Jobb i Bufetat, region nord

På Tromsø ungdomssenter på Håkøya jobber ansatte tett med ungdom i akutte og sårbare livssituasjoner. Det krever trygge voksne som står støtt sammen i hverdagen til de unge. Nå ønsker senteret flere med på laget.

– Det eneste ungdommene som kommer hit egentlig har til felles, er at de er i en krisesituasjon, begynner barnevernspedagog Andrea Marhaug.

– Og den viktigste jobben vi gjør er å skape trygghet i det kaoset, fortsetter hun.

Andrea har visst at hun skulle jobbe på TUS siden hun var 15 år.

– Da gikk jeg på ungdomsskolen på Kvaløysletta, og dette var også da en barnevernsinstitusjon.

Andrea kjente ungdommer som bodde på TUS og undret seg over hva som førte til at barn på hennes egen alder hadde behov for et slikt tilbud.

Og, ikke minst, hva voksne kan gjøre for å hjelpe dem.

Det hverdagslige

Mye av arbeidsdagen til de ansatte på TUS handler om helt vanlige ting.

Hverdagslige rutiner som matlaging, klesvask, praktiske gjøremål, fritidsaktiviteter og oppfølging på skole er viktig. Nettopp fordi det gir struktur og forutsigbarhet til ungdommene.

– Her skal ungdommene være en del av alt som skjer i en normal husholdning. Det aller viktigste er at de føler seg trygge og ivaretatt – ikke bare oppbevart, forklarer Andrea.

Kollega Henrik Helin er enig. Han forteller at ingen dager er identiske på ungdomssenteret.

– Hver vakt er unik. Det høres kanskje klisjé ut, men her er det virkelig sånn. Du kan gå av vakt en dag, og neste dag er to ungdommer flyttet ut og to nye kommet inn.

Som akuttinstitusjon er nemlig hverdagen preget av kontinuerlige endringer. Gjennomsnittlig oppholdstid for en ungdom er rundt seks uker.

I løpet av et år møter de ansatte derfor mange ungdommer med ulike bakgrunner og utfordringer.

– Det er alltid bevegelse, sier Helin og fortsetter:

– Det som fungerer for én ungdom, fungerer ikke nødvendigvis for den neste. Du må hele tiden omstille deg og finne nye måter å bygge relasjon på, sier Helin.

Det gjør arbeidet både utfordrende og spennende, sier de unge kollegene.

Å være en trygg voksen

De ansatte på TUS har variert bakgrunn, alder og interesser. De fleste er utdannet barnevernspedagog, sosionom eller vernepleier.

– Jeg pleier å si at jobben min er å være en trygg voksen, sier Simen Samuelsen.

Han mener det er fellesnevneren til et tverrfaglig kollegie med ulike erfaringer og styrker.

– Vi utfyller hverandre. Noen tar omsorgsrollen mer naturlig, andre er mer den som drar i gang aktiviteter.

– Dagene kan bli lange for ungdommene, så vi prøver å fylle dem. Vi bruker oss selv og interessene våre hvis de ikke har egne.

– Eller så bygger vi videre på deres interesser, som de kanskje har mista på veien en gang.

Selv sier Simen at han «er med på alt» når det kommer til aktiviteter, og har gitt seg selv den uoffisielle tittelen som båtansvarlig på senteret. Han beskriver rollen sin som en onkel som drar i gang ting å gjøre.

– I korte trekk handler det jo om å gjøre det beste ut av en vanskelig situasjon, reflekterer han.

Ungdommene på TUS får en hovedkontakt og en tilleggskontakt, som har et spesielt oppfølgingsansvar. Det er ansatte tilgjengelig 24 timer i døgnet.

Det beste av to verdener

Omgivelsene på Håkøya gir også unike muligheter i arbeidshverdagen, forteller kollegene.

– Vi har utrolig mange muligheter her ute. Om sommeren spiller vi frisbeegolf, basket og fotball. Vi går turer, sykler, fisker, padler kano, snorkler og drar på båttur, sier Samuelsen.

Natur og aktiviteter blir en del av hverdagen, samtidig som byen fortsatt er nær.

– Tromsø gir oss egentlig det beste fra to verdener. Vi har naturen og stillheten her ute, men byen er bare en halvtime unna med alle tilbudene som er der, sier miljøterapeut Eskil Fosshaug.

