registrert med tvang i akutt faresituasjon. I årene før 2023 var om lag 20 prosent av barna på barnevernsinstitusjon registrert med minst én tvangsprotokoll for tvang i akutt faresituasjon, mens i 2024 er andelen økt til 28 prosent. Dette er tvang som benyttes for å avverge skade i situasjoner der det er akutt fare for barnets eller andre personers liv eller helse. Økningen tilsier at flere av barna er involvert i situasjoner der det er nødvendig å gripe inn med tvang, og kan indikere at barnas problembelastning er større enn tidligere. Samtidig vet vi også at registreringspraksis har bedret seg over flere år, slik at dette også kan spille noe inn på antallet registrerte protokoller. Resultater fra barnevernsbarometeret støtter opp om at barnets atferd og uttrykk har størst betydning for bruk av tvang, men også at manglende stabilitet i personale slik som sykefravær, bruk av vikarer og for få ansatte per barn kan påvirke tvangsbruk negativt.
• Det har vært en stor økning i antall registrerte uønskede hendelser i Bufetat sine barnevernsinstitusjoner, fra 1133 hendelser i 2023, til 2615 hendelser i 2024. Økningen kan sannsynligvis knyttes til både en bedre registrering av uønskede hendelser i barnevernsinstitusjonene, men også reflektere en reell økning i uønskede hendelser, blant annet i tråd med økningen vi ser i antall registrerte tvangsprotokoller. Hyppigst forekommende hendelse er vold og trusler, med til sammen 35 prosent av de uønskede hendelsene. Deretter følger rømminger (11 prosent), annen potensiell skade (11 prosent), rus/alkohol (10 prosent) og hærverk (9 prosent). Størstedelen av uønskede hendelser klassifiseres som lite, mindre eller moderat alvorlig. Omkring seks prosent av tilfellene ble i 2024 klassifisert som betydelig eller svært alvorlig.
• Det er en økning i andel barn som forlater institusjonen uten tillatelse. Av alle som bor på institusjon uteblir rundt 35 prosent av barna én eller flere ganger i løpet av året. Dette er en høyere andel enn tidligere år. I 2020, var andelen 28 prosent. I de fleste tilfellene kan barn utebli fra institusjonen eller ikke komme tilbake som avtalt, uten at det skjer noe alvorlig. Likevel vet vi at det ofte er når barn uteblir fra institusjon, at det skjer uønskede hendelser. Data fra avvikssystemet til Bufetat viser at en del av de uønskede hendelsene som er klassifisert som betydelig og svært alvorlig, skjer i forbindelse med at barnet forlater institusjonen uten tillatelse. Særlig ser vi at mange ruser seg når de uteblir fra institusjon.
• At flere barn kommer inn på behandlingsinstitusjon med høy risiko for videre problemutvikling viser at flere av barna som henvises til behandlingsinstitusjon har alvorlige utfordringer, og strever på flere områder. I risikokartleggingen av disse barna ser vi også at disse ungdommene har en høyere risikobelastning enn tidligere.
• Bistandsplikten gjør at barnevernet må gi barna en institusjonsplass, samtidig som tilgrensende sektorer ikke har tilsvarende plikt til å hjelpe. Bruken av døgnbehandling i psykisk helsevern går ned, og mange av det økte antallet barn og unge som har begått kriminelle handlinger ivaretas av barnevernet, heller enn av kriminalomsorgen. Dette underbygger hypotesen om at barna på institusjon har en økt problembelastning.

Innholdet i institusjonstilbudet er tilpasset barnas endrede behov. Samtidig ser vi at det er krevende å tilby barna på institusjoner et godt nok tilbud på tvers av tjenester, særlig på helseområdet, og i skjæringspunktet mellom barnevern og samfunnsvern/kriminalomsorg. Med dette følger at barna trenger helhetlig og godt koordinert hjelp og oppfølging fra flere sektorer. Flere rapporter og utredninger peker imidlertid på en rekke samarbeidsutfordringer mellom sektorene. Utfordringer som går igjen er mangelfull koordinering, mangelfull informasjonsdeling og uklare ansvarsforhold mellom sektorene.

Svært mange barn på institusjon har alvorlige utfordringer med sin psykiske helse og har behov for tjenester fra psykisk helsevern. SSB har koblet barnevernsdata og helsedata for barn som tilhører Oslo, region sør og region øst. Barn fra disse regionene utgjør om lag halvparten av barn på institusjon. Tallene viser at nær ni av ti barn som bodde på barnevernsinstitusjon i 2023 har vært i kontakt med BUP minst én gang i løpet av ni-årsperioden 2015-2023. Seks av ti har vært i kontakt med BUP det samme året som de bor i institusjon, og disse har i snitt vært 27 ganger i kontakt med BUP.

Helseutfordringene spenner fra lettere psykiske plager til alvorlig og sammensatt problematikk. Det kan være ADHD, depresjon, angst og PTSD, spiseforstyrrelse, selvskading og selvmordstanker. Noen få har psykoselidelser. En del av ungdommene beskriver stress, konsentrasjonsproblemer, dårlig søvn og rusproblemer.

Barn på institusjon bruker helsetjenester i større grad enn andre barn, men likevel opplever mange at deres helsebehov ikke blir dekket. Dette gjelder særlig psykisk helsevern, der ventetidene er lange og tilbudet ofte oppleves som utilstrekkelig for å møte barnas behov. Det er mange barrierer som hindrer barn på institusjon i å få den helsehjelpen de trenger, inkludert koordineringsproblemer mellom barneverntjenestene og helsetjenestene, utfordringer knyttet til taushetsplikt og informasjonsdeling og manglende tilgang til spesialisthelsetjenester særlig innen psykisk helse og rusomsorg. Manglende samtykke fra barnet kan også hindre at de får den helsehjelpen de egentlig har behov for. Det er mange unge (etter fylte 16 år) på institusjon som takker nei til tilbud fra helsetjenestene.

