Ny i Sápmi

– Jeg husker jeg var sju år da jeg hørte om samene for første gang. Jeg gikk på Lakkegata skole i Oslo. Det var en flerkulturell klasse, men vi hadde ingen samiske elever. Jeg husker den samiske barnehagen på Ola Narr, vi lurte på hva som skjedde der inne. Det føltes som et lite hemmelig samfunn, forteller Jeanette.

Hun opplevde at temaet om samene ble avsluttet brått i skolen.

– Jeg hadde mange spørsmål, men læreren min visste ikke alltid hva han skulle svare. Nysgjerrigheten ble værende, sier hun.

Valgte å flytte til Karasjok

Gjennom utdanningen som familieterapeut har Jeanette stadig hatt et ønske om å lære mer om det samiske.

– Jeg har kjent på en dragning mot det samiske. Da jeg møtte lederen for NASAK på et seminar, bestemte jeg meg for å søke jobb i Karasjok. Jeg ville oppleve hvordan det er å være same i dag, sier hun.

Jeanette tok med seg mannen og barna nordover.

– Vi hadde mange spørsmål. Hvordan ville vi bli tatt imot? Ville vi forstå språket? Ville vi klare å finne oss til rette? Vi hadde ingen venner eller familie i Karasjok, forteller hun.

I møte med en ny hverdag i en liten kommune som Karasjok møtte Jeanette noen uforventete barrierer.

– Det var utfordrende å finne bolig og barnehageplass. Jeg tenkte at i Karasjok er det vel ikke så mange mennesker, men alle barnehagene var fulle. Det tok tid å få plass. Jeg ringte kommunen flere ganger, men opplevde at de var litt korte i svarene. Jeg lurte på om vi egentlig var velkomne, sier hun.

– Jeg lurte på om jeg hadde sagt noe feil, om jeg hadde gjort det på feil måte, om jeg ikke var velkommen.

– Ja. Ja. Det var starten på reisen. Vi dro selv om vi kanskje ikke var velkomne.

Karasjok gav flere overraskelser

De første dagene i Karasjok ble Jeanette overveldet av inntrykk.

– Jeg ble overrasket over hvor mye samisk som ble brukt i butikken, i barnehagen og i dagligtalen. Det føltes litt som å komme til et annet land, forteller hun.

Jeanette opplevde også stillheten som ukjent.

– Jeg er vant til å jobbe steder der folk prater mye. Her var det stille, og jeg lurte på hva jeg hadde sagt feil, sier hun.

Etter hvert ble hun mer kjent med kollegene og folk i bygda.

– Jeg lærte at stillheten ikke betyr at folk ikke liker deg. Det er en del av kulturen. Mange her er mer forsiktige med å åpne seg, sier hun.

Å forstå det samiske

Gjennom året har Jeanette erfart at det samiske er mer enn språk og klær.

– Det handler om fellesskap og å klare seg selv. «Ies Birget» er et stikkord jeg har tatt med meg videre. Det betyr å klare seg selv, vi har blitt mer selvstendige og det føles godt, forteller Jeanette.

Hun oppdaget også at enkelte temaer ble møtt med stillhet.

– Det var en episode i vinter der vi på jobb snakket litt om hva folk tror på. Jeg spurte kollegaene om det fantes alternative behandling i Karasjok. Jeg var nysgjerrig og snakket veldig fritt om temaet. Da ble alle veldig stille og jeg skjønte at jeg hadde tråkket i salaten, forklarer Jeanette.

Jeanette lærte at det er viktig å være varsom med hva man spør om.

– Det er ikke alt som egner seg å snakke om i lunsjen. Enkelte ting hører til inne i familien eller i fellesskapet, sier hun.

Utfordringer med tid

Jeanette merket at tid ble forstått annerledes i Karasjok.

– Jeg er vant til å planlegge alt i detalj. Her kunne folk si: «Jeg vet ikke om jeg kan komme på avtalt tid, jeg må se an været og dyrene». Det var frustrerende i starten, men etter hvert lærte jeg å ta ting litt mer som de kommer.

Hun forteller at dette også smittet over på barna.

– Jeg var vant til å planlegge alt, det var utrolig vanskelig for meg å akseptere at man ikke skulle ha så mye rutine. For eksempel skulle barna selv kjenne at de er sultne og si ifra om det, eller selv kjenne at de er kalde og må ha på mer tøy. I Karasjok lærte vi å stole mer på at ting går i orden, forklarer Jeanette.