Eskil mener roen på øya kan være en viktig faktor for ungdommene, som kommer fra hele regionen.

– Noen synes det er langt fra byen, men jeg tror det er fint å ha et sted med ro rundt seg. Et sted hvor du kan bo, sove og være mesteparten av tiden uten for mye støy.

Refleksjoner rundt det meningsfulle

Selv om jobben kan være krevende, er det flere av de øyeblikkene som gjør arbeidet meningsfullt.

– Når en ungdom som vanligvis er veldig lukket etter hvert tør å åpne seg litt, da kjenner du virkelig at jobben betyr noe, sier miljøterapeut Eskil Fosshaug.

Det kan være situasjoner hvor det er mye følelser i spill.

– Det viktigste du gjør er å klare å beholde roen og stå i det. Å bare være der, uten å trekke seg unna, kan være det som gjør at situasjonen går bra, reflekterer han.

Ofte handler det om små tegn på tillit.

– Det kan være at en ungdom tør å være sårbar foran deg. Da vet du at du har klart å bygge en relasjon.

Kollegene vedgår at de ikke alltid er flinke til å minne seg selv på viktigheten og verdien av yrket de har valgt.

– Jeg satt og så på «Team Pølsa» her om dagen. Det kom noen tårer og jeg tenkte: «Så fantastisk å legge til rette for ungdommer som har utfordringer og trenger hjelp. Jeg har lyst til å jobbe med dette, jeg også», forteller Eskil.

Så tok han seg selv i det.

– Jeg gjør jo kanskje det allerede. Vi gjør en forskjell her på TUS, og det er en veldig god følelse.

På Kvæfjord Ungdomssenter jobber de tett med ungdom som står i sårbare livssituasjoner. Det krever solid faglighet, trygghet og kolleger som kan stole på hverandre. Nå søker de etter flere som vil bli en del av dette laget.

– Det føles utrolig godt når du ser at det vi gjør virker. Endringer ser man ikke over natta. Men når man først ser dem, da er det veldig givende, sier Robert Edvardsen.

Han har jobbet tjue år i Forsvaret før han byttet uniform med miljøterapeutrollen ved Kvæfjord Ungdomssenter (KUS). I dag står han i en helt annen type tjeneste, men med samme drivkraft.

– Man jobber fortsatt med mennesker. Og med noe som er større enn seg selv.

Nesten helt nede i fjæresteinene på Borkenes ligger Kvæfjord Ungdomssenter. Her bor ungdom mellom tretten og atten år i perioder av livet der trygghet, struktur og stabile voksne kan være avgjørende.

– Vi står i mye sammen, både positivt og negativt. Det gjør oss sammensveisa, sier barnevernspedagog Trine Johansen.

Hun beskriver hverdagen med en enkelhet som rommer mye.

– Sett utenfra ser det kanskje ut som et vanlig familieliv. Vi lager mat, følger opp skole og aktiviteter, sitter i samtaler og prøver å skape gode øyeblikk og mestringsopplevelser.

Avdelingsleder Thomas Andreassen har vært ved senteret siden 2021. Han startet som miljøterapeut og tok senere lederansvar.

– Det er høy faglig kompetanse hos alle her. Det gir en trygghet i seg selv. Vi tar beslutninger som har direkte påvirkning for et annet menneskes liv. Da er det en styrke at vurderingene drøftes og kvalitetssikres sammen.

– Det er ikke oppbevaring av mennesker, understreker han.

– Vi driver med svært målrettet arbeid. Det er alltid en plan bak det vi gjør.

Faglig trygghet og personlig utvikling

Miljøterapeut Christopher Hansen snakker begeistret om kollegene og arbeidsmiljøet.

– Kvaliteten er så høy at du selv må være påslått hele tiden for å henge med.

Han har bachelor i folkehelse og har jobbet ved senteret i snart to år. Hver tirsdag samles de ansatte til faglig påfyll.

– Vi jobber bevisst med fag. Og vi har det vi kaller terapi for terapeuten. Det faglige rammeverket vårt styrker ikke bare ungdommene, vi vokser også gjennom jobben.

Det faglige rammeverket ligger til grunn for alt arbeidet ved Kvæfjord Ungdomssenter. Det gir struktur, felles språk og retning.

– Det er ikke tilfeldig når ting går bra. Og det er heller ikke tilfeldig når ting går dårlig. Det handler om hvordan vi jobber, sier Robert.

