Jobb i Bufetat, region nord

Veivisere i livet

Det er noe bemerkelsesverdig med Yttrabekken ungdomssenter i Mo i Rana. År etter år oppnår de unike resultater med ungdom som har alvorlig atferdsproblematikk. De ansatte forblir i jobbene sine, samtidig som barneverntjenesten har svært høy turnover på landsbasis. Hvordan får de det til?

– Det er 14 år siden en ungdom som bodde hos droppa ut av skolen, sier Bjørn-Ivar Helland stolt.

Bjørn-Ivar er enhetsleder på Yttrabekken ungdomssenter.

– Blant normal ungdom er jo frafallet fra grunnskolen økende. Og når du da tenker på at de som bor her, er de som har størst problemer av alle …

Ranaværingen stopper opp, og lar vekten av det han forteller synke inn.

– Det er ganske spesielt, ikke sant?

I 1995 flyttet første ungdom inn på Yttrabekken. I begynnelsen tok de imot alle målgrupper innenfor omsorg- og atferdsproblematikk – eksempelvis rus, vold, kriminalitet og vagabondering.

– Forskning og erfaring viser at det ikke er så lurt å blande unge med ulike utfordringer. De «smitter» hverandre.

Det ble besluttet å differensiere institusjonene i 2014. Før endringen trådte i kraft hadde Yttrabekken allerede blitt en institusjon som tok imot ungdommene med de største utfordringene.

– Og vi oppnådde gode resultater. Vi håndterte dem. Vi gikk ikke i oppløsning.

Derfor var det naturlig at Yttrabekken skulle fortsette å ta imot de med mest alvorlige og komplekse atferdsproblemer i landsdelen.

De gode resultatene har blitt opprettholdt.

Kontinuitet

Bjørn-Ivar mener det er flere forklaringer på hvorfor de har mestret arbeidet med unge som har alvorlig atferdsproblematikk.

Den viktigste er menneskene på institusjonen.

– De som jobber her er robuste folk, som er til å stole på. De har god selvtillit, kan du si. Det er et «must». Du kommer ikke inn hit og er usikker på deg selv. Da blir du oppspist.

En annen suksessfaktor for Yttrabekken har vært at medarbeiderne blir i jobben. År etter år.

Selv har Bjørn-Ivar vært med siden 1998, og bidratt til å bygge opp institusjonen. Men han er ikke den eneste.

– Vi har en slags kjerne på ti miljøterapeuter. De har en ansiennitet mellom 15 og 22 år, og er «top notch» innenfor miljøterapifaget i nasjonal sammenheng. Og vi jobber hele tiden for å bli bedre.

Nylig regnet de ut gjennomsnittlig ansiennitet blant de 20 ansatte som deltok på HMS-dag. De kom frem til 12,9 år.

Denne kontinuiteten sørger for at kunnskap videreføres til nyansatte og vikarer gjennom en velfungerende mentorordning.

Bjørn-Ivar sammenligner det med å begynne å spille fotball, og oppdage at mentoren din er internasjonal toppspiller Martin Ødegaard.

– Da er sjansen stor for at du blir ganske så god, smiler han.

Mange menn

Det er dokumentert at barnevernet over tid har slitt med å rekruttere menn. På Yttrabekken er trenden motsatt.

– Etter at vi begynte å jobbe med alvorlig atferdsproblematikk, så har vi blitt omtrent 70-75 prosent menn på institusjonen, forteller Bjørn-Ivar.

– Og det er et ønske fra både kvinner og menn som har jobbet på Yttrabekken, det er basert på deres erfaringer.

Institusjonen innså at hvis de skal jobbe med ungdom som har såpass høy risiko for vold og utagering, så må de ansatte være i stand til å stoppe utageringen.

– Dette er jo ikke et fengsel. Vi vil ikke ha gitter foran vinduene. Ungdommene kan gå fritt, og da må vi ha mulighet til å fysisk stanse dem dersom de er til fare for seg selv eller andre - noe som vanligvis er grunnen til at de blir plassert ved Yttrabekken.

Bjørn-Ivar trekker pusten, og fortsetter i et mer alvorlig tonefall.

– Det er for å forhindre at de skal gjøre alvorlige ting. Av og til for å berge livet deres.