Barnevernsinstitusjon er primært et tiltak for ungdom. Gjennomsnittsalderen til barna som bodde på barnevernsinstitusjon ved utgangen av 2024 var 16 år. Nær halvparten av ungdommene på institusjon er 16 og 17 år, og ytterligere 18 prosent er 15 år.

Selv om det er ganske konstant at ungdom mellom 15 og 17 år utgjør den største gruppa, ser vi også at det de senere årene har skjedd noen endringer.

For det første er det færre unge som har fylt 18 år som bor på institusjon. Målt som andel av alle på institusjon, er gruppa redusert fra 14 prosent ved utgangen av 2020, til 7 prosent ved utgangen av 2024. Også i antall ser vi en kraftig reduksjon i denne gruppa. Nedgangen har skjedd både i omsorgs- og behandlingsinstitusjoner.

Noe av nedgangen i behandlingsinstitusjoner kan sannsynligvis knyttes til en endring i lovverket, i forbindelse med innføring av ny barnevernslov i 2023. Det er ikke lenger adgang til at unge blir boende med tvangsvedtak (bvl. § 6-2) etter fylte 18 år. Dette kan ha ført til at flere ungdommer selv velger å flytte ut når de fyller 18 år.

Endringene kan også ha sammenheng med de økte kostnadene ved å ha barn boende på institusjon etter innføring av barnevernsreformen. Dette kan være en bekymringsfull tendens, dersom det er slik at ungdom flytter tidligere ut av institusjon enn det behovene tilsier og før ungdommen selv er klar for det. På den andre siden, kan det også være positivt for noen å flytte ut av institusjon når de fyller 18 år, dersom ungdommen er klar for det og får god oppfølging.

I tillegg til at det er færre av de eldste barna ser vi at det er flere barn og ungdom under 15 år på institusjon enn tidligere år. Mens 21 prosent var under 15 år i 2020, gjaldt det 26 prosent i 2024. I Oslo er andelen vesentlig høyere, der 45 prosent av barna på institusjon er under 15 år. Økningen i ungdomskriminalitet blant barn under 15 år kan tyde på at det er flere barn som har mer alvorlige utfordringer tidligere i livet, og det er sannsynligvis noen av disse som flyttes på barnevernsinstitusjon.

Tall som Statistisk sentralbyrå har levert til Bufdir viser at ved utgangen av 2023 var 22 prosent av barn på institusjon innvandrere, 15 prosent norskfødte med to innvandrerforeldre, og i tillegg var 11 prosent norskfødte med én utenlandsfødt forelder. 52 prosent var uten innvandrerbakgrunn.

Ser man det som andel i befolkningen er det er overrepresentasjon av barn som selv har innvandret på institusjoner, med 2 av 1000 i alderen 0-17 år. I de øvrige gruppene er det tilsvarende tallet under 1 av 1000. Tross denne overrepresentasjonen av innvandrere, er den vesentlig mindre enn for noen år siden. I perioden 2015 til 2017 var andelen nærmere 4 av 1000.

Mens det tidligere var overvekt av gutter på barnevernsinstitusjoner, har kjønnsforskjellene utjevnet seg de siste årene, og det er i dag om lag like mange gutter som jenter. Utjevningen skyldes i hovedsak at antallet gutter på barnevernsinstitusjon er redusert, mens antallet jenter har vært mer stabilt.

Kjønnsfordelingen er mest jevn i omsorgs- og akuttinstitusjoner, mens det er en overvekt av gutter i behandlingsinstitusjoner. Det er en noe annen kjønnsfordeling blant barn og unge som mottar institusjonstiltak gjennom Barne- og familieetaten i Oslo. Der er det tydeligere overvekt av jenter i alle typer institusjoner, og særlig i 2024.

I motsetning til Oslo kommune skiller Bufetat mellom ulike typer behandlingsinstitusjoner, og for disse ser vi klarere kjønnsforskjeller. Det er en overvekt av gutter i behandlingsinstitusjoner med høy og lav risiko for videre problemutvikling (henholdsvis 80 og 60 prosent), mens i rusinstitusjoner er nær seks av ti jenter. Dette er en endring fra tidligere år, da det var en overvekt av gutter også i rusinstitusjoner. Det er likevel verdt å merke at det ikke kun skyldes at det er flere jenter i rusinstitusjoner, men like mye at antallet gutter i rusinstitusjoner over tid har gått ned.

Barn som bor på barnevernsinstitusjon, har i gjennomsnitt mottatt tiltak fra barnevernet i 7 år. En betydelig andel har vært i kontakt med barnevernet lenger enn dette (25 prosent har mottatt tiltak i 12 år eller mer). Samtidig er det også en tilsvarende stor gruppe som har vært i kontakt i 2 år eller mindre. Blant ungdommer som bor på institusjon er det mange som har sin første kontakt i tidlige barneår, og mange som har sin første kontakt i tidlige tenår.

Ettersom institusjon er et av de mest intensive tiltakene barnevernet kan gi, er det ikke overraskende at mange av barna har historikk med mindre inngripende tiltak tidligere. Samtidig kan den lange barnevernshistorikken være tegn på at en del av barna ikke får tilstrekkelig hjelp på et tidligere tidspunkt, noe som også støttes av lang ventetid på fosterhjem og at mange barn som venter lenge på fosterhjem har alvorlige utfordringer. Dessverre vet vi også lite om hvordan institusjonstilbudet bidrar til å hjelpe barna. Forskning og offentlige utredninger tyder på at mange av barna som bor på institusjon har utviklet et mer alvorlig problembilde i løpet av sin tid i barnevernet, og at det dermed er vanskeligere å gi dem den hjelpen de trenger.