I kollegiet finner du både vernepleiere, barnevernspedagoger, sosionomer, miljøterapeuter med bakgrunn fra folkehelse og folk med bakgrunn fra politi og Forsvaret. Den tverrfaglige bredden trekkes frem av flere som en av de største styrkene ved arbeidsplassen.

– Vi har ulike faglige bakgrunner og ser ting fra forskjellige perspektiver. Det gjør at vi kan drøfte grundig og ta bedre beslutninger sammen, sier Thomas.

Trygg start for nye ansatte

Mia Jensen var ferdig utdannet vernepleier i 2023. Hun visste ikke helt hva hun gikk til da hun søkte.

– Jeg var litt skeptisk i starten. Men jeg har ikke angret.

Hun er en av de yngste i kollegiet, men opplevde raskt å bli tatt på alvor.

– Jeg har fra første stund hatt en plass der jeg kan uttrykke meningene mine. Vi tåler å bli utfordret, og diskuterer oss fram til gode løsninger.

Når hun beskriver hva som gir mest mening i jobben, er hun konkret.

– Når en ungdom som har slitt med å gå på skolen plutselig trives der, da er det verdt det.

De ansatte ved KUS har utarbeidet egne trivselsregler i plenum. De revideres jevnlig. Det er ikke tilfeldig.

– Vi er flinke til å gi tilbakemeldinger, og vi er flinke til å ta dem, sier Christopher.

Thomas kaller det psykologisk trygghet.

– Folk vet hvor de har meg, og jeg vet hvor jeg har dem. Terskelen for å uttrykke sine meninger er veldig lav.

– Den tryggheten vi har internt, påvirker også tryggheten vi skaper for ungdommene, mener Robert.

– Det er lett å si at man har et godt arbeidsmiljø. Men vi har brukt tid og energi på å skape det, tilføyer enhetsleder Tina Reinholtsen.

Hun peker på bevisst kulturarbeid, tydelig faglig retning og tett samarbeid som grunnmuren.

– Jeg er stolt av det vi har fått til sammen. Det merkes både blant de ansatte og ungdommene.

Bærekraftig turnus

På KUS er det folk på jobb hele døgnet. Noen går døgnvakter, andre har mer tradisjonell todelt turnus med dag og kveld. Turnusen er sammensatt for å sikre både kontinuitet for ungdommene og bærekraft for de ansatte.

– Vi jobber kontinuerlig med å utvikle turnusordningene våre, slik at de skal være helsefremmende for oss som jobber her, og samtidig gi ungdommene forutsigbarhet i hverdagen, forteller enhetsleder Tina Reinholtsen.

For Christopher, som jobber langturnus, betyr det en arbeidshverdag der han kan være fullt til stede når han er på jobb.

– Når jeg er på jobb, er jeg hundre prosent på jobb. Og når jeg har fri, kan jeg være hundre prosent hjemme.

Som statlig ansatt har medarbeiderne i tillegg lønn etter tariff, medlemskap i Statens pensjonskasse og forutsigbare rammer rundt rettigheter og pensjon.

– Det er trygt å jobbe i staten. Rettighetene dine er godt ivaretatt, sier han.

Vakker ramme rundt en krevende jobb

Senteret ligger i naturskjønne omgivelser. Fjell og hav er rett utenfor døra.

– Det som er så bra er at du kan ta med deg det du selv liker å gjøre inn i jobben, sier Mia.

– Noen tar med ungdommene på ski, noen på fisketur, noen på trening.

Men idyllen står ikke i motsetning til realitetene.

– Av og til må vi virkelig stå i det. Det krever at du er interessert i mennesker. Og at du tør å bruke deg selv, sier Trine.

Det er en jobb som passer for mange, men ikke for alle.

– Her må du våge å gjøre feil. Og du må alltid tørre å prøve, sier Mia.

– Det er krevende. Men min erfaring er at mennesker har det bra når ting er tilstrekkelig krevende, og man klarer å overkomme det, sier Robert.

For selv om jobben kan kreve mye, gir den også mye tilbake. De rette menneskene får muligheten til å være en viktig brikke i en sårbar periode av et annet menneskes liv.

– Når vi ser at det faktisk virker, når ungdommene lykkes, da oppleves det utrolig meningsfullt, sier Robert.