Den nye barnehagen forbløffet

Jeanette ble imponert over hvordan barnehagen jobbet med samisk kultur.

– Barna fikk være med på jakt, fiske og røking av kjøtt. De lærte om reinsdyr og hvordan man klarer seg i naturen. Det var noe helt annet enn hjemme i sør, forteller hun.

Jeanette merket seg kontrastene i forhold til barnehagen i sør.

– Barnehagen i sør gav meg avkrysningsskjema der jeg måtte krysse av om barnet kunne sitte på i bil, eller bli tatt bilde av. Her i Karasjok måtte jeg krysse av om de kunne være med ut i båt, om de kunne være med å ri på reinsdyr eller kjøre slede når de skulle på jakt.

Jeanette forteller om en unik opplevelse der barna deltok i reinsdyrslakting med barnehagen.

– De hentet rein som de slaktet. Alle var med og hadde hver sin kniv, og var med å røyke kjøttet i en gamme utenfor barnehagen. Det var veldig, veldig annerledes, sier Jeanette.

Hun opplevde at barnehagen også var viktig for å bli kjent med lokalsamfunnet.

– Det var gjennom barnehagen vi kom i kontakt med andre familier. Det gjorde at vi følte oss mer inkludert.

Møter fellesskap og inkludering

Familien opplevde at naboene og lokalmiljøet tok dem godt imot og inkluderte dem.

– Vi fikk låne huskyer av naboen. Det ble mange turer med bikkjer og latter. Barna elsket det. Det gjorde at vi følte oss velkomne, sier Jeanette.

Hun merket at det kollektive står sterkt i det samiske samfunnet.

– Her deler folk mer på ting. Barna går inn til hverandre og spør etter mat eller klær. Det var uvant for oss, men også veldig fint.

– Det handler om at alle skal ha det bra, og at man deler med hverandre. Det er en verdi jeg har lyst å ta med meg videre, reflekterer Jeanette.

En kultur med dype røtter

Jeanette har også fått innsikt i historien.

– Jeg har lært at fornorskingsprosessen fortsatt påvirker tilliten til myndighetene. Mange er skeptiske til å oppsøke hjelp fra det offentlige. Det var noe jeg måtte forstå som familieterapeut, forklarer hun.

Hun erfarte også at det kan være vanskelig å snakke om følelser.

– Flere klienter fortalte at de ikke var vant til å snakke om personlige ting med folk utenfor familien. Det tok tid å bygge tillit, forteller Jeanette.

Det har gjort at Jeanette mer ydmyk.

– Jeg har lært å lytte mer og ikke presse folk til å åpne seg. Det er viktig å vise respekt for den kulturen som finnes her.

Familien tar med seg samisk kultur og gode minner hjem

Etter ett år i Karasjok kjenner Jeanette at hun og familien har vokst som mennesker.

– Vi har forkastet noe fra vår egen norske kultur og tar med oss deler fra den samiske kulturen. Vi legger fra oss litt av det strenge, norske - som at alt alltid må gå som planlagt og skje på akkurat et bestemt tidspunkt, nå tar vi ting litt mer som det kommer. Vi har senket skuldrene og puster dypt inn. Det har vært en gave, sier hun.

Jeanette trekker også frem naturen og friluftsliv som en viktig del av opplevelsen.

– Jeg har sett nordlys, kjørt snøscooter, fisket, stått på ski og vært med på reinsdyrskilling. Jeg har kjent kulda på kroppen og sett hvor viktig naturen er for folk her. Det er minner jeg tar med meg videre, forteller Jeanette.

En anbefaling til andre

Jeanette anbefaler andre til å ta sjansen hvis de vurderer å flytte til Sápmi.

– Gjør det! Vær nysgjerrig og åpen, men vær også forberedt på at ting kan være annerledes enn du tror. Vær tålmodig og gi folk tid til å bli kjent med deg, sier Jeanette.

Hun legger til at man må være bevisst på sin egen kultur.

– Jeg har blitt mer oppmerksom på hva som er «norsk» i meg. Det gjør det lettere å forstå hva som er annerledes her, sier hun.

Året i Karasjok har gitt Jeanette mange nye perspektiver.

– Jeg har lært å møte mennesker med respekt og nysgjerrighet. Det håper jeg flere kan gjøre. Vi har så mye å lære av hverandre, avslutter hun.