Barn og ungdoms første institusjonsopphold er ofte på en akuttinstitusjon. I 2024 gjaldt det tre av fire barn. Det innebærer ikke nødvendigvis at det er akutte hendelser som utløser behovet for opphold på barnevernsinstitusjon. Vi vet at akuttvedtak svært ofte er knyttet til en opphopning av ulike problemer som har utviklet seg over tid. Flytting til en akuttinstitusjon kan skyldes mangel på grunnleggende omsorg i hjemmet, at barnet har kommet i en situasjon der det er vesentlig fare for liv og helse, eller at barnet opptrer på andre måter som er skadelig. Noen ganger oppstår situasjoner som gjør at opphold på akuttinstitusjon ikke kan unngås, samtidig vet vi fra forskning at en del akuttvedtak kan forebygges gjennom tett oppfølging fra barnevernstjenestene.

Flytting er ofte et symptom på at tiltaket barnet mottar, ikke møter barnas behov. For eksempel kan et barn bli plassert i fosterhjem som ikke er godt nok rustet til å ivareta barnets behov, og barnet blir etter hvert flyttet til et nytt fosterhjem, et spesialisert fosterhjem eller en institusjon. Flyttinger mellom institusjoner kan skyldes at barnet har, eller utvikler, problematikk i en omsorgsinstitusjon som krever rammene til en behandlingsinstitusjon. Dagens differensiering av institusjonstilbudet kan dermed føre til at barn må flytte når deres behov endrer seg, heller enn at institusjonstilbudet tilpasses barnets endrede behov.

Tall fra Bufetats fagsystem viser at 20 prosent av barna som bodde på barnevernsinstitusjon i løpet av 2024 har flyttet mer enn fire ganger siden første tiltak i Bufetat. Andelen som har flyttet mer enn fire ganger er høyest i behandlingsinstitusjoner med 30 prosent og lavest i akuttinstitusjoner med 13 prosent.

At andelene er ulike kan sannsynligvis forstås ut fra at svært mange har sitt første institusjonsopphold på akuttinstitusjoner. For barn på behandlingsinstitusjoner er det motsatt: for mange av disse har problemene eskalert over tid og de har vært innom mange institusjoner før de kom på behandlingsinstitusjon. Barnombudet har i sin rapport «De tror vi er shitkids» (2020) beskrevet dette som en reise fra omsorg til atferd, der bekymringer som først var knyttet til foreldres manglende omsorg, ender med bekymringer knyttet til barnets atferd.

Tallene viser at andelen som flytter mye er redusert de siste fire årene. Dersom dette indikerer at det reelt sett er færre barn som flytter mye i løpet av hele tiden med barnevernstiltak, er dette en positiv utvikling. Samtidig er det en svakhet ved tallene at vi måler antall flyttinger for barn som har svært ulik botid på institusjon. Når vi vet at det har kommet flere nye barn inn i 2024 enn årene før, er det også naturlig at andelen av alle på institusjon som har flyttet mye går ned.

Ser vi kun på de som har institusjonstiltak det året de fyller 18 år, får vi et mer reelt bilde på antall flyttinger, ettersom denne gruppa ikke vil flytte inn i nye institusjonstiltak. I denne gruppa finner vi at 29 prosent har flyttet mer enn fire ganger i Bufetat sine tiltak. Det er noe lavere enn for noen år tilbake (32 prosent i 2021), men samtidig et høyere nivå enn årene før 2020, da det lå på mellom 25 og 27 prosent.

Det er et grunnleggende prinsipp i barnevernet at barn bør vokse opp hos sine foreldre, og at opphold i fosterhjem og institusjon skal være midlertidig. Institusjoner er i hovedsak ment å være et relativt kortvarig tiltak for å gi de særlige sårbare barna god omsorg, utviklingsstøtte og beskyttelse.

Gjennomsnittlig tid barn bor på institusjonstiltak varierer på tvers av institusjonstype. De lengste oppholdene er i omsorgsinstitusjon med rundt 15 måneder, i behandlingsinstitusjon 10 måneder, mens oppholdene i akuttinstitusjon er på rundt to måneder. Median oppholdstid er noe kortere med henholdsvis 12, 2 og 9 måneder. Det innebærer at det er noen opphold, særlig i omsorgsinstitusjoner, som drar den gjennomsnittlige oppholdstiden opp.

Mange barn har flere påfølgende opphold på institusjon etter hverandre. Gjennomsnittlig oppholdstid i enkelttiltak gjenspeiler dermed ikke den reelle botiden til barn på institusjon. Figuren under viser hvor lenge barn som i løpet av et år har vært på institusjon har bodd på institusjon til sammen.

Flertallet av barn som bor på institusjon har bodd under ett år sammenhengende på institusjon, eller mellom ett og tre år. Det er også et betydelig antall barn som har bodd på institusjon sammenhengende i over tre år. Dette antallet har ligget på mellom 130 og 180 barn i femårsperioden 2020 til 2024, og utgjør om lag en av ti på barnevernsinstitusjon. Antallet er på det laveste nivået i 2024, og kan ha sammenheng med at det er færre 18-åringer som blir boende på institusjon. Antallet som bor mer enn fem år har ligget på rundt 40 barn i løpet av året, og med et noe lavere antall i 2024.

Hvorvidt det er bra eller ikke at et barn bor lenge på institusjon kommer helt an på barnets behov og utbyttet av å bo på institusjon. Det kommer også an på hva som er formålet med institusjonsoppholdet. Dersom barn bor lenge på akuttinstitusjon kan det bety at barnet står i en uavklart situasjon lenge, noe som ikke er ønsket. I behandlingsinstitusjon uten samtykke setter vedtaket fra nemnda føringer om lengden på oppholdet, der et vedtak kan vare opptil 12 måneder. De lange oppholdene gjelder som regel for barn som har bodd på omsorgsinstitusjoner.