Arbeidets krav

– Vi har erfart at hvis vi skal være i stand til å blokkere alvorlig atferd, må vi være robust nok til å gjøre det, sier enhetslederen.

Det koker altså ned til å være mentalt og fysisk rustet til å håndtere ungdommene som er traumatisert, som har flere diagnoser, som har alvorlig atferdsproblematikk og psykiske lidelser.

Dette er ungdom som har lært seg at vold er en effektiv uttrykksform som påvirker omgivelsene sine.

– Vold og trusler har vært en strategi de har blitt veldig gode på. Og det har fungert, fordi det har skremt folk vekk.

Sånn sett er det en viss logikk i at det bør være flere mannfolk, resonnerer Ytrabekken-lederen.

– Men innenfor denne bransjen har man nok ikke satt ord på det på samme måte.

– Hvis du er redd når du skal gi behandling eller terapi, så sier det seg selv at du ikke klarer å ivareta ungdommene godt. Da jobber du mer med din egen overlevelse.

Han trekker igjen frem tryggheten og troen på det de holder på med som er felles for de ansatte på institusjonen.

Men også at det er en sammenheng i det komplekse.

– Vi har en plan som vi har tro på, den er faglig godt fundamentert. Det trekkes frem en god «grunnmur» i grunnleggende milljøterapi kombinert med behandlingsmodellen OEM som her basert på dialektisk atferdsterapi.

Troen på å lykkes

All den tid arbeidets natur krever det, sitter ikke Bjørn-Ivar på et entydig svar på hvorfor Yttrabekken lykkes med å rekruttere menn.

Menn som attpåtil blir værende i jobben.

– Hvorfor klarer vi å ansette mannfolk, mens andre institusjoner sliter…

Han bruker et par sekunder på å reflektere over spørsmålet.

– Vi har jo opparbeidet oss et bestemt arbeidsmiljø. Men det handler ikke bare om at vi er mange menn.

Det handler også om at Yttrabekken er en institusjon som over lang tid har fått til noe som er så vanskelig.

– Vi har ansatte som har opplevd suksess med et tresifret antall ungdommer. De vet at det er bare å stå i det, de vet hva som er lurt å gjøre, og de bygger opp selvtilliten til de som er nye.

Behandlingen fungerer. Og den gir også positive ringvirkninger for dem som utøver den.

– Folk syns rett og slett at de blir bedre mennesker av å jobbe her. De blir en bedre partner, en bedre forelder. Det gjentar seg bare igjen og igjen.

Troen på det de holder på med er sterkt forankret i kulturen på arbeidsplassen, det gir også grunnlag for et helt unikt samhold.

– Og det skaper mestringsfølelse og stolthet. Av at man velger å være i et yrke som i utgangspunktet er så tøft som dette er.

For alle ungdommene som kommer til Yttrabekken ungdomssenter har fremgang. Det er bare snakk om hvor mye.

Ungdomstiden til Marcus (22) ble preget av opphold på barnevernsinstitusjoner. Nå bruker han egne erfaringer til å skape en bedre hverdag for barn og ungdom på institusjon.

– Mitt første møte med institusjon …

Marcus Kvitflo Andersen kverner litt på spørsmålet.

– Jeg var veldig spent. Jeg visste jo ikke helt hva en institusjon var, eller hva det gikk ut på. Hvilke rammer det skulle være der, sier han.

Gjennom en treårsperiode bodde Marcus på syv forskjellige institusjoner - to av dem i regi av Bufetat. Ofte med stor avstand til familie og hjemsted.

Overgangen til den nye tilværelsen rokket ved all normalitet i hverdagen til 16-årige Marcus.

– Jeg visste bare at nå drar jeg ikke på skolen lenger, eller får være med familie og venner.

Følelsene knyttet til denne overgangen var blandede for den unge bodøværingen.

– Jeg møtte det med nysgjerrighet og spenning. Men også litt opposisjon mot å i det hele tatt bli plassert på institusjon.

Miljøterapeutene spiller viktig rolle i livene til ungdommene gjennom hele oppholdet på ungdomssenteret. Et av de aller første møtene med de ansatte på institusjonen gjorde inntrykk på Marcus.

– Det var en av hovedkontaktene mine som kom inn på rommet mitt. Han sa at han ikke hadde lest noen av papirene mine. At han bare hadde lyst til å snakke med meg og høre hva jeg mente om ting.