– Og det er det som gjør ungdomssenteret til en helt spesiell arbeidsplass.

Veivisere i livet

Det er noe bemerkelsesverdig med Yttrabekken ungdomssenter i Mo i Rana. År etter år oppnår de unike resultater med ungdom som har alvorlig atferdsproblematikk. De ansatte forblir i jobbene sine, samtidig som barneverntjenesten har svært høy turnover på landsbasis. Hvordan får de det til?

– Det er 14 år siden en ungdom som bodde hos droppa ut av skolen, sier Bjørn-Ivar Helland stolt.

Bjørn-Ivar er enhetsleder på Yttrabekken ungdomssenter.

– Blant normal ungdom er jo frafallet fra grunnskolen økende. Og når du da tenker på at de som bor her, er de som har størst problemer av alle …

Ranaværingen stopper opp, og lar vekten av det han forteller synke inn.

– Det er ganske spesielt, ikke sant?

I 1995 flyttet første ungdom inn på Yttrabekken. I begynnelsen tok de imot alle målgrupper innenfor omsorg- og atferdsproblematikk – eksempelvis rus, vold, kriminalitet og vagabondering.

– Forskning og erfaring viser at det ikke er så lurt å blande unge med ulike utfordringer. De «smitter» hverandre.

Det ble besluttet å differensiere institusjonene i 2014. Før endringen trådte i kraft hadde Yttrabekken allerede blitt en institusjon som tok imot ungdommene med de største utfordringene.

– Og vi oppnådde gode resultater. Vi håndterte dem. Vi gikk ikke i oppløsning.

Derfor var det naturlig at Yttrabekken skulle fortsette å ta imot de med mest alvorlige og komplekse atferdsproblemer i landsdelen.

De gode resultatene har blitt opprettholdt.

Kontinuitet

Bjørn-Ivar mener det er flere forklaringer på hvorfor de har mestret arbeidet med unge som har alvorlig atferdsproblematikk.

Den viktigste er menneskene på institusjonen.

– De som jobber her er robuste folk, som er til å stole på. De har god selvtillit, kan du si. Det er et «must». Du kommer ikke inn hit og er usikker på deg selv. Da blir du oppspist.

En annen suksessfaktor for Yttrabekken har vært at medarbeiderne blir i jobben. År etter år.

Selv har Bjørn-Ivar vært med siden 1998, og bidratt til å bygge opp institusjonen. Men han er ikke den eneste.

– Vi har en slags kjerne på ti miljøterapeuter. De har en ansiennitet mellom 15 og 22 år, og er «top notch» innenfor miljøterapifaget i nasjonal sammenheng. Og vi jobber hele tiden for å bli bedre.

Nylig regnet de ut gjennomsnittlig ansiennitet blant de 20 ansatte som deltok på HMS-dag. De kom frem til 12,9 år.

Denne kontinuiteten sørger for at kunnskap videreføres til nyansatte og vikarer gjennom en velfungerende mentorordning.

Bjørn-Ivar sammenligner det med å begynne å spille fotball, og oppdage at mentoren din er internasjonal toppspiller Martin Ødegaard.

– Da er sjansen stor for at du blir ganske så god, smiler han.

Mange menn

Det er dokumentert at barnevernet over tid har slitt med å rekruttere menn. På Yttrabekken er trenden motsatt.

– Etter at vi begynte å jobbe med alvorlig atferdsproblematikk, så har vi blitt omtrent 70-75 prosent menn på institusjonen, forteller Bjørn-Ivar.

– Og det er et ønske fra både kvinner og menn som har jobbet på Yttrabekken, det er basert på deres erfaringer.

Institusjonen innså at hvis de skal jobbe med ungdom som har såpass høy risiko for vold og utagering, så må de ansatte være i stand til å stoppe utageringen.

– Dette er jo ikke et fengsel. Vi vil ikke ha gitter foran vinduene. Ungdommene kan gå fritt, og da må vi ha mulighet til å fysisk stanse dem dersom de er til fare for seg selv eller andre - noe som vanligvis er grunnen til at de blir plassert ved Yttrabekken.

Bjørn-Ivar trekker pusten, og fortsetter i et mer alvorlig tonefall.

– Det er for å forhindre at de skal gjøre alvorlige ting. Av og til for å berge livet deres.