Barnevernsinstitusjoner har ansvaret for en sammensatt gruppe av barn, med ulike forløp både i barnevernet og i barnevernsinstitusjon. Når vi ser på alle barn med institusjonstiltak som en samlet gruppe, mister vi nyansene og forskjellene mellom gruppene. For å få en bedre forståelse av dette kan det være nyttig å se på enkelte undergrupper av barn som bor på institusjon.

Vi har sett nærmere på unge som har fylt 18 år og som har hatt ett eller flere institusjonsopphold i Bufetat sine regioner i løpet av oppveksten. Vi har brukt data fra fagsystemet til Bufetat til å lage gjensidig utelukkende grupper basert på hvilke type institusjon de har vært innom, og sett nærmere på noen av disse. Vi får ikke sett hvilke tiltak den kommunale barnevernstjenesten har gitt og barn med tiltak gjennom Barne- og familieetaten i Oslo inngår heller ikke.

Tabell: Unge som har hatt tiltak på institusjon i løpet av oppveksten, blant unge som fylte 18 år i 2024, fordelt etter hvilke typer institusjon de har vært i. Inkluderer ikke Oslo.

Kilde: Bufetats fagsystem BiRK.

Den største gruppa (42 prosent) er de som har bodd på omsorgsinstitusjon, og ikke behandlingsinstitusjon, hvorav 24 prosent har vært både på akutt- og omsorgsinstitusjon, mens 18 prosent kun har vært på omsorgsinstitusjon. Disse har i gjennomsnitt bodd litt over halvannet til to år på barnevernsinstitusjon. Når vi ser nærmere på hva som kjennetegner historikken til de som har bodd på institusjon i mer enn tre år, finner vi at mange av disse har flyttet inn på institusjon i relativt ung alder. Gjennomsnittsalderen ved første institusjonstiltak var 11 år, og over halvparten var under 13 år da de flyttet inn på institusjon for første gang. Mange har mottatt tiltak gjennom Bufetat fra ung alder, og det er kun noen få som ikke har vært i enten fosterhjem eller beredskapshjem først. Et annet kjennetegn er at mange av disse barna ser ut til å ha flyttet relativt få ganger. I gjennomsnitt har de vært i tre institusjonstiltak i alt inkludert akuttoppholdet, og 45 prosent har kun vært på én omsorgsinstitusjon. Dette viser at noen barn får bli boende i ro på institusjon over flere år.

Den nest største gruppa, med 29 prosent, er de barna som kun har vært innom akuttinstitusjon og ingen andre institusjonstyper. At denne gruppa blir såpass stor i dette utvalget sammenlignet med når man teller på andre måter, kan forklares av at disse relativt kortvarige tiltakene kommer mer til syne når vi teller tiltak over tid enn på et gitt tidspunkt. I denne gruppa ser vi at svært mange har korte opphold. Gjennomsnittsoppholdet er i overkant av to måneder, men 44 prosent varer under én måned. De som har hatt opphold på under en måned på akuttinstitusjon utgjør 13 prosent av alle 18-åringer som har vært på institusjon i løpet av oppveksten.

Én av fem barn har vært på behandlingsinstitusjon, men ikke på omsorgsinstitusjon. Disse har med svært få unntak, også vært på en akuttinstitusjon. Medianen for oppholdstid peker på at halvparten av disse har vært i institusjonstiltak i inntil ett år.

Vi har sett nærmere på de av disse som har vært på rusinstitusjon og har en samlet oppholdstid på institusjon på under ett år. Dette utgjør totalt 26 barn og skiller seg sannsynligvis fra de som har flere typer institusjonsopphold. Dette er en ungdomspopulasjon som får sitt første institusjonstiltak når de er rundt 16-17 år, der det kun er et par som har vært i fosterhjemstiltak før institusjonsoppholdet. Ifølge Drange og Hernæs (2020) er det vanligst med første barnevernstiltak i tenårene også for ungdom på rusinstitusjoner. Typisk forløp for disse er enten akuttinstitusjon fulgt av rusbehandling, eller det spesialiserte hjelpetiltaket multisystemisk terapi (MST), fulgt av rusbehandling. 60 prosent har mottatt MST, og 70 prosent har vært innom akuttinstitusjon. De fleste av disse har samtykket til institusjonsoppholdet, enten fra foreldrene eller barnet selv hvis de er over 15 år. Disse kjennetegnene, med lite historikk, utprøving av MST og at de ikke kommer tilbake med flere institusjonsopphold, tyder på at dette er en gruppe barn som ofte får den hjelpen de trenger med institusjonsoppholdet.

Det er også verdt å merke seg at det er en mindre gruppe (9 prosent) som har vært innom alle institusjonstyper, det vil si både akutt-, omsorgs- og behandlingsinstitusjon. Barna som har vært innom alle institusjonstyper skiller seg ut, ved at de har en mer omfattende historikk der gjennomsnittlig oppholdstid på institusjon i alt er rundt tre år. Barnevernstjenesten har ofte tatt over omsorgsansvaret for disse barna og de fleste har bodd i fosterhjem, noe som kan indikere at dette er en gruppe som har levd med omsorgssvikt fra tidlig alder. Oppholdet på behandlingsinstitusjon har også i hovedsak skjedd uten foreldres eller barnets samtykke (bvl. § 6-2). 80 prosent av disse hadde sitt første institusjonstiltak på akuttinstitusjon. Det vanligste i denne gruppen er å være på omsorgsinstitusjon før de kommer på behandlingsinstitusjon (70 prosent), mens 30 prosent er på behandlingsinstitusjon før de kommer på omsorgsinstitusjon. Noen er også på omsorgsinstitusjon både før og etter oppholdet på behandlingsinstitusjon.

Vi har begrenset med kunnskap om hvordan barn og unge opplever det å bo på barnevernsinstitusjon. Det finnes ingen bredt anlagte studier av nyere dato om hvordan barn i Norge selv opplever institusjonsopphold. Det er også en utfordring at kunnskapen vi har er preget av metodiske svakheter, som lav svarprosent og skjevheter i utvalg.