Han ville vite hva Marcus mente var egne utfordringer.

– Jeg følte at han var villig til å å finne ut av hva jeg hovedsakelig tenkte

var problemet – før han ble påvirket av hva systemene tenkte, reflekterer Marcus.

– Og det husker jeg at jeg ble veldig glad for. Jeg følte at jeg ble tatt veldig godt imot.

En kompis

Måten de ansatte ble tatt imot på gjorde han roligere. Det fikk han til å føle seg tryggere i situasjonen som til tider kunne oppleves kaotisk.

– Men jeg var i en periode der jeg utforska en del atferdsuttrykk og måter å uttrykke følelser på.

Han trekker frem eksempler som utagering og rus.

Det var sterke emosjoner som måtte få utløp. En kombinasjon av opposisjon og behovet for å få det bedre.

– Det var en blanding av at «her vil jeg kanskje egentlig ikke være», men samtidig så hadde jeg lyst til å være der, få hjelp og føle meg trygg, sier den reflekterte 22-åringen.

Sistnevnte ble gjeldende for Marcus.

– Det kom jo noe godt ut av det, smiler han og fortsetter:

– De ansatte prøvde å anerkjenne de positive sidene ved meg selv. Og anerkjente meg når jeg valgte å uttrykke meg via ord, istedenfor å gjøre det via utagering.

Han trekker frem forholdet til noen av de ansatte som en svært viktig faktor for egen trivsel og utvikling.

– Jeg fikk en god relasjon til dem, det handlet om at jeg så på dem som «en kompis». De var ikke nødvendigvis autoritetsfigurer.

De skapte ingen avstand mellom seg selv og Marcus, de var ikke belærende. De var ekte, forklarer han.

– Jeg følte ikke de tilpassa seg en behandlingsmodell eller noen retningslinjer. De ga genuin omsorg basert på hvordan de var som person.

Han husker han fikk bli med hjem til en av de ansatte, hilse på kona, hundene og plukke jordbær i hagen. Noen delte fra sin hverdag, eller fortalte om utfordringer i eget liv.

Alle disse erfaringene skapte relasjoner som var basert på tillit. Og kanskje viktigst av alt:

– De var seg selv.

Full fart fremover

Fem år har gått siden Marcus sitt første møte med institusjon. I møte med 22-åringen får man ingen tegn på at han bærer på vanskelige opplevelser fra sine formende år.

I dag tar han opp fag og har en aktiv fritid med terrengsykling, klatring og løping. I tillegg har han arbeid, hvor han bruker egne erfaringer fra et ungdomsliv på institusjon.

– Det går ut på å gi veiledning og råd til folk som jobber rundt sårbare barn og unge, enten i psykiatrien, i kriminalomsorgen, og spesielt på institusjon eller i barnevernet.

Målet er å kunne gjøre en forskjell i livene til andre.

– Jeg har bestandig vært veldig opptatt av hvordan andre rundt meg har det og vært veldig interessert i mennesker, forklarer den sindige bodøværingen.

Dette førte til at han på institusjonen ble en person som tok vare på andre når de hadde det vanskelig.

– Så fikk jeg etter hvert vite om Forandringsfabrikken, der de ønsket å få ungdommer med erfaringer fra barnevernet til å komme med råd og innspill for å forbedre det.

– Det var den første jobben jeg noen gang fikk, sier han med et smil.

Han følte han fikk brukt både negative og positive erfaringer fra institusjon til noe viktig og positivt for andre.

Det ønsker han å fortsette med i fremtiden.

– Mine ambisjoner er å først og fremst ta utdanning. Kanskje bli sosiolog?, grubler han.

Han vil fortsette med å bidra innenfor feltet han selv både har kunnskap og erfaringer fra.

– Men jeg kunne ikke sett for meg å jobbe på institusjon med ungdommer. Og det er nok sikkert fordi det føles litt for nært akkurat nå.

Han vil imidlertid oppfordre andre til å velge en karriere innenfor Bufetat og arbeid med barn og unge med atferdsproblematikk.

– Den muligheten man får når man jobber med barn, er at man reelt kan skape en endring som kan ha mye å si for livene til andre. Ikke bare til de unge, men familiene deres og i et større samfunnsperspektiv.

Og den jobben er meningsfull og ekte, understreker Marcus. Han vet det av erfaring.