Arbeidets krav

– Vi har erfart at hvis vi skal være i stand til å blokkere alvorlig atferd, må vi være robust nok til å gjøre det, sier enhetslederen.

Det koker altså ned til å være mentalt og fysisk rustet til å håndtere ungdommene som er traumatisert, som har flere diagnoser, som har alvorlig atferdsproblematikk og psykiske lidelser.

Dette er ungdom som har lært seg at vold er en effektiv uttrykksform som påvirker omgivelsene sine.

– Vold og trusler har vært en strategi de har blitt veldig gode på. Og det har fungert, fordi det har skremt folk vekk.

Sånn sett er det en viss logikk i at det bør være flere mannfolk, resonnerer Ytrabekken-lederen.

– Men innenfor denne bransjen har man nok ikke satt ord på det på samme måte.

– Hvis du er redd når du skal gi behandling eller terapi, så sier det seg selv at du ikke klarer å ivareta ungdommene godt. Da jobber du mer med din egen overlevelse.

Han trekker igjen frem tryggheten og troen på det de holder på med som er felles for de ansatte på institusjonen.

Men også at det er en sammenheng i det komplekse.

– Vi har en plan som vi har tro på, den er faglig godt fundamentert. Det trekkes frem en god «grunnmur» i grunnleggende milljøterapi kombinert med behandlingsmodellen OEM som her basert på dialektisk atferdsterapi.

Troen på å lykkes

All den tid arbeidets natur krever det, sitter ikke Bjørn-Ivar på et entydig svar på hvorfor Yttrabekken lykkes med å rekruttere menn.

Menn som attpåtil blir værende i jobben.

– Hvorfor klarer vi å ansette mannfolk, mens andre institusjoner sliter…

Han bruker et par sekunder på å reflektere over spørsmålet.

– Vi har jo opparbeidet oss et bestemt arbeidsmiljø. Men det handler ikke bare om at vi er mange menn.

Det handler også om at Yttrabekken er en institusjon som over lang tid har fått til noe som er så vanskelig.

– Vi har ansatte som har opplevd suksess med et tresifret antall ungdommer. De vet at det er bare å stå i det, de vet hva som er lurt å gjøre, og de bygger opp selvtilliten til de som er nye.

Behandlingen fungerer. Og den gir også positive ringvirkninger for dem som utøver den.

– Folk syns rett og slett at de blir bedre mennesker av å jobbe her. De blir en bedre partner, en bedre forelder. Det gjentar seg bare igjen og igjen.

Troen på det de holder på med er sterkt forankret i kulturen på arbeidsplassen, det gir også grunnlag for et helt unikt samhold.

– Og det skaper mestringsfølelse og stolthet. Av at man velger å være i et yrke som i utgangspunktet er så tøft som dette er.

For alle ungdommene som kommer til Yttrabekken ungdomssenter har fremgang. Det er bare snakk om hvor mye.

Ungdomstiden til Marcus (22) ble preget av opphold på barnevernsinstitusjoner. Nå bruker han egne erfaringer til å skape en bedre hverdag for barn og ungdom på institusjon.

– Mitt første møte med institusjon …

Marcus Kvitflo Andersen kverner litt på spørsmålet.

– Jeg var veldig spent. Jeg visste jo ikke helt hva en institusjon var, eller hva det gikk ut på. Hvilke rammer det skulle være der, sier han.

Gjennom en treårsperiode bodde Marcus på syv forskjellige institusjoner - to av dem i regi av Bufetat. Ofte med stor avstand til familie og hjemsted.

Overgangen til den nye tilværelsen rokket ved all normalitet i hverdagen til 16-årige Marcus.

– Jeg visste bare at nå drar jeg ikke på skolen lenger, eller får være med familie og venner.

Følelsene knyttet til denne overgangen var blandede for den unge bodøværingen.

– Jeg møtte det med nysgjerrighet og spenning. Men også litt opposisjon mot å i det hele tatt bli plassert på institusjon.

Miljøterapeutene spiller viktig rolle i livene til ungdommene gjennom hele oppholdet på ungdomssenteret. Et av de aller første møtene med de ansatte på institusjonen gjorde inntrykk på Marcus.

– Det var en av hovedkontaktene mine som kom inn på rommet mitt. Han sa at han ikke hadde lest noen av papirene mine. At han bare hadde lyst til å snakke med meg og høre hva jeg mente om ting.