Det vi derimot vet er at barn og unge har svært ulike og sprikende erfaringer med institusjonsopphold. Kunnskapskildene viser at flere barn opplever trygghet der de bor, har tillit til de ansatte på institusjonen og medbestemmelse i hverdagen. Samtidig er det også mange barn og unge på institusjon som opplever lav tillit, stigma, ensomhet, manglende frihet og medbestemmelse, manglende kjennskap til egne rettigheter og begrenset oppfølging knyttet til skole og helse. Det er også flere barn som opplever usikkerhet om hva som vil skje med dem fremover.

Basert på disse kunnskapskildene kan vi ikke trekke sikre slutninger om hvordan barn generelt har det på institusjon. Vi vet at noen barn har det bra, og at andre har det vanskelig, i fravær av generaliserbar kunnskap er det utfordrende å si noe sikkert om omfang, mønstre eller hvilke forhold som påvirker barnas erfaringer. Dette har implikasjoner for både fagutvikling og politikkutforming, og understreker behovet for bredt anlagte forskningsprosjekter med formål om å fremskaffe kunnskap om hvordan barn og unge faktisk opplever det å bo på barnevernsinstitusjon.

Barn som har hatt tiltak fra barnevernet, og særlig de som har bodd på institusjon, har ofte utfordringer med overgangen til voksenlivet. Kun én av fem har fullført videregående opplæring når de er 25 år gamle. Utfordringene med å fullføre videregående opplæring gjør det igjen vanskeligere for dem i arbeidslivet. Når det gjelder skolefrafall viser eksempelvis funn fra FHI (2025) at det ikke bare skyldes akademiske utfordringer, men også sosiale og emosjonelle faktorer, manglende støtte fra skole og omsorgspersoner og en opplevelse av å være stigmatisert. Stabile og trygge voksenrelasjoner trekkes frem som en viktig faktor for å unngå skolefrafall. Barn og unge på institusjon flytter mer enn andre barn som gjør det ekstra krevende å fullføre utdanning for dem. De risikerer å miste deler av pensum, fordi den nye skolen har en annen pensumplan enn skolen de kommer fra.

For disse ungdommene og unge voksne er det derfor ekstra viktig å skape kontinuitet i skolegangen, både med tanke på jevnlig oppmøte, faglig innhold og betydningsfulle relasjoner. Det å falle utenfor skolegang kan gi større fare for langvarig avhengighet av andre personer og tjenester.

Det foreligger i dag lite forskning på området og behovet for mer kunnskap er stort, noe som til dels skyldes at utdanningen til barn i barnevernet tradisjonelt ikke har vært et fokusområde i barnevernsforskning, og at skoleforskningen i liten grad har sett særskilt på barn i barnevernet. Det er fremdeles behov for mer kunnskap om hva som påvirker skoleutfall for denne gruppen barn og unge, og hvilke tiltak som kan iverksettes i barnevernet for å sette omsorgspersoner, enten det er barnets familie og nettverk, fosterforeldre eller institusjonsansatte i stand til å gi nødvendig oppfølging og støtte til barn med ulike barnevernstiltak.

Barn og unge som har bodd på institusjon har oftere utfordringer knyttet til deltagelse i arbeidsliv, psykisk og somatisk helse, rusmisbruk og kriminalitet enn barn som har bodd i fosterhjem. Ved 20 års alder mottar 27 prosent av unge som har vært på institusjon arbeidsavklaringspenger eller uføretrygd, mot 3 prosent av unge som ikke har vært på institusjon. Det er viktig å merke seg at det også var klare forskjeller i årene før barnet ble flyttet ut av hjemmet, både for helsetjenestebruk, skoleresultater og kriminalitet. Vi vet ikke hva som er årsaken til at de som har bodd på institusjon har større utfordringer med tilpasning til voksenlivet, men mange av ungdommene på 18 år ønsker seg hjelp med overgangen. Mange opplever det som vanskelig at barnevernstjenesten ofte ikke har noen plan for dem etter de flytter fra institusjon. Hele 75 prosent av institusjonslederne som svarte på Barnevernsbarometeret meldte at barnevernstjenesten bare av og til, eller sjeldnere, har en plan for barnet etter institusjonsoppholdet.

Andelen som fullfører videregående opplæring øker blant de som mottar barnevernstiltak og ettervernstiltak, sammenliknet med de som ikke mottar hjelp fra barnevernet etter de fyller 18 år. Dette gjelder særlig for de som har langvarige tiltak utenfor hjemmet og det ser ut til at ettervern kan ha positiv betydning når det gjelder å fullføre videregående opplæring for denne gruppen. Når det gjelder de som har hatt kortvarig institusjonsopphold, ser en derimot ingen forskjell mellom gruppene med og uten ettervern, andel som har fullført videregående opplæring ligger på ca. 19 prosent for begge gruppene. Selv om funnene ikke nødvendigvis sier noe om effekten av ettervernstiltaket da endringen kan skyldes andre faktorer eller forhold som innvirker på resultatet, er det likevel interessante funn.

I løpet av de siste 20 årene har det vært en nedgang i antall barn og unge som bor på barnevernsinstitusjon, men antallet har økt fra 2022 til 2024. Ved utgangen av 2024 bodde 1043 barn og unge på institusjon. 955 av disse var under 18 år.

Denne nedgangen over tid kan sannsynligvis knyttes til at det siden innføringen av forvaltningsreformen i barnevernet i 2004 har vært en politisk intensjon om å redusere bruken av barnevernsinstitusjoner, og samtidig øke bruken av fosterhjem. Dette har ført til en vridning fra institusjon til fosterhjem der en høyere andel av barna som ikke kan bo hjemme flytter i fosterhjem, og en lavere andel bor på institusjon. I 2004 bodde 15 prosent av alle barn og unge med tiltak i institusjon eller fosterhjem på barnevernsinstitusjon, mens denne andelen lå på 10 prosent i 2024.

Samtidig har det også over en lengre periode, og særlig fra 2017, vært en nedgang i antall barn og unge som både bor i fosterhjem og institusjon. Denne nedgangen henger sammen med at det har vært færre vedtak om omsorgsovertakelse og akuttvedtak om omsorgsovertakelse, som igjen fører til en nedgang i antall barn i fosterhjem og omsorgsinstitusjoner.

Den største gruppen barn bor på omsorgsinstitusjoner, mens det er færrest barn på behandlingsinstitusjoner. Tallene i grafen under viser antall barn med tiltak i løpet av året og er derfor høyere enn når man ser på antallet som bor på barnevernsinstitusjon på et bestemt tidspunkt.

I et lengre tidsperspektiv har det særlig vært en reduksjon i antall barn som bor på omsorgsinstitusjoner, noe som sannsynligvis er tett knyttet til den tidligere nedgangen i antall barn med vedtak om omsorgsovertakelse og at flere av disse kommer i fosterhjem. Det siste året øker antall barn på omsorgsinstitusjon. Antall barn på akuttinstitusjon falt kraftig fra 2018 til 2021, men har deretter vært økende. I Oslo er det en særlig sterk økning i barn antall barn på akuttinstitusjon fra 2023 til 2024.

Antallet barn på behandlingsinstitusjon er noe mer stabilt. Det kan være fordi det kommunale tiltaksapparatet i mindre grad har andre typer tiltak enn institusjon å tilby til barn som utsetter sin utvikling for fare i form av rus, kriminalitet eller andre utpreget skadelige handlinger.

Tidligere år har ungdom på rusinstitusjoner vært den største av de tre målgruppene innenfor behandling. Dette er endret fra og med 2021, og i 2024 er det relativt små forskjeller mellom de tre gruppene. Det er særlig barn i målgruppen høy risiko for videre problemutvikling som har økt, og antallet er høyere enn det har vært på flere år. Dette innebærer at flere av barna som henvises til behandlingsinstitusjon har alvorlige utfordringer, og at de strever på flere områder. Dette beskriver vi ytterligere i avsnittet «økende kompleksitet i barnas behov».

Antallet barn og unge på barnevernsinstitusjon var på et særlig lavt nivå fra utgangen av 2021 til 2023. Det er naturlig å se dette i sammenheng med innføringen av barnevernsreformen fra 2022, og at kommunene justerte sin bruk av barnevernsinstitusjon allerede fra 2021, da det ble kjent at de kommunale egenandelene for å flytte barn på institusjon ville øke.

I en følgeevaluering av barnevernsreformen finner Pedersen et al. (2025) at kommunene har utviklet et tiltaksapparat som spisser seg mot å unngå å flytte barn utenfor hjemmet. I spørreundersøkelser blant barnevernsledere bekrefter over halvparten at de etter innføringen av reformen setter inn flere eller mer intensive tiltak per barn og familie, for å forhindre at barn må flytte ut av hjemmet. Om lag en tredjedel svarer at tiltakene i barnevernstjenesten i større grad enn tidligere er rettet mot ungdom i risiko for å måtte flytte ut av hjemmet. Dette tyder på at mange kommuner i større grad har prøvd ut hele spekteret av tiltak, før et barn får vedtak om opphold på barnevernsinstitusjon. Samtidig kan også denne responsen på reformen ha skapt et urealistisk bilde av at det er et redusert behov for tiltak på barnevernsinstitusjon, og at etterspørselen etter plasser dermed kan ha vært lavere enn det reelle behovet. I så fall kan det være at barn som egentlig hadde hatt behov for et institusjonsopphold på et tidligere tidspunkt har måttet vente for lenge på et tiltak tilpasset deres behov. I verste fall kan dette ha ført til at barnets utfordringer har vokst seg større enn de ville gjort, om de hadde fått flytte inn i en institusjon tidligere.

Noe av nedgangen kan antagelig også skyldes at restriksjonene som ble innført i pandemien førte til et mer lukket samfunn, som gjorde det vanskeligere å oppdage omsorgssvikt og barn som hadde behov for tiltak utenfor hjemmet.

Etter en lengre periode med nedgang i antall barn på barnevernsinstitusjon ser vi igjen en økning i antall barn og unge på barnevernsinstitusjon. I den nasjonale statistikken ser vi en økning på 9 prosent fra utgangen av 2023 til 2024. Tallene fra fagsystemet til Bufetat viser at antallet barn på institusjon i Bufetat sine regioner var på det laveste nivået høst 2023, men at utviklingen deretter har vært økende, også inn i 2025. Fra det laveste nivået i august 2022 (741) til april 2025 (890) har økningen vært på 20 prosent. Antallet barn på barnevernsinstitusjon er nå omtrent på samme nivå som i 2019, som er sammenfallende med året forut for pandemi. Det er usikkert om økningen vil flate ut eller fortsette.

Økningen kan skyldes en opphopning av barn som ikke ble flyttet på barnevernsinstitusjon i årene før, som følge av de nevnte konsekvensene av pandemien og endringer i tjenestenes innsats for å forhindre flyttinger ut av hjemmet.

På den andre siden kan det også skyldes en reell økning i ungdom med komplekse behov og behov for mer spesialisert omsorg enn det som kan tilbys i fosterhjem. Dette kan særlig være barn som strever med psykiske helseutfordringer, rusmisbruk og kriminalitet. I en kunnskapsoppsummering finner Folkehelseinstituttet at pandemien har bidratt til redusert trivsel og økt forekomst av symptomer på angst og depresjon blant barn og unge over 10 år og at enkelte grupper så ut til å bli mer negativt påvirket under pandemien enn andre.