Han ville vite hva Marcus mente var egne utfordringer.

– Jeg følte at han var villig til å å finne ut av hva jeg hovedsakelig tenkte

var problemet – før han ble påvirket av hva systemene tenkte, reflekterer Marcus.

– Og det husker jeg at jeg ble veldig glad for. Jeg følte at jeg ble tatt veldig godt imot.

En kompis

Måten de ansatte ble tatt imot på gjorde han roligere. Det fikk han til å føle seg tryggere i situasjonen som til tider kunne oppleves kaotisk.

– Men jeg var i en periode der jeg utforska en del atferdsuttrykk og måter å uttrykke følelser på.

Han trekker frem eksempler som utagering og rus.

Det var sterke emosjoner som måtte få utløp. En kombinasjon av opposisjon og behovet for å få det bedre.

– Det var en blanding av at «her vil jeg kanskje egentlig ikke være», men samtidig så hadde jeg lyst til å være der, få hjelp og føle meg trygg, sier den reflekterte 22-åringen.

Sistnevnte ble gjeldende for Marcus.

– Det kom jo noe godt ut av det, smiler han og fortsetter:

– De ansatte prøvde å anerkjenne de positive sidene ved meg selv. Og anerkjente meg når jeg valgte å uttrykke meg via ord, istedenfor å gjøre det via utagering.

Han trekker frem forholdet til noen av de ansatte som en svært viktig faktor for egen trivsel og utvikling.

– Jeg fikk en god relasjon til dem, det handlet om at jeg så på dem som «en kompis». De var ikke nødvendigvis autoritetsfigurer.

De skapte ingen avstand mellom seg selv og Marcus, de var ikke belærende. De var ekte, forklarer han.

– Jeg følte ikke de tilpassa seg en behandlingsmodell eller noen retningslinjer. De ga genuin omsorg basert på hvordan de var som person.

Han husker han fikk bli med hjem til en av de ansatte, hilse på kona, hundene og plukke jordbær i hagen. Noen delte fra sin hverdag, eller fortalte om utfordringer i eget liv.

Alle disse erfaringene skapte relasjoner som var basert på tillit. Og kanskje viktigst av alt:

– De var seg selv.

Full fart fremover

Fem år har gått siden Marcus sitt første møte med institusjon. I møte med 22-åringen får man ingen tegn på at han bærer på vanskelige opplevelser fra sine formende år.

I dag tar han opp fag og har en aktiv fritid med terrengsykling, klatring og løping. I tillegg har han arbeid, hvor han bruker egne erfaringer fra et ungdomsliv på institusjon.

– Det går ut på å gi veiledning og råd til folk som jobber rundt sårbare barn og unge, enten i psykiatrien, i kriminalomsorgen, og spesielt på institusjon eller i barnevernet.

Målet er å kunne gjøre en forskjell i livene til andre.

– Jeg har bestandig vært veldig opptatt av hvordan andre rundt meg har det og vært veldig interessert i mennesker, forklarer den sindige bodøværingen.

Dette førte til at han på institusjonen ble en person som tok vare på andre når de hadde det vanskelig.

– Så fikk jeg etter hvert vite om Forandringsfabrikken, der de ønsket å få ungdommer med erfaringer fra barnevernet til å komme med råd og innspill for å forbedre det.

– Det var den første jobben jeg noen gang fikk, sier han med et smil.

Han følte han fikk brukt både negative og positive erfaringer fra institusjon til noe viktig og positivt for andre.

Det ønsker han å fortsette med i fremtiden.

– Mine ambisjoner er å først og fremst ta utdanning. Kanskje bli sosiolog?, grubler han.

Han vil fortsette med å bidra innenfor feltet han selv både har kunnskap og erfaringer fra.

– Men jeg kunne ikke sett for meg å jobbe på institusjon med ungdommer. Og det er nok sikkert fordi det føles litt for nært akkurat nå.

Han vil imidlertid oppfordre andre til å velge en karriere innenfor Bufetat og arbeid med barn og unge med atferdsproblematikk.

– Den muligheten man får når man jobber med barn, er at man reelt kan skape en endring som kan ha mye å si for livene til andre. Ikke bare til de unge, men familiene deres og i et større samfunnsperspektiv.

Og den jobben er meningsfull og ekte, understreker Marcus. Han vet det av erfaring.