Kostnadene til barnevernsinstitusjoner har økt betydelig og over tid. Det vil si både i perioden med nedgang i antall barn og de siste årene med et økende antall barn. Kostnadene øker både når vi ser på totale kostnader og per oppholdsdag på institusjon, og den skjer både i private og statlige tiltak. Det er derfor gjennomført en områdegjennomgang av institusjonsbarnevernet, for å identifisere og anbefale tiltak som kan bidra til effektiv ressursbruk og begrense utgiftsveksten, uten at det går ut over barnas behov, faglige standarder og kvalitetskrav.

Årsakene til utviklingen sammensatt, men i gjennomgangen pekes det på at utgiftsveksten de siste to årene i hovedsak kan tilskrives økte kostnader til innkjøp av private tjenester. Dette skyldes primært en ønsket utfasing av kommersielle aktører, samtidig som Bufetat ikke har nok plasser til å ivareta sin plikt til å gi barna som trenger det et institusjonstilbud. Dette gjelder særlig barn med store sammensatte utfordringer, som det over år har vært en ambisjon om å ivareta i statlige institusjoner. Staten må dermed kjøpe nødvendig kapasitet (såkalte «enkeltkjøp») av private aktører, til økte og uforutsigbare priser.

I tillegg er Bufetat sin bistandsplikt en sentral rammebetingelse som har stor betydning for de økte kostnadene. Når kommunene ber om et institusjonstiltak, har Bufetat plikt til å tilby et tiltak. Det gjør at Bufetat har begrenset mulighet til å styre hvem eller hvor mange barn som kommer inn og flytter ut, og hvor lenge de blir boende. Barna med de mest omfattende behovene, som grenser opp mot samfunnsvern og kriminalomsorg, barn som har behov for omfattende psykisk helsehjelp eller barn med omfattende helse- og omsorgsbehov, havner i barnevernsinstitusjon fordi det statlige barnevernet er den eneste sektoren med lovfestet plikt til å ta imot dem. Bufetat må håndtere barna gjennom økt bemanning og enetiltak, som er kostnadskrevende. I tillegg hender det at Bufetat ikke har mulighet til å tilby et forsvarlig tiltak til disse barna innenfor rammene de har. Det kan føre til brudd på bistandsplikten, som særlig har vært en utfordring de par siste årene, fra høst 2022. Dette har vært en krevende situasjon både for barnevernstjenestene og Bufetat, og kan forklare at mange barnevernstjenester i Barnevernsbarometeret rapporterer om store samarbeidsutfordringer med Bufetat.

Den økonomiske utviklingen og kapasitetsutfordringene i institusjonsbarnevernet har negative konsekvenser for barna. Både fordi det kan ta lang tid før barna får institusjonsplassen de har krav på (brudd på bistandsplikt), fordi noen barn blir boende lengre på akuttinstitusjon enn nødvendig og fordi merkostnadene av dyrere plasser kunne vært brukt på bedre kvalitet i hele institusjonsbarnevernet.

Institusjonsbarnevernet har gjennom de siste 20 årene gjennomgått betydelige endringer knyttet til både faglig innhold, systematikk og standardisering som er ment å gi barn og familier et tryggere, bedre og mer forutsigbart tilbud. Samtidig gjenstår det viktige strukturelle utfordringer som må løses i årene framover.

I denne analysen har vi pekt på noen hovedtrekk i utviklingen de siste årene. Kort oppsummert ser vi at etter flere år med nedgang er antall barn på institusjon økende igjen. Antallet er nå på samme nivå som i 2019. Utviklingen i antall barn på barnevernsinstitusjon påvirkes av en rekke forhold. Vi trekker særlig frem betydningen av barnevernsreformen, og hvordan økte kostnader kan ha gjort at tjenesten venter lenger med å flytte barn til institusjon. Dette gjør at det har blitt en enda sterkere seleksjon av barn som bor på barnevernsinstitusjon enn tidligere. Selv om det er om lag samme antall barn på institusjon som for fem år siden, er det en noe annen sammensetning av barn på institusjon. Vi ser det med henhold til bakgrunnskjennetegn som alder og kjønn, der det er en økning i antall barn under femten år og flere jenter. Men vi ser også klare indikasjoner på økende kompleksitet i barnas utfordringer.

Økt spesialisering av institusjonstilbudet har vært nødvendig for å ivareta og gi forsvarlig hjelp til den stadig mer selekterte gruppa som bor på barnevernsinstitusjon. Samtidig har utviklingen av institusjonstilbudet ført til at mange barn som tidligere bodde på barnevernsinstitusjoner, og særlig på omsorgsinstitusjonene, nå mottar andre tiltak. For noen er disse tiltakene mindre tilpasset deres behov. Særlig ser vi at mange av de barna som i dag venter på fosterhjem, har et problembilde og behov som overgår det vi kan forvente av et tradisjonelt fosterhjemstilbud. Det er i dag store utfordringer med å rekruttere alle typer fosterhjem.

Barn og unge som flytter inn på barnevernsinstitusjoner har ofte en historikk med flere brudd i fosterhjem, og flytter mye mellom institusjoner. Målgruppedifferensieringen i institusjonstilbudet er en faktor som bidrar til at barn må flytte når behovene deres endrer seg. I noen tilfeller kan det hende at oppfatningen om at barn helst bør bo i fosterhjem, står i veien for å hjelpe de mest sårbare barna med de aller største utfordringene. For noen av disse barna ville det antagelig vært bedre med et mer intensivt tiltak som institusjon med hensikt å stabilisere barnet før fosterhjemsoppholdet, heller enn i motsatt rekkefølge.

I den videre utviklingen av institusjonsbarnevernet og arbeidet med hvordan gi barn riktig hjelp til riktig tid, er det derfor viktig å ha med seg at vi må utvikle hele tiltaksapparatet i barnevernet. Dette kan innebære å utvikle nye tiltak, og se på fremtidige føringer for bruken av fosterhjem og institusjon. For institusjonstilbudet vil det i årene framover være viktig med stabilitet, samarbeid med andre sektorer og familie og nettverk. Tilbudet barna får skal bestå av målrettet og faglig fundert miljøterapeutisk arbeid. Stabil drift, sammen med økt fleksibilitet, faglig støtte og tydeligere faglig styring av institusjonstilbudet er viktige virkemidler for å oppnå målene for institusjonsbarnevernet.

Ames, H. (2021) Effekter av og erfaringer med eksterne skolefokuserte tiltak for barn og unge som er plassert på barnevernsinstitusjon: En mixed-methods systematisk oversikt. FHI

Barneombudet (2020) «De tror vi er shitkids»

Hageberg, E., Ekhaugen, T. , Høgestøl og A. (2025) Barnevernsbarometeret (2025) Resultater fra Barnevernsbarometeret 2024. Rapport fra spørreundersøkelse til ansatte og ledere i det kommunale barnevernet og barnevernsinstitusjonene.

Borgen, N. T., Frones I. og Raaum O. (2023). Every tenth child: Heterogeneity in characteristics and life-course patterns among children in contact with child welfare services. Children and Youth Services Review, 155, pp.1-10.

Bufdir (2025). Barn som venter på fosterhjem: Hvem er de, og hvorfor venter de? Rapport

Bufdir (2025) Bufdirs årsrapport for 2024

Bufdir.no Barnevernstiltak til barn med innvandrerbakgrunn

Deloitte og Oslo Economics (2024). Områdegjennomgang av institusjonsbarnevernet. Oppdrag for Barne- og familiedepartementet og Finansdepartementet.

Drange, N. og Hærnes, Ø. (2020). Kvantitativ beskrivelse av institusjonspopulasjonen. Oslo: Rapport 3/2020

Ellingsen, D. og Gundersen T. (2021). Enetiltak. Kartlegging av tilbud og bruk av tvang. Velferdsforskningsinstituttet NOVA: Oslo, 2021.

FHI Folkehelserapporten, 2024

Forandringsfabrikken (2021) «De tror de vet best»

Gundersen, T., Havre, M., Neumann, C. E. B, Fugletveit, R. og Jevne, K. S. (2023) Enetiltak og alenetiltak i barnevernet. Et nødvendig botilbud til barn og ungdom. NOVA-rapport 9/2023.

Gundersen, T. (2024) Rusinstitusjoner for ungdom. Grensedragning mellom frivillighet, tvang, omsorg og behandling. Samfunnsvitenskapelig analyse. NOVA

Helsetilsynet (2023): Oppsummering av tilsyn med barnevernsinstitusjoner – et tilstandsbilde

Justis- og beredskapsdepartementet (2025). De er våre barn – om å holde hodet kaldt og hjertet varmt. Rapport fra ekspertgruppen om tiltak for barn som begår gjentatt eller alvorlig kriminalitet

Kayed, N., Jozefiak, T., Rimehaug, T., Tjelflaat, T., Brubakk, A. og Wichstrøm, L. (2015). Psykisk helse hos barn og unge i barnevernsinstitusjoner. Trondheim: NTNU.

Kanestrøm, H., Stallvik, M., Lydersen, S., Skokauskas, N. og Kaasbøll, J. (2024). Adolescents in therapeutic residential care: treatment needs and characteristics. European Journal of Social Work, 27(4), pp.733-747.

Lassemo, E., Anthun, K.,S., das Nair, R., Sand, K. og Ådnanes, M. (2022) Forenklet kunnskapsoppsummering om effekter av tiltak i barnevernet. SNTEF rapport 2022: 01044.

Langøien, L. J., Berdal, G., Refsdal, T. L., og Berg, R. C. (2025). Skolesituasjonen for barn og unge plassert i barnevernsinstitusjoner: hurtigoversikt. FHI

Meneses Echavez, J. F., Henriksen, H. B. og Bjorness, S. S. (2025). Behov og kjennetegn hos barn og unge plassert i barnevernsinstitusjoner i Norge: hurtigoversikt. FHI

NOU 2023: 24. (2023). Med barnet hele vegen – barnevernsinstitusjoner som har barnas tillit. Barne- og familiedepartementet.

Oslo Economics (2024) Gjennomgang av Bufetats ivaretakelse av bistandsplikten på fosterhjems- og institusjonsområdet.

Pedersen, S., von Hanno, I. L., Kjelsaas, I., Westby, L. og Ringdal, R. (2025). Evaluering av barnevernsreformen – andre statusrapport med søkelys på tiltaksbruk og tiltaksutvikling i kommunene.. Menon- publikasjon nr. 144/2024.

Rambøll (2024) Brukerundersøkelsen blant barn og unge i barnevernsinstitusjoner

Skrove, G., Lichtwarck, W., Moufack, M. F., Røkkum, N. A., Ulfseth, L. A. og Kojan, B. H. (2021). Konsekvenser av covid-19 for tjenestetilbudet blant sårbare barn og unge. Kapittel 3. Trondheim, NTNU

Storhaug, A, Havnen, K. J. S., Fylkesnes, M. K., Kojan, B. H., Christiansen, Ø., Langsrud, E., Jarlby, F., Jørgensen, K., Sørlie, H. E., Gresdahl, M. og Skrove, G. (2020). Akutt - for hvem? Akuttarbeid i kommunalt barnevern. Trondheim: NTNU.

Westby, L. C. L., Ulset, G., Ringdal, R., Bruteig, R., Kaasbøll, J., Thoresen, S. H. og Paulsen, V. (2024) Oppfølgingsstudie av nytt integrert institusjonstilbud mellom barnevern og helse. NTNU Samfunnsforskning AS

Ådnanes, M., Westby, L. C. L., Kaspersen, S. L., Krane, V., Sommar, M., Kaasbøll, J., Bruteig, R., Halvorsen, T., Thoresen, S. og Paulsen, V. (2024). Helsehjelp til barn i barnevernet: Behov, barrierer og helsetjenestebruk. Sintef 2024:00195.